Del 1
Redusere sosiale forskjeller som bidrar til helseforskjeller

3 Inntekt

«Så lenge de systematiske forskjellene i helse skyldes ulikheter i samfunnets ressursfordeling, er det fellesskapets ansvar å påvirke denne fordelingen i en mer rettferdig retning»

3.1 Mål: Redusere økonomiske forskjeller

Mål

• Redusere økonomiske forskjeller i befolkningen

• Avskaffe fattigdom

• Sikre grunnleggende økonomisk trygghet for alle

3.2 Virkemidler

Regjeringen vil arbeide for å redusere økonomiske forskjeller i befolkningen. Det er en direkte sammenheng mellom økonomiske ressurser og helse fordi privatøkonomien påvirker mulighetene til helsefremmende forbruk. Det er grupper med lavest inntekt som vil ha størst helseeffekt av økt inntekt. Det er også slik at samfunn med store inntektsulikheter kan produsere helseforskjeller gjennom indirekte mekanismer. Det å ha relativt sett svakere økonomi enn de menneskene en er omgitt av kan føre til ekskludering fra arenaer og aktiviteter. Slik sosial ekskludering kan bidra til stress som igjen gir dårligere helse. Dette innebærer at inntektsutjevning vil kunne bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bedre gjennomsnittshelse.

Det er viktig å hindre at det som i utgangspunktet er et helseproblem, ikke samtidig fører til utvikling av økonomiske problemer. Spesielt i lavinntektsgruppene kan helseproblemer føre til redusert inntekt. Det kan oppstå negative spiraler av økonomiske problemer og helseproblemer.

Regjeringen vil arbeide for å forhindre at vi får et samfunn med økende inntektsforskjeller og større skiller mellom folk. Økte sosiale forskjeller kan svekke den generelle viljen i samfunnet til å slutte opp om kollektive velferdsløsninger, som for eksempel en offentlig helsetjeneste og en offentlig skole for alle. Manglende oppslutning om å bruke ressurser på slike velferdsordninger vil særlig ramme de med små sosiale og økonomiske ressurser. Dette kan igjen bidra til at både helse og inntektsforskjeller opprettholdes og øker. Et samfunn preget av sosialt samhold og likeverd gir de beste rammene for enkeltmenneskets muligheter til å oppnå god helse.

3.2.1 Skatte- og avgiftssystemet

Regjeringen vil arbeide for et skattesystem som gir stabile inntekter til fellesskapet, bidrar til rettferdig fordeling, et bedre miljø, fremmer sysselsetningen i hele landet og som bedrer økonomiens virkemåte.

Skattesystemet skal i sterkere grad enn i dag bidra til en mer rettferdig inntektsfordeling i samfunnet. Regjeringen legger derfor vekt på å opprettholde og styrke offentlige fellesgoder i stedet for å gi skattelettelser. Gode offentlige velferdsordninger er særlig viktig for dem med de laveste inntektene. Regjeringen har staket ut en ny kurs i skattepolitikken for å skape økt rom for offentlige velferdstjenester. Regjeringen vil holde samlede skatter og avgifter uendret fra 2008, slik at handlingsrommet i den økonomiske politikken i sin helhet vil styrke fellesgodene. Det skal ikke gis netto skattelettelser.

I fordelingspolitikken må skatte- og avgiftssystemet ses i sammenheng med innsatsen på andre områder. Lavinntektsproblemer er ofte sammensatte, og direkte støtteordninger er ofte mer målrettede enn skatte- og avgiftslettelser for å tilgodese vanskeligstilte grupper (lavinntektsgrupper, uføre, enslige forsørgere med videre) eller husholdninger i bestemte livsfaser (småbarnsfamilier, studenter, pensjonister med videre). Det vises til Handlingsplanen mot fattigdom for målrettede tiltak overfor grupper med lavinntektsproblemer.

Regjeringen har som mål å styrke den generelle fordelingsprofilen i skattesystemet ytterligere, og regjeringens skattepolitikk legger derfor opp til at de med høye inntekter og formue bidrar mer til fellesskapet. Det vises til statsbudsjettet for 2007, hvor regjeringen blant annet gikk inn for økt toppskatt, økt minstefradrag, særlig for dem med de laveste inntektene, og økt formuesskatt. Disse endringene har gode fordelingsvirkninger.

3.2.2 Følge utviklingen i inntektsforskjeller

Som en del av rapporteringssystemet som presenteres i denne meldingen, vil regjeringen også følge utviklingen av inntektsulikheter i befolkningen. I tillegg til summariske indikatorer som Gini-koeffisienten, bør et slikt rapporteringssystem også inne­holde indikatorer som synliggjør hvori inntektsfordelingen endringer skjer. Utviklingen på området skal rapporteres i Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og i forbindelse med de årlige rapportene om arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller som er beskrevet i kapittel 9.

4 Oppvekst

4.1 Mål: Trygge oppvekstvilkår og like muligheter til utvikling

Mål

• Alle barn skal ha like muligheter til utvikling uavhengig av foreldres økonomi, utdanning, etniske og geografiske tilhørighet

Delmål

• Full barnehagedekning og reduserte sosiale forskjeller i barnehagebruk

• Redusert andel elever som møter til skolestart uten tilfredsstillende språkferdigheter

• Redusert andel elever som går ut av grunnutdanningen med svake grunnleggende ferdigheter

• Redusert andel elever som ikke fullfører videregående opplæring

• Tidlig identifisering og god oppfølging av barn i risikogrupper

• Økt tilgjengelighet til skolehelsetjenesten

4.2 Virkemidler

De aller fleste barn og unge i Norge har gode oppvekstvilkår. Det er likevel barn og unge som lever i familier med så begrensede økonomiske ressurser at de kan karakteriseres som fattige. Barn som har foreldre med kort utdanning eller svak tilknytning til arbeidslivet er særlig utsatt. Det samme gjelder barn som bor med enslig forsørger og barn med innvandrerbakgrunn.

Offentlige velferdsordninger kan bidra til å skjerme og motvirke negative konsekvenser av det å vokse opp i en økonomisk vanskeligstilt familie. Generelle velferdsordninger er viktigst for grupper med små ressurser, og siden de er beregnet på alle, virker de ikke stigmatiserende. Videre kan generelle ordninger bidra til å forebygge at barn havner i sårbare situasjoner. Et godt utbygd offentlig velferdstilbud kan sikre like muligheter uavhengig av økonomiske og andre personlige ressurser. Samtidig er det behov for spesielle tiltak rettet mot risikoutsatte barn.

I følge Verdens helseorganisasjons rapport De harde fakta kan risikofaktorer reduseres gjennom bedre forebyggende helsetjenester for mor og barn og ved forbedring av kunnskapsnivået hos foreldre og barn. Slike helse- og utdanningsprogrammer øker foreldres kunnskap om barnets behov og styrker troen på egen kompetanse. Verdens helseorganisasjon slår videre fast at strategier for å gi like muligheter for utdanning er viktig for å forbedre helsen. Rapporten understreker også at bedre levekår og sosialt nettverk for foreldrene gir bedre levekår for barna.

