2 Bakgrunn – fakta om fiskerinæringen i Norge

Norge har i perioden etter andre verdenskrig hatt en betydelig økonomisk vekst, og inntekts- og velstandsutviklingen har blant annet påvirket bosettings- og yrkesvalg. Dette har hatt konsekvenser for fiskerinæringen, som for andre næringer, og utviklingen innenfor fiskeriene må derfor forstås på bakgrunn av endringer i samfunnsstrukturen og den betydelige teknologiske fremgangen som har lagt til rette for økt produktivitet. Fiskeflåten påvirkes i stor grad av denne teknologiske og samfunnsmessige utviklingen, og har over tid gjennomgått omfattende endringer. Dette gjelder både på nasjonalt og regionalt nivå.

Dette kapittelet viser utviklingen i fangstmengde, fangstverdi, antall fartøy og antall fiskere, samt utviklingen i antall deltakeradganger og konsesjoner på nasjonalt nivå. Videre sammenlignes utviklingen mellom Nord-Norge og Sør-Norge, og denne brytes ned på fylkesnivå for å gi et mer lokalt bilde av utviklingstrekkene. Gjennomgangen viser at til tross for at fiske er basert på bestander som varierer i størrelse og utbredelse, så har den langsiktige utviklingen på nasjonalt nivå fra tidlig i forrige århundre og frem til i dag, likevel vært stabil. Hensikten med denne gjennomgangen er å vise hvordan fiskerinæringen har endret seg og diskutere hvilke drivkrefter som har vært dominerende til ulike tider og på ulike steder.

2.1 Utviklingen i fiskerinæringen – nasjonalt

2.1.1 Fangstverdi og fangstmengde

Siden 1945 har utbyttet fra de norske fiskebestandene vært økende målt i både kvantum og verdi. Unntaket var 1980-tallet da utbyttet var nedadgående. Samtidig har det vært til dels store svingninger i perioden. Figur 2.1 viser årlig fangstkvantum og førstehåndsverdi fra norske fiskefartøy i perioden fra 1945 og fram til 2006. Verdien er målt i forhold til kroneverdien i 2006.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Fangstverdien har økt fra ca 3,2 milliarder kroner i 1945 til 11,6 milliarder kroner i 2006. I samme periode har landet mengde økt fra omtrent 700 tusen tonn til nær 2,2 millioner tonn. 2001 er det foreløpige toppåret verdimessig, da fangstverdien passerte 12,3 milliarder 2006-kroner av en fangst på rundt 2,7 millioner tonn. Fangstmengden har vært høyere tidligere enn i de senere år, for eksempel ble det i 1977 landet 3,4 millioner tonn.

Den store økningen i fangstkvantum på 1960-tallet skyldes i første rekke store pelagiske fiskerier, spesielt sild, som følge av at kraftblokka ble tatt i bruk i notfiske. Dårlig rekruttering og sterkt fiskepress førte til at bestanden av norsk vårgytende sild var nedfisket på slutten av 1960-tallet, og fisket ble stanset. Økning i andre fiskerier gjorde likevel reduksjonen i samlet fangstkvantum beskjeden, og fangstverdien økte i andre halvdel av 1970-tallet. På 1980-tallet og frem mot 1990 var det nedgangstider i norsk fiskerinæring, og både kvantum og verdi falt betydelig. Spesielt var det torskefiskeriene som sviktet. Dette hadde særlig betydning for Nord-Norge. I tiden etter 1990 har verdien fra fisket tatt seg opp igjen, og til tross for at 2003 isolert sett var et svakt år, er Norges fiskerier verdimessig sett nå på et historisk høyt nivå.

I store deler av perioden fra 1945 har det i hovedsak vært en sammenfallende utvikling mellom verdi og kvantum. Frem mot andre halvdel av 1960-tallet var denne sammenhengen tydelig. Fra andre halvdel av 1960-tallet og frem til 1970 økte kvantumet, uten at den samlede verdien endret seg vesentlig. Fra 1980 og fremover synes det igjen å være en sammenfallende utvikling for både fangstkvantum og verdi, men etter år 2000 har verdien steget når kvantumet har gått ned. Utviklingen i perioden 2000 til 2006 er illustrert i mer detalj i figur 2.2.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Det samlede fangstkvantumet har gått litt ned fra 2000 til 2006, men reduksjonen er ikke spesielt dramatisk. Verdimessig er det imidlertid stor variasjon i samme periode, og dette kan i stor grad forklares av svingninger i førstehåndsprisene. Den samlede verdien var på sitt høyeste i 2001 og var nesten like høy året etter. I 2003 sank førstehåndsprisen for de fleste arter, og den totale fangstverdien ble redusert med over 22 prosent sammenlignet med året før. Etter 2003 har fisket verdimessig tatt seg opp mot nivået fra 2001, og forklaringen synes i all hovedsak å være økte fiskepriser. Dette viser klart at fiskerinæringen både må forholde seg til hvordan bestandene utvikler seg og hvordan markedet svinger.

Samlet viser gjennomgangen av fangstmengde og fangstverdi fra 1945 og frem til i dag at den norske totalproduksjonen har liten betydning for prisdannelsen. Fangstverdien svinger i takt med fangstmengden. Dette må forstås i lys av at det meste av fisken eksporteres, og at prisutviklingen i stadig økende grad må analyseres i en global markedssammenheng.

