4 Studentenes rettigheter og plikter

4.1 Rett til utsatt eksamen

4.1.1 Gjeldende rett

Stortinget ba i anmodningsvedtak nr. 369 (2007–2008) regjeringen om å foreta en helhetlig gjennomgang av regelverket som er bestemmende for rettighetene til studenter som får barn. På bakgrunn av dette ble det foreslått enkelte endringer i universitets- og høyskoleloven, jf. Ot.prp. nr. 83 (2007–2008). Blant annet i § 4-5 første ledd hvor studenter som får barn i studietiden, og er i fødselspermisjon, fortsatt opprettholder sin studentstatus, samt departementets adgang til i forskrift å gi nærmere regler om studenters rett til utsatt eksamen i forbindelse med fødsel. Det ble vist til at studenter som har termin på eksamenstidspunktet, møter ulike ordninger når det gjelder om de kan få utsatt eksamen. I Innst.O nr. 4 (2008–2009) sa en samlet Kirke-, utdannings- og forskningskomité at den var «fornøyd med forslaget om å forskriftsfeste en rett til utsatt eksamen for gravide studenter i forbindelse med fødsel og at dette også bør gjelde for fedre».

4.1.2 Høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at det bør være en sentral regulering av retten til utsatt eksamen for studenter som får barn. Det mest hensiktsmessige er en overordnet bestemmelse som lovfester rettigheten og hvem den gjelder for. Gjennomføringen av denne retten skal reguleres i den enkelte utdanningsinstitusjons regelverk.

Departementet foreslo at en student skal ha rett til utsatt eksamen hvis eksamensdato er satt i perioden fra tre uker før fastsatt termin til tre uker etter fødsel. Retten til utsatt eksamen eller prøve skal gjelde for både mor og far til barnet. Det ble understreket at eksamensform, for eksempel muntlig, skriftlig eller hjemmeeksamen, var uten betydning for om en student har rett til utsatt eksamen.

Departementet forslo at regler som gjelder far også skal gjelde medmor, samt at adoptivforeldre får de samme rettighetene.

Departementet antok at det ville bli meget kostnadskrevende for institusjonene å la mor få utsatt eksamen i opptil seks uker etter fødsel, slik ordningen er etter arbeidsmiljøloven § 12-4. Departementet mente at en kortere utsettelse av eksamen ville gjøre det mulig for utdanningsinstitusjonene å arrangere en felles utsatt eksamen for studenter som har fått barn og studenter som har utsatt eksamen på grunn av sykdom.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Det var mange høringsinstanser som uttalte seg om forslaget, og de fleste var positive til å lovfeste retten til utsatt eksamen i forbindelse med fødsel. Mange viste til at mors rett til utsatt eksamen må være i samsvar med bestemmelsen i arbeidsmiljøloven, altså seks uker etter fødsel og ikke tre uker som var forslaget i høringsnotatet.

Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet, Universitetet i Nordland, Fellesstyret for NVH og UMB, Norges handelshøyskole, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Molde – Vitenskapelig høyskole i logistikk, Høgskolen i Buskerud, Høgskolen i Vestfold, Studentrådet ved Det teologiske Menighetsfakultet, Studentparlamentet ved UiO, Student/forskerombudet ved UiO, Norsk tjenestemannslag og Akademikerforbundet støtter forslaget.

Høgskolen i Oslo og Akershus viser til at:

«Ved å begrense retten til å gjelde tre uker før og etter eksamen, blir både hensynet til studenten og institusjonene ivaretatt.»

Universitetet i Agder og Høgskolen i Østfold støtter forslaget, men stiller spørsmål ved om krav på utsatt eksamen gjelder i forbindelse med ordinær eksamen eller også for allerede utsatt eksamen.

Universitetet i Agder foreslår at det i bestemmelsen bør stå: «En student som venter barn og er oppmeldt til ordinær eksamen…».

Helse- og omsorgsdepartementet viser til at det i høringsnotatet står at man kan avholde eksamen tidligere enn tre uker før termin. En eventuell fremskutt eksamen vil kunne være til ulempe for den aktuelle studenten, da vedkommende vil få mindre tid til å forberede seg enn andre studenter.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Høgskolen i Sør Trøndelag, Norsk studentorganisasjon, Norsk radiografforbund, Forskerforbundet og Unio støtter en lovfesting av retten til utsatt eksamen ved fødsel, men viser til at innholdet i rettigheten bør være i samsvar med rettighetene i arbeidsmiljøloven.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet synes det er positivt at rettigheten gjelder både mor og far, noe som er i tråd med ønsket om et likestilt foreldreskap, og at også adoptivforeldre omfattes. De viser til Ot.prp. nr. 83 (2007–2008) der Kunnskapsdepartementet uttalte at «departementet mener at det særlig bør vektlegges at studenter som får barn i studietiden skal ha så like rettigheter som mulig som arbeidstakere. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §§ 12-1 til 12-5 og § 12-7 gjelder så langt de passer…» Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet viser til arbeidsmiljøloven § 12-4 som fastsetter at etter fødselen skal mor ha permisjon de første seks ukene. De viser til at høringsforslaget innebærer en innstramming av gjeldende lovtekst.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) imøteser en lovbestemmelse som kan bidra til en mer forutsigbar og ensrettet praksis, men de uttaler:

«Ombudet finner på denne bakgrunn grunn til å påpeke at kjønnsperspektivet i departementets høringsbrev er fraværende. […] Mødre og fedres ulike biologi og behov i forbindelse med en fødsel må synliggjøres i en vurdering av eksamensutsettelsens lengde. Grunnen til dette er at hensynene bak utsettelse er svært ulike for mødre og fedre i forbindelse med fødsel.»

De skriver videre:

«Ombudet er på denne bakgrunn kritisk til at departementet ikke har synliggjort mødre og fedres ulike behov i forbindelse med en fødsel verken i vurderingen av utsettelse før fødsel eller etter fødsel.

Etter ombudets syn vil det være best i tråd med likestillingsloven dersom kvinner som føder barn har rett til å få utsatt eksamen i minst seks uker etter en fødsel. Som departementet påpeker i sine vurderinger, har kvinner som føder barn, rett og plikt til å være borte fra arbeidet i seks uker i forbindelse med fødsel, jf. arbeidsmiljøloven § 12-4. Hensynet bak bestemmelsen er kvinnens og barnets helse den første tiden etter fødsel og det særlige forholdet mellom mor og barn etter fødselen. Disse hensynene er også årsaken til at kvinner i denne perioden har et ekstra sterkt vern mot diskriminering. Ifølge likestillingsloven § 3 andre ledd skal diskriminering som skjer i de første seks ukene etter fødsel, anses som direkte diskriminering. I denne perioden er diskrimineringsvernet absolutt. Likestillingslovens bestemmelse er ikke begrenset til arbeidslivet. Forbudet mot diskriminering gjelder også utdanning, jf. likestillingsloven § 6.

Det vil etter ombudets syn ikke være i strid med likestillingsloven å gi menn kortere utsettelse enn seks uker. Det vil heller ikke være i strid å ikke gi menn samme rett til utsettelse av eksamen før termin.

Departementet har begrunnet forslaget om lik utsettelse for kvinner og menn med økonomi og at det vil bli urimelig kostnadskrevende for institusjonen å gi kvinner som føder, lenger utsettelse enn andre som har behov for utsatt eksamen. Ombudet ønsker i denne forbindelse å påpeke at forbudet mot direkte forskjellsbehandling på grunn av graviditet og fødsel er absolutt og at økonomiske hensyn dermed ikke kan begrunne slik forskjellsbehandling.»

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet viser til at:

«En lovfesting av retten basert på perioder knyttet til termin vil gi bedre forutberegnelighet for kandidatene og forholdsvis lett å administrere. UiT anmoder departementet om å vurdere å gi rett til utsatt eksamen etter de samme tidsspenn som angis i arbeidsmiljøloven, slik at perioden det gis rett til utsatt eksamen tilsvarer arbeidsmiljølovens bestemmelser om permisjon.»

Høgskolen i Sør-Trøndelag støtter intensjonen om å introdusere en overordnet bestemmelse i loven der studenters rett til permisjon i forbindelse med svangerskap og fødsel hjemles. Men høyskolen deler ikke departementets forståelse av at de økonomiske byrdene for institusjonene vil øke dersom en følger arbeidsmiljøloven. Høyskolen ønsker at mor får rett til seks ukers permisjon etter fødsel.

Forskerforbundet og Unio har likelydende høringsuttalelser og viser til at:

«Forslaget om rett til utsatt eksamen i tre uker etter fødsel er en halvering av arbeidsmiljølovens minimumsbestemmelse om fødselspermisjon, jf. § 12-4. […] En fødsel er en stor påkjenning og mange vil ikke være i stand til å gå opp til eksamen allerede tre uker etter fødsel. Forskerforbundet mener derfor at bestemmelsene om rett til utsatt eksamen må ta utgangspunkt i bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dersom det er flere studenter som har rett til utsatt eksamen av ulike årsaker, kan institusjonene samordne disse i én eksamen.»

Universitetet i Bergen og Universitetet i Stavanger støtter også forslaget, men ber departementet avklare om begrepet «eksamen» er avgrenset til avsluttende skoleeksamen som vurderingsform.

Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Ålesund og Utdanningsforbundet støtter ikke forslaget.

Høgskolen i Bergen uttaler:

«Høgskolen mener at forslaget til endring i § 4-5 (1) tydeliggjør fars/medmors rettigheter, men at forslaget samtidig innskrenker den fødendes rettigheter med hensyn til avleggelse av eksamen i permisjonstiden. Rettigheten som foreslås tatt inn i loven, har far/medmoder også i gjeldende rett, jf. § 4-5 første ledd, siste setning. Den gir derved ikke far/medmoder utvidete rettigheter, men innskrenker den fødendes rettigheter.»

Høgskolen i Ålesund skriver:

«Det bør vurderes å beholde dagens § 4-5 første ledd og i stedet etablere en felles nasjonal studie- og eksamensforskrift under uhl. hvor slike detaljer spesifiseres, inkludert de bestemmelser som nå foreslås tatt inn i loven.»

Utdanningsforbundet viser til arbeidsmiljøloven. De er av den oppfatning at å gi mor kun rett til utsatt eksamen tre uker etter fødsel, er en halvering av mors rettigheter i dag.

«Det kan ikke være slik at i det man ønsker å gi far rettigheter skal disse tilsvarende tas fra mor. Utdanningsforbundet mener at man snarere må gi far rettigheter i tråd med de som allerede er hjemlet i arbeidsmiljøloven. […] Mors rett til utsatt eksamen er allerede ivaretatt i tråd med arbeidsmiljølovens bestemmelser.»

4.1.4 Departementets vurdering

Departementet har merket seg innsigelsene fra en rekke av høringsinstansene, også fra noen av utdanningsinstitusjonene, om at høringsforslaget innebærer en innstramming av mors rettigheter i forhold til regelen etter arbeidsmiljøloven. Departementet har også merket seg uttalelsen fra Likestillings- og diskrimineringsombudet om at man må ta hensyn til kjønnsperspektivet. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen om rett til utsatt eksamen tar utgangspunkt i arbeidsmiljøloven, og at mor skal ha rett til utsatt eksamen hvis eksamensdato er i perioden fra tre uker før termin til seks uker etter fødsel.

Når det gjelder rettigheter for far til å få utsatt eksamen, tar departementet også utgangspunkt i arbeidsmiljølovens bestemmelse hvor far har rett til to uker fri etter fødsel, jf. arbeidsmiljøloven § 12-3 første ledd. Departementet foreslår derfor en bestemmelse som sier at hvis eksamen avholdes i løpet av de to første ukene etter fødsel, har far rett til utsatt eksamen. Departementet viser til at institusjonene står fritt til å gi fedre rett til lenger utsettelse, da lovforslaget kun angir et minimumskrav til utdanningsinstitusjonene.

Det følger av barneloven § 4 a tredje ledd at regler i lov eller forskrift som gjelder for en far, også gjelder for en medmor. Rettigheten skal så langt det er mulig også gjelde i forbindelse med adopsjon, men departementet har valgt ikke å regulere dette forholdet særskilt i bestemmelsen fordi det finnes mange ulike adopsjonsprosesser som det er vanskelig å ta høyde for i en lovtekst. Selv om arbeidsmiljøloven § 12-3 annet ledd gir rett til to uker permisjon i forbindelse med overtagelse av omsorg for barnet, er det ofte tilfellet at adoptivforeldrene må være i adoptivbarnets land en lengre periode.

Det er enkelte av høringsinstansene som har stilt spørsmål ved om begrepet «eksamen» skal være avgrenset til avsluttende skoleeksamen som vurderingsform. I høringsnotatet viste departementet til at eksamensformen er uten betydning. I dag brukes mange ulike vurderingsformer, og studentens rett til utsatt eksamen gjelder uansett når eksamen avlegges og hva slags eksamen det er. Eksamensformen kan være muntlig, skriftlig, hjemmeeksamen eller annet.

Det er noen av høringsinstansene som ønsker en avklaring av om det dreier seg om utsatt «ordinær» eksamen eller om man også kan få utsatt eksamen ved tidligere utsatt eksamen. Departementet mener at utgangspunktet må være at det er ordinær eksamen studenten har et krav på å få utsatt, men at institusjonen må vurdere i hvert tilfelle hvilken tilrettelegging som er rimelig og nødvendig.

Dersom det er flere studenter som av ulike årsaker har rett til utsatt eksamen, kan institusjonen samordne disse i én eksamen. Departementet viser til at utdanningsinstitusjonene kan gi nærmere regler i forskrift.

Det vises til lovforslaget § 4-5 første ledd.

