Del 2
Frivillighet og viktige samfunnsmål

5 Demokrati

5.1 Innledning

Et levende demokrati med bred deltakelse er grunnleggende samfunnsmål. Frivillige organisasjoner er av stor betydning for det norske demokratiet og mulighetene for den enkelte til å delta og øve innflytelse. Regjeringen vil legge enda bedre til rette for frivillige organisasjoners plass i demokratiet.

Nedenfor gjennomgås noe nærmere hvordan frivillig sektor bidrar til å realisere dette.

5.2 Frivillige organisasjoner som demokratiske aktører

5.2.1 Innledning

Frivillige organisasjoner tillegges ofte egenskaper som viktige demokratiske aktører. Dette er også i mange tilfeller grunnlaget for statlig tilskudd til frivillig virksomhet.

I St.meld. nr. 27 (1996 – 97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner presenteres seks egenskaper ved frivillige sammenslutninger som tydeliggjør hvorfor de er viktige samfunnsaktører:

• de er viktige samfunnsaktører i kraft av det arbeidetde utfører

• de er viktige som målbærere av medlemmenes syn og interesser

• de representerer verdier som tilhørighet, fellesskap og mening og innehar derfor viktige sosiale funksjoner i samfunnet

• organisasjonene bidrar til å skape tillitmellom mennesker og bidrar til å bygge ned fordommer og motsetninger

• organisasjonene er viktige arenaer for og formidlere av kunnskap og læring

• den store bredden av organisasjoner bidrar til et samfunnsmessig mangfold som muliggjør ulike typer av verdi-, kultur- og interessemangfold

Ovennevnte melding argumenterer for at disse egenskapene er særegne for frivillige organisasjoner og at en framtidsrettet statlig politikk overfor frivillig virke krever en forståelse av hva som er organisasjonenes egenart.

Flere av de listede egenskapene kan kobles til organisasjonene som demokratiske aktører. Det gjelder først og fremst det å være talerør for medlemmenes interesser. Men det synes formålstjenlig å legge en videre demokratiforståelse til grunn og også inkludere organisasjonenes egenskaper som sosiale felleskap, som kunnskapsspredere og deres bidrag til et samfunn basert på gjensidig tillit og mangfold. Når offentlig utvalg nedsettes er det viktig å trekke frivillige organisasjoner med.

5.2.2 Ulike perspektiver på demokrati

Frivillige organisasjoner bidrar på flere vis til et levende demokrati. I forskningslitteraturen har det vært vanlig å skille mellom organisasjonenes eksterne og interne roller i demokratiet.

Det innebærer at frivillige organisasjoner kan betraktes som viktige demokratiske aktører både ut fra hva de er og hva de gjør.

Interne demokratifunksjoner

Et kjennetegn ved de tradisjonelle medlemsbaserte organisasjonene er at de har en demokratisk oppbygging. Den interne demokratirollen beskriver forholdet mellom organisasjon og medlem.

Idealet er at organisasjonens formål, aktiviteter og prioriteringer er uttrykk for medlemmenes preferanser. Demokratisk oppbygde frivillige organisasjoner betegnes ofte som skoler i demokrati. I St meld 27 (1996 – 97) framheves organisasjonenes rolle som institusjonelle bindeledd mellom medlemmene og det offentlige politiske system. Skal dette idealet nås må organisasjonene ha en demokratisk styrings- og beslutningsstruktur som sikrer en reell medlemsinnflytelse.

Det er en ingen klar grense mellom organisasjonenes interne og eksterne demokratifunksjoner. Dette kan eksemplifiseres ved organisasjonenes rolle som utdannende institusjoner. Her vil medlemmenes opplæring i demokratiske ferdigheter og innsikt i demokratiske spilleregler framstå som viktige elementer.

Eksempler er skolering av medlemmer og tillitsvalgte, som både bidrar til å styrke den enkelte organisasjons interne demokratifundament, og som i tillegg er et positivt bidrag til å styrke innsikten i betydningen av demokratiske verdier for samfunnet som sådan.

Deltakelse gjennom medlemskap i frivillige organisasjoner kan videre skape innsikt i og kunnskap om viktige samfunnsspørsmål, offentlig politikkutforming og organisasjonsdrift. Dermed skapes verdifull kompetanse og engasjement som er viktig for demokratiet.

Når staten yter tilskudd til frivillige organisasjoners medlemsbaserte virke, er det i enkelte tilfeller ut fra et ønske om å styrke demokratiet. I slike tilfeller er organisasjonens formål og aktiviteter underordnet en demokratisk struktur. Tankegangen er at aktiv deltakelse i organisasjonens beslutningsprosesser vil fremme demokratiske holdninger og fortrolighet med demokratiske handlemåter, i tillegg til at de frivillige organisasjonene er viktige demokratiske samfunnsaktører.

Eksterne demokratifunksjoner

Frivillige organisasjoner bidrar også til et levende demokrati gjennom den virksomheten de driver, eller de sakene de er opptatt av. Utgangspunktet er at organisasjonens virksomhet oppleves som meningsfull for medlemmene.

Det finnes ulike teoretiske perspektiver på frivillige organisasjoners rolle i demokratiet.

Frivillige organisasjoner kan for det første fremme interesser på vegne av medlemmer eller andre grupper. Bestemte grupper eller saksområder gis en stemme i offentlig debatt og overfor beslutningstakere i samfunnet. Organisasjonene vil gjennom å drive interessekamp bidra til en bred offentlig debatt og til et verdimangfold.

Interesseorganisasjonene har ofte et mål om å opplyse og dermed påvirke opinionens syn på den saken organisasjonen arbeider for. Hensikten er å skape et bredt engasjement i befolkningen, og mer spesifikt å få aksept hos det offentlige. Organisasjonenes arbeid er derfor ofte rettet inn mot offentlige myndigheter og beslutningstakere.

Et litt annet perspektiv legger vekt på organisasjonenes rolle som et korrektiv til allment aksepterte oppfatninger i samfunnet eller rollen som vaktbikkje i forhold til offentlig politikkutforming. Disse rollene er ikke nødvendigvis knyttet til medlemmenes egne interesser, men til grupper, saker eller formål som anses være legitime og verdifulle i et demokratiperspektiv.

Organisasjoner bidrar ikke bare gjennom å forfølge utadrettede formål, men gjennom sin rolle som sosiale fellesskap. Frivillige sammenslutninger organiserer mennesker i meningsbærende fellesskap. Dette innebærer at organisasjonene kan ses på som viktige for den enkeltes sosiale tilhørighet og som fellesskap i lokalmiljøene. Deltakelse i organisasjonene gir mening og bygger tillit mellom mennesker.

Konsekvenser av endringer i organisasjonslivet

Den tradisjonelle norske frivillige organisasjon er medlemsbasert og har en demokratisk styringsstruktur. Ivaretakelse av interne demokratifunksjoner, slik de er beskrevet ovenfor, forutsetter at organisasjonene har disse kjennetegnene.

Imidlertid omfatter de fleste definisjoner av frivillig virksomhet en rekke typer sammenslutninger som ikke er medlemsbasert og som ikke har demokratiske styringsstrukturer. En rekke nyere organisasjoner har valgt en organisasjonsmodell som fokuserer på effektivitet, faglig kompetanse og sentralisert beslutningsmyndighet. Det er ofte de ansatte i organisasjonen som innehar både det reelle og formelle lederansvaret.

En slik organisasjonsmodell kan ofte være begrunnet i et ønske om fleksibilitet og effektivitet i beslutningsprosessene. På denne bakgrunn vil en demokratisk, medlemsbasert organisasjon ikke framstå som en styrke, men som et tungrodd og forsinkende system som står i veien for effektiv måloppnåelse.

Organisasjoner som ikke er demokratisk oppbygd og medlemsbaserte vil ofte heller ikke generere frivillig arbeid av særlig omfang. Den enkeltes bidrag til organisasjonen vil som regel være i form av et økonomisk bidrag eller et støttemedlemskap.

Organisasjonene kan derfor vise til støtte, oppslutning og et visst engasjement fra enkeltmedlemmer og grupper. Men slike støttemedlemskap gir verken formell eller reell innflytelse over organisasjonenes prioriteringer, slik et ordinært medlemskap i en demokratisk, medlemsbasert forening vil innebære. Mangelen på et mandat fra en meningsberettiget medlemsmasse vil derfor i gitte tilfeller kunne svekke organisasjonenes legitimitet og dermed deres rolle som demokratiske aktører.

Den sosiale dimensjonen mangler også ofte for organisasjoner uten medlemmer. De kan derfor vanskelig sies å oppfylle de eksterne demokratifunksjoner som er knyttet til meningsfylte nettverk og møteplasser i lokalmiljøet.

Det kan innvendes at organisasjoner som mangler demokratiske strukturer dermed kan mangle nødvendig legitimitet som påvirknings- eller endringsagent inn mot offentlige beslutningsprosesser. Sagt på en annen måte; for denne type organisasjoner framstår det som uklart hvem som står bak ideer og synspunkter som målbæres. Stiftelser og andre sammenslutninger kan uttale seg på vegne av grupper som de ikke har fått noe mandat fra gjennom medlemsoppslutning, demokratiske valg og vedtatte mål og programmer.

Det er likevel flere grunner til at det kan argumenteres for at organisasjoner som selv mangler demokratiske styringsstrukturer, kan ha stor demokratisk betydning.

Wollebæk, Selle og Lorentzen (2000) viser til at denne type organisasjoner har stor politisk påvirkningskraft, fordi de kan inneha viktig faglig kompetanse på et avgrenset område. Som et korrektiv eller motekspertise til offentlige myndigheter kan de ha stor innflytelse. Det kan også hevdes at det personlige medlemskap og varige felles møteplasser er helt sentralt for organisasjonenes funksjon som sosiale møteplasser, men at dette ikke behøver være en forutsetning for å ivareta andre viktige samfunnsnyttige funksjoner.

Organisasjonene kan også legge til rette for at enkeltpersoner eller offentligheten som sådan kan mobiliseres til politiske markeringer eller handlinger. Dette kan være i form av underskriftskampanjer, opprop, demonstrasjoner eller andre former for ad-hoc tiltak. En utvikling i retning passive medlemskap har derfor ikke nødvendigvis en negativ effekt på organisasjonenes evne til å sette dagsorden og skape politisk engasjement.

Gjennom sitt virke vil denne type organisasjoner være i stand til å sette dagsorden omkring sentrale samfunnsspørsmål. Slik fungerer de som premissleverandører til den offentlig debatt og som korrektiv til rådende oppfatninger i samfunnet. Dette er i seg selv et viktig bidrag til demokratiet.

Demokratisk oppbygde medlemsorganisasjoner har demokratiske funksjoner både i kraft av hva de er og hva de gjør.

Frivillige sammenslutninger som mangler en demokratisk styringsstruktur har en mer begrenset demokratifunksjon. Men også disse organisasjonene bidrar gjennom å sette dagsorden, gjennom en fornying og nyansering av den offentlige debatt og som påvirkningsaktører i forhold til offentlig politikkutforming.

Et levende offentlig ordskifte er i seg selv et viktig bidrag til et mangfoldig og demokratisk samfunn.

6 Likestilling

6.1 Innledning

Regjeringen vil bekjempe all diskriminering. Alle skal ha krav på å få de samme muligheter til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sine liv, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuell orientering, funksjonshemming eller etnisk tilhørighet.

Nedenfor gjennomgås noe nærmere hvordan frivillig sektor bidrar til å realisere dette, med vekt på likestilling mellom kvinner og menn.

Statsminister Jens Stoltenberg, Aftenposten, 30.oktober 2006:

«Vi har økt bevilgningen til likestillingsarbeidet i Norge med 20 millioner kroner. Dette innebærer blant annet at tilskuddet til familie-, kvinne- og likestillingspolitiske organisasjoner økes med to millioner kroner i Regjeringens budsjettforslag. Det er mer enn en fordobling. Likeledes styrkes REFORM, ressurssenter for menn, med en million og vi vil bruke tre nye millioner i neste år på å utvikle tiltak som øker menns tid og omsorg for egne barn. Her er de frivillige organisasjonene viktige samarbeidspartnere. Dette er etter min oppfatning en styrking av arbeidet med å forebygge samlivsbrudd i Norge. Regjeringen vil ta et krafttak for å støtte homofile og lesbiske i å leve åpent, og aktivt motarbeide diskriminering. Arbeidet tilføres ytterligere seks millioner kroner, som blant annet vil bli benyttet til å støtte frivillig innsats – tilskudd til homopolitiske organisasjoner, magasiner og nettsteder for lesbiske og homofile, og til tiltak og prosjekter i regi av lesbiske og homofile.

….

Regjeringen vil bekjempe all diskriminering. Alle skal ha krav på å få de samme muligheter til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sine liv, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuell orientering, funksjonshemming eller etnisk tilhørighet.»

6.2 Det kjønnsdelte organisasjonslivet

Frivillige organisasjoner er i stor grad åpne og inkluderende fellesskap for de som ønsker å være med. Norske organisasjoner har i internasjonal sammenheng skilt seg ut ved å rekruttere svært bredt. Men med tilbakegangen for de idebaserte folkebevegelsene er heller ikke de norske organisasjonene like brede, utadrettede og åpne som tidligere, jf. omtale i kapittel 3.

Tradisjonelle oppfatninger om hva kvinner og menn kan og bør gjøre har i stor grad formet organisasjonssamfunnet langt inn i etterkrigstiden. En stor del av det norske organisasjonssamfunnet var kjønnsdelt rundt 1940, basert på ideer om komplementære kjønnsroller. Kvinner hadde en dominerende stilling innenfor misjonsarbeid, avholdssak og sosialt arbeid, mens økonomisk og politisk arbeid og den gryende fritidsorganiseringen var dominert av menn. Denne tendensen ble styrket i de to første tiårene etter krigen. Dette var den store vekstperioden for de sosiale og humanitære lagene. Helse-, sosial- og skolepolitikk er eksempler på felt der kvinnedominerte organisasjoner vokste fram.

De kvinnedominerte organisasjonene var ikke konsensusorienterte og upolitiske. Tvert om var de nært koplet til den politiske sfæren (Melby 1999, Selle 1999, Berven og Selle 2001). Det tradisjonelle synet på kvinners organisering som en forlengelse av kvinners oppgaver i hjemmet, og dermed som noe privat, upolitisk og systembevarende, usynliggjorde disse organisasjonenes betydning og dermed kvinnenes samfunnsmessige og politiske rolle.

Selv om de kvinnedominerte organisasjonene arbeidet med oppgaver som kunne minne om omsorgsoppgaver, brøt de ut av det private og inn i det offentlige rom, gjennom å organisere seg og arbeide utadrettet, ofte som institusjonsbyggere som forvaltet store verdier. Arbeidet nådde ut over det lokale gjennom at organisasjonene var knyttet til nasjonale prosjekt med politiske eller ideologiske formål (Selle og Berven 2001, Skocpol 1992, Skar 1993, Clemens 1999).

De brede helse- og velferdsorganisasjonene som orienterte seg mot andres behov, spilte en viktig rolle i politikkutformingen etter hvert som velferdsstaten vokste og utvidet seg på nye områder. De hadde sine høyeste medlemstall på 1960-tallet, da særlig kvinner var medlemmer i Sanitetsforeningen eller Nasjonalforeningen for folkehelsen. Den rådende politikken var orientert mot å utvide det offentlige velferdstilbudet. Dette var i tråd med disse organisasjonenes prioriteringer og mål. Organisasjonene bidro med tjenester på områder der det offentlige tilbudet ikke strakk til, for eksempel ved å omdanne institusjoner for tuberkulosepasienter til hjem for eldre og senildemente. Denne kombinasjonen av frivillige organisasjoner og en offentlig velferdspolitikk med et tilbud for alle som siktemål, skapte en atmosfære av dialog i søken etter de beste løsninger på samfunnsproblemer. I stor utstrekning ble dette oppfattet som en utvidelse av offentlig sektors ansvarsområde. Slik har disse tradisjonelt kvinnedrevne organisasjonene hatt en betydelig rolle i utviklingen av det moderne velferdssamfunnet.

6.3 Endringer i kjønnsrollene og generasjonsutskiftning

Kvinners posisjon i samfunnet er radikalt endret i etterkrigstiden, særlig etter 1960- tallet. Kvinner er i dag likeverdige deltakere i yrkesliv og offentlig liv.

Det er naturlig å forvente at de komplementære kjønnsrollenes fall ville ha stor betydning for deltakelsesmønsteret og måten man organiserer seg på i Norge. Ved siden av velstandsøkningen er det trolig denne omformingsprosessen som griper mest direkte inn i organisasjonssamfunnet.

Resultatene av Undersøkelse om frivillig innsats,en landsomfattende spørreundersøkelse om nordmenns bidrag og holdninger til frivillig innsats (Wollebæk, Selle og Lorentzen, 2000) viser da også at bildet har endret seg ganske radikalt. Kvinners separate organisasjonssamfunn, de religiøse, sosiale og humanitære foreningene, har hatt en betydelig tilbakegang i undersøkelsesperioden 1957 – 1998. Samtidig har mennene gjort sitt inntog innenfor denne delen av organisasjonslivet og utgjør i dag rundt 40 prosent av både medlemmene og de frivillige.

I samme periode har kvinnene inntatt idretten og kulturforeningene, som har hatt en betydelig vekst i perioden. Det kjønnsdelte organisasjonssamfunnet, der kvinner og menn har hver sine organisasjoner, er fortid.

En type organisasjoner avviker imidlertid fra denne tendensen. Innen hobbyforeninger dominerer menn mer enn noen gang. I løpet av 1980-årene ble det stiftet flere mannsforeninger enn rene kvinneforeninger. Mange av disse er kameratklubber, frimurerorganisasjoner osv. Mens nystiftelse av kvinnedominerte organisasjoner har stoppet opp, er det et nytt og voksende, mannsdominert segment i organisasjonssamfunnet.

I rapporten fra et demokratiutvalg som ble nedsatt av Nordisk Ministerråd i 2004, fant man at det er èn faktor som mer enn noen annen kan forklare viktige sosiale og kulturelle endringer i de nordiske land i de siste tiår, og det er individualisering. Økt utdannings- og velstandsnivå har gitt grunnlag for en omfattende kulturell individualisering. Befolkningen har økt sine økonomiske ressurser og har fått flere valgmuligheter, samtidig med at de offentlige velferdstilbud er blitt mer omfattende.

I sum viser dette at organisasjonssamfunnet under ett har en kjønnsprofil i tillegg til en statusprofil. I de fleste organisasjonstyper deltar menn mer enn kvinner. Menn midt i livet med god jobb og økonomi er overrepresentert når man ser på medlemssammensetningen i frivillighetsfeltet som helhet, særlig i de aktivitetsorienterte organisasjonstypene (Wollebæk et al. 2000). Religiøse, sosiale og humanitære organisasjoner viser en motsatt sosial profil. Organisasjonssamfunnet rekrutterer skjevt med henhold til sosiale skillelinjer, samtidig som skillelinjene varierer avhengig av type organisasjon.

6.4 Likestilling og makt i frivillige organisasjoner

Kvinner tar i økende grad del i de samme organisasjonene og fyller de samme rollene som menn. Selv om både kvinner og menn nå er aktive på viktige områder i samfunnet, er kvinner ikke alltid like godt representert i ledende posisjoner som menn.

Kvinner har i økende grad blitt med i tidligere mannsdominerte organisasjoner som medlemmer, men det er langt igjen til lik fordeling av ledervervene i de samme organisasjonstypene. Totalt er tallet på lokallag med kvinnelige ledere svakt redusert fra 1980 til 2000, først og fremst fordi mange lag i de kvinnedominerte kategoriene har forsvunnet (Wollebæk, Selle og Lorentzen, 2000).

Samtidig har kvinner styrket sin posisjon innen de fleste typer lag. Tallet på kvinnelige ledere er nesten tredoblet, mens det i de økonomiske lagene er mer enn doblet de siste tjue årene (økonomiske lag er hovesaklig fagforeninger og grunneierlag). Innen sang-, musikk- og teateraktiviteter er det nå likerepresentasjon mellom kvinner og menn, mens to av tre ledere var menn for tjue år siden.

Blant barne- og ungdomsorganisasjonene er det et omfattende rolleskifte, der kvinner har gått fra mindretall til flertall blant lederne. I 2000 var 55 prosent av lederne kvinner mot 41 prosent i 1980. Det er likevel fremdeles færre kvinnelige ledere enn tallet på medlemmer skulle tilsi innenfor elleve av tolv organisasjonskategorier.

Mannsdominansen er særlig sterk innenfor fritidsorganisasjonene. Fem av seks idrettslag, tre av fire økonomiske lag og tre av fire fritidslag er fremdeles ledet av menn. Innenfor fritidslagene har antall kvinnelige ledere gått ytterligere ned tross økende tall på kvinner i medlemsmassen. Utviklingen går i svak retning av flere mannlige ledere også innenfor de kvinnedominerte sosiale og humanitære lagene og misjonslagene. Selv om kvinner har styrket sin posisjon på ledersiden merkbart, særlig innenfor de politiske lagene, økonomiske lag og idrettslag, dominerer menn fremdeles som ledere. Det finnes også eksempler på organisasjoner hvor kvinner ekskluderes fra lederverv.

Når det gjelder medlemskap, går utviklingen raskere, og kvinner nærmer seg likerepresentasjon innenfor flere av de viktigste og / eller raskest voksende organisasjonstypene.

6.5 Kvinners og menns deltakelse i frivillig sektor – utviklingen fram til 2004

Som en del av den norske Hopkinsundersøkelsen 1997–2004 er det utarbeidet noe tallmateriale knyttet til kvinners og menns deltakelse i organisasjonslivet .Tabell 6.1 viser at menn deltar mest og at forskjellen mellom kvinner og menn har økt noe. I 1997 deltok 46 prosent av kvinnene i frivillig arbeid i løpet av siste år, mens dette i 2004 har økt til 51 prosent. Menns andel har imidlertid økt enda mer fra 55 til 64 prosent. Når det gjelder antall timer frivillig arbeid er kjønnsforskjellen enda større. I 1997 bidro menn med 67 timer i gjennomsnitt siste år, mens dette i 2004 har økt til 73 timer. Kvinners bidrag var på 48 timer i 1997 og på 46 timer i 2004 og går dermed litt ned. Det er altså flere kvinner som deltar med færre timer hver i gjennomsnitt. For menn øker både andelen som deltar og antall timer de bidrar med.

Tabell 6.2 viser hvor mange timer frivillig arbeid menn og kvinner bidro med i løpet av et år i 1997 og 2004. Kvinners bidrag har gått litt tilbake innen politiske, humanitære og miljøorganisasjoner fra 6 til 4 timer og innen bolig og økonomiorganisasjoner fra 7 til 5 timer. Det ligger på uendret nivå på kultur og fritidsområdet med 24 timer og på religion og livssyn med 4 timer, mens det har økt på velferdsfeltet fra 7 til 9 timer.

Menns bidrag har økt på kultur og fritidsområdet fra 41 til 44 timer, velferdsfeltet fra 6 til hele 11 timer og innen bolig og økonomiorganisasjoner fra 8 til 9 timer. Det har imidlertid gått litt tilbake innen politiske, humanitære og miljøorganisasjoner fra 7 til 6 timer og innen religion og livssynsorganisasjoner fra 5 til 4 timer.

