4 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1073/2009 av 21. oktober 2009 om felles regler for adgang til det internasjonale markedet for transport med turvogn og buss og om endring av forordning (EF) nr. 561/2006 (omarbeiding)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 71,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

etter samråd med Regionkomiteen,

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 2512, og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Det skal gjøres en rekke vesentlige endringer i rådsforordning (EØF) nr. 684/92 av 16. mars 1992 om innføring av felles regler for internasjonal persontransport med turvogn og buss3 og i rådsforordning (EF) nr. 12/98 av 11. desember 1997 om fastsetjing av vilkåra for at transportørar skal kunne utføre innanlands persontransport på veg i ein medlemsstat der dei ikkje høyrer heime4. Av hensyn til klarhet og enkelhet bør de nevnte forordningene omarbeides og slås sammen til én enkelt forordning.

• 2) Innføringen av en felles transportpolitikk innebærer blant annet at det fastsettes felles regler for internasjonal persontrafikk på vei, samt fastsettes under hvilke vilkår transportører som ikke har bosted i medlemsstaten, kan utføre nasjonale transporter i en medlemsstat.

• 3) For å sikre et ensartet rammeverk for internasjonal persontransport med turvogn og buss i hele Fellesskapet bør denne forordning få anvendelse på all internasjonal transport på Fellesskapets territorium. Transport fra medlemsstatene til tredjestater reguleres fortsatt hovedsakelig av bilaterale avtaler mellom medlemsstatene og den nevnet tredjestatene. Denne forordning bør derfor ikke få anvendelse på den delen av strekningen som tilbakelegges på territoriet til den medlemsstat der passasjerer tas opp eller slippes av, før de nødvendige avtaler mellom Fellesskapet og vedkommende tredjestat er inngått. Den bør imidlertid få anvendelse på territoriet til en transittmedlemsstat.

• 4) Adgangen til å yte tjenester er et grunnleggende prinsipp i den felles transportpolitikk og innebærer at transportører fra alle medlemsstater sikres lik adgang til internasjonale transportmarkeder, uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller etableringssted.

• 5) Til internasjonal persontransport med turvogn og buss bør det kreves en fellesskapslisens. Transportørene bør pålegges å oppbevare en bekreftet kopi av fellesskapslisensen om bord i hvert kjøretøy, for å gjøre det lettere for håndhevingsmyndighetene å utføre effektive kontroller, særlig utenfor medlemsstaten der transportøren er etablert. Vilkårene for utstedelse og tilbakekalling av fellesskapslisensene, deres gyldighetstid og de nærmere regler for bruken av dem bør fastsettes. Det er også nødvendig å fastsette detaljerte spesifikasjoner for fellesskapslisensen og dens bekreftede kopier med hensyn til format og andre kjennetegn.

• 6) Kontroller ved veien bør utføres uten direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av transportforetakets nasjonalitet eller etableringsstat eller kjøretøyets registreringsstat.

• 7) For å tilfredsstille markedsbehovet bør det på visse betingelser legges opp til fleksible ordninger for spesiell rutetransport og visse typer transport utenfor rute.

• 8) Det skal fortsatt kreves tillatelse til å drive rutetransport, men visse regler bør endres, særlig for framgangsmåtene for å gi tillatelse.

• 9) Tillatelsen til å drive rutetransport bør følgelig tildeles etter at en framgangsmåte for å gi tillatelse er gjennomført, med mindre det hos søkeren foreligger klart spesifiserte grunner til avslag. Årsakene til avslag i forbindelse med det aktuelle markedet bør enten være at transporten det søkes om, i alvorlig grad vil påvirke levedyktigheten til en sammenlignbar transport som drives i henhold til én eller flere kontrakter om offentlig tjenesteyting på de direkte strekningene som er berørt, eller at hovedformålet med transporten ikke er å transportere passasjerer mellom stoppesteder som ligger i ulike medlemsstater.

• 10) Transportører som ikke har bosted i medlemsstaten, bør tillates å drive innenlands persontransport på vei, men det bør tas hensyn til de spesielle kjennetegnene ved hver enkelt transportform. Slik kabotasje bør være underlagt europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 561/2006 av 15. mars 2006 om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale området innen veitransport5 og nasjonal lovgivning i kraft på de angitte områdene i vertsmedlemsstaten.

• 11) Bestemmelsene i europaparlaments- og rådsdirektiv 96/71/EF av 16. desember 1996 om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting6 gjelder transportforetak som driver kabotasje.

• 12) Bare rutetransport som tilbys som en del av en internasjonal rutetransport, unntatt transport i byer og forsteder, bør på visse betingelser, særlig de som er gitt i gjeldende lovgivning i vertsmedlemsstaten, åpnes opp for transportører som ikke har bosted i medlemsstaten.

• 13) Medlemsstatene bør yte hverandre gjensidig bistand med sikte på en best mulig anvendelse av denne forordning.

• 14) Administrative formaliteter bør reduseres så mye som mulig, uten at det gis avkall på de kontroller og sanksjoner som er en garanti for en korrekt anvendelse og effektiv håndheving av denne forordning. Eksisterende regler om tilbakekalling av fellesskapslisensen bør derfor klargjøres og styrkes. Gjeldende regler bør tilpasses for å kunne gjennomføre effektive sanksjoner mot alvorlige regelbrudd begått i en annen medlemsstat enn etableringsmedlemsstaten. Straffetiltakene bør ikke innebære forskjellsbehandling og bør stå i forhold til hvor alvorlige bruddene er. Det bør være mulig å klage på de ilagte sanksjonene.

• 15) Medlemsstatene bør i sine nasjonale registre over transportforetak føre opp alle alvorlige brudd som skyldes transportørene, og som har ført til at det er ilagt sanksjoner.

• 16) For å lette og styrke informasjonsutvekslingen mellom nasjonale myndigheter, bør medlemsstatene utveksle relevante opplysninger gjennom de nasjonale kontaktpunktene som er opprettet i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1071/2009 av 21. oktober 2009 om innføring av felles regler med hensyn til vilkårene som må oppfylles for å utøve yrket som veitransportforetak7.

• 17) De nødvendige tiltakene for å gjennomføre denne forordning bør vedtas i samsvar med rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen8.

• 18) Kommisjonen bør særlig få myndighet til å fastsette formatet på visse dokumenter som skal brukes ved anvendelsen av denne forordning, og til å tilpasse vedlegg I og II i denne forordning til den tekniske utvikling. Ettersom disse tiltakene er allmenne og har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning eller å utfylle den med nye ikke-grunnleggende bestemmelser, bør de vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll fastsatt i artikkel 5a i beslutning 1999/468/EF.

• 19) Medlemsstatene bør iverksette de nødvendige tiltak for å gjennomføre denne forordning, særlig med hensyn til effektive, forholdsmessige og avskrekkende straffetiltak.

