2 Fakta om sosiale helseforskjeller i Norge

«Den norske befolkningens helse er god. Men gjennomsnittstallene skjuler store, systematiske forskjeller. Helse er ulikt fordelt mellom sosiale grupper i befolkningen.»

2.1 Systematiske helseforskjeller

Sammenhengen mellom sosial posisjon og helse er gradvis og kontinuerlig gjennom alle sosiale lag. Det er i hovedsak ikke slik at det finnes en inntekts- eller utdanningsterskel der helsetilstanden plutselig blir dramatisk forbedret. Dette betyr at sosiale helseforskjeller er en utfordring i alle samfunnslag.

Det er nødvendig å slå fast at arv ikke forklarer de sosiale helseforskjellene. Arv har betydning for enkeltmenneskers helse, men har liten betydning for de systematiske variasjonene i helse som følger utdanning, yrke og inntekt. Sosiale helseforskjeller skyldes i hovedsak forskjeller i materielle, psykososiale og adferdsrelaterte risikofaktorer.

2.1.1 Store og økende sosiale forskjeller i dødelighet blant voksne

Figur 2.2 og figur 2.3 viser utvikling i dødelighet etter utdanning blant voksne (45 – 59 år) fra 1970-tallet til i dag (legg merke til at oppfølgingstiden er kortere i siste periode. Personene som er fulgt i denne perioden vil være litt yngre og ha litt lavere dødelighet). I perioden fra 1970-tallet har dødeligheten gått ned for de fleste utdanningsgrupper, men den har gått kraftigst ned i gruppen med lang utdanning. Forskjellene mellom utdanningsgruppene har derfor økt. I 2001 hadde 30-årige menn med ungdomsskole en forventet levealder på 71,8 år og de med universitetsutdanning 76,7 år. Tilsvarende tall for kvinner var 78,0 år og 81,4 år.

Forskjellene i dødelighet er mindre for kvinner enn for menn. Dette skyldes først og fremst at kvinner i denne aldersgruppen har lavere dødelighet enn menn.

Vi finner sosiale helseforskjeller nesten uansett hvordan vi måler sosial posisjon. Her har vi brukt utdanning som uttrykk for sosial posisjon, men det er også klare helseforskjeller etter yrkesgruppe og inntekt. Dette kommer vi tilbake til senere i kapitlet.

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

2.1.2 De fleste store dødsårsaker er sosialt skjevfordelt

Figur 2.2 og 2.3 viser forskjeller i dødelighet uansett årsak. I aldersgruppen 45 – 59 år er hjerte- og karsykdommer de dominerende dødsårsakene for begge kjønn. Figur 2.4 og 2.5 viser årsaksspesifikk dødelighet for de ulike utdanningsgruppene, basert på dødelighetstall fra 1990 – 1997. (Kategorien «Andre» inkluderer blant andre sykdommer i luftveiene og ulykker/voldsomme dødsfall) Figurene viser at forskjellene i dødelighet mellom utdanningsgruppene er gjennomgående for alle grupper av dødsårsaker. Dette peker i retning av felles, bakenforliggende årsaksforhold – levekår og sosiale forhold – som virker via ulike sykdomsmekanismer. Dette gjennomgående mønsteret er årsaken til at Verdens helseorganisasjon anbefaler å legge vekt på sosiale forhold snarere enn sykdomsspesifikke løsninger.

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Statistisk sentralbyrås helseundersøkelser, som gjentas hvert tredje eller fjerde år, inneholder spørsmål om egenvurdert helse. Resultatene viser gjennomgående at det er en større andel blant de med lang utdanning som vurderer sin egen helse som god eller meget god enn blant de med kort utdanning. Størrelsen på disse forskjellene har ikke endret seg nevneverdig fra 1995 til 2002, verken for menn eller kvinner. Figur 2.6 viser prosentandelen i de ulike utdanningsgruppene som vurderte sin egen helse som god eller meget god i 2002. Det er små eller ingen forskjeller mellom kjønnene.

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Undersøkelser viser at stadig færre i befolkningen blir tannløse. Antall tenner i munnen brukes som en indikator på befolkningens tannstatus. Egenvurdert tannhelse følger stort sett de samme sosiale mønstrene som egenvurdert generell helse.

2.1.3 Betydelige sosiale forskjeller i psykisk helse

Helseundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå inneholder også målinger av psykisk helse ved hjelp av et spørreskjemabatteri ( Hopkins Symptoms Check List). En skår over et visst nivå på denne målingen regnes som betydelige symptomer på depresjon eller angst. Det er klare forskjeller mellom utdanningsgruppene når det gjelder hvem som oppnår en slik skår. Figur 2.7 viser at forskjellene på dette området er betydelig større blant kvinner enn blant menn. Det var ingen vesentlige endringer mellom 1998 og 2002 på dette området.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nasjonalt folkehelseinstitutt

2.1.4 Helseforskjeller gjennom hele livsløpet

Sosiale helseforskjeller kommer til uttrykk gjennom hele livsløpet. Selv om det har vært en markert bedring i overlevelse i forbindelse med fødsel og første leveår, er det fortsatt høyere risiko for dødfødsel og død i første leveår blant barn av foreldre med kort utdanning. Spedbarnsdødeligheten har falt betydelig i perioden 1967–1998, og når det gjelder spedbarnsdød de første fire ukene etter fødselen – neonatal dødelighet– har også forskjellene etter mødrenes utdanning minket. Men for spedbarnsdød etter uke fire – postneonatal dødelighet – har forskjellene økt, hovedsaklig som følge av økte forskjeller i krybbedød og infeksjoner.

Barn og unge har gjennomgående god helse i Norge, og eventuelle sosiale helseforskjeller i disse aldersgruppene er lite studert. I enkelte studier er det funnet høyere forekomst av kroniske sykdommer som astma, allergi og eksem i husholdninger der foreldre har kort utdanning. Det er også funnet sosiale forskjeller i psykisk helse, særlig knyttet til enkelte risikogrupper. Dette gjelder for eksempel barn av foreldre med psykiske lidelser, barn av foreldre med rusproblemer og barn som opplever vold i familien.

De sosiale helseforskjellene blant voksne er klarere enn i andre deler av livsløpet. Sosiale helseforskjeller blant voksne er beskrevet ovenfor.

Helseforskjellene er markante opp til svært høy alder. Blant de eldste dominerer kvinnene i antall, og de er oftere aleneboende og har kortere utdanning enn mennene. I denne aldersgruppen er menn friskere enn kvinner.

