Del 3
De ulike sektorene

13 Idrett

13.1 Innledning

I kapittel 13 gis en omtale av idretten. Her omtales idrettens betydning og omfang, og det redegjøres for den frivillige innsatsen. Statens tilrettelegging for idrett og fysisk aktivitet gjennomgås. Det foreslås blant annet et folkehelseprosjekt kalt «Folk i bevegelse».

13.2 Om idretten – betydning og omfang

Idrett har en viktig rolle i det norske samfunn, og de fleste nordmenn har et engasjement tilknyttet idrett. Dette engasjementet kan være aktivt ved at man deltar i idrettslige aktiviteter i eller utenfor idrettslag, gjennom å gjøre en frivillig innsats eller mer passivt gjennom å være tilskuer.

En stor andel av den norske befolkningen driver idrett og fysisk aktivitet. Særlig er den organiserte idretten godt rotfestet i Norge. Rundt 12 500 lokale idrettslag er medlem av norsk idretts paraplyorganisasjon, Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) 1. Dette gjør NIF til den klart største frivillige bevegelsen i Norge, og NIF er landets største barne- og ungdomsorganisasjon.

Det er det frivillige fundamentet som kjennetegner den organiserte idretten i Norge. NIF har hatt en formidabel medlemsvekst de siste tiår. Ved utgangen av 2006 var det registrert over 2 mill medlemskap i NIF. Dette innebærer en dobling av antall medlemmer siden 1975. De siste 10 år har medlemsmassen økt med ca. 300 000. Rundt 37 prosent av medlemsmassen i 2006 var barn og ungdom i alderen 6 – 19 år, som er den viktigste målgruppen for den statlige idrettspolitikken.

De lokale idrettslagene er av svært ulik størrelse. NIFs idrettslagsregistrering for 2006 (her er de 4700 bedriftsidrettslagene utelatt) viser at det gjennomsnittlige antall medlemmer per idrettslag er 233.

En stor andel av medlemmene i norsk idrett er knyttet til de store idrettslagene. 10 prosent av idrettslagene står for nærmere halvparten av den totale medlemsmassen. Samtidig er det typiske idrettslaget relativt lite. Nesten halvparten av idrettslagene har 100 medlemmer eller færre.

Kilde: Foto: Samfoto

For å illustrere idrettens betydning refereres det gjerne til at idrett og fysisk aktivitet både har en egenverdi og en nytteverdi. Med idrettens egenverdimenes gjerne den opplevelsen som idrettsaktiviteter gir, som glede, mestring og det å holde seg i form. Samtidig utøves aktivitetene innen den organiserte idretten som oftest i samkvem med andre, og lokale idrettslag har en viktig funksjon i å skape sosiale fellesskap, trygge oppvekstmiljøer og levende lokalsamfunn.

Idretten har også en nytteverdi gjennom helsefremmende effekter av at befolkningen driver idrett. Forskning og erfaring viser at det er en god sammenheng mellom det å være i god fysisk form og det å utvikle psykisk helse og sosiale ferdigheter. I tillegg er frivillige organisasjoner viktige arenaer for meningsdannelse og kunnskapsformidling, og bidrar til samfunnsmessig mangfold. Som landets største frivillige bevegelse er idretten en betydelig bidragsyter i så måte.

Det er ikke noe klart skille mellom idrettens egen- og nytteverdi. At idretten fremmer helse og gode oppvekstvilkår er blant annet av stor betydning både for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Frivillig innsats i lokale lag og foreninger er en forutsetning for den aktiviteten som skapes i norsk idrett. Idrett er en viktig livsløpsaktivitet, og det arbeidet som legges ned innen den frivillige idretten utgjør en viktig samfunnsmessig ressurs, blant annet gjennom å skape gode oppvekstmiljøer for barn og ungdom, fremme trivsel og helse, og gjennom å være viktige sosiale arenaer for deltakelse, sosial tilhørighet og identitet.

13.3 Frivillig innsats i den organiserte idretten

For nesten alle idrettslag er virksomheten i all hovedsak basert på frivillig innsats. Tall fra idrettslagsundersøkelsen gjennomført av Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser at 67 prosent av idrettslagene baserte driften utelukkende på ulønnet arbeid i 2006. Dette er en liten tilbakegang sammenlignet med 1999, hvor over 71 prosent av lagene baserte all drift på frivillig innsats. Over 84 prosent av lagene baserte 90 prosent eller mer av driften på frivillig innsats. Tilsvarende andel i 1999 var rundt 89 prosent.

Foreløpige tall fra idrettslagsundersøkelsen i 2007 viser at antall timer frivillig arbeid som legges ned i hvert enkelt idrettslag ser ut til å være tilnærmet konstant for perioden 1999 – 2006. Samtidig er andelen av alt arbeidet som gjøres av frivillige mindre og andelen av arbeid som gjøres betalt er økende. Ut fra dette kan det konkluderes med at den frivillig innsatsen ikke ser ut til å være mindre enn før, men det betalte arbeidet utgjør en noe større andel av arbeidet som gjøres i idrettslagene enn tidligere.

Idretten er den største arenaen for frivillig innsats på fritiden. Samlet utgjorde det frivillige arbeidet som ble nedlagt innen idrettsorganisasjonene i 2004 rundt 21 prosent av all frivillig arbeidstid for frivillige organisasjoner i Norge. Dette kan omregnes til drøyt 23 000 fulltidsårsverk (den norske Hopkinsundersøkelsen, ISF 2007).

Forskjellene mellom aldersgruppene i befolkningen har økt når det gjelder frivillig innsats. De yngste (16 – 24 år) og de eldste (67 – 79 år) bidrar med færre timer frivillig innsats i 2004 enn i 1997, mens de mellom 26 og 66 år har økt antall timer frivillig innsats.

13.4 Statens tilrettelegging for idrett og fysisk aktivitet

I Norge har idretten en uavhengig posisjon i forhold til det offentlige. Statens oppgave er først og fremst å sørge for best mulig rammevilkår for den frivillige medlemsbaserte idretten og å legge til rette for egenorganisert fysisk aktivitet og trening. Begrunnelsene for statlig medvirkning og økonomisk støtte til idrettsformål er forankret i den egen- og nytteverdien av idrett og fysisk aktivitet som er beskrevet over.

En sentral målsetting i den statlige idrettspolitikken er å styrke det frivillige, lokale idrettsarbeidet. Hovedgrunnene til dette er at de lokale frivillige idrettslagenes aktiviteter

• gir en rekke sosiale gevinster, og bidrar til å styrke fellesskapet i lokalmiljøet

• gir innsikt i demokratiske samhandlingsformer, og bidrar til opprettholdelse av interessen for demokratisk deltakelse

• gir betydelige tilskudd til egen drift av organisasjonen og idrettsaktiviteter i form av ubetalt innsats

• er basert på en fortjenestefri organisasjonsform

Det er viktig at staten gjennom spillemidlene til idrettsformål bidrar til at den frivillige lokale idretten kan bestå og utvikles videre.

Kilde: Foto: Samfoto

Dette gjøres først og fremst gjennom tilskudd til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg, som er det mest sentrale virkemiddelet i den statlige idrettspolitikken. Tilgjengelighet til anlegg er viktig, ikke bare for organisert aktivitet, men også for å stimulere til egenorganisert aktivitet. Det gis totalt 636 mill kroner til idrettsanlegg i kommunene fra spillemidlene til idrettsformål i 2007.