4.2.1 Barnehage og skole

Barnehagen og skolen kan bidra til å redusere sosiale helseforskjeller gjennom sosial utjevning i læring. Barnehagen kan identifisere barn med spesielle behov og legge til rette for oppfølgingstiltak på et tidlig stadium. Barn som har fått et godt tilbud i barnehagen klarer seg bedre i skolen. Gode muligheter til utdanning og arbeid kan bidra til å redusere negative helseeffekter av dårlige levekår i barndommen. Samtidig er både barnehagen og skolen viktige arenaer for tiltak for å bidra til sunn helseatferd, for eksempel gjennom å legge til rette for gode kostvaner og fysisk aktivitet.

Regjeringen har i St.meld. nr 16 (2006–2007) … og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring presentert en politikk for å styrke utdanning som verktøy for sosial utjevning. Sammenlignet med andre land, er det i Norge store prestasjonsforskjeller mellom skoleelevene, og Norge er et av de landene der familiebakgrunn har størst betydning for prestasjonene. Det overordnede målet for meldingen er derfor å sikre alle elever grunnleggende ferdigheter uavhengig av familiebakgrunn. I tillegg er det et mål at alle, uavhengig av sosial bakgrunn, settes i stand til å ta informerte valg om yrke og videre studier.

I stortingsmeldingen om tidlig innsats for livslang læring har regjeringen gått inn for at lengden på skoledagen på de laveste trinnene gradvis skal utvides fra 21 timer til 28 timer i uken. En utvidet skoledag vil bidra til å styrke kvaliteten på opplæringen til alle elever, men tiltaket vil ha størst effekt for elever som får lite hjelp til læringsarbeidet hjemmefra. En utvidet skoledag skal legge til rette for økt fysisk aktivitet og leksehjelp, gi rom for økt oppmerksomhet om elevvurdering og gode rammer for måltidene. En utvidet skoledag vil etter hvert bidra til at behovet for skolefritidsordningen reduseres.

Fortsatt satsing på barnehager står sentralt i regjeringens arbeid for sosial utjevning. Satsingen gjelder både tilgjengelighet, pris og kvalitet på det tilbudet som gis. Barnehagen er en frivillig del av utdanningssystemet, og det er en utfordring å nå fram med et pedagogisk tilbud til barn som ikke går i barnehage. I tillegg til satsing på utbygging av barnehager av god kvalitet, legges det derfor opp til at det skal finnes tiltak som retter seg mot barn og foreldre som ikke ønsker en barnehageplass.

Det er store variasjoner i barns språklige ferdigheter når de begynner på skolen, og disse forskjellene er ofte knyttet til familiebakgrunn. Norske og internasjonale studier viser at det språklige fundamentet som legges i småbarnsalderen er av vesentlig betydning for barns sosiale mestring og læring i skolen. Noen barn trenger ekstra språkstimulering i småbarnsalderen. Dette gjelder både barn som har forsinket språkutvikling og minoritetsspråklige barn som har behov for særskilt språkstimulering for å lære norsk. I tillegg til sats­ing på utbygging av barnehager av god kvalitet, vil regjeringen utrede muligheten for en kommunal plikt som skal sikre barn et språkstimuleringstilbud dersom de har behov for det, uavhengig av om de går i barnehage eller ikke. Utredningen er varslet i stortingsmeldingen om tidlig innsats for livslang læring.

I dag vurderes barns språkutvikling i forbindelse med 2-års og 4-årskontrollene på helsestasjonene. Regjeringen vil også vurdere om det kan være aktuelt å legge til rette for gjennomføring av en mer systematisk språkkartlegging ved 2-årskontrollen og 4-årskontrollen ved alle helsestasjoner, se omtalen av helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Det er sosiale forskjeller både i ungdommens yrkes- og utdanningsvalg og i rekrutteringen til høyere utdanning. Det viktigste virkemidlet for å redusere slike forskjeller er å legge større vekt på sosial utjevning i læring i hele utdanningsløpet.

For å forebygge sykdom i befolkningen er det viktig å legge til rette for sunt kosthold og fysisk aktivitet for barn og ungdom. Barn og ungdom er i en fase av livet der potensialet for å forebygge sykdom er stort. Barnehagen og skolen er derfor viktige arenaer for å innarbeide gode helsevaner tidlig i livet. Innenfor rammene av en helhetlig skoledag skal det skapes gode rammer for måltider og innføres en ordning med frukt og grønt for alle elever i grunnskolen. For å fremme god helse og motoriske ferdigheter skal skolen legge til rette for daglig fysisk aktivitet. Forskning viser at fysisk akti­vitet i skoletiden stimulerer til økt aktivitet på fri­tiden og kan virke stimulerende på læring. Tilrettelegging for sunne måltider og fysisk aktivitet for alle i skolen kan i seg selv virke sosialt utjevnende, og i tillegg bidra til bedre læringsutbytte. Skolen har også en viktig rolle i det tobakkskadeforebyggende arbeidet.

4.2.2 Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal være et allment tilbud til gravide og førskolebarn. I tillegg omfatter tjenesten helsestasjon for ungdom og skolehelsetjeneste i grunn- og videregående skole. Sentrale oppgaver er helseundersøkelser, vaksinering, opplysningsvirksomhet, rådgivning, veiledning og tiltak for å styrke barn og unges egen mestring og foresattes mestring av foreldrerollen.

Tjenesten har et helhetlig perspektiv på forebygging og skal derfor drive et utstrakt tverrfaglig arbeid. Dette er sentralt i arbeidet med å forebygge psykiske plager og i håndteringen av sammensatte sosiale problemer. Tjenesten skal i samarbeid med elever, hjem og skole arbeide for å skape en helsefremmende skole gjennom et godt lærings- og arbeidsmiljø. Arbeidet omfatter temaene seksualitet, samliv og prevensjon, smittevern (inkludert forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner), kosthold, tannhelse, tobakks- og rusfrihet, fysisk aktivitet og ulykkes- og skadeforebygging. For å møte utfordringer knyttet til blant annet overvekt blant barn og unge, arbeides det nå med faglige retningslinjer for forebygging og behandling. Det skal også utvikles nye retningslinjer for måling av vekt og lengde.

Tjenesten skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot gravide, barn og unge med spesielle behov. Tjenesten skal fange opp tidlige signaler på mistrivsel, utviklingsavvik og antisosial atferd og bidra til tidlig iverksetting av tiltak. Ved behov skal tjenesten henvise til utredning og behandling og samarbeide med andre instanser om tilrettelegging av tilbud. Barnehage, skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste og barnevernet er viktige samarbeidspartnere.