Flere av de mest utbredte sykdomsgruppene i befolkningen har lang utviklingstid og skyldes uheldige påvirkninger som akkumuleres gjennom livsløpet. Et stadig økende antall internasjonale og norske studier viser også at levekår i barndommen har stor betydning for helse senere i livet. Selv om de sosiale helseforskjellene ofte er mest uttalt i voksenbefolkningen, er det derfor nødvendig å ta hensyn til hele livsløpet for å redusere helseforskjellene.

2.2 Sosiale strukturer påvirker helse

Årsakene til sosiale helseforskjeller finnes innenfor mange samfunnssektorer. I det følgende peker vi på noen av de viktigste mekanismene som påvirker helse og helsens fordeling i befolkningen. Temaene som er omtalt i dette kapitlet svarer til fire innsatsområdene i meldingen.

2.2.1 Inntekt

Det er en klar sammenheng mellom inntekt og helse i Norge, og det er sannsynligvis mange årsaker til denne sammenhengen. Dette er sammensatte mekanismer som kompliseres av tidsperspektivet: observert dødelighet i dag kan skyldes forhold som ligger langt tilbake i tid.

Figur 2.8 viser dødeligheten blant 45–60-åringer fordelt på 20 like store inntektsgrupper. Inntektsgruppen til venstre i figuren er de fem prosentene av befolkningen med lavest inntekt, mens inntektsgruppen til høyre på figuren er de fem prosentene med høyest inntekt.

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Som vi ser av figur 2.8, avtar dødeligheten gradvis i takt med stigende inntekt. Samtidig blir reduksjonen i dødelighet mindre jo høyere inntekten blir – søylene flater ut. De største forskjellene i dødelighet finnes altså mellom gruppene med lavest inntekt. Den samme tendensen gjør seg gjeldende for begge kjønn, selv om dødeligheten er lavere blant kvinner i denne aldersgruppen.

Denne krumme (konkave) sammenhengen mellom inntekt og helse er et velkjent fenomen og mye diskutert blant forskere. En viktig forklaring på sammenhengen er at tilgangen på økonomiske ressurser direkte påvirker den enkeltes helse, blant annet fordi det gir større muligheter til helsefremmende forbruk – for eksempel bedre bomiljø, sunnere mat, helsebringende fritidsaktiviteter og bedre helseforsikringer. Denne helsemessige fordelen av inntekt avtar gradvis med inntektsøkningen, fordi mulighetene for å investere i ytterligere helsegevinst etter hvert blir uttømt.

En slik direkte årsakssammenheng mellom inntekt og helse innebærer at inntektsutjevning vil føre til helseutjevning og bedre gjennomsnittshelse. De som befinner seg i den høyeste inntektsgruppen i figur 2.8 vil ikke tape særlig mye helse på å flyttes en eller to skritt nedover på inntektsskalaen. Men de som befinner seg i de nederste gruppene vil tjene betydelig helsemessig på å flyttes oppover. Så dersom vi flytter inntekt eller andre ressurser fra de som er best stilt til de som er dårligst stilt, vil gjennomsnittshelsen i befolkningen øke. Hvor sterk effekt inntektsutjevning vil ha på helseforskjellene, avhenger blant annet av hvor sterk den direkte årsakssammenhengen mellom inntekt og helse er. Mange studier viser en slik årsakssammenheng, men det er omstridt hvor sterk den er.

En annen forklaring på sammenhengen mellom inntekt og helse er at helse påvirker inntekt. I forskningen kalles dette gjerne for helserelatert mobilitet. God helse gir bedre tid og overskudd til utdanning og karriere, mens dårlig helse kan skape problemer både for utdanning og arbeid. Forskere strides om hvor mye denne typen mekanismer betyr for sammenhengen mellom inntekt og helse. De fleste er enige om at den i hvert fall betyr mest i de laveste inntektsgruppene. I disse gruppene kan det oppstå en negativ spiral av økonomi- og helseproblemer, slik at dårlig råd gir dårligere helse, som igjen gir dårligere råd. For de midlere og høyere inntektsgruppene ser påvirkningen i hovedsak ut til å gå fra inntekt til helse, og ikke omvendt.

En tredje forklaring på sammenhengen mellom inntekt og helse, er at det finnes faktorer som påvirker begge. Tidligere mente mange at genetikk kunne forklare sosiale helseforskjeller, fordi gener bestemte både evner og helsepotensial. Man så for seg et gradvis hyppigere innslag av sykdomsdisponerende gener jo lengre ned på inntektshierarkiet man beveget seg. I dag vet vi at genetikken har liten betydning som forklaring på de sosiale variasjonene i helse i befolkningen. Gener kan ha stor betydning for enkelte sykdommer, men genene er godt blandet mellom forskjellige inntektsgrupper og forklarer derfor ikke helseforskjeller som systematisk følger inntekt. For denne sosiale fordelingen av helse i befolkningen er sosiale og miljømessige faktorer av langt større betydning.

Det kan imidlertid være andre faktorer som påvirker både inntekt og helse. Vi har for eksempel sett at det er en sammenheng mellom utdanning og helse. Det er også en sammenheng mellom utdanning og inntekt, selv om sammenhengen ikke er like klar i Norge som i en del andre land. Yrke er en annen faktor som har betydning både for inntekt og helse. De yrkesgruppene som har størst arbeidsrelaterte helseplager, har ofte også relativt lav inntekt.

Det er mye som tyder på at inntektsforskjellene i Norge er i ferd med å øke. Den såkalte Gini-koeffisienten, som er et mål på inntektsulikhet, har jevnt over økt i Norge de siste ti årene (se omtale i boks 2.2). Men bildet av økte inntektsulikheter må nyanseres noe. Grunnen til at inntektsulikhetene har økt, er at de rikeste tjener relativt mye mer. Fra 1990 til 2004 har inntektsulikheten i befolkningen holdt seg noenlunde konstant – med ett unntak: personer i den øverste inntektstiendedelen hadde i 2004 en langt større andel av totalinntekten enn de hadde i 1990 (se figur 2.9). I den grad inntektsulikheten øker i Norge, skjer det altså først og fremst på grunn av endringer i øverste del av inntektsfordelingen.