Norge kan neppe regne med betydelige økte andeler av totalkvotene for de fiskeslag norske fiskere i dag beskatter, og det maksimale norske uttaket fra havet ser ut til å ligge i størrelsesorden omkring 3 millioner tonn. Verdimessig er det en rekke faktorer som spiller inn, og historisk sett er førstehåndsverdien av utbyttet fra havet for tiden høy. Ved å utvikle langsiktige forvaltningsmodeller prøver vi å redusere de kvantumsmessige svingningene og stabilisere uttaket av bestandene på et så høyt nivå som mulig, innenfor en bærekraftig ramme.

Totalkvantumet av norsk fangst består av en rekke forskjellige fiskeslag. Men noen få arter utgjør hovedtyngden både med tanke på kvantum og verdi. Figur 2.3, 2.4 og 2.5 viser utviklingen i kvantum og verdi fra 1977 til 2006 for tre av de viktigste fiskeslagene i de norske fiskeriene; norsk arktisk torsk, norsk vårgytende sild og makrell.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Figur 2.3 viser utviklingen for norsk arktisk torsk. Fangstkvantumet har vært rimelig stabilt gjennom hele perioden, med unntak av årene rundt 1990 da kvotene var lave. Verdimessig har det derimot vært store svingninger, og prisvariasjonen kan sammen med endringer i kvantum forklare dette. Gjennomsnittsprisen på torsk har i perioden variert mellom rundt 8 kr per kg og opp mot 15 kr per kg. Snittprisen i 2006 var omtrent den samme som i 2001, da den var på sitt høyeste. Gjennomsnittet for perioden 1977 til 2006 var 11,06 kr per kg, hvilket betyr at prisen hvert år fra 1998 og frem til i dag har ligget over gjennomsnittet for hele perioden.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Figur 2.4 viser den tilsvarende utviklingen for norsk vårgytende sild. Her har svingningene vært store i perioden fra 1977 til 2006. Sammenlignet med tidligere år ble det på slutten av 1970-tallet fisket svært lite sild. Det var samtidig historisk høye priser med en snittpris i 1978 på 11,57 kr per kg, noe som for eksempel var 2,50 kroner mer per kilo enn for torsk samme år. Sildefisket økte gradvis gjennom andre halvdel av 1980-tallet, og etter en liten nedgang rundt 1990, fikk fisket et kraftig oppsving og nådde en foreløpig topp volummessig i 1997, da det ble landet 923 000 tonn sild fra norske fiskefartøy. Gjennomsnittsprisen var da på omtrent 2 kr per kg. I 2003 var både fangst og førstehåndsprisen lav, og dette forklarer den lave totalverdien fra sildefisket dette året. I 2004 og 2005 var utviklingen både i fangst og priser positiv, og gjennomsnittsprisen i 2005 var 3,83 kr per kg. Dette er blant de høyeste prisene som er registrert i perioden, og den høyeste siden 2001. I 2006 falt imidlertid prisen tilbake, og var i gjennomsnitt 3,16 kr per kg.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Fangstene av makrell har også variert en del fra 1977 til 2006, jf figur 2.5. Laveste kvantum var i 1981 da det ble landet 62 000 tonn, og toppen var 260 000 tonn i 1994. I 2005 var fangsten omtrent 120 000 tonn. I perioden med det største kvantumet tidlig på 1990-tallet, var også gjennomsnittsprisene på sitt laveste, for eksempel bare 2,50 kr per kg i 1992. Etter 1999 har det vært en kraftig prisvekst på makrell. I 2005 passerte den gjennomsnittlige prisen per kg 10 kroner for første gang i perioden, og endte på 12,50 kroner. Dette er tre ganger høyere enn gjennomsnittet for hele perioden, og nesten 4 kroner høyere enn i 2004. I 2006 falt prisen på makrell, og endte på i gjennomsnitt 8 kr per kg.

Gjennomgangen av utviklingen for disse tre fiskeslagene viser to ting. For det første er prisvariasjonen stor, og i større grad enn for totaltallene synes prisutviklingen å variere med fangstmengden slik at lave kvantum motveies av økte priser. Denne tendensen er likevel ikke entydig. For det andre viser gjennomgangen at disse tre fiskeslagene i dag står for over 60 prosent av den norske totalverdien. Til tross for at det fiskes på mange ulike bestander er det altså noen få som har særlig stor økonomisk interesse for Norge.

2.1.2 Fartøy og fiskere

Norsk fiskerinæring har i løpet av de siste hundre årene gjennomgått fundamentale endringer knyttet til utviklingen i samfunnsstruktur, bosetning og teknologi. I tillegg har ressursgrunnlaget variert.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Utviklingen i antall fiskere og fartøy fra 1925 til 2006 er preget av vekst tidlig i perioden, og deretter en reduksjon ned mot dagens nivå. Dette er vist i figur 2.6. Fra 1924 til 1940 økte antall fiskere fra rundt 100 000 til over 120 000. Denne økningen kan blant annet forklares med at det i mellomkrigsårene var stor arbeidsledighet og folk søkte seg til fiskeriene i mangel av andre alternativer. Etter annen verdenskrig har tallet på fiskere stadig blitt redusert, og det var totalt 13 932 registrerte heltids- og deltidsfiskere i 2006. Samtidig er andelen av de registrerte fiskerne som har fiske som biyrke redusert fra ca 36 prosent i 1924 til cirka 20 prosent i 2006. Det viser at stadig færre driver fiske i kombinasjon med andre næringer.