4.2 Fusk ved «gjennomføring av eksamen»

4.2.1 Gjeldende rett

I dag følger det av universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd bokstav b at det bare er den som har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket ved avleggelsen av eksamen eller prøve, som kan bli funnet skyldig i fusk. Begrepet «avleggelse av» blir av noen institusjoner tolket slik at bestemmelsen kun omfatter fusk som gjøres etter at eksamensoppgaven er blitt delt ut. Andre institusjoner har derimot en videre forståelse av hva begrepet omfatter, og anvender dette slik at også det å legge igjen hjelpemidler, skriftlige notater og lignende ved bokkontroll umiddelbart forut for selve eksamen, anses som forsøk på fusk.

4.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å presisere at fusk også kan forekomme i situasjoner der eksamensoppgavene ennå ikke er delt ut. Eksempler på dette er der ulovlige hjelpemidler ligger sammen med lovlige hjelpemidler, og der dette blir avdekket under bokkontroll. Dette skjer før eksamensoppgaven deles ut, men etter departementets vurdering må dette anses som fullbyrdet fusk, fordi studenten ikke kan reversere handlingen. Departementet la til grunn at de hjelpemidlene en student legger på pulten klar for bokkontroll, er de hjelpemidlene studentene akter å ha tilgjengelige under eksamen. I høringsnotatet viste departementet til at det legges til grunn en meget streng aktsomhetsplikt for studentene ved eksamen. Denne aktsomhetsplikten gjelder allerede ved innlevering av hjelpemidler til bokkontroll.

Departementet foreslo derfor å endre ordene «ved avleggelse av» til ordene «i forbindelse med gjennomføring av», slik at det tydeligere fremgår at slike situasjoner også omfattes av fuskebegrepet og er å anse som fusk.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Et stort antall av høringsinstansene er positive eller har ingen merknader til departementets forslag. Noen høringsinstanser er uenige i begrepsendringen, fordi de mener at dette vil medføre en utvidelse av dagens lovtekst.

Fellesstyret for NVH og UMB mener det er et klart behov for tydeliggjøring, og særlig av begrepet «eksamen» og «fusk». Fellestyret viser til at Felles klagenemnd har lagt vekt på institusjonenes egne reglementer i vurderingen av hvorvidt handlemåten anses som fusk, og at dette medfører ulik praksis ved institusjonene.

Universitetet i Bergen, ved det juridiske fakultet, mener det springende punktet er om en grovt uaktsom overtredelse forut for utdeling av eksamensoppgaven rammes, også der dette blir fanget opp av forutgående kontroll. Fakultetet skriver:

«Når studenten har gjort alt som skal til for at de ulovlige hjelpemidlene skal være tilgjengelig under eksamen, og bare en mer eller mindre tilfeldig bokkontroll forhindrer at de faktisk blir tilgjengelig, bør etter vår mening skyldkravet være oppfylt.»

Høgskolen i Østfold påpeker at det er viktig at det etableres klare rammer med hensyn til hvilke regler som gjelder. Dersom alle ikke-tillatte hjelpemidler ubetinget må oppbevares utenfor eksamenslokalet, eller etter et angitt klokkeslett i forkant av eksamensstart, mener høyskolen at dette må reguleres eksplisitt og opplyses klart og tydelig for eksamenskandidatene.

Norsk studentorganisasjon og Forskerforbundet presiserer at det er viktig at eksamensinspektørene ikke kontrollerer hvilke hjelpemidler en student har lagt på pulten før studenten har fått lagt bort sekk eller veske på anvist plass i eksamenslokalet.

Felles klagenemnd peker på at også institusjonen i lokale forskrifter bør informere om konsekvensene av å legge igjen ulovlige hjelpemidler i de tilfellene der man har kontroll av hjelpemidler på forhånd.

Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange mener at forslaget trekker i retning av svekket rettsikkerhet for studentene. Steenstrup Stordrange påpeker at grov uaktsomhet innebærer noe sterkt klanderverdig der studenten burde forstått at dette ga reelle fordeler ved eksamen, mens mange tilfeller med ulovlige hjelpemidler ved bokkontroll kun handler om feil i stressende situasjoner. Steenstrup Stordrange viser til at også mindre feil vil bli straffet med fuskesanksjon dersom forslaget innebærer at ulovlige hjelpemidler i lokalet anses som fullbyrdet fusk.

4.2.4 Departementets vurdering

Departementet mener det bør presiseres i loven at det kan foreligge fullbyrdet fusk, ikke bare forsøk på fusk, også i situasjoner der eksamensoppgavene ennå ikke er delt ut. Dette gjelder særlig ved eksamener der det utføres bokkontroll før eksamensoppgavene blir utdelt.

I dom av 29. november 2013 i Bergen tingrett og dom av 19. desember 2013 i Oslo tingrett kom retten frem til at eksamen anses påbegynt idet kontrollen påbegynnes, og at bokinnlevering er en del av eksamen. Retten fant i begge tilfellene at en forskriftsregulering av når eksamen anses påbegynt kun er en rettsteknisk presisering, og således ikke er i motstrid med universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd bokstav b. Departementets forslag er derfor en presisering av gjeldende rett, men departementet mener at dette bør fremkomme av loven og ikke kun i utdanningsinstitusjonenes eksamensforskrifter.

De hjelpemidlene en student legger på pulten klar for bokkontroll, er de hjelpemidlene studenten akter å ha tilgjengelige under eksamen. Hvis det å legge ulovlige hjelpemidler på pulten ikke omfattes av fuskebegrepet, vil dette innebære at det kan lønne seg for studenter å ta med ulovlige hjelpemidler til eksamen. De som blir oppdaget ved bokkontroll vil kun få hjelpemidlene inndratt, mens de som ikke blir oppdaget vil ha hjelpemidlene tilgjengelig under eksamen og dermed kunne få en uberettiget fordel.

Loven stiller et krav om at handlingen må være grovt uaktsom eller forsettlig. Det legges til grunn en meget streng aktsomhetsplikt for studentene ved eksamen. I dette ligger det en plikt for studentene til å sette seg inn i eksamensreglementet og hvilke hjelpemidler som er tillatt brukt under selve eksamen. Studenten har også et særlig ansvar for å forsikre seg om at det bare er lovlige hjelpemidler som ligger på pulten når bokkontrollen skal begynne.

Departementet er enig med høringsinstansene i at det er viktig at det ikke settes i gang kontroll av hvilke hjelpemidler som ligger på pulten før eksamenskandidaten har fått god tid til å forberede og rydde eksamenspulten, og at det tydelig angis klokkeslett for oppstart av kontroll. Videre må institusjonene på forhånd gi god informasjon til eksamenskandidatene om hva som er tillatte hjelpemidler ved eksamen, og om konsekvensene av å legge igjen ulovlige hjelpemidler ved bokkontroll.

Departementet foreslår i tillegg å presisere i § 4-7 første ledd bokstav b at ved forsøk på fusk er skyldkravet forsett. I lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) side 76, skrev departementet at dersom det kun foreligger forsøk på fusk, vil det stilles krav om et fullbyrdelsesforsett for at handlingen skal kunne føre til annullering av eksamen og utestenging. Departementet foreslår nå at dette kommer frem i loven.

Det vises til lovforslaget § 4-7 første ledd bokstav b.

4.3 Medvirkningsansvar ved fusk på eksamen

4.3.1 Gjeldende rett

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-8 tredje ledd at en kandidat som har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket ved avleggelsen av eksamen kan bli utestengt fra institusjonen og fratas retten til å gå opp til eksamen ved alle universiteter og høyskoler i inntil ett år. Gjeldende bestemmelse rammer kun den som fusker ved avleggelsen av egen eksamen. Det er ikke hjemmel til å sanksjonere en som medvirker til en annens fusk.

Utdanningsinstitusjonene hadde i den opphevede lov av 16. juni 1989 nr. 77 om universiteter og vitenskapelige høgskoler § 47 første ledd hjemmel for å sanksjonere medvirkning til fusk. Bestemmelsen skulle videreføres uendret i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler § 42 fjerde ledd, jf. Ot.prp. nr. 85 (1993–1994) side 70, men ble ved en feil utelatt i lovutkastet.

4.3.2 Høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at utestenging og tap av eksamensrett er et alvorlig inngrep i studentenes rettigheter. Dersom utdanningsinstitusjonene skal benytte seg av en slik sanksjon mot studenter som har medvirket til fusk, er det etter departementets vurdering nødvendig med en uttrykkelig hjemmel i lov. Departementet foreslo derfor at § 4-8 tredje ledd utvides til også å omfatte medvirkning til fusk. Den foreslåtte bestemmelsen innebærer at den som har medvirket til fusk, kan sanksjoneres med utestenging og eksamenskarantene i inntil ett år. Forslaget innebærer ikke at vedkommende kan straffes med annullering av sin egen eksamensbesvarelse, da annullering av en students eksamen forutsetter at det er avdekket fusk i forbindelse med studentens avleggelse av den aktuelle eksamenen.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene støtter departementets forslag om å utvide § 4-8 tredje ledd til også å omfatte medvirkning til fusk.

Universitetet i Agder ber departementet vurdere om det bør fremgå eksplisitt at skyldkravet også hos medvirker er forsett eller grov uaktsomhet.

Fellesstyret for NVH og UMB foreslår at medvirkning samtidig bør inntas i § 4-7 for å åpne for annullering av eksamensoppgave som sanksjon. Felles klagenemnd, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange støtter ikke forslaget.

Felles klagenemnd mener endringen vil reise vanskelige bevisspørsmål knyttet til skyldkravet og ber departementet vurdere å stille krav om forsett for å kunne konstatere og sanksjonere medvirkning.

Universitetet i Tromsø viser til at det i dag er et bredt register av vurderingsformer. Hva som skal defineres som ulovlig medvirkning, vil være i en gråsone. Det kan føre til at studenter som har hatt gode hensikter, vil kunne bli mistenkeliggjort og bli dratt inn i en disiplinærsak som potensielt vil kunne få alvorlige konsekvenser. Universitetet viser til at studenter samarbeider om eksamensoppgaver ved hjemmeeksamen, og at det kan være vanskelig å avgjøre grensen for hva som er akseptert samarbeid.

Universitetet i Bergen mener at den foreslåtte bestemmelsen kan føre til at studenter blir redde for å samarbeide, og at ulempene knyttet til bevisførsel og til utilsiktet preventiv virkning er større enn fordelene med en slik bestemmelse.

Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange viser til at det er stor forskjell på klanderverdigheten i det å låne bort en tekst til en annen student, og det å bruke teksten til plagiering for å unngå eget arbeid. Steenstrup Stordrange ber departementet vurdere om konsekvensen av en slik endring er ønskelig og minner om at datateknologien har endret «den praktiske virkeligheten».

4.3.4 Departementets vurdering

Ulovlig samarbeid og medvirkning til plagiat som oppstår i tilfeller hvor det er tillatt med samarbeid i utgangspunktet, er to forskjellige forhold. Ulovlig samarbeid rammes etter dagens rettstilstand, mens det kun er studenten som plagierer en annen student som i dag kan sanksjoneres for fusk.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene er skeptiske til anvendelsen av et forbud mot medvirkning til fusk fordi det i dag er flere eksamensformer der samarbeid er tillatt, i motsetning til ved den klassiske skoleeksamenen. Gjennom å låne bort egen besvarelse, kan en student objektivt sett ha medvirket til at en medstudent har kopiert besvarelsen, uten av studenten har hatt et ønske om å medvirke til fusk. Departementet er enig med de høringsinstansene som viser til at det kan være vanskelig å vurdere om den som har blitt plagiert har blitt det uten å vite det, eller om vedkommende har lånt bort oppgaven med den hensikt å hjelpe en student til å levere en plagiert oppgave.

Ved en rekke oppgaveinnleveringer er det tillatt for studenten å samarbeide. Departementet legger imidlertid til grunn at utdanningsinstitusjonen må gi tydelig informasjon om hvorvidt det er tillatt å samarbeide eller ikke ved innlevering av en oppgave. Det vil være mindre aktuelt å benytte en bestemmelse om medvirkning til fusk der studentene har fått lov til å samarbeide.

En bestemmelse om medvirkning til fusk vil være aktuell i tilfeller der en student ved avleggelsen av en eksamen gir seg ut for å være en annen student, for eksempel ved å logge seg på med en annen students brukeridentitet under avleggelse av eksamen på PC. Departementet antar at denne problemstillingen kan bli mer aktuell når flere eksamener er nettbaserte. Det kommer neppe til å bli mange av disse sakene, men departementet mener det er viktig å ha en hjemmel til å sanksjonere i denne typen saker når de dukker opp.

Departementet er enig med de høringsinstansene som påpeker at vurderingene av om det foreligger subjektiv skyld, kan bli vanskelig i disse sakene, særlig der det dreier seg om fusk ved plagiat. Departementet foreslår derfor å følge opp forslaget fra Felles klagenemnd om å innføre et krav om at det må foreligge forsett for å kunne sanksjonere medvirkning til fusk.

Til slutt foreslås en ren begrepsmessig endring i bestemmelsen. I dag står det i loven at «slik adgang til utestenging gjelder ikke for stipendiater ansatt ved institusjonen ph.d.-graden avlegges ved.» For å få en enhetlig begrepsbruk i loven så endres «ph.d.-graden» til «doktorgraden» i bestemmelsen.

Det vises til lovforslaget § 4-8 tredje ledd.

4.4 Dekning av kostnader til advokat i utestengingssaker

4.4.1 Gjeldende rett

I saker om annullering av eksamen, bortvisning og utestenging skal institusjonen dekke eventuelle utgifter kandidaten har til advokatbistand, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-8 femte ledd, § 4-9 syvende ledd og § 4-10 femte ledd. Plikten til å dekke slike utgifter inntreffer fra det tidspunktet det er reist en sak om bortvisning eller utestenging. Institusjonen har også plikt til å dekke advokatutgifter ved domstolsprøving av vedtak om bortvisning, utestenging og skikkethetsvurdering, jf. § 4-11 annet ledd. I lovforarbeidene, i rundskriv om veiledning i behandling av klagesaker ved institusjoner under lov om universiteter og høyskoler og i rundskriv om skikkethetsforskriften, er det forutsatt at advokathonoraret skal begrenses til statens salærsatser.