Begge kjønn har altså økt sitt bidrag på velferdsfeltet, mens det har gått litt tilbake innen politiske, humanitære og miljøorganisasjoner. Innen religion og livssynsorganisasjoner har menns bi­drag gått litt tilbake, så nå ligger kjønnene på samme nivå med 4 timer. Forskjellene har imidlertid blitt større på kultur og fritidsområdet, der bare menn har økt gjennomsnittlig antall timer frivillig arbeid, og innen bolig og økonomiorganisasjoner, der menn har økt og kvinner gått tilbake.

Denne omtalen gir bare et grovt bilde av kjønnsfordelingen innenfor frivillig sektor. Det foreligger i dag for lite systematisert kunnskap om kjønnsforskjeller innenfor de ulike deler av en så mangfoldige virksomhet som frivillig sektor er. Dette gjelder både i forhold til statusdata og eksempelvis kunnskap om hvilke faktorer som hemmer eller fremmer en likere kjønnsdeling innenfor alle deler og på alle nivåer av frivillig virksomhet. Disse problemstillingene vil bli en viktig del av det kommende forskningsprogrammet innenfor frivillighet, jf. kapittel 3.

Viktige samarbeidspartnere på likestillingsområdet er familie-, kvinne- og likestillingspolitiske organisasjoner. De frivillige organisasjonene er et viktig supplement til det offentlige likestillingsarbeidet.

I regjeringens økte innsats for å sikre lesbiske og homofiles rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering involveres ulike homopolitiske organisasjoner, eksempelvis Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.

Tiltak

• Forskningsprogrammet knyttet til frivillig sektor skal bidra til økt kunnskap om kjønnsforskjeller

• Regjeringen vil involvere ulike homopolitiske organisasjoner i sitt arbeid for å sikre lesbiske og homofiles rettigheter

• Å videreføre samarbeidet med familie-, kvinne- og likestillingspolitiske organisasjoner

7 Inkludering

7.1 Innledning

Målet for regjeringens inkluderingspolitikk er at alle som bor i Norge skal delta i samfunnet og ha like muligheter for deltakelse på alle samfunnsarenaer. Regjeringen vil legge til rette for at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig og forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn gjennomgående har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Nedenfor gjennomgås noe nærmere hvordan frivillig sektor bidrar til å realisere dette.

Inkluderingsbegrepet favner i utgangspunktet bredere enn innvandrere og omfatter alle grupper og individer i samfunnet som på en eller annen måte faller utenfor fellesskapet – om det skyldes sykdom, nedsatt funksjonsevne, at det er en minoritetsgruppe osv. En inkluderingspolitikk som omfatter alle slike grupper og individer er avgjørende for over tid å kunne opprettholde og utvikle et harmonisk og godt velferdssamfunn. Hvordan frivillig sektor bidrar på sin måte i inkluderingsarbeidet er behandlet forskjellige steder i meldingen. I dette kapitlet drøftes hvilken betydning sivilsamfunnet kan ha for innvandrere og deres etterkommere.

7.2 Bakgrunn

Tilnærmingen til problemstillingene speiler regjeringens ambisjon om å ivareta ulike gruppers behov og identiteter på den ene siden og å styrke sivilsamfunnets potensial som arena for dialog mellom gruppene på den andre. Begge forhold underbygger en oppfatning om at engasjement i frivillige organisasjoner gir samfunnsborgerne viktige erfaringer, impulser og sosial kompetanse, noe som i neste omgang virker stimulerende på samfunnsdeltakelsen.

Regjeringen legger avgjørende vekt på at det iverksettes effektive tiltak som forebygger at bestemte grupper systematisk forblir underrepresenterte på sentrale arenaer i samfunnet.

Den moderne innvandringen til Norge startet på slutten av 1960-tallet. Det var særlig unge menn fra landsbygda i land som Pakistan, Tyrkia og Marokko som kom og fikk arbeid i norsk industri og servicenæring. Som følge av at de økonomiske konjunkturene i Europa endret seg utover på 1970-tallet, særlig etter oljekrisen i 1973, ble etterspørselen etter slik arbeidskraft redusert, og de fleste europeiske land begrenset arbeidsinnvandringen i betydelig grad.

I 1975 ble det for første gang bevilget særlige midler til innvandrertiltak. Noe senere ble det etablert et organ for kontakt mellom innvandrere og myndighetene. Dels var det nødvendig å sikre at innvandrerne hadde kanaler for å fremme sine interesser i saker som angikk dem, dels mente myndighetene at et slikt organ ville hjelpe til å finne konstruktive løsninger og unngå misforståelser.

Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og offentlige myndigheter (KIM) er det sentrale forumet for dialog mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene. I tillegg er KIM et rådgivende organ som avgir høringsuttalelser. KIM består av representanter for innvandrerbefolkningen, representanter for offentlige myndigheter og de politiske partiene på Stortinget. Utvalget oppnevnes ved kongelig resolusjon for en periode som samsvarer med stortingsvalgene. Medlemmene som representerer innvandrerbefolkningen er nominert av innvandrerorganisasjonene.

Fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag har andelen innvandrere og deres etterkommere blitt mangedoblet. Ved inngangen til 2007 besto innvandrerbefolkningen av 415 300 personer eller 8,9 prosent av befolkningen. Blant dem utgjorde den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen om lag 6,6 prosent av landets innbyggere. Størst andel finner en i de store byene, med Oslo i en særstilling. Hver fjerde Oslo-borger har innvandrerbakgrunn (131 000 personer), og en av fem som er bosatt i hovedstaden har bakgrunn fra ikke-vestlige land (19,6 prosent av Oslos befolkning). Blant barn og ungdom er andelen enda høyere.

7.3 Integrering og inkludering

For å nå målsettingene i inkluderingspolitikken må det sikres at alle barn og unge får utbytte av utdanning og skolegang, uavhengig av om de har foreldre som har innvandrerbakgrunn eller ikke. Likeverdig og tilpasset undervisning er sentrale virkemidler. For å sikre at innvandrere og etter­kommere har tilgang til arbeidsmarkedet på lik linje med den øvrige befolkningen må barrierer i form av fremmedfrykt og diskriminering fjernes. Dette innebærer både fokus på individuell kvalifisering og på arbeidsgiveres rekrutteringspolitikk samt forebyggende tiltak mot diskriminering og vern mot diskriminerende handlinger.

Kilde: Foto: Scanpix

Ikke minst har inkluderingspolitikken som mål at innvandrerbefolkningen skal delta i det politiske og sivile liv. Et fokus på frivillige organisasjoner og deres rolle når det gjelder inkludering, er derfor nødvendig for å sikre et inkluderende samfunn for alle, med mulighet for deltakelse.

Mens inkluderingspolitikken retter søkelyset på samfunnet som helhet og de barrierer som finnes for deltakelse, retter integreringspolitikken seg mot at nyankomne innvandrere raskt skal bli i stand til å bidra og delta i samfunnet. Introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere og rett og plikt til norskopplæring er sentrale virkemidler i integreringspolitikken. Rask og god bosetting av flyktninger danner grunnlaget for et aktivt liv i trygge omgivelser. Disse tiltakene retter seg altså mot nyankomne innvandrere, slik at de får mulighet til å kvalifisere seg til arbeid eller studier i Norge, og at de raskest mulig får mulighet til å bli selvforsørgende.

Robert Putnam (2000), jf. omtale under kapittel 2, skiller i denne sammenheng mellom to ulike organisasjonsvirkemåter; bridgingeller bonding. Enkelte organisasjoner forener mennesker og grupper som er ulike fra hverandre, mens andre organisasjoner styrker det interne samholdet blant mennesker og grupper som likner på hverandre i form av felles interesser eller identiteter. Den sistnevnte typen stenger ute de som er annerledes – noe som nok kan styrke båndene medlemmene i mellom, men som svekker organisasjonens mulighet til å fungere integrerende i storsamfunnet. Putnam hevder at etniske organisasjoner ofte er av den sistnevnte typen. Følgelig er det ikke gitt at de representerer et positivt bidrag til integrasjonen i samfunnet.

Regjeringen er av den oppfatning at begge typer organisasjoner kan bidra positivt til å øke innvandreres deltakelse i det sivile samfunn. Innvandrerorganisasjoner er også en del av det frivillige liv og er ofte viktige aktører i integreringsprosessen. Frivillige innvandrerorganisasjoner kan gi informasjon til nyankomne og kan virke som veivisere og veileder i forhold til livet i Norge. I tillegg kan eksistensen av en organisasjon, hvor man kan møte likesinnede, fungere som en trygg havn i et ukjent miljø, som kan gi styrke til å gå videre ut i mer ukjent terreng. For at innvandrerorganisasjonene skal være de positive aktørene de kan være, er det viktig at lokale myndigheter og andre organisasjoner benytter seg av disse nettverkene og organisasjonene – ved å søke råd og innspill ved politikkutforming og ved å samarbeide med disse.

For å styrke tilhørigheten til Norge blant nye borgere vedtok Stortinget våren 2006 å innføre en frivillig statsborgerskapsseremoni. Hensikten med seremonien er blant annet at nye norske statsborgere skal ønskes velkommen på en høytidelig og verdig måte. Alle som deltar i seremonien får utdelt en gavebok, som inneholder trekk fra norsk historie, verdier og en innføring i rettigheter og plikter som gjelder for norske borgere. I troskapsløftet som avlegges under seremonien, er også gjensidigheten mellom staten og borgere understreket. Det er staten som gir statsborgerskap og dermed også et signal og et ønske om inkludering. Den enkelte har imidlertid ansvar for å delta i utviklingen av samfunnet og for å støtte opp om de grunnleggende politiske verdier som den norske staten bygger på – i første rekke demokratiet og menneskerettighetene.

7.4 Innvandrergrupper

Sissel Larsen, Norges Musikkorpsforbund, sa i sitt innlegg på Frivillighet Norges topplederkonferanse 9. januar 2007 om inkludering av unge med innvandrerbakgrunn i organisasjonene:

«Vi må kommunisere med foreldrene – vise hva vi holder på med. Det gir trygghet og forståelse.»

En politikk for framtidig aktiv frivillig sektor i Norge må reflektere de pågående endringene i befolkningen.

Etter regjeringens oppfatning er det særlig viktig at det finnes organisasjoner som fremmer synspunkter i innvandrerbefolkningen og ivaretar de ulike gruppenes interesser. Årsaken er at en stor andel innvandrere ikke har de nødvendige politiske rettighetene som kreves for å delta ved valg. For å stemme ved Stortingsvalg må man ha norsk statsborgerskap, noe som en hovedregel krever sju års botid i riket. Ved lokalvalg er kravet tre års botid. 1

I tillegg representerer organisasjonene et svar på en annen demokratisk utfordring: Hvordan lære nye borgere spillereglene som gjelder i demokratiet? Gjennom å engasjere enkeltindivider kan de frivillige organisasjonene fungere som «skoler i demokrati». I utredningen av barne- og ungdomsorganisasjoner ble denne funksjonen tillagt stor betydning for å begrunne verdien av organisasjoner som er orientert mot nettopp barn og unge (NOU 2006:13). Forståelsen som legges til grunn knytter an til nødvendigheten av at borgere tilegner seg rettigheter og plikter som gjelder i samfunnet de er bosatt.

Blant innvandrerne som kommer til Norge er det mange som kommer fra land med svake demokratiske tradisjoner. For dem kan de frivillige organisasjonene spille en bevisstgjørende og skolerende rolle med hensyn til læring om praksis og potensial for medvirkning i det politiske system.

Det politiske potensialet i sivilsamfunnet fordrer imidlertid at organisasjonene makter å fange opp og engasjere alle lag og grupper i befolkningen. I Makt- og demokratiutredningen (1998 – 2003) formidles en bekymring for at folkestyret er i forvitring. Blant annet på grunn av synkende oppslutning om de frivillige organisasjonene og en endring i organisasjonens fokus og aktiviteter.

Valgdeltakelsen ligger om lag 20 – 25 prosentpoeng lavere for innvandrerbefolkningen enn for befolkningen for øvrig, og forskjellen er økende. Sammenlikner en Stortingsvalget i 1997 med valget i 2005, har det vært en reduksjon i valgdeltakelsen blant innvandrergruppen på ti prosentpoeng, mens deltakelsen var stabil i resten av befolkningen (Statistisk sentralbyrå). Bruker en valgdeltakelse som barometer på den politiske integrasjonen i samfunnet, blir det følgelig ikke mer, men mindre integrasjon. Samtidig er det et faktum at det er store forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene når det gjelder valgdeltakelse, avhengig av hvor lenge gruppen har vært i landet, utdanningsnivå og ikke minst hvor mange unge gruppen består av. Unge velgere deltar tradisjonelt sjeldnere i valg enn eldre.

Sivilsamfunnets funksjon i demokratiet kan imidlertid ikke løsrives fra betydningen de frivillige organisasjonene har for dialog, identitetsdanning og bevaring av gruppers kulturelle særtrekk. Et vitalt, levende og mangfoldig sivilsamfunn er en bærebjelke i regjeringens politikk for å «fremme toleranse mellom ulike grupper av befolkningen og til å motvirke rasisme og diskriminering» (vedlegg til St.prp. nr. 1 (2006 – 2007)). Regjeringen vil understreke verdien av at alle som ønsker det kan gå sammen og organisere seg på egne premisser.

Mangfoldet i interesser og identiteter beriker Norge. Utover å gi økonomisk tilskudd til organisasjonene satser regjeringen på flere kulturpolitiske virkemidler for å øke engasjementet og deltakelsen i innvandrerbefolkningen. I 2007 ble Kulturløftet lansert. Et av satsningsområdene i programmet er synliggjøring av hvilken verdi mangfold i kultursektoren kan få. Anerkjennelse av ulike kulturuttrykk utgjør også en hovedbegrunnelse for å gjøre 2008 til et markeringsår for kulturelt mangfold. I St.meld. nr. 17 (2005 – 2006) 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold heter det blant annet:

«Institusjoner og organisasjoner som mottar offentlig støtte til kulturaktiviteter, skal i større grad enn i dag avspeile det kulturelle mangfoldet som finnes i dagens Norge. Et mer langsiktig mål er å øke innbyggernes kunnskap om og respekt for kulturelt mangfold som en nødvendig og positiv dimensjon ved det norske samfunnet».

Regjeringens rolle som tilrettelegger består i å sikre at alle har like muligheter for å delta i politiske og frivillige organisasjoner. Alle grupper i befolkningen må likevel bære et selvstendig ansvar for å ta arenaene i bruk.

7.5 Innvandrerorganisasjonene og sivilsamfunnet

7.5.1 Innledning

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder organisasjonsdeltakelse. Samtidig har utviklingen over tid skapt en viss uro. Én bekymring er knyttet til at de frivillige organisasjonene i noen grad synes å rekruttere skjevt i befolkningen. Grovt sagt er det to kjennetegn ved de aktive: Lang utdanning og høy inntekt. De som er aktive på noen områder i samfunnet tenderer altså til å være aktive på andre.

Forskning viser at en lavere andel av innvandrerbefolkningen er i arbeid, og at inntekten gjennomgående er mindre enn i den øvrige befolkningen. Ulik tilgang til goder bryter med grunnleggende demokratiske rettigheter i samfunnet. I den grad deltakelse i ulike sfærer forsterker hverandre, er det derfor et viktig spørsmål hva slags strategi organisasjonene kan benytte for å rekruttere flere medlemmer med innvandrerbakgrunn.

Et annet spørsmål er knyttet til endringer i de aktiviteter som skjer innen rammen av frivillig virksomhet. I dag dominerer organisasjoner innenfor fritid, med idrett i en særstilling, sammen med kultur/natur og miljøvernsorganisasjoner. Hvilken plass har så innvandrerorganisasjonene i dagens sivilsamfunn? Med utgangspunkt i idealer om at organisasjonene er viktige bidragsytere til demokrati og engasjement, er det dessuten relevant også å spørre om hvilken plass sivilsamfunnet har i innvandrerorganisasjonene. Samtidig er også regjeringen opptatt av at frivillige organisasjoner, herunder innvandrerorganisasjoner, drives i henhold til demokratiske prinsipper. Ved tildeling av tilskudd til organisasjoner har det tradisjonelt vært lagt vekt på at organisasjonene må ha en demokratisk valgt ledelse og et valgt styre. Dette gjelder også innvandrerorganisasjoner.

7.5.2 Har organisasjonene innflytelse?

Innvandrerorganisasjonene har en viktig funksjon når det gjelder å bidra til samfunnsdeltakelse. De skal fremme innvandrerbefolkningens interesser og samtidig være et korrektiv til myndighetenes politikk. Det er gjennomført et mindre antall prosjekter med sikte på å undersøke hvilken makt disse organisasjonene har i de politiske beslutningene.

Line Nyhagen Predelli har gjennomført to studier av kvinneorganisasjoner (2002 og 2006). En hovedkonklusjon i rapporten fra 2002 er at organisasjonene selv oppgir at de har makt og at de tilegner seg makt gjennom å være i dialog med offentlige myndigheter.

Fire år senere publiserte Predelli et langt mer omfattende arbeid, basert på intervjuer med 300 innvandrerorganisasjoner. Den viktigste konklusjonen er at organisasjonene har relativt liten makt, og i tillegg at de oppgir å ha begrenset kontakt med offentlige myndigheter. Predelli lanserer to forklaringer på sine funn: For det første at myndighetene er passive i forhold til organisasjonene. For det andre at organisasjonene ikke bruker de etablerte kanalene for kontakt. Per i dag foreligger det ikke tilstrekkelig kunnskap til å vurdere de to lanserte forklaringene. De er likevel viktige innspill og er med å aktualisere betydningen av at lokale og sentrale myndigheter fortsetter arbeidet med å etablere og ivareta gode relasjoner med organisasjonene. På sentralt hold er KIM etablert, som tidligere nevnt. Det finnes også en rekke lokale samarbeidsfora mellom innvandrerorganisasjoner og myndigheter, som Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo og Kontaktutvalet mellom innvandrarar og styresmakter i Hordaland – KIS, samt kommunale innvandrerråd. Det er varierende i hvor stor grad disse foraene og organisasjonene blir trukket med i de lokale myndighetenes beslutningsprosesser. En evaluering av lokale dialogfora viste at en av forutsetningene for at slike fora skal ha reell innflytelse er at foraene må være involvert tidlig i prosessene som fører fram til beslutninger.

7.5.3 Sosial kapital – organisasjonene og demokratisk engasjement

Sosial kapital er et vanlig begrep i analyser av sivilsamfunnets plass i moderne samfunn, jf. kapittel 2 i meldingen.

Kilde: Jon Rogstad (2007:128)

Forskeren Jon Rogstad (2007) har analysert forskjeller i fordelingen av sosial kapital mellom personer fra henholdsvis Norge, Pakistan, Bosnia & Herzegovina og Tyrkia, samt hvilken betydning sosial kapital har for politisk deltakelse i Norge. Analysene er basert på intervjuer av totalt 1200 informanter, fordelt på 300 personer fra hver av de fire gruppene. Konkret måles sosial kapital ved hjelp av tre dimensjoner: tillit (til personer og til institusjoner), nettverk (gjennom organisasjoner og uformelle systematiske vennetreff) og sivilt engasjement(interesse for lokalpolitikk og hvorvidt man hører på norske nyheter).

Rogstad konkluderer med at det eksisterer en markant forskjell mellom majoritetsgruppen og de tre innvandrergruppene når det gjelder fordeling av sosial kapital. Samtidig er det betydelig variasjon gruppene i mellom: «Grovt sagt har en stor andel med pakistansk bakgrunn betydelig tillit til andre mennesker, mens en relativt liten andel er med i nettverk og gir uttrykk for politisk engasjement. Den bosniske gruppen, derimot, kommer godt ut langs alle dimensjonene, bortsett fra tillit. I motsatt ende av skalaen finner en informantene med tyrkisk bakgrunn, som scorer lavt på alle de utvalgte dimensjonene».

Analysene indikerer at sosial kapital har stor betydning både for valgdeltakelse (lokalvalget i 2003) og andre former for politisk deltakelse. Særlig legges det vekt på betydningen av nettverk – altså organisasjoner, men også mer uformelle møtepunkter. Dette underbygger regjeringens standpunkt om at frivillig sektor er avgjørende for et levende demokrati og med det, et inkluderende samfunn med en deltakende innvandrerbefolkning

7.5.4 Er det ønskelig med egne innvandrerorganisasjoner?

Det er viktig å ha et mangfold av ulike typer frivillige organisasjoner, herunder innvandrerorganisasjoner. Utfordringen om inkludering bør i første omgang gå til de store veletablerte organisasjonene, om å tilrettelegge for større mangfold blant sine medlemmer og i sine aktiviteter. Det vil i tilfelle innebære at medlemmer i større grad organiseres ut fra aktivitetsbaserte fellesskap, som for eksempel idrett, ungdomsforeninger, politisk interesse og anti-rasisme.

Temaet er blant annet behandlet i NOU 2006:13. Her drøftes statlig støttepolitikk til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Forskeren Svein Ingve Nødland lanserer tre hovedargumenter for hvorfor egen organisering av innvandrergruppene er et demokratisk gode: For det første er det en serie sosiale og kulturelle argumenter. Han viser her til etablert kunnskap om individers behov for å inngå i fellesskap med likesinnede. Den andre begrunnelsen retter søkelyset mot det faktum at innvandrere er underrepresentert på sentrale arenaer, som arbeidsmarked, i politikken og i samfunnets elite mer generelt. Det tredje og siste punktet Nødland trekker fram, er at ulike grupper er opptatt av ulike temaer som kun angår disse gruppene. Dette kan for eksempel være organisasjoner som vedlikeholder kontakt med hjemlandet eller som arrangerer kulturtiltak som er spesifikt rettet mot en befolkningsgruppe.

Hvem som er «likesinnede» og det faktum at innvandrerbefolkningen har vært «underrepresentert» på sentrale områder, viser til to fenomener som ikke er statiske. Begge temaer arbeider regjeringen aktivt med gjennom sin integrerings- og inkluderingspolitikk. Regjeringen vil aktivt arbeide for både å ivareta gruppenes særegne behov og for å inkludere flest mulig ut fra felles interesser uavhengig av bakgrunn.

Det understrekes videre at organisasjoner kan ha betydning langt utover eget virkeområde. Den danske forskeren Jørgen Goul Andersen (2004) legger vekt på at organisasjonsengasjement er med på å bygge en demokratisk kultur i samfunnet og hos den enkelte borger. Det avgjørende elementet i hans resonnement er at borgerne nærmer seg demokratiet nedenifra gjennom å inngå i et organisert fellesskap. Denne sosialiseringen inn i demokratisk kultur er ikke nødvendigvis avhengig av at organisasjonen er opptatt av politiske emner.

7.6 Etablerte organisasjoner som arena for inkludering

7.6.1 Innledning

Deltakelse og frivillighet for alle er en utfordring som organisasjonene må ta på alvor. Frivillige organisasjoner bør ha målrettede tiltak for å inkludere personer med innvandrerbakgrunn og med nedsatt funksjonsevne, samtidig som organisasjonene i sitt daglige virke bør ha en generell bevissthet om at befolkningen består av ulike mennesker, som alle bør være en naturlig del av organisasjonenes virke og aktiviteter.

Kilde: Foto: Scanpix

Det foreligger enkeltstående studier som kartlegger innvandrerbefolkningens aktivitetsmønster. Et bidrag er Jon Horgen Fribergs (2005), Ungdom, fritid og deltakelse i det flerkulturelle Oslo.Dette arbeidet behandler situasjonen i Oslo, noe som er sentralt ettersom en stor del av innvandrerbefolkningen er bosatt i hovedstaden. Samtidig kan gruppene som er bosatt i Oslo skille seg vesentlig fra innvandrerbefolkningen i resten av landet.

