2 Nærmere om den europeiske patentkonvensjonen og London-overenskomsten

2.1 Den europeiske patentkonvensjonen

Etter den europeiske patentkonvensjonen kan en patentsøker gjennom en sentralisert behandling hos Det europeiske patentverket med én søknad få patent i alle statene som er tilsluttet konvensjonen, samt i stater som har en såkalt assosieringsavtale med Den europeiske patentorganisasjonen.

Et patent meddelt av Det europeiske patentverket, blir betegnet som et europeisk patent. Når Det europeiske patentverket meddeler et europeisk patent, kan patenthaveren gjøre patentet gjeldende i statene som er tilknyttet konvensjonen. Dette kalles for validering. Et europeisk patent som er gjort gjeldende i en partsstat, får samme virkning som et nasjonalt patent. Det skjer ingen ytterligere prøving av vilkårene for å få patent når et europeisk patent gjøres gjeldende i en stat. Ved meddelelse av europeiske patenter ligger denne kompetansen eksklusivt hos Det europeiske patentverket. For europeiske patenter er altså myndigheten til å behandle og avgjøre europeiske patentsøknader sentralisert til Det europeiske patentverket. Klager over Det europeiske patentverkets avgjørelser og innsigelser mot meddelelse av europeiske patenter behandles og avgjøres av Det europeiske patentverket. Patenthaveren kan også selv begjære sentralisert administrativ begrensning av omfanget av et europeisk patent hos Det europeiske patentverket.

I de fleste statene som er tilknyttet den europeiske patentkonvensjonen, må det for å gjøre gjeldende et europeisk patent som er meddelt på et annet språk enn et av de offisielle språkene i staten, leveres inn en oversettelse av hele eller deler av det europeiske patentet til et av de offisielle språkene i den aktuelle staten til det nasjonale patentverket. I Norge må etter gjeldende rett hele det europeiske patentet oversettes, jf. patentloven § 66 c første ledd.

Det europeiske patentverket har engelsk, fransk og tysk som sine offisielle språk for behandling av saker. Europeiske patentsøknader må inngis på et av disse språkene. Det av de offisielle språkene som er brukt i søknaden, blir brukt som saksbehandlingsspråk ved Det europeiske patentverket. Europeiske patentskrifter, det vil si dokumenter som gjengir meddelte europeiske patenter, avfattes på saksbehandlingsspråket. Europeiske patentskrifter skal alltid inneholde en oversettelse av patentkravene til de to andre offisielle språkene som ikke var behandlingsspråk i saken. De fleste europeiske patentsøknader leveres på engelsk. De fleste europeiske patenter blir dermed meddelt på engelsk.

Utgangspunktet etter den europeiske patentkonvensjonen er at et europeisk patent fra kunngjøringen av meddelelsen i Europeisk patenttidende gjelder i alle statene som det er meddelt for, jf. artikkel 64 i konvensjonen. Det er deretter opp til søkeren å bestemme i hvilke partsstater patentet skal gjøres gjeldende. For europeiske patenter som ikke er meddelt på en stats offisielle språk, gir imidlertid konvensjonen artikkel 65 nr. 1 statene adgang til å kreve som vilkår for at et europeisk patent skal få virkning som nasjonalt patent at patenthaveren leverer en oversettelse av patentet til et offisielt språk i staten til det nasjonale patentverket innen en bestemt frist. Fristen skal være minimum tre måneder fra Det europeiske patentverkets kunngjøring av at patent er meddelt. Flesteparten av statene, deriblant Norge, valgte opprinnelig ved tilslutning til konvensjonen å bruke adgangen til å kreve oversettelser etter konvensjonens artikkel 65. Adgangen til å kreve oversettelse etter konvensjonen artikkel 65 gjelder også ved endringer av patentet som følge av innsigelse, klage eller sentralisert patentbegrensning hos Det europeiske patentverket.

Etter at et europeisk patent er gjort gjeldende i en stat, behandles det i alle sammenhenger som et nasjonalt patent. Et europeisk patent kan på samme vilkår som nasjonale patenter settes til side som ugyldig eller begrenses av myndighetene i den enkelte staten med virkning for denne staten. Det er opp til den enkelte stat å bestemme om slike saker skal behandles av domstolene eller av administrative organer, f.eks. det nasjonale patentverket eller et separat klageorgan.