Internasjonalt har det over flere år pågått en debatt om ikke også størrelsen på inntektsforskjellene – på samfunnsnivå – har en egen effekt på helse, utover og i tillegg til de direkte helseeffektene av den enkeltes økonomi. Inntektsulikhetshypotesengår ut på at gjennomsnittshelsen er bedre i områder med små inntektsforskjeller enn i områder med store. På det individuelle plan vil hver enkelt være tjent med høyest mulig inntekt, fordi dette gir best helse. Men dersom inntektsulikhetshypotesen er riktig, vil alle være tjent med at de individuelle forskjellene ikke er for store. I områder der forskjellene mellom folk er små, er det kanskje sterkere sosialt samhold, mindre kriminalitet og mindre avmaktsfølelse.

En norsk studie publisert i desember 2005 tyder på at inntektsulikhetshypotesen et stykke på vei stemmer for Norge. Studien, som bygget på dødsfall over en seksårsperiode i den voksne, norske befolkning (25–66-åringer), fant at dødeligheten var noe lavere i regioner med mindre inntektsforskjeller. Denne forskjellen skyldtes først og fremst lavere dødelighet blant personer med kortere utdanning. Studien bekreftet dermed ikke at alle har bedre helse i områder med lavere inntektsulikhet. Men personer med kortere utdanning og lavere inntekt vil være tjent med, helsemessig sett, å bo i områder med mindre inntektsforskjeller.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.2.2 Oppvekst

Verdens helseorganisasjons rapport De harde fakta, som er en gjennomgang av sosiale forholds betydning for helsen, slår fast at hele livsløpet har betydning og at helsemessige konsekvenser av barn og unges utvikling og utdannelse varer livet ut. Dagens sosiale helseforskjeller skyldes til dels forskjeller i oppvekstvilkår for flere tiår siden. Nasjonalt folkehelseinstitutt har nylig publisert en studie som bekrefter at sosiale og økonomiske forhold i barndommen både indirekte (gjennom personens egen utdanning) og direkte påvirker helsen senere i livet. Studien viser at det for menn er en direkte sammenheng mellom fedrenes utdanningsnivå og tidlig død som følge av hjerte- og karsykdommer i voksen alder. Sønner av menn med kort utdanning har større sannsynlighet for å dø tidlig på grunn av slike lidelser.

Forskning på sosiale helseforskjeller i et livsløpsperspektivtar gjerne utgangspunkt i én av to hovedmodeller. Den ene modellen antar at det i livsløpet finnes en kritisk periode– som regel svært tidlig i livet – der visse typer påvirkning får store konsekvenser for helsetilstand senere i livet. Et eksempel på bruk av denne modellen er den norske legen Anders Forsdahls pionerstudier av sammenhengen mellom levekår tidlig i livet og dødelighet av hjerte- og karsykdommer i voksen alder. Forsdahls hypoteser har siden blitt videreutviklet og bekreftet i mange varianter; mange studier har for eksempel vist betydningen av påvirkninger under svangerskapet for sykelighet i voksen alder.

Den andre hovedmodellen innenfor livsløpsstudier av sosiale helseforskjeller tar utgangspunkt i at heldige og uheldige helsepåvirkninger akkumuleresgjennom hele livet. Uheldige påvirkningsfaktorer er ikke tilfeldig spredt i befolkningen, men finnes oftere i enkelte grupper av befolkningen enn andre. Hver enkelt risikofaktor øker risikoen for sykdom og tidlig død relativt lite, men dersom de samme personene utsettes for en lang rekke risikofaktorer som summerer seg opp, blir virkningen betydelig.

De to hovedmodellene – kritisk periode og akkumulasjon – står ikke nødvendigvis i et motsetningsforhold til hverandre. Mye tyder på at betydningen av modellene avhenger av hva slags helseutfall som studeres. For noen sykdommer og tilstander er man særlig påvirkelig i bestemte perioder av livet; for andre sykdommer er det vanskelig å identifisere særskilt sensitive perioder.

Internasjonale kunnskapsoppsummeringer viser at nesten samtlige studier av sosial posisjon i barndommen (målt etter foreldres sosiale posisjon) og dødelighet i voksen alder, finner en klar sammenheng. Hvordan denne sammenhengen ser ut, kan variere. For noen dødsårsaker, for eksempel lungekreft, forklares sammenhengen et stykke på vei indirekte, via egen helseatferd i voksen alder. For dødelighet av hjerte- og karsykdommer spiller forhold både i barndom og i voksen alder en direkte rolle. For enkelte dødsårsaker, for eksempel magekreft og hjerneslag, spiller forhold i barndommen en vesentlig rolle alene.

Barns levekår henger nært sammen med sosioøkonomiske forhold i familien. En rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring om betydningen av familiens inntekt for barns levekår, viser at barn i inntektsfattige familier (under 60 prosent av medianinntekten) skårer lavere på en rekke indikatorer enn barn fra et tilfeldig kontrollutvalg (se figur 2.10).

Kilde: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring

Utdanning utgjør en vesentlig del av oppveksten. Som vi så tidligere i dette kapitlet, er det klare statistiske sammenhenger i befolkningen mellom lengde på utdanningen og helse i voksen alder. Forskningen på sosiale helseforskjeller framhever likevel ikke lengdepå utdanning som en årsak til helse senere i livet. Over livsløpet kan derimot mangelpå utdanning – gjennom frafall fra utdanningsløp – indirekte medføre helseproblemer. Hver fjerde elev som begynte videregående opplæring på grunnkurs første gang i 2000, oppnådde ikke vitnemål og/eller fag- eller svennebrev i løpet av de følgende fem årene. Vi vet noe om hvor disse elevene kommer fra: andelen som fullfører videregående opplæring øker med foreldrenes utdanningsnivå. Nesten 80 prosent av elevene og lærlingene i 2000-kullet med foreldre med lang utdanning, fullførte på normert tid. Bare 30 prosent av elevene med foreldre med grunnskole som lengste oppnådde utdanning fullførte på samme tid. Vi vet lite om hvordan det kommer til å gå med elevene som ikke fullførte.

2.2.3 Arbeid og arbeidsmiljø

En rekke faktorer i arbeidslivet kan ha betydning for helsen. Det kan være fysiske (ergonomiske, kjemiske og biologiske) i tillegg til psykososiale og organisatoriske faktorer. I likhet med andre sosioøkonomiske indikatorer (utdanning og inntekt) er det dokumentert en kontinuerlig gradient med dårligere helse etter posisjonen i arbeidslivet. Det er også dokumentert en gradient i eksponering for helseskadelige faktorer i arbeidslivet, både innen yrker og mellom ulike yrkeskategorier. Slik eksponering kan være risiko for belastningsskader, risiko for arbeidsulykker, tunge løft og gass eller støv. Dokumentasjonen av sammenhengen mellom spesifikke arbeidsmiljøfaktorer og de observerte helseforskjellene, er mangelfull.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er store forskjeller i helse mellom ulike yrkesgrupper i Norge. Figur 2.11 og 2.12 viser forventet levealder for utvalgte yrkesgrupper i befolkningen.