Helsestasjonene gjør en vurdering av barns språkutvikling i forbindelse med 2-års og 4-årskontrollene basert på nasjonale faglige retningslinjer for undersøkelse av syn, hørsel og språk. Språk­kartlegging er avgjørende for å fange opp barn som har behov for ekstra språkstimulering. Dette er blant annet bakgrunnen for prosjektet Språk­kartlegging av førskolebarn på helsestasjonersom nå er en prøveordning ved 4-årskontrollen på helsestasjoner i 12 kommuner. Prosjektet er igangsatt for å videreutvikle språkkartleggingen av minoritetsspråklige. Regjeringen varsler i stortingsmeldingen om tidlig innsats for livslang læring at det skal vurderes å innføre en plikt for kommunene om å tilby språkstimulering. I denne sammenheng vil det bli vurdert om det kan være aktuelt å sette i verk tiltak for å sikre en mer systematisk språk­kartlegging i regi av helsestasjonene på landsbasis. Det er avgjørende at kartleggingen blir fulgt opp med tiltak. Det er verken riktig eller nyttig med kartlegging dersom den ikke følges opp med konkrete tilbud til barn som får avdekket behov for språkstimulering.

I henhold til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal tjenesten bistå skolen i undervisning i gruppe/foreldremøter i den utstrekning skolen ønsker det. Dette innebærer at det er opp til den enkelte skole å bestemme i hvor stor grad de ønsker å trekke skolehelsetjenesten inn i det forebyggende arbeidet i skolen. En kan derfor forvente at det er store variasjoner fra skole til skole, noe som utgjør en særlig utfordring når målet er sosial utjevning i læring og helse. Kunnskapsdepartementet vil derfor vurdere endringer i opplæringsloven med forskrifter for å sikre at samarbeidet mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten får en sterkere forankring også fra skolens side.

Ved planlegging av fysisk aktivitet i skolemiljøet har skolehelsetjenesten en viktig rolle som støttespiller og rådgiver i arbeidet med å tilrettelegge aktiviteter som er tilpasset ulike elevgrupper, herunder elever med kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Tilrettelegging av aktivitetstilbudet for elever med nedsatt funksjonsevne krever i tillegg vurdering av skolens fysiske miljø. Tjenesten samarbeider også med hjem, barnehage og andre samarbeidsparter om miljø-, gruppe- og individrettede tiltak for førskolebarn.

En styrke ved helsestasjonstjenesten er at dette er den eneste arenaen for å treffe så godt som alle barn i førskolealder. Helsestasjonstilbudet når fram til nesten alle barn de første leveårene, uavhengig av foreldrenes sosiale posisjon. Skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom er lavterskeltilbud i barn og unges eget miljø. Gjennom tilknytningen til skolen har skolehelsetjenesten potensial til å nå barn og unge i alle sosiale grupper. For ungdom er det viktig å ha et sted å henvende seg med sine problemer uten å bestille time og uten å måtte involvere foresatte.

Skolehelsetjenestens kontaktflate mot alle barn er spesielt verdifull i arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller. I tillegg til å gi elevene et tilbud i skolehelsetjenesten, kan tjenesten henvise til spesialisthelsetjeneste eller ta kontakt for forsterket støtte av andre tjenester i kommunen. Dette betyr at en velfungerende skolehelsetjeneste også er viktig for at det øvrige kommunale hjelpeapparatet skal kunne fungere tilfredsstillende. Enkelte undersøkelser tyder på at barn og unges bruk av andre helsetjenester varierer etter sosial tilhørighet. Det var for eksempel høyere andel jenter som brukte psykolog/psykiater i Oslo indre vest enn i Oslo ytre øst.

I svært mange av landets kommuner er kapasiteten i skolehelsetjenesten for dårlig utbygd. Særlig i videregående skole er tilbudet begrenset. Dersom barn og unge skal oppleve tjenesten som et lavterskeltilbud og skolehelsetjenesten skal kunne fange opp barn og unge med problemer, må kapasiteten utvides ved at det ansettes mer personell. En bedre utbygd skolehelsetjeneste kan bidra til at de som trenger det mest enten får hjelp i kommunehelsetjenesten eller andre kommunale tjenestetilbud, eller henvises til spesialisthelsetjenesten. Slik vil tjenesten bidra til å redusere sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Regjeringen vil derfor videreutvikle og styrke skolehelsetjenesten. Det skal gjøres en vurdering av situasjonen i dag og hva som bør være kapasitet og innhold i tjenesten framover.

Det er også behov for tettere samarbeid med andre tjenester og aktører, rekruttering av personell med psykososial kompetanse og oppdatering av kompetansen til eksisterende personell. Målet er en tjeneste som fanger opp barn og unge med problemer så tidlig som mulig, gir dem det tilbudet de trenger i tjenesten, og henviser videre de som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Det må etableres samarbeid med skolens ansatte, øvrige kommunale tjenester og barne- og ung­doms­psykiatrien. Det må spesielt tas hensyn til forskjeller mellom gutter og jenter og at innvandrere kan ha spesielle behov.

4.2.3 Psykisk helsetilbud til barn og unge

Det har siden 2003 vært en sterk vekst i det psykiske helsevernet for barn og unge i spesialisthelsetjenesten. Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998 – 2008) har som målsetting at 5 prosent av befolkningen under 18 år skal få et tilbud om behandling fra det psykiske helsevernet innen utløpet av opptrappingsperioden i 2008. Dekningsgraden i det psykiske helsevernet for barn og unge har økt fra 2 prosent i 1998 til 4 prosent i 2005 og med dagens veksttakt vil målet kunne nås.

Tidligere har barn og ungdom med psykiske problemer i hovedsak fått behandling og oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Framover skal det legges opp til en utvikling der kommunene i større grad skal tilby forebygging, behandling og oppfølging av barn og unge med psykiske problemer. Spesialisthelsetjenesten skal ivareta behovet for mer spesialisert utredning og behandling. For å øke tilgjengeligheten for flere grupper av befolkningen, skal det bygges ut lavterskeltilbud med psykologkompetanse i kommunene. Det skal videre utvikles oppsøkende arbeidsformer som bedre møter barn, ungdom og familier på deres egne arenaer. Dette er tiltak som skal øke tilgjengengeligheten til tjenester for grupper som har lett for å falle utenfor det ordinære helsetjenestetilbudet.

Det har vært en sterk vekst i tilbudet til barn og unge i kommunene i opptrappingsperioden. Minst 20 prosent av de øremerkede midlene skal gå til tiltak rettet mot barn og unge. Så langt er totalt 29 prosent av antall årsverk som er opprettet for øremerkede tilskudd, opprettet i tjenester som er rettet mot barn og unge. Tilbudet i kommunene er likevel mangelfullt. Det gjelder spesielt tilbud om utredning, behandling og oppfølging til barn og unge med psykiske problemer. Det er videre behov for å styrke kompetanse på vold og misbruk og skadevirkningene av å vokse opp i familier med slike problemer. Det blir derfor opprettet en tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid rettet mot barn og unge ved flere høgskoler fra og med 2007. Kunnskap om sosiale forskjeller i psykisk helse skal inngå i studiet.