• 20) For å oppmuntre til turisme og bruk av miljøvennlige transportmidler bør forordning (EF) nr. 561/2006 endres slik at førere som utfører en enkeltstående internasjonal persontransport utenfor rute, kan utsette sin ukehvil med inntil tolv på hverandre følgende 24-timersperioder dersom de utfører persontransportaktiviteter som vanligvis ikke innebærer kontinuerlige og lange kjøretider. En slik utsettelse bør bare tillates på svært strenge vilkår som ivaretar trafikksikkerheten og tar hensyn til førernes arbeidsvilkår, blant annet plikten til å ta ukehviler umiddelbart før og etter transporten. Kommisjonen bør nøye overvåke hvordan dette unntaket brukes. Dersom den faktiske situasjonen som berettiger bruken av dette unntaket, endres i vesentlig grad og unntaket fører til at trafikksikkerheten svekkes, bør Kommisjonen iverksette egnede tiltak.

• 21) Ettersom målene med dette direktiv, som er å sikre et ensartet rammeverk for internasjonal persontransport med turvogn og buss i hele Fellesskapet, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang og virkninger bedre kan nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i traktatens artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå målene,

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Generelle bestemmelser

Artikkel 1

Virkeområde

• 1. Denne forordning får anvendelse på internasjonal persontransport med turvogn og buss på Fellesskapets territorium som utføres for en annens eller egen regning av transportører som er etablert i en medlemsstat i samsvar med denne stats lovgivning, og som benytter kjøretøyer som er registrert i den nevnte medlemsstaten, når kjøretøyene i henhold til sin konstruksjon og sitt utstyr er egnet til eller har som formål å transportere mer enn ni personer, herunder føreren, samt på kjøring av slike kjøretøyer når de er tomme, i forbindelse med slik transport.

  Et bytte av kjøretøy eller et avbrudd i transporten for å kunne gjennomføre deler av strekningen med et annet transportmiddel, påvirker ikke anvendelsen av denne forordning.

• 2. Ved transport fra en medlemsstat til en tredjestat og omvendt, får denne forordning anvendelse på den delen av strekningen som skjer på en transittmedlemsstats territorium. Den får ikke anvendelse på den delen av strekningen som tilbakelegges på territoriet til den medlemsstat der passasjerer tas opp eller slippes av, før de nødvendige avtaler mellom Fellesskapet og vedkommende tredjestat er inngått.

• 3. Inntil avtalene nevnt i nr. 2 er inngått, skal denne forordning ikke påvirke bestemmelser om transport fra en medlemsstat til en tredjestat og omvendt, som finnes i bilaterale avtaler inngått mellom medlemsstatene og de nevnte tredjestatene.

• 4. Denne forordning får anvendelse på innenlands persontransport på vei for en annens regning som drives på midlertidig basis av en transportør som ikke har bosted i medlemsstaten, som fastsatt i kapittel V.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordning menes med

• 1. «international carriage»:

  • a) en reise, foretatt med et kjøretøy, der avgangssted og bestemmelsessted ligger i to ulike medlemsstater, med eller uten transitt gjennom én eller flere medlemsstater eller tredjestater,

  • b) en reise, foretatt med et kjøretøy, der avgangssted og bestemmelsessted ligger i samme medlemsstat, mens passasjerene tas opp eller slippes av i en annen medlemsstat eller i en tredjestat,

  • c) en reise, foretatt med et kjøretøy, fra en medlemsstat til en tredjestat eller omvendt, med eller uten transitt gjennom én eller flere medlemsstater eller tredjestater, eller

  • d) en reise mellom tredjestater, foretatt med et kjøretøy, med transitt gjennom territoriet til én eller flere medlemsstater;

• 2. «rutetransport» regelmessig transport av passasjerer langs bestemte ruter der passasjerene tas opp og slippes av ved stoppesteder som er fastsatt på forhånd;

• 3. «spesiell rutetransport» rutetransport av bestemte kategorier passasjerer slik at andre passasjerer utelukkes, uansett hvem som står for organisering av transporten;

• 4. «transport utenfor rute» transport som ikke omfattes av definisjonen av rutetransport, herunder spesiell rutetransport, og hvis hovedkjennetegn er at den benyttes til transport av grupper av passasjerer som er satt sammen på initiativ fra en kunde eller fra transportøren selv,

• 5. «transport for egen regning» transport som utføres av en fysisk eller juridisk person for ikke-kommersielle eller ideelle formål, der

  • – transport bare er en tilleggsvirksomhet for den nevnte fysiske eller juridiske personen, og

  • – de benyttede kjøretøyene eies av den nevnte fysiske eller juridiske personen eller er anskaffet på avbetaling av denne eller er gjenstand for en langsiktig leieavtale og føres av en av den fysiske eller juridiske personens ansatte eller av den fysiske personen selv eller av personell som er ansatt hos, eller stilt til disposisjon for foretaket i henhold til en avtaleforpliktelse,

• 6. «vertsmedlemsstat» en medlemsstat der transportøren driver sin virksomhet, som ikke er transportørens etableringsmedlemsstat;

• 7. «kabotasje»:

  • – innenlands persontransport på vei for en annens regning som en transportør driver på midlertidig basis i en vertsmedlemsstat, eller

  • – det at passasjerer tas opp eller slippes av i den samme medlemsstaten som ledd i en internasjonal rutetransport, i samsvar med bestemmelsene i denne forordning, forutsatt at dette ikke er hovedformålet med transporten,

• 8. «alvorlig brudd på Fellesskapets veitransportregelverk» et brudd som kan føre til tap av god vandel i samsvar med artikkel 6 nr. 1 og 2 i forordning (EF) nr. 1071/2009, og/eller til midlertidig eller varig tilbakekalling av en fellesskapslisens.

Artikkel 3

Adgang til å yte tjenester

• 1. Transportører som utfører transport for en annens regning som omhandlet i artikkel 1, skal i samsvar med denne forordning tillates å utføre rutetransport, herunder spesiell rutetransport og transport utenfor rute med turvogn og buss, uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller etableringssted, forutsatt at de

  • a) i den medlemsstaten der de er etablert, har tillatelse til å utføre rutetransport, herunder spesiell rutetransport, eller transport utenfor rute med turvogn og buss, i samsvar med vilkårene for markedsadgang fastsatt i nasjonal lovgivning,

  • b) oppfyller vilkårene fastsatt i samsvar med fellesskapsreglene om adgang til å utøve ervervsmessig nasjonal og internasjonal persontransport på vei, og

  • c) oppfyller de lovfestede kravene som gjelder for førere og kjøretøyer, som fastsatt særlig i rådsdirektiv 92/6/EØF av 10. februar 1992 om installering og bruk av hastighetsbegrensere på visse grupper motorvogner i Fellesskapet9, i rådsdirektiv 96/53/EF av 25. juli 1996 om fastsettelse av største tillatte dimensjoner i innenlands og internasjonal trafikk og av største tillatte totalvekt i internasjonal trafikk for visse veigående kjøretøyer i Fellesskapet10 og i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/59/EF av 15. juli 2003 om grunnleggende kvalifiksjoner for og regelmessig opplæring av førere av visse veigående kjøretøyer for gods- eller persontransport11.

