5 Klage

5.1 Klageinstans etter offentleglova

5.1.1 Gjeldende rett

Kunnskapsdepartementet er i dag klageinstans for universiteter og høyskolers avgjørelser etter offentleglova.

5.1.2 Høringsnotatet

Departementet mente i høringsnotatet at det ikke er hensiktsmessig at departementet er klageinstans for universiteter og høyskolers avgjørelser etter offentleglova.

Etter universitets- og høyskoleloven § 5-1 syvende ledd kan departementet opprette særskilte nasjonale klageorgan som skal behandle klager over enkeltvedtak på bestemte områder. Departementet har opprettet en slik klagenemnd, Felles klagenemnd, som behandler klager i saker om fusk og utestenging på andre grunnlag. Departementet foreslo i høringsnotatet at det i § 5-1 syvende ledd fastsettes at Felles klagenemnd også kan behandle klager på vedtak etter offentleglova.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

De fleste av høringsinstansene har ingen merknader eller støtter forslaget om å overføre behandling av klager etter offentleglova til en egen klageinstans. Enkelte av høringsinstansene stiller imidlertid spørsmål ved om Felles klagenemnd er rett instans til å behandle denne typen klager.

Universitetet i Oslo, Universitetet i Agder, NTNU og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet viser til at nemnda i dag er sammensatt for å håndtere studierelaterte saker, og at en utvidelse til saker omfattet av offentleglova bør få konsekvenser for sammensetningen, herunder at det bør vurderes om andre enn de med tilknytning til sektoren bør delta.

Universitetet i Stavanger, Høgskolen i Oslo og Akershus, Studentparlamentet ved UiO og Universitetet i Oslo kommenterer at klagenemnda kan få svært mye å gjøre. Flere av instansene påpeker at fristen i offentleglova § 32, som sier at en klage skal behandles uten ugrunnet opphold, kan bli vanskelig å overholde for nemnda. De mener en eventuell endring må medføre at både nemnda og sekretariatet må bli tilstrekkelig dimensjonert for å øke effektiviteten slik at saksbehandlingstiden blir akseptabel.

Felles klagenemnd bemerker følgende:

«Felles klagenemnd antar at en slik endring vil medføre økt ressursbruk og endret kompetansebehov i nemnda. Denne type saker skal, slik vi forstår det, forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Det vil kunne medføre behov for hyppigere møtevirksomhet hos en nemnd som har representanter fra hele landet. Det praktiske i dette kan medføre at nemnda må endre arbeidsmetode, slik at saker må avgjøres uten av nemndas medlemmer kan møtes fysisk, men f. eks. må avgjøre sakene pr. telefon eller e-post.»

Samordna opptak (SO) peker på at forslaget innebærer at nemndas sekretariat, som ligger til SO, må sette av flere ressurser til forberedelse og behandling av sakene. SO viser videre til at Felles klagenemnd ikke kan behandle klage på innsynsbegjæringer på vedtak fattet av nemnda selv. SO mener derfor det er mest hensiktsmessig å opprette en egen nemnd for behandling av klager på avslåtte innsynsbegjæringer.

Norsk redaktørforening, Norsk journalistlag og Norsk presseforbund støtter ikke forslaget. De viser til at Sivilombudsmannen i sak 2010/632 har uttalt at endringen må følge av offentleglova, ikke universitets- og høyskoleloven. Videre mener de at endringen vil føre til en svekket klagebehandling. De viser til at hensynet til likebehandling er relevant for overføring av klagebehandlingen til Felles klagenemnd, da dette må vurderes opp mot alle som er omfattet av offentleglova, og ikke mellom aktører innad i en bransje. De viser også til det strenge kravet til effektiv og rask saksbehandling, og at en overføring til Felles klagenemnd vil medføre ytterligere forsinkelser i saksbehandlingen.

5.1.4 Departementets vurdering

Norsk redaktørforening, Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund uttaler at slike endringer må gjøres i offentleglova og ikke i særlov. Departementet viser til at Justis- og beredskapsdepartementet i brev 25. januar 2011 har gitt tilslutning til at regler om klageordning kan fastsettes i universitets- og høyskoleloven, forutsatt at arbeidet i klagenemndene er innrettet på en slik måte at saksbehandlingen blir forsvarlig. Departementet vil påpeke at verken Justis- og beredskapsdepartementet eller Sivilombudsmannen har hatt merknader til forslaget i høringsrunden.