Norge sluttet seg til den europeiske patentkonvensjonen med virkning fra 1. januar 2008, jf. St.prp. nr. 53 (2006–2007). Norge erklærte etter konvensjonens artikkel 65 å utøve retten til å kreve oversettelse som vilkår for at europeiske patenter skal gjøres gjeldende eller opprettholdes i endret form. For at et europeisk patent skal få virkning i Norge, kreves det at patenthaveren sender en oversettelse til norsk av den tekst som ligger til grunn for å meddele patentet til Patentstyret. I tillegg kreves at patenthaveren betaler fastsatt avgift, jf. patentloven § 66 c første ledd første punktum. Det er altså ikke bare patentkravene, men også beskrivelsen som etter gjeldende rett må oversettes til norsk. Fristen for å sende inn oversettelsen er tre måneder fra den dag Det europeiske patentverket har kunngjort sin beslutning om å meddele patent, jf. patentforskriften § 59 annet ledd. Tilsvarende krav om og frist for innsending av oversettelse gjelder når Det europeiske patentverket beslutter at et europeisk patent skal opprettholdes i endret form etter innsigelses- eller klagebehandling, eller ved sentralisert patentbegrensning, jf. patentloven § 66 c første ledd annet punktum og patentforskriften § 59 annet ledd.

Per mars 2014 er 38 stater parter til den europeiske patentkonvensjonen. To stater har assosieringsavtale.

2.2 London-overenskomsten

London-overenskomsten av 17. oktober 2000 om anvendelsen av artikkel 65 i konvensjonen om meddelelse av europeiske patenter har som formål å redusere patenthavernes kostnader med å oversette europeiske patenter. London-overenskomsten kom i stand som en reaksjon på at kravene om oversettelse av europeiske patenter som vilkår for at de skal få virkning nasjonalt, medfører høye kostnader for patenthaverne. Kostnadene for å få et europeisk patent som gjøres gjeldende i flere europeiske stater er vesentlig høyere enn for å få patent i Japan og USA.

Det er frivillig for partene i den europeiske patentkonvensjonen om de vil slutte seg til London-overenskomsten.

De offisielle språkene ved Det europeiske patentverket er engelsk, fransk og tysk. Etter London-overenskomsten artikkel 1 nr. 1 kan stater som er part i overenskomsten og som har et av de offisielle språkene til Det europeiske patentverket som et av sine offisielle språk, ikke kreve oversettelser etter den europeiske patentkonvensjonen artikkel 65 som vilkår for at et europeisk patent skal få virkning som nasjonalt patent i vedkommende stat. Patentkravene i et meddelt europeisk patent vil alltid foreligge på alle de tre offisielle språkene til Det europeiske patentverket ved kunngjøringen. Stater som er part i London-overenskomsten, og som ikke har et av de offisielle språkene ved Det europeiske patentverket som sitt offisielle språk, kan etter overenskomsten artikkel 1 nr. 2 peke ut et av de offisielle språkene. Hvis det europeiske patentet er meddelt på eller oversatt til det språket en stat har pekt ut og patentet leveres til det nasjonale patentverket på dette språket, kan staten bare kreve at patentkravene skal oversettes til det offisielle språket i staten, jf. London-overenskomsten artikkel 1 nr. 2 og 3. Beskrivelsen vil i disse tilfellene foreligge på det språket staten har pekt ut, men ikke på et offisielt nasjonalt språk i staten. Etter London-overenskomsten artikkel 2 kan en stat, dersom det oppstår en tvist som gjelder et europeisk patent, alltid kreve at det skal utarbeides en fullstendig oversettelse av et europeisk patent for patenthaverens regning til det nasjonale språket i vedkommende stat.