I tillegg gis det betydelig økonomisk støtte til organisert idrett. NIF er tildelt 352 mill kroner fra spillemidlene i 2007. De overordnede målene med dette tilskuddet er å:

• Bidra til å opprettholde og utvikle NIF som en frivillig, medlemsbasert organisasjon

• Bidra til å opprettholde og utvikle et godt aktivitetstilbud gjennom den organiserte idretten

• Bidra til å bevare og sikre NIF som en åpen og inkluderende organisasjon og til at idrettslagene framstår som arenaer for meningsdannelse og verdifulle rammer for sosialt fellesskap

Videre har Kultur- og kirkedepartementet en tilskuddordning med støtte til lokale lag og foreninger som har idrett eller fysisk aktivitet som sitt hovedformål. Målsettingen med tilskuddsordningen er å bidra til aktivitet og deltakelse i medlemsbaserte foreninger som driver idrett og fysisk aktivitet for barn og ungdom. Det er lagenes primæraktiviteter som skal støttes. Det er et videre mål at ordningen skal understøtte den frivillige innsatsen i lagene.

Kilde: Synnovate MMI, Norsk Monitor

Kultur- og kirkedepartementet yter også tilskudd til samisk idrett. Formålet med tilskuddet er å støtte opprettholdelse og videreutvikling av de særegne samiske idrettsaktiviteter som er en del av tradisjonell samisk kultur. Tradisjonell samisk idrett har en identitetsskapende effekt og er grunnlaget for møteplasser det er viktig å ta vare på. Tilskuddet overføres til Sametinget, som er ansvarlig for den videre fordeling av midlene.

Det er Kultur- og kirkedepartementet som har hovedansvaret for den statlige idrettspolitikken og forvaltningen av spillemidlene til idrettsformål. Andre departementer har også et ansvar knyttet til fysisk aktivitet i befolkningen. Dette gjelder først og fremst Miljøverndepartementet som har ansvaret for den statlige friluftslivspolitikken, og Helse- og omsorgsdepartementet som har fysisk aktivitet som et viktig virkemiddel i forhold til sykdomsforebygging og rehabilitering. Videre har Kunnskapsdepartementet et ansvar for barn og ungdoms muligheter til å drive fysisk aktivitet i skoletiden.

Kilde: Synnovate MMI, Barne- og ungdomsundersøkelsen 2007

13.5 Fysisk aktivitet i befolkningen

I de siste tiårene har nordmenn blitt stadig mer opptatt av å trene eller mosjonere. I 2005 drev 75 prosent av befolkningen over 15 år fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon én gang i uken eller oftere, mot 58 prosent i 1985 (MMI, 2006).

For barn og ungdom opp til 15 år foregår mye av treningen gjennom organiserte aktiviteter i idrettslag. Når det gjelder den voksne befolkningen, foregår trening og mosjon i stor grad på egenhånd, uten å være medlem i idrettslag. Friluftsaktiviteter som turgåing, sykling, skiturer og svømming er mest utbredt. I tillegg har kommersielle aktivitetstilbud økt betydelig i omfang de senere årene.

Kilde: Synovate MMI, Barne- og ungdomsundersøkelsen 2007

Barn og ungdom

Synnovate MMIs barne- og ungdomsundersøkelse for 2007 viser at 78 prosent av barn og unge i alderen 8 – 24 år trener minst én gang i uken. Rundt 44 prosent trener tre eller flere ganger i uken. Blant barn og ungdom under 15 år trener så mye som 85 – 90 prosent minst én gang i uken.

38 prosent i alderen 8 – 24 år oppgir at de trener i idrettslag. Dette er en økning på 4 prosent i forhold til 2004. Den største økningen er innenfor aldersgruppen 8 – 12 år, hvor 67 prosent av guttene og 55 prosent av jentene trener i idrettslag. Dette er en økning på over 10 prosent innenfor denne aldersgruppen. Det er også en klar økning blant jenter i alderen 13 – 15 år, hvor 58 prosent trener i idrettslag mot 42 prosent i 2004.

Generelt trener gutter noe mer i idrettslag enn jenter. Unntaket er i aldersgruppen 13 – 15 år, hvor andelen som trener i idrettslag faktisk er noe høyere blant jentene enn blant guttene.

Fotball er den klart største idrettslagsaktiviteten blant gutter og drives av 30 prosent av guttene som trener i idrettslag. Deretter følger ski, løpetrening, styrketrening og svømming som de hyppigste idrettslagsaktivitetene. Fotball er også den største idrettslagsaktiviteten blant jentene (16 prosent), tett fulgt av håndball (13 prosent). Også dans, gymnastikk/turn og ski er populært blant jenter.

Mange barn og ungdommer som trener i idrettslag driver med flere ulike aktiviteter. Det er særlig de yngste barna som prøver ulike aktiviteter, før mange etter hvert finner den eller de aktivitetene de trives best med. I gjennomsnitt driver barn og ungdom i alderen 8 – 24 år med to organiserte aktiviteter hver.

Når det gjelder egenorganisert trening, er sykling, fotturer, ski og jogging de vanligste aktivitetene. Mens sykling og fotturer viser en tilbakegang sammenlignet med 2004, har jogging og ski blitt mer populært. For gutter er styrketrening og fotball mest vanlig som egenorganiserte treningsaktiviteter, mens jogging og ski er den vanligste formen for trening på egenhånd blant jentene.

I følge MMIs undersøkelse har det siden 2004 vært en økning blant gutter når det gjelder trening på treningssenter/helsestudio. Økningen gjør seg først og fremst gjeldende blant gutter i alderen 16 – 19 år, men også blant gutter i alderen 13 – 15 år. I alderen 16 – 19 år er det en klar tilbakegang i antall jenter som trener på treningssenter/helsestudio.

Den voksne befolkningen

SSBs levekårsundersøkelse i 2001 viser at rundt 26 prosent av befolkningen i alderen 16 – 79 år er idrettslagsmedlemmer, noe som illustrerer at store deler av den voksne befolkningen trener og mosjonerer utenfor idrettslag. Det er flest menn som er medlemmer, og personer under 45 år er i større grad idrettslagsmedlemmer enn de «eldre».

I perioden 1985 – 2005 har Synnovate MMI gjennom Norsk Monitor målt nordmenns (> 15 år) utfoldelser og vaner med hensyn til å drive fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon. I løpet av denne perioden har det skjedd betydelige endringer.

Hele 90 prosent av den voksne befolkningen oppga i 2005 at de driver fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon. Dette er en økning fra 84 prosent i 1985. Det er ikke bare flere som er aktive – aktivitetsfrekvensen har også økt i den samme perioden. Mens det i 1985 var 58 prosent som drev fysisk aktivitet én gang i uken eller oftere, var denne andelen 75 prosent i 2005.

Den store økningen i fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon ser vi i alle deler av befolkningen, men spesielt er det kvinner og eldre mennesker som trener eller mosjonerer betydelig mer enn før.

Kilde: Synnovate MMI, Norsk Monitor

Kvinner oppgir i klart større grad enn tidligere at de driver fysisk aktivitet. I 1985 oppga 56 prosent av kvinnene at de trente eller mosjonerte en gang i uken eller oftere, mot 58 prosent blant mennene. De senere årene har dette endret seg. Siden 1997 har kvinner ligget foran mennene, og resultatene fra 2005 viser at 77 prosent av kvinnene trener eller mosjonerer én gang i uken eller oftere, mot 71 prosent av mennene.