Flere av høringsinstansene, deriblant Felles klagenemnd, peker på at en endring av nemndas oppgaver vil kunne medføre et annet kompetansebehov og sammensetning i nemnda. Departementet viser til at leder av nemnda og varamedlem for leder skal fylle de lovbestemte kravene for lagdommere og skal ikke være ansatt ved institusjonen. De vil etter departementets vurdering ha gode forutsetninger for å vurdere de juridiske sidene i klagebehandlingen etter offentleglova, og de vil være uavhengige av universitets- og høyskolesektoren. Nemndas øvrige medlemmer, som er studenter og representanter fra utdanningsinstitusjonene, vil kunne tilføre diskusjonene andre perspektiver enn de rent juridiske, i forbindelse med meroffentlighetsvurderinger og lignende.

Avgjørelser etter offentleglova påklages som hovedregel til forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har gjort vedtaket. Etter departementets vurdering vil en sammensatt nemnd, som Felles klagenemnd, kunne behandle denne typen klager med et bredt perspektiv. Departementet legger til grunn at nemnda har en slik sammensetning og kompetanse at den vil være godt egnet til å behandle klager etter offentleglova.

Klage på avgjørelser etter offentleglova skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Nemnda kan selv vurdere om det er behov for å endre arbeidsmetode når de behandler enkelte saker, for eksempel ved å avholde telefonkonferanser eller utveksle informasjon og synspunkter via e-post. For øvrig viser departementet til at avgjørelser etter forvaltningsloven, som i dag behandles av nemnda, også skal avgjøres uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven § 11 a. Flere høringsinstanser peker på at også sekretariatet må dimensjoneres til den økte saksmengden som skal forberedes til nemndas behandling. Departementet er enig i dette. Det vises for øvrig til vurderingen i kapittel 9 om økonomiske og administrative konsekvenser.

Departementet legger til grunn at Kunnskapsdepartementet vil være klageinstans for klager på vedtak om avslag på innsynsbegjæringer som Felles klagenemnd selv har fattet i første instans.

Det vises til lovforslaget § 5-1 syvende ledd.

5.2 Klage over formelle feil

5.2.1 Gjeldende rett

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 5-2 første ledd at styret selv eller institusjonens klagenemnd behandler klager over formelle feil ved eksamen. Hvis det er begått formelle feil som kan ha hatt betydning for en eller flere kandidaters prestasjon eller bedømmelse av denne, kan styret eller klagenemnda i henhold til § 5-2 fjerde ledd bestemme at det skal foretas ny sensurering eller avholdes ny eksamen. Av lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 85 (1993–94) side 77, fremgår det at «i enkelte tilfeller er det imidlertid behov for å kunne gjennomføre ny sensur eller ny prøve eller eksamen også for kandidater som ikke ønsker det».

Etter gjeldende § 5-2 fjerde ledd vil institusjonens klagenemnd fatte vedtak om ny sensurering eller ny eksamen eller prøve, som første instans. Det fremkommer ikke av loven om det er klageadgang på vedtak etter § 5-2 fjerde ledd. I Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2012/1824 slås det imidlertid fast at det er klageadgang på vedtak etter § 5-2 første ledd, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Det følger da av forvaltningsloven § 28 at departementet er klageorgan i slike saker.

5.2.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at lovteksten endres slik at det fremgår klart at det er klageadgang på denne typen vedtak. Departementet anser det ikke som hensiktsmessig at departementet selv er klageinstans i disse sakene.

I høringsnotatet ba departementet høringsinstansene om å ta stilling til to ulike alternativer for saksgang ved vedtak om formelle feil etter § 5-2 fjerde ledd:

• Alternativ 1 er at institusjonen ved den aktuelle fagavdeling behandler saken i første instans, og klageorgan er institusjonens egen klagenemnd.

• Alternativ 2 er at institusjonens klagenemnd behandler saken i første instans og Felles klagenemnd er klageorgan.

Begge alternativene tilfredsstiller etter departementets oppfatning kravet til toinstans behandling etter forvaltningsloven.

Under alternativ 1 vil både førsteinstansbehandlingen og klagebehandlingen skje lokalt. Dette kan være en fordel i forhold til tidsaspektet, herunder at klagene blir behandlet innen rimelig tid. Videre kjenner fagavdelingen sakens innhold og vil være godt egnet til å treffe en avgjørelse i saken.