• 2. Transportører som driver transport for egen regning som nevnt i i artikkel 1, skal tillates å utføre transport i henhold til artikkel 5 nr. 5 uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller etableringssted, forutsatt at de

  • a) i den medlemssstat der de er etablert, har tillatelse til å utføre transport med turvogn og buss i samsvar med vilkårene for markedsadgang fastsatt i den nasjonale lovgivning, og

  • b) oppfyller de lovfestede kravene som gjelder for førere og kjøretøyer, som fastsatt særlig i direktiv 92/6/EØF, 96/53/EF og 2003/59/EF.

Kapittel II

Fellesskapslisens og markedsadgang

Artikkel 4

Fellesskapslisens

• 1. Til internasjonal persontransport med turvogn og buss kreves en fellesskapslisens utstedt av vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten.

• 2. Vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten skal til innehaveren utstede originaleksemplaret av fellesskapslisensen, og dette skal oppbevares av transportøren sammen med et antall bekreftede kopier som svarer til det antallet internasjonale persontransportkjøretøyer som innehaveren av fellesskapslisensen råder over, hva enten de nevnte kjøretøyene eies i sin helhet eller disponeres på annen måte, særlig i henhold til en avbetalingsavtale eller en leie- eller leasingkontrakt.

  Fellesskapslisensen og dens bekreftede kopier skal være i samsvar med malen i vedlegg II. De skal inneholde minst to av sikkerhetskjennetegnene oppført vedlegg I.

  Kommisjonen skal tilpasse vedlegg I og II til den tekniske utvikling. Disse tiltakene, som har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning, skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll som omhandlet i artikkel 26 nr. 2.

  Fellesskapslisensen og dens bekreftede kopier skal være utstyrt med den utstedende myndighets stempel samt en signatur og et serienummer. Serienumrene til fellesskapslisensen og dens bekreftede kopier skal registreres i det nasjonale elektroniske registeret over transportforetak i henhold til artikkel 16 i forordning (EF) nr. 1071/2009 som del av opplysningene om transportøren.

• 3. Fellesskapslisensen utstedes i transportørens navn og kan ikke overdras til andre. En bekreftet kopi av fellesskapslisensen skal oppbevares i hvert av transportørens kjøretøyer og skal framvises på anmodning fra en godkjent inspektør.

• 4. Fellesskapslisensen skal utstedes for fornybare perioder på inntil 10 år.

  Fellesskapslisenser og deres bekreftede kopier som er utstedt før denne forordning trer i kraft, skal forbli gyldige til sine utløpsdatoer.

• 5. Hver gang det søkes om en fellesskapslisens, eller når en fellesskapslisens fornyes i samsvar med nr. 4 i denne artikkel, skal vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten kontrollere om transportøren oppfyller eller fortsatt oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 3 nr. 1.

• 6. Dersom vilkårene omhandlet i artikkel 3 nr. 1 ikke er oppfylt, skal vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten avslå søknaden om utstedelse eller fornyelse av fellesskapslisensen, eller tilbakekalle tillatelsen, og begrunne sin beslutning.

• 7. Medlemsstatene skal garantere at den som søker om eller innehar en fellesskapslisens, har rett til å klage på en beslutning truffet av vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten om å avslå lisenssøknaden eller tilbakekalle den nevnte lisensen.

• 8. Medlemsstatene kan beslutte at fellesskapslisensen også skal gjelde for nasjonale transporter.

Artikkel 5

Markedsadgang

• 1. Rutetransport skal være allment tilgjengelig, men det kan eventuelt stilles krav om tvungen plassbestilling.

  For slik transport kreves tillatelse i samsvar med bestemmelsene i kapittel III.

  For rutetransport fra en medlemsstat til en tredjestat og omvendt kreves tillatelse i samsvar med den bilaterale avtalen mellom medlemsstaten og tredjestaten og eventuelt transittstaten, så lenge den nødvendige avtalen mellom Fellesskapet og vedkommende tredjestat ikke er inngått.

  Rutetransportens regelmessighet skal ikke påvirkes av eventuelle justeringer i transportvilkårene.

  For parallell eller midlertidig transport med samme kundekrets som eksisterende rutetransport, og i tilfeller der eksisterende rutetransport skjer uten stopp på visse stoppesteder og med stopp på tilleggsstoppesteder, gjelder samme regler som for eksisterende rutetransport.

• 2. Spesiell rutetransport omfatter:

  • a) transport av arbeidstakere mellom hjemsted og arbeidssted,

  • b) transport av skoleelever og studenter til og fra utdanningsinstitusjonen.

    Det at en spesiell transport kan varieres avhengig av brukernes behov, skal ikke endre dens karakter av rutetransport.

    For spesiell rutetransport kreves det ikke tillatelse i samsvar med kapittel III dersom transporten omfattes av en avtale inngått mellom den som organiserer transporten, og transportøren.

• 3. For transport utenfor rute kreves ikke tillatelse i samsvar med kapittel III.

  For parallell eller midlertidig transport som kan sammenlignes med eksisterende rutetransport, og som har samme kundekrets som denne, kreves imidlertid tillatelse etter framgangsmåten i kapittel III.

  Transport utenfor rute skal ikke slutte å være transport utenfor rute bare fordi transporten utføres med en viss regelmessighet.

  Transport utenfor rute kan utøves av en gruppe transportører som handler på vegne av samme oppdragsgiver, og passasjerene kan ta en tilsluttende forbindelse med en annen transportør i samme gruppe på en medlemsstats territorium.

  Kommisjonen skal fastsette framgangsmåtene som skal benyttes for å oversende navnene på slike transportører og på de tilsluttende forbindelsespunktene, til vedkommende myndighet i de berørte medlemsstatene. Disse tiltakene, som har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning ved å utfylle den, skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll omhandlet i artikkel 26 nr. 2.

• 4. Det kreves ingen tillatelse for kjøring uten passasjerer i forbindelse med transport omhandlet i nr. 2 tredje ledd og nr. 3 første ledd.

• 5. Transport for egen regning skal være fritatt for alle tillatelsesordninger, men det skal stilles krav om en attestordning.

  Attestene skal utstedes av vedkommende myndighet i medlemsstaten der kjøretøyet er registrert og skal gjelde for hele strekningen, også for transittstrekningen.

  Kommisjonen skal fastsette formatet på attestene.

  Disse tiltakene, som har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning ved å utfylle den, skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll omhandlet i artikkel 26 nr. 2.

Kapittel III

Rutetransport som krever om tillatelse

Artikkel 6

Type tillatelse

• 1. Tillatelsene utstedes i transportørens navn og kan ikke overdras til andre. En transportør som har fått en tillatelse, kan imidlertid med samtykke fra vedkommende myndighet i den medlemsstaten der avgangsstedet befinner seg, heretter kalt «utstedende myndighet», drive transporten ved hjelp av en underleverandør. Navnet på underleverandøren samt underleverandørens rolle skal i så fall angis i tillatelsen. Underleverandøren skal oppfylle vilkårene fastsatt i artikkel 3 nr. 1. I dette avsnittet menes med avgangssted en av transportens endeholdeplasser.