Det går fram av figurene at det er til dels store forskjeller i forventet levealder mellom yrkesgruppene, særlig blant menn. Mens en mannlig kokk i gjennomsnitt kan forvente å leve til han blir omtrent 71 år, kan en lektor forvente å bli nesten 10 år eldre. En kvinnelig servitør kan, statistisk sett, forvente å bli drøyt 79 år, mens en kvinnelig lektor i gjennomsnitt lever mer enn fem år lenger.

Det er flere mulige årsaker til slike sammenhenger. Forskjeller i arbeidsmiljø utgjør én viktig forklaring. I tillegg kan forskjeller i helserelatert atferd som røyking, kosthold og fysisk aktivitet i varierende grad knyttes til ulike yrkesgrupper. Endelig kan ulike former for helserelatert mobilitet også spille en rolle. Helseproblemer under utdanningsløpet kan for eksempel føre til avbrutt utdanning, noe som igjen medfører valg av yrker som krever lite utdanning. Helseforskjeller mellom yrkesgruppene har sammenheng med utdanning: de øvre delene av figur 2.11 og figur 2.12 representerer yrker som krever relativt lang utdanning.

Det blir i gjennomsnitt meldt inn rundt 30 000 arbeidsrelaterte skader til Arbeidstilsynet årlig, og det omkom totalt 48 personer i arbeidsulykker i Norge i 2005. Nesten alle dødsulykkene rammet menn, og de mest utsatte næringene var jord- og skogbruk og bygg- og anlegg.

I en finsk undersøkelse er det blitt estimert at omlag 1800 dødsfall i året, det vil si 4 prosent av alle dødsfall i alle aldersgrupper, skyldes arbeidsmiljøforhold (sykdommer og skader til sammen). Fordi dødelighet varierer med blant annet kjønn, alder, yrke og bransje, og disse varierer fra land til land, kan ikke tallene overføres til norske forhold uten videre. Det som imidlertid er sikkert, er at antall dødsfall som følge av arbeidsrelatert sykdom er betydelig høyere enn det antallet som skyldes arbeidsulykker. I den finske undersøkelsen utgjorde arbeidsulykkene og andre voldsomme dødsfall (inkludert drap og selvmord) bare 4,5 prosent av alle arbeidsrelaterte dødsfall.

Arbeidstilsynet får meldt 3000–3500 arbeidsrelaterte sykdommer hvert år. Alle leger har plikt til å melde ethvert tilfelle av antatt arbeidsrelatert sykdom, men vurderingen av hva dette betyr, er overlatt til den enkelte leges skjønn. I 2003 var det bare 3 prosent av allmennlegene og mindre enn 25 prosent av bedriftslegene som meldte en eller flere sykdommer til Arbeidstilsynet, og det er en betydelig under- og skjevrapportering av arbeidsrelaterte skader og sykdommer. Petroleumstilsynet får i gjennomsnitt omlag 650 meldinger om arbeidsrelatert sykdom årlig, og her anses rapporteringen å være mer komplett enn hva tilfellet er på land.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2003 går det fram at 44 prosent av de registrerte sykefraværsperiodene de siste 12 månedene med et sammenhengende sykefravær på mer enn 14 dager, ble oppgitt å være arbeidsrelatert. Disse undersøkelsene tyder altså på at en stor andel av sykefraværet er arbeidsrelatert. Det er kvinner som rapporterer om flest plager, og de har høyere sykefravær enn menn.

Næringsgruppen helse- og sosiale tjenester hadde det høyeste fraværsnivået i Norge i 2005. I helse- og sosialtjenesten er arbeidsbelastningen stor og kvinneandelen høy. I tillegg har kvinner flere omsorgsoppgaver i familien. Det høye fraværsnivået i helsesektoren blir forklart med belastende arbeid og tidspress. Tidspress på jobb som fører til utvidet arbeidstid og overtid, kan også skape problemer i privatlivet. Stress og følelsen av stadig å være på etterskudd, vil kunne ha negative konsekvenser for helsen. De siste årene har det også vært store omstillinger, særlig i offentlig sektor.

De største diagnosegruppene for utstøting fra arbeidslivet gjennom langtidsfravær og uføretrygding er muskel- og skjelettlidelser (som utgjør om lag 45 prosent av alle sykepengetilfeller) og psykiske lidelser (vel 17 prosent av sykepengetilfellene). Blant personer over 45 år er muskel- og skjelettlidelser den vanligste årsaken til uførepensjonering, blant personer under 45 år er psykiske lidelser vanligst.

Disse diagnosegruppene forbindes ofte med organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøforhold og arbeidsforhold som preger det nye arbeidslivet: økende omstillingstakt, teknologiutvikling, tidspress og effektivitets- og kompetansekrav. Flere undersøkelser tyder på at det er en sammenheng mellom mobiliteten i arbeidslivet og risikoen for å bli utstøtt. Særlig er det vist at nedbemanninger øker risikoen for utstøting og sykefravær – også blant de som blir igjen. En studie fra Statistisk sentralbyrå viste at fulltidsansatte som i 1993 arbeidet i bedrifter som ble nedbemannet i perioden 1993 – 1998, hadde 28 prosent høyere sannsynlighet for å være uførepensjonert i 1999 enn sammenlignbare personer som arbeidet i bedrifter som ikke nedbemannet.

Forventet levealder blant de som står helt utenfor arbeidslivet er kort. I følge de beregninger av forventet levealder som er oppsummert i figur 2.11 og 2.12, hadde yrkespassive menn en forventet levealder på bare 67 år. Dette er tre år kortere enn for den yrkesaktive gruppen med den korteste forventede levealder. Yrkespassive kvinner kunne forvente å leve i 80 år, og altså noe lenger enn de dårligst stile yrkesaktive gruppene. Dette skyldes at mange av de yrkespassive kvinnene i statistikken har vært hjemmearbeidende husmødre.

2.3 Systematiske forskjeller i helseatferd og tilgang til helsetjenester

2.3.1 Helseatferd

Helseutfordringene i Norge er preget av sykdommer der helseatferd er en medvirkende årsak til sykdomsutviklingen. Dette gjelder blant annet type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og enkelte kreftformer.