London-overenskomsten trådte i kraft 1. mai 2008. 120 stater er per mars 2014 parter i overenskomsten. Frankrike, Irland, Liechtenstein, Luxemburg, Monaco, Storbritannia, Sveits og Tyskland faller inn under London-overenskomsten artikkel 1 nr. 1, fordi de alle har minst ett offisielt nasjonalt språk som er det samme som et av de tre offisielle språkene ved Det europeiske patentverket. Det kreves dermed ingen oversettelse for at et europeisk patent skal få virkning i disse statene. Danmark, Finland, Island, Kroatia, Latvia, Litauen, Makedonia, Nederland, Slovenia, Sverige og Ungarn faller innunder London-overenskomsten artikkel 1 nr. 2 fordi de ikke har et offisielt nasjonalt språk som er likt med et av de tre offisielle språkene ved Det europeiske patentverket. Alle disse statene krever at patentkravene må oversettes til det nasjonale språket for at et europeisk patent skal få virkning. Danmark, Finland, Island, Kroatia, Nederland, Sverige og Ungarn har alle pekt ut engelsk etter London-overenskomsten artikkel 1 nr. 2. Hvis patentet er meddelt på fransk eller tysk må det derfor i disse statene leveres inn en oversettelse av beskrivelsen til engelsk. I Danmark, Finland, Island, Nederland, Sverige og Ungarn kan patenthaveren i disse tilfellene velge å levere inn en oversettelse av beskrivelsen til det nasjonale språket i stedet for til engelsk. Latvia, Litauen, Makedonia og Slovenia har ikke pekt ut noe språk etter London-overenskomsten artikkel 1 nr. 2. Det innebærer at patenthaveren i disse statene alltid kan nøye seg med å levere inn en oversettelse av patentkravene til det nasjonale språket. Albania har ingen nasjonale bestemmelser som krever at patenthaveren leverer oversettelser.

Beregninger gjort av Den europeiske patentorganisasjonen før London-overenskomsten kom i stand viste at den gjennomsnittlige kostnaden for et europeisk patent som ble gjort gjeldende i de åtte statene som av søkerne blir utpekt oftest, og som blir opprettholdt i ti år, utgjorde til sammen 29 800 euro. Av dette utgjorde oversettelseskostnader 11 500 euro eller ca. 39 prosent. Krav om oversettelser i samsvar med den europeiske patentkonvensjonen artikkel 65 utgjorde dermed en vesentlig faktor for at kostnadene med å få patent i Europa var høye og vesentlig høyere enn i sammenlignbare markeder som Japan og USA.

Norge sluttet seg ikke til London-overenskomsten samtidig med at Norge tiltrådte den europeiske patentkonvensjonen, jf. St.prp. nr. 53 (2006–2007) punkt 6.3.1. på side 27 der det fremgår at «[siden] det ikke er nødvendig å slutte seg til London-overenskomsten for å kunne tiltre [den europeiske patentkonvensjonen], vil regjeringen eventuelt på et senere tidspunkt, når en har erfaringer fra norsk medlemskap i [Den europeiske patentorganisasjonen] å bygge på, komme tilbake til spørsmålet om norsk tilslutning».

2.3 Nærmere om de enkelte bestemmelser i London-overenskomsten

Etter Artikkel 1 gir statene som er tilsluttet London-overenskomsten helt eller delvis avkall på retten etter den europeiske patentkonvensjonen artikkel 65 til å kreve oversettelser som vilkår for at et europeisk patent skal få virkning i vedkommende stat. Etter artikkel 1 nr. 1 kan stater som er part i overenskomsten og som har et av de offisielle språkene til Det europeiske patentverket som et av sine offisielle språk, ikke kreve oversettelser etter den europeiske patentkonvensjonen artikkel 65 som vilkår for at et europeisk patent skal få virkning i vedkommende stat. De offisielle språkene ved Det europeiske patentverket er engelsk, fransk og tysk. Patentkravene i et meddelt europeisk patent vil dermed alltid foreligge på alle disse tre språkene ved kunngjøringen.

Etter artikkel 1 nr. 2 kan stater som er part i London-overenskomsten og som ikke har et av de offisielle språkene ved Det europeiske patentverket som sitt offisielle språk, peke ut et av de offisielle språkene. Hvis det europeiske patentet er meddelt på eller oversatt til det språket en stat har pekt ut, og patentet leveres til det nasjonale patentverket på dette språket, kan det kun kreves at patentkravene skal oversettes til det offisielle språket i staten, jf. artikkel 1 nr. 2 og 3. Beskrivelsen vil i disse tilfellene foreligge på det språket staten har pekt ut, men ikke på et offisielt nasjonalt språk i staten. Hvis patentet er meddelt på et annet av de tre offisielle språkene i Det europeiske patentverket enn det staten har utpekt, kan staten kreve en oversettelse også av beskrivelsen til enten det offisielle språket den har utpekt eller et nasjonalt offisielt språk.