  Dersom flere foretak går sammen om å drive en rutetransport, skal tillatelsen utstedes i alle foretakenes navn og skal inneholde navnene på alle foretakene. Den skal gis til det foretaket som leder virksomheten, og kopier skal gis til de andre foretakene.

• 2. Gyldighetstiden for en tillatelse skal være høyst 5 år. En kortere gyldighetstid kan fastsettes enten ved at søkeren anmoder om det, eller ved gjensidig enighet mellom de vedkommende myndigheter i de medlemsstater der passasjerene tas opp eller slippes av.

• 3. I tillatelsene skal følgende angis:

  • a) transporttype,

  • b) beskrivelse av ruten, der særlig avgangssted og bestemmelsessted angis,

  • c) tillatelsens gyldighetstid,

  • d) stoppesteder og ruteplan.

• 4. Kommisjonen skal fastsette formatet på tillatelsene. Disse tiltakene, som har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning ved å utfylle den, skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll omhandlet i artikkel 26 nr. 2.

• 5. Tillatelsene gir innehaveren eller innehaverne rett til å drive rutetransport på territoriene til alle medlemsstatene som transporten passerer gjennnom.

• 6. Den som driver rutetransporten, kan benytte ekstra kjøretøyer for å håndtere midlertidige situasjoner og unntakssituasjoner. Slike ekstrakjøretøyer kan bare benyttes på samme vilkår som dem som er fastsatt i tillatelsen omhandlet i nr. 3.

  Transportøren skal i så fall påse at følgende dokumenter oppbevares i kjøretøyet:

  • a) en kopi av tillatelsen til å drive rutetransport,

  • b) en kopi av avtalen mellom den som driver rutetransporten, og foretaket som skaffer til veie de ekstra kjøretøyene, eller et tilsvarende dokument,

  • c) en bekreftet kopi av fellesskapslisensen som utstedes til det foretaket som skaffer til veie de ekstra kjøretøyene til transporten.

Artikkel 7

Søknad om tillatelse

• 1. Søknader om tillatelse til å drive rutetransport skal rettes til den utstedende myndigheten.

• 2. Kommisjonen skal fastsette formatet på søknadene. Disse tiltakene, som har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning ved å utfylle den, skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll omhandlet i artikkel 26 nr. 2.

• 3. Personer som søker om tillatelse, skal gi alle ytterligere opplysninger som de anser som relevante, eller som den utstedende myndigheten ber om, særlig en kjøreplan som gjør det mulig å kontrollere at transporten er i samsvar med Fellesskapets regelverk om kjøre- og hviletider samt en kopi av fellesskapslisensen.

Artikkel 8

Framgangsmåte for å gi tillatelse

• 1. Tillatelsen skal gis etter avtale med vedkommende myndigheter i alle de medlemsstater på hvis territorium passasjerer tas opp eller slippes av. Den utstedende myndighet skal til disse myndigheter, samt til vedkommende myndigheter i de medlemsstater hvis territorium krysses uten at passasjerer tas opp eller slippes av, oversende en kopi av søknaden og av alle andre relevante dokumenter sammen med sin vurdering.

• 2. Vedkommende myndigheter i de medlemsstater som er blitt bedt om å gi sitt samtykke, skal underrette den utstedende myndighet om sitt vedtak innen to måneder. Fristen skal regnes fra datoen da anmodningen om uttalelse mottas, og datoen skal vises på mottakskvitteringen. Dersom vedtaket som mottas fra de vedkommende myndigheter i de medlemsstatene som er blitt bedt om å gi sitt samtykke, er negativt, skal det inneholde en begrunnelse. Dersom den utstedende myndighet ikke har mottatt et svar innen to måneder, anses de berørte myndigheter for å ha gitt sitt samtykke, og den utstedende myndigheten kan gi tillatelsen.

  Myndighetene i de medlemsstater hvis territorium krysses uten at passasjerer tas opp eller slippes av, kan meddele den utstedende myndighet sine kommentarer innen fristen angitt i første ledd.

• 3. Den utstedende myndighet skal treffe et vedtak om søknaden innen fire måneder etter at transportøren har sendt inn sin søknad.

• 4. Tillatelse skal gis med mindre

  • a) søkeren ikke kan utføre transporten det er søkt om tillatelse til med det materiell vedkommende har direkte råderett over,

  • b) søkeren ikke har overholdt nasjonale eller internasjonale regler om veitransport, særlig vilkår og krav som gjelder tillatelse til å drive internasjonal persontransport, eller har begått alvorlige brudd på Fellesskapets veitransportregelverk, særlig regler som gjelder kjøretøyene og førernes kjøre- og hviletid,

  • c) i tilfelle av søknad om fornyet tillatelse, vilkårene for tildeling av tillatelse ikke er oppfylt,

  • d) en medlemsstat på grunnlag av en detaljert analyse vedtar at den berørte transporten i alvorlig grad vil påvirke levedyktigheten til en sammenlignbar transport som omfattes av én eller flere kontrakter om offentlig tjenesteyting i samsvar med fellesskapsretten på de direkte strekningene som er berørt; i så fall skal medlemsstaten, på en måte som ikke innebærer forskjellbehandling, utarbeide kriterier for å avgjøre om transporten det søkes om i alvorlig grad vil påvirke levedyktigheten til den ovennevnte sammenlignbare transporten og oversende dem til Kommisjonen på dens anmodning,

  • e) en medlemsstat på grunnlag av en detaljert analyse vedtar at hovedformålet med transporten ikke er å transportere passasjerer mellom stoppesteder som befinner seg i ulike medlemsstater.

  Dersom en eksisterende internasjonal transport med turvogn og buss, på de direkte strekningene som er berørt, i alvorlig grad påvirker levedyktigheten til en sammenlignbar tjeneste som omfattes av én eller flere kontrakter om offentlig tjenesteyting i samsvar med fellesskapsretten, av unntaksgrunner som ikke kunne forutses på det tidspunktet da tillatelsen ble gitt, kan en medlemsstat, etter avtale med Kommisjonen, midlertidig oppheve eller tilbakekalle tillatelsen til å drive den internasjonale transporten med turvogn og buss etter å ha gitt transportøren seks måneders varsel.

  Det at en transportør tilbyr lavere priser enn andre veitransportforetak, eller at andre veitransportforetak allerede driver transport på denne ruten, er i seg selv ikke grunn god nok til å avslå søknaden.

• 5. Den utstedende myndighet og de vedkommende myndigheter i alle de medlemsstater som er involvert i framgangsmåten for å komme fram til avtalen fastsatt i nr. 1, kan bare avslå søknader av grunner som er fastsatt i denne forordning.

• 6. Etter å ha fullført framgangsmåten fastsatt i nr. 1–5, skal den utstedende myndigheten gi tillatelsen eller formelt avslå søknaden.

  Beslutninger om å avslå en søknad skal begrunnes. Medlemsstatene skal sikre at transportforetakene får anledning til å komme med innvendinger dersom søknaden deres avslås.