I 1940 var antallet fartøy rundt 26 000, og det ga et gjennomsnitt på 4,6 fiskere per registrerte fartøy. 20 år senere, tidlig på 1960-tallet, var antallet fartøy økt til rundt 42 000, mens tallet på fiskere var redusert til nesten halvparten i forhold til 1940. Gjennomsnittlig antall fiskere per fartøy var da under 1,7. Reduksjonen i antall fartøy startet rundt 1960, og i 1970 var det i gjennomsnitt 1,1 fiskere per fartøy. Ved utgangen av 2006 var det 7313 fiskefartøy registrert i merkeregisteret, og antallet fiskere per fartøy hadde økt til omtrent 2.

Det er først og fremst antallet registrerte små, åpne båter som har gått ned, fra om lag 29 000 i 1960 til noe under 9000 i 1990 1 . Antallet større, dekte fartøy er også redusert, fra om lag 12 500 i 1960 til i underkant av 8500 i 1990. Reduksjonen fra år 2000 til 2006 skyldes ikke bare reell avgang av aktive fiskefartøy i denne perioden, men er også et resultat av at fartøy uten registrert fangst har blitt slettet fra registrene. I tillegg er det fra 2004 innført et årlig gebyr for å ha et fartøy registrert i merkeregisteret. Det har også ført til en opprydding hvor inaktive fartøy er fjernet fra registeret. Disse forholdene forklarer noe av økningen i antallet fiskere per fartøy i den siste perioden.

De nevnte tiltakene har ført til at merkeregisteret nå i større grad enn tidligere gjenspeiler den aktive fiskeflåten. I 2005 ble det registrert fangst på totalt 6430 fartøy, av de 7729 fartøyene som per 31. desember 2005 var innført i merkeregisteret. Blant de 6430 fartøyene med fangst, var det 1342 fartøy med registrert fangstinntekt under kr 29 389 (1/2 G).

Gjennomgangen viser at nedgangen i antall fiskere startet tidligere enn nedgangen i antall fartøy. Det kan dels forklares med at mange fartøy kunne stå i registrene lenge etter at de reelt sett var ute av fisket. Antall fartøy økte imidlertid jevnt fra 1925 og frem til 1960, og dette kan skyldes at stadig flere fiskere ønsket å drive med egen båt. Nedgangen i tallet på fiskere og fartøy har flatet noe ut de siste tiårene, og dette kan varsle at næringen er mer balansert i forhold til de tilgjengelige ressursene.

2.1.3 Konsesjoner og deltakeradganger

En konsesjon er en individuell tillatelse til å foreta seg noe som i utgangspunktet er forbudt. Etter deltakerloven – lov av 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst – kan et fartøy ikke nyttes til ervervsmessig fiske uten at det er gitt ervervstillatelse fra fiskerimyndighetene. Etter loven kreves i tillegg en spesiell tillatelse – konsesjon – for å drive en del former for fiske. Konsesjonsordninger omfatter i dag i hovedsak fartøy over 28 meter, eller det som gjerne omtales som havfiskeflåten.

Konsesjonsordningene fungerer i prinsippet som en adgangsbegrensning i de ulike fiskeriene, og har lenge vært benyttet i reguleringen av fisket. Trålfiske har vært adgangsbegrenset siden 1939. Dette var den første reelle begrensningen på antall fiskefartøy i den norske fiskeflåten. Ringnotgruppen ble underlagt adgangsbegrensning i 1970 i form av en registreringsstopp for nye fartøy, som ble avløst av en ordinær konsesjonsordning for ringnotfartøy over 90 fot i 1973. Etter dette har stadig flere fiskerier blitt konsesjonsregulert, og underveis er det gjort endringer i vilkårene for konsesjonstildeling. Samtidig har det vært ordninger som har tillatt sammenslåing og deling av konsesjoner, og dette har påvirket antall konsesjoner og antall fartøy med konsesjon.

Utviklingen i tallet på konsesjoner må også forstås i lys av de ulike strukturvirkemidlene som havfiskeflåten i samme periode har hatt tilgang til. Det gjelder ulike kondemneringsordninger, enhetskvoteordning og strukturkvoteordning. Det har i årenes løp også vært gjort en del endringer i definisjonen av ulike konsesjonsgrupper. Dette gjør det vanskelig, og til dels uhensiktsmessig, å presentere statistikk over utviklingen i det totale antallet konsesjoner over tid. I tabell 2.1 gis det likevel en oversikt over hovedkonsesjonene ringnot, torsketrål, reketrål og industri/nordsjøtrål fra 1980 til 2006. Det må også understrekes at metodikken som legges til grunn for opptellingen av antall konsesjoner har betydning for resultatene. Tabell 2.1 er en opptelling av antall konsesjoner med status «aktiv» i registeret per 31. desember det aktuelle året. Dette betyr at konsesjonen er knyttet til et fartøy. Imidlertid viser ikke dette den reelle konsesjonsmassen, og ellers i meldingen er det, for å gi et så presist bilde som mulig, benyttet opptellinger som også inkluderer passive konsesjoner, altså konsesjoner som ved opptellingstidspunktet ikke er tilknyttet et fartøy.