Et konkret eksempel viser at man må være varsom med å trekke slutninger som baseres på at situasjonen i Oslo er gjeldende for resten av landet. For eksempel når det gjelder politisk aktivitet, er det stor forskjell mellom Oslo og resten av landet. Om en ser landet under ett, er valgdeltakelsen betydelig lavere blant ikke-vestlige innvandrere sammenliknet med befolkningen som helhet. Situasjonen er imidlertid motsatt om en bare ser på valgdeltakelsen i Oslo (Bergh og Bjørklund 2003). Etter valget i 2003 var resultatet at politikere med ikke-vestlig bakgrunn var overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen i byen.

Flere av de store frivillige organisasjonene engasjerer seg i aktiviteter rettet mot flyktninger og innvandrere. Norges Røde Kors er et eksempel på dette, blant annet med sitt prosjekt med flyktningguider i kommuner. I dette prosjektet viser guiden den nyankomne flyktningen som er bosatt i kommunen hvilke muligheter som finnes. Dette kan være i forhold til arbeid, utdanning og offentlige tjenester. Guiden deltar på frivillig basis og får også kjennskap til flyktningens liv og skikker. På denne måten får guidingen en gjensidig effekt.

Andre frivillige organisasjoner har også prosjekter knyttet til integrering og inkludering. Blant annet har Redd Barna aktiviteter rettet mot enslige mindreårige asylsøkere som bor på mottak, og Norsk Folkehjelp har flere prosjekter som bidrar til å bekjempe diskriminering og fremme inkludering. Andre eksempler på konkret integrerings- og inkluderingsarbeid finnes blant de landsdekkende organisasjonene på innvandrerfeltet.

Nettopp på bakgrunn av de frivillige organisasjonenes potensial, er det positivt at frivillige organisasjoner iverksetter prosjekter og aktiviteter som kan være et supplement til myndighetenes integrerings- og inkluderingsarbeid. Frivillige organisasjoner representerer mange ulike interesse- og kompetansefelt, og det kan derfor være av stor betydning at frivillige organisasjoner bruker sin spesialkompetanse, sin kontakt med ulike grupper i samfunnet og sine medlemmers ressurser på ulike områder.

I regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap presenteres et tiltak for å støtte frivillige organisasjoner som arbeider mot tvangsekteskap. Ordningen vil bli etablert i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) hvor frivillige organisasjoner kan søke om støtte til arbeid mot tvangsekteskap. Dette er et eksempel på at myndighetene legger til rette for frivillige organisasjoners kompetanse og nettverk.

7.6.2 Innvandrerungdom i Oslo

Horgen Fribergs (2005) studie er basert på intervjuer med 2 998 ungdommer. De fleste var 16 år på intervjutidspunktet. Resultatene viser at det er en markant forskjell mellom majoritetsbefolkningen og ikke-vestlige innvandrere: Mens 72 prosent av gruppen med norsk bakgrunn oppgir at de er medlem av minst en organisasjon, er det kun 51 prosent blant gruppene med ikke-vestlig bakgrunn.

Videre er det verdt å betone at det er betydelig forskjell mellom kjønnene når det gjelder aktivitetsnivå. Mens gutter og jenter i majoritetsbefolkningen er tilnærmet like aktive, er det stor forskjell blant ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. Mens nær seks av ti gutter er med i en organisasjon, er det noe mer enn fire av ti jenter (59 prosent mot 44 prosent). Jenter fra Marokko, Vietnam, Pakistan, Tyrkia og Irak skiller seg ut med særlig lav andel som inngår i organiserte fellesskap.

Nå skal det imidlertid nevnes at antallet i hver gruppe blir svært lavt når man deler utvalget inn etter landbakgrunn. Feilmarginene er store. Trenden er likevel klar, noe som ikke minst framkommer om en ser på ikke-vestlige innvandrere under ett. Da er utvalget på 799 personer.

Innvandrerorganisasjonene inngår i tallmaterialet. De synes imidlertid ikke å rekruttere en stor andel. Dermed er det ikke sagt at antall medlemmer speiler omfanget av aktiviteter i en organisasjon. Det kan for eksempel tenkes at enkelte innvandrere ikke ønsker å være medlem i organisasjoner som har en politisk orientering rettet mot hjemlandet. I den grad de er politiske flyktninger eller opplever at medlemskap kan være forbundet med en personlig risiko, er det rimelig å anta at de ikke vil stå på noen medlemsliste.

Når det gjelder de etablerte organisasjonene, skiller idrettslag seg ut med både mange medlemmer og høyt aktivitetsnivå. Dette gjelder også i noen grad for ikke-vestlige innvandrere. Mer konkret er det en betydelig andel gutter som er aktive, mens jentene i mindre grad er rekruttert inn i organisert idrett. Dette gjelder særlig jenter med pakistansk bakgrunn, som nær sagt ikke deltar i idretten.

Forsker Åse Strandbu (2006) har skrevet en doktorgradsavhandling i sosiologi om idrett som arena for integrasjon. Hun forklarer den lave deltakelsen blant jenter med innvandrerbakgrunn med særtrekk ved norsk idrettskultur. Særlig legger hun vekt på at de unges idrettsdeltakelse ofte forutsetter betydelig innsats fra hjemmet, noe som kan framstå som uvant for mange foreldre med ikke-vestlig bakgrunn.

Utover idrettsforeninger er fritidsklubber, hobbyforeninger og religiøse organisasjoner de organisasjonene som makter å rekruttere flest med innvandrerbakgrunn. Studien indikerer at organisasjoner som har politiske målsetninger eller som er saksorienterte, skiller seg ut med særlig lav andel medlemmer med innvandrerbakgrunn. Dette er samtidig organisasjoner med et betydelig potensial som direkte bidragsytere i løpende beslutninger. Det knytter seg derfor en viss bekymring til at nettopp disse organisasjonene rekrutterer skjevt i befolkningen.

Kilde: Jon Horgen Friberg 2004

Frifond er et lavterskeltilbud til barn og unge. Frifond stiller ikke krav om foreldredeltakelse eller egenbetaling. Det vil derfor være viktig å øke dette tilbudet for å nå ut til så mange barn og unge som mulig.

7.6.3 Motivasjonsfaktorer

I en avgrenset studie, basert på telefonintervjuer med åtte organisasjoner, lanserer Nødland (2006) noen mulige forklaringer på deltakelse i etablerte organisasjoner fra personer med innvandrerbakgrunn. Hans konklusjon er at fokus på dimensjonene religion/livssyn og ideologi/politikk er nødvendige for å rekruttere unge med innvandrerbakgrunn. Funnet peker i noe annen retning enn det Horgen Fribergs studie viser. Nødland understreker behovet for at organisasjonene anlegger en bred og direkte strategi for å rekruttere fra alle grupper i befolkningen. Blant annet viser han til Norges Musikkkorpsforbund, som har en person som henvender seg personlig til potensielle nye medlemmer i klasser i Oslo-skolene.

Nødland oppsummerer resultatene i to konklusjoner: For det første har mange organisasjoner et stykke å gå før personer med innvandrerbakgrunn er inkludert på samme nivå som de norske. For det andre må organisasjonene være proaktive for å rekruttere en større andel enn de makter i dag. Det sistnevnte poenget peker i to retninger. Først og fremst har organisasjonene et potensial for å synliggjøre sine aktiviteter, bedre enn i dag. Dette arbeidet vil dokumentere relevansen for potensielle medlemmer. I tillegg kan det være av stor betydning å rekruttere personer med innvandrerbakgrunn inn til ansvarsposisjoner i organisasjonene.

For kommunene er det viktig å legge til rette for bred foreningsdeltakelse. KS har pekt på at en umiddelbar fare er at kommunene i sin iver etter å inkludere særlig barn og unge med minoritetsbakgrunn, blir overivrige og går inn og tar på seg oppgaver som normalt er et foreldreansvar. Det kan ikke være slik at kommunene som hovedregel skal påta seg ansvar for oppgaver som normalt utøves som ulønnet innsats av foreldrene. Kommunene mangler imidlertid ofte kunnskap om framgangsmåter og metoder som mobiliserer flyktninger og innvandrere i sivilt virke. Det er viktig at en kan få fram erfaringer med ulike modeller for mobilisering av disse gruppene i frivillige organisasjoner. Kommunene spiller en viktig rolle i å legge til rette for slik deltakelse.

Videre vil det være viktig å styrke kompetansen om innvandrere i de tradisjonelle organisasjonene, hvilke kanaler som bør benyttes for å sende ut informasjon og hvordan forholdene kan legges til rette for å nå nye grupper osv. Det kan ikke forutsettes at alle organisasjoner har denne kunnskapen, i sær vil dette gjelde de mindre organisasjonene. Regjeringen vil derfor gi tilskudd til en prosjektstilling (i Frivillighet Norge). Denne stillingen skal brukes til å drive aktivt oppsøkende arbeid overfor aktuelle organisasjoner nasjonalt og lokalt, finne frem til gode eksempler og formidle disse videre, bistå de som arbeider lokalt med råd og ideer og eventuelt hjelpe til med å etablere kontakt med lokale myndigheter og andre aktuelle organisasjoner. Aktuelle tiltak vil være egen nettside og veiledningsmateriell.

7.7 Veien videre

Regjeringen arbeider for et tolerant og mangfoldig samfunn. Alle skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter – uavhengig av etnisk bakgrunn, kjønn, religion, seksuell orientering eller funksjonsdyktighet.

Regjeringen ønsker et mangfold av stemmer i diskusjonene om flerkultur og inkludering. Ulike syn og aktører må få komme til orde. Særlig er det avgjørende at ulike innvandrergrupper har arenaer og kanaler for å synliggjøre behov og fremme interesser.

Det er også viktig at dette ikke bare skjer i etnisk segregerte fora. Mangfoldssamfunnet må speiles i sammensetningen på alle felt og temaer. Satsingen på et mangfoldsår reflekterer samtidig det regjeringen ser som hovedutfordringen for en kulturpolitikk som anerkjenner mangfold: Mulighetene må legges til rette for deltakelse, samtidig må de arenaene som finnes, tas i bruk. Gjennomgangen av tilgjengelig forskning synliggjør at det er et stort antall frivillige organisasjoner, som dekker en betydelig mengde temaer og aktiviteter. En hovedutfordring er å få innvandrerbefolkningen til å ta i bruk organisasjonene på samme måte som resten av befolkningen.

Det er behov for å øke bevisstheten i frivillige organisasjoner for å arbeide med inkludering av nye grupper i samfunnet. Det er videre et stort behov blant innvandrere for mer kunnskap om de frivillige organisasjonenes rolle, og om hvordan de frivillige organisasjoner er organisert internt og i forhold til det offentlige. I tillegg kan mange ha behov for grunnleggende kunnskap i organisasjonsarbeid i demokratisk oppbygde organisasjoner. Innvandreres deltakelse i mer tradisjonelle organisasjoner som idrettslag, korps, kor, hobbyorganisasjoner, velforeninger osv. kan ha en stor betydning for integrering i lokalmiljøet. Det tradisjonelle foreningslivet i alle norske lokalsamfunn kan bidra til å utvikle sosiale nettverk, utvikle tillitsbaserte relasjoner og lære om formelle demokratiske prosedyrer. Deltakelse og inkludering i det norske samfunnet innebærer også deltakelse i frivillige organisasjoner.

Det overordnede spørsmålet gjenstår: Hvordan kan organisasjonene bli mer tilgjengelige, attraktive og relevante for hele befolkningen? I det følgende listes opp noen sentrale utfordringer for en framtidig aktiv inkluderingspolitikk for frivilligheten.

Inkludering av familiene

En stor del av innvandrerbefolkningen har bakgrunn fra steder der frivillighet og frivillige organisasjoner ikke er like utbredt som i Norge. En viktig utfordring er å gjøre potensialet i de frivillige organisasjonene bedre kjent enn det er i dag. Samtidig vil bedre informasjonsarbeid trolig ikke være tilstrekkelig isolert sett. Barrierene for å prøve og for å se hva som skjer i organisasjonene må være så lave som mulig.

Kjønnssegregerte aktiviteter

Regjeringen er bekymret for at personer med innvandrerbakgrunn ikke deltar på linje med andre i frivillige organisasjoner, og spesielt for at jenter med bakgrunn fra ikke-vestlige land er underrepresenterte. Organisasjoner bør vurdere om deres struktur, drift og aktiviteter kan legges opp på andre måter for å inkludere denne gruppen. I flere tilfeller kan det være relevant med aktiviteter hvor det organisatorisk er skilt mellom gutter og jenter. Kjønnsdelte aktiviteter ikke er det samme som kjønnsdelte organisasjoner, og dette er noe som allerede gjøres for eksempel når det gjelder idrett.

Økt fokus på aktivitet i stedet for medlemskap

Tradisjonelt har antall medlemmer vært brukt som barometer på en organisasjons aktivitetsnivå. Det er grunn til å veie dette målet opp mot et mål på antall og omfang av de aktiviteter som har skjedd i regi av organisasjonen. Utfordringen er å dokumentere aktivitet like godt som man kan dokumentere antall medlemmer. Ikke alle innvadrerorganisasjoner har medlemmer men kan likevel ha stor aktivitet.

Samarbeid mellom frivillige organisasjoner

Lokale innvandrerorganisasjoner er ofte viktige aktører i integreringsprosessen for nyankomne innvandrere. Frivillige innvandrerorganisasjoner kan gi informasjon til nyankomne til Norge og i lokalsamfunnet, og kan virke som veivisere og veiledere til tilværelsen i Norge. I tillegg kan eksistensen av en organisasjon med likesinnede, fungere som en trygg havn i et ukjent miljø, som kan gi styrke til å gå videre ut i mer ukjent terreng. For at innvandrerorganisasjonene skal være den positive aktøren de kan være, er det viktig at lokale myndigheter og andre organisasjoner legger til rette for disse nettverkene og organisasjonene – ved å søke råd og innspill ved politikkutforming og ved å samarbeide med disse. Det er mye å tjene på samarbeid mellom tradisjonelle «norske» organisasjoner og innvandrerorganisasjoner. Ved å arrangere felles aktiviteter, vil innvandreres nettverk utvides og de tradisjonelle frivillige organisasjonene vil få god anledning til å spre informasjon om seg selv. På denne måten vil man få kontakt med nye potensielle medlemmer.

Tiltak

• Det gis tilskudd til opprettelse av en prosjektstilling ved Frivillighet Norge, som skal få som ansvar å øke bevisstheten i de tradisjonelle norske frivillige organisasjonene om integrering av innvandrere

• Statlige tilskuddsordninger vil bli gjennomgått for å støtte opp om at frivillige organisasjoner legger forholdene til rette for innvandrergrupper

• Frifond styrkes blant annet med sikte på satsning på barn og unge med innvandrerbakgrunn

• Regjeringen vil oppfordre de frivillige organisasjonene til å:

  • utarbeide informasjon særskilt for innvandrergruppene. Regjeringen vil bidra med midler til dette arbeidet

  • gjennomgå struktur, drift og aktiviter for bedre å ivareta innvandreres behov

8 Velferd og folkehelse

8.1 Innledning

Alle skal ha tilgang til gode og likeverdige helse-og omsorgstjenester, uavhengig av personlig økonomi og bosted. Regjeringen vil satse sterkere på sykomsforebyggende arbeid. I samarbeid med frivillige organisasjoner vil regjeringen fortsette arbeidet mot rusmiddelbruk og tobakksbruk, og bidra til at fokuseringen på fysisk aktivitet og kosthold økes.

Nedenfor gjennomgås noe nærmere hvordan frivillig sektor bidrar til å realisere dette.

8.2 Velferd

Velferdsfeltet, slik dette er definert i Hopkinsklassifiseringen, omfatter organisasjoner som utfører tjenester innen utdanning, helse og sosiale tjenester som i stor grad betales av det offentlige. Velferdstjenester utgjør en mindre del av frivillig sektor i Norge enn i EU-landene. Likevel finner man 55 prosent av fulltidssysselsettingen i den norske frivillighetssektoren i kategoriene utdanning, forskning, sosiale tjenester og helse. I en gruppe EU-land 2 utgjorde tilsvarende kategorier gjennomsnittlig 70 prosent på nittitallet, der Sverige var lavest med 37 prosent, mens Nederland lå høyest med 88 prosent. Velferdstjenester utgjør en betydelig andel av den betalte sysselsettingen innen frivillig sektor i Norge, men dette måles mot en sektor som er relativt liten når det gjelder betalt arbeid i sammenlignende perspektiv. Dette er i samsvar med det som i sammenlignende forskning har vært kalt en «sosialdemokratisk» frivillig sektormodell, der det offentlige står som hovedleverandør av velferdstjenester (Salamon & Anheier 1998). Sysselsettingen i frivillig sektor på velferdsfeltet utgjør 6 prosent av all sysselsetting innen kategoriene «Utdanning» og «Helse og sosialt arbeid» i Norge ( ILO Labour Statistics Database 2003). Dette er høyere enn i Sverige, der frivillig sektor i 2002 hadde ca. 4 prosent av alt betalt arbeid på velferdsfeltet. I Danmark bidrar frivillig sektor med 14 prosent av sysselsettingen.

Når en ser på sammensetningen av sysselsettingen på velferdsfeltet, går det fram at ingen av underkategoriene utdanning og forskning, helse og sosiale tjenester har en dominerende andel av det betalte arbeidet i frivillig sektor, samtidig som ingen heller er helt ubetydelige. Dette betyr at Norge, sammen med Finland blant EU-landene, tilhører den såkalte balanserte modellen (Salamon et al. 1999: 22). I Danmark har helse med 2 prosent en mye mindre andel enn utdanning og forskning og sosiale tjenester med henholdsvis 36 og 28 prosent (Boje, 2006). I Sverige er utdanning, helse og sosiale tjenester mindre med henholdsvis 20, 3 og 16 prosent av antall ansatte i den frivillige sektoren. Kultur og fritid er størst med 26 prosent (Wijkström, 2006). 3 I Norge utgjør kategoriene utdanning og forskning og sosiale tjenester 23 prosent hver av fulltidssysselsettingen i den frivillige sektoren. De er dermed større enn kultur og fritidsfeltet med 12 prosent av sysselsettingen, mens helse utgjør 9 prosent. Helse har dermed en større andel i Norge enn i de andre skandinaviske landene. I Østerrike, Frankrike og Tyskland er sosiale tjenester den største kategorien i sektoren. I Storbritannia er det utdanning som er størst, mens det tilsvarende gjelder for helse i Nederland. Ser vi derimot på EU-gjennomsnittet finner vi at kategoriene utdanning og forskning og sosiale tjenester har de største andelene av betalt sysselsetting i den frivillige sektoren, slik de også har det i Norge.

Den relativt store underkategorien for utdanning og forskning består hovedsakelig av aktivitet på tre områder: Grunnskole og videregående skole, voksenopplæring og videreutdanning, og forskning. Innen voksenopplæring og videreutdanning har frivillig sektor en omfattende rolle med studieforbund, folkehøyskoler, fjernundervisning, folkeakademier og folkeuniversiteter. Innen forskning finner vi Kreftforeningen som bruker en stor del av sine midler til kreftforskning, samt forskningsinstitutter organisert som uavhengige stiftelser, og dessuten vitenskapsakademier, selskaper og foreninger. Frivillig sektor har en svært liten del av grunnskole- og videregående skoler i Norge. Den offentlige skolen har vært sett på som det primære verktøyet for å skape et enhetlig utdanningstilbud for barn og ungdom. Oppmykningen av vilkår for å etablere private skoler under Bondevik II regjeringen ble så kortvarig at konsekvensene ble svært begrensede. De få aktørene som finnes i frivillig sektor representerer utdanningsmessige, ideologiske eller religiøse alternativer til det offentlige tilbudet, slik som internasjonale skoler, Steiner og Montessoriskoler og religiøse skoler. En finner imidlertid også foreninger og lag som forsøker å fremme aktivitet på bestemte felter innen den offentlige skolen gjennom kurs, seminarer og konferanser, f.eks. innen musikk, dans, kunst og design, drama og medieundervisning.

Innen sosiale tjenester er barnehager som opererer på nonprofitbasis det største aktivitetsområdet innen frivillig sektor. Disse kan være drevet av foreldre eller av ulike frivillige organisasjoner, slik som religiøse organisasjoner og menigheter, kvinne- og familielag, sanitetsforeninger og ulike utdanningsorganisasjoner (Steiner, Montessori, ol.). På åttitallet og framover har derfor det offentlige lagt til rette for etablering og finansiering av private barnehager.

Et annet stort aktivitetsområde innen sosiale tjenester er behandling av rusmisbrukere. Her finner vi ulike typer private institusjoner og tiltak som drives av frivillige organisasjoner og stiftelser. I tillegg driver frivillig sektor tilbud for eldre, syke og personer med nedsatt funksjonsevne, samt barnevernstiltak, krisesentre og -telefoner. Avholds- og religiøse organisasjoner har tradisjonelt hatt mye å si for etableringen av rehabiliteringstiltak for rusmisbrukere. Selv om avholdsorganisasjoner og religiøse organisasjoner ser ut til å gå tilbake (Wollebæk, 2002), er en betydelig del av sysselsettingen på rusmiddelfeltet innen frivillig sektor. Disse tiltakene representerer et bredt spekter av ulike tilnærmingsmåter og livssyn. Dette arbeidet er i stor grad finansiert av offentlige midler. Barnevernstiltak og -institusjoner, sammen med krisesentre og støtte- og informasjonstelefoner og nettsteder er også eksempler på tiltak som ble startet av frivillige organisasjoner, men som nå for det meste er finansiert av det offentlige. Innen barnevernet har frivillig sektor i dag en svært liten andel av sysselsettingen, mens de i stor grad står for driften av krisetiltak og telefoner.

Innen helsefeltet er de største aktivitetsområdene innen frivillig sektor sykehjem, klinikker og rehabiliteringstilbud. Det finnes også tilbud innen psykisk helsevern. Dette bidraget representerer en liten andel av den totale arbeidsstyrken innen helsesektoren. Historisk sett har frivillige organisasjoner vært viktige institusjonsbyggere, entreprenører og initiativtakere på et felt som senere langt på vei har blitt tatt over av offentlig sektor. Dette var også i flere tilfeller intensjonen til grunnleggerne. Av helsetilbud drevet av frivillige aktører eksisterer det i dag noen spesialiserte klinikker og medisinske behandlingssentre, i tillegg til noen psykiatriske institusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner og sykehjem og institusjoner for eldre, funksjonshemmede og personer med ulike sykdommer. Disse tilbudene er i stor grad samordnet med det offentlige helsetilbudet og er nesten fullstendig finansiert av offentlige midler, med unntak av mindre egenandeler som pasientene betaler selv. Det finnes likevel eksempler på at det foregår både fornying, ekspansjon og nyetablering av tilbud som drives av frivillig sektor på helsefeltet.

Helsetjenester er i likhet med utdanningssektoren eksempler på områder hvor konkurranse fra private aktører lenge har vært politisk kontroversielt. Tradisjonelt har offentlig finansiering og kontroll blitt betraktet som den eneste måten å sikre et mest mulig likt velferdstilbud på. Selv om de frivillige aktørene er få og i en viss grad ligger under økonomisk og byråkratisk kontroll av offentlige myndigheter, var de fram til 1980-tallet betraktet som det mest aksepterte tillegget til det offentlige tilbudet. I løpet av 1990-tallet har imidlertid andelen av markedsbaserte tilbud på helseområdet økt, og det er nå på flere områder økt konkurranse mellom offentlige, frivillige og kommersielle aktører. Dette reiser utfordringer når det gjelder å legge forholdene til rette for at de frivillige organisasjonenes tilbud skal beholde og videreutvikle sitt særpreg og ikke bli en kopi av det de kommersielle og offentlige aktører kan tilby.