Kilde: Synnovate MMI, Norsk Monitor

Også eldre mennesker oppgir i betydelig større grad enn tidligere at de driver fysisk aktivitet. I 1985 var det 51 prosent av den eldste aldersgruppen som trente eller mosjonerte en gang i uken eller oftere og frekvensen var lavere enn for alle de yngre aldersgruppene. I dag er dette bildet endret. I 2005 oppga 75 prosent av de spurte over 60 år at de trener eller mosjonerer en gang i uken eller oftere, og det bidrar til at det bare er personer i aldersgruppen 15 – 24 år som kan oppvise en høyere andel som trener eller mosjonerer ukentlig enn de «eldre».

De mest utbredte aktivitetene blant nordmenn over 15 år er typiske friluftsaktiviteter som går ut på å ta naturen i bruk. Fotturer i skog og mark (68 prosent), sykling (40 prosent), skiturer i skog og fjell (35 prosent) og fotturer på fjell og vidde drives av flest en gang i måneden i sesongen.

Trening på egenhånd er mest utbredt og hele 74 prosent av befolkningen trener slik. 40 prosent trener sammen med venner og familie. Trening i private treningssentre opplever økende tilslutning og ble i 2005 utøvd av 26 prosent av befolkningen.

På gruppenivå vet man at folk med høy utdanning og inntekt er mer fysisk aktive på fritiden enn andre. Det er også vist at barn av foreldre med høy utdanning er mer aktive enn barn av foreldre med lav/lavere utdanning.

Andelen som er fysisk aktive øker med økende sosioøkonomisk status, og andelen fysisk inaktive øker med synkende sosioøkonomisk status.

Tall fra 40-årsundersøkelsene i Oslo viser at andelen fysisk inaktive på Romsås gjennom 80- og 90-årene er 30 – 35 prosent, mot 15 – 20 prosent i vestlige bydeler i Oslo.

Andelen kvinner og jenter som er fysisk inaktive er høyere i minoritetsbefolkningen enn i majoritetsbefolkningen. Tall fra ung-HUBRO viser at det er særlig enkelte innvandrerjentegrupper som er fysisk inaktive. Jenter med mor fra Øst-Europa og spesielt jenter med mor fra Asia/Stillehavet scorer høyt mht. fysisk inaktivitet.

Det samme mønsteret ser man når det gjelder deltakelse i organisert idrettsaktivitet, frivillige organisasjoner, mv. Grupper med høy inntekt og lang utdanning deltar mer aktivt i frivillige organisasjoner enn grupper med lav inntekt og kort utdanning. Barn fra inntektsfattige husholdninger deltar i mindre grad i aktiviteter i fritiden og i skolesammenheng enn andre barn og unge.

Vi vet også at det er store sosiale forskjeller med hensyn til hvilke arenaer og hvilke typer mosjonsaktiviteter som har appell. Blant annet vil noen typer mosjonstilbud fordre en god privat økonomi, eller de er ikke tilgjengelige i nærmiljøet for folk flest.

Samtidig kan man observere at folk som lever under tilsynelatende like rammebetingelser og levekår, likevel har svært ulikt aktivitetsnivå. Det betyr at individuelle forhold som holdninger til fysisk aktivitet har en selvstendig betydning. De faktorer som påvirker individets fysiske aktivitet er sammensatte og ikke tilstrekkelig klare, og det trengs mer forskning om dette.

13.6 Inaktivitet og overvekt – helsemessige utfordringer i samfunnet

Som det framgår av ovennevnte statistikk er det en stadig større andel av befolkningen som oppgir at de driver fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon. Samtidig kan den organiserte idretten vise til økte medlemstall.

På den annen side har vi fått en mindre fysisk aktiv hverdag. Både skole- og arbeidsdagen innebærer mindre aktivitet enn før, og det har blitt mer vanlig å benytte transportmidler til og fra skole, jobb og fritidsaktiviteter som ikke innebærer fysisk aktivitet. Eksempelvis oppgir nesten halvparten i alderen 8 – 15 år at de aldri går eller sykler til skolen (Synovate MMI, 2007). I tillegg har stillesittende fritidsaktiviteter blitt sterke konkurrenter til fysisk aktivitet.

Økt fysisk aktivitet i befolkningen i form av trening eller mosjon kan kun i begrenset grad kompensere for den reduserte hverdagsaktiviteten. Resultatet er at den samlede fysiske aktiviteten er redusert, med de helsemessige utfordringer dette medfører.

Økende overvekt i befolkningen er en slik utfordring. De siste 15 år har menn i gjennomsnitt gått opp ca. 5 kg og kvinner 5,8 kg i vekt. Overvekt og fedme måles gjerne ved hjelp av kroppsmasseindeks (BMI). BMI mellom 25 og 30 regnes som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme. Når disse definisjonene for overvekt og fedme legges til grunn, viser undersøkelser at tre av fire norske menn og én av to norske kvinner i 40 – 45-årsalderen har overvekt eller fedme. Blant barn og ungdom er andelen overvektige mellom 10 og 20 prosent. Felles for alle aldersgrupper er at antall overvektige øker (Folkehelseinstituttet, 2004).

En omfattende undersøkelse gjennomført av Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen har sammenstilt og oppsummert resultater fra syv studier om kroppsvekt. Undersøkelsen viser at andelen menn og kvinner med fedme i Norge i alderen 20 til 75 år er rundt 20 prosent. Menns vekt øker mer enn kvinners, og menn er også fetere. Dette gjelder spesielt aldersgruppen 40 – 45 år.

Overvekt, særlig fedme øker risikoen for en rekke sykdommer, spesielt type-2 diabetes, hjerte- og karsykdom og belastningslidelser. Den utviklingen som er beskrevet over utgjør derfor et betydelig helseproblem.

Undersøkelser viser at blant 9 – 15 åringer er vekten økt med 3 kilo de siste 25 årene, mens 40-årige menn er gjennomsnittlig blitt 9 kg tyngre de siste tiårene. Dette er gjennomsnittstall som skjuler relativt store sosiale forskjeller i vekt og vektøkning. En undersøkelse blant 8 – 12-åringer i Oslo fra 2004 viser at 21 prosent er overvektige/fete. Dette betyr at hver femte 8- og 12-åring i Oslo er overvektig. I tillegg viser undersøkelsen at det er store forskjeller mellom bydelene. I Oslo indre øst er andelen 29 prosent overvektige, mens i Oslo ytre vest er andelen 15 prosent.

Det er ikke gode nok data til å kunne slå fast om det er endringer i energiinntaket eller energiforbruket i befolkningen som har forårsaket vektøkningen. Trolig er det en kombinasjon av begge forhold.

Det er viktig å slå fast at daglig fysisk aktivitet er viktig for alle uansett alder og funksjonsnivå. Kroppen er skapt for bevegelse og den må brukes for å utvikle og opprettholde grunnleggende ferdigheter og funksjoner. Fysisk aktivitet er først og fremst en kilde til helse, trivsel og glede. I tillegg gir regelmessig fysisk aktivitet dokumenterte positive helseeffekter fysisk, psykisk og sosialt, og beskytter mot en rekke sykdommer som hjerte- og karsykdommer og flere kreftformer. Lek og variert fysisk aktivitet er nødvendig for barn og unges normale vekst og utvikling. Grunnlaget for gode aktivitetsvaner, helse og god funksjonsevne gjennom hele livsløpet legges i barne- og ungdomsårene.