Mange barn med psykiske problemer har behov for bistand fra flere tjenester og det er derfor behov for å utvikle et godt samarbeid mellom tjenestene. Dette er bakgrunnen for at det er inngått samarbeidsavtaler mellom helseforetakene og statlig regionalt barnevern. Avtalene skal sikre at barn som har behov for tjenester får et samordnet tilbud.

Regjeringen varslet i Soria Moria-erklæringen at det skal innføres en ventetids- og behandlingsgaranti for unge under 23 år med psykiske lidelser og/eller rusproblemer. I 2006 ble det nedsatt en arbeidsgruppe som har foreslått at det skal lovfestes en frist på 10 dager for vurdering av rett til nødvendig helsehjelp. Arbeidsgruppen har videre foreslått at det skal lovfestes at behandling senest skal iverksettes innen 90 dager. I løpet av våren 2007 vil regjeringen legge frem en Odelstings proposisjon med forslag til vurderings- og behandlingsfrister. Formålet er å sikre at unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer får bedre tilgang til spesialisthelsetjenester.

4.2.4 Barneverntjenesten

Den kommunale barneverntjenesten har ansvar for å sette i verk tiltak for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barnevernet skal yte særlig hjelp til utsatte barn og unge. Målet er å sette i verk tiltak som medvirker til at de som mottar hjelpen kan leve et så godt liv som mulig i familien (eventuelt i fosterhjem eller på institusjon), på skolen, blant venner og senere i yrkeslivet. Det er en utfordring å komme tidlig nok inn med gode og forebyggende tiltak, og å følge disse barna bedre inn i voksenrollen. Overgangen fra barnevern til voksenliv er en kritisk fase for mange barn med tiltak fra barnevernet, og barnevernet kan derfor også gi bistand til ungdom i alderen 18 – 23 år.

Barneverntjenesten har et spesielt ansvar for å avdekke problemer så tidlig at tiltak kan settes inn for å unngå varige problemer. Løsningen til vanskeligstilte barn må i stor grad finnes på de vanlige arenaene, med barnevernet som støttespiller. For å gi tidlig hjelp, er barnevernet avhengig av et godt samarbeid med de andre kommunale tjenestene som treffer barna og deres familier i det daglige, for eksempel skole, barnehage og helsetjeneste. Barnevernet har et lovpålagt samarbeidsansvar. For at barnevernet skal kunne ivareta sine oppgaver ovenfor barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, er den avhengig av å motta opplysninger blant annet fra andre offentlige tjenester som er i kontakt med barnet og familien. Opplysningsplikten til barnevernet er lovpålagt, og begrunnet i barnevernets behov for å motta opplysninger.

Opplysningsplikten innebærer blant annet en plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten av eget initiativ når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Opplysningsplikten gjelder for alle som arbeider i offentlige tjenester og instanser, herunder skole, barnehage og helsestasjon. Den gjelder også for en rekke profesjonsutøvere som leger, sykepleiere og psykologer. Vi vet at skole, barnehage og helsestasjon sjelden melder saker til barnevernet. Dette er et tegn på at samarbeidet ikke fungerer slik det skal. Hvorfor det er slik vet vi imidlertid for lite om. Det vil derfor bli satt i gang en kartlegging for å avklare årsakene til at de andre hjelpetjenestene i så liten grad melder fra til barnevernet.

Antallet barn med tiltak fra barnevernet øker. I en rapport fra kommunerevisjonen i Oslo ble det i 2006 uttrykt bekymring for den manglende kapasiteten i enkelte bydeler. Det kom også fram at enkelte ansatte hevdet at hensynet til økonomi fører til at det unnlates å iverksette nødvendige tiltak etter barnevernloven. Situasjonen i Oslo følges nøye opp av Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Barne- og likestillingsdepartementet. Barnevernet i Oslo kommune er for tiden under ekstern evaluering. Resultatene fra evalueringen vil være klare i begynnelsen av 2007. Evalueringen vil bidra til å gi et bedre bilde av situasjonen i Oslo kommune. Når denne foreligger må utviklingen av barnevernet i Oslo kommune vurderes ytterligere. Regjeringens styrking av kommuneøkonomien har bidratt til en bedring av bemanningssituasjonen i noen kommuner, og bør føre til en ytterligere bedring i 2007.

Barnevernet har etter Lov om barneverntjenester plikt til å følge opp meldinger dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak. Vi vet at det er variasjoner mellom kommunene når det gjelder andelen henleggelser av meldinger. Landsgjennomsnittet er 17 prosent henleggelser. Selv om det er viktig å understreke at en del av meldingene til barnevernet angår forhold som faller utenfor barnevernloven, er det alvorlig dersom saker ikke følges opp av ressursmangel eller andre årsaker. For å få en bedre oversikt over årsakene til at meldinger henlegges, vil kommunene fra 2007 rapportere på grunnlaget for henleggelsen. Samtidig planlegger Barne- og likestillingsdepartementet å sette i verk undersøkelser for å finne ut om det henlegges for mange meldinger i barnevernet.

Fylkesmannen fører tilsyn med at kommunene/bydelene utfører de oppgavene som de er pålagt etter loven. Barne- og likestillingsdepartementet samarbeider med Helsetilsynet om utvikling av metoder og gjennomføring av tilsyn.

Kompetansen i det kommunale barnevernet er mange steder ikke tilfredsstillende. Barne- og likestillingsdepartementet vil derfor styrke denne kompetansen. For å møte behovet for mer systematisk kunnskap på områder der det er risiko for svikt, er det i 2006 utviklet skriftlig og elektronisk veiledningsmateriell og håndbøker til bruk for det kommunale barnvernet på sentrale områder som fosterhjem, kommunal saksbehandling og rutiner, tiltaksplaner og omsorgsplaner, tilsynsførere og internkontroll. Målet er å utvikle et likeverdig og kunnskapsbasert barnevern og å komme tidlig inn med riktig hjelp. Stadig flere barn får tiltak i barnevernet. Barnvernet må håndtere stadig flere sammensatte og komplekse saker som ofte preges av rus, psykisk helsevern og barn med flerkulturell bakgrunn. For å møte utfordringene, må det kommunale barnevernet få mer kunnskap om virksomme metoder og tiltak gjennom barnevernsutdanningen og gode videre- og etterutdanningstilbud til de som allerede er i jobb. I første fase vil innsatsen for å styrke kompetansen i barnevernet bli brukt til å utvikle et kunnskapsprogram for barne­vernet i kommunene. Dette skal skje gjennom et samarbeid med høgskoler, kommuner og kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon KS. Høgskolene skal kunne gi et bedre regionalt tilbud til kommunene om opplæring og kursvirksomhet for kommunalt ansatte. Også grunnutdanningen skal gjennomgås med tanke på forbedringer.