Med utgangspunkt i velferdstilbudets samlede sammensetning kan man trekke den konklusjonen at universalisme, forstått som et generelt tilgjengelig tilbud med en felles minimumsstandard, praktiseres konsekvent bare på visse deler av velferdsfeltet i Norge. Dette gjelder spesielt innen obligatorisk utdanning, sykehus og den primære helsetjenesten, i tillegg til de mest nødvendige sosiale tjenester for syke, eldre og funksjonshemmede. Den universalistiske profilen ekskluderer likevel ikke en kombinasjon av både offentlige, frivillige og private markedsbaserte aktører, slik det er tilfellet med enkelte helsetjenester. På slike områder er imidlertid den frivillige sektorens bidrag beskjedne i omfang og ligger i sterk grad under økonomisk og byråkratisk kontroll av offentlige myndigheter. På andre deler av velferdsfeltet finner man imidlertid klarere unntak fra den universalistiske utformingen. Der finnes det eksempler på at frivillige organisasjoner bidrar til ideologisk og innholdsmessig mangfold i tjenestetilbudet, som f.eks. når det gjelder privatskoler og rehabilitering av rusmisbrukere. Innen andre velferdstilbud, slik som høyere utdanning, videreutdanning, forskning og sosiale ytelser, legger det offentlige mindre begrensninger på utformingen av frivillig tjenesteproduksjon.

Til sammen har velferdsfeltet 11 prosent av medlemmene i den frivillige sektoren. Utdanning og forskningskategoriener sammen med Sosiale tjenester de kategoriene på velferdsfeltet som har færrest medlemmer, med henholdsvis 1 og 2 prosent. Det er innen Helse, pleie og redningsarbeid man finner flest medlemmer, tilsvarende 8 prosent av den totale medlemsmassen i frivillig sektor fordelt på 2000 organisasjoner (2 prosent). Likevel finner man på velferdsfeltet store medlemsorganisasjoner som Kreftforeningen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske Kvinners Sanitetsforening, Redningsselskapet, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp.

At frivillighetsfeltet er i endring bekreftes også av at utsatte grupper organiserer seg i et stadig større mangfold. Veksten av frivillige organisasjonsformer blant utsatte grupper kan henge sammen med pågående omdanninger i dagens samfunn og dreininger i velferdspolitikken. Disse gruppene blir i økende grad tillagt vekt av de politiske omgivelsene. Organisasjonene har små ressurser og er basert på at medlemmene selv bringer inn egen erfaring som formidles til allmennheten og til offentlige instanser og myndigheter.

Noen brukerorganisasjoner ønsker å påvirke hjelpeapparatet som de også er brukere av og bringe inn eget erfaringsmateriale. Organisasjoner av denne type bygger på at den enkeltes ressurser og ferdigheter styrkes og bidrar til hjelp til selvhjelp. Egenorganiseringer bidrar også til utvikling av aktivt medborgerskap.

8.3 Folkehelseområdet

Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i arbeidet for en bedre folkehelse, og de er sammen med statlige, regionale og kommunale myndigheter sentrale aktører i folkehelsearbeidet. Frivillige organisasjoner er sosiale møteplasser som gjør det mulig å dyrke felles interesser på tvers av sosiale skillelinjer. Deltakelse i frivillige organisasjoner kan bidra til sosial inkludering fordi det gir muligheter for å utvikle vennskap og bli inkludert i et større sosialt fellesskap. Sosial inkludering handler om at enkeltindividet blir knyttet til samfunnslivet gjennom deltakelse på ulike arenaer.

I tillegg til egenverdien ved deltakelse i frivillige organisasjoner, bidrar frivillig sektor til vesentlig velferdsproduksjon.

Kilde: Foto: Samfoto

Frivillige organisasjoner kan supplere offentlig innsats på følgende områder:

• Bidra til å fange opp og sette på dagsordenen nye behov som bør følges opp med tilbud fra det offentlige

• Påvirke arbeidet med å videreutvikle velferdsstaten gjennom å kritisere offentlige myndigheter

• Utløse ressurser og tilby tjenester som utfyller offentlige tilbud

Sosiale forskjeller i deltakelse i frivillige organisasjoner

Som omtalt i kapittel 3 deltar grupper med høy inntekt og lang utdanning mer aktivt i frivillige organisasjoner enn grupper med lav inntekt og kort utdanning. Barn fra inntektsfattige husholdninger deltar i mindre grad i aktiviteter i fritiden og i skolesammenheng enn andre barn og unge. Dette er en utfordring både for myndighetene og for organisasjonslivet, og det er en utfordring til økt samarbeid.

Frivillige organisasjoner kan bidra til alternativ identitetstilhørighet og sosial inkludering av grupper som faller utenfor ordinære samfunnsfunksjoner som utdanning og arbeid. Eksempler er ordninger med nettverkskontakter og frivillighetssentraler. Likemannsarbeid i regi av frivillige organisasjoner kan oppleves mer jevnbyrdig enn offentlige tilbud.

Frivillige organisasjoner – partner i partnerskap for folkehelse

Regjeringen vil styrke forebygging i vid forstand og legger vekt på å nå mål gjennom politisk styring og partnerskap med alle krefter i fylker og kommuner. Folkehelsearbeidet forutsetter god regional og lokal tilpasning, helhetsløsninger for fylket eller regionen med samordnet innsats på flere politikkområder, og det forutsettes aktiv medvirkning fra både innbyggerne og berørte parter for å gi resultater. Arbeid med å styrke folkehelsearbeidet gjennom en sektorovergripende organisering basert på partnerskap regionalt og lokalt, er videreført i St. meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

Fylkeskommunene er som regional utviklingsaktør og regional planmyndighet tillagt rollen som pådrivere i regionalt og lokalt folkehelsearbeid. Fylkesplanleggingen er tverrfaglig og nivåovergripende og derfor velegnet til å ta opp folkehelsespørsmål som krever bred tilnærming og som er avhengig av at stat, fylkeskommuner, kommuner og frivillige organisasjoner drar i samme retning. Regionale statsetater, regionale helseforetak, høgskoler og universiteter inngår sammen med frivillige organisasjoner i disse partnerskapene.

Intensjonene med denne arbeidsformen er at folkehelsearbeidet skal underlegges mer politisk styring og skjønn, ta utgangspunkt i lokale utfordringer, muligheter og behov, være en del av de politiske prosessene både i fylker og kommuner, ivareta behovet for befolkningsmedvirkning og styrke lokaldemokratiet.

Satsingen på partnerskap for folkehelse regionalt og lokalt har bidratt til at alle fylker og et stort antall kommuner i disse fylkene fra og med 2007 er involvert. Denne ordningen skal legge til rette for samarbeid med frivillige organisasjoner både i fylker og kommuner slik at de kan bidra med sin kompetanse, møteplasser og nettverk. Idrettens meget viktige bidrag til folkehelsen er nærmere omtalt i kapittel 13.

Med St.meld. nr. 12 (2006 – 2007) Regionale fortrinn – regional framtid og Innst. S. nr. 166 (2006 – 2007), vil denne satsingen bli ytterligere styrket som ledd i vitaliseringen av lokal- og regionaldemokratiet. Regionenes rolle vil i oppfølgingen av meldingen bli tydeliggjort med hensyn til innhold, forventninger og økonomiske rammevilkår med sikte på folkehelse som et selvstendig virksomhetsområde i det regionale utviklingsarbeidet.

Soria Moria-erklæringen legger opp til at det skal satses sterkere på sykdomsforebyggende arbeid, at regjeringen i samarbeid med frivillige organisasjoner vil fortsette arbeidet mot rusmiddelmisbruk og tobakksmisbruk og bidra til at fokuset på fysisk aktivitet og kosthold økes. Det er et mangfold av organisasjoner som på en eller annen måte har helse i sitt arbeidsfelt, enten ved å legge til rette for aktivitet og informasjon både for medlemmer og andre, støtte forskning og tiltak innen helsefremmende og forebyggende arbeid, eller med hensyn til behandling. Det er blant annet en rekke pasientorganisasjoner som spiller en viktig rolle som pådrivere med hensyn til behandlingstilbud og kunnskap hos brukere og nøkkelgrupper. Mange organisasjoner er aktive i regionale og lokale partnerskap for folkehelse og deltar i fylkesvise ressursgrupper for ernæring og fysisk aktivitet.

Å være medlem av en organisasjon og delta i frivillig arbeid vil i seg selv kunne virke helsefremmende, blant annet gjennom at det oppleves meningsfullt og innebærer sosiale fellesskap. I tillegg til egenverdien ved deltakelse i frivillige organisasjoner, bidrar frivillig sektor til vesentlig velferdsproduksjon. I en slik sammenheng må Nasjonalforeningen for folkehelsen og Norske Kvinners Sanitetsforening nevnes. Begge disse er blant pionerene i arbeidet for å styrke den norske befolkningens helse. Først var det kampen mot tuberkulosen og andre smittsomme sykdommer. Senere har de kjempet mot helseproblemer som for eksempel kreft, hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes og sykdomsutvikling som følge av fysisk inaktivitet, overvekt og fedme.

I handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen 2007 – 2011 er frivillige organisasjoner omtalt som viktige aktører. Myndighetene ser det som svært viktig å ha en tett dialog med organisasjonene, og det skal etableres en dialogarena på sentralt nivå der frivillige organisasjoner og aktuelle private aktører inviteres til årlige møter for gjensidig informasjonsutveksling, drøfting av aktuelle saker og utfordringer på kostholdsområdet og mulige samarbeidsprosjekter.

8.4 Personer med nedsatt funksjonsevne

8.4.1 Innledning

Frivillige organisasjoner bidrar i vesentlig grad til å gi personer med nedsatt funksjonsevne en bedre livskvalitet. I kapittel 17 omtales organisasjonenes innsats på omsorgsfeltet. Her omtales først og fremst deltakelse i frivillige organisasjoner og organiserte fritidsaktiviteter for personer med nedsatt funksjonsevne.

FNs standardregler for like muligheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1993. Reglene er ikke juridisk bindende, men er gitt i form av anbefalinger til medlemslandene. De er imidlertid uttrykk for en sterk moralsk og politisk forpliktelse fra statenes side. Reglene framhever målet om full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser og peker på områder og tiltak som er av avgjørende betydning for å oppnå dette. Norge har sluttet seg til standardreglene.

Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses -, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser pga allergi, hjerte- og lungesykdommer. Funksjonshemming oppstår når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.

Den norske politikken for personer med nedsatt funksjonsevne har siden 1981 hatt full deltakelse og likestilling som overordnet målsetting. Teknisk forskrift til Plan- og bygningsloven fikk bestemmelser om tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne allerede i 1976. Senere er forutsetning om deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne kommet inn i for eksempel barnehageloven, arbeidsmiljøloven og opplæringsloven.

Regjeringen legger prinsippet om samfunnsmessig likestilling og universell utforming til grunn for sitt arbeid rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne. Mennesker som lever med nedsatt funksjonsevne og kronisk sykdom skal ha en livskvalitet på linje med den øvrige befolkningen. Personer med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter til personlig utvikling, aktiv deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere. Regjeringen vil legge til rette for at alle, ut fra sine forutsetninger, får like muligheter til å skaffe seg gode levekår og til å ivareta sine rettigheter og plikter som samfunnsborgere.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil fremme forslag om en ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov for personer med nedsatt funksjonsevne. Krav til universell utforming av bygg, anlegg og opparbeidede uteområder vil bli sett i sammenheng med utformingen av ny plan- og bygningslovgivning. Regjeringen vil videre starte arbeidet med en ny handlingsplan for tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.

8.4.2 Deltakelse i frivillige organisasjoner

Samlet sett har vi begrenset kunnskap om omfanget av frivillig aktivitet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er imidlertid gjennomført noen undersøkelser i forbindelse med levekårsundersøkelser.

I 2001 var 83,0 prosent av personer mellom 16 og 66 år medlem av minst en organisasjon eller forening. I 2004 var tallet økt til 84,5 prosent. Tallene viser at personer med nedsatt funksjonsevne like ofte er medlemmer av organisasjoner og foreninger som den øvrige befolkning, men det er forskjeller i hvilke organisasjoner de engasjerer seg i (tabell 8.1).

Tabell 8.1 viser at fagforeninger og arbeidstakerorganisasjoner er den typen organisasjon som flest er medlem av, både personer med nedsatt funksjonsevne og den øvrige befolkning. Helselag, sanitetsforeninger, Røde Kors og lignende engasjerer personer med nedsatt funksjonsevne mer enn den øvrige befolkning. Personer med nedsatt funksjonsevne er ikke overraskende oftere medlemmer av egne interesseorganisasjoner, pasientforeninger, selvhjelpsgrupper og til­svar­ende organisasjoner. Det er små forskjeller mellom personer med nedsatt funksjonsevne og den øvrige befolkning når det gjelder medlemskap i musikkforeninger, korps, kor, teatergrupper og kunstforeninger. Andelen som hadde medlemskap i friluftslivsorganisasjoner, slik som Norsk Jeger- og Fiskerforbund eller Den Norske Turistforening, var noe lavere for personer med nedsatt funksjonsevne enn for den øvrige befolkning.

Om lag en av fem personer med nedsatt funksjonsevne, og en av tre av den øvrige befolkning, var medlem av et idrettslag eller en idrettsforening. Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) vedtok i 1996 at all idrett for personer med nedsatt funksjonsevne i framtiden skulle ivaretas innenfor de ordinære særforbundene gjennom deres idrettslag. Idretten har kommet langt med tanke på å gjennomføre dette, og Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund har derfor i juni 2007 vedtatt å oppløse seg selv. Dette er fyldigere omtalt i kapittel 13.8.

Sosial- og helsedirektoratets prosjekt «Manneråk +5 – Full deltakelse for alle? Utviklingstrekk 2001 – 2006», som ble gjennomført i samarbeid med Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, viser til at selv om denne gruppen totalt sett har en noe lavere organisasjonsdeltakelse enn den øvrige befolkning, er forskjellene, med unntak av deltakelse i idrettslag/foreninger, relativt små. Alder er sterkt relatert til medlemskap i organisasjoner, og det er mest utbredt i de eldste aldersgruppene. Menn er oftere medlemmer i organisasjoner enn kvinner, og dette gjelder også for de med høy utdannelse. De som har universitets- eller høyskoleutdanning har fire ganger så stor sjanse for å ha et slikt medlemskap. Videre er medlemskap mest utbredt blant de som er gift.

Det foreligger ikke statistikk når det gjelder omfanget av deltakelse. Det å melde seg inn i en organisasjon må imidlertid sees på som et aktivt uttrykk for engasjement. Det foreligger heller ikke direkte sammenlignbare tall med tidligere perioder, og det er derfor ikke mulig å si noe bastant om utviklingen i organisasjonsmedlemskap over lengere tid. I NOU 2001:22 Fra bruker til borger heter det imidlertid (s. 200) at:

«Levekårsundersøkelsen viser også at mennesker med nedsatt funksjonsevne er sjeldnere med i musikkforeninger, korps, sangkor og teatergrupper. De er imidlertid oftere medlemmer i religiøse organisasjoner, helselag, sanitetsforening, ungdomslag og pensjonistforening.»

Den noe lavere deltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne kan delvis skyldes den allmenne tilgjengeligheten i samfunnet. Med dette menes at når for eksempel tilgjengeligheten innenfor transport, offentlige bygninger osv. bedres, vil flere personer med nedsatt funksjonsevne kunne ta del i flere typer tilbud og tiltak.

Også på kulturområdet er en økning av den allmenne tilgjengeligheten en grunnleggende forutsetning for å bedre tilbudet for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Som hovedregel skal alle kulturbygg være tilgjengelige for alle. Ved tildeling av tilskudd til nye og eksisterende kulturbygg stiller Kultur- og kirkedepartementet krav til tilgjengelighet for brukere med nedsatt funksjonsevne.

Målet er at personer med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre kan delta aktivt i samfunnet. Deltasenteret er statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Virksomheten er i hovedsak konsentrert om områdene transport, bygninger og ute­områder, informasjons- og kommunika­sjons­teknologi, opplæring og arbeid. Deltasenterets visjon er deltakelse og tilgjengelighet for alle.

Sosial- og helsedirektoratet gjennomførte i 2005 og 2006 et prosjekt om Funksjonshemmedes mulighet til å delta på valg og utøve rettigheter som folkevalgt. Flere kommuner og brukerorganisasjoner bidro i prosjektet for å få fram best mulig kunnskap om hvordan det kan legges til rette for at flere personer med nedsatt funksjonsevne deltar i valg og politisk arbeid. Sluttrapporten fra prosjektet konkluderer blant annet med at det er behov for holdningsskapende arbeid. Det kreves økt bevissthet om hva som hemmer deltakelse og mer kunnskap om hva som fremmer deltakelse. Deltasenteret har utarbeidet og distribuert to veiledere som beskriver hvilke krav som må oppfylles for å sikre god tilgjengelighet, «Tilgjengelighet til valg». Veilederen peker på avgjørende elementer ved for eksempel informasjonsformidling og møtevirksomhet, og kommer med råd og forslag til løsninger. Veilederen retter seg i hovedsak mot kommuner og politiske partier, men kan også være et hjelpemiddel i forhold til andre organisasjoner, styrer, utvalg og råd.

Sosial- og helsedirektoratet har videre gitt ut en veileder om tilgjengelighet til møter, kurs og konferanser. I denne veilederen har Sosial- og helsedirektoratet samlet relevante råd og opplysninger for å fjerne hindringer for personer med nedsatt funksjonsevne. Veilederen er tenkt som et arbeidsredskap i planleggingen av arrangementer og inneholder blant annet en orientering om tilretteleggingstiltak som har stor betydning for ulike grupper personer med nedsatt funksjonsevne.

Rundt 300 kommuner har innført ledsagerbevis for personer med nedsatt funksjonsevne. Ordningen innebærer at innehavere av ledsagerbevis som kjøper billett til full pris gis rett til gratis billett til sin ledsager. Ordningen er frivillig for kommunene. I kommuner som har innført ledsagerbevis gjelder beviset på alle kommunale institusjoner som har inngangspenger. Kommunene stiller dessuten som oftest krav om at blant annet foreninger som mottar økonomisk støtte skal akseptere ordningen med ledsagerbevis.

8.4.3 Kommunale råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne

Regjeringen ser det som viktig at personer med nedsatt funksjonsevne skal få bedre mulighet til påvirkning i saker som angår dem. Dette er blant annet saker om tilgjengelighet, diskriminering på grunnlag av funksjonsevne og tjenester for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Lov om kommunale råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt i 2005 og trer i kraft fra 10. september 2007. Det betyr at alle de nye kommunestyrene og fylkestingene skal oppnevne slike råd eller eventuelt en annen representasjonsordning for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Representasjonsordningen er viktig for å sikre god brukermedvirkning. Ordningen er derfor også viktig for lokaldemokratiet. Gjennom et godt fungerende råd kan kommunene sikre seg at verdifull erfaringskompetanse på en systematisk måte blir spilt inn i planarbeidet i kommunen og medvirke til at valg av løsninger blir så inkluderende som mulig.

Deltasenteret har utgitt heftet «Gode råd er ikke dyre!» som formidler erfaringer om samarbeid mellom slike råd og kommunene. Om lag halvparten av kommunene og de fleste fylkeskommuner har på frivillig basis allerede opprettet råd for personer med nedsatt funksjonsevne. Rådene skaper større oppmerksomhet om behovene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og gir dem faktisk innflytelse i saker som har betydning for deres livssituasjon.

8.4.4 Fritidstilbud til barn og unge

Omtalen under er i hovedsak hentet fra rapporten «Full deltakelse for alle? Utviklingstrekk 2001 – 2006» utgitt av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne og Sosial- og helsedirektoratet.

Rapporten viser til at det foreligger undersøkelser som gir resultater som tyder på at det ikke nødvendigvis er store forskjeller i organisasjonsdeltakelsen mellom unge med nedsatt funksjonsevne og andre unge. En undersøkelse fra NOVA (Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) «Ung i Norge 2002» viste at det for ungdom med nedsatt bevegelighet eller nedsatt hørsel ikke var store forskjeller i organisasjonsdeltakelsen sammenlignet med andre unge. Vi har imidlertid ikke kunnskap om dette også gjelder grupper av unge med andre typer funksjonsnedsettelse.

Ved NOVA er det igangsatt en levekårsundersøkelse som retter seg mot unge med nedsatt funksjonsevne, deres fritidsbruk og sosiale tilhørighet. Stikkord for temaer er skole, fritid, seksualitet, rusmidler og psykisk helse. Denne studien mottar økonomisk støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet og Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, og inngår i en større undersøkelse om ungdom i Oslo (Ung i Oslo 2006).

Tidligere undersøkelser viser at samværsfrekvensen med andre med nedsatt funksjonsevne øker etter hvert som barna blir eldre. Det foreligger ikke undersøkelser som viser årsakene til dette, men en mulig forklaring kan være at unge personer med nedsatt funksjonsevne i større grad enn andre unge vil støte på barrierer mot deltakelse i ulike organiserte og uorganiserte aktiviteter. I 2007 mottok 16 organisasjoner for ungdom med nedsatt funksjonsevne grunntilskudd fra fordelingsutvalget under Barne- og likestillingsdepartementet. Medlemskap i denne type organisasjoner der man er sammen med andre som har den samme funksjonsnedsettelsen kan være en plattform for å utvikle en trygghet og sosial kompetanse, som kan gjøre det lettere å utvikle en trygghet i andre barne- og ungdomsorganisasjoner. Samtidig er det en viktig målsetting å bidra til at alle barn og unge så langt som mulig blir inkludert i sitt nærmiljø, og dermed i de lokale barne- og ungdomsorganisasjonene.

Deltakelsen i fritidsaktiviteter for barn og unge med en funksjonsnedsettelse er avhengig av fysisk tilgjengelighet til blant annet bygninger. I tillegg er det viktig å legge vekt på holdningsskapende arbeid hos de mange frivillige som nedlegger stor innsats for barn og unges fritidsaktiviteter. Dette betyr ikke at organisasjonene skal måtte erstatte eller legge om de oppgavene som er viktige for den enkelte organisasjon, men at ledere i ulike barne- og ungdomsorganisasjoner oppmuntres til å tenke fleksibelt for å tilrettelegge enkelte aktiviteter og oppgaver slik at disse kan tilpasses barn eller ungdom med nedsatt funksjonsevne.

Det foregår et samarbeid mellom de tre organisasjonene Ungdom & Fritid, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Unge Funksjonshemmede (tidligere Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons Ungdom) for å øke bevisstheten om betydningen av å inkludere barn og unge med nedsatt funksjonsevne i det lokale barne- og ungdomsarbeidet.

8.4.5 Særlig om mennesker med utviklingshemming

Reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming i 1991 innebar at institusjonene i det fylkeskommunale HVPU (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) ble lagt ned, og at ansvaret for bo- og tjenestetilbudet ble overført til kommunene.

Bakgrunnen for denne store sosialpolitiske reformen var anbefalingene fra et offentlig utvalg som ble nedsatt i 1982 for å gjennomgå forholdene i HVPU (Lossius-utvalget). Utvalget framhevet i sin rapport at livssituasjonen og levekårene for psykisk utviklingshemmede i institusjonene var sosialt og kulturelt uakseptable, og utvalget konkluderte enstemmig med å foreslå nedlegging av HVPU og overføring av det totale ansvaret for tjenester til kommunene, inkludert omsorgstjenestene.

Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede (NFPU) som senere har endret navn til Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er den største frivillige organisasjonen som arbeider særskilt for interessene for mennesker med utviklingshemming. Organisasjonen har ca. 7 500 medlemmer over hele landet. Den er tilsluttet Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO). NFPU/NFU har vært en sentral pådriver og dialogpartner for myndighetene i forbindelse med HVPU-reformen, både i utformingen av reformen og i gjennomføringen og oppfølgingen av den. Organisasjonen arbeider med et bredt spekter av tiltak og aktiviteter.

Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE) ble stiftet i 1990. Organisasjonen ble dannet som resultat av en bekymring blant endel pårørende over HVPU-reformen og dens gjennomføring, og har gjort seg til talsmann for mer differensierte løsninger enn ideene bak HVPU-reformen legger opp til. Organisasjonen har siden 1995 vært medlem av FFO og har i overkant av 800 medlemmer og 9 fylkeslag.

Frivillig sektors rolle etter reformen – på lokalt nivå

Som ledd i gjennomføringen av HVPU-reformen ble det i løpet av første halvdel av 1990-tallet foretatt en nedbygging av institusjonene og en hjemføring av hver enkelt utviklingshemmet til sin opprinnelige hjemkommune. I denne sammenheng fikk kommunene, og med dem lokalsamfunnet, mange nye utfordringer. Utviklingshemmede var forutsatt å skulle gis et kultur- og fritidstilbud likeverdig med tilbudet til befolkningen for øvrig, og skulle så langt som mulig gis integrerte fritidstilbud. Dette var i utgangspunktet et kommunalt ansvar.

I tiden etter reformen var bildet i mange kommuner at de kommunale myndigheter konsentrerte seg om å sørge for gode boliger og aktivitetstilbud på dagtid, enten i form av arbeid eller opplæring. Det ble etter krav fra staten utformet detaljerte planer for hver enkelt utviklingshemmet på disse områdene. Imidlertid hadde man ofte større problemer med å finne løsninger på behovet for fritidsaktiviteter. Flere av HVPU-institusjonene hadde etablert et omfattende fritidstilbud for sine beboere. I årene etter reformen viste det seg at kommunene hadde problemer med å følge opp et slikt aktivitetsnivå.

Flere kommuner anså at frivillig sektor kunne spille en viktig rolle for å gi et godt kultur- og fritidstilbud til de utviklingshemmede. Mange steder i landet er det frivillig sektor med sine mangefasetterte aktiviteter som utgjør grunnstammen i fritidsaktivitetstilbudet for befolkningen. I tråd med prinsippene for reformen ville dette tilsi at de utviklingshemmede måtte integreres i disse aktivitetene.

Denne prosessen har i ulik grad funnet sted, og med vekslende hell.

Levekårsundersøkelsen 10 år etter reformen viste at i 2001 oppgav 42 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne at fritiden var ensformig/kjedelig eller for lite variert, mot 35 prosent i 1989. Deltakelse i fritidsaktiviteter hadde falt siden 1989.

Bildet er imidlertid ikke entydig. I studien understrekes problemene med sammenligning med den øvrige befolkningen. Utviklingshemmede er ofte mer avhengige av tilrettelagte aktiviteter for å ha en tilfredsstillende fritid. Studien viste videre at deltakelse i fritidsaktiviteter for alle hadde vært lav helt fra 1989 og fram til 2001, og at man i 2001 hadde mindre deltakelse i fritidsaktiviteter enn tidligere i institusjonene.

Andre undersøkelser konkluderer også med at man i liten grad har lykkes med å få til en integrert fritidssituasjon for utviklingshemmede. Det blir imidlertid også pekt på at mange utviklingshemmede er fornøyd med fritidstilbudene og synes de er tilpasset egne behov.

Ved at mennesker med utviklingshemning i mindre grad enn den øvrige befolkning har vært deltakere i frivillige organisasjoners arrangementer og aktiviteter, har de heller ikke tatt del i dette utbygde fritidsfellesskapet som består av ulike nettverk av sosiale aktiviteter. Dette kan selvsagt ha flere årsaker, som at tiltakene sjelden er tilrettelagt, at informasjon ikke når ut, at tilbudet ikke passer eller dekker det en er interessert i osv.

Det er en målsetting at fritiden til mennesker med utviklingshemning skal få den samme betydning og det samme innhold som for alle andre. Alle har behov for å kunne fylle fritiden med meningsfylte gjøremål i aktiv samhandling med andre mennesker. For mennesker med utviklingshemning, som for andre, er det viktig å ha valgmuligheter. Å kunne velge aktivitetstilbud etter interesse og lyst betyr mye for en meningsfull fritid. Mennesker med utviklingshemning er ikke noen ensartet gruppe, men like forskjellige hva interesser og behov angår som alle andre. Derfor har utviklingshemmede et like stort behov for et mangfoldig og rikt fritidstilbud som alle andre.

Mange frivillige organisasjoner, herunder idrettslag, har tatt et medansvar på dette området, og især der forholdene er lagt til rette for samarbeid skjer det mye positivt. Idrett for personer med nedsatt funksjonsevne skal i framtiden ivaretas innenfor de ordinære idrettslagene. Det knytter seg store utfordringer til denne integreringsprosessen, med tanke på at lokale idrettslag som drives utelukkende på frivillig basis skal kunne møte den enkeltes interesser og forutsetninger. Det kan være behov for ulike hjelpe- og tilretteleggingsbehov. For at idrettslagene skal kunne påta seg en slik oppgave, er det nødvendig at forholdene legges til rette lokalt.

Samarbeidsprosjekt mellom en interesseorganisasjon og en annen frivillig organisasjon, eller mellom kommuner og frivillige organisasjoner, kan tilrettelegge både generelt og på det individuelle planet. Dette bidrar til å sikre mulighet til deltakelse for flere, men samtidig å ta vare på enkeltindividet dersom noen har spesielle behov som det må tas hensyn til. I noen tilfeller kan det være nødvendig å tilrettelegge i en slik grad at vi får det vi kaller et særtilbud til utviklingshemmede.

Å åpne opp for lik mulighet til deltakelse for alle mennesker i nærmiljøet, er et viktig mål i en normaliserings- og integreringsprosess. Det må være en målsetting at frivillige organisasjoner finner å kunne åpne opp sine ordinære tilbud for deltakelse fra mennesker med utviklingshemning. Dette vil ofte kreve en ekstra innsats eller bidrag fra den enkelte kommune, faglig så vel som økonomisk.

8.4.6 Funksjonshemmedes organisasjoner

I de senere år har det skjedd betydelige endringer i og mellom funksjonshemmedes organisasjoner. Til grunn for økningen i antall organisasjoner ligger blant annet framveksten av de små og diagnoseorienterte organisasjonene. Disse vokser fram på grunn av den medisinske utviklingen, der stadig flere sykdommer og tilstander får sin diagnose. De fleste av disse er interesseorganisasjoner som arbeider for samfunnsmessig likestilling og deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne, i tillegg til å gi service til egne medlemmer og likemannsarbeid. Service til egne medlemmer gis gjennom blant annet å være en samlingsarena for medlemmer. Velferdstiltak og identitetsskapende arbeid blant medlemmene står også sentralt. Enkelte organisasjoner har lagt særlig vekt på utvikling av et godt behandlingstilbud, informasjon om rettigheter og praktiske forhold.

Staten gir i dag generell driftsstøtte til funksjonshemmedes organisasjoner, tilskudd til likemannsarbeid i organisasjonene og tilskudd til velferds- og ferietiltak. 119 organisasjoner med rundt 330 000 medlemmer mottok en samlet støtte på 138,4 mill kroner i 2007. Antall tilskuddsberettigede organisasjoner har økt fra 38 i 1982 til 119 i 2007.

Det gis dessuten driftsstøtte til paraplyorganisasjonene Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO).

Likemannsarbeid

Likemannsarbeid i regi av funksjonshemmedes organisasjoner kan beskrives som overføring av personlig erfaring med en bestemt type funksjonsnedsettelse til en annen person med samme type funksjonsnedsettelse, og mellom pårørende. Likemannsarbeid er en organisert samhandling som har som mål å gi hjelp, støtte og veiledning partene imellom. Normalt vil den som overfører erfaringer ha lengre og mer bearbeidet erfaring enn de øvrige. Denne personen blir gjerne kalt likemann. Erfaringene kan for eksempel dreie seg om reaksjoner i forbindelse med at en får en funksjonsnedsettelse eller hvordan en kan mestre en hverdag med nedsatt funksjonsevne. Likemannsarbeid skal være frivillig og ulønnet, og kan foregå mellom enkeltpersoner og i grupper.

Ordningen omfatter blant annet besøkstjeneste, selvhjelpsgrupper, støttegrupper under yrkesmessig attføring og jobbsøkerklubber. Det er etablert en tilskuddsordning som skal støtte opp under organisasjoners arbeid med å utvikle gode servicetilbud til medlemmene.

Ferie- og velferdstilbud for personer med nedsatt funksjonsevne i regi av frivillige organisasjoner

Det er etablert en tilskuddsordning for å styrke frivillige organisasjoners mulighet til å gjennomføre gode velferds-, fritids- og ferietiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette tilskuddet gjør det mulig for frivillige organisasjoner å tilby slike tilbud til barn som har nedsatt funksjonsevne og deres familier, blant annet sommerleire, helgekurs etc. Dette er viktige tilbud for å avlaste familiene og gi barna nye opplevelser og impulser. Tiltakene består hovedsakelig av sosiale tilstelninger, idrettsarrangement, leire, kurs og feriereiser i inn- og utland.

Eksemplene under baserer seg på innspill fra Sosial- og helsedirektoratet.

Sommerleir i regi av funksjonshemmedes organisasjoner for barn med særskilt stort hjelpebehov

Etter initiativ fra funksjonshemmedes organisasjoner ble det i 2007 etablert et eget sommerleirtilbud for barn med særskilt store hjelpebehov. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil videreføre denne tilskuddsordningen i 2008.

Frivillige organisasjoner som arbeider målrettet i forhold til å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne

Golf-Grønn Glede

24 medlemsklubber i Norges Golfforbund vil gjennom 2007-sesongen legge golfaktiviteter til rette for personer som trenger ekstra tilrettelegging og oppfølging. Prosjektet Golf-Grønn Glede vektlegger også at klubbene skal være en sosial møteplass. Deltakende golfklubber fordeler seg på 17 fylker, og det forventes at prosjektet vil få rundt 300 deltakere. Målet er at deltakerne skal bli trygge nok til å delta i klubbenes ordinære aktiviteter. Klubbene samarbeider med ulike organisasjoner, institusjoner og kommuner.

Ketil Moes Mosjonsløp

Ketil Moes Mosjonsløp ble i 1992 initiert av Ketil Moe og Johan Olav Koss. Bakgrunnen var at Ketil Moe, som hadde cystisk fibrose, var blitt mobbet da han deltok og kom sist i mål i Sentrumsløpet. I stedet ønsket han å arrangere et løp uten tidtaking for personer med og uten funksjonsnedsettelser, der alle kunne føle seg som vinnere. Løpet samler årlig ca. 1 000 deltakere og 100 – 110 frivillige inngår i arrangørstaben.

Frivillige organisasjoner som har spesielle prosjekter rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne

Økt velvære gjennom trening og kosthold

Norges Håndballforbund, Region Midt Norge, har gjennomført prosjektet «Økt velvære gjennom trening og kosthold». Prosjektet skulle bidra til å gi utviklingshemmede håndballspillere bedre vaner med hensyn til kosthold og fysisk aktivitet. Deltakerne skulle motiveres til økt fysisk aktivitet utenom treninger og kamper, og til variert og sunt kosthold. Det ble gjennomført samlinger, møter og temakvelder. Prosjektresultatene viste at alle hadde endret vaner i forhold til drikke og mat på trening og tur. Flere hadde i tillegg blitt mer aktive utenom den organiserte treningen, ved at de gikk mer, men også trente i treningsstudio. Det er utarbeidet et konsept for videreføring av prosjektet.

Prosjekt Fritidsgården

Larvik lokallag av Norsk Forbund for Utviklingshemmede har i samarbeid med kulturenheten, oppvekstenheten og boligtjenesten for utviklingshemmede i Larvik kommune igangsatt «prosjekt Fritidsgården» – et fritidstilbud primært for utviklingshemmede, men også for andre. Ideen bak prosjektet er omvendt integrering. Prosjektets mål er å skape et aktivt fritidshus med varierte tilbud, tilrettelagt for mennesker som har spesielle behov i forhold til fremkommelighet, trygghet eller sosiale rammer. Fritidsgården er blitt et samlingssted for flere brukergrupper; personer med nedsatt funksjonsevne, foreldre, søsken og tiltakspersoner.

Modeller for lokale kompetansenettverk

I norsk idrett er det særforbundene som har ansvar for å tilrettelegge aktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne gjennom sine idrettslag. Det knytter seg imidlertid utfordringer til det å utforme tilbud for personer med nedsatt funksjonsevne med ulike hjelpe- og tilretteleggingsbehov. Det er behov for at forholdene i større grad legges til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne skal integreres i lokale idrettslag.

I regi av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité skal det gjennomføres et forprosjekt, «Modeller for lokale kompetansenettverk». Forprosjektets mål er å øke aktivitetstilbudet til personer med nedsatt funksjonsevne med store tilretteleggings- og hjelpebehov, hvor de lokale idrettslagene og kommunene er sentrale aktører. Det er etablert tre lokale prosjektgrupper i henholdsvis Lillehammer, Hamar og Trøgstad kommuner. Representanter fra brukerorganisasjoner, lokale idrettslag og aktuelle kommunale etater inngår i de lokale prosjektgruppene. Forprosjektet skal finne fram til og prøve ut modeller for lokale kompetansenettverk. Med lokalt kompetansenettverk tenker man modeller for samarbeid mellom offentlige og frivillige ressurser for å kunne legge til rette for aktivitetstilbud til personer med store hjelpe- og tilretteleggingsbehov. Forprosjektet skal blant annet kartlegge aktivitetstilbudet til målgruppen i kommunene og lokale ressurs- og kompetansebehov, og bistå kommunene i å organisere og tilrettelegge aktiviteter.

Samarbeid mellom organisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne og andre frivillige organisasjoner

Kostforum

Kostforum er et samarbeidsorgan for fem frivillige organisasjoner som arbeider med blant annet forebygging og ernæring (Nasjonalforeningen for folkehelsen, Kreftforeningen, Norges Astma- og Allergiforbund, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Norges Diabetesforbund). Kostforum skal blant annet fremme kunnskap hos befolkningen, men også påvirke næringsmiddelindustrien til å utvikle bedre produkter. Forumet arbeider også helsepolitisk. Det ønsker å gi folk nok kunnskap til å gjøre de rette valgene, og samtidig få industrien til å bidra til det samme ved blant annet god varemerking.

Menneskebiblioteket

Norsk Folkehjelp har siden 2003 samarbeidet med blant annet personer med nedsatt funksjonsevnes organisasjoner om «Menneskebiblioteket». På Menneskebiblioteket kan man låne et menneske på samme måten som man låner en bok på biblioteket. Bøkene personifiserer grupper som andre har fordommer mot eller vet lite om. Eksempler på boktitler er homofil, blind, rullestolbruker, muslim, HIV-smittet, «gamling» og asylsøker. Bibliotekene blir arrangert på ungdomsskoler og videregående skoler, borgerlig og kirkelig konfirmasjonsforberedelse, organisasjoner og ordinære bibliotek med skolebesøk. De som låner bøkene kan stille alle de spørsmål de lurer på. Norsk Folkehjelp samarbeider med personer med nedsatt funksjonsevnes organisasjoner for å rekruttere mennesker til utlån, og vil framover også legge vekt på samarbeid for å kurse lokale grupper som kan holde bibliotek. Målet med tiltaket er at samtalen med «bøkene» skal bidra til å forebygge fordommer og diskriminering i det norske samfunnet.

Tiltak

• Regjeringen vil stimulere til økt deltakelse blant grupper som er underrepresentert i frivillige organisasjoner (jf. St.meld. nr. 20 (2006 – 2007))

• Regjeringen vil få fram bedre kunnskap om deltakelse i frivillig virksomhet for mennesker med nedsatt funksjonsevne

• Det vurderes å etablere pilotprosjekter med et samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner. Gjennom bedre tilrettelegging vil målet være å få med flere mennesker med utviklingshemning i frivillig aktivitet

• Regjeringen vil etablere en dialogarena på kostholdsområdet for frivillige organisasjoner og aktuelle private aktører

9 Internasjonal solidaritet

9.1 Innledning

Regjeringen arbeider etter følgende hovedprinsipper i utenrikspolitikken:

• Legge opp en helhetlig nordområdestrategi

• Føre en mer offensiv Europapolitikk

• Styrke Norges innsats som fredsnasjon og arbeide aktivt for global rettferdighet og en sosial og bærekraftig globalisering

• Videreutvikle FN og folkeretten som forpliktende avtaleverk for alle nasjoner

Nedenfor gjennomgås nærmere hvordan frivillig sektor deltar i det internasjonale arbeidet.

9.2 Internasjonalt samarbeid

Frivillige organisasjoner har betydelig kunnskap om internasjonale forhold og spiller en viktig rolle i utformingen av norsk utenriks- og utviklingspolitikk på en rekke områder. De bidrar også positivt til mangfold i den offentlige debatten om internasjonale forhold og internasjonale prosesser. I sitt arbeid legger regjeringen stor vekt på nær og løpende kontakt og dialog med frivillige organisasjoner.

Gjennom sin tilstedeværelse på ulike kontinenter, spiller norske frivillige organisasjoner dessuten en viktig rolle i gjennomføringen av norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Det gjelder blant annet i freds- og forsoningsarbeid, utviklingssamarbeid og på helseområdet. Organisasjonene utfører konkrete oppgaver og bidrar til overføring av kompetanse og kapasitetsbygging i land der det sivile samfunn står svakt.

Frivillige organisasjoner er viktige partnere i opplysningsarbeidet overfor den norske befolkning. Gjennom støtteordningen for frivillige organisasjoners opplysningsarbeid om nord-sør-spørsmål og utviklingspolitiske tema kanaliseres midler både til rene opplysningsorganisasjoner og til bistandsorganisasjoner med erfaring fra egen bistandsvirksomhet.

FN

Utenriksdepartementet har en bred dialog med norske frivillige organisasjoner i forbindelse med viktige internasjonale prosesser. Blant annet er det etablert et dialogforum som institusjonaliserer denne kontakten og hvor det jevnlig holdes temamøter. De frivillige organisasjonene blir orientert om status og framdrift i ulike saker og inviteres gjennom høringer til å komme med innspill før norske posisjoner fastsettes. Dette gjelder blant annet FN-reformprosessen og FNs samarbeid med det sivile samfunn. Representanter for norske frivillige organisasjoner blir rutinemessig invitert som observatører til viktige FN-toppmøter og konferanser.

Menneskerettigheter

Støtte til ikke-statlige organisasjoner er en viktig del av Utenriksdepartementets strategi i arbeidet for beskyttelse av menneskerettighetene. Det er internasjonale og lokale organisasjoner som er hovedmottakere for slik støtte, men også støtte til norske frivillige organisasjoner og andre norske uavhengige institusjoner inngår i arbeidet for menneskerettighetene. Blant disse er Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, Stiftelsen menneskerettighetshuset, Den norske Helsingforskomité og profesjonsorganisasjoner som Advokatforeningen, Dommerforeningen og Lægeforeningen. Utenriksdepartementet støtter disse organisasjonene økonomisk, men engasjerer dem også i mer konkret samarbeid. Ikke minst gjelder dette i forbindelse med Menneskerettighetsdialogene Norge har med Kina, Indonesia og Vietnam. Her er flere ikke-statlige organisasjoner viktige deltakere.

Norske organisasjoner som arbeider for fremme av menneskerettighetene internasjonalt er også nyttige bidragsytere under forberedelser til multilaterale fora, spesielt i forbindelse med sesjonene i FNs Menneskerettighetsråd. Norge har videre en lang tradisjon for også å inkludere representanter for de ikke-statlige organisasjonene i norske delegasjoner til blant annet FNs generalforsamling og ulike mulitilaterale forhandlinger.

Menneskerettighetsfeltet er et område som stiller særlige krav til uavhengighet for ikke-statlige organisasjoner. Dilemmaet mellom på den ene siden ønsket om å støtte menneskerettighetsorganisasjonenes viktige arbeid og på den annen side hensynet til at deres uavhengighet ivaretas, er et reelt dilemma. I kjernen av menneskerettighetsbeskyttelsen ligger overvåkning av statlige myndigheter og deres praksis. Det er avgjørende at denne vaktbikkjefunksjonen, som i stor grad definerer menneskerettighetsorganisasjonene og deres innsats, ivaretas. Dette forholdet vurderes fortløpende, ikke minst i forbindelse med økonomisk støtte, men også i andre sammenhenger.

Fred og forsoning

Den norske innsatsen for fred og forsoning utgjør en rekke av tiltak; fra å støtte prosesser og forsoningsarbeid drevet av andre aktører, til at Norge selv fungerer som tilrettelegger i fredsprosesser. En viktig del av Norges fredsarbeid er støtte til tiltak som gjennomføres av norske frivillige organisasjoner. I mange tilfeller har de norske frivillige organisasjonene vært inngangsporten til freds- og forsoningsprosesser. Det brede arbeidet som de norske organisasjonene gjør over hele verden har gitt Norge innpass også på steder hvor det offisielle Norge har hatt liten eller ingen tilstedeværelse. Det nære samarbeidet mellom norske myndigheter, frivillige organisasjoner og forskningsinstitusjoner i arbeidet for fred og forsoning blir gjerne betegnet som den norske modellen.

Det er i hovedsak to typer frivillige organisasjoner som Norge samarbeider med hva gjelder freds- og forsoningsarbeid. For det første støtter vi en rekke norske organisasjoner som er religiøst baserte. Dette fordi trosbaserte forskjeller både kan være en kime til samarbeid og konflikt. Norge har derfor vært opptatt av å dra nytte av erfaringer og kontaktnettet til norske organisasjoner, og vi støtter en rekke inter- og intrareligiøse dialogprosesser som ledes av disse blant annet i Midtøsten, Great Lakes, på Afrikas horn og på Filippinene. Viktige samarbeidsorganisasjoner er Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig Råd, Pinsemenighetenes Ytremisjon, Kvekerhjelpen og Kirkelig fredsplattform. For det andre støtter vi norske aktører som kombinerer sitt humanitære engasjement i konfliktområder med prosjektaktiviteter som bidrar til forsoning og styrking av det sivile samfunn, som for eksempel Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Redd Barna og Leger uten grenser.

Gjeldslette og finansiering for utvikling

En rekke norske organisasjoner følger norsk politikk overfor utviklingsbankene (Verdensbanken og regionale utviklingsbanker). Gjeldsspørsmål, innovative finansieringsmekanismer og handelsrettet utviklingssamarbeid følges tett og Utenriksdepartementet har en god dialog med disse i utformingen og oppfølging av norsk politikk. De frivillige organisasjonene besitter ofte betydelig kunnskap om nevnte temaer, og departementet har generelt stor nytte av samarbeidet med det sivile samfunn.

Våren 2006 opprettet UD et konsultasjonsforum vedr. multilaterale bank- og finansspørsmål der UD møter frivillige organisasjoner for å diskutere aktuelle spørsmål og prosesser i institusjoner og fora som er under departementets ansvarsområde, og der organisasjonene kan komme med innspill til norske myndigheter. I tillegg er både Finansdepartementet og Norges Bank, som ansvarlige for relasjonene til IMF, tilstede på møtene.