Faglige anbefalinger med grunnlag i internasjonal forskning og gjeldende fra 2000, er at alle barn og unge er fysisk aktive minst 1 time hver dag til en intensitet fra moderat til hard.

De faglige anbefalingene for voksne og eldre er minst 30 minutters daglig fysisk aktivitet til en intensitet som tilsvarer rask gange.

13.7 Fysisk aktivitet som helsefremmende tiltak – ansvar og virkemidler

En forutsetning for å bremse den negative utviklingen knyttet til overvekt i befolkningen, er å få folk i alle aldre til å bevege seg mer. Fysisk aktivitet er viktig som helsefremmende tiltak, og de positive helsemessige effektene av å være fysisk aktiv er vitenskapelig dokumentert. Et aktivitetsfremmende samfunn forutsetter samarbeid på tvers av sektorer og på alle forvaltningsnivåer. Både helsepolitiske, samferdselspolitiske og skolepolitiske virkemidler må tas i bruk, og tilrettelegging for fysisk aktivitet berører flere departementers ansvarsområder.

Denne tilnærmingen danner grunnlag for Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005 – 2009. Planen er utarbeidet i samarbeid mellom åtte departementer, og gjennomføring av planen forutsetter oppfølging fra både offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner, partene i arbeidslivet, samt andre relevante aktører. Visjonen er bedre folkehelse gjennom økt fysisk aktivitet i befolkningen. Handlingsplanen har to hovedmål:

• øke andelen barn og unge som er moderat fysisk aktive i minst 60 minutter hver dag

• øke andelen voksne og eldre som er moderat fysisk aktive i minst 30 minutter hver dag

Handlingsplanen omfatter 108 konkrete tiltak på flere politikkområder og legger et godt grunnlag for et bredt samarbeid på alle forvaltningsnivåer med siktemål å bidra til

• lavterskelaktiviteter på lokalplanet og gode muligheter for fysisk aktivitet i fritiden og på viktige arenaer som barnehage, skole og arbeidsplass

• aktivitetsfremmende bo – og nærmiljøer gjennom planlegging og utforming av fysiske omgivelser som stimulerer til fysisk aktivitet og tar hensyn til tilgjengelighet for alle og som gir bedre muligheter for sykling og gange

• veiledning og god oppfølging i helsetjenesten – og ikke minst å gjøre folk oppmerksomme på betydningen av fysisk aktivitet og hvor lite som skal til

Eksempler på tiltak er:

• Fysisk tilrettelegging for gående og syklende

• Videreføre prosjektet Fysisk aktivitet og måltider i skolen og spre erfaringer fra dette

• Bestemmelse i den nye arbeidsmiljøloven som pålegger arbeidsgiver å vurdere fysisk aktivitet for arbeidstakerne som et ledd i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet i virksomheten

• Inkludere fysisk aktivitet som prioritert satsing i regionale og lokale partnerskap for folkehelse

Helse- og omsorgsdepartementet har en egen tilskuddsordning som skal stimulere til lokale lavterskelaktiviteter i regi av lag og foreninger. Prioriterte målgrupper er barn og unge og grupper som er lite fysisk aktive og som faller utenfor de ordinære idretts- og aktivitetstilbudene.

Kilde: MMI 2004, Norsk Monitor

13.8 Utvikling av et inkluderende aktivitetstilbud

Det viktigste bidraget idretten kan yte i forhold til folkehelsen er, gjennom idrettslagene, å tilby et bredt spekter av idrettsaktiviteter som favner flest mulig mennesker. Bedre tilrettelegging for idrettsaktiviteter gir folk mulighet til å ta vare på sin egen helse gjennom å drive fysisk aktivitet. For Kultur- og kirkedepartementet er det derfor sentralt å sikre gode rammebetingelser for den frivillige, medlemsbaserte idretten. I tråd med dette er tilskuddene til idrettsformål økt betydelig de siste årene.

Sikring av gode rammebetingelser innebærer høy prioritering av tilskudd til idrettsanlegg i kommunene. Fra spillemidlene ytes det hvert år betydelig støtte til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg i kommunene. I perioden 1999 – 2006 bidro spillemidlene til idrettsanlegg blant annet til 1 029 nye ballbinger, 294 nye kunstgressbaner og 165 nye flerbrukshaller. I tillegg har 121 flerbrukshaller blitt rehabilitert i perioden. Antall nye og rehabiliterte svømmebasseng i samme periode er henholdsvis 28 og 230. En god tilrettelegging for fysisk aktivitet forutsetter et sterkt fokus på infrastruktur også de nærmeste årene.

Videre skal rammebetingelsene for den organiserte idretten sikres gjennom tilskuddene til NIF og til lokale idrettslag. Midlene er rettet inn mot å understøtte primæroppgaven til den organiserte idretten – å skape gode aktivitetstilbud for målgruppene.

Rekruttering av nye medlemmer er en sentral oppgave for den organiserte idretten. Et viktig ledd i rekrutteringsarbeidet er å utvikle nye aktivitetstilbud som appellerer til den inaktive delen av befolkningen. Dette vil kunne bidra til økt rekruttering til den organiserte idretten, og samtidig være et viktig bidrag til en bedre folkehelse.

Kultur- og kirkedepartementet forvalter en tilskuddsordning for inkludering i idrettslag. Målgruppen er barn og ungdom som står overfor økonomiske eller kulturelle terskler som kan være til hinder for å delta i organisert idrett. Undersøkelser viser at ikke-vestlige innvandrere, og særlig jentene, deltar i mindre grad enn etnisk norske i idrettslagenes aktiviteter. Ordningen er derfor særlig rettet mot denne gruppen. Formålet med ordningen er å rekruttere nye grupper inn i lagenes ordinære aktivitetstilbud.

Et annet eksempel er Helse- og omsorgsdepartementets tilskudd til lavterskel fysisk aktivitet, i hovedsak i regi av frivillige lokale lag og foreninger. Hensikten er å stimulere til økt fysisk aktivitet blant de mest inaktive i befolkningen, særlig blant barn og ungdom. Midlene skal gå til å initiere eller videreutvikle samarbeid om varige lavterskelaktiviteter med frivillige organisasjoner i lokalmiljøet.

Særlig om inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i idretten

Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité vedtok på idrettstinget i 1996 å starte en prosess for å integrere personer med nedsatt funksjonsevne i ordinær idrett. Til grunn for vedtaket ligger målsettingen om at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha de samme mulighetene som andre for å få et aktivitetstilbud i sitt nærmiljø. Dette er i tråd med de overordnede statlige mål for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne. Det betyr at eksi­sterende tilbud som finnes for denne gruppen skal videreutvikles, og at man skal utvikle nye tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne i den øvrige idretten.