Kosthold og fysisk aktivitet

Forskjeller i befolkningens kosthold henger sammen med sosiale bakgrunnsvariabler som inntekt og utdanningslengde. Det er også betydelige forskjeller mellom kvinner og menn og mellom aldersgruppene. Generelt er det slik at grupper med lang utdanning og høy inntekt har et helsemessig gunstigere kosthold enn de med kort utdanning og lav inntekt. For eksempel har grupper med lang utdanning et høyere inntak av frukt og grønnsaker enn de med kort utdanning. Det er også vist at barn av foreldre med lang utdanning spiser sunnere og har mer regelmessige måltider enn barn av foreldre med kort utdanning.

Helseundersøkelsen i Oslo (HUBRO) viser at en av fem kvinner og en av fire menn er inaktive i fritiden. Generelt er nivået av fysisk aktivitet i befolkningen for lavt. Samtidig er det klare sosiale forskjeller i aktivitetsnivå. Andelen fysisk inaktive er høyest i gruppene med kort utdanning og lav inntekt. Personer med lang utdanning mosjonerer oftere enn personer med kort utdanning. Barn som har foreldre med lang utdanning, mosjonerer oftere enn barn som har foreldre med kort utdanning. Undersøkelser av det fysiske aktivitetsnivået til ungdom i Oslo viser at ungdom fra familier med god økonomi i større grad er fysisk aktive enn ungdom fra familier med dårlig økonomi.

Innvandrere fra sørasiatiske land som India, Pakistan og Sri Lanka har betydelig høyere forekomst av type 2-diabetes enn resten av befolkningen. Forekomst av type 2-diabetes i aldersgruppen 30 – 59 år i Romsås og Furuset bydeler i Oslo i 2000 var 28 prosent blant kvinner og 14 prosent blant menn fra Sør-Asia. Til sammenligning var den 3 prosent blant kvinner og 6 prosent blant menn med bakgrunn fra vestlige land. Blant personer med bakgrunn fra vestlige land var risikoen for å rammes av type 2-diabetes størst blant de med lavest inntekt eller kortest utdanning.

Røyking

Røyking er den helseatferdsfaktoren der sammenhengen med helsetilstand er best dokumentert. Samtidig er det den faktoren hvor de sosiale forskjellene er klarest. Røykere er overrepresentert i grupper med lav inntekt, kort utdanning og manuelle yrker. Forekomsten av dagligrøyking er mer enn dobbelt så høy i gruppen med bare grunnskole som i gruppen med universitet/høgskole. Færrest røykere finnes i teknisk/vitenskapelige yrker og flest blant personer sysselsatt i industri- og transportsektoren og blant personer utenfor arbeidsstyrken. I gruppen med lav inntekt eller kort utdanning er røykeintensiteten høyere, og det er oftere de mest avhengighetsskapende tobakksproduktene som brukes. Videre er gjennomsnittlig debutalder for røyking lavere, toleransen for passiv røyking er større og regler for å begrense røyking hjemme er sjeldnere. Personer i denne gruppen er oftere feilinformert om helsefarene ved de forskjellige tobakkstypene.

I perioden 1976–2005 har andelen dagligrøykere med universitets- og høyskoleutdanning blitt redusert fra om lag 30 prosent til 13 prosent, mens røykere i gruppen med kun grunnskoleutdanning har holdt seg relativt stabil på rundt 40 prosent dagligrøykere. Siden denne gruppen har blitt mindre, har antallet dette gjelder likevel gått ned. Blant ungdom er andelen som røyker høyere blant jenter enn blant gutter. Blant ikke-vestlige innvandrere er imidlertid forholdet omvendt. Ungdom med skilte foreldre, ungdom med foreldre som røyker og ungdom med planer om yrkesfaglig utdanning, røyker oftere enn andre ungdommer.

Fordi røyking er så skjevt fordelt i samfunnet, blir også røykerelatert sykdom skjevfordelt. Ifølge rapport 2006:4 Hvor dødelig er røyking? fra Nasjonalt folkehelseinstitutt skyldtes 6700 dødsfall (16 prosent av alle dødsfall) i 2003 røyking. Blant kvinner var røyking skyld i 26 prosent av dødsfallene i aldersgruppen 40–70 år, mens det tilsvarende tallet for menn var 40 prosent.

Rusmiddelbruk

Sammenhengen mellom alkoholbruk og sosial bakgrunn er mer kompleks enn for fysisk aktivitet, kosthold og tobakk. Det er en J-formet kurve hvor de med kortest utdanning og lavest inntekt drikker mer enn de som har noe lengre utdanning og høyere inntekt, før kurven igjen stiger blant de med lengst utdanning og høyest inntekt. Dette gjelder i størst grad for menn – kvinner med kort utdanning drikker mindre enn kvinner med lang utdanning. Det er imidlertid slik at grupper med kort utdanning ofte har en mer skadelig bruk av alkohol enn grupper med lang utdanning, det vil si større mengder om gangen. Dette fører til at det i grupper med kort utdanning og lav inntekt er flere som er pådrar seg akutte alkoholskader.

Noen befolkningsgrupper er spesielt utsatt for å utvikle rusmiddelproblemer. Dette gjelder for eksempel barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre, og barn og ungdom som selv har psykiske lidelser. På bakgrunn av annen kunnskap om sosiale helseforskjeller, er det grunn til å tro at slike risikofaktorer vil variere avhengig av sosial bakgrunn, men dette er et område hvor vi trenger mer kunnskap. Rusmiddelavhengige er overrepresentert i grupper med kort utdanning og lav inntekt. Rusmiddelproblemer fører i mange tilfeller til tap av arbeid og sosiale problemer, noe som igjen kan bidra til å forsterke rusmiddelproblemene.

Ulykker og skader

Ulykker og skader er den fjerde viktigste dødsårsaken i Norge. Antall personer som har mistet livet som følge av skader har vært nedadgående de siste 30 årene, men skader etter ulykker er fortsatt et stort folkehelseproblem. Samtidig er dette et felt hvor vi har god kunnskap om årsaker og effektive forebyggende tiltak. Her er det et forbedringspotensial gjennom innsats i flere sektorer. I Norge er forskning om sosiale forskjeller i skader og ulykker mangelfull. En svensk undersøkelse fra 2002 tyder på at omfang av trafikkulykker er større i grupper med kort utdanning og lav inntekt enn i grupper med lang utdanning og høy inntekt. Det er grunn til å tro at det er store sosiale forskjeller i ulykker også i Norge. Helsevernetaten i Oslo kommune har på bakgrunn av tall fra Oslo legevakt fra 2001 beregnet at skadefrekvensen er høyest i de østlige bydelene (Romsås, Grünerløkka-Sofienberg og Gamle Oslo) og lavest i de vestlige bydelene (Bygdøy-Frogner, Ullern og Vinderen). Det er behov for forskning som ser nærmere på dette, og som ser på virkemidler for å redusere de sosiale forskjellene.