Barn og unge med innvandrerbakgrunn er et prioritert satsningsområde for Barne- og likestillingsdepartementet. Det er ønske om å styrke den generelle flerkulturelle kompetansen i det kommunale og statlige barnevernet og sørge for at kompetansen blir brukt i det løpende arbeidet. Hensikten med flerkulturell kompetanseheving i barnevernet er å bidra til at denne brukergruppen får et likeverdig tilbud sammenlignet med andre norske barn og unge. Norsk institutt for by og regionsforskning (NIBR) har fått i oppdrag foreta en kunnskapsinnhenting og vurdering av forskning om tilgjengelige metoder og tiltak i arbeidet med barn, unge og familier med innvandrerbakgrunn. NIBR skal også identifisere faktorer som bør være tilstede for at tiltak skal få den tilsiktede virkning. På bakgrunn av dette vil Barne- og likestillingsdepartementet utarbeide et praktisk opplegg for kompetanseheving i den lokale og statlige barneverntjenesten.

I 2007 vil regjeringen sette i gang en bred evaluering av det statlige regionale barnevernet. På bakgrunn av evalueringen vil regjeringen sette i verk tiltak for å bedre det tverrfaglige tilbudet til barn som trenger støtte fra barnevernet.

Regjeringen vil sette søkelys på fosterhjem i årene som kommer. Over 80 prosent av barn og unge som det offentlige har overtatt omsorgen for er plassert i fosterhjem. Å sørge for høyest mulig kvalitet i fosterhjemsarbeidet er en viktig oppgave. Fosterbarn er ofte sårbare og kan ha opplevd vanskelige brudd i sin biologiske familie. Noen av barna kan ha atferdsmønstre som setter fosterforeldrene på en krevende prøve. For å unngå nye, opprivende brudd og utilsiktede flyttinger av fosterbarn er det satt i gang et arbeid for å bedre oppfølging og veiledning av fosterforeldre. Fosterforeldrene må dessuten ha noen å henvende seg til når det oppstår konflikter – også utenom vanlig arbeidstid for saksbehandlere i kommunen. Det skal derfor etableres en ordning med vakttelefoner, slik at fosterforeldre kan få rask kontakt med barnevernet i akutte situasjoner.

Det stilles i dag store krav til utdanning og kvalifisering for å etablere seg på arbeidsmarkedet. Unge som har vært under omsorg av barnevernet eller har mottatt hjelpetiltak, trenger bistand og oppfølging fram mot en selvstendig tilværelse. Fra september 1998 ble barnevernloven endret slik at tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år (dersom barnet samtykker), kan opprettholdes eller erstattes av andre tiltak inntil fylte 23 år. For ungdom som har vært under omsorg av barneverntjenesten, følger plikten til å vurdere behovet for å opprettholde eksisterende eller sette inn nye tiltak direkte av loven. I disse tilfellene har barneverntjenesten også en plikt til å utarbeide en plan for videre tiltak dersom ungdommen selv ønsker det. Statistikken viser at mange i barnevernet ser behovet for å følge opp barnevernklienter over 18 år, men det er fortsatt en utfordring å styrke dette arbeidet.

Barne- og likestillingsdepartementet vil ta et nytt initiativ for å informere kommunene om plikten til å gi informasjon om klageretten, dersom barneverntjenesten avslår ungdommens ønske om å opprettholde barnevernstiltak etter fylte 18 år. Departementet vil undersøke nærmere hvordan ettervernet fungerer. Sammen med annen dokumentasjon vil departementet vurdere ytterligere tiltak for å gjøre overgangen til voksenlivet lettere. Det tas sikte på å identifisere god praksis som kan spres i kommunene. I forbindelse med fattigdomssatsingen er det blant annet satt i gang et utviklingsarbeid knyttet til ettervern og rehabilitering etter straffegjennomføring for unge opp til 23 år. Målet er å hjelpe den unge over i et selvstendig voksenliv.

4.2.5 Organisasjons- og kulturdeltakelse

Det er et mål å øke deltakelsen i kultur- og organisasjonsliv i grupper som i liten grad deltar i dag. Kulturliv og frivillige organisasjoner er sentrale møteplasser for deltakelse og opplevelser. Deltakelse i frivillig organisasjonsliv skaper kontakter og sosiale nettverk. Sosial tilhørighet og nettverk er av avgjørende betydning for den enkeltes helse. Kulturdeltakelse gir opplevelser og styrker følelsen av mestring. De kulturelle opplevelsene bidrar til kommunikasjon, fellesskap og velvære, og slik sett er organisasjons- og kulturdeltakelse en viktig del av oppvekstvilkårene.

Frivillige organisasjoner rekrutterer ikke i like stor grad fra alle grupper i befolkningen. Grupper med høy inntekt og lang utdanning deltar mer aktivt enn grupper med lav inntekt og kort utdanning. Vi vet at barn fra inntektsfattige husholdninger i mindre grad deltar i aktiviteter i fritiden og i skolesammenheng enn andre barn og unge. Det er også dokumentert store forskjeller i befolkningen når det gjelder deltakelse i kulturlivet. Kulturbrukerundersøkelsen viser at bruk av kunst- og kulturtilbud varierer systematisk med personlig økonomi slik at personer med lav inntekt i langt mindre grad enn andre gjør bruk av det offentlig finansierte kunst- og kulturtilbudet. Positiv erfaring med organisasjonsdeltakelse i oppveksten er avgjørende for aktiviteten i voksen alder. For familier med dårlig økonomi kan deltakelse i organisasjons- og kulturliv være for dyrt. Resultatet for barna kan bli utstøting fra sosiale arenaer.

Ungdom med innvandrerbakgrunn deltar sjeldnere i fritidsaktiviteter enn andre norske barn og unge, samtidig som disse ungdommene selv sier at de ønsker å delta i organisasjonene. I Fafo-rapporten Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo fra 2005 framgår det at det er en positiv sammenheng mellom familiens økonomi og ungdoms deltakelse i idrettslag. Denne sammenhengen gjelder imidlertid først og fremst etnisk norsk ungdom, og forklarer i liten grad hvorfor minoritetsungdom i mindre grad er aktive i idrettslag enn gjennomsnittet.

Kulturskoler

Kulturskolene har stor betydning for å opprettholde og utvikle et levende og dynamisk kulturliv. Kulturskolene er rekrutteringsarena for framtidige aktører innenfor de ulike kunstartene – både amatører og profesjonelle. Og disse skolene fungerer som nærkultur i by og bygd ved å gjøre levende musikk og andre kunstuttrykk tilgjengelig for et bredt publikum i store og små lokalsamfunn. Kulturskolene virker på denne måten publikumsrekrutterende for kunst- og kulturfeltet. Et åpent og inkluderende kulturskoletilbud med plass for alle som ønsker opplæring, vil fjerne forskjeller ved å gi rom for flere til å utvikle viktige sider ved seg selv.