På bakgrunn av vedtaket på idrettstinget har det i ti år pågått en omfattende inte­grerings­prosess i norsk idrett. Ansvaret for idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, som har vært organisert gjennom Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund, overføres til de respektive særforbund. Formålet er å kunne gi et idrettstilbud som er basert på likeverd og like muligheter for alle, og som fører til økt deltakelse. Nå har alle særforbund overtatt ansvaret for idrett for personer med nedsatt funksjonsevne innenfor sin idrett, og Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund oppløses etter planen høsten 2007. De respektive særforbund skal selv ha ansvar for blant annet rekruttering av utøvere og skolering av trenere og ledere i forhold til idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, både innen topp og bredde, på lik linje med det ansvaret de har innenfor det øvrige idrettstilbudet.

Personer med nedsatt funksjonsevne er en viktig gruppe å ivareta når det gjelder en åpen og inkluderende idrett. Kultur- og kirkedepartementet har derfor aktivt støttet integreringsprosessen i NIF. I perioden 1997 – 2001 øremerket departementet til sammen 19,5 mill kroner fra spillemidlene til integreringsprosessen. Fra og med 2002 ble tilskuddet til integrering av personer med nedsatt funksjonsevne lagt inn i rammen i tilskuddet til særforbundene, ettersom det var et hovedmål i prosessen at særforbundene skulle ta et større ansvar for gjennomføringen.

Gjennom spillemidlene bidrar staten også på andre måter til å utvikle og legge til rette for et godt aktivitetstilbud for personer med nedsatt funksjonsevne. Det ytes i noen grad spesifikke tilskudd som har som mål å inkludere nye grupper i idrettsaktiviteter og aktivisere den delen av befolkningen som i liten grad er fysisk aktive. Samtidig har ordinære tilskuddsordninger føringer om at det skal tas særlig hensyn til utøvere med spesielle behov (herunder personer med nedsatt funksjonsevne) ved fordelingen av midler.

Videre er det føringer vedrørende tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne når det gjelder bygging og rehabilitering av idrettsanlegg. I departementets bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet slås det fast at det ved planlegging av nye offentlige bygg, inkludert idrettsanlegg, skal bygget/anlegget tilpasses brukere med nedsatt funksjonsevne. Departementet har utarbeidet regler for hvordan idrettsanlegg og lokale/regionale kulturbygg skal tilrettelegges for brukere med nedsatt funksjonsevne. Tilrettelegging er en forutsetning for tilskudd fra spillemidlene.

Samlet bidrar departementets tilskuddsordninger positivt til utviklingen av et godt aktivitetstilbud for personer med nedsatt funksjonsevne.

13.9 Idrett og samfunnsansvar

Som allerede nevnt er idrettens viktigste bidrag til folkehelsen å tilby et bredt og kvalitativt godt aktivitetstilbud gjennom idrettslagene. I tillegg til sine primæroppgaver vil idretten også kunne fungere som en partner for andre frivillige organisasjoner samt offentlige og private aktører på folkehelseområdet.

Den frivillige idretten initierer en rekke tiltak, prosjekter og kampanjer som har stor samfunnsnyttig verdi. Disse særskilte aktivitetene gjennomføres enten fullt og helt av idretten på sentralt, regionalt eller lokalt nivå, eller i samarbeid med private og/eller offentlige aktører.

Innenfor idretten gjennomføres det en rekke holdningsskapende aktiviteter som arbeid mot bruk av rusmidler, arbeid mot trakassering/mobbing og rasisme, og kostholdskampanjer. Videre tar idretten ansvar for helsefremmende tiltak og aktivisering av grupper med spesielle behov, som for eksempel eldre, arbeidsledige og personer på uføretrygd/attføring. Eksempler på det sistnevnte er Aktiv på Dagtid i regi av Oslo Idrettskrets, og SOLA-prosjektet hvor Telemark Idrettskrets og de lokale idrettslagene er sentrale aktører.

Norges Bedriftsidrettsforbund er et av få særforbund i NIF som har voksenbefolkningen som sin primære målgruppe. Forbundets målsetting er å styrke den voksne befolkningens fysiske form og helse gjennom regelmessig fysisk aktivitet. Forbundets aktivitet retter seg i hovedsak mot voksne via arbeidslivet. En rekke av aktivitetene betinger ikke medlemskap og tilknytning til den organiserte idretten.

13.10 Økt fysisk aktivitet i skolen

Regjeringen er opptatt av å stimulere til økt fysisk aktivitet og fokus på riktig kosthold i skolen. Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har siden 2004 finansiert prosjektet Fysisk aktivitet og måltider i skolen. Departementene har i perioden 2004 – 2006 bevilget til sammen 18 millioner til en nasjonal satsing der målet er økt fysisk aktivitet og gode rammer for måltider i skolen. Gjennomføringsansvaret for prosjektet er lagt til Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet. Totalt har ca. 400 grunnskoler og 18 videregående skoler deltatt som prosjektskoler. Prosjektet videreføres i 2007.

Sentrale målsettinger med prosjektet er å utvikle og spre gode modeller for gjennomføring av daglig fysisk aktivitet og tilrettelegging for skolemåltid, samt å skape engasjement og aktivitet i skolene på dette området. En viktig føring er at tiltakene som settes i gang skal kunne videreføres innenfor skolens ordinære budsjett.

Det er i tillegg flere eksempler på lokalt samarbeid om økt fysisk aktivitet i skolen rundt om i landet, hvor idrettslag er en sentral part. Et eksempel på et slikt lokalt samarbeid er prosjektet Lørenskogmodellen. Prosjektet er et samarbeid mellom lokalidretten, skolen og kommunen, hvor elevene tilbys daglig fysisk aktivitet, måltider og leksehjelp i tilknytning til skoledagen. Et annet eksempel på idrett og fysisk aktivitet i skolen er det samarbeidet som er etablert ved Åretta ungdomsskole i Lillehammer.

13.11 Folk i bevegelse

Regjeringens primære satsing for å øke den fysiske aktiviteten i befolkningen er den omtalte handlingsplanen Sammen for fysisk aktivitet. Regjeringen finner det positivt at NIF i den senere tid har signalisert at idretten ønsker å påta seg et ytterligere samfunnsansvar i tilknytning til arbeidet med å få befolkningen i bevegelse. Regjeringen er opptatt av hvordan staten kan bidra ytterligere til at den frivillige idretten kan videreutvikle samarbeidet med aktuelle aktører for å øke den fysiske aktiviteten i befolkningen.

Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke er idrettens oppgave å løse offentlige oppgaver. Idrettens fremste oppgave vil være å sikre aktiviteter for flest mulig barn og ungdom basert på frivillig innsats i lokalsamfunnet. Det er viktig at det samfunnsansvaret NIF ønsker å påta seg, tar utgangspunkt i og bygger på idrettens grunnverdier som glede, mestring og fellesskap. Et samarbeid må bygge på respekt for idrettens særegne verdier som en frivillig, medlemsbasert organisasjon. Det er avgjørende at det frivillige fundamentet som idretten er tuftet på ikke undergraves gjennom andre oppgaver som kan svekke kjernevirksomheten – det å tilby idrettsaktiviteter for barn og ungdom.

Den beste måten idretten kan bidra til å bedre folkehelsen på er å bygge videre på de innarbeidede grunnverdier og det frivillige fundamentet som har gitt idretten en så sentral posisjon blant den norske befolkning. I tråd med dette er tilskuddet til NIF fra spillemidlene til idrettsformål styrket i 2007. Det gir NIF og særforbundene ressurser til å utvikle nye tiltak og aktivitetstilbud.