Frivillige organisasjoner er svært viktige innen utforming av norsk gjeldspolitikk og norske posisjoner i internasjonale gjeldsprosesser. Fagkunnskap og tilknytning til det internasjonale gjeldsnettverket er viktig for departementets arbeid innen temaet. Den norske gjeldsbevegelsen har sammen med regjeringens ambisiøse målsettinger ført Norge i front internasjonalt på gjeldsområdet. Som eneste kreditor inviterte Norge en representant for den norske gjeldsbevegelsen med på Parisklubbens 50-års jubileum i 2006. Det ble lagt merke til og det illustrerer åpenheten og det gode samarbeidet norske myndigheter har med de norske frivillige organisasjonene på gjeldsområdet.

Nedrustning 

Ukontrollert spredning av håndvåpen representerer betydelige humanitære utfordringer og utgjør en trussel mot sikkerhet og utvikling. FNs handlingsprogram fra 2001 for forebygging, bekjempelse og utrydding av ulovlig handel med håndvåpen er det viktigste globale instrumentet for samarbeid på området og også rammen for det vesentligste av Norges innsats på feltet.

Fra norsk side har vi konsentrert innsatsen om å sette håndvåpenspørsmål på den internasjonale og regionale dagsorden gjennom støtte til forsk­ning, opplysningsarbeid og konferanser/semi­narer om sentrale problemstillinger, kapasitetsbygging på nasjonalt og regionalt nivå, samt tilrettelegging for deltakelse fra sivilt samfunn i konsultasjons- og forhandlingsprosesser. I tillegg er det gitt støtte til våpeninnsamlings- og destruksjonsprosjekter, blant annet i forbindelse med større post-konfliktprogrammer for demobilisering, avvæpning og gjenintegrasjon av tidligere stridende.

Frivillige organisasjoner har en sentral rolle som talsmenn for styrket kontroll med håndvåpen. Slike organisasjoner er viktige pådrivere for gjennomføringen av handlingsprogrammet og gjennomfører solide humanitære tiltak og grundig opplysnings- og dokumentasjonsarbeid. På norsk side samarbeider de viktigste aktørene – Institutt for fredsforskning (PRIO), Norges Røde Kors og Kirkens Nødhjelp – om et initiativ for å kartlegge internasjonal handel med håndvåpen (Norwegian Initiative on Small Arms Transfers – NISAT).

Fra norske myndigheters side er det også lagt betydelig vekt på å muliggjøre deltakelse fra sivilt samfunns side i konsultasjons- og forhandlingsprosesser under FNs handlingsprogram gjennom bidrag til IANSA – de frivillige organisasjonenes internasjonale nettverk for håndvåpenrelatert arbeid.

Den norske fredsbevegelsens aktive engasjement for atomnedrustning har bidratt til å skape oppmerksomhet rundt atomvåpenspørsmål i bred forstand, både nasjonalt og globalt gjennom fredsorganisasjonenes internasjonale nettverk og søsterorganisasjoner. Fredsbevegelsen har en viktig rolle i å bidra til å spre kunnskap og informasjon og skape debatt, og er en vesentlig bidragsyter til norsk arbeid for å fremme atomnedrustning og nå målet om en kjernevåpenfri verden.

9.3 Utviklingssamarbeid

9.3.1 Langsiktig utvikling

Norge gir prioritet til styrking av det sivile samfunns evne og rolle som selvstendig aktør i samfunnsutviklingen i de landene vi har utviklingssamarbeid med. Formålet er å utløse sivilsamfunnets potensial som en viktig drivkraft for å nå nasjonale og internasjonale utviklingsmål, for å bidra til at grunnleggende rettigheter respekteres og for å bidra til en demokratisk utvikling i landene. Det offentlige tjenestetilbudet i de fleste samarbeidsland er utilstrekkelig i forhold til behovene, og det politiske systemet gir ofte begrenset mulighet for deltakelse og påvirkning. Et aktivt og mangfoldig sivilt samfunn kan være av stor betydning for å oppnå folkelig deltakelse og sosial og økonomisk utvikling. Et samspill mellom offentlig sektor, privat sektor og sivilt samfunn vurderes som grunnleggende for en heldig samfunnsutvikling.

Den vesentligste del av støtten til utvikling av det sivile samfunn kanaliseres gjennom norske frivillige organisasjoner til deres samarbeidsprogrammer og -prosjekter. En mindre del går via de norske ambassadene som direkte støtte til lokale eller nasjonale organisasjoner. I gjeldende retningslinjer for tilskuddsordningene for frivillige aktørers humanitære bistands- og utviklingssamarbeid av 2001 vises det til norske frivillige organisasjoners særlige fortrinn i samarbeidet med det sivile samfunn i utviklingslandene i egenskap av sin rolle i norsk samfunnsutvikling. Norske frivillige organisasjoner har lagt mye av grunnlaget for demokratiutvikling og velferd i det norske samfunnet. Erfaringene fra denne rollen vurderes således på generelt grunnlag til å ha overføringsverdi også til de utfordringer de sivile samfunn i sør står overfor.

I St.meld. nr. 35 (2003 – 2004) Felles kamp mot fattigdom understrekes at de frivillige organisasjonene i nord og sør er viktige aktører i arbeidet for å nå tusenårsmålene. Organisasjonene kan bidra til gjennomføring av grunnleggende rettigheter og friheter som rett til helse og utdanning og demokratiske friheter som herunder ytrings- og organisasjonsfrihet. Meldingen beskriver mangfoldet i de funksjoner og oppgaver som er aktuelle for aktører i det sivile samfunn i spennet mellom ytterpunktene ren tjenestelevering og rent politisk arbeid. Herunder nevnes: stille krav til myndigheters politikk, fremme marginaliserte gruppers rettigheter, fremme barns rettigheter, fremme folkehelsen, fremme likestilling mellom kjønnene, fremme bevaring og styrking av naturressursgrunnlaget, fremme godt styresett, overvåke måloppnåelse og resultater av offentlig politikk, levere sosiale tjenester, spre kunnskap om samfunnsmessige utfordringer, fremme økonomisk utvikling i lokalsamfunnene og styrke kulturell pluralisme. Sammensetningen av ulikeartede aktuelle oppgaver for det sivile samfunn i sør reflekteres også i det mangfold som utgjøres av de norske frivillige organisasjonene mht erfaring, kompetanse og prioriteringer og er således uttrykk for ordningens relevans for de behov den tar sikte på å fylle.

Den merverdi som tilføres offentlig norsk støtte til sivilt samfunn ved kanalisering av midler gjennom norske frivillige organisasjoner styrkes dels gjennom den kompetanseutvikling som skjer i de norske organisasjonene selv, dels gjennom deres satsing på kompetanse- og organisasjonsbygging hos partnerne i sør. Det er gjennom styrking av partnernes kapasitet til selv å fylle sitt mandat at norske organisasjoner yter sitt viktigste bidrag til utvikling av det sivile samfunn i sør. Dette er også en forutsetning for sikring av innsatsens langsiktige bærekraft.

En betydelig del av norsk bistand kanaliseres til land som befinner seg i ulike stadier av konflikt. Muligheten for å gjennomføre langsiktige utviklingstiltak i slike situasjoner varierer mye og vil blant annet avhenge av myndighetenes forutsetninger som samarbeidspartner og det sivile samfunns forutsetninger. Norske frivillige organisasjoner kan i slike situasjoner ofte være hensiktsmessige kanaler med forutsetninger for å yte konfliktsensitiv bistand.

Utviklingen av samarbeidet mellom bistandsmyndighetene og de frivillige organisasjonene innebærer foruten styrket erfaringsutveksling og bedre koordinering av innsatsen også at organisasjonene med sitt erfaringstilfang blir viktige dialogpartnere og bidragsytere ved utformingen av norsk utviklingspolitikk.

Utvalget oppnevnt av Utenriksdepartementet for vurdering av «Nye roller for frivillige organisasjoner i utviklingsarbeidet», som leverte sin rapport i 2006, understreker i sin anbefaling at det bør legges større vekt på sørorientering og eierskap, og at dette må medføre endringer i norske organisasjoners rolle i langsiktig bistand. Ytterligere styrking av mottakeransvaret i sør er et sentralt tema i det videre samarbeidet med de norske frivillige organisasjonene.

Støtten til sivilt samfunn kan som global ordning i prinsippet anvendes i alle land som kan motta offisiell utviklingsbistand (ODA). Prinsippet om at organisasjonens egne prioriteringer legges til grunn for valg av samarbeidspartnere innebærer at støtten har stor geografisk spredning. I 2006 ble det således gitt støtte til tiltak i til sammen 76 land. Prinsippet må også ses i sammenheng med kravet om at organisasjonene selv må finansiere en egenandel som et uttrykk for at organisasjonene er selvstendige bistandsaktører med finansiering fra medlemmer og/eller andre frivillige bidragsytere.

Tusenårsmålene er retningsgivende for ordningen som for norsk utviklingsbistand forøvrig. Det samme gjelder forutsetningen om at tiltak som mottar støtte gjennomføres i samsvar med nasjonale strategier og utviklingsplaner. Unntak kan gjøres for spesielle aktiviteter knyttet til menneskerettigheter. For øvrig gjøres øvrige retningslinjer og vektlegging innenfor utviklingspolitikken, m.h.t. eierskap, koordinering, kompetanse- og institusjonsbygging, integrering av miljø og likestillingshensyn, hensynet til godt styresett samt forvaltningsmessige krav også gjeldende for denne ordningen.

De norske frivillige organisasjonene varierer fra store bistandsorganisasjoner med omfattende virksomhet med bredt tematisk og geografisk nedslagsfelt, som eksempelvis Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, til små organisasjoner som støtter en partner og ett tiltak. Formen for samarbeid er tilpasset dette. Kravene til de store organisasjonene reflekterer andre forventninger når det gjelder kompetanse og resultater enn til små som i større grad kan fylle en rolle som kanal for et lokalt frivillig engasjement. Samtidig som de store organisasjonene gjennomgående vil ha videre fullmakter til bruk av tildelte midler innenfor avtalt geografisk, tematisk og strategisk rammeverk, vil det også i lys av det skjerpede fokus på giversamarbeid og sektorstøtte være en forventning om at disse inngår bedre i det bredere samarbeidet på landnivå.

Erfaringen med forvaltningen av støtteordningen for sivilt samfunn tilsier at det er grunnlag for å forenkle forvaltningen. Hovedvekten skal ligge på tilskuddsmottakers resultater og kapasitet til å nå avtalte mål. Det innebærer effektivisering av forvaltningen og større plass til faglig samarbeid. Det er derfor etablert et system for regelmessige gjennomganger av de større organisasjonene med formål å undersøke deres faglige og forvaltningsmessige forutsetninger for å nå avtalte mål. Organisasjonene rapporterer årlig og ved utløpet av en avtaleperiode om resultatet innenfor de ulike satsingene. I tillegg rapporterer organisasjonene løpende alle evalueringer som er gjennomført innenfor deres respektive tiltaksportefølje.

9.3.2 Humanitær innsats

En rekke norske frivillige organisasjoner utfører et viktig arbeid i humanitære krisesituasjoner rundt om i verden. Humanitære kriser som følge av konflikter eller naturkatastrofer innebærer ofte store utfordringer når det gjelder å nå de personer som er rammet med rask og effektiv bistand. Det er de humanitære behov i hvert enkelt tilfelle som avgjør valg av kanal for den norske humanitære bistanden. Frivillige organisasjoner, Røde Kors -systemet og FN er de viktigste kanalene. Norske frivillige organisasjoner har ofte vist at de kan reagere raskt og fleksibelt under vanskelige forhold, ofte i nært samarbeid med FNs humanitære organisasjoner.

Flere av de norske frivillige organisasjonene jobber gjennom internasjonale nettverk, hvor innsatsen inngår i en større internasjonal ramme. Eksempelvis arbeider Norges Røde Kors i stor grad gjennom Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-forbundet (IFRC) og det store nettverket av nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-foreninger.

De frivillige organisasjonene vil ofte nå ut til områder og befolkningsgrupper i konfliktsituasjoner, hvor det ikke er ønskelig eller mulig å benytte seg av statlige kanaler. De frivillige organisasjonene samarbeider ofte med lokale partnere, noe som er en forutsetning for å nå ut til de mest sårbare gruppene.

Kilde: Foto: Leger uten grenser

Norske myndigheter støtter organisasjonenes tradisjonelle humanitære innsats og nødhjelp, men også forebyggende arbeid, kapasitetsbygging og utvikling av humanitære beredskapssystemer, hvor den humanitære innsatsen ses i sammenheng med langsiktig bistand. Koordinering av internasjonal humanitær bistand, integrering av kjønnsperspektivet og «do-no-harm» prinsipper i bistanden er blitt stadig viktigere i dialogen norske myndigheter har med de humanitære organisasjonene. Dette er viktige prinsipper og perspektiver som de norske organisasjonene tar videre i dialog og samarbeid med sine partnere internasjonalt og lokalt.

De frivillige organisasjonene er viktige dialog- og samarbeidspartnere for norske myndigheter i internasjonale politiske prosesser på det humanitære feltet. For eksempel var de frivillige organisasjonene svært viktige samarbeidspartnere for norske myndigheter og likesinnede stater i arbeidet som munnet ut i minekonvensjonen. Konvensjonen er blitt en stor suksess. Over 150 stater har forpliktet seg til aldri å bruke landminer. Bruken av landminer er dramatisk redusert verden over, mens internasjonal innsats for å rydde miner og bistå mineofre har blitt mangedoblet. Denne partnerskapsmodellen har regjeringen lagt til grunn for vårt arbeid for et internasjonalt forbud mot visse typer klaseammunisjon som har uakseptable humanitære konsekvenser.

I Norge driver de frivillige organisasjonene et viktig informasjonsarbeid om den humanitære situasjonen i verden, situasjonen for flyktninger og internt fordrevne personer og andre aktuelle temaer på det humanitære området. En rekke organisasjoner arbeider med internasjonale helsespørsmål, for eksempel Leger uten grenser og Kreftforeningen.

Tobakkskonvensjonen

De 192 medlemslandene i WHOs helseforsamling vedtok 21. mai 2003 rammekonvensjonen om forebygging av tobakksskader (Framework Convention on Tobacco Control – FCTC). Avtalen inkluderer tema som bl.a. forbud mot tobakksreklame, minimumskrav for advarselsmerking på tobakkspakkene, tobakksavgifter, finansielt/teknisk samarbeid med utviklingsland og viktigheten av helhetlige tobakksforebyggingsprogrammer.

WHOs rammekonvensjon om forebygging av tobakksskader trådte i kraft i 2005 og danner en ny internasjonal arena for tobakksforebygging. Norge var det første landet som ratifiserte, 16. juni 2003, og er dermed forpliktet til å følge opp konvensjonen. Frivillige organisasjoner på helseområdet, som for eksempel Kreftforeningen, deltok i konvensjonsarbeidet. Organisasjonene er viktige aktører i oppfølgingen av det tobakksforebyggende arbeidet.

Norge oppfyller i dag minimumskravene i rammekonvensjonen. Det er likevel behov for et kraftigere engasjement fra frivillige organisasjoner, blant annet for å fortsette arbeidet med å skape tobakksfrie arenaer for tredjepart, øke bevisstheten om tobakkens skadevirkninger og reise en debatt om målet om et tobakksfritt samfunn.

9.4 Frivillig sektor i norsk europapolitikk

9.4.1 Innledning

Globalisering og internasjonalisering bidrar til å endre dynamikken i samfunnet. Vi ser et tettere samarbeid på tvers av nasjonale og regionale grenser. Utforming av politikk og utøvelsen av myndighet skjer gjennom nettverk av offentlige og private aktører på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Slik flernivåstyring ser vi eksempelvis i EUs komplekse nettverk av institusjoner, regionale og lokale organer, og det sivile samfunns aktive deltakelse. Dette påvirker også hvordan utenrikspolitikken i dag utformes.

EU er blitt mer variert og mangfoldig. Antall medlemsland økte fra 15 til 25 i 2004. 1. januar i år ble Romania og Bulgaria medlem av EU. EU-samarbeidet er gradvis utvidet til å dekke nye politikkområder. Blant annet legges stadig større vekt på sektorovergripende strategier der blant annet økonomi, sysselsetting, forskning og utdanning, velferd og miljø ses i sammenheng. Med EØS-avtalen, Schengen-avtalen og gode bilaterale forbindelser har Norge mange kontakt- og krysningsfelt med EU og EUs medlemsland, både formelle og uformelle. Samarbeidet med EU berører alle deler av norsk samfunnsliv og handler også om folk-til-folk-samarbeid. Det innebærer omfattende sosial, kulturell og politisk kontakt på tvers av landegrensene. Norske frivillige organisasjoner har vært og er en del av et bredt kontaktnett i Europa.

St.meld. nr. 23 (2005 – 2006) Om gjennomføring av europapolitikken og tilhørende handlingsplan anerkjenner disse stadig mer komplekse prosessene og legger vekt på å trekke med alle deler i samfunnet. Regjeringen ser videre betydningen av å utnytte bredden i kontakten med EU, både hva angår aktører og virkemidler. Vi berøres alle på ulike måter til ulike tider avhengig av de roller vi har som borgere, brukere av tjenester eller som aktører i markedet. Ønsket om å påvirke og delta i utforming av politikk knytter seg derfor i økende grad til det europeiske nivået.

Mange norske grupperinger har utviklet en bred kontaktflate inn mot EUs institusjoner og medlemsland. Et bredt spekter av norske organisasjoner deltar aktivt i europeiske paraplyorganisasjoner. Mange av disse organisasjonene spiller sentrale roller i utforming og oppfølging av EUs politikk. Organisasjonenes engasjement og innflytelse har økt betydelig de siste årene, og Europakommisjonen har etablert stadig flere konsultasjonsordninger med berørte parter. Dette kommer i tillegg til det formelle arbeidet gjennom rådgivende komiteer som Den økonomiske og sosiale komité og Regionkomiteen.

Disse er viktige kilder til informasjon og påvirkning. Organisasjonene sitter videre med betydelig kompetanse på det europapolitiske feltet. Dialog og utveksling av erfaringer og informasjon mellom sentrale myndigheter og frivillige organisasjoner vil således kunne bidra til å styrke Norges synspunkter i europeisk og internasjonal sammenheng.

Regjeringens målsetting er at vi skal bli bedre til å utnytte på best mulig måte de mulighetene som fins i forhold til EU. Europameldingen understreker også viktigheten av å styrke bruken av referansegrupper på spesifikke saksområder slik at ulike parter og interessegrupper trekkes løpende med i EU/EØS-arbeidet på et tidlig stadium i prosessen. I dette arbeidet spiller det sivile samfunnet og frivillige organisasjoner en viktig og sentral rolle.

9.4.2 Dialogfora

Norge skal være en aktiv bidragsyter til å skape et trygt og solidarisk Europa, og føre en aktiv politikk som bedre ivaretar våre politiske målsettinger. Det fordrer en åpen debatt på tvers av ulike grupper; mellom det politiske og det sivile Norge. Økt åpenhet og dialog står sentralt i handlingsplanen. Regjeringen har derfor etablert en rekke ulike dialogfora. Foruten europapolitisk NGO-forum avholdes det jevnlig møter i dialogfora for forskere, lokale og regionale myndigheter og arbeidslivets parter. Nasjonalt Europaforum ble avholdt første gang 14. november 2006. Forumet samlet 40 representanter fra ulike deler av samfunnslivet, stortingspolitikere inkludert, til debatt om aktuelle europapolitiske spørsmål. Dialogfora er verdifulle møteplasser som muliggjør å videreutvikle kontakten og følge opp saker, også indirekte via nettverk i europeiske paraplyorganisasjoner.

9.4.3 Tilskudd til frivillige og ikke-kommersielle organisasjoners informasjon om europeisk samarbeid

Ettersom EU/EØS-saker berører de fleste samfunnsområder er det viktig at næringslivet, organisasjonene og befolkningen har god kunnskap om EU og EØS. Regjeringen støtter derfor organisasjoner som driver informasjonsarbeid om EU/EØS. Regjeringen vil særlig støtte tiltak som kan utvide kjennskap til og kunnskap om Europa i det norske samfunn. Målet med tilskuddet er å stimulere til debatt i Norge om sentrale europapolitiske spørsmål samt å oppmuntre ikke-offentlige aktører til nettverksbygging i Europa.

Tilskuddsordningen forvaltes av Utenriksdepartementet og er en viktig finansieringskilde for de mange frivillige organisasjoner som arbeider med europapolitiske spørsmål. Bevilgningen både i 2006 og 2007 er 5 millioner kroner. Blant mottakerorganisasjonene i 2007 kan nevnes: Europabevegelsen, Nei til EU, WWF og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.

I tildelingen legges det vekt på å støtte et mangfold, hva angår tema, type tiltak, organisasjon/aktør og målgruppe. Det legges videre vekt på bred geografisk spredning og en rimelig fordeling mellom «Ja»- og «Nei»- organisasjoner.

9.4.4 EØS-finansieringsordningene/fond for frivillige organisasjoner

Norge bidrar til å styrke det sivile samfunn i Sentral-Europa. Gjennom EØS-finansieringsordningene er det avsatt om lag 570 millioner kroner til egne fond for frivillige organisasjoner (NGO-fond). Slike NGO-fond opprettes i de fleste landene som mottar EØS-midler: Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Litauen, Latvia, Estland, Slovenia og Kypros. Fondene finansieres i hovedsak av Norge.

Midler som er tilgjengelig for frivillige organisasjoners prosjektarbeid i de baltiske og sentraleuropeiske landene har gått nedover de siste årene. Flere store internasjonale givere har rettet fokuset østover etter at disse landene ble medlem av EU i 2004. NGO-fondene som opprettes under EØS-finansieringsordningene vil derfor ha stor betydning for det sivile samfunn i mottakerlandene, og gjør Norge til en av de største bidragsyterne til å styrke det sivile samfunn i de nye EU/EØS-landene.

Norske frivillige organisasjoner har både verdifull kompetanse og lange tradisjoner når det gjelder utvikling og styrking av det sivile samfunn. Dette gir gode muligheter for å etablere samarbeidsprosjekter og danne nye nettverk mellom organisasjoner i Norge og mottakerlandene. Norske myndigheter legger derfor til rette for at frivillige organisasjoner i Norge og i mottakerlandene kan etablere nye nettverk og etablere samarbeidsprosjekter gjennom EØS-finansieringsordningene.

Eksempler på fond som er opprettet så langt

Det polske NGO-fondet er det største i sitt slag og er på over 300 millioner kroner. Fondet ble lansert på en konferanse i Warszawa i slutten av april 2007. Polske frivillige organisasjoner og arbeidslivets parter kan søke om støtte til prosjekter innen demokrati og det sivile samfunn, miljøvern og bærekraftig utvikling samt sosial integrasjon.

Det tsjekkiske NGO-fondet på om lag 80 millioner kroner ble lansert i juni 2006. Fondet vil gi støtte til prosjekter innen styrking av menneskerettigheter og det flerkulturelle samfunn, støtte til barn og unge med spesielle problemer, samt miljøvern.

Det slovakiske fondet ble lansert i mars 2007. Fondet er på nær 50 millioner kroner og har tre fokusområder: menneskerettigheter, sosial integrasjon og bærekraftig utvikling.

NGO-fondet i Latvia er på nær 50 millioner kroner og ble lansert i april 2007. Fondets formål er å styrke de frivillige organisasjonene i landet og gi støtte til prosjekter innen innsatsområdene til EØS-midlene.