Deltakelsen i fiske reguleres også gjennom deltakeradganger fastsatt med hjemmel i deltakerloven. Forskrifter om adgangsbegrensninger fastsettes med virkning for ett år av gangen. Vurderingen av hvorvidt deltakelsen i fisket skal begrenses må gjøres ved inngangen til hvert nytt reguleringsår, basert på bestandssituasjonen i vedkommende fiskeri.

Gjennom slike adgangsbegrensninger kan det defineres hvilke fartøy som får adgang til å delta i et bestemt fiskeri ( har deltakeradgang), og derigjennom kan andre fartøy utelukkes fra vedkommende fiskeri. Ved adgangsbegrensninger kan også de adgangsberettigede deles i flere grupper. Det er videre mulig at det innenfor ett og samme fiskeri er en adgangsbegrenset gruppe hvor det er forholdsvis strenge vilkår for å delta, mens en annen gruppe forblir åpen for enhver som er registrert i fiskermanntallet og eier fartøy innført i merkeregisteret. Det at et fiskeri er adgangsbegrenset innebærer altså ikke nødvendigvis at fiskeriet er fullstendig lukket, men det er gjerne betydelige forskjeller i tildelte kvoter mellom den åpne og den lukkede gruppen.

Årlige deltakeradganger ble første gang benyttet som reguleringsinstrument for snurpere uten konsesjon, den såkalte SUK-gruppen, i fisket etter makrell i 1983. Dette dreiet seg om ringnotfartøy i størrelsen 70 til 90 fot, altså under konsesjonsgrensen for ringnotkonsesjon. Siden har dette blitt utvidet til flere fiskerier i kystfiskeflåten, og fisket etter torsk nord for 62 grader nord ble adgangsbegrenset i 1990. Med unntak for fartøy over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskaper (som garn og line) og reketrålfisket sør for 62 grader nord, er adgangsbegrensing gjennom årlige deltakeradganger kun benyttet i kystfiskeflåten, altså fartøy under 28 meter.

Det var i 2006 om lag 4300 deltakeradganger totalt sett. På grunn av nye adgangsreguleringer, endringer i vilkårene for tildeling av deltakeradgang m.v. er det vanskelig å presentere utviklingen fra de første deltakeradgangene ble innført og frem til i dag. Tabell 2.2 viser imidlertid utviklingen fra 2004 til 2006.

Over halvparten av det totale antall deltakeradganger er knyttet til fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord, og dette understreker betydningen av disse fiskeriene for kystfiskeflåten. Det er i denne sammenheng også viktig å understreke at et fartøy gjerne kan ha flere ulike deltakeradganger, og i kystfiskeflåten er det en tendens til at antall deltakeradganger som er knyttet til det enkelte fartøy er økende med fartøystørrelsen.

2.1.4 Utvikling i sentrale tekniske størrelser i fiskeflåten

Ved inngangen til 2007 besto den registrerte norske fiskeflåten av om lag 7000 kystfartøy under 28 meter og rundt 250 havgående fartøy over 28 meter. Dagens fiskere stiller betydelig større krav til komfort og sikkerhet ombord på fartøyene enn tidligere, og dette påvirker fartøyutformingen mot større, mer bekvemme og sikrere fartøy.

Denne utviklingen kan illustreres ved å se på hvordan gjennomsnittslengde og gjennomsnittlig motorkraft i fiskeflåten har utviklet seg de siste tiårene. Dette vises i figur 2.7. Fra 1970 og frem til i dag har gjennomsnittslengden i fiskeflåten økt noe, men fartøyene har fått betydelig sterkere motorer.

Gjennomsnittsfartøyet hadde rundt 1970 32 hestekrefter, mens det i 2006 hadde 235. Trenden er sterkere økning, og skyldes at de fleste fartøyene som går ut av fiske har færre hestekrefter enn gjennomsnittet av de gjenværende fartøyene.

Gjennomsnittsfartøyet er i perioden derimot bare økt i lengde fra om lag 8,5 meter til 11,1 meter, og dette skyldes i første rekke at fartøyene som tas ut av merkeregisteret er mindre enn gjennomsnittet av de gjenværende fartøyene. Samtidig har vi sett at det er de minst aktive fartøyene som forsvinner fra registeret, og dette trekker i retning av at gjennomsnittslengden i den aktive fiskeflåten ikke har økt vesentlig siden 1980.

Den gjennomsnittlige alderen på norske fiskefartøy sier blant annet noe om flåtens evne til fornying. Figur 2.8 gir en oversikt over utvikling i gjennomsnittsalder for fire grupper fartøy; fartøy under 28 meter, fartøy med ringnotkonsesjon, fartøy med torsketrålkonsesjon og øvrige fartøy som er 28 meter eller større.

For kystfiskeflåten har gjennomsnittsalderen vært økende i hele perioden, med unntak av årene 1985-1986 og 2004. Dette indikerer at det i liten grad har blitt investert i nye fartøy. Samtidig er dette den desidert største gruppen, og følgelig vil enkelte nye fartøy i mindre grad påvirke gruppens totale gjennomsnittsalder.