Kultur- og kirkedepartementet ønsker å bidra ytterligere til utvidelse og videreutvikling av tiltak og prosjekter som kan vise til gode resultater overfor grupper i befolkningen som er lite fysisk aktive. Et viktig mål er å inkludere nye grupper i idretten. Dette vil bidra til økt rekruttering til den organiserte idretten, og samtidig være et viktig bidrag til å bedre folkehelsen. Den organiserte idretten vil være den mest sentrale aktøren for å nå dette målet. NIF vil derfor inviteres til å bidra til en slik satsing. Kultur- og kirkedepartementet vil ta initiativ til samarbeid med relevante frivillige organisasjoner om konkrete prosjekter som kan inngå i en slik satsing. Frivillighet Norge kan trekkes aktivt med i dette samarbeidet.

Samarbeid med NIF og andre frivillige organisasjoner vil også være aktuelt for flere andre departementer og underliggende statlige instanser, ikke minst knyttet til Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde.

Regjeringen ønsker å stimulere til videreutvikling og spredning av samarbeid mellom lokale idrettslag, skole, eventuelt kommunale myndigheter om økt fysisk aktivitet i forbindelse med skoledagen. Kultur- og kirkedepartementet vil sette av midler til en tidsavgrenset prøveordning i 2008 med tilskudd til lokale idrettslag som inngår i et slikt lokalt samarbeid. Ordningen vil forvaltes av NIF, og være søknadsbasert.

Tiltak

• Regjeringen skal ved hjelp av tilskudd fra spillemidlene til idrettsformål sikre fortsatt gode rammebetingelser for den frivillige, medlemsbaserte idretten, slik at idrettslagene gis muligheter til å tilby et bredt spekter av idrettsaktiviteter som favner flest mulig mennesker

• Regjeringen vil ta initiativ overfor NIF og andre frivillige organisasjoner til et folkehelseprosjekt. Hensikten er å få flere folk til å bevege seg mer

• Regjeringen vil starte opp en tidsavgrenset prøveordning i 2008 med tilskudd til lokale idrettslag som samarbeider med skole og/eller kommunale myndigheter om tiltak for økt fysisk aktivitet i skolen

14 Det frivillige kulturliv

14.1 Innledning

Kapittel 14 omhandler det frivillige kulturliv. Kulturell virksomhet er blitt en stadig viktigere del av frivillig sektor, og over halvparten av alt frivillig arbeid i Norge skjer i kultur- og idrettsorganisasjoner. I kapitlet omtales frivillig virksomhet innenfor de ulike feltene innenfor Kulturløftet, og det pekes på at satsingen på Kulturløftet også vil komme det frivillige kulturliv til gode. Det gis en omtale av frivillig innsats innen kulturarv og kulturvern. I kapitlet drøftes også betydningen av frivillig kulturvirksomhet for lokalsamfunnet, samspillet mellom det profesjonelle kunst- og kulturlivet og det frivillige feltet og frivillig virksomhet som opplærings- og rekrutteringsarena. Avslutningsvis vises det til at det skjer strukturelle endringer på det frivillige kulturfeltet.

14.2 Bakgrunn

Den frivillige innsatsen har i lang tid vært anerkjent som en viktig del av kulturfeltet. Allerede i de første kulturmeldingene på 1970-tallet ble frivillige organisasjoner sett på som «heilt sentrale samarbeidspartnarar for det offentlege ved iverksetjing av nye tiltak på kulturområdet» (St.meld. nr. 8 (1973 – 74) side 110). Det ble uttalt som en forutsetning at «ein ikkje skal overføre oppgåver til offentlege organ dersom desse oppgåvene blir løyste eller kan løysast på ein betre måte av frivillige organisasjonar» (St.meld. nr. 52 (1973 – 74) side 9).

I begge disse meldingene ble det videre slått fast som grunnprinsipper at

• organisasjonene skal ha en fri stilling i forholdet til offentlige kulturorganer.

• det offentlige skal samarbeide med organisasjonene for å nå kulturpolitiske mål.

• offentlige kulturorganer ikke skal sette i verk tiltak som konkurrerer med virksomheten til organisasjonene.

• det offentlige skal støtte arbeidet til organisasjonene ut fra kulturpolitiske vurderinger og prioriteringer.

I St.meld. nr. 23 (1981 – 82) Kulturpolitikk for 1980-åra ble det (side 76) understreket at «kultur- og fritidsorganisasjonane er viktige medspelarar når offentlege organ skal forme ut og gjennomføre handlingsprogram på kulturområdet».

Kilde: Foto: Scanpix

Det finnes et aktivt og mangfoldig kulturliv i de mange små og store lokalsamfunnene i Norge. Folk engasjerer seg i frivillige kulturaktiviteter av mange årsaker og på mange ulike vis for å støtte sine barn, dyrke egne interesser, lære noe nytt, treffe likesinnede og bidra til et fellesskap. Frivillig kulturvirksomhet er ofte noe som binder familien sammen. Når barna begynner i korps og kor, innebærer det gjerne en omfattende innsats fra foreldrene i form av kjøring til øvelser, deltakelse på dugnader, innsats i styrer og komiteer osv. Mange frivillige aktiviteter bidrar til samvær, samhold og interessefellesskap på tvers av generasjoner. Videre fungerer frivillig kulturvirksomhet som en identitetsbyggende lokalsamfunnsaktivitet. Kor og orkester, festivaler, distriktsoperaer, museumslag, teaterlag og mange andre typer aktiviteter samler folk og gir ringvirkninger langt utover den kretsen som deltar mest aktivt. Når det lokale teaterlaget har en oppsetning, er det mange som har bidratt direkte, men enda flere som får glede av resultatet.

Den store etterspørselen etter gode kulturtilbud betyr at et levende kulturliv er en forutsetning for at lokalsamfunn skal oppfattes som attraktive steder å bo. Lokal kultursatsing og tilrettelegging for frivillig virksomhet er dermed tiltak som kan bidra til å opprettholde levedyktige lokalsamfunn rundt omkring i landet. Betydningen av det frivillige kulturlivet kan følgelig være noe forskjellig på mindre steder og i større byer. I enkelte mindre lokalsamfunn kan den frivillige innsatsen være avgjørende for at det i det hele tatt finnes et lokalt kulturtilbud.

Verdien av å stimulere, støtte opp om og legge til rette for det frivillige kulturarbeidet er utvilsom. Et aktivt frivillig kulturliv har positive følger på mange plan; både for enkeltmennesket, for lokalmiljøet, for det profesjonelle kulturlivet og for samfunnet som helhet. Et sterkt frivillig kulturengasjement er en nødvendig forutsetning for at det profesjonelle kulturlivet skal blomstre, samtidig som profesjonelle krefter tilfører det frivillige feltet kompetanse, inspirasjon og et kreativt løft. Det levende kunst- og kulturlivet er et resultat av profesjonell og frivillig innsats i samspill, og en god kulturpolitikk må legge til rette for en slik dynamikk.