¹ Diagrammene viser prosentandel av selvrapportert røyking, ingen hard mosjon i fritiden og sjelden/aldri inntak av grønnsaker for menn og kvinner i aldersgruppen 40–45 år etter utdanningslengde. Tallene er hentet fra helseundersøkelsene i Oslo, Hedmark, Oppland, Troms og Finnmark 2000–2003. 40–45 åringene er ikke representative for befolkningen som helhet, men tallene gir en god illustrasjon på forholdet mellom utdanningslengde og helseatferd i befolkningen. Diagrammene viser at helseatferd varierer systematisk med utdanningslengde både for røyking, fysisk aktivitet og kosthold. De samme tendensene gjør seg gjeldende både for kvinner og menn. Forskjeller i helseatferd er en viktig årsak til de forskjellene vi ser i sykelighet og dødelighet mellom sosiale grupper i befolkningen.

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Spilleavhengighet

Studier av spilleavhengighet viser sammenfall med andre lidelser av sosial- og helsemessig art som selvmordstanker, stressrelaterte symptomer og emosjonelle problemer. Det er også antydet sammenheng med rusmisbruk. Ungdom fra lavinntektsfamilier er særlig sårbare. I følge en under­søkelse fra 2005 utført av MMI om nordmenns spille­vaner er de laveste inntektsgruppene overrepresentert blant personer med spilleproblemer. Dette gjelder særlig for automater, men seddelforbudet fra 1. januar 2006 har redusert automatomsetningen kraftig. I likhet med forbruk av tobakk og alkohol, har tilgjengelighet stor betydning for forbruket. Grupper som har tilgang til automater, er mer utsatt for å utvikle problemer. Vi har mangelfull kunnskap om situasjonen når det gjelder sosiale forskjeller i avhengighet av internettbaserte pengespill.

2.3.2 Helsetjenester

Det er forsket lite på sammenhenger mellom helsetjenestebruk og sosial bakgrunn i Norge. Blant undersøkelser som er gjennomført, er det bare unntaksvis gjort forsøk på å se bruken av tjenester i sammenheng med sykelighet og pasientenes behov. De undersøkelsene som det refereres til nedenfor, tyder likevel på at det er en sosial skjevfordeling i bruken av både primær- og spesialisthelsetjenester – særlig dersom vi ser bruken i sammenheng med antatt behov.

Forskning på helsetjenestebruk blant barn og unge tyder på at bruken av spesialisthelsetjenester øker med lengden på foreldrenes utdanning. Når det gjelder skolehelsetjenester og helsestasjon for ungdom, ser derimot bruken ut til å styres mer av behov enn sosial posisjon.

Også blant voksne ser det ut til at bruk av spesialisthelsetjenester øker med lengde på utdanning og størrelse på inntekt. For bruk av primærhelsetjenester er fordelingen tilsynelatende omvendt, men ikke dersom det tas hensyn til sykeligheten, som er større i grupper med kortere utdanning og lavere inntekt.

Rehabiliterings- og habiliteringstjenestene vil ofte være rettet mot personer med lav inntekt (trygdede personer og/eller personer med usikkert forhold til arbeidsmarkedet). Kunnskapen om den sosiale komponenten er imidlertid mangelfull.

Når det gjelder mental helse, er det få undersøkelser som har tatt for seg sammenhengen mellom tjenestebruk og sosial bakgrunn. Et unntak er Helseprofil for Oslo, der man fant hyppigere bruk av psykolog eller psykiater i de indre bydeler og i grupper med lavere inntekter.

Det er funnet få, om noen, sosiale forskjeller i bruken av tannhelsetjenester blant barn og unge i Norge. Blant voksne finnes det en sammenheng mellom sosial bakgrunn og kontakt med tannhelsetjenesten, men når kontakten først er tatt, ser det ikke ut til å være forskjeller i bruk av tjenesten.

Statistisk sentralbyrå har nylig gjennomført en undersøkelse om fastlegen som portvokter for spesialisthelsetjenesten. Undersøkelsen viser at det i liten grad er sosiale forskjeller i henvisning dersom det ikke tas hensyn til at det er sosiale forskjeller i helsen til forskjellige sosiale grupper. Dersom det i analysen tas hensyn til at personer med kort utdanning har dårligst helse, viser imidlertid undersøkelsen at personer med kort utdanning i mindre grad blir henvist til spesialist enn personer med lang utdanning.

I Norge er det gjort få studier som har undersøkt om forskjellige sosiale grupper får ulik kvalitet på behandlingen. Spørsmål om hvorvidt forskjeller i overlevelse av bestemte sykdommer mellom sosiale grupper kan knyttes til faktorer i helsevesenet, er imidlertid studert for kreftsykdommer. Én undersøkelse fant at pasienter med lav inntekt, grunnskoleutdanning eller manuelt arbeid, hadde lavere overlevelse av en rekke kreftsykdommer. Dødeligheten er økt også når en tar høyde for utbredelsen av kreftsykdommen på diagnosetidspunktet. Dette tyder på at ulike faktorer i helsevesenet kan påvirke dødeligheten.

2.4 Grupper med spesielle helseutfordringer

2.4.1 Grupper med langvarige levekårsproblemer

Sammensatte og langvarige levekårsproblemer som svekker helsen er utbredt i enkelte grupper. Dette gjelder blant annet innsatte i fengsler, langtidsmottakere av sosialhjelp, tungt belastede rusmiddelavhengige og enkelte innvandrergrupper. Dette er grupper som ikke nødvendigvis er fattige, men der mange lever under vanskelige levekår og har omfattende helseproblemer. Det gjelder også barn av foreldre som hører til disse gruppene.