I havfiskeflåten var gjennomsnittsalderen økende frem mot slutten av nittitallet, men har etter dette gått ned. Fartøy med ringnotkonsesjon skiller seg fra de øvrige gruppene i tiden etter 1997 i den forstand at gjennomsnittsalderen har sunket kraftig, fra 26,5 år til 13,4 år. Dette antas å ha en klar sammenheng med strukturtilpasningen i flåten og den svært positive lønnsomhetsutviklingen for gruppen i denne perioden, som har gitt rom for investering og fornying av fartøy. Fra 2005 til 2006 har gjennomsnittsalderen for samtlige grupper økt noe.

Det bør understrekes at gjennomsnittsalderen forholder seg til skrogene i fiskeflåten, og at eventuelle ombygginger og andre moderniseringer av eksisterende fartøy ikke fanges opp i disse tallene.

Denne gjennomgangen viser at gjennomsnittlig motorkraft har hatt en langt sterkere utvikling enn gjennomsnittslengde. Dette kan delvis skyldes reguleringssystemet, som er innrettet mot fartøylengde. Gjennomsnittsalderen i fiskeflåten viser seg å være økende, med unntak av ringnot er gjennomsnittsalderen for alle gruppene som er vist her høyere i dag enn hva den var i 1979. Denne utviklingen kan på sikt ikke vedvare.

2.2 Utviklingen i Nord-Norge sammenlignet med Sør-Norge 2

2.2.1 Fangstmengde og fangstverdi

Den regionale og lokale utviklingen innenfor fiskeriene kan periodevis være forskjellig fra den nasjonale utviklingen. Det er store variasjoner mellom regionene med tanke på hvilke fiskerier som tradisjonelt har blitt drevet, og som i andre næringer har enkelte regioner utviklet særlige fortrinn innen ulike fiskerier.

Fartøy hjemmehørende i Nord-Norge har i hovedsak drevet fiske etter bunnfisk. Disse fiskeriene omtales også som torskefiskeriene, og er basert på fiskeslag som etter norske forhold har relativt høy verdi per kilo. Fartøy fra Sør-Norge har i større grad spesialisert seg på fiske etter pelagiske bestander, noe som gir store volumer, men stort sett lavere verdi per kilo. Disse fiskeriene omtales gjerne som sildefiskeriene.

Disse tilpasningene går langt tilbake i tid, og er først og fremst et resultat av geografiske og biologiske forhold knyttet til bestandenes utbredelsesområde og vandringsmønster. Her kan nevnes for eksempel torskefisket i Lofoten og på finnmarkskysten, og silde- og makrellfisket på Vestlandet. Samtidig er dette skillet trolig mindre fremtredende i dag enn det tidligere har vært.

Figur 2.9 og 2.10 viser den relative fordelingen av kvantum og verdi mellom Nord- og Sør-Norge fra 1977 til 2006.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Kilde: Fiskeridirektoratet

I perioden fra 1977 til 2006 har fartøy fra Nord-Norge fisket om lag en tredjedel av det norske totalkvantumet, og fartøy fra Sør-Norge to tredjedeler. Verdimessig har det omtrent vært en 40/60 fordeling i favør fartøy fra Sør-Norge. Figurene viser at den relative verdien og kvantumet landet av fartøyer fra Sør-Norge økte i løpet av 1980-tallet frem mot 1990. Dette kan blant annet forklares med den negative utviklingen i fisket etter norsk arktisk torsk i samme periode.

Etter 1990 har utviklingen både kvantumsmessig og verdimessig vært relativt stabil. Fordelingen av landet kvantum av fartøyer hjemmehørende i henholdsvis Nord- og Sør-Norge har vært stabil fra 1993 til og med 2006. For verdien av fangsten er det en svak tendens i retning av økning i favør fartøyene hjemmehørende i Sør-Norge. Dette snudde imidlertid i 2006 som følge av reduksjonen i fangstverdien fra de pelagiske fiskeriene.

Bestandssituasjonen, og dermed kvotegrunnlaget i ulike fiskerier, forklarer mye av utviklingen. I perioden etter 1990 har kolmule vokst fram til å bli en av de viktigste pelagiske bestandene, og dette er et fiskeri som i hovedsak drives av ringnotfartøy hjemmehørende i Sør-Norge. Videre har norsk vårgytende sild og makrell hatt en positiv pris- og kvantumsutvikling, særlig de siste årene. Innen disse fisk­eriene er det fartøy fra Sør-Norge som dominerer.

For torsk og reke, og til dels sei og hyse, som er viktige fiskeslag for fartøyene fra Nord-Norge, har både pris- og kvantumsutviklingen vært mer varierende i perioden. Dette har bidratt til at fartøyene hjemmehørende i Sør-Norge har hatt en gunstigere utvikling enn fartøyene fra Nord-Norge.

2.2.2 Fiskere og fiskefartøy

Måten fiskeriene er utøvd på forklarer noe av utviklingen i antall fiskere mellom landsdelene. Torskefiskeriene kjennetegnes av mange og forholdsvis små fartøy. I sildefiskeriene er fartøyene gjerne færre men større, og har flere fiskere om bord. Fordelingen av tallet på fiskere mellom Nord- og Sør-Norge har likevel vært nokså jevn gjennom hele perioden fra 1924 til 2006, jf figur 2.11. Det er med andre ord vanskelig å si at gjennomsnittlig fartøystørrelse har hatt noen betydning for utviklingen i antall fiskere.