9.5 Nordområdene/Russland

Folk-til-folk samarbeidet er en viktig del av regjeringens nordområdestrategi. Frivillighet er en viktig komponent i dette samarbeidet. Et bredt folkelig engasjement kjennetegner samarbeidet i Barentsregionen. Det er lagt vekt på tiltak for å trekke barn og unge med i organisasjonslivet for å bidra til en styrking av det sivile samfunn og den demokratiske utvikling i regionen. Innenfor Barentsområdet er det et løpende samarbeid mellom idrettsorganisasjoner. Idrettslig samarbeid på tvers av landegrensene representerer et viktig bidrag til utvikling av menneskelig kontakt og kulturell forståelse, og det skal legges til rette for en videreutvikling av samarbeidet i regi av idrettsorganisasjonene i nordområdene.

I samarbeid med frivillige organisasjoner har regjeringen bidratt til utprøving av modellen med frivillighetssentraler i Russland. Dette er først og fremst en modell for organisering og rekruttering til lokalt frivillig arbeid.

Norske frivillige organisasjoner kan gjennom kontakt og samarbeid med frivillige organisasjoner i Russland yte betydningsfulle bidrag til å utvikle og styrke det sivile samfunnet. Et styrket sivilt samfunn er viktig for å kunne befeste og styrke demokratiets og rettsstatens stilling. Med dette som bakgrunn er det over flere år gitt støtte til samarbeid mellom frivillige organisasjoner under Utenriksdepartementets bevilgning til prosjektsamarbeid med Russland og under handlingsplanen for atomsaker. Barentssekretariatet i Kirkenes, som forvalter en betydelig del av Utenriksdepartementets midler til regionale Barents­prosjekter, yter også tilskudd til frivillige organisasjoners innsats i Russland.

Organisasjonene mottar tilskudd fra atomhandlingsplanen og fra bevilgningen til prosjektsamarbeid med Russland på bakgrunn av prosjektsøknader. De gjør en stor innsats i sitt informasjonsarbeid og bidrar til fokus og engasjement i de problemstillinger som de er engasjert i. De frivillige organisasjonene søker blant annet å medvirke til lokal medbestemmelse over atominstallasjonene i Nordvest-Russland ved å øke miljøbevisstheten blant befolkningen, bedre dialogen med politikere og myndigheter og øke befolkningens innsikt i alternativene til atomkraft. Det legges også vekt på samarbeid og informasjons- og kompetanseutveksling med russiske miljøvernorganisasjoner.

I tillegg mottok en rekke organisasjoner midler til sitt russlandsarbeid fra Miljøverndepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Barentssekretariatet i Kirkenes.

Tiltak

• Regjeringen vil følge opp nordområdestrategien og videreutvikle folk-til-folk-samarbeidet i nordområdene

• Regjeringen vil bidra til å styrke frivillige organisasjoners evne og rolle som selvstendige aktører i de landene som Norge har utviklingssamarbeid med

• Regjeringen vil styrke dialog mellom sentrale myndigheter og frivillig sektor i europapolitikken

• Regjeringen vil fortløpende ta hensyn til menneskerettighetsorganisasjoners uavhengighet i forbindelse med økonomisk støtte

10 Mangfold

10.1 Innledning

Norge består av et mangfold av befolkningsgrupper og kulturer og har aldri vært et monokulturelt samfunn. Dette gjenspeiles i frivillig sektor som i andre sammenhenger. I dette kapitlet beskrives ulike perspektiver på begrepet mangfold og hvilken betydning disse har for regjeringens politikk overfor frivillig sektor. Utgangspunktet er regjeringens målsetting om å synliggjøre det flerkulturelle perspektivet på alle felter i kulturlivet og bidra til å skape bedre møteplasser mellom majoritets- og minoritetskulturer.

Nedenfor gjennomgås noe nærmere hvordan frivillig sektor bidrar.

10.2 Norge som flerkulturelt samfunn fra historisk tid

10.2.1 Bakgrunn

Norge har så langt tilbake i historien vi kjenner til vært et flerkulturelt samfunn.

Nasjonalstaten Norge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer, og begge folkene har den samme rett og det samme krav på å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Grunnlovens § 110a og Sameloven fastsetter et vidt spekter av rettigheter for den samiske befolkningen og er grunnlaget for regjeringens målsetting om å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Hensynet til samiske interesser skal inkluderes i utformingen av politikk på alle aktuelle områder. Dette ligger til grunn for regjeringens politikk også når det gjelder frivillig sektor innenfor det samiske samfunnet.

Det samiske folket er et folk i fire land. Dette gjenspeiles også når det gjelder frivillig sektor. Regjeringen skal blant annet ut fra dette hensynet bidra til utvikling av internasjonal urfolkspolitikk og samarbeide om samiske spørsmål med de nordiske landene og Russland.

Forpliktelser overfor den samiske befolkning følger også av internasjonale konvensjoner, særlig FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Også minoritetsgruppene jøder, kvener, rom (sigøynere), romanifolket (tatere) og skogfinner har opp til flere hundre års historie i Norge. Disse folkegruppene bærer alle med seg deler av sin opprinnelige kultur og sin internasjonale tilknytning som en viktig del av sin identitet og har gjennom historien bidratt til det kulturelle mangfoldet i landet. Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Med dette følger forpliktelser som regjeringen er opptatt av å leve opp til.

Disse minoritetsgruppene er nærmere beskrevet i kapitlet om minoritetsorganisasjoner.

10.2.2 Det samiske mangfoldet

Samisk kultur framtrer i ulike former, avhengig av blant annet næring og tradisjonelt bosettingsområde. Foruten nordsamene, som er den største samiske gruppen, finnes det også mindre grupper blant samene i Norge. Dette er sørsamer, østsamer/skoltesamer, lulesamer og enkelte med pitesamisk tilhørighet. Disse gruppene har egne dialekter som til dels er svært forskjellige fra hverandre.

Regjeringen anser at enkelte av de mindre gruppenes behov bare kan bli møtt gjennom særtiltak, for eksempel når det gjelder språk, kultur og utdanning. Myndighetene legger derfor stor vekt på å bevare og utvikle sørsamisk, østsamisk/skoltesamisk og lulesamisk språk og kultur. En aktiv offentlig virkemiddelbruk, spesielt knyttet til de mindre samiske gruppene, vil bidra til å styrke det kulturelle mangfoldet i det samiske samfunnet.

10.2.3 Kulturløftet og samisk kultur

Kulturløftet framhever spesielt behovet for å gi samisk kultur gode vilkår. Selv om Sametinget har overtatt forvaltningen av kulturpolitikken på det samiske området, er det et nasjonalt ansvar å sørge for at Sametinget har mulighet til å føre en aktiv og offensiv kulturpolitikk. Bevilgningene til Sametinget over det statlige kulturbudsjettets kap. 320 post 53 er derfor økt med totalt 15,3 mill kroner over de siste to årene. Bevilgningen overføres til og blir disponert av Sametinget, som har ansvaret for profesjonelle samiske institusjoner på kulturfeltet.

Sametinget har ulike støtteordninger, og flere av tiltakene som får støtte bygger i vesentlig grad på frivillig innsats.

Samisk kulturfond fordeler midler til en rekke ulike aktiviteter og tiltak. Hovedmål for fondet er «å fremme tiltak for samisk kultur for samiske barn og unge, samt stimulere samiske kulturaktiviteter for den samiske befolkningen». Her kan det søkes om tilskudd til samisk litteratur, billedkunst og doudji, musikk, tiltak for barn og unge, frie teaterformål, samiskspråklige tegneserier og andre samiske kulturtiltak.

Kunstneravtalen mellom Sametinget og Samisk kunstnerråd ble inngått i 2006. Avtalen administreres av kunstnerrådet og omfatter driftsstøtte til kunstnerorganisasjoner, stipend til samiske kunstnere, innkjøpsordning av billedkunst og dáiddaduodji, og samisk kunstfond.

Samisk kulturminnevern får støtte gjennom en egen tilskuddsordning med formål å verne samiske kulturminner og kulturmiljø slik at samisk kultur styrkes og videreføres. Gjennom støtteordningen ønsker Sametinget også å skape forståelse for samiske kulturminners og kulturmiljøers betydning i det samiske samfunnet. Tilskuddsmidlene kan søkes av eiere og forvaltere av samiske kulturminner og miljøer.

Samisk idrett støttes av Sametinget og har siden 2005 også fått støtte fra spillemidlene. Dette er omtalt annet sted i meldingen.

Det gis støtte til festivaler, som urfolksfestivalen Riddu Riddu og Markomeannufestivalen, en markasamisk festival med ungdomsprofil, dessuten til de samiske kulturhusene, som har en viktig funksjon som arena for samisk kultur i bred forstand.

10.2.4 Samerådet

Samerådet er en samarbeidsorganisasjon for samiske organisasjoner i Finland, Sverige, Norge og Russland.

Samerådet deler årlig ut tilskudd og stipender. Det gis arbeids- og reisestipend til samiske kulturarbeidere samt prosjektstøtte til samiske kulturprosjekter. Støtte gis til enkeltpersoner, grupper og foreninger som søker å fremme og oppmuntre samisk kulturliv. Jf. boks 10.1.

10.3 Nordmenn er forskjellige

Med industrireisingen i Norge i forrige århundre fulgte et stadig økende behov for arbeidskraft som i stor grad ble dekket ved at folk flyttet fra landsbygda og inn til industristedene. I etterkrigstiden har denne mobiliteten økt ytterligere. Dette har sammenheng både med utviklingstrekk i utdanningsmønster og i arbeidsliv og med enkeltpersoners og familiers samlede vurdering av hvilke forhold som må være til stede på det stedet eller i det området der de velger å bosette seg. Tendensen til at folk velger å bosette seg i mer urbane og sentrale strøk har vært et gjennomgående trekk ved utviklingen. Denne mobiliteten kan ses som en integrert del av den vekst- og velstandsutvikling som har vært i Norge i samme periode.

Økt mobilitet førte til at mange familier ble revet løs fra sine tette nærmiljø, sin familie og vennekrets, og fra sine kulturelle og sosiale aktiviteter. Mange erfarte at selv om Norge er et lite land og ofte oppfattes som kulturelt homogent, er det merkbare forskjeller til stede. Dette gjelder de mer åpenbare trekk som dialekter, ulike klimatiske og topografiske forhold og lignende. Det er imidlertid også relativt store forskjeller i omgangsformer, humor, matkultur, tradisjonsmusikk, måter å markere viktige begivenheter på osv.

Denne situasjonen har vært møtt med ulike strategier, som har variert over tid. Mens det i første halvdel av forrige århundre var mer vanlig å forsøke å slette ut forskjellene, ved å legge om dialekt og omgangsformer og i størst mulig grad tilpasse seg sitt nye miljø, vokste det særlig på 1970-tallet fram en ny selvbevissthet og erkjennelse av verdien av å holde på det kulturpreg man var vokst opp med og å beholde sin opprinnelige dialekt. De politiske strømningene ga høyere status til bygda og pluraliteten og var mindre opptatt av konformitet. Et viktig bidrag i denne sammenhengen var nok også at dialektene i denne perioden begynte å slippe mer til i NRKs sendinger.

En vanlig strategi for å kunne beholde og dyrke sitt opprinnelsessted og dets kulturelle særtrekk ble å danne by- eller bygdelag. Det eldste av disse som fortsatt eksisterer er Nordlændingernes Forening i Oslo, stiftet i 1862.

Lagets egen omtale av seg selv sier mye om motivasjonen for etableringen jf. boks 10.2.

På et tidspunkt fantes det så mange slike by- og bygdelag i hovedstadsområdet at det ble etablert egne paraplyorganisasjoner. By- og bygdelagsforbundet (BBF) ble etablert i 1938 og organiserer utflytterlag fra Østlandet og Nord-Norge, mens sørlendingene og vestlendingene har funnet sammen i Bygdelagssamskipnaden i Oslo, som igjen er et fylkeslag i Noregs Ungdomslag.

Enkelte av bygdelagene har et svært variert aktivitetstilbud. Et eksempel er Østerdølenes lag i Oslo.

Det er liten tvil om at disse lagene har bidratt til å lette overgangen til et nytt miljø for mange mennesker opp gjennom årene, samtidig som de har vært en kanal for å beholde kontakten med hjemstedet. De har vært en arena for kontakt på tvers av generasjoner, yrkesgrenser og livssituasjon. Både for de som har vært medlemmer og for de som har deltatt mer sporadisk eller indirekte har lagene også bidratt til å sette flere farger på det lokale miljøet og kulturlivet.

10.4 Et internasjonalt mangfold

«… et kulturelt mangfold skaper en rik og variert verden som gir flere valgmuligheter og beriker menneskelige evner og verdier, og at det derfor er en grunnleggende kilde til bærekraftig utvikling for samfunn, folk og nasjoner.»

Kilde: Fra fortalen i UNESCO’s konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk

Internasjonalt blir kulturelt mangfold i økende grad framhevet som et positivt aspekt i samfunnsutviklingen. FNs «Human Development Report» for 2004 har som tittel «Cultural liberty in today’s diverse world». Rapporten presenterer en bred gjennomgang av kulturdimensjonens rolle i global utvikling. Blant annet understrekes det at for å kunne skape levedyktige samfunn, må vi ha en politikkutforming som stimulerer til kulturelt mangfold, og som erkjenner at vi som enkeltindivider kan ha flere og komplementære identiteter. Land behøver ikke velge mellom nasjonal enhet og kulturelt mangfold. Undersøkelser viser at de to hensynene kan sameksistere og faktisk ofte gjør det.

UNESCO-konvensjonen fra 2005 bygger på den grunnleggende oppfatningen at et kulturelt mangfold som får ufolde seg i et klima med demokrati, toleranse, sosial rettferdighet og gjensidig respekt mellom folk og kulturer, er en absolutt nødvendighet for fred og sikkerhet på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan. Det er viktig at tiltak som stimulerer de aktive kulturuttrykk også er basert på denne sammenhengen. På den måten kan kulturpolitikken bidra til at framtidens mangfoldige kulturuttrykk både nasjonalt og internasjonalt springer ut av et samspill mellom de ulike kulturuttrykk vi har i dag.

Konvensjonens artikkel 11 stadfester rollen det sivile samfunn spiller når det gjelder vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk.

Kilde: Foto: Samfoto

Idealer om mangfold kan synes å stå i motsetning til ønsket om å inkludere innvandrere i de tradisjonelle frivillige organisasjonene og i samfunnet forøvrig. Blant annet kan det tenkes at organisasjoner som er selektert ut fra medlemmenes felles bakgrunn, vil kunne bygge opp under etablerte forestillinger om forenklede todelinger i samfunnet, mellom et «vi» og «de andre». Samtidig er regjeringen av den oppfatning at et mangfold i det frivillige livet, og med det mange ulike typer frivillige organisasjoner, herunder innvandrerorganisasjoner, er av det gode for den enkelte og samfunnet.

10.5 Markeringsår for kulturelt mangfold i 2008

I St.meld. nr. 17 (2005 – 2006) presenterer regjeringen planene for et markeringsår for kulturelt mangfold i 2008. Målene med markeringsåret er å:

• synliggjøre og styrke det mangfoldet som allerede finnes

• skape samhandlings- og samarbeidsmønster mellom kulturaktører med bakgrunn fra henholdsvis majoritets- og minoritetskulturer

• sørge for at minoriteter kan utøve og videreutvikle egne kulturaktiviteter

• stimulere institusjoner og organisasjoner som mottar offentlig støtte til i større grad enn i dag å gjenspeile det kulturelle mangfoldet som finnes i dagens Norge

• øke innbyggernes kunnskap om og respekt for kulturelt mangfold som en positiv dimensjon ved det norske samfunn

• sikre at kulturelt mangfold skal bli et markant og gjennomgående trekk ved norsk kulturpolitikk gjennom en prosess påbegynt i 2008. Målsettingene er derfor å betrakte som langsiktige

Ett av mange viktige tiltak vil være å bidra til økt kunnskap. Kunnskap og innsikt er et avgjørende grunnlag for å kunne ta i bruk det kulturelle mangfoldet. Av og til ser vi at de etablerte institusjonene ikke har nok kjennskap til det som foregår i andre miljøer. Etablerte kulturinstitusjoner med røtter i majoritetssamfunnet og nyere institusjoner og organisasjoner med tilknytning til minoritetsmiljøer, må utvikle arenaer for å samhandle og utfordre hverandre blant annet når det gjelder sentrale begreper i kunst- og kulturlivet som «kunstnerisk frihet», «forståelse og respekt for det som er annerledes», «kvalitet», «profesjonalitet» og selvsagt hovedbegrepet «mangfold». Mangfoldsåret 2008 skal bidra til at slike dialoger kommer i stand. I slike dialoger vil representanter fra majoritetssamfunnet alltid måtte ha et spesielt ansvar for å vise åpenhet. Respekt derimot er en gjensidig dimensjon i enhver dialog.

Rent konkret vil arbeidet med det flerkulturelle foregå samtidig på tre plan: minoritetsuttrykkene skal styrkes, det skal skapes flere møteplasser for dialog og samhandling, og det skal arbeides for at de etablerte kulturinstitusjonene tar det flerkulturelle innover seg.

Kultur- og kirkedepartementet har etablert et eget sekretariat som skal samordne de mange ulike aktivitetene som kulturlivet er i ferd med å planlegge for 2008. Sekretariatet har etablert en referansegruppe som skal sikre at viktige parter og aktører i det flerkulturelle feltet involveres i de konkrete oppgavene.

Det er opprettet en interdepartemental samordningsgruppe, som ledes av Kultur- og kirkedepartementet og som øvrig består av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og like­stil­lingsdeparte­mentet, Kunn­skaps­departe­mentet, Kom­munal- og regional­departe­men­tet og Uten­riks­departe­men­tet. Videre opprettes det egne fylkeskontakter i fylkene. Fylkeskontaktenes oppgave er å være bindeleddet mellom sekretariatet og fylket, institusjoner, organisasjoner og lokale aktører og kommunale aktører.

10.6 Kulturelt mangfold i frivillig sektor

Et samfunn som verdsetter kulturelt mangfold må tilrettelegge for et stort spekter av frivillige organisasjoner som fanger opp ulike interesser og gir hver enkelt mulighet til å dyrke sine interesser og sitt særpreg. I Norge har vi en uensartet flora av frivillige aktiviteter på kulturfeltet som bidrar til et mangfoldig kulturliv. Aktivitetene foregår i alt fra store og veletablerte organisasjoner til små grupper av vidt forskjellige slag, og det finnes en rekke lavterskeltilbud. I utgangspunktet har frivillig kulturvirksomhet derfor et potensial for å skape møteplasser for mennesker med ulik bakgrunn, og slik bidra til å bygge ned kulturelle og sosiale motsetninger ved at enkeltpersoner blir kjent i en situasjon der de dyrker en felles interesse eller jobber sammen for et felles mål. Likevel er det et faktum at personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i det frivillige organisasjonslivet, og det er behov for å vurdere tiltak som kan bedre dette. Disse problemene er drøftet flere steder i meldingen.

Det er en uttalt kulturpolitisk målsetting at hele befolkningen skal ha tilgang til kunst- og kulturopplevelser og mulighet til selv å delta i kulturvirksomhet, uavhengig av geografiske, etniske og sosiale skillelinjer. Bare ved å fremme et større uttrykksmangfold kan man sikre at kulturlivet oppfattes som relevant for en stadig mer sammensatt befolkning.

Konkrete eksempler fra det flerkulturelle feltet

Det finnes spennende prosjekter og tiltak som viser at mange aktører i kulturfeltet i stigende grad har tatt innover seg de utviklingsmulighetene som ligger i det kulturelle mangfoldet. Her skal nevnes noen eksempler som har preget feltet de seneste årene, og som vil kunne være inspiratorer for andre institusjoner og organisasjoner. Et gjennomgående kjennemerke ved de følgende eksemplene er stor frivillig innsats, som utgjør en helt nødvendig forutsetning for at virksomheten skal la seg gjennomføre.

Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK)

CAK kan feire 30-års jubileum i 2007 og er en stiftelse med ideelt formål. Stiftelsen forplikter seg til å formidle kunnskap om afrikansk kultur og afrikanskrelaterte kulturer i Norge og stimulere til kontakt mellom nordmenn og afrikanere på det kulturelle området. CAK har som strategi å engasjere nordmenn i alle aldre som aktive deltakere og utøvere av afrikanske kulturformer, ikke primært som passive tilskuere til afrikanske kunstnere. Virksomheten er basert på bruk av ekspertise fra afrikanske land og diasporaen som pedagoger, og aktivitetene konsentreres om ett afrikansk land eller kulturområde hvert år. De medarbeiderne som rekrutteres fra vedkommende land/område, skal representere sine respektive land og kultur i senterets kurs, seminar og andre kulturaktiviteter.

Du Store Verden!

Du store verden! er et samarbeidsnettverk for organisasjoner, institusjoner og grupper som arbeider innenfor internasjonal kulturformidling og kultursamarbeid. Du store verden! fremmer det kulturelle mangfoldet innenfor kunst- og kulturlivet i Norge. Virksomheten omfatter kunst- og kulturformidling, informasjonsvirksomhet, kompetanse- og påvirkningsarbeid og nettverksbygging både nasjonalt og internasjonalt.

Du store verden! er et nettverk av arrangører, organisasjoner, institusjoner, artistgrupper og ressurspersoner fra kultur- og organisasjonslivet. Målgrupper er kulturliv og organisasjonsliv, skoleverket, myndigheter og publikum i sin alminnelighet.

Du store verden! mottar driftsstøtte over statsbudsjettet fra Norsk kulturråd. Andre viktige støttespillere er Utenriksdepartementet, Oslo kommune, Norad og Akershus fylkeskommune.

Horisont

Stiftelsen Horisont har som formål å bidra til økt kompetanse, likestilling og inkludering samt utvikle kulturelle møteplasser og nye metoder for internasjonal kulturutveksling.

Horisont har ansvaret for den årlige Melafestivalen, arrangert på Rådhusplassen. Mela betyr «møteplass», og Horisont ønsker å skape en arena hvor det kulturelle mangfoldet feires. Det som startet som en festival med hovedvekt på norskpakistansk kultur, har utviklet seg til å bli Norges største flerkulturelle kulturmønstring. I 2006 ble Mela møtested for artister og kunstnere fra blant annet Danmark, Storbritannia, Pakistan, Iran, Vietnam, Palestina, Somalia, Sudan, det sørlige Afrika, Tanzania, Gambia og Trinidad. Samtidig synliggjør Horisont norske artister med minoritetsbakgrunn gjennom Mela og annen virksomhet.

Førde internasjonale folkemusikkfestival

Denne festivalen, som også har status som knutepunktinstitusjon, har siden 1990 sammenført tradisjonsmusikkuttrykk fra Norge med grupper og utøvere som representerer tradisjonsmusikk fra store deler av verden. Hovedgrunnlaget for denne festivalen er tradisjonelle musikk- og danseuttrykk og det store mangfoldet som springer ut derfra, enten det manifesterer seg i såkalt tradisjonstro utøving eller i nye, sjangerovergripende uttrykk. En intens uke i begynnelsen av juli besøker mellom 20 000 og 30 000 gjester denne festivalen hvert år.

Union Scene – Drammens internasjonale kultursenter

Prosjektet er eksempel på hvordan en bykommune med stor andel innvandrere – over 16 prosent av befolkningen – har etablert en kulturell storstue med plass til musikk og teater av alle slag. Den ligger i et område som nå vokser fram som et nytt regionalt senter for opplevelser med Papirbredden kunnskapspark, bibliotek, kafeer og serveringssteder – midt i Drammen.