  Den utstedende myndigheten skal underrette de andre myndighetene nevnt i nr. 1 om sin beslutning ved å sende dem en kopi av tillatelsene.

• 7. Dersom framgangsmåten for å nå fram til avtalen omhandlet i nr. 1 ikke setter den utstedende myndigheten i stand til å treffe en beslutning vedrørende en søknad, kan saken henvises til Kommisjonen innen tidsfristen på to måneder regnet fra datoen da én eller flere av medlemsstatene som ble rådspurt, formidlet et negativt svar i henhold til nr. 1.

• 8. Etter samråd med de berørte medlemsstatene skal Kommisjonen innen fire måneder etter at den mottok meldingen fra den utstedende myndigheten, treffe en beslutning som skal tre i kraft 30 dager etter at de berørte medlemsstatene er underrettet.

• 9. Kommisjonens beslutning skal fortsette å gjelde inntil en avtale er inngått mellom de berørte medlemsstatene.

Artikkel 9

Fornyelse og endring av en tillatelse

Arikkel 8 får tilsvarende anvendelse på søknader om fornyelse av tillatelser eller for endringer av vilkårene for å utføre den aktuelle transporten.

I tilfelle av en mindre endring av driftsvilkårene, særlig tilpasning av regelmessighet, takster og ruteplaner, trenger den utstedende myndigheten bare å opplyse de andre medlemsstatene om endringen.

De berørte medlemsstatene kan avtale at bare den utstedende myndigheten skal treffe beslutning om endringer i vilkårene for en transport.

Artikkel 10

Bortfall av en tillatelse

• 1. Med forbehold for bestemmelsene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane eller på vei(12), bortfaller en tillatelse til en rutetransport ved utløpet av gyldighetstiden, eller tre måneder etter at den utstedende myndigheten har mottatt melding fra innehaveren om at vedkommende har til hensikt å slutte å drive transporten. En slik melding skal begrunnes.

• 2. Dersom behovet for en transport ikke lenger er til stede, skal oppsigelsesfristen fastsatt i nr. 1 være én måned.

• 3. Den utstedende myndigheten skal underrette de vedkommende myndighetene i de andre berørte medlemsstatene om at tillatelsen har bortfalt.

• 4. Innehaveren av tillatelsen skal ved hjelp av en hensiktsmessig kunngjøring varsle brukerne én måned på forhånd om at den berørte transporten innstilles.

Artikkel 11

Transportørenes plikter

• 1. Med unntak av tilfeller av force majeure skal det foretaket som driver en rutetransport, treffe alle tiltak for å garantere at transporten oppfyller kravene til kontinuitet, regelmessighet og kapasitet samt de øvrige vilkår fastsatt av vedkommende myndighet i samsvar med artikkel 6 nr. 3.

• 2. Transportøren skal informere om transportruten, bussholdeplassene, ruteplanen, takstene og vilkårene for transporten på en slik måte at at opplysningene er lett tilgjengelig for alle brukere.

• 3. Med forbehold for forordning (EF) Nr. 1370/2007 skal de berørte medlemsstatene, etter avtale med hverandre og med innehaveren av tillatelsen, kunne gjøre endringer i driftsvilkårene for en rutetransport.

Kapittel IV

Transport utenfor rute og annen transport som kan drives uten tillatelse

Artikkel 12

Kontrolldokumenter

• 1. Transport utenfor rute skal utføres i henhold til et kjøreskjema, med unntak av transporter som er omhandlet i artikkel 5 nr. 3 annet ledd.

• 2. En transportør som driver transport utenfor rute, skal fylle ut et kjøreskjema før hver tur.

• 3. Kjøreskjemaet skal minst inneholde følgende opplysninger:

  • a) type transport,

  • b) hovedrute,

  • c) den eller de berørte transportører.

• 4. Heftene med kjøreskjemaer skal utleveres av vedkommende myndighet i den medlemsstaten der transportøren er etablert, eller av organer utpekt av nevnte myndighet.

• 5. Kommisjonen skal fastsette formatet på kjøreskjemaet, heftet med kjøreskjemaer og måten de brukes på. Disse tiltakene, som har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning ved å utfylle den, skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll omhandlet i artikkel 26 nr. 2.

• 6. For de spesielle rutetransportene omhandlet i artikkel 5 nr. 2 tredje ledd skal kontrakten eller en bekreftet kopi av denne tjene som kontrolldokument.

Artikkel 13

Lokale utflukter

Innenfor rammen av en internasjonal transport utenfor rute kan en transportør utføre transporter utenfor rute (lokale utflukter) i en annen medlemsstat enn etableringsstaten.

Slike transporter er beregnet på personer som ikke har bosted i medlemsstaten, og som tidligere er transportert av den samme transportøren på en av de internasjonale transportene nevnt i første avsnitt, og skal utføres med det samme kjøretøyet eller med et annet kjøretøy fra den samme transportøren eller den samme gruppen av transportører.

Kapittel V

Kabotasje

Artikkel 14

Generelt prinsipp

Transportører som driver persontransport på vei for en annens regning, og som har en fellesskapslisens, skal på vilkårene fastsatt i dette kapittel, og uten forskjellsbehandling på grunnlag av transportørens nasjonalitet eller etableringssted, tillates å drive kabotasje som spesifisert i artikkel 15.

Artikkel 15

Tillatt kabotasje

Kabotasje skal være tillatt for følgendet transporttyper:

• a) spesiell rutetransport, forutsatt at transporten omfattes av en avtale inngått mellom arrangøren og transportøren,

• b) transport utenfor rute,

• c) rutetransport utført av en transportør som ikke har bosted i vertsmedlemsstaten, når transporten drives som ledd i en internasjonal transport i samsvar med denne forordning, med unntak av transporter som oppfyller transportbehov i en by eller en tettbebyggelse, eller transportbehov mellom den nevnte byen/tettbebyggelsen og dens omkringliggende områder. Kabotasje skal ikke utføres uavhengig av slik internasjonal transport.

Artikkel 16

Regler for kabotasje

• 1. Med mindre noe annet er fastsatt i Fellesskapets regelverk, er kabotasje underlagt gjeldende lover og forskrifter vertsmedlemsstaten med hensyn til

  • a) vilkårene i transportavtalen,

  • b) de veigående kjøretøyenes vekt og dimensjoner,

  • c) kravene med hensyn til transport av visse kategorier av passasjerer, nærmere bestemt skoleelever, barn og bevegelseshemmede personer,

  • d) kjøre- og hviletid,

  • e) merverdiavgift (MVA) på transporttjenester.

  Vekt og dimensjoner nevnt i bokstav b) første ledd kan eventuelt overstige gjeldende vekter og dimensjoner i transportørens etableringsmedlemsstat, men kan under ingen omstendigheter overstige grensene som vertsmedlemsstaten har fastsatt for nasjonal trafikk, eller de tekniske dataene nevnt i bevisene omhandlet i artikkel 6 nr. 1 i direktiv 96/53/EF.