Kilde: Fiskeridirektoratet

På 1950-tallet var nedgangen i antallet fiskere i Nord-Norge noe større enn i Sør-Norge. Det har trolig sammenheng med de store sildefiskeriene som særlig sysselsatte fiskerne i Sør-Norge. På 1960- og 1970-tallet ble sildefiskeriene i Sør-Norge betydelig redusert, og nedgangen i antall fiskere var i denne perioden større i Sør-Norge enn i Nord-Norge. Problemene i torskefiskeriene utover 1980-tallet gjorde at nedgangen i tallet på fiskere var størst i Nord-Norge. Etter 1990 har utviklingen vært så å si identisk for de to landsdelene.

I perioden fra 1925 til omkring 1960 var det om lag 10 000 flere fiskefartøy i Sør-Norge enn i Nord-Norge, jf figur 2.12. Etter 1970 har derimot antallet fartøy vært størst i Nord-Norge. I 1950 var det 12 752 fartøy i Nord-Norge, mens det var 20 827 fartøy i Sør-Norge. I 2006 er fordelingen 4174 fartøy i Nord-Norge og 3139 fartøy i Sør-Norge.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Denne gjennomgangen viser at hovedtrekkene er forholdsvis like i begge områdene. Det har vært betydelig nedgang i antall fiskere og fartøy både i nord og sør gjennom hele perioden. Fordelingen av fangstmengde og fangstverdi mellom områdene har vært stabil fra 1977 til 2006. På overordnet nivå har det ikke skjedd store forskyvninger mellom områdene.

2.2.3 Konsesjoner og deltakeradganger

Som nevnt i kapittel 2.1.3 er stadig flere fiskerier blitt konsesjonsregulert. Samtidig er det gjort endringer i vilkårene for konsesjonstildeling, og det har vært ordninger som har tillatt sammenslåing og deling av konsesjoner. Sammen har dette påvirket antall konsesjoner og antallet fartøy med konsesjon. Torske- og reketrålere dominerer i Nord-Norge, mens ringnot og industri-/nordsjøtrål hovedsakelig er hjemmehørende i Sør-Norge. Utviklingen i disse fartøygruppene har variert en del i perioden etter 1980, og er illustrert i figur 2.13 som viser hovedkonsesjonene ringnot, torsketrål, reketrål og industri/nordsjøtrål fordelt etter hvilken region fartøyene med konsesjonen er hjemmehørende i for årene 1980 til 2006.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Antall konsesjoner i Nord-Norge har blitt kraftig redusert i perioden etter år 2000. Dette skyldes først og fremst at det var stor overkapasitet i torsketrål- og reketrålgruppen, og gjennom strukturordningene er antall konsesjoner i disse gruppene vesentlig redusert, se tabell 2.1.

Når det gjelder antall deltakeradganger foreligger det som allerede nevnt ikke en like god sammenhengende tidsserie som for antall konsesjoner. Fordelingen i 2006 er vist i figur 2.14. 3

I 2006 var litt over 60 prosent av det totale antall deltakeradganger tilknyttet nordnorske fartøy, mens i underkant av 40 prosent av deltakeradgangene var tilknyttet fartøy fra Sør-Norge.

2.3 Utvikling på fylkesnivå

2.3.1 Fangstmengde og fangstverdi

Innad i områdene Nord- og Sør-Norge kan det være store forskjeller, og det er nyttig å se på hvordan fylkesfordelingen av fangstmengde, fangstverdi og antall har utviklet seg. Figur 2.15 og figur 2.16 viser fangstmengden i tusen tonn fra 1978 til 2006 fordelt på fartøyenes hjemfylke og fangstverdien i millioner kroner justert tilsvarende kroneverdien i 2006 i samme periode.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Kilde: Fiskeridirektoratet

Ved å splitte tallene på fylkesnivå fremkommer langt klarere de store svingningene som kjennetegner fiskerinæringen. Det gjelder både innad i det enkelte fylke og mellom fylkene. Figurene som tar for seg alle fylkene viser at både fangstmengde og fangstverdi i det enkelte fylke varierer fra år til år og samtidig er tendensene sammenfallende. Det henger selvsagt sammen med at bestandene og prisfastsettingen er uavhengig av fartøyenes hjemfylke, og kvote- og prisendringer påvirker følgelig alle fartøy som deltar i fisket. Utslagene vil imidlertid kunne variere, og dette kommer bedre frem dersom vi ser nærmere på noen utvalgte fylker.

Som et eksempel kan vi sammenligne tallene for Finnmark og Møre og Romsdal, to sentrale fiskerifylker. Figur 2.17 viser endringen i fangstverdi for fartøy hjemmehørende i de to fylkene i perioden 1988 til 2005.

Kilde: Fiskeridirektoratet

De totale fangstinntektene for fartøyene hjemmehørende i disse to fylkene svinger betydelig i perioden, og utslagene for fartøy fra Møre og Romsdal er langt større enn for fartøy fra Finnmark. Dette må ses i sammenheng med at den samlede fangstverdien for fartøyene fra Møre og Romsdal er langt større enn for fartøyene fra Finnmark, og utslagene blir dermed også større samlet sett.

