8 Merknader

Til § 222 a første ledd

Forslaget til første ledd nytt annet punktum innebærer en kodifisering av allerede gjeldende rett. Formålet er å tydeliggjøre at et besøksforbud ikke bare kan nedlegges til beskyttelse for bestemte personer, men også for en avgrenset krets av personer.

Forslaget er en kodifisering av gjeldende rett slik det fremgår av Rt. 2014 s. 641. Her la Høyesteretts ankeutvalg til grunn at påtalemyndigheten i medhold av straffeprosessloven § 222 a, kan forby en person å oppholde seg på og i den umiddelbare nærhet av en klubbs hjemme- og bortekamper og på skjenkesteder i en bestemt kommune de dagene laget spiller kamp. Ankeutvalget ga uttrykk for at ordlyden isolert sett kunne tilsi at forbud bare kan nedlegges til beskyttelse for bestemte personer, men at det på bakgrunn av tidligere rettsavgjørelser og lovens forarbeider måtte legges til grunn at bestemmelsen også hjemler forbud til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets eller spesifikk gruppe personer.

Med forslaget til første ledd nytt annet punktum kommer dette tydelig frem i selve lovteksten.

Uttrykket «avgrenset krets av personer» er ikke ment å innebære noen begrensning når det gjelder antallet personer et besøksforbud kan være til beskyttelse for. Det kan være aktuelt å beskytte et høyt antall ikke navngitte personer, for eksempel et høyt antall fotballsupportere. Dette var tilfellet i kjennelsen inntatt i Rt. 2014 s. 641.

Det er heller ikke ment å oppstilles noen begrensning med hensyn til hvor mange kretser eller grupper av personer et forbud kan beskytte. Forbudet kan nedlegges til beskyttelse for én bestemt krets, eller til beskyttelse for flere slike kretser av personer. I kjennelsen inntatt i Rt. 2014 s. 641 var forbudet lagt ned til beskyttelse for både fotballsupportere og vakter.

Etter departementetssyn trekker kjennelsen inntatt i Rt. 2014 s. 641 ikke opp yttergrensene for de besøksforbud som kan nedlegges mot for eksempel risikosupportere med hjemmel i straffeprosessloven § 222 a. Det kan være situasjoner hvor det er behov for mer vidtgående forbud enn tilfellet var i kjennelsen. Forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt, blir det avgjørende for rekkevidden av besøksforbudet på samme måte som ellers om forbudet er et forholdsmessig tiltak, jf. straffeprosessloven § 170 a.

I Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.1.7 s. 23 uttalte departementet at straffeprosessloven § 222 a ikke tar sikte på «å beskytte en helt ubestemt krets av personer» og at en person for eksempel ikke kan nektes «å oppholde seg i Oslo sentrum for å beskytte alle som måtte oppholde seg der til enhver tid». Forslaget er ikke ment å endre på dette. Straffeprosessloven § 222 a må etter departementetssyn likevel forstås slik at den innenfor nåværende rammer gir hjemmel til å nedlegge forholdsvis vidtgående forbud. Dette gjelder også når formålet er å beskytte en nærmere avgrenset krets av personer. At forbudet i realiteten vil beskytte alle personer som befinner seg på de aktuelle stedene – også andre personer enn forbudet først og fremst er ment å beskytte – utelukker ikke anvendelse av bestemmelsen.

I første ledd første punktum ny bokstav d foreslås det at besøksforbud kan gis i situasjoner hvor det er grunn til å frykte at en person vil begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for andre personer. Forslaget supplerer bokstav c og er ment å omfatte tilfeller av slike ordensforstyrrelser som ikke nødvendigvis rammes av bokstav c, for eksempel urinering og aggressiv atferd.

Forslagene er foranlediget av behovet for å kunne iverksette forebyggende inngripen mot risikosupportere, men ordlyden er gitt en generell utforming og den nye bestemmelsen i første ledd annet punktum er derfor ikke begrenset til disse situasjonene.