• 2. Med mindre noe annet er fastsatt i Fellesskapets regelverk, skal kabotasje som utgjør en del av transporten omhandlet i artikkel 15 bokstav c), være underlagt gjeldende lover og forskrifter i vertsmedlemsstaten med hensyn til tillatelser, anbudsprosedyrer, hvilke strekninger som skal betjenes, transportens regelmessighet, kontinuitet og hyppighet, og ruter.

• 3. De tekniske standardene for konstruksjon og utstyr som må oppfylles av kjøretøyer som benyttes i forbindelse med kabotasje, skal være de standardene som er fastsatt for kjøretøyer som benyttes i internasjonal transport.

• 4. For å hindre eventuell forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller etableringssted får lovene og forskriftene nevnt i nr. 1 og 2 anvendelse på transportører som ikke har bosted i medlemsstaten, på de samme vilkår som dem som gjelder for transportører som er etablert i vertsmedlemsstaten.

Artikkel 17

Kontrolldokumenter for kabotasje

• 1. Kabotasje i form av transport utenfor rute skal utføres i henhold til kjøreskjemaet omhandlet i artikkel 12, som skal oppbevares om bord i kjøretøyet og framvises på anmodning fra en godkjent kontrollør.

• 2. Følgende opplysninger skal registreres i kjøreskjemaet:

  • a) transportens avgangs- og bestemmelsessted,

  • b) datoene for transportens begynnelse og slutt.

• 3. Kjøreskjemaene skal utleveres i hefter som nevnt i artikkel 12, og bekreftes av vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten.

• 4. For spesiell rutetransport skal den inngåtte avtalen mellom transportøren og transportarrangøren, eller en bekreftet kopi av denne, tjene som kontrolldokument.

  Et kjøreskjema skal imidlertid fylles ut i form av en månedlig oversikt.

• 5. Kjøreskjemaene som benyttes, skal sendes tilbake til vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten etter framgangsmåten fastsatt av den nevnte myndigheten eller det nevnte organet.

Kapittel VI

Kontroller og sanksjoner

Artikkel 18

Billetter

• 1. Transportører som driver en rutetransport, med unntak av spesiell rutetransport, skal utstede enten individuelle eller kollektive billetter med angivelse av

  • a) avgangs- og bestemmelsessteder og eventuelt om billetten omfatter tilbakereise,

  • b) billettens gyldighetstid,

  • c) takst.

• 2. Billetten omhandlet i nr. 1 skal framvises på anmodning fra en godkjent kontrollør.

Artikkel 19

Kontroll på veien og i foretakene

• 1. Tillatelsen eller kontrolldokumentet skal oppbevares i kjøretøyet og framvises på anmodning fra en godkjent kontrollør.

• 2. Transportører som driver internasjonal persontransport med turvogn og buss, skal tillate alle kontroller der hensikten er å sikre at transporten drives på en korrekt måte, særlig med hensyn til kjøre- og hviletider. I forbindelse med gjennomføring av denne forordning skal godkjente kontrollører ha myndighet til å

  • a) kontrollere bøker og annen dokumentasjon vedrørende transportforetakets drift,

  • b) ta kopier eller utdrag av bøker og dokumentasjon på foretakets område,

  • c) få tilgang til alle transportforetakets bygninger, anlegg og kjøretøyer,

  • d) be om utskrift av alle opplysninger som finnes i bøker, dokumentasjon eller databaser.

Artikkel 20

Gjensidig bistand

Medlemsstatene skal bistå hverandre med å sikre gjennomføring og kontroll av denne forordning. De skal utveksle opplysninger gjennom de nasjonale kontaktpunktene opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1071/2009.

Artikkel 21

Tilbakekalling av fellesskapslisenser og tillatelser

• 1. Vedkommende myndighet i medlemsstaten der transportøren er etablert, skal tilbakekalle fellesskapslisensen dersom innehaveren

  • a) ikke lenger oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 3 nr. 1, eller

  • b) har gitt uriktige opplysninger i forbindelse med utstedelsen av fellesskapslisensen.

• 2. Den utstedende myndigheten skal tilbakekalle tillatelsen dersom innehaveren ikke lenger oppfyller vilkårene som dannet grunnlaget for å utstede tillatelsen i henhold til denne forordning, særlig når medlemsstaten der transportøren er etablert, ber om det. Myndigheten skal umiddelbart underrette vedkommende myndighet i den berørte medlemsstaten.

Artikkel 22

Sanksjonering fra etableringsmedlemsstatens side

• 1. Dersom et alvorlig brudd på Fellesskapets veitransportregelverk begås eller konstateres i en medlemsstat, særlig med hensyn til reglene som gjelder for kjøretøyer, kjøre- og hviletider for førere og for utøvelse uten tillatelse av parallell eller midlertidig transport, som omhandlet i artikkel 5 nr. 1 femte ledd, skal vedkommende myndighet i transportørens etableringsmedlemsstat iverksette egnede tiltak for å forfølge saken, som kan omfatte en advarsel dersom det er hjemmel for det i nasjonal lovgivning. Dette kan blant annet føre til ilegging av følgende administrative sanksjoner:

  • a) midlertidig eller varig tilbakekalling av noen av eller alle de bekreftede kopiene av fellesskapslisensen,

  • b) midlertidig eller varig tilbakekalling av fellesskapslisensen.

  Sanksjonene kan fastsettes etter at endelig avgjørelse i saken er tatt, og det skal tas hensyn til alvorlighetsgraden av det bruddet innehaveren av fellesskapslisensen har begått og til det samlede antall bekreftede kopier av lisensen som vedkommende innehar med hensyn til internasjonal transport.

• 2. Vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten skal så snart som mulig, og senest innen seks uker etter at den har truffet en endelig avgjørelse i saken, meddele vedkommende myndighet i medlemsstaten der bruddet ble konstatert, hvilken av sanksjonene fastsatt nr. 1 den eventuelt har ilagt.

  Dersom slike sanksjoner ikke er ilagt, skal vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten begrunne sin avgjørelse.

• 3. Vedkommende myndigheter skal sikre at sanksjonene som ilegges den berørte transportøren, i sin helhet står i forhold til bruddet eller bruddene som førte til sanksjonene, samtidig som det tas hensyn til eventuelle sanksjoner som ble ilagt for det samme bruddet i den medlemsstaten der bruddet ble konstatert.

• 4. Denne artikkel er ikke til hinder for at vedkommende myndighet i transportørens etableringsmedlemsstat kan forfølge saken rettslig ved en nasjonal domstol. Dersom slike rettslige skritt tas, skal den aktuelle vedkommende myndighet underrette vedkommende myndigheter i medlemsstatene der bruddene ble konstatert, om dette.

• 5. Medlemsstatene skal sikre at transportørene har rett til å klage på eventuelle administrative sanksjoner som de ilegges i henhold til denne artikkel.