En god kulturpolitikk som legger til rette for et samspill mellom det frivillige og det profesjonelle, kan også være god helsepolitikk. Betydningen av kunst og kultur i folkehelsearbeidet er ofte undervurdert. Den helsemessige gevinsten ved deltakelse i kulturaktiviteter er godt dokumentert. Gode opplevelser, musikk, god arkitektur og estetiske omgivelser gir raskere rehabilitering. Det rapporteres om bedre livskvalitet og bedre selvopplevd helse. Kulturaktiviteter stimulerer oppbyggende og reparerende krefter i kropp og sjel. I videre forstand er det et middel som helt uten negative bivirkninger kan hjelpe mennesker til å ta bedre vare på egne liv og muligheter, gjøre sine egne erkjennelser og sette seg egne, individuelle mål. Kulturopplevelser, enten det er som publikum eller ved egen deltakelse, kan hjelpe oss å oppnå den mestring av tilværelsen som vi alle etterstreber.

For enkeltmennesket er den frivillige kultursektoren en mulig arena for å utvikle egne interesser og evner, tilegne seg kunnskap, utvikle lederskap, og ikke minst ha meningsfylt samvær med andre. Summen av det frivillige engasjementet på kulturfeltet har også en samfunnsbyggende betydning utover det sosiale samværet og egenutviklingen som tilbys den enkelte. Frivillig kulturarbeid kommer både det profesjonelle kulturlivet og samfunnet som helhet til gode på en rekke måter. Det er ikke minst anerkjennelsen av dette som ligger til grunn for den offentlige satsingen på det frivillige kulturfeltet.

14.3 Noen oversiktstall

Kulturell virksomhet er gjennom årene blitt en stadig viktigere del av det frivillige feltet. Over halvparten av alt frivillig arbeid i Norge foregår nå i kultur- og fritidsorganisasjoner.

Kategorien Kultur og fritid i Hopkinsklassifiseringen står for 30 prosent av den samlede medlemsmassen og 12 prosent av sysselsettingen innen frivillig sektor. Kultur og fritid har til sammen 49 000 organisasjoner, noe som tilsvarer 43 prosent av organisasjonene i den frivillige sektoren. Disse fordeler seg med 17 000 organisasjoner (15 prosent) innen Kunst og kultur, 14 000 (12 prosent) innen Idrett og 18 000 organisasjoner (16 prosent) innen Hobby og fritid. Dette er for det meste typiske medlemsorganisasjoner som i høy grad er basert på frivillig arbeid. Denne kategorien inkluderer likevel enkelte tjenesteytende organisasjoner slik som museer, arkiver og biblioteker og utstillingslokaler.

Den første kategorien, Kunst og kultur, står for 5 prosent av medlemmene og mer enn 5 prosent av sysselsettingen i frivillig sektor. Her finner vi musikk, ulike teater- og dansegrupper, bruks­kunst­foreninger, historielag, litteratur, film, og generell kunst. Blant de store medlems- og paraplyorganisasjonene finner man Norges Musikkkorps Forbund, Norges Korforbund, Fortidsminneforeningen, Norges Husflidslag og Norsk musikkråd. Nedenfor gjennomgås dette området nærmere.

I den andre kategorien, Idrett, som omfatter 9 prosent av medlemsmassen og 5 prosent av sysselsettingen i frivillig sektor, finner vi Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, med tilknyttede særforbund og idrettslag, i tillegg til et lite antall andre idrettssammenslutninger, slik som Det Frivillige skyttervesen og Norges Bilsportforbund. Idretten er nærmere behandlet i kapittel 13.

Tredje underkategori, Hobby og fritidomfatter 15 prosent av medlemmene og 2 prosent av ansettelsene i den samlede sektoren. Her finner vi Norsk automobil forening og andre motorklubber, pensjonistforeninger, fiske og jaktlag, ulike klubber for dyrehold, studentforeninger, speidere og villmarksforeninger, sammen med mange andre typer av organisasjoner. Her finner vi også kvinne- og mannsklubber, frimurerlosjer, Lions, Rotary, Odd Fellow og Kiwanis. Organisasjonene på dette feltet er omtalt flere steder i meldingen.

14.4 Nærmere beskrivelse av kulturpolitikken og det frivillige kulturfeltet

14.4.1 Kulturloven

Å klargjøre strukturelle forhold og ansvarsplassering er av vesentlig betydning for å sikre et sterkt, velfungerende og variert kulturliv. Som et ledd i oppfølgingen av Kulturløftet la regjeringen derfor fram Ot.prp. nr. 50 (2006 – 2007) Om lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd (kulturlova). Stortinget sluttet seg helt ut til lovforslaget, og loven ble satt i verk fra 1. august 2007.

Kulturloven er en generell lov som ikke legger detaljerte kulturpolitiske føringer, men som gir uttrykk for og synliggjør det ansvaret offentlige myndigheter har på kulturfeltet. Loven slår fast at det er en offentlig oppgave å tilrettelegge for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle får en reell mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Dette forutsetter at staten, fylkeskommunene og kommunene anerkjenner sitt ansvar på feltet og sørger for å gi kulturell virksomhet gode og forutsigbare rammevilkår. Regjeringen ser det som viktig å fremme bred deltakelse i kulturlivet og sikre lett tilgjengelighet til kulturtilbud i hele landet. Gjennom å løfte fram og styrke kulturens posisjon og status, bidrar kulturloven til å legge premissene for en slik inkluderende kulturpolitikk.

14.4.2 Kulturløftet og kulturbudsjettet

Regjeringen har et uttalt mål om å heve kulturens status som samfunns- og politikkområde gjennom «Kulturløftet». Denne satsingen innebærer en betydelig økning av det statlige kulturbudsjettet, til 1 prosent av det samlede statsbudsjettet innen 2014. Denne økningen vil også på mange måter komme det frivillige kulturlivet til gode, noe som er i tråd med Kulturløftets målsetting om økt satsing på det frivillige arbeidet. Siden regjeringsskiftet i 2005 har bevilgningene til kulturformål økt med over 700 mill kroner.

Det statlige kulturbudsjettet er i første rekke rettet mot det profesjonelle kunst- og kulturlivet. Det legges like fullt vekt på den rollen som de frivillige organisasjonene spiller. Og det er ingen motsetning mellom å prioritere både det profesjonelle arbeidet og den frivillige innsatsen. Tvert i mot, det kan gis mange eksempler på at frivillig innsats styrker formidlingen av det profesjonelle.

Direkte statstilskudd til frivillig kulturvirksomhet gis først og fremst gjennom Frifondordningen, en tilskuddsordning for lokalt frivillig arbeid blant barn og unge (se omtale kap.23). Indirekte nyter imidlertid det frivillige kulturlivet også i høy grad godt av den statlige kulturstøtten. Et kjennetegn ved kunst- og kulturlivet er at mange aktiviteter og virksomheter er basert på samarbeid mellom profesjonelle, amatører og frivillige. Både Kultur- og kirkedepartementet og Norsk kulturråd yter dermed viktig støtte – både direkte og indirekte – til det frivillige kunst- og kulturlivet. Særlig gjelder dette barn og ungdoms kulturaktivitet, som utgjør en viktig del av det frivillige kulturlivet.

I tillegg til den direkte og indirekte støtten det frivillige kulturlivet får over statsbudsjettet og gjennom Kulturrådet, ytes det også betydelig støtte til frivillig arbeid på fylkeskommunalt og kommunalt nivå. En del aktiviteter får dessuten bidrag fra privat næringsliv og kan ses i nær sammenheng med en bærekraftig lokal og regional utvikling.