Verken universitets- og høyskoleloven eller forskrift om felles klagenemnd for behandling av klagesaker etter lov om universiteter og høyskoler § 4-7 til § 4-10 gir uttrykkelig begrensning med hensyn til salærsats eller hjemmel til å sette ned salærkravet hvis det er fakturert for flere timer enn rimelig og nødvendig.

4.4.2 Høringsnotatet

Sivilombudsmannen ga i en uttalelse 13. februar 2012 (Sak 2011/1883) uttrykk for at en begrensning av advokatens timesats til den offentlige salærsatsen må være fastsatt i lov eller forskrift for å være rettslig bindende. Det har vært departementets intensjon at dekning av utgifter til juridisk bistand skal følge det offentliges gjeldende salærsatser. Departementet foreslo derfor at de aktuelle lovbestemmelsene endres slik at det fremgår uttrykkelig at utgiftene til advokat skal beregnes ut fra en timesats tilsvarende den til enhver tid gjeldende offentlige salærsats, fastsatt av Justis- og beredskapsdepartementet med hjemmel i salærforskriften.

Videre mente departementet at det bør fremgå tydelig av lovteksten at institusjonene kun skal dekke nødvendige utgifter til juridisk bistand. Departementet foreslo derfor at departementet eller Felles klagenemnd kan sette ned salæret i saker der de finner at det er benyttet lenger tid enn rimelig og nødvendig.

I lovforarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) side 42, er det lagt til grunn at prøving for domstolene med rett til dekning av saksomkostninger bare gjelder én rettsinstans, tingretten. Dette fremkommer også av loven når universitets- og høyskoleloven § 4-11 annet ledd om dekning av utgifter til advokat leses i sammenheng med bestemmelsens første ledd. Departementet foreslo imidlertid en presisering i loven for at dette skal komme tydeligere frem av loven.

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Norsk radiografforbund, Utdanningsforbundet, Advokatforeningen, Sivilombudsmannen, Samordna opptak, Universitets- og høgskolerådet, Justis- og beredskapsdepartementet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Felles klagenemnd, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Bergen, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Høgskolen i Gjøvik, Westerdals høyskole, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Nordland, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Fellesstyret for NVH/UMB og Det teologiske menighetsfakultetet støtter forslaget.

Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen (UiB) og Høgskolen i Oslo og Akershus peker likevel på at det etter ordlyden i høringsforslaget kan virke som om det bare er klageinstansen som har myndighet til å avgjøre at et salærkrav fra en advokat skal reduseres. De tre ovennevnte institusjonene, samt Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Universitetet i Agder synes det vil være bedre om institusjonen eller institusjonens klagenemnd har myndighet til å avgjøre at et salærkrav skal reduseres. UiB ønsker Felles klagenemnd som klageinstans.

Fellesstyret for NVH og UMB, Universitets- og høgskolerådet og Universitetet i Bergen ønsker en tydeliggjøring av hva som regnes som tidspunkt for når en sak er reist. Norsk studentorganisasjon, Unio og Forskerforbundet er enig i departementets forslag, men ønsker å presisere at de finner det uklart hva som skal til for at departementet eller klagenemnda skal fatte vedtak om å sette ned salæret. De ønsker også å presisere at i tilfeller hvor salæret blir satt ned på bakgrunn av vurdering gjort av departementet eller klagenemnd, bør det økonomiske tapet ikke måtte dekkes av studenten. Advokat eller talsperson er den faglige eksperten i slike saker og må holdes ansvarlig for vurderingen av hvor mye arbeid en sak krever.

Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange mener begge de foreslåtte endringene er uheldige da de i praksis vil bidra til å svekke rettssikkerheten for studenter som anklages for fusk. Det systemet som nå ønskes etablert, gjør det vanskelig for advokater med forvaltningsrettslig ekspertise å gi bistand. De viser til at timesatsen er lav og at systemet med overprøving av salæret hos Felles klagenemnd vil innebære at det å gjøre en grundig jobb i disse sakene innebærer en betydelig risiko for advokater som velger å ta sakene.

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med høringsinstansene i at førsteinstansen (utdanningsinstitusjonen) bør ha myndighet til å sette ned advokatens salær. Utdanningsinstitusjonene har inngående kjennskap til sakens art og omfang og er nærmest til å vurdere hva som har vært rimelig og nødvendig bruk av tid på den aktuelle saken. Etter § 4-8 tredje ledd kan styret selv eller institusjonens klagenemnd fatte vedtak om bortvisning eller utestengning, og de vil dermed være nærmest til å vurdere om salæret skal settes ned. Felles klagenemnd blir klageinstans i disse sakene, jf. § 5-1 syvende ledd. Felles klagenemnd er en nasjonal klagenemnd oppnevnt av Kunnskapsdepartementet for behandling av klagesaker etter universitets- og høyskoleloven §§ 4-7 til § 4-10. Nemnda behandler allerede saker om salærnedsettelse.

Det er viktig at det ikke må fremstå som en uoverkommelig risiko for studenten å klage på institusjonens vedtak. Det er derfor viktig at institusjonene og klagenemnda bruker skjønn og bare setter ned salærkravet i saker hvor det er et klart misforhold mellom sakens omfang og advokatens redegjørelse for tidsbruk.

Flere av høringsinstansene har foreslått å utvide retten til advokatbistand til også å gjelde lagmannsretten og Høyesterett. Departementet viser til at prøving for domstolene med rett til dekning av saksomkostninger bare gjelder én rettsinstans, tingretten, jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) side 42, og det foreslås en presisering i § 4-11 annet ledd for at dette skal komme tydeligere frem i loven. Departementet legger vekt på at dersom saken blir anket videre fra tingretten, kan studenten søke om å få dekket advokatkostnader etter rettshjelploven.

Det vises til lovforslaget § 4-8 femte ledd, § 4-9 syvende ledd, § 4-10 femte ledd og § 4-11 annet ledd.

4.5 Innføring av krav om «barneomsorgsattest»

4.5.1 Gjeldende rett

Stortinget vedtok ny politiregisterlov 11. mars 2010, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008–2009). Denne loven trer i kraft 1. juli 2014.

Den nye politiregisterloven § 39 har bestemmelser om politiattest for personer som skal ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige (barneomsorgsattest). Etter politiregisterloven § 37 nr. 4 kan politiattest bare brukes for å utelukke fysiske og juridiske personer fra stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon dersom utelukkelse kan forhindre at personer begår overgrep eller har skadelig innflytelse på mindreårige. Politiattest kan også bare brukes dersom den bidrar til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede personer.

I Prop. 114 L (2012–2013) Endringer i Politiregisterloven mv. foreslo Justis- og beredskapsdepartementet, på bakgrunn av innspill fra Kunnskapsdepartementet, at det i universitets- og høyskoleloven § 4-9 tas inn en henvisning til politiregisterloven § 39 første ledd. Denne endringen trådte i kraft 1. januar 2014, uavhengig av når politiregisterloven trer i kraft. Plikten til å fremlegge politiattest i studier der studenten kommer i kontakt med barn (personer under 18 år), følger nå direkte av universitets- og høyskoleloven.

Etter § 4-9 åttende ledd gir Kongen forskrifter om hvilke studier som skal omfattes av første ledd, om hvilke straffbare forhold som kan føre til utestenging, og om saksbehandlingen.

4.5.2 Departementets vurdering

I Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) la Justis- og beredskapsdepartementet frem forslag til ny politiregisterlov. Siden fulgte forslag til forskrift til loven, samt endringer i politiregisterloven og andre lover som følge av at politiregisterloven trer i kraft. Kunnskapsdepartementet har etter gjennomgang av disse forslagene og etter dialog med universitets- og høyskolesektoren, funnet at det er behov for å endre lovteksten i universitets- og høyskoleloven ytterligere, slik at den blir tydeligere og enklere.

Departementet har på bakgrunn av politiregisterloven § 39 også endret forskrift av 31. januar 2007 nr. 173 om opptak til høyere utdanning, kapittel 6 om politiattest ved opptak. Endringene trådte i kraft 1. februar 2014. Etter de nye bestemmelsene skal søkere til utdanninger hvor studenter kan komme i kontakt med mindreårige som del av klinisk undervisning eller praksisstudier, legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd i forbindelse med opptak. Hvis det er gitt særlige regler om politiattest for bestemte typer yrkesutøving, gjelder disse reglene tilsvarende for studenter som deltar i praksisstudier eller klinisk undervisning. Den enkelte utdanningsinstitusjon må vurdere om utdanningene de tilbyr, omfattes av kravet om barneomsorgsattest eller kravet om politiattest for bestemte typer yrkesutøvinger, og kreve fremlagt politiattest av studenter til disse utdanningene. Den enkelte utdanningsinstitusjon har plikt til å gi søker tilstrekkelig og relevant informasjon om studienes innhold, herunder om det er krav om politiattest.

Endringen departementet nå foreslår i § 4-9 er av ren teknisk karakter, som følge av den nye politiregisterloven. Hensikten med endringen er å få ordlyden i bedre overensstemmelse med politiregisterlovens system for barneomsorgsattester. Disse forslagene har ikke vært på alminnelig høring, men innføringen av krav om barneomsorgsattest i universitets- og høyskoleloven og endringene i opptaksforskriftens kapittel om politiattester har vært på alminnelig høring.

Konkret foreslår departementet å stryke bestemmelsens første ledd første setning som omtaler en rekke ulike sårbare grupper. Videre ønsker departementet å endre andre setning fra «I studier der studenter kommer i kontakt med mindreårige, skal det kreves at studentene legger frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd.» til «I studier der studenter kan komme i kontakt med mindreårige som del av klinisk undervisning eller praksisstudier, kan det kreves at studentene legger frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd, ved opptak til eller underveis i studiet.»

Departementet vil understreke at til tross for at lovens ordlyd kun vil henvise til «mindreårige», vil bestemmelsen fange opp andre sårbare grupper. Departementet har i dialog med sektoren fått bekreftet at i de utdanningene hvor en student kan komme i kontakt med utviklingshemmede eller andre sårbare grupper, vil vedkommende også normalt kunne komme i kontakt med mindreårige. Disse utdanningene vil dermed omfattes av kravet om barneomsorgsattest. Andre sårbare grupper vil også være sikret ved at bestemmelsens annet ledd fastsetter at i utdanninger som fører frem til yrker hvor det er gitt særlige regler om politiattest, gjelder de særlige regler om politiattest tilsvarende for studentene. Dette gjelder for eksempel helseutdanningen. Etter lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 64 § 20 a skal helsepersonell som skal yte helse- og omsorgstjenester til barn fremlegge politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Helsepersonell som skal yte helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, skal fremlegge politiattest som viser om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller er dømt for brudd på overtredelse av straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser, jf. § 20 a annet ledd. Den som har vedtatt forelegg eller er dømt for seksualovertredelser er utelukket fra å yte helse- og omsorgstjeneste til barn eller personer med utviklingshemming.

Formålet med både lov- og forskriftsendringene er å få et enhetlig system for politiattester. I den forbindelse er det viktig at kravene til politiattest for studenter er i overensstemmelse med profesjonslovgivningen. Kravet til politiattest for studenter bør derfor ikke være strengere enn profesjonslovgivningen, og dette oppnås ved at universitets- og høyskoleloven henviser til politiregisterloven § 39 og bestemmelser om politiattest i profesjonslovgivningen.

Videre foreslås det å stryke oppramsingen av staffebestemmelser i annet ledd. Det fremkommer av politiregisterloven § 39 hvilke straffebestemmelser som er omfattet av barneomsorgsattest. Det fremkommer også av profesjonslovgivningen hvilke straffebestemmelser som skal fremkomme ved politiattest til yrkesutøvelse.

Lovens § 4-9 åttende ledd foreslås endret som en følge av de ovennevnte forskriftsendringene. Departementet foreslår i den forbindelse å endre bestemmelsen med hensyn til hvem som skal ha myndighet til å gi forskrift. Etter gjeldende lov gir Kongen forskrift om hvilke utdanninger som skal omfattes av krav om politiattest og hvilke straffbare forhold som skal fremkomme av politiattesten. Etter at det nå er innført et krav om barneomsorgsattest i alle utdanninger hvor studentene kan komme i kontakt med mindreårige, er det ikke lenger behov for forskriftsregulering av dette. Den nye forskriften vil omhandle den konkrete saksbehandlingen ved utestengning grunnet straffbare forhold. Det gjelder ikke faste normer for på hvilket nivå forskriftskompetansen skal legges. Dreier det seg om forskrifter som vil ha vesentlig betydning for et stort antall brukere, kan dette tale for å legge kompetansen til Kongen. Departementet vurderer på bakgrunn av forskriftens endrede innhold og karakter, at det er mer hensiktsmessig at departementet, og ikke Kongen, gis forskriftsmyndighet etter denne bestemmelsen.

Med de foreslåtte endringene mener departementet at § 4-9 vil være mer presis og mer i overensstemmelse med hensikten bak barneomsorgsattest etter politiregisterloven og departementets ønske om et enhetlig system for politiattester.

Det vises til lovforslaget § 4-9.

4.6 Politiattestnemnda

4.6.1 Gjeldende rett

Med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 4-9 femte ledd har departementet oppnevnt en nasjonal nemnd for politiattestsaker som avgjør om studenter som har merknader på politiattesten, skal nektes å delta i klinisk undervisning eller praksisopplæring.

Politiattestnemnda behandler slike saker som førsteinstans. Institusjonens klagenemnd eller styret selv gir kun en uttalelse i saken som danner grunnlag for politiattestnemndas avgjørelse. Klageinstans for politiattestnemndas vedtak er Felles klagenemnd.