Artikkel 23

Sanksjonering fra vertsmedlemsstatens side

• 1. Dersom vedkommende myndighet i en medlemsstat har kjennskap til alvorlige brudd på denne forordning eller på Fellesskapets veitransportregelverk som er begått av en transportør som ikke har bosted i medlemsstaten, skal medlemsstaten på hvis territorium bruddet er konstatert, så snart som mulig, og senest innen seks uker etter at den har truffet en endelig avgjørelse i saken, gi følgende opplysninger til vedkommende myndighet i transportørens etableringsmedlemsstat:

  • a) en beskrivelse av bruddet og på hvilken dato og på hvilket tidspunkt det ble begått,

  • b) bruddets kategori, type og alvorlighetsgrad, og

  • c) hvilke sanksjoner som er ilagt og iverksatt.

  Vedkommende myndighet i vertsmedlemsstaten kan be om at vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten ilegger administrative sanksjoner i samsvar med artikkel 22.

• 2. Uten at det berører muligheten for straffeforfølging, kan vedkommende myndighet i vertsmedlemsstaten ilegge transportører som ikke har bosted i medlemsstaten, sanksjoner når de på sitt territorium har begått brudd på denne forordning, eller på Fellesskapets veitransportregelverk, i forbindelse med kabotasje. Sanksjonene skal ilegges på en måte som ikke innebærer forskjellsbehandling, og kan blant annet bestå av en advarsel eller, dersom bruddet er alvorlig, av et midlertidig forbud mot kabotasje på territoriet til den vertsmedlemsstaten der bruddene ble begått.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at transportørene har rett til å klage på eventuelle administrative sanksjoner som de ilegges i henhold til denne artikkel.

Artikkel 24

Registrering i nasjonale elektroniske registre

Medlemsstatene skal sørge for at alvorlige brudd på Fellesskapets veitransportregelverk som transportører etablert på deres territorium begår, og som fra en medlemsstats side har ført til en sanksjon og en midlertidig eller varig tilbakekalling av fellesskapslisensen eller dens bekreftede kopier, blir registrert i det nasjonale elektroniske registeret over transportforetak. Registrerte opplysninger om en midlertidig eller varig tilbakekalling av en fellesskapslisens, skal lagres i minst to år fra utløpet av tilbakekallingsperioden for midlertidige tilbakekallinger, eller fra tilbakekallingsdatoen for varige tilbakekallinger.

Kapittel VII

Gjennomføring

Artikkel 25

Avtaler mellom medlemsstatene

• 1. Medlemsstatene kan inngå bilaterale eller multilaterale avtaler om ytterligere liberalisering av de transporttypene denne forordning omfatter, særlig med hensyn til ordningen med å gi tillatelser og med hensyn til forenkling eller oppheving av kontrolldokumenter, spesielt i grenseområder.

• 2. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om eventuelle avtaler som inngås i henhold til nr. 1.

Artikkel 26

Komitéframgangsmåte

• 1. Kommisjonen skal bistås av komiteen nedsatt ved artikkel 18 nr. 1 i rådsforordning (EØF) nr. 3821/85 av 20. desember 1985 om bruk av fartsskriver innen veitransport13.

• 2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5a nr.1-4 og nr. 5 bokstav b) samt artikkel 7 i beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8.

Artikkel 27

Sanksjoner

Medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner i forbindelse med brudd på bestemmelsene i denne forordning, og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. Sanksjonene som fastsettes, må være virkningsfulle, stå i forhold til bruddet som begås, og virke avskrekkende. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om slike bestemmelser innen 4. desember 2011 og dessuten umiddelbart underrette Kommisjonen om eventuelle senere endringer som får virkning for disse bestemmelsene.

Medlemsstatene skal sikre at alle slike tiltak iverksettes uten forskjellsbehandling med hensyn til nasjonalitet eller transportørens etableringssted.

Artikkel 28

Rapportering

• 1. Medlemsstatene skal annethvert år underrette Kommisjonen om antallet utstedte tillatelser til rutetransport i foregående år, og om det samlede antall tillatelser til rutetransport som er gyldige ved utløpet av rapporteringsperioden. Opplysningene skal gis enkeltvis for hver av bestemmelsesstatene for rutetransporten. Medlemsstatene skal også oversende til Kommisjonen opplysninger om kabotasje, i form av rutetransport og transport utenfor rute, som transportører som har bosted i medlemsstaten, har utført i rapporteringsperioden.

• 2. Vedkommende myndighet i vertsstaten skal annethvert år sende Kommisjonen statistikker om antallet utstedte tillatelser til kabotasje i form av rutetransportene omhandlet i artikkel 15 bokstav c).

• 3. Kommisjonen skal fastsette formatet på tabellen som skal benyttes for å oversende statistikkene omhandleti nr. 2. Disse tiltakene, som har som formål å endre ikke-grunnleggende bestemmelser i denne forordning ved å utfylle den, skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité med kontroll som omhandlet i artikkel 26 nr. 2.

• 4. Medlemsstatene skal senest 31. januar hver år underrette Kommisjonen om det antall transportører som innehar en fellesskapslisens per 31. desember foregående år og om antallet bekreftede kopier som svarer til antallet kjøretøyer som er i drift på den nevnte datoen.

Artikkel 29

Endring av forordning (EF) nr. 561/2006

I artikkel 8 i forordning (EF) nr. 561/2006 skal nytt avsnitt lyde:

«6a. Som unntak fra nr. 6, kan en fører som utfører en enkeltstående internasjonal persontransport utenfor rute, som definert i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1073/2009 av 21. oktober 2009 om felles regler for adgang til det internasjonale markedet for transport med turvogn og buss14, utsette ukenhvilen med inntil tolv sammenhengende 24-timersperioder etter en forutgående normal ukehvil, forutsatt at

• a) transporten varer i minst 24 sammenhengende timer i en annen medlemsstat eller en annen tredjestat, som begge omfattes av denne forordning, enn der transporten startet,

• b) føreren tar etter å ha benyttet seg av unntaket

  • i) enten to normale ukehviler, eller

  • ii) én normal ukehvil og én redusert ukehvil på minst 24 timer; reduksjonen skal imidlertid kompenseres av en tilsvarende hvileperiode som skal tas samlet før slutten av den tredje uken som følger etter unntaksperioden,

• c) kjøretøyet etter 1. januar 2014 utstyres med fartsskriver i samsvar med kravene i vedlegg IB til forordning (EØF) nr. 3821/85, og

• d) kjøretøyet etter 1. januar 2014, dersom det benyttes i perioden mellom kl. 22.00 og 06.00, har mer enn én fører, eller kjøretiden omhandlet i artikkel 7 reduseres til tre timer.

Kommisjonen skal nøye overvåke bruken av dette unntaket for å sikre at veisikkerheten ivaretas på grunnlag av svært strenge vilkår, særlig ved å kontrollere at den samlede akkumulerte kjøretiden i den perioden som omfattes av unntaket, ikke blir for lang. Kommisjonen skal innen 4. desember 2012 utarbeide en rapport der unntakets konsekvenser for veisikkerheten, i tillegg til dets sosiale aspekter, vurderes. Dersom Kommisjonen finner det hensiktsmessig, skal den foreslå endringer i denne forordning i så henseende.»