Under alternativ 2 vil det ta noe lenger tid før det fattes vedtak i førsteinstans da institusjonens klagenemnd er avhengig av å treffes for å fatte vedtak. En fordel med at klagebehandling skjer nasjonalt er at dette vil gi grunnlag for en samordning av praksis ved høyskoler og universiteter.

Departementet skrev i høringsnotatet at alternativ 1 fremstår som mest hensiktsmessig fordi dette sikrer raskest behandling, slik at eventuell ny eksamen eller ny sensurering kan gjennomføres relativt kort tid etter eksamen.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er bred enighet om at alle som har fått en uhensiktsmessig fordel eller ulempe skal få ny sensurering, eller at det avholdes ny eksamen eller prøve. Det er videre enighet om at det bør hjemles en klageadgang for slike vedtak. Flere av høringsinstansene har ingen merknader til forslagene. Flertallet støtter forslaget i alternativ 1 og mener at dette vil sikre best behandling både ut fra et kvalitets- og tidsperspektiv.

Av disse påpeker blant annet Universitetet i Oslo at departementet bør presisere at reaksjonsformer som ny sensurering eller eksamen kan tas i bruk for alle kandidater, også de som ikke har klaget over formelle feil, da slike reaksjonsformer kan være nødvendig ved formelle feil for å sikre kvalitet og tillit til eksamenen.

NTNU påpeker at det vil være svært få av denne typen saker, slik at en samordning av praksis mellom institusjonene ikke vil ha særlig betydning.

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Universitets- og høgskolerådet viser til at det er fagavdelingen som har nærhet til eksamensgjennomføringen og som bør kunne gripe inn dersom de oppdager formelle feil.

Universitetet i Stavanger mener imidlertid at alternativ 2 gir den mest betryggende saksbehandling i første instans, men støtter alternativ 1 fordi den lange saksbehandlingstiden i Felles klagenemnd kan gi store konsekvenser for studenter som er nær avslutningen av studiet.

Universitetet i Agder, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Norsk studentorganisasjon, Studentparlamentet ved UiO og Advokatforeningen støtter forslaget i alternativ 2. Høgskulen i Sogn og Fjordane mener klagenemnda som første instans vil ha den beste kompetansen og en avstand til saker der studenter og avdelinger har ulikt syn. Norsk studentorganisasjon mener argumentet om å sikre den raskeste behandlingen ikke er godt nok for å risikere at klagen ikke får en grundig og nøytral behandling. Norsk studentorganisasjon viser til at instansen som er ansvarlig for å avholde eksamen eller prøve, ikke er skikket til å behandle klage. De mener dette fører til habilitetsspørsmål, samt at det ikke finnes sikring for at studentrepresentanter er med på å behandle klagen, da forslaget ikke sier noe om hvor i den aktuelle fagavdelingen klagen skal behandles. Studentparlamentet ved UiO og Advokatforeningen mener at rettsikkerheten til studentene, og behovet for å sikre likebehandling av studentene, må veie tyngre enn tidsaspektet.

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet mener i likhet med flertallet av høringsinstansene at den mest hensiktsmessige ordningen er alternativ 1, hvor institusjonen behandler saken i første instans, og klageorgan er institusjonens egen klagenemnd. Det er av stor betydning for studentene at klager på formelle feil behandles raskt slik at en eventuell ny eksamen eller ny sensurering kan gjennomføres relativt kort tid etter eksamen. Dette er også særlig viktig for avgangsstudentene.

Denne saksgangen vil være i samsvar med ordningen etter forvaltningsloven der klagen rettes til underinstansen, det vil si det forvaltningsorganet som i første instans fattet vedtaket som påklages, jf. forvaltningsloven § 32. Ved klager over formelle feil vil det være utdanningsinstitusjonen som er underinstans, det er den som er ansvarlig for gjennomføringen av eksamen eller sensur som er påklaget. Utdanningsinstitusjonen vil vurdere klagen og om den skal tas til følge, og eventuelt hvilke tiltak som er nødvendige for å rette opp en eventuell formell feil. Dette tilsvarer ordningen etter forvaltningsloven § 33 annet ledd, som gir underinstansen myndighet til å oppheve eller endre et vedtak hvis den finner at en klage er begrunnet. Dersom utdanningsinstitusjonen ikke tar klagen til følge, skal den tilrettelegge saken og oversende den til klageinstansen for behandling, tilsvarende ordningen i forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

NSO skriver i sin høringsuttalelse at de mener det er uheldig hvis det ikke er studentrepresentanter med på å behandle klagen. Det sitter to studentrepresentanter i institusjonens klagenemnd, slik at studentrepresentantene vil delta i klagebehandlingen med den ordningen departementet foreslår lovfestet, jf. universitets- og høyskoleloven § 5-1 annet ledd.