4.6.2 Høringsnotatet

På bakgrunn av departementets ønske om å gjøre behandlingen av politiattester med merknader enklere og raskere, ble det foreslått å legge ned den nasjonale politiattestnemnda, og legge førsteinstansbehandling av sakene til utdanningsinstitusjonenes klagenemnd, jf. § 5-1. Departementet mente at en slik ordning i større grad enn nåværende ordning vil tilfredsstille kravet om en effektiv behandling av saken, samt gi studenten en rask avklaring av om vedkommende kan fortsette på utdanningen. I tillegg vil en raskere saksgang bedre ivareta hensynet til pasienter, klienter og andre som skal beskyttes mot studenter som ikke bør delta i praksisopplæring eller klinisk undervisning. For å sikre god og forsvarlig saksbehandling av disse sakene foreslo departementet at utdanningsinstitusjonen, ved den aktuelle fagavdelingen, uttaler seg i saken før klagenemnda behandler den. Den aktuelle fagavdelingen vil i større grad enn styret kjenne til de kravene som bør stilles til studenter som skal delta i praksisopplæring eller klinisk undervisning. Det ble foreslått at Felles klagenemnd fortsetter å behandle sakene som klageinstans.

Et alternativ departementet la frem i høringsnotatet var å beholde dagens ordning med førsteinstansbehandling hos politiattestnemnda, men at kravene til saksbehandling hos utdanningsinstitusjonen forenkles.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Universitetet i Stavanger, Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet, Universitetet i Nordland, Fellesstyret for NVH og UMB, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Ålesund, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Høgskolen i Bergen, NOKUT, Universitets- og høgskolerådet, Norges radiografforbund, Universitetet i Bergen og Utdanningsforbundet støtter forslaget. Disse høringsinstansene ser et klart behov for å forenkle og effektivisere saksbehandlingen av politiattester og mener at en behandling ved institusjonens klagenemnd vil bidra til dette. Universitetet i Oslo viser til at institusjonens klagenemnd allerede behandler flere sakstyper av tilsvarende alvorlighetsgrad (bortvisning, utestengning med mer). Høgskolen i Østfold fremhever at en slik endring vil gi mer samsvar mellom saksgang knyttet til politiattester med merknader og saker knyttet til fusk under eksamen, bortvisning og utestengning og lignende.

Universitetet i Stavanger uttrykker bekymring for saksbehandlingstiden i Felles klagenemnd, både av hensyn til de personene reglene om politiattest skal beskytte og av hensyn til studenten selv. Det må etter universitetets mening derfor lovfestes en maksimal saksbehandlingstid på alle saker som behandles av nemnda.

Høgskolen i Hedmark og Høgskulen i Sogn og Fjordane mener behandling av politiattest i lokal klagenemnd kan føre til ulik vurdering mellom institusjonene. Høgskolen i Hedmark mener behovet for en raskere og enklere saksgang ved den enkelte institusjon kan ivaretas ved at saksforberedelsen gjøres ved institusjonen uten at styret eller klagenemnda må involveres. De støtter derfor et alternativ med å beholde dagens ordning, men at kravene til saksbehandling hos utdanningsinstitusjonen forenkles.

Høgskolen i Oslo og Akershus støtter det alternative forslaget om å beholde nemnda med forenklet saksbehandling ved institusjonene. Høyskolen mener at behandling av sakene i en nasjonal politiattestnemnd vil sikre likebehandling og forutberegnelighet. Den enkelte institusjon behandler få saker, og det tar tid å opparbeide erfaring. Avstand til studentene vil hindre at utenforliggende hensyn tillegges vekt i vurderingen av om studenten skal utestenges. Institusjonens vurdering og anbefaling vil være vedlagt saken når den behandles av politiattestnemnda, men det vil være opp til nemnda å avgjøre vektingen av de ulike momentene.

Studentparlamentet ved UiO ser at endringene som blir foreslått, kan føre til at klagenemndene får veldig mye å gjøre. De er også urolige for at klagenemndene på institusjonene er så lukket at det hindrer likebehandling og forutberegnelighet for studentene.

NOKUT, Det teologiske Menighetsfakultetet og Norges studentorganisasjon mener at en eventuell nedleggelse av politiattestnemnda vil kreve kompetanseheving i de lokale klagenemndene, da de i utgangspunktet ikke har kompetanse og erfaring med vurdering av politiattester.

Politiattestnemnda er negativ til forslaget om å legge ned nemnda. Erfaring fra saker de har mottatt fra ulike studiesteder, viser store forskjeller i hvordan studiestedene behandler denne type saker. Nemnda er bekymret for at en ordning der studiestedet er førsteinstans ikke i tilstrekkelig grad vil sikre kvalitet, likebehandling og forutberegnelighet. Det sikrer avstand til studenten at sakene behandles i en nemnd uavhengig av studiestedet. Dette er viktig for å kunne gjøre konkrete vurderinger basert på momenter som lovgiver har skissert i forarbeidene. Erfaring viser at nærhet til studenten som skal vurderes, kan påvirke beslutningstaker og føre til at det legges avgjørende vekt på hensynet til studenten. Det har vist seg at dette fører til anbefalinger om tilpassede løsninger for studenten som ikke i tilstrekkelig grad verner de sårbare gruppene. Med nemnda får man studiestedets vurdering og anbefaling, men det er opp til nemnda å avgjøre vektingen av de ulike momentene. De har også erfaring med at det er svært varierende kvalitet på politiattestene fra de forskjellige politidistriktene. Det er derfor viktig at disse vurderes sentralt av et organ som har erfaring med å lese politiattester. Nemnda deler departementets syn på at sakene må behandles enkelt og raskt, men er av den oppfatning at en forenkling i hovedsak bør gjøres ved den forberedende behandlingen på studiestedet.

4.6.4 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at det er mange høringsinstanser som ikke ønsker å legge ned politiattestnemnda, og som er bekymret for at en slik ordning vil svekke kvaliteten på vurderingene og ikke i tilstrekkelig grad sikre likebehandling og forutberegnelighet. Men det er også mange høringsinstanser som støtter departementets forslag, og som peker på behovet for et effektivt system for behandling av politiattester og bedre samsvar mellom saksgang knyttet til politiattester med merknader og saker knyttet til fusk under eksamen, bortvisning, utestengning og lignende. Departementet har etter en grundig vurdering kommet til at det bør fremmes et lovforslag som innebærer at politiattestnemnda legges ned og at sakene behandles i første instans av utdanningsinstitusjonenes klagenemnd, jf. § 5-1.

For det første anser departementet et system hvor beslutningsmyndigheten i disse sakene legges til den enkelte institusjon, som bedre i overensstemmelse med institusjonenes faglige autonomi. For det andre ser departementet ingen god begrunnelse for at det skal være et helt særskilt saksbehandlingssystem for politiattester. I dag behandles utestenging på grunn av fusk, forstyrrende adferd eller skikkethetsvurdering av institusjonenes klagenemnd som første instans og med Felles klagenemnd som klageinstans (altså tilsvarende den ordningen som departementet nå foreslår skal gjelde for politiattestsaker).

Kravene til kunnskap om regelverket, og overholdelse av reglene om god saksbehandling som stilles i saker om politiattest, gjelder også for andre typer utestengingsvedtak. Departementets inntrykk er at disse prinsippene i stor grad overholdes i de utestengingssakene hvor institusjonenes klagenemnd er første instans. I vurderingen har departementet lagt stor vekt på behovet for rask behandling av denne typen saker. Etter dagens regelverk legger studentene frem politiattest etter at de har fått tilbud om studieplass. Etter dette har utdanningsinstitusjonen en tidagers frist på å forberede saken og oversende den til politiattestnemnda, jf. opptaksforskriften § 6-11. Nemnda har deretter en fireukers frist for å ferdigbehandle saken, jf. opptaksforskriften § 6-12. Fristene er satt av hensyn til studenten selv, men også av hensyn til pasienter, brukere og lignende.

Politiattestnemnda peker på at de har sett store forskjeller i hvordan utdanningsinstitusjonene behandler denne type saker. Videre er det store kvalitetsmessige forskjeller i den skjønnsmessige vurderingen som ligger til grunn for uttalelsene fra institusjonen. Som nevnt over, anser departementet institusjonenes klagenemnder for allerede å ha nødvendig kompetanse og forutsetninger for å behandle saker om politiattester, da de allerede behandler en rekke forskjellige klager knyttet til studentenes rettigheter og plikter. Departementet viser også til at leder av nemnda og varamedlem for leder skal fylle de lovbestemte kravene for lagdommere. De vil derfor ha gode forutsetninger for å vurdere de juridiske sidene ved behandling av politiattest med merknader.

Departementet ser likevel argumentet med at nasjonal likebehandling kan være vanskelig å oppnå når saker behandles lokalt på institusjonene. Men Felles klagenemnd er en nasjonal klageinstans, og gjennom sin saksbehandling av klager utvikler de en nasjonal norm som vil ha presedensvirkning for institusjonenes behandling. Felles klagenemnd jobber aktivt for å gjennom vedtak og ved årsmelding gi institusjonene veiledning om god saksbehandling, informere om de prinsipper som legges til grunn ved klagebehandling og forhold som de mener institusjonene må ta hensyn til i sin førsteinstansbehandling. Dette er med på å sikre likebehandling. Politiattestnemnda viser til at nemndas behandling av sakene sikrer avstand til studenten. Det kan tenkes tilfeller der fagavdelingen ved utdanningsinstitusjonen har blitt kjent med studenten. På bakgrunn av dette kan fagavdelingen være tilbøyelig til å anbefale at studenten fortsetter utdanningen, til tross for merknader på politiattesten. Det vil imidlertid være institusjonens klagenemnd, og ikke fagavdelingen, som fatter vedtak i første instans. Videre viser departementet til at det er politiattestkrav ved ansettelse som lærer og i alle typer helseyrker, som er de utdanningene hvor det er vanligst med praksisstudier og klinisk undervisning. Etter opplæringslova og helsepersonelloven kan en person ikke ansettes i stilling hvor de kommer i kontakt med barn, dersom de er dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Dette er i motsetning til universitets- og høyskolelovens system, hvor det er plikt til å fremlegge politiattest, men hvor merknader på attesten ikke automatisk fører til utestengning fra praksisstudier eller klinisk undervisning. Etter denne loven må man foreta en skjønnsmessig vurdering. Da yrkeslivet, blant annet for lærere og helsepersonell som nevnt over, opererer med yrkesnekt ved merknader på politiattest, er det viktig at institusjonene ikke utdanner studenter til et yrke han/hun mest sannsynlig ikke kan utøve dersom han/hun har merknader på attesten. Skjønnselementet bør derfor benyttes med varsomhet hos utdanningsinstitusjonene.

Når det gjelder kvaliteten til politiattestene, vises det til at det er opprettet en egen politienhet for vandelskontroll og politiattester. Enheten vil være landsdekkende fra 2014/2015. Enheten har jobbet med forenkling av systemene for innhenting av attester og vurdering av dem og har per i dag 14 dagers saksbehandlingstid fra de mottar søknaden om attest. Dette har enheten overholdt i høstens opptaksrunde. Departementet er optimistisk med hensyn til at den nye enheten vil få ned saksbehandlingstiden og få opp kvaliteten på politiattester.

Flere høringsinstanser uttrykker bekymring for klagenemndenes kapasitet, både de lokale og Felles klagenemnd. For å sikre forsvarlig saksbehandling i de lokale klagenemndene må utdanningsinstitusjonene sette av tilstrekkelig resurser, både til nemndas arbeid og til sekretariatsfunksjonene. Ved en del av de mindre institusjonene har klagenemndene få saker, slik at de har møter relativt sjelden. Få saker kan også føre til at de medlemmene av klagenemnda som ikke er jurister, opparbeider seg for liten kompetanse om regelverket. Mindre utdanningsinstitusjoner bør derfor vurdere om de bør opprette en klagenemnd sammen med en eller flere andre utdanningsinstitusjoner, jf. punkt 6.1.4 i Ot.prp. nr. 79 (2003–2004).

For å sikre at Felles klagenemnd kan behandle klager raskt vil departementet vurdere det fremtidige ressursbehovet hos Felles klagenemnd, se kapittelet 9 om økonomiske og administrative kostnader. Departementet finner det ikke nødvendig å presisere en saksbehandlingstid for Felles klagenemnd i lov eller forskrift. Det følger allerede av forvaltningsloven § 11 a at et forvaltningsorgan skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold. Nemnda må derfor fortløpende vurdere sine arbeidsmetoder, slik at de oppfyller kravene til god saksbehandling.

Det vises til lovforslagets § 4-9 femte ledd.

4.7 Informasjonsutveksling om vedtak om fusk

4.7.1 Gjeldende rett

Universitets- og høyskoleloven kapittel 4 om studentenes rettigheter og plikter omhandler blant annet klanderverdig opptreden, fusk og bruk av falske dokumenter under studiet, samt sanksjoner knyttet til slike brudd. Det følger av § 4-7 syvende ledd at institusjonene «kan» informere hverandre om annullering av eksamen eller prøve grunnet fusk, mens det følger av § 4-8 første og tredje ledd at institusjonene «skal» informere hverandre om utestengings- og bortvisningsvedtak på grunn av fusk eller klanderverdig opptreden. Etter § 3-7 syvende ledd «skal» også NOKUT og Samordna opptak, i tillegg til institusjonene, informere hverandre dersom en søker har levert falske dokumenter. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om informasjonsutvekslingen i forskrift.

Hensikten med informasjonsutvekslingen gjennom registeret er å opplyse institusjonene om vedtak vedrørende opptakskarantene, eksamenskarantene og utestenging som har virkning ut over institusjonen vedtaket er fattet ved. Dette vil hindre at studenter får opptak til, eller tar eksamen ved, andre institusjoner når det foreligger et sanksjonsvedtak. Informasjonsutvekslingen er også begrunnet i at studenten ikke skal kunne benytte seg av falske dokumenter ved andre institusjoner.