Kapittel VIII

Sluttbestemmelser

Artikkel 30

Oppheving

Forordning (EØF) nr. 684/92 og (EF) nr. 12/98 oppheves.

Henvisninger til de opphevede forordninger skal forstås som henvisninger til denne forordning og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg III.

Artikkel 31

Ikrafttredelsesdato

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 4. desember 2011, med unntak av artikkel 29, som får anvendelse fra 4. juni 2010.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 21. oktober 2009.

Vedlegg I

Fellesskapslisensens sikkerhetskjennetegn

Fellesskapslisensen skal ha minst følgende sikkerhetskjennetegn:

• – et hologram,

• – spesielle fibrer i papiret som blir synlige under UV-lys,

• – minst én mikrotrykklinje (bare synlig med et forstørrelsesglass og ikke mulig å kopiere med kopimaskiner),

• – følbare tegn, symboler eller mønstre,

• – dobbelt nummerering: serienummer og utgavenummer,

• – en bunnfigur med fine guillochemønstre og iristrykk.

Vedlegg II

Mal for fellesskapslisens

(b)

(Andre side av lisensen)

(Tekst på det eller de offisielle språkene i medlemsstaten som utsteder lisensen)

GENERELLE BESTEMMELSER

• 1. Denne lisensen er utstedt i henhold til forordning (EF) nr. 1073/2009.

• 2. Denne lisensen er utstedt av vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten til den transportøren som for en annens regning

  • a) har tillatelse til å drive transport med turvogn og buss i etableringsmedlemsstaten i form av rutetransport, herunder spesielle rutetransport eller transport utenfor rute,

  • b) oppfyller vilkårene fastsatt i samsvar med fellesskapsreglene om adgang til å utøve yrket som persontransportør på vei i nasjonal og internasjonal transport,

  • c) oppfyller de lovfestede kravene til førere og kjøretøyer.

• 3. Denne lisensen gir tillatelse til internasjonal persontransport med turvogn og buss for en annens regning på alle transportforbindelsr for reiser som gjennomføres på Fellesskapets territorium,

  • a) når avgangssted og bestemmelsessted ligger i to ulike medlemsstater, med eller uten transitt gjennom én eller flere medlemsstater eller tredjestater,

  • b) når avgangssted og bestemmelsessted ligger i samme medlemsstat, mens passasjerene tas opp eller slippes av i en annen medlemsstat eller i en tredjestat,

  • c) fra en medlemsstat til en tredjestat og omvendt, med eller uten transitt gjennom én eller flere medlemsstater eller tredjestater,

  • d) mellom tredjestater, med transitt gjennom territoriet til én eller flere medlemsstater,

  og til kjøring uten passasjerer i forbindelse med transportoppdrag på vilkårene fastsatt i forordning (EF) nr. 1073/2009.

  For transport fra en medlemsstat til en tredjestat og omvendt får forordning (EF) nr. 1073/2009 anvendelse på den delen av strekningen som skjer på en transittmedlemsstats territorium. Den får ikke anvendelse på den delen av strekningen som tilbakelegges på territoriet til den medlemsstat der passasjerer tas opp eller slippes av, før de nødvendige avtaler mellom Fellesskapet og vedkommende tredjestat er inngått.

• 4. Denne lisensen er personlig og kan ikke overdras til andre.

• 5. Denne lisensen kan særlig tilbakekalles av vedkommende myndighet i utstedelsesmedlemsstaten dersom transportøren

  • a) ikke lenger oppfyller vilkårene fastsatt i artikkel 3 nr. 1 i forordning (EF) nr. 1073/2009,

  • b) har gitt uriktige opplysninger i forbindelse med utstedelse eller fornyelse av lisensen,

  • c) har begått ett eller flere alvorlig brudd på Fellesskapets veitransportregelverk i en medlemsstat, særlig med hensyn til reglene som gjelder for kjøretøyer, kjøre- og hviletider for førere og for utøvelse av parallell og midlertidig transport uten tillatelse, som omhandlet i artikkel 5 nr. 1 i forordning (EF) nr. 1073/2009; vedkommende myndighet i etableringsmedlemsstaten til transportøren som begikk bruddet, kan blant annet tilbakekalle fellesskapslisensen eller foreta midlertidige eller varige tilbakekallinger av noen av eller alle de bekreftede kopiene av fellesskapslisensen.

  Sanksjonene fastsettes i samsvar med alvorlighetsgraden av det bruddet innehaveren av fellesskapslisensen har begått og i samsvar med det samlede antall bekreftede kopier som vedkommende innehar i forbindelse med sin internasjonale transport.

• 6. Originallisensen skal oppbevares av transportøren. En bekreftet kopi av lisensen skal oppbevares i kjøretøyet som den internasjonale transporten gjennomføres med.

• 7. Lisensen skal framvises på anmodning fra en godkjent kontrollør.

• 8. Innehaveren skal på hver medlemsstats territorium overholde de gjeldende lover og forskrifter i den nevnte staten, særlig de som gjelder transport og trafikk.

• 9. Med «rutetransport» menes regelmessig og allment tilgjengelig transport, eventuelt med krav om tvungen plassbestilling, av passasjerer langs bestemte ruter der passasjerene tas opp og slippes av ved stoppesteder som er fastsatt på forhånd.

  Rutetransportens regelmessighet skal ikke påvirkes av eventuelle justeringer i transportvilkårene.

  For rutetransport kreves tillatelse.

  Med «spesiell rutetransport» menes regelmessig rutetransport av bestemte kategorier passasjerer slik at andre passasjerer utelukkes, uansett hvem som står for organisering av transporten, langs bestemte ruter der passasjerene tas opp og slippes av ved stoppesteder som er fastsatt på forhånd.

  Spesiell rutetransport omfatter

  • a) transport av arbeidstakere mellom hjemsted og arbeidssted,

  • b) transport av skoleelever og studenter til og fra utdanningsinstitusjonen.

  Det at en spesiell transport kan varieres avhengig av brukernes behov, skal ikke endre dens karakter av rutetransport.

  Det kreves ikke tillatelse til spesiell rutetransport dersom den omfattes av en avtale mellom arrangøren og transportøren.

  For parallel eller midlertidig transport, med samme kundekrets som eksisterende rutetransport, kreves tillatelse.

  Med «transport utenfor rute» menes transport som ikke omfattes av definisjonen av rutetransport, herunder spesiell rutetransport, og hvis hovedkjennetegn er at den benyttes til transport av grupper av passasjerar som er satt sammen på initiativ fra en kunde eller fra transportøren selv. For parallell eller midlertidig transport som kan sammenlignes med eksisterende rutetransport, og som har samme kundekrets som denne, kreves imidlertid tillatelse etter framgangsmåten i kapittel III i forordning (EF) nr. 1073/2009. Slik transport skal ikke slutte å være transport utenfor rute bare fordi transporten utføres med en viss regelmessighet.

  For transport utenfor rute kreves ikke tillatelse.

Vedlegg III

Sammenligningstabell