Det vises til lovforslaget § 5-2 første, fjerde og nytt femte ledd.

5.3 Gjennomføring av klagesensur

5.3.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høyskoleloven § 5-3 fjerde ledd kan en kandidat klage skriftlig på karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultatet er kunngjort. Studenten har da krav på ny sensur. Ved ny sensurering skal det benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst en ekstern, jf. § 3-9 femte ledd.

Norsk studentorganisasjon ba i brev av 17. juni 2013 Kunnskapsdepartementet om å endre regelverket slik at all klagesensurering gjennomføres uten at sensorene har informasjon om det første karaktervedtaket, såkalt «blind sensur». I dag kan institusjonene alternativt foreta en åpen sensur, hvor klageprosessen følger en ordning tilsvarende forvaltningsloven, det vil si at man skal sende med alle dokumenter i saken til den som behandler klagen. Norsk studentorganisasjon mener at det er viktig med likebehandling ved klagesensur, og at det er uheldig at praksis ved universiteter og høyskoler ikke er lik. De mener at «blind sensur» sikrer en helt nøytral vurdering og vil forhindre at det oppstår et inntrykk blant studentene om at vurderingene i klagesensuren er påvirket av lojalitet til førstegangssensorene. De viser til en undersøkelse gjennomført av en arbeidsgruppe nedsatt av Universitets- og høgskolerådet (UHR), som viser at ved «blind sensur» ble resultatet endret karakter i 34 prosent av klagesakene, mens ved sensur med informasjon om første karaktervedtak ble resultatet endret karakter i 22,5 prosent av sakene.

Tidligere har departementet lagt til grunn at loven ikke gir en klar anvisning på hvilken dokumentasjon som skal følge med ved ny sensur etter klage. Departement har konkludert med at institusjonene selv kan velge, og departementet har uttalt at institusjonene står fritt til å velge mellom to løsninger; enten at klagesensor verken får informasjon om karakter, førstegangssensors begrunnelse eller kandidatens begrunnelse for klagen, eller at klagesensor får alt. Departementet har også uttalt at det avgjørende er at dokumentasjonen som følger besvarelsen, ikke kun gir uttrykk for én side av saken.

5.3.2 Høringsnotatet

Siden det er lagt til grunn at lovens ordning tillater begge ordningene for klagesensur, mente departementet at det er nødvendig med en endring av loven for å innføre kun én ordning for klagesensur. I høringsnotatet ba derfor departementet høringsinstansene om å ta stilling til et lovforslag om at det innføres et fellessystem for klagesensur og at fellessystemet skal være blind sensur.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Norges handelshøyskole er skeptisk til at man fratar undervisningsinstitusjonene anledning til å velge hvilken klagesensur de vil bruke. Arkitektur- og designhøgskolen ber om at dagens rettstilstand, der den enkelte institusjon kan velge ordning for klagesensur, opprettholdes.

NOKUT, Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet, Høgskolen i Telemark, Studentrådet ved teologiske fakultet ved UiO, Høgskulen i Sogn og Fjordane og Det teologiske Menighetsfakultet mener det er positivt at det blir lovfestet en felles ordning for hele sektoren.

Universitets- og høgskolerådet er i prinsippet enig i at det bør være en felles ordning, men styret er ikke sikker på om den løsningen som er forslått, er den beste.