For å se hvordan endringer slår ut for det enkelte fylke vil det imidlertid ikke være tilstrekkelig å bare se på fangsten levert av fartøy som er hjemmehørende i fylkene. Mange fartøy lander fangstene sine i andre fylker enn sitt hjemfylke, og for å kunne si noe om situasjonen for fiskeindustrien og sysselsettingen på land i fylkene som følge av fiskerivirksomheten, er verdien av ilandførte fangster i det aktuelle fylket et bedre parameter. Figur 2.18 viser verdien av ilandført fangst i Finnmark og Møre og Romsdal i perioden fra 1988 til 2005.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Endringene i verdien av ilandført fangst er for begge fylkene større enn endringene for fartøy hjemmehørende i de to fylkene. Dette sier oss at det både i Finnmark og Møre og Romsdal landes en god del råstoff av fartøy fra andre fylker.

Hvor mye av fangsten fartøyene lander i sitt eget hjemfylke kan si noe om mobiliteten i fiskeflåten i de ulike fylkene. I fylker med en stor kystfiskeflåte vil andelen som landes i eget fylke normalt være større enn i fylker dominert av havfiskefartøy. Tabell 2.3 viser utviklingen fra 1980 til 2005, og bekrefter langt på vei denne tendensen. For Finnmark sin del lander imidlertid fartøyene i synkende grad i eget fylke. I 1980 ble nesten 90 prosent av fartøyenes fangstverdi landet i Finnmark, mens denne andelen i 2005 var redusert til om lag 50 prosent. Dette kan ha sammenheng både med endringer i hvor fisket foregår, industristrukturen på land og større mobilitet i flåten. Til sammenligning er situasjonen i Nordland omtrent uendret fra 1980 og frem til 2005.

Den fylkesvise avhengigheten av råstoff fra fylkets egen fiskeflåte kan illustreres ved å se på hvor stor del av totalt ilandført fangstverdi disse fartøyene står for i det enkelte fylke. Tabell 2.4 viser dette for utvalgte fylker. Som vi ser av oversikten er Finnmark og Troms de to fylkene som har størst andel ilandført fangstverdi fra fartøy som hører hjemme i samme fylke. For begge disse utgjør fangstverdien fra fylkets «egne» fartøy nærmere 60 prosent av den totale ilandførte fangstverdien i fylket. Hordaland var i 2005 det fylket som hadde den laveste andelen ilandført fangst fra fartøy hjemmehørende i samme fylke, med noe over 20 prosent. Dette innebærer at om lag 80 prosent av fangstverdien som ble landet i Hordaland dette året kom fra fartøy fra andre fylker.

Utviklingen i fangstmengde og fangstverdi vil også ha vært ulik mellom kommunene innad i det enkelte fylke. I vedlegg 1 er det presentert tall for kommunene i fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Hordaland og Møre og Romsdal, for å illustrere dette.

2.3.2 Den aktive fiskeflåten

Som diskutert tidligere varierer aktivitetsgraden mellom fartøyene som er registrert i merkeregisteret. Av de totalt 7729 merkeregistrerte fartøyene i 2005 ble det som allerede nevnt bare registrert fangst på 6430.

¹ Aktive fartøy er her definert som fartøy med fangst av torsk på 1 tonn eller mer det aktuelle året.

² Helårsdrevne fartøy omfatter fartøy i størrelsen 8 meter største lengde og over som oppfyller krav til landing av fisk i minimum 7 av årets 12 måneder og at fisket resulterer i en samlet inntekt over et visst minimum avhengig av fartøystørrelse.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Kilde: Fiskeridirektoratet

Antall kystfiskefartøy som fisker med konvensjonelle redskap og leverer mer enn ett tonn torsk ble redusert fra om lag 7000 til rundt 4000 i perioden fra 1992 til 2005, jf figur 2.19. Tilsvarende tall for gruppen av konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter er fra 89 til 37, jf figur 2.20. Det er også et interessant poeng at torskekvotene har variert i perioden, og selv om kvotene var økende og til dels høye utover 1990-tallet var tallet på fartøy med fangst over ett tonn enten nedadgående eller stabilt. Dette viser at fiskeflåten hadde stor ledig kapasitet som gjorde det mulig å utnytte de økte kvotene uten å sette inn flere fartøy.

I 1980 var det totalt 26 400 fartøy i merkeregisteret, og 6700 av disse leverte mer enn ett tonn torsk. Dette tilsvarte ca 25 prosent av den merkeregistrerte fiskeflåten. I 2005 var antallet fartøy som leverte mer enn ett tonn torsk 4139, noe som tilsvarte 53 prosent av fiskeflåten. Det kunne tyde på at torskens betydning har økt, men det kan også forklares med at de fleste av fartøyene som gikk ut av merkeregisteret hadde liten eller ingen aktivitet. Den samlede nedgangen i tallet på fiskefartøy er dermed vesentlig mindre dramatisk enn den kan se ut ved første øyekast.