4.7.2 Høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at det er tatt initiativ til å opprette et felles register, RUST (Register for utestengte studenter), som skal muliggjøre en effektiv og trygg formidling av blant annet vedtak om utestenging. RUST er en database som skal kommunisere med institusjonenes datasystem, i all hovedsak Felles studentsystem.

Hensikten med informasjonsutvekslingen gjennom registeret er å opplyse institusjonene om vedtak vedrørende opptakskarantene, eksamenskarantene og utestenging som har virkning ut over institusjonen vedtaket er fattet ved. Dette vil hindre at studenter får opptak til, eller tar eksamen ved, andre institusjoner når det foreligger et sanksjonsvedtak. Informasjonsutvekslingen er også begrunnet i at studenten ikke skal kunne benytte seg av falske dokumenter ved andre institusjoner.

Departementet foreslo å samle alle bestemmelsene som omfatter informasjonsutveksling av sanksjonsvedtak i en ny bestemmelse. Videre foreslo departementet en uttrykkelig hjemmel til at informasjonsutvekslingen mellom institusjonene skal foregå gjennom RUST. Dette er for å tilfredsstille kravene etter personopplysningsregelverket. Departementet foreslo å videreføre hjemmelen til å kunne fastsette rutiner for informasjonsutvekslingen i forskrift.

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Det er i hovedsak en positiv tilslutning blant høringsinstansene til opprettelsen av RUST, og til at informasjonsutvekslingen mellom institusjonene skal skje gjennom et slikt register.

Justis- og beredskapsdepartementet påpeker at det av høringsnotatet ikke fremgår hvilket behandlingsgrunnlag som ligger til grunn for opprettelsen av RUST, og at det ikke gis en vurdering av personvernhensyn og forholdet til taushetsplikten. Justis- og beredskapsdepartementet mener det bør fremgå av loven at registrering i RUST skal skje uten hinder av taushetsplikten, jf. forvaltningsloven § 13 f annet ledd.

Universitetet i Oslo, Fellesstyret for NVH og UMB, Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Ålesund påpeker at bestemmelsen om utestenging i universitets- og høyskoleloven § 4-8 tredje ledd innebærer at utestenging kun gjelder den aktuelle institusjonen vedkommende studerer ved, mens bortfall av eksamensretten gjelder alle institusjonene. Høgskolen i Ålesund bemerker at det å registrere vedtak i RUST som kun omfatter egen institusjon, vil virke mot hensikten med RUST. Universitetet i Oslo ber om at lovteksten tydeliggjøres slik at det fremgår hvorvidt studenter kun mister eksamensretten ved de andre institusjonene, eller om sanksjonen også innebærer at vedkommende nektes opptak ved andre institusjoner. Videre ønsker Universitetet i Oslo avklaring på hvor langt adgangen til å utveksle informasjon strekker seg i saker om falske vitnemål etter universitets- og høyskoleloven § 3-7 syvende ledd.

Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo stiller spørsmål ved om informasjonsrutinene også bør omfatte vedtak om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning etter foreslått ny § 4-8 sjette ledd.

Unio og Forskerforbundet mener at det må vurderes hvor lenge informasjonen skal oppbevares i registeret, og at denne begrensningen bør tas inn i loven.

Datatilsynet er positive til forslaget om å samle bestemmelsene om informasjonsutveksling, forutsatt at en slik bestemmelse bidrar til et mer oversiktlig og informativt regelverk. Datatilsynet påpeker at den foreslåtte ordlyden i § 4-12 ikke angir rammene for opprettelsen av RUST tydelig nok, og at for mye av reguleringen er overlatt til utarbeidelse av forskrift. Bestemmelsen bør være konkret nok til å kunne si at registrering av sensitive personopplysninger i RUST har hjemmel i lov, jf. personopplysningsloven §§ 8 første og annet ledd og 9 første ledd bokstav b. Datatilsynet foreslår videre å tydeliggjøre ansvarsforholdene ved å ta inn i lovteksten hvilken instans som er å anse som behandlingsansvarlig etter personopplysningsloven § 2 nr. 4. Datatilsynet uttaler også:

«I personvernregelverket er angivelsen av uttrykkelige formål med behandling av personopplysninger grunnleggende for oppfyllelsen av de plikter som behandlingsansvarlig har. Det kommer blant annet til uttrykk i grunnkravene til behandling av personopplysninger i personopplysningsloven § 11 og retten til innsyn i § 18 første ledd bokstav c, samt andre ledd. For å kunne ta stilling til om en bestemt bruk av opplysninger er i tråd med personopplysningsloven er det videre avgjørende at det er satt noen rammer for hva opplysningene kan brukes til.»

Datatilsynet foreslår også at det bør fremkomme at når perioden er utløpt, slettes vedtaket fra RUST.

Samordna opptak (SO) påpeker at RUST ikke er utviklet for å kunne registrere informasjon om søkere som har forfalsket vitnemål, da en registrering i RUST krever at det oppgis en periode for utestengningen. SO viser til at søkere som blir utestengt på bakgrunn av forfalskning, skal registreres i RUST, og at informasjonen slettes i det øyeblikk sanksjonsperioden utløper. Dette innebærer at historikken om utestengingsvedtaket også slettes og at eventuell informasjon om at vedkommende har benyttet seg av falsk dokumentasjon, går tapt. SO mener at RUST må utvides dersom RUST også skal være et nyttig register over personer som har forfalsket dokumentasjon. SO viser til at de, i likhet med NOKUT, ikke har hjemmel til å fatte vedtak om opptakskarantene eller utestenging. SO mener at det er behov for en endring i universitets- og høyskoleloven § 3-7, slik at SOs styre kan fatte vedtak om opptakskarantene. Videre påpeker SO at institusjonene tydelig må angi når perioden begynner og slutter når de fatter vedtak om utestenging, opptaks- eller eksamenskarantene, da dette vil være bestemmende for når vedtaket skal slettes i RUST.

4.7.4 Departementets vurdering

Departementet mener at å samle bestemmelsene om informasjonsutveksling av utestengingsvedtak i en egen paragraf vil bidra til at institusjonenes informasjonsplikt blir tydeligere og mer oversiktlig. Det er av personvernhensyn viktig med en hjemmel i lov som fastslår at informasjonsutvekslingen mellom institusjonene skal foregå gjennom et offentlig eid register, RUST. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig med en direkte henvisning til personopplysningsloven §§ 8 første og annet ledd og 9 første ledd bokstav b, da den foreslåtte bestemmelsen vil gi en selvstendig hjemmel til å registrere sensitive personopplysninger i tråd med personopplysningsloven. Datatilsynets innspill om at formålet med registeret bør angis uttrykkelig i lov, er etter departementets vurdering viktig for å ivareta hensynet til forutberegnelighet. Departementet er også enig i at det er mest hensiktsmessig at hjemmel til å registrere personopplysninger i RUST, fremgår i loven, fremfor i forskrift.

Departementet foreslår at SO og NOKUT gjennom RUST skal få informasjon om utestengingsvedtak som blir registrert etter § 4-12 annet ledd. I og med at SO og NOKUT ikke har myndighet til å fatte sanksjonsvedtak, foreslår departementet å videreføre dagens praksis med at SO og NOKUT i tillegg varsler den institusjonen som det er søkt om opptak til, dersom de oppdager at noen har brukt falskt vitnemål, falske dokumenter eller dokumenter utstedt fra falske utdanningsinstitusjoner. Det blir deretter opp til den aktuelle institusjonen å fatte et eventuelt sanksjonsvedtak etter § 3-7 åttende ledd. Dersom SO, NOKUT og institusjonene oppdager at en søker har levert falskt vitnemål eller andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt fra falske institusjoner skal de etter 3-7 syvende ledd anmelde forholdet til politiet. Departementet fremmet også et forslag om at informasjon om politianmeldelsen skulle registreres i RUST. SO påpeker at en registrering i RUST krever at det oppgis en periode for utestengningen, der periodens start og slutt registreres med det samme, slik at systemet automatisk kan slette informasjonen. For saker som kun er politianmeldt uten at det er fattet et vedtak om opptakskarantene, foreligger det imidlertid ingen tidsangivelse for når saken vil anses som avsluttet slik det gjør ved et utestengingsvedtak. Dette innebærer at informasjonen ikke slettes automatisk ved periodens slutt, og at institusjonene, SO og NOKUT selv må sørge for å slette denne informasjonen manuelt i RUST. Departementet mener at denne informasjonstypen ikke bør registreres i RUST slik registeret er i dag, og vil derfor ikke gå videre med dette forslaget.

Videre skal institusjonene, SO og NOKUT politianmelde forhold etter gjeldende § 3-7 syvende ledd. I dagens bestemmelse plikter institusjonene, SO og NOKUT å informere hverandre om forholdet etter at det er politianmeldt. Selv om departementet i denne omgang foreslår at denne informasjonstypen ikke skal registreres i RUST, mener departementet at § 3-7 syvende ledd må endres slik at hjemmelen til å gjensidig informere hverandre tas ut. Dette er fordi departementet mener at en informasjonsutveksling som foregår utenfor et register ikke i tilstrekkelig grad vil ivareta personvernhensyn, som å sikre at bare de som har berettiget interesse av det får tilgang til personopplysningene og at informasjon om vedtaket blir slettet når vedtaksperioden er utløpt. Når denne hjemmelen for informasjonsutveksling oppheves, vil universitets- og høyskoleloven ikke ha en egen hjemmel for informasjonsutveksling om politianmeldelse etter § 3-7 syvende ledd, men departementet mener at personvernhensyn taler for at dette må utredes nærmere før dette hjemles særskilt i universitets- og høyskoleloven. NOKUT og SO vil imidlertid kunne orientere om forhold etter § 3-7 syvende ledd med hjemmel i forvaltningsloven § 13 b nr. 5. Bestemmelsen sier at taushetsplikt ikke er til hinder for at «forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag». NOKUT har gjennom sitt ansvarsområde godkjenning av utenlandske utdanninger, en plikt til å avdekke falske dokumenter. SO har gjennom sitt arbeid med opptak et tilsvarende ansvar. I dette ligger det et særlig ansvar for å informere utdanningsinstitusjoner som blir berørt av forhold etter § 3-7 syvende ledd. Formidling av slik informasjon skal kun gis til den utdanningsinstitusjon som har et berettiget behov for informasjonen.

Departementet viser videre til at det følger av ny § 4-12 at utestengingsvedtak på bakgrunn av falske dokumenter etter §§ 3-7 åttende ledd og 4-8 tredje ledd skal registreres i RUST, og at NOKUT og SO skal få tilgang til denne informasjonen gjennom RUST der dette er nødvendig for deres virksomhet.

Når det gjelder SOs innspill til en endring i § 3-7, slik at SOs styre kan fatte vedtak om opptakskarantene, må dette vurderes ved neste endring av universitets- og høyskoleloven.

Det fremkommer av forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning § 12 at når det er fattet vedtak om at en student utestenges på grunn av vedtak om ikke-skikkethet, skal opplysninger om studentens navn, omfang og utestengingsperiode sendes til SO, som vil opprette et sentralt register. Vi mener det er mest hensiktsmessig at også denne informasjonsutvekslingen på sikt omfattes av RUST, i stedet for at institusjonene skal forholde seg til to registre. I forbindelse med en planlagt revisjon av skikkethetsforskriften vil departementet foreslå å endre reglene slik at også vedtak etter skikkethetsvurderinger blir omfattet av RUST.

Departementet foreslår at det lovfestets en hjemmel til at departementet skal fastsette nærmere bestemmelser om RUST i forskrift, blant annet rutiner for informasjonsutvekslingen. Her vil det blant annet fremgå hvem som er behandlingsansvarlig for RUST og særlige rutiner for informasjonsutveksling mellom SO, NOKUT og utdanningsinstitusjonene.

Departementet mener det ikke er nødvendig å lovfeste at registreringen skal skje uten hinder av taushetsplikten, da dette fremgår av forvaltningsloven § 13 f annet ledd.

Enkelte høringsinstanser foreslår å endre § 4-8 tredje ledd slik at den utvides til å omfatte utestengning fra alle institusjonene, og ikke som i dag kun tap av eksamensrett ved alle institusjonene. Departementet mener imidlertid at forslaget vil utvide bestemmelsens virkeområde i en slik grad at dette bør sendes på alminnelig høring. Departementet vil vurdere innspillet ved neste endring i universitets- og høyskoleloven.

Departementet foreslår heller ikke å utvide RUST til å omfatte høringsforslagets § 4-8 sjette ledd om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning. Vedtak om tvungen avslutning har ingen tidsbegrensing, og det legges opp til at vedtaket bare skal ha betydning for den ph.d.-avtalen som avsluttes. Det følger av Universitets- og høgskolerådets retningslinjer for doktorgradsutdanning at en student skal opplyse om vedkommende har levert avhandlingen tidligere ved en annen utdanningsinstitusjon. Den nye utdanningsinstitusjonen må selv vurdere om de vil gi studenten opptak til doktorgradsutdanning hos dem.

Informasjon om vedtak om annullering av eksamen eller prøve etter § 4-7 første ledd bokstav b, vil som hovedregel ikke ha konsekvenser for opptak til studier eller avleggelse av eksamen ved andre institusjoner. Departementet foreslår derfor at § 4-7 syvende ledd, som omhandler annullering av eksamen eller prøve, oppheves.

Det vises til lovforslaget ny § 4-12 og § 3-7 syvende ledd.