Den kulturelle skolesekken

Barn og unge får gjennom Den kulturelle skolesekken ulike kulturtilbud i skoletiden. Skolen er et samlingssted for alle og derfor velegnet til å sørge for at alle får en kulturell ballast som vil legge grunnlaget for deltakelse i og bruk av kulturaktiviteter senere. For barn og unge bidrar blant annet Den kulturelle skolesekken til å utjevne forskjeller i kulturbruken. Tilbudet er med på å sikre at alle får tilgang til kunst- og kulturopplevelser, og å sørge for at muligheten til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur er uavhengig av geografi og sosiale skillelinjer. Dette tilbudet har hittil ikke omfattet ungdom utover grunnskolen, men i 2007 vil det bli iverksatt noen pilotprosjekter også i videregående skole. Unge i denne aldersgruppen er i utvikling fra barn til voksen, og det er viktig at det legges til rette for aktiviteter som oppleves som meningsfulle for den enkelte.

Tradisjonelt har barn møtt kunst og kultur sammen med sine foreldre, og denne kulturbruken har speilet sosiale forskjeller. En ordning som Den kulturelle skolesekken vil kunne bidra til at møtene blir mer uavhengig av sosial tilhørighet. Den kulturelle skolesekken representerer på mange måter både et nytt innhold og nye arbeidsmetoder i skolen. Dette kan oppleves positivt av elever som har problemer med å tilpasse seg den ordinære undervisningen i skolen.

Andre kulturtiltak

ABM utvikling, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum har universell utforming som en prioritert oppgave. Det er etablert et nettverk for universell utforming og det er nylig gjennomført et inspirasjonsseminar for universell utforming fem steder i Norge. Prosjektet Det tilgjengelige bibliotek ble gjennomført i perioden fra mai 2001 til desember 2004. Hensikten med prosjektet har vært å gi bibliotekbrukere med nedsatt funksjonsevne samme adgang til biblioteket som andre.

Kulturorganisasjoner som har hele landet som virkeområde, sprer kultur og skaper muligheter for utjevning når det gjelder kulturopplevelser. Rikskonsertene, Riksteateret, Nasjonalmuseet, andre museer og bibliotek arbeider for større åpenhet mot publikum og tiltak for å gjøre tilbudene tilgjengelige for alle.

Prøveordningen med kulturkort for ungdom, som gir billigere adgang til kulturarrangementer for ungdom i aldersgruppen 16 – 20 år, vil kunne motvirke sosiale forskjeller i kulturbruk. Prøveordningen med kulturkort for ungdom skal videreføres og styrkes i 2007.

Frivillighetssentraler

Frivillighetssentralene er mangfoldige og viktige møtesteder for frivillig innsats, deltakelse og tilhørighet i nærmiljøet. De har stor bredde i sosiale omsorgstiltak så vel som kultur, fritids- og nærmiljøaktiviteter. Frivillighetssentralene er støttespillere for å skape gode og levende lokalmiljø og koordinere lokalt engasjement, samfunnsansvar og kultur.

Frivillighetssentralene har gjort det enklere for flere å delta i frivillig arbeid. Sentralene har gått nye veier for å engasjere folk til lokal frivillig innsats. En aktiv og inviterende holdning kombinert med konkrete oppgaver knyttet til frivilliges ønsker og interesser, har gitt resultater. I tillegg er sentralene møteplasser som gir muligheter for de som har tid til overs på dagtid. Det er flere hjemmeværende, trygdede og arbeidsledige i frivillighetssentralene enn i de tradisjonelle frivillige organisasjonene

Frivillighetssentralene har som mål å samarbeide med de positive kreftene som finnes lokalt: ulike lag og foreninger, menigheter, offentlige myndigheter og enkeltpersoner. Å knytte kontakter, utvikle nettverk og koble de som har noe til felles, er viktige og nyttige oppgaver for å stimulere og utvikle lokalt frivillig virke, samtidig med at det kan ha en positiv innvirkning på enkeltmenneskene som deltar.

Tilskudd til tiltak i større byer

Kultur- og kirkedepartementet forvalter en tilskuddsordning til aktivitetsutvikling og sosial integrasjon i idrettslag i utvalgte bydeler eller områder i de største byene. Målgruppen for denne ordningen er barn og ungdom som på grunn av økonomiske eller kulturelle barrierer er forhindret fra å delta i organisert aktivitet. Tilskuddet til aktivitetsutvikling og sosial integrasjon i idrettslag vil bli styrket i 2007.

Barne- og likestillingsdepartementet forvalter en tilskuddsordning til barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn. Tilskuddene skal gå til tiltak rettet mot ungdomsgrupper som i liten grad benytter seg av eksisterende kultur- og fritidstilbud. Ordningen skal bidra til kvalifisering, inkludering og etablering av alternative arenaer og å forebygge uønsket sosial atferd, blant annet vold og mobbing, kriminalitet, rus og rasisme. Innenfor ordningen er det øremerket midler for tiltak mot fattigdomsproblemer. Barn og unge med innvandrerbakgrunn er høyt prioritert. Tilskuddene kan blant annet benyttes til ferie- og fritidsaktiviteter, og til bedre tilknytning til arbeidsmarkedet for unge med liten eller mangelfull utdanning.

5 Arbeid og arbeidsmiljø

5.1 Mål: Et inkluderende arbeidsliv og sunne arbeidsmiljøer

Mål

• Et mer inkluderende arbeidsliv

• Sunnere arbeidsmiljøer

5.2 Virkemidler

Regjeringen ser to områder relatert til arbeidslivet som særlig viktige for å redusere sosiale forskjeller i helse: videreføre satsingen på et inkluderende arbeidsliv og arbeide for sunnere arbeidsmiljø i bransjer med store arbeidsmiljøbelastninger.

Vi vet at det å være i arbeid i seg selv er bra for helsen. De som står utenfor arbeidslivet har gjennomgående dårligere helse enn den yrkesaktive delen av befolkningen. Dette gjelder ikke bare for mottakere av helserelaterte stønader, men også for eksempel langtids arbeidsledige og mottakere av sosialhjelp. Det er derfor grunn til å tro at et mer inkluderende arbeidsliv vil føre til bedre helse i befolkningen.

Virkemidler for et mer inkluderende arbeidsliv er i hovedsak beskrevet i kapittel 8 i denne meldingen. I det følgende er hovedvekten lagt på virkemidler som kan bidra til sunnere arbeidsmiljøer.

Også blant de som har arbeid, er helseforskjellene store. Dette skyldes blant annet forskjeller i fysiske og psykososiale arbeidsmiljøbelastninger mellom yrkesgruppene. Det er særlig de med kort utdanning og rutinemessig, manuelt arbeid som utsettes for store helsebelastninger.

Selv om vi på langt nær har tilstrekkelig kunnskap om sammenhengene mellom arbeidsmiljø, helseproblemer og utstøting fra arbeidslivet, kan vi anta at utstøting primært rammer den lett utbyttbare arbeidskraften, det vil si de med minst utdanning, og at helseskadelig arbeidsmiljø primært rammer de som har få valgmuligheter. Dette vil ofte være arbeidstakere med kort utdanning, kvinner i deltidsjobber, innvandrere og ungdom. Forebyggende arbeidsmiljøtiltak og bedre tilrettelegging, særlig i yrker og på arbeidsplasser med mye ufaglært arbeid, tungt arbeid, tidspress og lav medbestemmelse over arbeidets utførelse, er viktige virkemidler.