Personer med langvarige levekårsproblemer har ofte manglende eller svak tilknytning til arbeidslivet. Enkelte har derfor ikke opptjent rettigheter til inntektssikring i folketrygden eller har lave trygdeytelser. Det gjelder for eksempel personer som har oppholdt seg i institusjon og en del nyankomne innvandrere. Mange er langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp. Langtidsmottakere av sosialhjelp har dårligere helse enn befolkningen for øvrig. Innsatte i fengsler har ofte lav utdanning og mangler i langt større grad enn befolkningen ellers bolig, arbeid, og inntekt. Mange har stor gjeldsbyrde, er rusmiddelavhengige og har fysiske og psykiske lidelser. Rusmiddelproblemer leder mange ut i fattigdom, og tungt belastede rusmiddelavhengige er blant de mest vanskeligstilte i Norge. Psykisk sykdom kan føre til fattigdom fordi sykdommen skaper problemer med hensyn til utdanning og arbeidsdeltakelse. Mer enn 40 prosent av pasientene under tvungent psykisk helsevern har ikke egen bolig. Disse pasientene har ofte kort utdanning, dårlig økonomi og svak sosial forankring.

Forskjellene øker mellom personer med lavinntekt og resten av befolkningen

Nasjonalt folkehelseinstitutt har sett på utviklingen i dødelighet i aldersgruppen 45–59 år i perioden 1994–2003 og sammenlignet lavinntektsgruppen med resten av befolkningen (se figur 2.14 og 2.15).

Dødeligheten blant menn i denne aldersgruppen går ned både i lavinntektsgruppen og i resten av befolkningen, men forskjellene mellom gruppene øker. Dette henger sammen med at nedgangen er større blant de som ikke er i lavinntektsgruppen. Blant kvinner økerdødeligheten i lavinntektsgruppen, mens den går ned blant de som er over lavinntektsgrensen. Inntektsmålet er basert på årlig husholdningsinntekt justert for antall personer i husholdningen. Lavinntektsgruppen består av personer med årlig inntekt under 50 prosent av medianinntekten.

Økonomiske levekår i grupper med funksjonsnedsettelser

Personer med funksjonsnedsettelser har som gruppe dårligere økonomiske levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Det er særlig tre faktorer som er avgjørende for de økonomiske levekårene: sysselsetting (og dermed arbeidsinntekt), offentlige overføringer i form av trygder og sosiale ytelser, og eventuelle merutgifter som følge av funksjonsnedsettelsen.

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Kilde: Nasjonalt folkehelseinstitutt

Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser viser at mens om lag 75 prosent av befolkningen som helhet er sysselsatt, gjelder dette bare om lag 45 prosent av de funkjonshemmede. I tillegg er deltidsarbeid mer utbredt blant funksjonshemmede. Det har ikke vært vesentlige endringer i dette bildet i perioden 2000 til 2005.

Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse viser at personer med funksjons- og deltakelsesvansker i gjennomsnitt har en inntekt som utgjør om lag 75 prosent av gjennomsnittsinntekten i befolkningen generelt. Nærmere 50 prosent av inntekten til personer i disse gruppene kommer fra ulike typer overføringer.

Personer med funksjonsnedsettelser kan ha ulike typer merutgifter, for eksempel fordi de ikke kan benytte enkle og billige løsninger som er tilgjengelige for andre, og fordi de må ha et høyere forbruk av enkelte varer og tjenester for å kompensere for funksjonsnedsettelsen. Vi vet lite om størrelsen på slike merutgifter, men de varierer betydelig, blant annet etter bosted. En nylig gjennomført kartlegging av egenandeler på sosiale tjenester fra ECON senter for økonomisk analyse, viser at det er stor forskjell på hvordan ulike kommuner praktiserer egenandelsordningene.

2.4.2 Risikoutsatte barn og unge

Utvikling av psykiske plager og lidelser hos barn henger nært sammen med familiebelastninger og knapphet på sosiale ressurser. Noen barn og unge lever under så belastende oppvekstkår at de allerede fra før fødselen har økt sannsynlighet for å utvikle psykiske plager og lidelser. Barn i familier hvor foreldre har psykisk lidelser, er rusmisbrukere eller voldelige har særlig høy risiko for å utvikle psykiske vansker. Minst 15 000 barn under 18 år lever med en eller to foreldre som får behandling innen psykisk helsevern. I tillegg kommer barn som bor sammen med foreldre med psykiske lidelser som ikke behandles. Det er vanskelig å beregne hvor mange som berøres av foreldres rusmisbruk fordi dette ofte er skjult, men vi regner med at om lag 10 prosent av befolkningen har et rusproblem og vi vet at mange av disse bor sammen med barn under 18 år.

En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning viser at 99 000 barn og unge hadde tiltak fra barnevernet i perioden 1990 til 2002. Det utgjør om lag 6 prosent av barne- og ungdomsbefolkningen under 18 år. I overkant av 10 000 av disse hadde vært på barneverninstitusjon for en kortere eller lengre periode. Undersøkelsen viser at barn og unge som er i kontakt med barnevernet, og deres biologiske foreldre, har større helseproblemer enn andre familier. Nyere studier viser en overhyppighet av sykdomsdødsfall og voldsomme dødsfall (ulykker, selvmord, drap) i denne gruppen. Barn med tiltak fra barnevernet har oftere foreldre som har lavere inntekt, kortere utdanning og dårligere helse. Vi vet også langtidsklientene i barnevernet oftere er gutter, har foreldre med kort utdanning og lav inntekt, er barn av ugifte mødre og oftere har vært utsatt for omsorgssvikt eller mishandling.

Halvparten av alle innsatte i fengsel har barn. Det betyr at om lag 4000 barn i løpet av et år opp­lever at mor eller far blir fengslet. Dette kan få alvorlige konsekvenser for livssituasjonen og utviklingen til et barn, både i form av skam, sorg, utrygghet, angst, savn, risiko for mobbing og foreldrekonflikter.

2.4.3 Innvandrere

Det er store forskjeller i utdanning og inntekt mellom grupper av innvandrere, og forskjellene i sykelighet og dødelighet varierer sannsynligvis mer mellom innvandrergrupper enn den gjør i resten av befolkningen. Det er imidlertid kjent at noen innvandrergrupper har økt risiko for enkelte sykdommer. Helseundersøkelsen i Oslo har vist at innvandrere fra ikke-vestlige land har mer psykiske plager enn andre nordmenn. Særlig har flyktinger høy hyppighet av psykiske plager. Tortur, fengsling og andre traumatiske hendelser forklarer noe av den økede hyppighet av psykiske plager spesielt hos flyktningene. Den viktigste sosiale forklaringsfaktor synes å være manglende arbeid etter ankomsten til Norge, og i mindre grad økonomiske problemer. Viktige psykososiale forklaringsfaktorer er: manglende integrasjon i det norske samfunnet, opplevelse av diskriminering, blant annet på boligmarkedet, og en generell opplevelse av maktesløshet. 24 prosent av innvandrere fra Asia og Afrika har psykiske plager. 12 prosent av innvandrere fra Vest-Europa og Amerika har psykiske plager. Tilsvarende tall for norskfødte er 10 prosent.