4.8 Tvungen avslutning av doktorgradsutdanning

4.8.1 Gjeldende rett

Universitets- og høyskoleloven inneholder få bestemmelser om doktorgraden og doktorgradskandidaters rettigheter. Universitets- og høyskoleloven § 3-9 om eksamen omfatter eksamener og prøver som er en del av et ph.d.-program, men ikke selve avhandlingen, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) side 22. Er en doktorgradskandidats avhandling underkjent på grunn av «fusk», jf. § 4-7 første ledd bokstav b, kan doktorgradskandidaten som utgangspunkt ikke utestenges eller bortvises fra universitetet etter reglene i § 4-8. Det er i forarbeidene uttalt at blant annet reglene for bedømmelse og klage knyttet til avhandlingen, reguleres av forvaltningsloven og institusjonens forskrift for det aktuelle doktorgradsprogram.

Institusjonenes egne regelverk for ph.d.-graden tar for seg blant annet opptak til doktorgradsprogram, krav til søknaden om opptak, avtale om doktorgradsutdanningen, frivillig og tvungen avslutning før avtalt tid, krav til avhandlingen, veiledning, ny levering og klage. Regelverkene er i stor grad utformet i samsvar med Universitets- og høgskolerådets (UHR) veiledende retningslinjer for ph.d.-graden. Når det gjelder tvungen avslutning, legger UHRs veiledende retningslinjer § 5.5 opp til at institusjonene kan vedta slik sanksjon hvis ett eller flere av følgende forhold foreligger:

• Vesentlig forsinkelse i gjennomføringen av opplæringsdelen, grunnet forhold som kandidaten selv rår over.

• Gjentatte eller vesentlige brudd fra kandidatens side på informasjons-, oppfølgings- eller rapporteringsplikt, herunder unnlatt innsendelse av fremdriftsrapport, jf. § 9.

• Forsinkelse i fremdriften av forskningsprosjektet som er av en slik art at det skaper begrunnet tvil om kandidaten vil kunne fullføre prosjektet innenfor avtalt tid. For å danne grunnlag for tvungen avslutning må forsinkelsen skyldes forhold som kandidaten selv rår over.

• Brudd på de forskningsetiske retningslinjer som gjelder for fagområdet, herunder fusk som rammes av reglene i Lov om universiteter og høyskoler § 4-7.

• Opptreden fra en kandidat bryter med den tillit som må foreligge mellom universitet og kandidat under gjennomføringen, herunder straffbare forhold knyttet til gjennomføringen av ph.d.-utdanningen.

I tillegg har vi lov om behandling av etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven) av 30. juni 2006 nr. 56, som skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer, jf. § 1. I medhold av denne loven, har Kunnskapsdepartementet opprettet et faglig uavhengig statlig forvaltningsorgan, som heter Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget). Granskingsutvalget skal være en nasjonal ressurs for institusjoner, bedrifter eller oppdragsgivere for behandling av saker om uredelighet i forskning og et supplement til lokalt behandlingsapparat. Utvalget skal uttale seg om forskning i Norge har vært vitenskapelig uredelig. Både institusjoner og enkeltpersoner kan forelegge en sak for utvalget. For eksempel kan arbeidsgivere, oppdragsgivere, finansieringskilder og enkeltpersoner som på en eller annen måte er berørt av selve forskningen eller de resultatene forskningen har ført til, legge frem sak for utvalget. Institusjonen er imidlertid ikke pliktig til å oversende alvorlige saker til utvalget. Hovedansvaret for forebygging og behandling av uredelig forskning ligger fremdeles på den enkelte institusjon. Utvalget vurderer selv om en henvendelse gir grunn til videre undersøkelser eller er åpenbart grunnløs. Utvalget kan også behandle saker av eget tiltak. Saker som faller utenfor utvalgets virkeområde, eller som er åpenbart grunnløse, avvises av utvalget.

I Sivilombudsmannens sak 2012/1158 bemerket Sivilombudsmannen at rettsvernet for doktorgradskandidater var mangelfullt regulert i lovverket, og ba Kunnskapsdepartementet om å vurdere å endre dette.

4.8.2 Høringsnotatet

Som følge av Sivilombudsmannens uttalelse forslo departementet i høringsnotatet å føye til et nytt sjette ledd i § 4-8, som ville hjemle tvungen avslutning av doktorgradsutdanning. Departementet viste til at det er behov for å samordne utdanningsinstitusjonenes regelverk og praksis for å sikre doktorgradskandidaters rettstilling, særlig knyttet til sanksjoner ved vitenskapelig uredelighet.

Videre viste departementet til at tvungen avslutning fremstår som en egnet sanksjon ved vitenskapelig uredelighet under doktorgradsutdanningen. Ved vurdering av tvungen avslutning mente departementet at det er hensiktsmessig å se hen til forskningsetikkloven med tilhørende forskrift. Grunnlaget for tvungen avslutning ville etter forslaget enten være vitenskapelig uredelighet eller vesentlig mislighold av ph.d.-avtalen.

I de fleste tilfellene er doktorgradskandidatene ansatt ved utdanningsinstitusjonen i en stipendiatstilling. I slike tilfeller vil det forholdet som er grunnlag for tvungen avslutning av avtalen, også danne grunnlag for eventuelle sanksjoner etter tjenestemannsloven §§ 9, 14 og 15 eller arbeidsmiljøloven §§ 15-7 og 15-14. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at i slike tilfeller vil forholdet behandles i en to-trinnsprosess, hvor man først avklarer konsekvensene av vitenskapelig urededelighet eller vesentlig mislighold under forskerutdanningen, og deretter konsekvensene for kandidatens ansettelsesforhold.

Departementet vurderte at det ikke er rimelig eller behov for å likestille studenter og doktorgradskandidater når det gjelder rett til å få dekket advokatutgifter av institusjonen, jf. § 4-8 femte ledd. Doktorgradskandidater er som regel ansatt i en stipendiatstilling og har inntekt. Som arbeidstaker vil en doktorgradskandidat ha de samme rettighetene og mulighetene som andre arbeidstakere. Arbeidsgiver bør ikke ha større ansvar for å dekke disse arbeidstakernes advokatutgifter enn andre arbeidstakeres utgifter til advokat i forbindelse med en eventuell rettstvist.

Departementet mente også at institusjonene bør kunne fastsette nærmere regler for tvungen avslutning i forskrift.

4.8.3 Høringsinstansenes syn

Justisdepartementet, Fellesstyret for NVH og UMB, Universitetet i Nordland, Universitetet i Stavanger, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Gjøvik, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Bergen, Norsk radiografforbund og Sivilombudsmannen støtter forslaget.

Universitetet i Nordland og Høgskolen i Gjøvik mener det må komme tydeligere frem om endringsforslaget innebærer at regler for annullering og utestengning i §§ 4-7 og 4-8 skal gjelde ikke bare for opplæringsdelen, men også for doktorgradsavhandlingen.

Høgskolen i Molde, vitenskapelig høgskole i logistikk støtter i utgangspunktet departementets forslag, men anser forslaget til lovtekst som uklart i forhold til hvem tvungen avslutning skal gjelde for. Høyskolen støtter også i hovedsak departementets vurdering med hensyn til at doktorgradskandidater ikke skal ha rett til å få dekket kostnader til advokat i forbindelse med saker om tvungen avslutning. Høyskolen spør likevel om doktorgradskandidater som ikke er ansatt (for eksempel med kvotefinansiering) bør ha rett til å få dekket advokatutgifter, eller om det vil være opp til institusjonen å vurdere hva som er rimelig.

Studentparlamentet ved Universitet i Oslo er positiv til departementets tiltak, men mener at forslaget fra departementet er for strengt. Studentparlamentet vil her støtte seg på uttalelsen til Student- og forskerombudet ved Universitetet i Oslo, som foreslår en gradert ordning der straffereaksjonen er avhengig av hvor langt i doktorgradsløpet kandidaten har kommet.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet stiller seg positiv til at tvungen avslutning blir hjemlet i loven. Universitetet bemerker at med klagerett til en nasjonal nemnd vil dette innebære at det vil ta svært lang tid før studierettssaken er endelig avklart. De fleste kandidatene er også ansatt, og konsekvensen av tilsettingsforholdet skal vurderes i neste omgang, hvis det ikke gjelder forhold som tilsier at sakene kan gå parallelt. I oppsigelsessaker er håndteringen av klager lagt internt ved institusjonene (styret). Her bør det være parallellitet, slik at også tvungen avslutning kan avgjøres endelig ved institusjonen, av institusjonens klagenemnd.

Universitetet i Agder er enig i departementets forslag. Universitetet tolker høringsforlaget slik at det ikke er en forutsetning for å vedta tvungen avslutning at det nasjonale Granskingsutvalget har tatt stilling til hvorvidt det foreligger vitenskapelig uredelighet, og ber departementet vurdere om dette bør fremgå tydeligere. Videre viser universitetet til at adgangen til utestengning etter § 4-8 tredje ledd ikke gjelder for stipendiater ansatt ved institusjonen doktorgraden avlegges ved, som utgjør den største delen av kandidatene. Ny setning foreslås: «I særlige tilfeller kan institusjonens klagenemnd vedta tvungen avslutning som følge av annullering av eksamen eller prøve som inngår i ph.d.-utdanningen, jf. § 4-7 første og andre ledd.»

Universitetet i Bergen viser til at det er stor oppslutning blant høringsinstansene i deres interne høring om at loven bør gi hjemmel for tvungen avslutning, men at de strides om sammenhengen mellom tvungen avslutning og disiplinærtiltak etter tjenestemanns- og arbeidsmiljøloven for doktorgradskandidater som også er stipendiater. Universitetet mener det kan være vanskelig å unngå en prosess i to trinn eller langs to spor, men synes samlet sett at den rekkefølgen departementet skisserer, er den beste.

Norges handelshøyskole synes det er uklart hvilken bevisbyrde som må legges til grunn for at høyskolen skal kunne avslutte doktorgradsutdanningen og videre avslutte ansettelsesforholdet. Videre vises det til at tidligere utredning ved handelshøyskolen av forholdet mellom studierett og ansettelse i stipendiatstilling, har konkludert med at en stipendiat ikke kan miste studierett uten at betingelsene for oppsigelse er oppfylt, og at disse to prosessene bør kjøres parallelt. Hvis dette er tilfellet, mener høyskolen at prosedyrer for saksgang må avklares.

Høgskolen i Sør-Trøndelag støtter ikke forslaget om at institusjonens klagenemnd skal tillegges myndigheten til å vedta tvungen avslutning. Høyskolen ønsker at institusjonene selv skal avgjøre hvilket av høyskolens interne organ som skal tillegges denne myndigheten. De støtter imidlertid endringsforslagets intensjon om å samordne prosedyrer, ved at institusjonens klagenemnd skal vurdere reaksjoner ved fusk på prøver underveis i utdanningen. Det vil også være god forvaltningskikk å la Felles klagenemnd være klageinstans, slik det foreslås i høringsutkastet.

Etter Universitetet i Oslos oppfatning kan det være stor forskjell på de forhold som forslaget tar sikte på å regulere, nemlig vesentlig mislighold av doktorgradsavtalen og mistanke om fusk og vitenskapelig uredelighet. Universitetet ønsker at disse behandles separat og støtter derfor ikke forslaget slik det foreligger nå.

Universitetet i Oslo sier følgende vedrørende reaksjoner i forbindelse med vesentlig mislighold av doktorgradsavtalen:

«Det er naturlig at vedtak om tap av studierett og tvungen avslutning fattes på fakultetsnivå, siden fakultet forvalter henholdsvis studieretter og ph.d.-avtaler. Det er også naturlig at klager over slike vedtak behandles i institusjonens klagenemnd. Dette er i tråd med dagens praksis ved UiO. Det bør vurderes hvorvidt sammensetningen av institusjonens klagenemnd sikrer hensiktsmessig kompetanse ved behandling av saker knyttet til ph.d.-utdanning. På samme måte som studenter skal være representert i behandlingen av studentsaker, bør det vurderes om representanter for ph.d.-kandidatene burde være representert ved behandling av saker knyttet til ph.d.-utdanningen.»

Universitetet bemerker følgende vedrørende reaksjoner i forbindelse med fusk og vitenskapelig uredelighet:

«Høringsnotatet omtaler under temaet vitenskapelig uredelighet ikke forholdet til institusjonenes egne forskningsetiske utvalg eller til Granskingsutvalget. Etter forslaget vil spørsmålet om vitenskapelig uredelighet under doktorgradsarbeidet behandles i klagenemnda og ved klage av departementet eller et særskilt klageorgan oppnevnt av dette. Ulike klage- og saksbehandlingsløp for saker om vitenskapelig uredelighet skaper utfordringer i forhold til krav om likebehandling av materielt like saker, avhengig av hvor forskeren er i karriereløpet. Ved UiO er for øvrig vitenskapelig uredelighet under doktorgradsarbeidet et marginalt problem og vi stiller spørsmål ved behovet for en egen bestemmelse om dette.»

Når det gjelder opptak til doktorgradsprogram versus tilsetting i stipendiatstilling, viser UiO til at en sentral problemstilling er hvorvidt tvungen avslutning gir tilstrekkelig grunnlag for oppsigelse. Sannsynligvis vil det ikke alltid være tilfelle.

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet anmoder om at fullmakten til å vedta tvungen avslutning blir lagt til institusjonene, med klagenemnda som klageinstans. Det foreslås at institusjonens styre kan delegere fullmakten til fakultetet og tilsvarende. Universitetet ser behov for avklaringer om en som har fått avbrutt doktorgradsutdanningen ved tvungen avslutning kan:

• ta doktorgraden som privatist med hjemmel i § 3-10?

• få opptak til doktorgradsstudiet ved en annen institusjon? (Varslingssystem)

• få adgang til å fremstille seg for graden dr. philos?

Avslutningsvis foreslår universitetet en ny siste setning i § 5-3 fjerde ledd: «Ved klage over refusjon av doktorgradsavhandling, gjelder forvaltningslovens regler.»