Vil vi vite hva torsken betyr på fylkesnivå kan vi fordele fartøyene i dette eksemplet på fylker og områder. Figur 2.21 viser fylkets eller områdets andel av antall fartøy i Norge som har levert mer enn ett tonn torsk fra 1977 til 2005.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Frem mot 1990 varierte andelene betydelig mer enn i tiden etter 1990. Det tydeligste utviklingstrekket etter 1990 er at Finnmarks andel av fartøyene som har landet minst ett tonn torsk er økende, mens Møre og Romsdal opplever om lag tilsvarende nedgang. For de øvrige fylkene er det små endringer. Tatt i betraktning at kystfisket etter torsk nord for 62 grader nord ble adgangsregulert i 1990 er det ikke spesielt overraskende at andelene jevner seg ut etter dette. Videre er det heller ikke uventet at fartøy hjemmehørende i Nord-Norge utgjør om lag 75 prosent av fartøyene som har levert mer enn ett tonn torsk. Dette har sin naturlige forklaring i bestandens utbredelsesområde og vandringsmønster.

Foto: Eksportutvalget for fisk, Alf Börjessen

2.3.3 Fiskere og fiskefartøy

Det er store variasjoner i den fylkesvise utviklingen og fylkene i mellom i perioden. Som tallene for den nasjonale utviklingen viser er både sysselsettingen i fiskeriene og antallet fiskefartøy påvirket av fremveksten av nye næringer og utviklingen i fiskerinæringen og i andre næringer. Disse utviklingstrekkene er enda tydeligere når dataene brytes ned på fylker.

I figur 2.22 vises tallet på fiskere hjemmehørende i de forskjellige fylkene i perioden 1924 til 2006. Videre viser figur 2.23 antallet fiskefartøy hjemmehørende i de samme områdene i perioden fra 1925 til 2006. Fylkene på Sør- og Østlandet, samt trøndelagsfylkene er relativt små fylker i fiskerisammenheng, og er derfor slått sammen i figuren.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Kilde: Fiskeridirektoratet

Utviklingen i tallet på fiskere og fartøy har i det store og hele vært forholdsvis lik i de forskjellige fylkene, men har variert over tid og med ulik hastighet. Nordland er historisk det største fiskerifylket målt i antall fiskere, fulgt av Møre og Romsdal, Troms og Finnmark. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig til i dag, bortsett fra at Møre og Romsdal hadde en positiv utvikling på 1980-tallet, noe som gjorde at fylket hadde om lag like mange fiskere som Nordland på 1980- og 1990-tallet. Nordland har også vært det dominerende fylket målt i antall fiskefartøy, og det er særlig Lofotfisket som har bidratt til dette. Tidligere hadde mange av vestlandsfylkene flere merkeregistrerte fartøy enn både Troms og Finnmark.

Situasjonen i 2006 er oppsummert i tabell 2.5. Denne viser fylkesfordelingen av antall merkeregistrerte fartøy og manntallsførte fiskere fordelt på fylkesnivå.

I vedlegg 2 presenteres ytterligere utviklingstrekk med tanke på antall fiskere og fiskefartøy på fylkesnivå.

2.3.4 Konsesjoner og deltakeradganger

Utviklingen i antall konsesjoner er påvirket av hvor de forskjellige konsesjonsbelagte fiskeriene i hovedsak foregår. Ringnotgruppen har sterke tradisjoner på Vestlandet, og torske- og reketrål i Troms og Finnmark. De nyere konsesjonsbelagte fiskeriene er i stor grad hjemmehørende i Sør-Norge. Tabell 2.6 viser utviklingen i antall ringnot, torsketrål-, reketrål- og industri-/nordsjøtrålkonsesjoner fordelt på fylke i utvalgte år i perioden fra 1980 til 2006, mens figur 2.24 illustrerer hvordan de ulike konsesjonene har vært lokalisert geografisk.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Det er særlig antallet reketrål- og torsketrålkonsesjoner som har gått ned i perioden fra 1985 til 2006, men også antallet øvrige konsesjoner er redusert. I Møre og Romsdal har det vært nedgang i antall industri-/nordsjøtrålkonsesjoner, mens det på Agder og Østlandet har vært en liten økning. Denne økningen antas å skyldes endringer foretatt i 2002 i regelverket for såkalt avgrenset nordsjøtrålkonsesjon.

Antall deltakeradganger kan også fordeles fylkesvis, men ikke langt tilbake i tid som konsesjonen. Dette skyldes både korte virkeperioder og et usikkert datagrunnlag. Figur 2.25 viser imidlertid fordelingen i 2003 og 2006. Som det fremgår av denne figuren er det en nedgang i alle fylker.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Tabell 2.7 og figur 2.26 viser fordelingen av deltakeradganger lukket gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord fordelt på fylker i perioden 2004 til 2006. Som tallene viser er den relative fordelingen stabil.

Kilde: Fiskeridirektoratet

2.4 Oppsummering

Norsk fiskerinæring og den norske fiskeflåten har alltid vært i endring. Denne gjennomgangen viser hvordan endringene delvis er et resultat av forhold i næringen selv, som for eksempel bestandsstørrelser, kvoter, førstehåndspriser og reguleringssystem. Samtidig har også andre samfunnsforhold stor betydning, og utviklingen kan vanskelig forstås uten at dette tas i betraktning.

Endringene på nasjonalt nivå gir ikke nødvendigvis et tilstrekkelig bilde av hvordan utviklingen har vært regionalt og lokalt. Endringstakten varierer, og de regionale forskjellene er til dels omfattende. Den overordnede utviklingen gjennom hele forrige århundre gikk i retning av stadig færre fiskefartøy og stadig færre fiskere.

Foto: Fiskeri- og kysddepartementet