Det er høyere forekomst av enkelte smittsomme sykdommer som tuberkulose, hiv-infeksjon, hepatitt A og B, malaria, tyfoidfeber og shigellose i noen innvandrergrupper. Selvrapportert sykelighet er høyere i en del innvandrergrupper enn i befolkningen for øvrig. Undersøkelser fra Oslo tyder på økt forekomst av fedme særlig hos kvinnelige innvandrere fra Tyrkia og Pakistan. Type 2-diabetes er hyppig i mange innvandrergrupper, særlig fra det indiske subkontinent.

Tannhelsen hos barn og unge har hatt en positiv utvikling i befolkningen. Undersøkelser viser imidlertid at barn med innvandrerbakgrunn har tre til fire ganger dårligere tannhelse enn andre norske barn.

Kvinner fra Sri Lanka, Pakistan og Vietnam røyker langt mindre enn kvinner født i Norge. På den annen side er røyking mer utbredt i en del mannlige innvandrergrupper enn i befolkningen ellers.

Noen av innvandrergruppene er lite fysisk aktive og synes i mindre grad enn den øvrige norske befolkningen å bruke lette matvarer. Det er økt hyppighet av vitamin D-mangel blant innvandrere fra Pakistan, Tyrkia, Iran og Sri Lanka. Det er vist økt risiko for dødfødsel, spedbarnsdød og medfødte misdannelser blant innvandrere av pakistansk opprinnelse. Kvinner fra Somalia hadde flere komplikasjoner ved fødsel enn andre. I Oslo fant man også at innvandrere var overrepresentert blant abortsøkerne. Det er behov for videre undersøkelse av sosioøkonomiske faktorer og helse hos innvandrere i Norge.

2.4.4 Områder med samisk og norsk bosetting

Det foreligger lite kunnskap om sammenhengen mellom sosiale forhold og helse i den samiske befolkning, og det er få studier som sammenligner samiske og norske forhold. Det skyldes dels at mange av de helse- og levekårundersøkelsene som har vært gjennomført ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til etnisk bakgrunn og særegne samiske levekår. Senter for samisk helseforskning har gjennomført en helse- og levekårsundersøkelse i områder med samisk og norsk bosetting (SAMINOR). I undersøkelsen er utvalget delt inn i tre kategorier: 1) personer der både de selv, foreldre og besteforeldre snakker/snakket samisk hjemme, 2) øvrige personer som oppgir samisk tilhørighet, og 3) personer som bare oppgir norsk tilhørighet (inkluderer kvener og innvandrere). Et av formålene med studien var å se på tilfredshet med den kommunale legetjenesten i områder med samisk og norsktalende befolkning. De samisktalende pasientene var mindre fornøyd med den kommunale legetjenesten totalt sett enn de norsktalende. De var mindre fornøyd med legens språkbeherskelse, og de mente at det hyppigere oppstod misforståelser mellom lege og pasient på grunnlag av språkproblemer. En tredel gav uttrykk for at de ikke ønsker å bruke tolk. Resultatene indikerer at det bør legges stor vekt på legens språkkompetanse ved ansettelse av leger i kommuner innen forvaltningsområdet for samisk språk. Dette vil kunne bedre tilfredsheten med legetjenestene.

Utdanning er brukt som mål på sosiale forskjeller. Det er store forskjeller i utdanning mellom de tre kategoriene, spesielt blant de eldste. Samtidig er det viktig å understreke at utdanning som indikator på sosial bakgrunn ikke nødvendigvis gjenspeiler sosiale forskjeller i urfolksammenheng på tilsvarende måte som i en monokulturell norsk befolkning. På samme utdanningsnivå er det få forskjeller i selvrapportert sykelighet mellom de tre kategoriene når vi tar hensyn til alder og kjønn.

Det er store forskjeller mellom kategoriene når det gjelder helseatferd, men foreløpige analyser viser at dette bare i mindre grad gjenspeiles i omfanget av egenrapportert sykdom.

Foreløpige analyser av materialet i SAMINOR, viser at blant den samiske befolkningen i kategori 1, har én av tre opplevd å bli diskriminert på grunn av sin samiske tilhørighet. Dette samsvarer med andre studier som er gjort omkring selvopplevd diskriminering blant samer. For eksempel viser en rapport fra Norut NIBR Finnmark at én av fire samer har opplevd etnisk diskriminering de siste to årene. Generelt vet vi fra andre studier at etniske diskriminering er assosiert med lavere helsestatus. Denne assosiasjonen finnes sterkest i tilknytning til mental helse, og det er grunn til å tro at dette også kan gjelde for den samiske befolkningen.

2.4.5 Aleneboende

Flere studier peker i retning av at de som er gift eller lever i samboerforhold, gjennomgående har en bedre psykisk og fysisk helse enn ugifte og tidligere gifte. Spesielt skilte og enker/enkemenn har en dårligere psykisk helse enn andre, og da særlig i form av mer depresjon og angst, men også høyere dødelighet. Dette kan dels henge sammen med at ekteskap og samboerforhold gir sosial støtte, dels at gifte/samboere har mindre økonomiske problemer enn aleneboende.

Aleneboende menn og kvinner (45 – 59 år) med kort utdanning og/eller lav inntekt har høy dødsrisiko i norsk målestokk. Data fra Statistisk sentralbyrås helseundersøkelser viser at enslige er særlig utsatt for økonomiske problemer og oftere opplever samlivsbrudd. Enslige forsørgere er den gruppen som sliter mest med alvorlige økonomiske problemer. Skilsmisse kan se ut til å tredoble risikoen for langvarig arbeidsuførhet.

Siden andelen aleneboende generelt, og skilte spesielt, fortsetter å stige, utgjør helseproblemer i disse gruppene et stadig større folkehelseproblem. Dette har også betydning for de sosiale helseforskjellene. I følge Statistisk sentralbyrå er samlivsbrudd en av de faktorene som gir størst risiko for lavinntekt. Barn som lever i lavinntektsfamilier har ofte enslig hovedforsørger med kort utdanning. Enslige forsørgeres levekårsproblemer kan være av stor betydning både for deres egen og deres barns psykiske og fysiske helse. Selv om de fleste barn med enslige eller skilte foreldre klarer seg bra, har en norsk studie vist at skilsmisse øker risikoen for psykiske helseplager både i ungdomsårene og i voksenlivet.