Unio, Forskerforbundet, Utdanningsforbundet og Norsk studentorganisasjon (NSO) mener at det bør sondres mellom tilsatte doktorgradsstipendiater og doktorgradskandidater uten tilsettingsforhold, og at dette skillet må være tydelig i lovverket. For tilsatte doktorgradsstipendiater kan det ikke skilles mellom doktorgradsstudiene og tilsettingsforholdet når det gjelder sanksjoner som innebærer tvungen avslutning.

Forskerforbundet, Unio og NSO mener at tilsatte doktorgradsstipendiater må behandles på linje med andre tilsatte i spørsmål om vesentlig mislighold og grov uaktsom uredelighet etter reglene i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Det er ikke grunnlag for å forskjellsbehandle tjenestemenn tilsatt i stipendiatstilling fra andre tjenestemenn i disse spørsmålene. Tvungen avslutning kan derfor bare skje dersom det er hjemmel for opphør av arbeidsforholdet i henholdsvis tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven. Dette tilsier at reglene om opphør av arbeidsforholdet i eksisterende lovverk, er tilstrekkelig for å ivareta spørsmålene om tvungen avslutning for tilsatte doktorgradsstipendiater. I tråd med dette må det også være slik at det er tilsettingsmyndigheten som skal fatte vedtak om tvungen avslutning og opphør av tjenesten og ikke klagenemnda.

Forskerforbundet, Unio, Utdanningsforbundet og NSO understreker at forslaget om å delegere til institusjonene å fastsette nærmere regler for tvungen avslutning vil åpne for lokale forskjeller og svekke rettssikkerheten til både de ansatte stipendiatene og kandidatene. Videre mener de at også kandidater uten tilsettingsforhold bør få rett til å få dekket advokatutgifter av institusjonen.

De forskningsetiske komiteer mener følgende bør avklares:

• Komiteene anser at det viktigste i denne sammenheng er å styrke betingelsene for god forskningspraksis, og det vil denne regelendringen på egen hånd bare i begrenset grad bidra til. I utgangspunktet er opplæring i god vitenskapsskikk og forskningsetiske normer underveis i arbeidet med doktorgraden ikke minst veileders ansvar. Endringen bør derfor innebære en tilsvarende formell ansvarliggjøring og opplæring av veiledere.

• Det er viktig at sanksjonssystemet er lagt opp slik at reaksjonen i hvert tilfelle står i rimelig forhold til regelbruddet. Dersom sanksjonene oppfattes som for strenge, vil det lett kunne føre til at miljøene unngår å reagere på brudd med god forskningspraksis. Det kan derfor være grunn til å holde muligheten åpen for en tidsbegrenset bortvisning.

• Det avgjørende er at man baserer seg på felles og avklart forståelse av hva som skal kunne medføre tvungen avslutning, og at dette kommuniseres entydig til hele gruppen av doktorgradskandidater.

Studentombudet ved UiO er uenig i departementets forslag om å innføre tvungen avslutning av doktorgradsutdanning ved vitenskapelig uredelighet. Slik forslaget er utformet, mener ombudet at tvungen avslutning også vil være aktuelt der hvor kandidaten for eksempel ikke har fulgt regler for god henvisningsskikk hvorpå dette faller inn under plagiat. Videre vises det til at det er viktig å se på de ulike formene for uredelighet og vurdere om tvungen avslutning er en egnet sanksjon for alle eventualiteter. Der hvor en doktorgradskandidat har vært uredelig i fremstillingen av forskningsresultater, vil resultatene miste sin mening. Utdanningen vil uansett avsluttes som en konsekvens av at uredelighet avdekkes, selv om avtalen ikke sies opp.

Ombudet mener at departementets intensjon kan ivaretas i en regel som tilsvarer regelen for studenter, nemlig utestengning i ett eller to semestre. Doktorgradskandidater vil bli vurdert strengere enn studenter, som en naturlig følge av at man skal vurdere om det subjektive skyldkravet er oppfylt. Ombudet mener også at det er av vesentlig betydning hva som blir rettsstillingen til doktorgradskandidater sammenlignet med andre ansatte forskere/vitenskapelig ansatte. Det påpekes at lovgiver bør tydeliggjøre at forskjellbehandling ikke er tilsiktet, eventuelt begrunne hvorfor slik forskjellsbehandling er berettiget.

Videre sier ombudet at det er viktig å ha med seg at enkelte fagmiljøer er så smale at adgangen til å ta opp igjen sin doktorgradsutdanning etter en tvungen avslutning, i praksis vil være lik null. De mener at lovgiver bør forsikre seg om at bestemmelsen ikke rammer på en måte som gjør at en doktorgradskandidat, som er vitenskapelig uredelig i form av så dårlig henvisningsskikk at det kvalifiserer til plagiat, dømmes på samme måte som en doktorgradskandidat som fusker med forskningsresultater slik at det utgjør en fare for liv og helse. Ytterligere mener ombudet at forslaget til § 4-8 sjette ledd beskriver en til dels uklar prosess. Det er særlig viktig å avklare grensesnittet mellom utdanningsinstitusjonens klagenemnd og Granskingsutvalget.

Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) støtter ikke forslaget slik det foreligger og mener at en henvisning fra universitets- og høyskoleloven til forskningsetikkloven kan skape en uheldig sammenblanding av ulike lover, håndhevingssystemer og forskningsetiske tradisjoner. Utvalget synes ikke det er helt klart om vitenskapelig uredelighet er ment å bare handle om fusk på prøver underveis i doktorgradsutdanningen eller også fusk i selve avhandlingen. Utvalget mener at det ikke bør etableres en sammenheng mellom forskningsetikklovens definisjon og spørsmålet om tvungen avslutning på grunn av uredelighet i universitets- og høyskoleloven.

4.8.4 Departementets vurdering

I Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter fremkommer det at Norge har viet forskningsetikken stor oppmerksomhet gjennom et system med nasjonale og regionale forskningsetiske komiteer, tydelige krav i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning og gode tradisjoner i utdanning og forskning. Av nevnte melding fremgår det at NTNU, som et ledd i kvalitetssikringen av doktorgradsutdanningen, har utarbeidet en egen håndbok som følger alle fasene i doktorgradsløpet, fra utvelgelse og opptak via veiledning og forskningsprosjekt til avslutning og disputas. Av håndboken fremgår det at doktorgradsutdanningen skal gi opplæring i og erfaring fra vitenskapelig arbeid og metodikk, være internasjonalt rettet, være en integrert del av en helhetlig forskningsvirksomhet ved hvert fagmiljø og gi grunnlag for ledende arbeid innen næringsliv, forvaltning, utdanning og forskning.

Departementet ønsker med dette forslaget å lovfeste kjernen i UHRs bestemmelse i de veiledende retningslinjer § 5.5 i universitets- og høyskoleloven, og dermed sikre at vedtak om tvungen avslutning av doktorgradsutdanningen er lovhjemlet. Departementet viser til at ordlyden i lovteksten skiller seg fra ordlyden i UHRs retningslinjer, da disse er veiledende og en lovbestemmelse må være klar, presis og forutsigbar for dem den gjelder. Hensikten med lovendringen er følgelig ikke å legge nye føringer på dette feltet, men kun å lovfeste gjeldende praksis.

Departementet foreslo i høringsnotatet å føye til et nytt sjette ledd i § 4-8, men har etter høringsrunden kommet frem til at det mest hensiktsmessige vil være å lage en egen bestemmelse, § 4-13, som kun regulerer forholdene ved doktorgradsutdanningen. Videre ser departementet at begrepet «vesentlig mislighold», som ble brukt i høringsforslaget, kan være noe misvisende. For å skape klare og forutsigbare rammer har departementet etter høringsrunden endret lovteksten, slik at institusjonen kan vedta tvungen avslutning av doktorgradsutdanningen ved vitenskapelig uredelighet og når en kandidat i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen.

Hvem skal sanksjonen anvendes på

Tatt i betraktning utdanningens art og formål, fremstår tvungen avslutning som en hensiktsmessig sanksjon etter universitets- og høyskoleloven. Sanksjonen skal kunne anvendes på alle doktorgradskandidater, uansett tilknytning til utdanningsinstitusjonen doktorgraden avlegges ved. Doktorgradskandidater kan ha mange ulike tilknytningsforhold til utdanningsinstitusjonene hvor de avlegger sin doktorgrad. Noen er ansatt som stipendiater ved utdanningsinstitusjonen, noen har en annen arbeidsgiver mens de tar doktorgraden og noen har ikke noe arbeidsforhold, men finansierer doktorgradsutdanningen på annet vis. Dette skaper utfordringer i forhold til en felles regulering av sanksjoner for disse kandidatene.

Blant annet Forskerforbundet og Unio ønsker ikke at det skilles mellom doktorgradsstudiet og tilsettingsforholdet for tilsatte doktorgradskandidater. De mener at spørsmål om vitenskapelig uredelighet eller manglende oppfyllelse av ph.d.-avtalen må behandles på samme måte som ved andre tjenestemenns mislighold av tjenesteplikter eller vitenskapelig uredelighet, ved at det foretas en konkret vurdering av vilkårene i tjenestemannslovens bestemmelser om oppsigelse, avskjed og ordenstraff. Departementet viser til at reglene om opphør av arbeidsforhold i tjenestemannsloven ikke kommer til anvendelse på de kandidatene som ikke har et ansettelsesforhold til utdanningsinstitusjonene doktorgraden avlegges ved. Det er derfor nødvendig med en klar hjemmel for å avslutte doktorgradsutdanningen for disse kandidatene. Departementet mener at det er en fordel at kandidatene behandles mest mulig likt, og foreslår derfor det samme systemet for alle kandidater, uansett tilknytningsforhold.

For kandidater som er ansatt ved utdanningsinstitusjonen doktorgraden avlegges ved, vil manglende oppfyllelse av tjenesteplikter og brudd på redelighet også kunne medføre disiplinærreaksjoner etter tjenestemannsloven eller arbeidsmiljøloven.

Departementet ønsker et tilnærmet enhetlig reguleringssystem for doktorgradskandidater. Det er imidlertid viktig å avgrense vurderingstemaet om sanksjoner i universitets- og høyskoleloven mot reaksjonene med hjemmel. I de tilfellene en kandidat er ansatt ved utdanningsinstitusjonen vil forholdet behandles i en to-trinnsprosess, hvor man først avklarer konsekvensene av vitenskapelig urededelighet eller manglende oppfyllelse av doktorgradsavtalen under forskerutdanningen, og deretter konsekvensene for kandidatens ansettelsesforhold.

Grunnlaget for vedtak om tvungen avslutning

Vitenskapelig uredelighet

Departementet foreslo i høringsforslaget at brudd på vitenskapelig uredelighet etter forskningsetikkloven skal kunne føre til tvungen avslutning av doktorgradsutdanning. Departementet foreslo derfor en henvisning fra bestemmelsen om tvungen avslutning til forskningsetikkloven § 5 annet ledd. For at en handling skal falle inn under definisjonen av vitenskapelig uredelighet i sistnevnte bestemmelse, må det sannsynliggjøres at handlingen har foregått med forsett eller som følge av grov uaktsomhet. Definisjonen dekker ikke faglig uenighet eller mindre alvorlige tilfeller av brudd på god vitenskapelig praksis. Det vises til forskningsetikklovens forarbeider, Ot.prp. nr. 58 (2005–2006), blant annet side 62:

«Eksempler på alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis kan være, foruten forfalskning, fabrikkering og plagiering:

• bevisst tilbakeholdelse av uønskede resultater

• bevisst villedende anvendelse av statistiske metoder

• bevisst villedning om hvem som har bidratt til forskningen (utelatelse og inkluderinger), og hvor mye de har bidratt

• forsettlig eller grovt uaktsom tilbakeholdelse av detaljer i metodikk

• bevisst feilinformering om vitenskapelige kvalifikasjoner i søknader

• bevisst destruering av forskningsmateriale for å hindre undersøkelser av uredelighet i forskning.»

Listen er ikke uttømmende.

Granskingsutvalget foreslo i høringsuttalelsen at henvisningen til forskningsetikkloven skulle erstattes med «alvorlige brudd på forskningsetiske normer for god vitenskapelig praksis». Et annet alternativ departementet har vurdert, er ordlyden fra UHRs retningslinjer: «brudd på de forskningsetiske retningslinjer som gjelder for fagområdet». Etter departementets vurdering bør alle som vurderer uredelighetssaker, benytte samme definisjon. Departementet mener derfor at det er mest hensiktsmessig at en ved vurdering av eventuell vitenskapelig uredelighet benytter definisjonen i forskningsetikkloven. Dette vil sikre en enhetlig standard og hindre at forskere og doktorgradskandidater blir bedømt ulikt. Det er ikke ønskelig med et system hvor det er lavere terskel for å sanksjonere doktorgradskandidater enn andre forskere. Definisjonen av vitenskapelig uredelighet i forskningsetikkloven har vært anvendt i flere av uredelighetssakene som har vært behandlet på lokale institusjoner den siste tiden. Dette tyder på at begrepet «vitenskapelig uredelighet» allerede er innarbeidet i universitets- og høyskolesektoren.

Manglende oppfyllelse av forpliktelsene etter doktorgradsavtalen

Departementet foreslo i høringsnotatet at grunnlaget for tvungen avslutning skulle være vitenskapelig uredelighet eller vesentlig mislighold av doktorgradsavtalen. Departementet ser at begrepet «vesentlig mislighold» kan være noe misvisende. Det forhold at en kandidat ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen, behøver ikke å dreie seg om klanderverdige forhold, slik «mislighold» kan antyde. For å skape klare og forutsigbare rammer, har departementet etter høringsrunden endret lovteksten slik at institusjonen kan vedta tvungen avslutning av doktorgradsutdanningen ved vitenskapelig uredelighet eller når en kandidat i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen. Departementet mener at denne ordlyden i større grad tar hensyn til de forskjellige forholdene som kan oppstå, uavhengig av skyld, og som fører til at en kandidat ikke klarer å følge avtalt progresjon.