Universitetet i Nordland støtter forslaget om felles system for klagesensur, men mener at åpen klagesensur gir det beste grunnlaget for en god og kvalitetssikret ny sensur. Universitetet viser til ovennevnte undersøkelse foretatt av UHR av universitetenes og høyskolenes prosedyrer ved klage på karakterfastsetting. Universitetet mener resultatene fra undersøkelsen i seg selv ikke kan tolkes som at «blindsensur» er mer objektivt. Videre sier universitetet:

«Ved innføring av «blindsensur» som eneste ordning, vil det her være helt avgjørende å ha gode sensorveiledninger for å minimere sjansene for at sensorene i første og andre instans legger til grunn ulike kriteriesett for sine vurderinger. Selv med tilgang til relevant informasjon som sensorveiledning, detaljerte emnebeskrivelser og lignende, vil en ved «blindsensur» uansett stå overfor betydelige utfordringer når det gjelder å vurdere kandidatens prestasjoner i en sammenheng, blant annet i forhold til de øvrige kandidatenes prestasjoner i en sammenheng, bl.a. i forhold til de øvrige kandidatenes prestasjoner.»

Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Høgskolen i Lillehammer, Westerdals høyskole, Arkitektur- og designhøgskolen, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Hedmark bruker i dag en ordning med åpen sensur. Disse høringsinstansene vektlegger i hovedsak hensynet til likebehandling mellom institusjonene, kvalitet og til at klagevedtaket bør baseres på best mulig opplysning av saken.

Universitetet i Oslo viser til at det gjennom studentens begrunnelse ofte avdekkes at det snarere er snakk om klage på formelle feil enn klage på karakter, for eksempel når studenten klager på misforhold mellom undervisning og eksamensoppgaver. Fordi universitetet antar at en ordning med blind omsensur innebærer at studentene heller ikke skal levere begrunnelse, mister de denne muligheten til å få klagen behandlet riktig.

I de tilfeller klagesensor kun bedømmer en eller svært få oppgaver, trekker Westerdals høyskole og Arkitektur- og designhøgskolen frem ulempen ved blind sensur, særlig ved vurdering av eksamensoppgaver som inneholder praktiske arbeider og kunstneriske uttrykk. Høgskolen i Ålesund mener hovedspørsmålet her er hvilket prinsipp en klagesensur skal hvile på: en helt ny sensur eller en reell klagesensur som følger vanlige forvaltningsrettslige normer hvor saken skal være så godt opplyst som mulig fra alle parter?

Høgskolen i Hedmark vil ikke støtte forslaget om at den eneste tillatte sensurformen er «blind sensur». De viser til at det ofte er små fagmiljøer man kan hente sensorer fra. Det innebærer at en klagesensor ikke alltid har detaljkunnskap om hvilket fagnivå som kreves for å oppnå de ulike karakterene ved en spesiell eksamen i et fag. Ved større eksamener vil det være utarbeidet mer detaljerte sensorveiledninger, og klagesensorene har ofte en større gruppe klagebesvarelser å sammenligne med. Høgskolen påpeker at et mulig svar på forskjeller i hvor ofte en karakter endres mellom de ulike sensurordningene, er at klagesensor ved åpen sensur kan få en bedre oversikt over det samlede nivået for den enkelte eksamen, og hva som skal til for å få de ulike karakterene.

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Høgskolen i Østfold, Universitetet i Stavanger, Norges handelshøyskole, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Oslo og Akershus, Studentrådet ved teologiske fakultet, Høgskolen i Bergen, Utdanningsforbundet, Høgskolen i Gjøvik, Norsk radiografforbund, Norsk studentorganisasjon, Det teologiske Menighetsfakultet, Studentparlamentet ved UiO og Advokatforeningen støtter forslaget om blind sensur. Disse høringsinstansene vektlegger i hovedsak at denne hindrer «lojalitet» mellom sensorene. Det er besvarelsen som skal vurderes på nytt, og ikke arbeidet til de første sensorene.

Norges handelshøyskole stiller seg positive til blindsensur som nasjonal standard, gitt at det skal innføres en slik nasjonal standard.

Universitetet i Tromsø viser til undersøkelsen foretatt av UHR. Resultatene vil kunne tolkes ulikt avhengig av hvilken ordning en er tilhenger av, men må uansett tolkes med forsiktighet. Undersøkelsen viser imidlertid at det er betydelige forskjeller avhengig av hvilken klageordning som benyttes. Dette vurderes som uheldig i sektoren. Siden 2009 har universitetet hatt krav om at det skal foreligge sensorveiledninger for alle eksamener, det vil si en skriftliggjøring av det faglige grunnlaget eksamen skal bedømmes på. Sensorveiledning gir viktig informasjon både ved ordinær sensur og ved klage på karakterfastsettelse og kan sies å være særlig viktig for institusjoner som praktiserer blindsensur.