I artikkel 1 nr. 4 klargjøres det at London-overenskomsten ikke er til hinder for at partene gir avkall på adgangen til å kreve oversettelser i større utstrekning enn det overenskomsten krever.

Artikkel 2 regulerer statens adgang til å kreve oversettelser i forbindelse med tvister som gjelder europeiske patenter. Statene kan pålegge patenthaveren å fremlegge en fullstendig oversettelse til et offisielt språk i vedkommende stat, dersom den som påstås å ha gjort inngrep i et europeisk patent krever det og i forbindelse med tvister som gjelder et europeisk patent som behandles av domstolene eller domstolslignende organer etter pålegg fra retten eller det aktuelle organet.

Artikkel 3 regulerer undertegning og ratifikasjon. Etter artikkel 3 nr. 1 var overenskomsten åpen for undertegning for alle stater som var part i den europeiske patentkonvensjonen til 30. juni 2001. Etter artikkel 3 nr. 2 skal overenskomsten ratifiseres av de statene som ønsker å være parter.

Etter artikkel 4 er overenskomsten etter utløpet av fristen for å undertegne den åpen for tiltredelse for alle stater som er parter i den europeiske patentkonvensjonen og som er berettiget til å tiltre konvensjonen. Norge har ikke undertegnet innen denne fristen og må tiltre overenskomsten etter artikkel 4.

Etter artikkel 5 kan det ikke tas forbehold til overenskomsten.

Artikkel 6 regulerer ikrafttredelse. Etter artikkel 6 nr. 1 trer overenskomsten i kraft den første dagen i den fjerde måneden etter at det siste ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet ble deponert av åtte parter i den europeiske patentkonvensjonen, inkludert de tre statene som hadde det største antallet patenter som ble gjort gjeldende i 1999. Overenskomsten trådte i kraft 1. mai 2008. Etter artikkel 6 nr. 2 trer enhver ratifikasjon av, eller tiltredelse til overenskomsten etter dens ikrafttredelse, i kraft den første dagen i den fjerde måneden etter at ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet er deponert.

Etter artikkel 7 er overenskomsten inngått for en ubegrenset tidsperiode.

Etter artikkel 8 kan enhver part til si opp overenskomsten når som helst etter at den har vært i kraft i tre år. En oppsigelse trer i kraft ett år etter den dato slik oppsigelse ble mottatt. Rettigheter som er ervervet i samsvar med overenskomsten før en oppsigelse trer i kraft, går ikke tapt som følge av oppsigelsen.

Etter artikkel 9 skal overenskomsten gjelde for europeiske patenter der kunngjøringen av meddelelsen av patentet fant sted etter at overenskomsten trådte i kraft for vedkommende stat.

Etter artikkel 10 er overenskomsten utferdiget på engelsk, fransk og tysk, som alle er like autentiske.

Artikkel 11 regulerer oversendelser og underretninger. Etter artikkel 11 nr. 1 skal regjeringen i forbundsrepublikken Tyskland utarbeide bekreftede kopier av overenskomsten og sende dem til alle stater som har undertegnet eller tiltrådt overenskomsten. Etter artikkel 11 nr. 2 skal regjeringen i Forbundsrepublikken Tyskland underrette regjeringene i statene som har undertegnet eller tiltrådt overenskomsten om følgende:

• enhver undertegning av overenskomsten

• deponering av ethvert ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument

• ikrafttredelsesdato for overenskomsten

• enhver oppsigelse og dato for ikrafttredelse av oppsigelsen

Etter artikkel 11 nr. 3 skal regjeringen i Forbundsrepublikken Tyskland registrere overenskomsten hos De forente nasjoners sekretariat.

I punkt 2.2 er det redegjort for hvilke stater som er parter til London-overenskomsten og hvordan disse har gjennomført overenskomsten.