Union Scene inneholder flere scener for musikk av alle slag. Bragesalen, Idunnsalen og en Black Box for teater gir mange muligheter for parallelle forestillinger mot et større og bredt sammensatt publikum. Kunstnersenteret i Buskerud, Kulturskolen og flere andre kulturinstitusjoner har også sitt tilholdssted i samme område.

Tiltak

• Å følge opp UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold

• Gjennomføre Mangfoldsåret 2008

• Øke støtten til samiske kulturformål

• Øke støtten til kulturaktiviteter med flerkulturell dimensjon

11 Nyskaping, kreativitet og kunnskap

11.1 Innledning

Gjennom sitt mangfold og sin evne til å skape engasjement og deltakelse, er frivillig sektor en sentral arena for læring, kreativitet, kunnskapsformidling og kompetanse. Slik gir den et verdifullt supplement til kunnskapsdannelsen i samfunnet.

Regjeringen har som en av sine viktigste prioriteringer å satse på barn, utdanning og kunnskap. Det er gjennom å sikre alles tilgjengelighet til utdanning og kunnskap at vi som nasjon og enkeltmennesker skaper våre muligheter.

Departementet gjør i det følgende nærmere rede for hvordan frivillig sektor bidrar til en positiv utvikling på dette området.

11.2 Kreativitet og kultur- og næringsutvikling

I sammenheng med den økonomiske nedgangsperioden som startet i siste halvdel av 1980-tallet tok regjeringen Gro Harlem Brundtland i 1986 initiativ til det såkalte PTD-programmet (Privat tjenesteyting i distriktene). Her ble det gjort erfaringer med utvikling av nye arbeidsplasser, der kommuner og næringsliv bl.a. trakk veksler på kulturtiltak og nye virksomheter skapt av ildsjeler og organisasjoner. En av konklusjonene i sluttrapporten fra programmet var at den kulturelle infrastrukturen var av sentral betydning for næringsutviklingen.

Erfaringene fra denne perioden har bidratt til et nytt syn på kulturpolitikken og frivillig sektors betydning for lokalsamfunnet. Den nye erkjennelsen var at et rikt kulturliv ikke bare bidrar til å skape gode nærmiljøer, men at det også er et viktig utgangspunkt for evne til omstilling og nyskapning i det lokale næringslivet. Videre at kulturaktiviteter, både på frivillig og profesjonelt nivå, har et betydelig potensial i form av økonomi og arbeidsplasser.

Disse erkjennelsene samt erfaringer fra senere programmer og prosjekter vedrørende kultur og næringsutvikling er videreført i regjeringens handlingsplan Kultur og næring. Her trekkes det fram at det er mange gode eksempler på at kultur og opplevelser brukes aktivt for å utvikle det lokale miljøet, og at dette ved siden av å styrke identitet og trivsel også bidrar til utvikling av kulturbasert næring, noe som igjen bidrar til å gi stedet økt attraktivitet.

I handlingsplanen slås det fast at regjeringen vil legge til rette for en bedre utnyttelse av potensialet som ligger i skjæringsfeltet mellom kultur og næring, og stimulere til at dette potensialet skal kunne bli realisert for å bidra til innovasjon og verdiskaping i alle deler av landet. Handlingsplanen framhever kulturnæringenes sentrale betydning for den økonomiske utviklingen av samfunnet. En stadig større del av den økonomiske aktiviteten knyttes til varer og tjenester som gir opplevelse og skaper identitet. Design, kunst og kultur, underholdning og opplevelsesindustri er blitt viktige deler av økonomien, både i Norge og internasjonalt.

Det skal stimuleres til at kultur og næring blir et helhetlig og effektivt virkemiddel for å skape gode lokalsamfunn både i byene og distriktene. Selv om tiltakene i handlingsplanen primært er rettet mot den profesjonelle og institusjonaliserte kulturen, er det også rom for den frivillige sektor i en slik strategi. Mange tiltak som er satt i gang av frivillige ildsjeler har blitt betydningsfulle kulturtilbud både for lokalmiljøet og resten av landet, som flere av de store festivalene og idrettsarrangementene. Disse drives i stort monn av ulønnede frivillige, samtidig som de har et betydelig økonomisk omfang, ikke minst når man regner med de økonomiske ringvirkningene en stor mengde besøkende har for det lokale næringsliv.

Også tiltak som i første omgang tar sikte på å styrke identitet og en positiv opplevelse av stedet kan ha stor betydning for næringsutviklingen. Frivillige organisasjoner representerer viktige møteplasser for identitets- og kreativitetsutvikling og for bygging av nettverk i lokalsamfunnet. Ikke bare gjennom det mer «klassiske» foreningslivet – sangkor, historielag, idrettslag osv – men også nærings- og interesseorganisasjonene vil kunne være viktige bidragsytere her.

En satsing på næringsutvikling som er basert på kultur, opplevelse og fritid vil være med på å gi identitet og attraktivitet. Slik kulturbasert næring gjør at et sted blir interessant for flere grupper både med tanke på å bo, arbeide eller komme på besøk. Dette kan igjen gi annet næringsliv ønske om å etablere seg.

11.3 Kunnskap gjennom deltakelse i organisasjoner

Statsminister Jens Stoltenberg, Frivillighet Norges Topplederkonferanse, 9. januar 2007:

«I organisasjonene får folk grunnskole i ledelse, saksarbeid, kampanjejobbing – de lærer å kjempe målrettet for en sak.»

Organisasjonsdeltakelse legger til rette for at medlemmer og aktive kan tilegne seg kompetanse innen enkeltsaker og områder i tillegg til trening i å arbeide målrettet sammen for en felles sak. Deltakelse i frivillige organisasjoner gir generell kunnskap om organisasjonsarbeid og i mange tilfeller også generell kunnskap om samfunnet.

Frivillige organisasjoner har tradisjon for å være pionerer på viktige samfunnsområder. De er ofte nyskapende med hensyn til å fange opp nye behov og innehar en iverksetterkompetanse som gjør at behov møtes eller dekkes. Frivillige organisasjoner er løsningsorienterte, enten det dreier seg om å imøtekomme medlemmenes interesser og behov, eller det handler om utsatte gruppers behov og interesser. Et fortrinn som ofte nevnes når det er snakk om frivillige organisasjoner, er at det er kort vei fra idè til handling. Gjennom deltakelse i frivillige organisasjoner formes kunnskap og innsikt hos den enkelte og tro på at det nytter å gjøre noe i fellesskap.

En vanlig begrunnelse for nytten av å delta i organisasjoner er at en meningsfylt fritid er et gode for det enkelte menneske. Folk lærer å ta ansvar for seg selv og andre, får nyttige ferdigheter og erfaringer og samfunnets normer og ansvar blir formidlet. Organisasjonene er viktige arenaer for opplæring i demokratisk deltakelse, både gjennom at folk lærer virkemåter og spilleregler i en organisasjon, og ved at organisasjonene arbeider med saker som skal avgjøres politisk. Organisasjonene gir både trening for og er et supplement til demokratiet, og bidrar til å utvikle og fremme en kultur for medborgerskap. Organisasjonslivet bidrar til å utvikle demokratisk kompetanse i vid forstand for dem som deltar i organisasjonene, samtidig som organisasjonsdeltakelse har en positiv effekt på samfunnslivet.

Organisasjonenes rolle som kunnskapsformidlere utøves på flere måter.

Økt satsing på kultur- og organisasjonsdeltakelse har stor betydning for andre samfunnsmål som læring og kreativitet, helse, integrering og inkludering. Positiv erfaring med organisasjonsdeltakelse i oppveksten er avgjørende for aktiviteten i voksen alder. Derfor er det spesielt viktig å rette innsatsen mot barn og unge.

Frivillige organisasjoner forvalter store mengder kunnskap, som gjennom for eksempel folkeopplysning og informasjonskampanjer bidrar til å øke den generelle forståelsen i samfunnet for et tema eller problemområde. Frivillige organisasjoner driver en utstrakt kurs- og opplæringsvirksomhet. Studieforbundenes virksomhet spenner over et bredt spekter av emner fra begynneropplæring til opplæring på universitets- og høgskolenivå. Etter lov om voksenopplæring er studieforbundenes hovedoppgave «studiearbeid blant voksne ubundet av pensa og eksamen». For nærmere omtale av studieforbundene – kompetanseutvikling i frivillige organisasjoner, vises til kapittel 24.

Som ledd i å anerkjenne og verdsette praksis i frivillige organisasjoner og sammenslutninger foreslås det å utforme en mal for et frivillighetsbevis. Hensikten vil være å gi honnør til den erfaring og kompetanse som en får ved å være aktiv i frivillige organisasjoner. Dette er en type uformell kompetanse som ofte tilgodeses i arbeidsliv og i utdanningssammenheng, men det er så langt ikke utviklet noe standardisert opplegg for å bevitne slik praksis. Utforming av et slikt bevis må skje i samarbeid med Frivillighet Norge, og det er naturlig at den løpende oppfølging av dette ivaretas av frivilligheten selv, for eksempel gjennom Frivillighet Norge.

Tiltak

• Det vurderes i samarbeid med Frivillighet Norge å utforme et eget «frivillighetsbevis» for å gi honnør til erfaring og kompetanse fra deltakelse i frivillige organisasjoner

• Når det gjelder tiltak for kulturbasert næringsutvikling vises det til regjeringens handingsplan Kultur og næring hvor det er lansert 25 konkrete tiltak gruppert under 6 hovedområder:

  • Utvikle den forretningsmessige kompetansen til aktører innen kultur og næring

  • Konkrete næringsutviklingstiltak

  • Styrke kulturbasert næringsutvikling, steds­utvikling, tradisjonshåndverk og matkultur

  • Satsing på utlandet

  • Kunnskapsformidling

  • Utvide kunnskapsgrunnlaget

12 Gode nærmiljø

12.1 Innledning

Regjeringen vil utvikle et nært samspill med frivillige og ideelle organisasjoner. Materiell trygghet er viktig, men ikke nok for å gi gode og meningsfylte liv. Regjeringen vil bidra til å møte noen av vår tids nye sosiale utfordringer gjennom å støtte og tilrettelegge for frivillig engasjement og utviklingen av et levende sivilt samfunn.

I kulturpolitiske dokumenter fremholdes gjerne kunstens og kulturens egenverdi. Det er bred politisk enighet om at profesjonell kunst og faglig forankret kulturvirksomhet er verdifullt i seg selv. Dette står ikke i motsetning til samtidig å legge til rette for aktiv formidling til brede grupper. Tvert i mot, ved at regjeringen vil føre en politikk for å skape møteplasser mellom mennesker vil dette kunne bidra til en oppvurdering av kunstens, kulturens og idrettens rolle. En offensiv kulturpolitikk skal styrke kulturens betydning og tilstedeværelse i hele samfunnet. Alle skal ha tilgang til kulturopplevelser, uavhengig av geografiske og sosiale skiller.

Nedenfor redegjøres nærmere for hvor viktig frivillig sektor er på dette området.

12.2 Utvikling av gode nærmiljøer

Gode nærmiljøer skapes ikke verken av det offentlige eller av private og frivillige, men i et samspill mellom alle disse aktørene. Både stat, fylkeskommune og kommune har ansvar for at rammebetingelsene er så gode som mulig. Ved god arealplanlegging og aktiv bruk av regulerings- og utbyggingsplaner skal myndighetene sikre kvalitativ og tidsmessig utvikling og utbygging innenfor kommunen, gi gode muligheter for vekst og utvikling og samtidig sikre kulturminner og verdifulle naturressurser.

Videre er det et offentlig ansvar å sørge for et fysisk miljø som gir mangefasetterte muligheter for sosial kontakt og aktivitet. Dette kan være i form av bygninger og anlegg, åpne områder for lek og rekreasjon, i tillegg til naturlige møteplasser i bygda eller byen, møteplasser som erstatter den gamle vannposten eller landhandelen som arena for tilfeldige møter og samtaler.

Samtidig er et godt nærmiljø avhengig av alle de aktører som bor og virker der – både enkeltpersoner, frivillige organisasjoner og lokalt næringsliv. Bare ved deres aktive innsats og engasjement kan det sikres at nærmiljøet blomstrer, både sosialt, kulturelt og økonomisk.

Kommunene har i de seneste tiårene investert mye i bygging av et bredt spekter av bygg og anlegg for idretts- og kulturaktiviteter, sosialt samvær, fritidsaktiviteter, lek og rekreasjon. Disse er ofte finansiert med bidrag fra statlig side og i en del tilfeller også i samarbeid med private næringsinteresser, og utgjør en svært viktig infrastruktur for det kulturelle og sosiale liv i nærmiljøet.

Mye av den aktivitet som foregår i byggene og anleggene ivaretas av det offentlige. Viktige institusjoner og tiltak så som bibliotek, kino, fritidsklubber, kulturskoler, eldresentre, barnehager og skolefritidsordninger – for å ha nevnt noen – er et naturlig ansvar for kommunene.

Kilde: Foto: Scanpix

Den frivillige aktiviteten er imidlertid et svært verdifullt og nødvendig supplement til dette. Et bredt spekter av frivillige organisasjoner gir viktige bidrag til å skape en god ramme om tilværelsen og oppvekstmiljøet i lokalsamfunnet, både i byer og bygder, store og små kommuner i Norge. Også ut fra dette perspektivet ser regjeringen det som viktig å gi gode rammebetingelser for frivilligheten. Ett virkemiddel er finansielle bidrag. Et annet er å trekke frivillige organisasjoner inn i beslutningsprosesser, høringer m.v. og dermed gi dem innflytelse. Et tredje er samarbeid om enkeltprosjekter av kortere eller lengre varighet, hvor man utnytter de mulighetene som ligger i skjæringspunktet mellom offentlig myndighet og økonomi og de frivilliges engasjement, nettverk og kunnskaper. Dette vil kunne gi det beste vekstgrunnlag for gode lokalmiljøer, med løsninger som er tilpasset de lokale tradisjoner og forutsetninger.

Det er av sentral betydning at det er tilgang på gode møtesteder for barn og unge i nærmiljøene, og at disse er slik utformet at de gir rom for lek, ulike former for aktiviteter og samvær med jevnaldrende, både i organiserte og uorganiserte former. Både barnehager, skoler, fritidsklubber, lekeplasser og andre offentlige arenaer er derfor viktige. Det er også viktig å utforme arenaer som er tilpasset de nye former for aktivitet og lek som barn og unge er opptatt av. Ett eksempel er ramper for skating, et annet kan være tilgang på pc’er på biblioteket.

4H får støtte både fra det offentlige, fra privat næringsliv og ikke minst fra bransjeorganisasjonene. Den er også ett av mange eksempler på at barn og unge gjennom deltakelse i en lokal organisasjons aktivitet har mulighet for å få kontakt med jevnaldrende både i norden og i resten av verden.

12.3 Frivillig aktivitet på kulturområdet

Bidraget fra frivillig sektor på kulturområdet er av uvurderlig verdi og utgjør en hjørnestein i det lokale kulturliv. Svært mange aktører er involvert, og det frivillige innslaget dekker et bredt spekter av aktiviteter. Ofte samspiller det frivillige og det profesjonelle kulturlivet. Det finnes mange eksempler på profesjonelle musikere eller musikkpedagoger fra det regionale orkesteret eller den kommunale kulturskolen som på fritiden er instruktører for det lokale kor eller korps, eller på andre måter deltar i det lokale amatør-musikklivet. Det samme mønsteret går igjen på andre kunst- og kulturområder.

Slik får man et samspill mellom den profesjonelle delen av kulturlivet, som ofte har staten som tyngste finansielle bidragsyter, og den lokale aktiviteten, som oftest er finansiert av kommunen og brukerne selv.

Fritidskulturlivet er en viktig faktor for utviklingen av et lokalsamfunn, på samme måte som det lokale næringslivet er det. Kulturlivet bidrar samlet sett med mange arbeidsplasser, og utgjør en viktig del av beslutningsgrunnlaget for hvor mange som vil velge å bosette seg. Kultur og fritidsorganisasjoner utgjør 30 prosent av medlemsmassen og 12 prosent av sysselsettingen innen frivillig sektor.

For den enkelte deltaker utgjør det frivillige kulturlivet en arena hvor man har mulighet til å dyrke egne interesser, til egenutvikling og læring, et sted man kan gjøre erfaringer med lederskap og ikke minst møte andre mennesker innenfor en meningsfylt ramme.

For befolkningen for øvrig utgjør det lokale frivillige kulturlivet ofte det viktigste kulturtilbudet i hverdagen. Mange lokalmiljø i Norge har ingen profesjonell kulturinstitusjon, og turneaktiviteteten til regionale og statlige institusjoner strekker ikke til for å besøke alle steder i landet. Det lokale koret, korpset, amatørteateret, historielaget, kunstforeningen eller idrettslagets revygruppe er dermed de som kan sørge for muligheten til å se teater, høre en konsert eller se en utstilling. Ikke minst har dette stor betydning for den mindre mobile del av befolkningen, som ikke så lett kan ta turen til nærmeste by for å få kulturelle opplevelser.

I denne sammenhengen er samspillet mellom det profesjonelle kulturlivet og den frivillige aktiviteten en viktig og betydelig faktor, som bidrar til økt kompetanse og kvalitet. Regjeringens kulturpolitikk tar sikte på å legge til rette for en slik dynamikk.

Det frivillige kulturlivets lokale ledd på barne- og ungdomssiden får statlig støtte først og fremst via Frifondordningen, som er omtalt annet sted i meldingen. Indirekte gir staten også støtte til det lokale kulturliv i form av statlige tilskudd til bygg og anlegg, til organisasjonenes nasjonale ledd og paraplyorganisasjoner og til drift av profesjonelle kunst- og kulturinstitusjoner rundt omkring i landet.

Det ytes i tillegg betydelig støtte fra fylkeskommunalt og kommunalt nivå. En del aktiviteter får også støtte fra privat næringsliv, bransjeorganisasjoner m.v.

12.4 Frivillig aktivitet og oppvekst- og ungdomsmiljøet

Den frivillige aktiviteten foregår innenfor og i forhold til alle befolkningsgrupper, men ikke minst som et tilbud til barn og unge. Idretten er den største bidragsyter i denne sammenhengen, med det høyeste antall medlemmer både generelt og blant barn og unge spesielt. Det finnes knapt et lite lokalsamfunn i landet som ikke har en eller annen form for organisert idrettsaktivitet.

Mangfoldet innenfor gruppen frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner er minst like stort som innenfor voksenorganisasjonene. Aktivitetene spenner fra speiding og friluftsliv til rollespill og skating, kor og korps, leikarring og miljøvern samt politiske organisasjoner.

Regjeringens politikk på området tar utgangspunkt i målsettingene for barne- og ungdomspolitikken generelt. Ikke minst ser man organisasjonenes rolle når det gjelder å utvikle og vedlikeholde en positiv barne- og ungdomskultur som sentral. I den sammenhengen spiller skole og utdanning en viktig rolle, men dersom barn og unge i tillegg har gode fritidstilbud som gir dem mulighet til å dyrke sine interesser og utvikle seg i kontakt med både jevnaldrende og voksne, vil dette bidra til å gi dem en verdifull plattform for resten av livet.

Utfordringene for organisasjoner som arbeider med barn og unge er mange, særlig ut fra at det i dag er svært mange andre aktører og aktiviteter som konkurrerer om de unges oppmerksomhet. Ikke minst har trekk ved den teknologiske utviklingen bidratt til å endre bildet. Barne- og ungdomsorganisasjonene opplevde en sterk nedgang på 1980- og 1990-tallet, fra ca. 850 000 medlemmer under 26 år i 1976 til ca. 280 000 i 1999. I det siste tiåret ser det imidlertid ut til at situasjonen har stabilisert seg på et medlemstall mellom 300 000 og 350 000. Dette er nærmere omtalt i kapittel 15.

Et annet trekk ved utviklingen for barne- og ungdomsorganisasjonenes del er at hovedvekten har flyttet seg fra samfunnsorienterte organisasjoner til mer aktivitetsbaserte organisasjoner som først og fremst ivaretar medlemmenes hobbyer og fritidsinteresser. Dette er sammenfallende med den generelle utviklingen innenfor det frivillige organisasjonslivet. Ifølge Tranvik og Selle (2002) er det en klar tendens til at foreninger som er «andre-orienterte», eller har politiske målsettinger, er i tilbakegang, mens selvhjelpsgrupper, grupper eller sammenslutninger rettet mot selvutfoldelse eller som har kulturelle formål, får økende tyngde. En slik individualisering kan man se som en generell samfunnsutvikling (Demokrati i Norden, Nordisk Ministerråd 2004).

12.5 Frivillig aktivitet og stedsutvikling

En kjent konsekvens av sterk sentralisering er nedleggelse av arbeidsplasser, fraflytting og sosial og kulturell utarming av utsatte lokalmiljøer. Samtidig vil modernisering av offentlig forvaltning, offentlige investeringer eksempelvis i form av veibygging påvirke lokalmiljøers attraktivitet og levedyktighet, samt at naturlige sammenhenger mellom topografi, bebyggelse og ferdselsveier ble brutt.

I en slik situasjon er det eksempler på at frivillige krefter tar initiativ til å snu utviklingen. Enkelte steder har man med stort engasjement og dugnadshjelp finansiert og realisert nye bygg og anlegg for kultur- og fritidsaktiviteter. Andre steder har man i samarbeid med kommunen og lokalt næringsliv tatt fatt i behovet for en stedsutvikling for å gjenvinne trivsel og vitalitet i lokalmiljøet.

12.6 Frivillig aktivitet og identitetsbygging

Lørenskog kommune, kommune i hovedstadsområdet med egen identitet

Lørenskog kommune har ca. 30 000 innbyggere og er en av nabokommunene til Oslo. Hovednæringer er service og industri.

Kommunen har tatt initiativ til en egen nettportal for frivillig sektor, Lørenskogportalen, hvor frivillige organisasjoner kan presentere seg selv og sin aktivitet for publikum. Organisasjonene er selv ansvarlige for å holde innholdet om seg selv oppdatert. Det er nå 168 organisasjoner i portalen, som omfatter kategoriene arbeidstakerorganisasjoner, helse, omsorg, humanitære, husflid, idrett, livssyn, motor, musikk og sang, natur og friluft, politiske partier, speider og velforeninger.

Selv om Lørenskog kommune befinner seg i kort avstand til landets hovedstad med dens rikholdige tilbud av institusjoner og aktiviteter, har kommunen den samme brede viften av organisasjoner som man vanligvis finner i en norsk kommune, ikke minst innenfor kultur- og fritidsområdet. Dette faktum sier mye om hvilken betydning de lokale organisasjonene har som identitetsskapende faktor, og hvor viktig det er at fritidsaktivitetene foregår i ens eget nærmiljø.

Velforeningene står sterkt i mange kommuner, så også i Lørenskog. De 26 velforeningene har samlet seg i Lørenskog velforeningers fellesutvalg, som presenterer seg på egen hjemmeside på Internett jf. boks 12.4.

Ut fra velforeningens egen beskrivelse av sin aktivitet kan man tydelig lese at den oppfatter seg som et helt nødvendig korrektiv til offentlige myndigheter i saker som gjelder utvikling og utbygging i kommunen, med tanke på nærmiljøets interesser. Formålet med denne aktiviteten er som de selv sier:

«å være med på å utvikle Lørenskog til en kommune som skal være den beste kommunen å bo og arbeide i.»

Tiltak

• Satse på frivillig kulturliv ved å gjennomføre Kulturløftet

• Videreføre tilskuddsordninger for kulturhus og regionale møteplasser

• Fortsatt videre satsing på Frifond for å styrke lokale aktiviteter for barn og ungdom