Flere av høringsinstansene har merknader knyttet til hvilken dokumentasjon som bør følge en klage ved blind sensur. Fellesstyret for NVH og UMB er i prinsippet enig i forslaget. Fellesstyret påpeker imidlertid at lovforslagets ordlyd utestenger mulighetene for at klagesensorer kan få tilsendt annet materiale som kan bidra til en riktig sensurering. Fellesstyret oppfordrer departementet til å vurdere om lovteksten kan utformes slik at den regulerer hvilket materiale klagesensorene ikke skal ha adgang til i stedet for en begrensning av tillatt materiale.

Høgskulen i Sogn og Fjordane støtter forslaget om å innføre blind sensur, men mener at studentens klage skal være begrunnet. Høgskolen i Gjøvik mener at begrepet «generelle retningslinjer» som ligger i endringsforslaget er noe uklart og kanskje bør konkretiseres. Høgskolen i Molde mener blind sensur kan medføre at klagesensor kan få lite grunnlag til å sette karakter, ettersom det som regel er bare en eller få oppgaver som skal bedømmes. Forslaget kan innebære at det må innføres obligatorisk sensorveiledning eller en ordning med eksempeloppgaver.

De forskningsetiske komiteer NESH og NENT stiller seg bak forslaget om «blind sensur», som disse komiteene mener i større grad vil sikre studentene lik og rettferdig behandling. NEM mener derimot at dette er et spørsmål som må utredes. Alle de tre komiteene er enige om at et hovedanliggende er at det etableres en mer enhetlig praksis. Et middel i denne sammenhengen kan være utarbeidelse av retningslinjer for sensur.

Universitetet i Agder mener at hvis den foreslåtte formuleringen er ment å hindre at klagesensorene får tilsendt andre besvarelser som et sammenlikningsgrunnlag, anser de det for å være uheldig. Alternativt kan det presiseres i loven hvilken informasjon de nye sensorene ikke skal få tilgang til.

5.3.4 Departementets vurdering

På oppdrag fra Utdanningsutvalget i Universitets- og høgskolerådet ble det vinteren 2011 gjennomført en kartlegging av klagesensuren ved 40 universiteter og høyskoler. Denne undersøkelsen viste departementet til i høringsbrevet. Undersøkelsen belyser omfanget og utfallet av klagesensuren ved disse institusjonene for perioden fra og med våren 2008 til og med våren 2010, omfattende mer enn 30 000 klagesaker. 23 institusjoner, herunder tre universiteter, praktiserte den gamle ordningen etter forvaltningsloven, også kalt åpen sensur. 17 institusjoner, herunder fem universiteter, praktiserte den nye modellen med blind sensur. Klagesensur etter forvaltningsloven førte til endring av karakter i 22,5 prosent av klagesakene. Tilsvarende tall for blindsensur var 34 prosent. Følgende endringer ble foretatt ved åpen klagesensur; 16,6 prosent ble endret fra ikke bestått til bestått, 7,3 prosent gikk opp minst to karaktertrinn, 15,2 prosent gikk fra bestått til ikke bestått og 11 prosent gikk ned minst to karaktertrinn. Følgende endringer ble foretatt ved blind klagesensur; 36,4 prosent ble endret fra ikke bestått til bestått, 20,8 prosent gikk opp minst to karaktertrinn, 26,6 prosent gikk fra bestått til ikke bestått og 19,2 prosent gikk ned minst to karaktertrinn.

En felles ordning

Den ovennevnte undersøkelsen bekreftet at institusjonene har forskjellige måter å gjennomføre klagesensur på. Mange av høringsinstansene er positive til at det nå foreslås en felles ordning for hele sektoren. I hovedsak argumenteres det for at dette vil føre til likebehandling.

Departementet har forståelse for at studienes karakter og stor variasjon i eksamensformer taler for en valgfrihet for institusjonene. Imidlertid kan ikke departementet se at utdanningsinstitusjonene gir slike faglige begrunnelser for hvilken sensurordning som benyttes. Utdanningsinstitusjonenes valgte sensurordning gjelder for hele institusjonen, og det ser ikke ut til at de varierer sensurform etter hva slags fag eller eksamenstype det dreier seg om. Departementet finner således at en felles ordning for klagesensur vil verne om rettsikkerheten til studentene i større grad, særlig med hensyn til likebehandling og forutsigbarhet. Det er i tillegg avgjørende at dette er hva studentene selv ønsker.