Doktorgradsavtaler inneholder gjerne en fremdriftsavtale. Ved søknad om opptak til doktorgradsutdanningen ber ofte utdanningsinstitusjonene om en prosjektbeskrivelse, og i denne skal fremdriften fremkomme, jf. UHRs veiledende retningslinjer § 5.1. Opptak til institusjonens doktorgradsutdanning formaliseres ved skriftlig avtale, jf. UHRs veiledende retningslinjer § 6.

I bestemmelsen om tvungen avslutning i UHRs retningslinjer, blir grunnlaget for et slikt vedtak angitt til vitenskaplig uredelighet, vesentlige forsinkelser av programmet, samt gjentatte og vesentlige brudd på informasjons-, oppfølgings- eller rapporteringsplikten. Foruten vitenskapelig uredelighet, er de øvrige forhold konkrete eksempler på manglende oppfyllelse av forpliktelsene etter doktorgradsavtalen. Departementet ønsker å lovhjemle kjernen i UHRs veiledende retningslinjer § 5, men ønsker en mer generell bestemmelse som gir institusjonene større frihet til å foreta en konkret og skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Derfor foreslår departementet lovteksten: «når en kandidat i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen.»

Imidlertid må visse forutsetninger være oppfylt før man kan fatte et vedtak om tvungen avslutning på dette grunnlaget. Pliktene som anses som brutt må fremkomme av den nevnte doktorgradsavtalen. Kandidaten må i tillegg gis forhåndsvarsel om at utdanningsinstitusjonen har intensjon om å åpne sak om tvungen avslutning. Dersom det lar seg gjennomføre å rette opp i forholdene som kan danne grunnlag for tvungen avslutning før slik sak åpnes, vil det være i både kandidatens og institusjonens interesse og la ham/henne få denne muligheten. Dette vil imidlertid ikke alltid være formålstjenlig, for eksempel ved mistanke om vitenskaplig uredelighet. Slike tilbakemeldinger og veiledning hører naturlig inn under en midtveisevaluering av doktorgradskandidatens arbeid. Etter UHRs retningslinjer § 9 skal institusjonens system for kvalitetssikring av doktorgradsutdanningen omfatte tiltak for å avdekke manglende progresjon i avhandlingsarbeidet og kursdel, mangler ved veiledningen, samt rutiner for å følge opp avdekkede mangler. Systemet skal normalt omfatte årlig og separat rapportering fra doktorgradskandidat og veileder. Midtveisevaluering bør etter retningslinjene § 9.2 normalt finne sted i tredje eller fjerde semester. Kandidaten skal da presentere sitt arbeid og bli evaluert av en gruppe på minst to personer som er oppnevnt av institusjonen. Evalueringsgruppen skal ta stilling til doktorgradsarbeidets faglige status og fremdrift og gi tilbakemelding til kandidaten, veileder og institusjonen. Etter retningslinjene skal det iverksettes korrigerende tiltak, dersom evalueringen avdekker vesentlige svakheter ved doktorgradsarbeidet.

Departementet vurderer at rapportering og midtveisevaluering bidrar til å styrke forutsigbarhet for kandidaten og gi ham/henne mulighet til å rette opp eventuelle svakheter eller mangler ved arbeidet. Departementet understreker at det i de fleste tilfeller er i alles interesse at en kandidat får fullføre sitt arbeid. Utdanningsinstitusjonen må derfor i første omgang ha fokus på korrigerende tiltak overfor kandidaten, samt fokus på tilstrekkelig og nødvendig veiledning.

Doktorgradsutdanningen er normert til tre års fulltidsstudium. Imidlertid ansettes ofte kandidaten i stipendiatstilling for fire år, der et år benyttes til pliktarbeid. Vedtak om tvungen avslutning, på bakgrunn av at kandidaten i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen, forutsetter dermed at avtaleperioden er konkretisert i avtalen. Videre forutsetter det at utdanningsinstitusjonen i forskrift eller i avtalen har bestemmelser om permisjonsordninger og muligheter for å søke om forlengelse av avtaleperioden. Lovfestede permisjoner omfatter blant annet permisjon ved sykdom og fødsel og gir automatisk rett til forlengelse på doktorgradsutdanningen.

Saksgang

Saksgang i første instans

Noen høringsinstanser, blant annet Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet mener at førsteinstansbehandling av saker om tvungen avslutning bør være på institusjonsnivå. Departementet foreslår at saker om tvungen avslutning i første instans behandles ved utdanningsinstitusjonen, men at det ikke presiseres i loven hvilket organ på utdanningsinstitusjonen som skal fatte et vedtak om tvungen avslutning. Dette er noe hver enkelt institusjon bør fastsette selv, avhengig av hvordan de har organisert sin doktorgradsutdanning.

Normalt er det mest hensiktsmessige at det er det organet eller enheten som inngikk kandidatavtalen ved utdanningsinstitusjonen som er første instans ved vedtak om tvungen avslutning, både på grunn av manglende oppfyllelse av doktorgradsavtalen og på grunnlag av vitenskaplig uredelighet. Dette er ofte et fakultet. Organet som inngår en doktorgradsavtale, er nærmest til å vurdere om det foreligger manglende oppfyllelse av doktorgradsavtalen eller vitenskapelig uredelighet, og kan bidra med kompetanse og raske avgjørelser i denne prosessen. Fakultetet vil også ha best kunnskap om det enkelte fagområdet, herunder oversikt over faget og dets praksis.

Vedtak om at en tjenestemann skal sies opp, ilegges ordensstraff, gis avskjed eller suspenderes, treffes av tilsettingsorganet. Å la institusjonen være førsteinstans generelt i saker om tvungen avslutning vil skape parallellitet til saksgangen etter tjenestemannsloven. Dette vil gi en tidseffektiv saksgang, ved at sakene i utgangspunktet behandles lokalt.

Erfaring viser at institusjonene ikke har mange saker om vitenskapelig uredelighet i doktorgradsavhandlingen, men at de få sakene som kommer opp, er omfattende og kompliserte. Mange institusjoner oppretter en sakkyndig ad hoc-utvalg for vurdering av konkrete påstander om vitenskapelig uredelighet. Dette fremstår som fornuftig, men departementet ønsker ikke å lovfeste et slikt krav til saksbehandlingen. På bakgrunn av institusjonenes størrelse og karakter finner departementet at det er mest hensiktsmessig at institusjonene selv vurderer behovet for dette. En slik løsning vil være best i overensstemmelse med institusjonenes autonomi.

Saksgang ved klage over tvungen avslutning ved vitenskapelig uredelighet

Flere høringsinstanser har påpekt at de mener at institusjonens klagenemnd ikke er rette instans til å være klageorgan for saker om tvungen avlutning av doktorgradsutdanning på grunn av vitenskapelig uredelighet. Departementet mener at det er gode argumenter for en saksgang med nasjonal klagebehandling, blant annet for å sikre likebehandling og for å utvikle en felles norm som kan ligge til grunn for institusjonenes vurdering av senere saker. Departementet foreslår derfor at det i saker om tvungen avslutning på grunn av vitenskapelig uredelighet fastsettes en klageordning hvor departementet behandler disse type klager.

Erfaring viser at institusjonene ikke har mange saker i året om vitenskapelig uredelighet på doktorgradsavhandlingen. Ifølge årsmeldingen til Granskingsutvalget for 2012, behandlet utvalget ni saker i 2012. Hvis klagen dreier seg om saksbehandlingen, har departementet kompetanse til å vurdere og avgjøre klagen. I de tilfellene hvor det klages over uttalelsens innhold, altså vurderingen av om det foreligger vitenskaplig uredelighet, har ikke departementet den nødvendige kompetanse til å vurdere klagen. I slike tilfeller skal det nedsettes et ad hoc-utvalg. Departementet vil avgjøre klagen med utgangspunkt i den sakkyndige uttalelsen, herunder om det foreligger grunnlag for å ilegge sanksjoner etter universitets- og høyskoleloven. En slik klagesaksgang vil være i samsvar med saksbehandlingen av klager på Granskingsutvalgets vedtak etter forskningsetikkloven.

Saksgang ved klage over tvungen avslutning på grunn av manglende oppfyllelse av doktorgradsavtalen

Universitetet i Oslo påpeker i sin høringsuttalelse at det er stor forskjell på saker om tvungen avslutning på grunn av manglende oppfyllelse av doktorgradsavtalen, og saker om tvungen avslutning på grunn av forskningsfusk. Departementet er enige i dette og foreslår derfor å skille de to sakstypene, og å ha et enklere system for klageadgang i saker om tvungen avslutning på grunn av manglende oppfyllelse av avtalen.

Tvungen avslutning på grunnlag av manglende oppfyllelse av avtalen, det vil si de tre første omtalte forholdene i UHRs veiledende retningslinjer § 5.5 (se under 4.8.1), er sammenlignbart med utdanningsinstitusjonens krav om progresjon og tap av studierett. På utdanninger generelt er det krav om studieprogresjon. Slike forhold er vanligvis lett konstaterbare, da man har en doktorgradsavtale med angitte krav å se hen til. På bakgrunn av sakenes art og behovet for raske avklaringer mener departementet at klageinstansen i denne typen saker bør være institusjonenes klagenemnd. Kandidatenes rettssikkerhet i saker om tvungen avslutning vil da være sikret på lik linje med saker om annullering, bortvisning og utestengning.

Konsekvenser av vedtak om tvungen avslutning

Doktorgradskandidater vil ha varierende tilknytning til institusjonen de avlegger sin doktorgrad ved. For dem som er ansatt i en stipendiatstilling, eller ansatt i en stilling et annet sted, vil utdanningsinstitusjonen eller arbeidsplassen måtte vurdere om vedtaket om tvungen avslutning skal få konsekvenser for arbeidsforholdet for kandidaten. Dette vil måtte vurderes etter regler i tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven.

Departementet vil likevel vise til forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat av 31. januar 2006 § 1-3, hvor det fremgår at stillingen som stipendiat har fullført forskerutdanning frem til doktorgrad som mål. Videre fremgår det at opptak til doktorgradsprogram er et vilkår for tiltredelse i stilling som stipendiat. Vi mener at det derfor i de fleste sakene om tvungen avslutning av doktorgradsutdanning, vil være grunnlag for at arbeidsforholdet avsluttes.

Tvungen avslutning vil ikke innebære en generell avskjæring fra adgangen til å søke nytt opptak til doktorgradsutdanning, og det vil være opp til den enkelte utdanningsinstitusjonen om de ønsker å inngå en ny doktorgradsavtale med vedkommende kandidat. En kan ikke disputere til doktorgrad et sted uten å være tatt opp i et program. Disse forutsetningene gjelder også ved ny innlevering. Av UHRs retningslinjer fremkommer det i § 17 at dersom ny innlevering skjer ved annen institusjon, skal det foretas nytt opptak, jf. § 5. Dette understreker at det er strengere krav sammenlignet med ny innlevering ved første institusjon, se retningslinjene § 5.1 og § 5.3: Den andre institusjonen må vurdere om kursdelen kan godkjennes i henhold til det nye programmet en søker opptak ved, jf. § 8, og det er et krav at «minimum ett år av prosjektet skal gjennomføres etter at vedkommende er tatt opp til doktorgradsutdanningen […]». UHRs retningslinjer § 13 krever egenerklæring fra kandidaten om avhandlingen leveres for første eller annen gang, samt egenerklæring om at doktorgradsarbeidet ikke er levert til bedømmelse ved annen institusjon.

Det vises også til at doktorgradskandidater omfattes av bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven § 3-7 om bruk av falsk vitnemål, slik at en kandidat som får opptak til en doktorgradsutdanning på grunnlag av falske dokumenter kan bli utestengt fra opptak ved universiteter og høyskoler i inntil ett år.

Sakskostnader

Etter departementets vurdering er det ikke rimelig eller behov for å likestille studenter og doktorgradskandidater når det gjelder rett til å få dekket advokatutgifter av institusjonen. Departementet viser til vurderingen i høringsnotatet, se punkt 4.8.2, hvor det vektlegges at doktorgradskandidater som regel er ansatt i en stipendiatstilling eller annen stilling og har inntekt.

Dersom det innføres en rett for doktorgradskandidater med lav inntekt til å få dekket advokatutgifter, vil dette innebære at utdanningsinstitusjonene i hvert enkelt tilfelle vil måtte foreta en behovsprøving av om kandidaten oppfyller kravene om lav inntekt. Dette mener departementet er unødvendig arbeidskrevende og kan føre til forskjellesbehandling. Departementet anser en slik bestemmelse som overflødig fordi de tilfellene der doktorgradskandidaten har ingen eller lav inntekt, vil bli fanget opp av ordningen med fri rettshjelp. I tillegg skal en kandidat, dersom et vedtak blir endret til gunst for ham/henne, tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, jf. forvaltningsloven § 36.

Klage på vurdering av doktorgradsavhandling

Vurderingen av innholdet og kvaliteten av en doktorgradsavhandling reguleres ikke av universitets- og høyskoleloven, men av forvaltningsloven og institusjonenes forskrift for det aktuelle doktorgradsprogrammet, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) side 21. Et vedtak om underkjenning av en avhandling er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, og kan påklages til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Fakultetet og universitetsstyret ansees som ett og samme forvaltningsorgan i forvaltningslovens forstand. Styret kan derfor ikke være klageorgan i slike saker, og klageinstans vil være institusjonenes klagenemnd, jf. § 5-1. Dette følger allerede av gjeldende lovgivning, men fremkommer ikke eksplisitt i noen bestemmelse. Departementet mener det vil være hensiktsmessig å presisere, som foreslått av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, at ved klage over ikke godkjent doktorgradsavhandling, gjelder forvaltningslovens bestemmelser.

Departementet viser til lovforslaget ny § 4-13.