Arbeidet med å gjennomføre et forebyggende og godt arbeidsmiljø- og tilretteleggingsarbeid må først og fremst gjøres ute i virksomhetene. Myndighetenes rolle er å påvirke og støtte opp om dette arbeidet gjennom sine virkemidler.

5.2.1 Arbeidsmiljølovgivningen

Det ble innført en ny arbeidsmiljølov i Norge fra 1. januar 2006. Loven har samme formål som tidligere, nemlig å sikre full trygghet mot skader og sykdom, trygge ansettelsesforhold og lokal ivaretakelse og utvikling i arbeidsmiljøet. Den nye loven skal dessuten

• ivareta likebehandling.

• legge til rette for tilpasninger i tråd med den enkeltes forutsetninger og livssituasjon.

• bidra til helsefremmende arbeidsplasser og et inkluderende arbeidsliv.

Den nye loven har fått en sterkere presisering av arbeidsgivers og arbeidstakers plikter med hensyn til helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Loven stiller også krav til styrket medvirkning i omstillingsprosesser. Det er presisert at kravene til det psykososiale arbeidsmiljøet også omfatter krav til beskyttelse mot vold og trusler fra kunder, klienter med videre. Også med hensyn til likebehandling under ansettelsesforholdet er loven styrket, blant annet inneholder den nye loven forbud mot diskriminering av deltidsansatte og midlertidig ansatte med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsgivers plikt til tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne er altså pålagt i loven, og en bedre oppfølging av denne plikten vil kunne bidra til mindre yrkesmessige forskjeller i helse.

5.2.2 Arbeidstilsynet

Det er Arbeidstilsynets ansvar å føre tilsyn med at virksomhetene følger opp sitt ansvar etter arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet når omlag 8 prosent av virksomhetene i Norge gjennom tilsyn, og må derfor prioritere sin innsats etter en risikovurdering på bakgrunn av kunnskap og erfaringer med hvilke yrkesgrupper, bransjer og sektorer som har flest arbeidsmiljøbelastninger. En stor del av tilsynsressursene prioriteres til store satsinger rettet mot særlig risikoutsatte bransjer, noe som i seg selv er et bidrag i arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller.

I følge Arbeidstilsynets risikovurderinger jobber de som er mest utsatt for arbeidsmiljøbelastninger blant annet innenfor helse- og sosialtjenesten, transport og forretningsmessig tjenesteyting, som for eksempel renhold. Mange av arbeidsoppgavene innenfor disse bransjene er preget av tunge løft, belastende arbeidsstillinger, ensidig gjentakelsesarbeid og stramme tidsrammer. Innvandrergrupper fra ikke-vestlige land er overrepresentert i en del av disse yrkene.

Arbeidstilsynet har erfart at holdnings- og atferdsendring krever sterk og synlig innsats over tid, og for å nå flere i arbeidslivet har Arbeidstilsynet utviklet en ny strategi som i større grad legger vekt på den forebyggende rollen som veileder og premissgiver. Med utgangspunkt i veiviserrollen – blant annet gjennom å gi gode eksempler og verktøy for tilrettelegging og risikovurdering – skal Arbeidstilsynet i større omfang bidra til at virksomhetene følger opp sitt ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.

Kulturforskjeller og språkproblemer har også betydning for arbeidsmiljøsituasjonen. Dette stiller store krav til organisering, tilrettelegging og personalledelse på alle nivåer i bedriftene. Arbeidstilsynets kampanje i 2005 om arbeidsmiljøforhold for ikke-vestlige arbeidstakere viser at det er store skjevheter i det norske arbeidslivet grunnet mangel på informasjon og opplæring. Minoritetsspråklige fra ikke-vestlige land er overrepresentert i arbeidsmiljø med flere belastninger og blant de skadede. Arbeidstilsynet støter også i økende grad på problemstillinger knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsvilkår for arbeidstakere fra de nye EU-landene. Dette gjelder særlig i bygg- og anleggsbransjen.

5.2.3 Bedriftshelsetjenesten

Bedriftshelsetjenesten er et viktig arbeidsmiljøtiltak som skal bistå virksomhetene i det forebyggende og helsefremmende arbeidet. Det er igangsatt et prosjekt i samarbeid med partene i arbeidslivet og berørte myndigheter som vurderer bedriftshelsetjenestens roller, ansvar og oppgaver. Prosjektet skal også vurdere hvilke kriterier som skal legges til grunn for om en virksomhet skal ha plikt til å etablere bedriftshelsetjeneste, og om det foreligger behov for eventuelle kvalitetskrav eller en godkjenningsording. Prosjektet skal sluttføres høsten 2007.

5.2.4 Økt sysselsetting blant innvandrere

Innvandrere er en ressurs for det norske arbeidslivet. Det er samtidig en utfordring for arbeidslivet å gjøre bedre nytte av innvandrernes arbeidskraft. Innvandrere har tre ganger høyere arbeidsledighet enn befolkningen for øvrig. Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere gikk ned fra 9 prosent i 2. kvartal 2005 til 7,3 prosent i 2. kvartal 2006. I befolkningen ellers gikk den registrerte ledigheten ned fra 2,9 til 2,1 prosent. Blant innvandrere gikk andelen sysselsatte opp fra 56,6 prosent i 4. kvartal 2004 til 57,5 prosent i 4. kvartal 2005. I hele befolkningen var det en marginal økning fra 69,3 til 69,4 prosent i samme periode.

Det er mange årsaker til at innvandrere har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn befolkningen ellers. Blant annet skyldes dette at grupper blant innvandrere har svakere kvalifikasjoner med hensyn til kravene som stilles i norsk arbeidsliv. Det skyldes også at innvandrere oftere rammes av diskriminerende mekanismer i arbeidslivet. Mangel på nettverk og holdninger til kvinners deltakelse i arbeidslivet er også blitt pekt på som årsaker. Til tross for variasjoner, ser innvandrernes tilknytning til arbeidslivet ut til å variere avhengig av landbakgrunn og botid i landet.

Det er et mål å redusere ledigheten og øke sysselsettingen blant innvandrere. Innvandrerkvinnene skal prioriteres. Det er allerede igangsatt ­tiltak som kvalifiserer og tilpasser nyankomne innvandreres kompetanse til det norske arbeids­mar­kedet, og tiltak som bidrar til å bedre arbeidslivets evne til å inkludere innvandrerne. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere har som et hovedmål å styrke de nyankomnes mulighet til raskt å komme i arbeid eller utdanning. Den tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser og tilbyr kvalifisering som er individuelt tilpasset den enkeltes behov. Fra og med 1. september 2005 er det innført rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Ny sjanseer forsøk med lønnet kvalifisering etter modell av introduksjonsordningen for innvandrere som etter flere år i Norge ikke har fast tilknytning til arbeidsmarkedet og derfor er avhengige av sosialhjelp. Prosjektene legger vekt på kvalifisering og formidling til ordinært arbeid for personer med behov for grunnleggende kvalifisering. Innvandrere er prioritert målgruppe ved inntak på arbeidsmarkedstiltak.