Blind eller åpen sensur

Høringsinstansene som går for åpen sensur vektlegger i hovedsak hensynet til likebehandling mellom institusjonene, kvalitet og til at klagevedtaket bør baseres på best mulig opplysning av saken. Høringsinstansene som støtter forslaget om blind sensur, vektlegger i hovedsak at denne hindrer «lojalitet» mellom sensorene. Det er besvarelsen som skal vurderes på nytt, og ikke arbeidet til de første sensorene.

Sivilombudsmannens sak 2006/1994 tok for seg spørsmålet om studenten, ved klage over karakterfastsetting, kan kreve at begrunnelsen for klagen blir lagt frem for de nye sensorene, jf. § 5-3 fjerde ledd. I forbindelse med saken uttalte Kunnskapsdepartementet at man tolket formuleringen «ny sensur» slik at den nye vurderingen skulle være så lik en vanlig førstegangssensur som mulig. De nye sensorene skulle derfor ikke ha tilgang til andre opplysninger enn de første sensorene, jf. universitetsloven av 1995 § 52 fjerde ledd og nåværende § 5-3 fjerde ledd. Det viste seg imidlertid at denne tolkningen var i strid med etablert praksis ved en rekke institusjoner. Det ble derfor konkludert med at institusjonene selv kunne velge om de ville sende med opprinnelig karaktervurdering og studentens begrunnede klage eller ikke. Departementet uttalte at det avgjørende vil være at dokumentasjonen som følger besvarelsen, ikke kun gir uttrykk for én side av saken.

Departementet mener på bakgrunn av det ovennevnte at blind sensur er mer i overensstemmelse med lovgivers intensjon om at ny sensur skal være så lik en vanlig førstegangssensur som mulig. Det er denne modellen som gir best sikkerhet for en upartisk vurdering av eksamen, og det er denne modellen som får støtte fra de fleste av høringsinstansene.

Dokumentasjon

Flere høringsinstanser har, til tross for ønsket om blind sensur, foreslått at generell dokumentasjon må vedlegges klagen, og mange har uttrykt ønske om krav til sensorveiledninger. Dette antas å ivareta studentens rettssikkerhet best mulig og sikre et forsvarlig faglig grunnlag for ny sensur.

I dag er det valgfritt for institusjonene å utarbeide skriftlige sensorveiledninger. Sensorveiledningen utfyller læreplanen og er ment som en hjelp i sensors vurderingsarbeid. Den sikrer at de ulike sensorene legger samme retningslinjer til grunn for sine vurderinger. Dette kan være til stor hjelp for eksterne sensorer. Departementet ser klare fordeler ved sensorveiledninger, men vil ikke foreslå at dette blir et absolutt krav i loven. Det vises til at universiteter og høyskoler etter § 3-9 første ledd skal sørge for at kandidatenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Departementet har tillit til at institusjonene, som har stor variasjon i eksamensformer, finner gode ordninger som oppfyller dette kravet i loven. Imidlertid vurderer departementet at i de tilfellene det foreligger sensorveiledning, må disse gjøres tilgjengelig for sensor ved ny sensurering. En modell med blind sensur, hvor sensorveiledning gjøres tilgjengelig for klagesensor, vil kunne stimulere institusjonene til å lage kvalitetsmessige gode sensorveiledninger, som nettopp vil sikre likebehandling og riktige vedtak.

Departementet er også enig i at ny sensor bør kunne få tilgang til andre eksamensbesvarelser med karakter som eksempler, og også karaktersnitt kan være et relevant og nyttig hjelpemiddel for klagesensor.

Med tanke på dette dreier seg om en ny vurdering, som skal være så lik en vanlig førstegangssensur som mulig, mener departementet at ny sensor ikke skal ha tilgang til opprinnelig karakter, sensors begrunnelse for denne og studentens begrunnelse for klagen. Dette hindrer ikke at studenten for eksempel gir sin begrunnelse for klagen til studentkontoret, slik at de før klagen sendes videre kan vurdere om klagen er en reell klage på karakterfastsetting, eller om den egentlig dreier seg om formelle feil.

Det vises til lovforslaget § 5-3 fjerde ledd.