Diskrimineringsloven har som mål å bekjempe diskriminering og fremme likestilling i et bredere og mer langsiktig perspektiv. Diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, også for arbeidslivet. Fra 1. januar 2006 ble det etablert et særskilt håndhevingsapparat for likestilling og diskriminering, ved et Likestillings- og diskrimineringsombud og en Likestillings- og diskrimineringsnemnd. Disse organene håndhever flere ­lovverk med diskrimineringsvern, herunder diskrimineringsloven. Regjeringen er spesielt opptatt av rekruttering til arbeidslivet, og samarbeider blant annet med arbeidslivets parter om en aktiv rekrutteringspolitikk.

Regjeringens Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og mål for inkluderingskal medvirke til at innvandrerne raskest mulig bidrar med sine ressurser i samfunnet, at det ikke utvikler seg et klassedelt samfunn der personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere deltakelse enn resten av befolkningen, og at innvandrere og etterkommere får like muligheter som andre i samfunnet. Handlingsplanen inneholder tiltak på mange områder, herunder en betydelig forsterking av den arbeidsrettede innsatsen overfor innvandrere.

5.2.5 Handlingsplan mot sosial dumping

For å møte utfordringene knyttet til den økte arbeidsinnvandringen etter EØS-utvidelsen, lanserte regjeringen i mai 2006 en handlingsplan mot sosial dumping. Handlingsplanen omfatter viktige tiltak som regjeringen mener kan bidra til å nå målet om ordnede lønns- og arbeidsvilkår for alle og et seriøst arbeidsmarked. Et sentralt tiltak er styrkingen av Arbeidstilsynets og Petroleumstilsynets ressurser og sanksjonsmidler, og fra 1. desember 2006 har de fått myndighet til å bruke pålegg, tvangsmulkt og stansing når de fører tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsloven og utlendingsloven.

I desember 2006 ble forslag om ytterligere tiltak mot sosial dumping sendt på høring. Forslagene gjelder tiltak for å skape ryddigere forhold når det gjelder inn- og utleie av arbeidskraft og tiltak for sterkere kontroll og oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår i de bransjer der tariffavtaler er allmenngjort.

5.2.6 System for nasjonal overvåking av arbeid og helse

Den kunnskapen vi har om arbeidsmiljøet som direkte årsak til helseproblemer er gjerne knyttet til bestemte bransjer, yrker og sammenhenger. Med hensyn til det brede mønsteret av sosiale helseforskjeller, er denne kunnskapen fragmentarisk og til dels mangelfull.

Fra 1. januar 2006 er det etablert et nasjonalt overvåkingssystem for arbeidsmiljø og arbeidshelse (NOA) ved Statens arbeidsmiljøinstitutt som skal innhente og forbedre relevante data og informasjon på arbeidsmiljøområdet og gjøre den tilgjengelig for aktuelle brukere. Aktuelle brukere er både myndighetene, arbeidslivets aktører, forskningsmiljøer og allmennheten for øvrig. Hensikten er å bygge opp kunnskap til bruk for alle aktører på området, både for utforming av politikk og strategi og bedre muligheter for måling og vurdering av oppnådde resultater.

Gjennom overvåkingssystemet vil Statens arbeidsmiljøinstitutt bidra til å kvantifisere sosiale forskjeller i fordelingen av positive og negative arbeidsmiljøfaktorer (eksponeringer) og mulige arbeidsrelaterte helseeffekter.

I tillegg kan Statens arbeidsmiljøinstitutt bidra med analytiske studier for å kvantifisere arbeidsmiljøfaktorenes innvirkning på sosiale forskjeller i helse, og bidra til å kvantifisere hva helseseleksjon knyttet til det nye arbeidslivet betyr for sosiale forskjeller i helse.

5.2.7 Forskningssatsing på sykefravær og utstøting fra arbeidslivet

Det foreligger mye kunnskap om enkeltårsaker til sykefravær, men kunnskapsgrunnlaget om årsakenes relative styrke og hvordan de virker sammen er for svakt. Regjeringen varslet derfor i St.meld. nr. 9 (2006 – 2007) Arbeid, velferd og inkluderingen ny satsing på dette området som skal stimulere til forskningssamarbeid på tvers av eksisterende faggrenser. Den nye forskningssatsingen vil starte opp i 2007 og har som formål:

• å bidra til et mer helhetlig og forsterket kunnskapsgrunnlag om årsakene til sykefravær, uførhet og utstøting fra arbeidslivet.

• å sikre forskningsbasert kunnskap om effektive virkemidler for å forebygge sykefravær og uførhet og for å nå regjeringens mål om et inkluderende arbeidsliv.

• å bidra til at undervisningsvirksomheten i relevante utdanninger blir mer forskningsbasert.

5.2.8 Sykefravær og utstøting i særlig utsatte bransjer

Som et tiltak for å redusere sykefraværet i bransjer med høy utstøting skal Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra desember 2006 iverksette et prosjektarbeid som blant annet har som mål å redusere sykefraværet i to utvalgte bransjer med særlig høyt sykefravær gjennom å rette oppmerksomheten mot spesifikke arbeidsmiljørelaterte utfordringer ved selve bransjen, og gjennom ansvarliggjøring av partene i arbeidslivet. Dette arbeidet skal ledes av Arbeidstilsynet og gjennomføres i nært samarbeid med etatenes partsammensatte fagråd og Arbeids- og velferdsetaten.

I tillegg til dette bransjeprosjektet, ønsker regjeringen å utrede om årsaker til sykefravær i helse- og omsorgssektoren. Mange av de som er mest utsatt for arbeidsmiljøbelastninger arbeider i helse- og omsorgssektoren. Mange av arbeidsoppgavene her er preget av tunge løft, belastende arbeidsstillinger, ensidig gjentakelsesarbeid, stramme tidsrammer og spesielle arbeidstidsordninger. I tillegg kan arbeidsforhold som preger «det nye arbeidslivet» – økende omstillingstakt, tidspress og effektivitets- og kompetansekrav – spille en rolle for utstøting gjennom langtidsfravær og uføretrygding i denne sektoren. Eventuelle reduksjoner i sykefravær og utstøting i helse- og omsorgssektoren vil ha positiv effekt i et helsefordelingsperspektiv.

Det offentlige er den største arbeidsgiveren innenfor de bransjene dette gjelder, og har et særlig ansvar. Regjeringen vil derfor ta initiativet til en utredning som skal se på omfanget av, årsaker til og mulige virkemidler mot helserelatert fravær i og utstøting fra helse- og omsorgssektoren.

Utredningen skal utarbeides av et bredt sammensatt utvalg der blant andre arbeidslivets parter og arbeidsmiljømyndighetene inviteres til å delta.