14.4.3 Norsk kulturråd og Fond for lyd og bilde

Norsk kulturråd forvalter 300 mill kroner gjennom Norsk kulturfond i tillegg til en rekke faste tiltak. Barne- og ungdomskultur er ett av Norsk kulturfonds 10 hovedområder, og under denne avsetningen gis det støtte til en rekke prosjekter for, av og med barn og ungdom. Også under de andre hovedområdene, ikke minst scenekunst og musikk, gis det støtte til barne- og ungdomsprosjekter som involverer frivillige, amatører og profesjonelle.

I tillegg til Norsk kulturfond forvalter Norsk kulturråd en rekke faste tiltak og ordninger. Flere av de største ordningene er rettet direkte inn mot det frivillige kulturlivet: Tilskudd til landsomfattende musikkorganisasjoner (17,1 mill kroner), Musikkverkstedordningen (16,5 mill kroner), Tilskudd til kjøp av musikkinstrumenter (5,0 mill kroner) og Aktivitetsmidler kor (1 mill kroner). Blant viktige faste tiltak på det frivillige området er Ungdommens Kulturmønstring (6,5 mill kroner) i tillegg til en rekke andre tiltak innen scenekunst og musikk.

Fond for lyd og bilde er en annen statlig støtteordning som også er kilde til økt aktivitet på det frivillige feltet. Fondets midler (25 mill kroner) nyttes i hovedsak til å fremme produksjon og formidling av innspillinger i lyd og/eller bilde, konsert- og turnéstøtte, komponering, scenekunstproduksjoner, manusutarbeidelse for film/video og teater samt formidlingstiltak. Fondet skal stimulere til nyskapende virksomhet. Tiltak som fremmer utviklingen av en levende barne- og ungdomskultur og kulturelt mangfold vektlegges. Fondet har ingen særskilt innretning mot det frivillige kulturlivet, men tilskuddsprofilen viser at Fondet har stor betydning for unge og debutanter. Fondet spiller slik en rolle i skjæringspunktet mellom frivillig aktivitet og profesjonell virksomhet gjennom å gi muligheten til å realisere kunstneriske prosjekter uten å være etablert i kunstlivet.

14.4.4 Musikk

Styrking av musikkfeltet er et sentralt punkt i Kulturløftet. Svært mye frivillig kulturaktivitet skjer nettopp på musikkfeltet. En stor andel av Norges befolkning er eller har vært engasjert i en eller annen form for frivillig musikkvirksomhet, det være seg kor, korps, rockeband eller annet.

Tilskudd til landsomfattende musikkorganisasjoner ble i 2003 overført fra Norsk musikkråd til Norsk kulturråd. I 2007 utgjør tilskuddet 17, 1 mill kroner og er fordelt til 28 landsomfattende organisasjoner som representerer omtrent 156 000 medlemmer. I tillegg gir Kultur- og kirkedepartementet tilnærmet 2,7 mill kroner til drift av Norsk musikkråd inkludert norsk avdeling av Jeunesses Musicales.

Mange av de landsomfattende musikkorganisasjonene som mottar statlig tilskudd er sentrale aktører innen det frivillige så vel som det profesjonelle musikklivet. De er innbyrdes svært forskjellige med ulike roller og plassering på musikkområdet og noen er tilnærmet enerådende på sitt felt. Sammen med barne- og ungdomsorganisasjonene utgjør de grunnfjellet i musikklivet og musikktilbudet lokalt.

Kilde: Foto: Scanpix

Kor- og korpsbevegelsen i Norge aktiviserer svært mange mennesker, med mer enn 1780 kor og vel 1000 korps for voksne og barn over hele landet. Sammen med kulturskolene og grunnskolen er korps og kor sentrale aktører innen musikkopplæring for barn og unge og en viktig komponent i et helhetlig utdanningsløp fra amatør til profesjonell. Gjennom blant annet økt korstøtte, innføringen av en treårig ordning for profesjonalisering av kor og tilskudd til kjøp av instrumenter for skolekorps, vil regjeringen støtte opp om disse populære aktivitetene som har en helt sentral plass både i det lokale kulturlivet og i mange enkeltmenneskers liv.

På musikkfeltet finnes det et omfattende samarbeid mellom profesjonelle og amatører, til gjensidig nytte. Foreningen Musikkens Venner har tilnærmet 4 500 enkeltmedlemmer og frivillige som bidrar til gjennomføring av konserter over det ganske land i et samarbeid med profesjonelle produsenter og utøvere. Norsk Rockforbund har en svært bred medlemsmasse på vel 50 000 inkludert 193 medlemsklubber, hvorav 55 festivaler som til sammen engasjerer 20 000 frivillige per år.

Festivalene har en sentral rolle som formidler av musikk i Norge, spesielt utenfor de kulturelle sentra i større byer. Framveksten av nye festivaler har vært gledelig høy de siste årene, og festivalstøtteordningen under Norsk kulturråd har vært sterkt medvirkende til denne utviklingen. I 2007 fordelte Kulturrådet 28,7 mill kroner til 80 musikkfestivaler. 139 festivaler søkte om slik støtte. Til sammenligning fikk Kulturrådet bare 76 søknader i 2001. At søknadsmengden har økt med rundt 80 prosent på seks år sier mye om det økte aktivitetsnivået på dette feltet.

Ni knutepunktfestivaler får statlig tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet: Festspillene i Bergen, Festspillene i Nord-Norge, Olavsfestdagene i Trondheim, Molde International Jazz Festival, Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, Ultima Oslo Contemporary Music Festival og Festspillene i Elverum. I tillegg er det lagt inn midler til en knutepunktfestival for rock og for blues i 2007. Samlet utgjør statlig tilskudd til slike festivaler 40,7 mill kroner i 2007.

Festivalene er for en stor del avhengige av frivillig innsats. Blant barn og unge er prosjektbaserte tilknytningsformer mer populære enn organisasjonsmedlemskap, og dette er festivalene et godt eksempel på. Her kan ungdom jobbe frivillig i prosjekter i avgrensede tidsrom, og de største festivalene trekker til seg frivillige ikke bare lokalt og regionalt, men også fra resten av landet og utlandet.

Festivalene arbeider aktivt med å rekruttere frivillige. Et godt eksempel er Molde International Jazz Festival som ble etablert i 1961. Festivalen har i dag omlag 80 000 besøkende til 80 billeterte konserter og om lag 60 gratiskonserter fordelt på 17 ulike spillesteder. Den faste staben består av 4,5 stillinger. I tillegg utgjør den helårige staben prosjektbaserte deltidsstillinger på til sammen ca. 1,5 årsverk. Ut over dette drives organisasjonen av frivillige medarbeidere. I 2006 var staben av frivillige på litt over 800 personer som bidro til planlegging og gjennomføring av festivalen, hvorav ca. 650 vakter, riggpersonell og funksjonærer uten lederansvar. Det frivillig arbeidet her utgjorde i 2006 ca. 25 000 dugnadstimer, noe som tilsvarer ca. 15 årsverk.

Den store og varierte aktiviteten på musikkfeltet viser klart hvordan det frivillige engasjementet og den profesjonelle aktiviteten kan støtte opp om og berike hverandre gjensidig.

Musikkverkstedordningen er en statlig støtteordning for aktiviteter innen rock, jazz, folkemusikk og verdensmusikk. Gjennom ordningen gis det støtte til utstyr til øvings- og framføringslokaler, avgrenset opplæring/kortere kurs, bygningsmessige tilretteleggelser, opptaksutstyr og ikkepersonlige instrumenter. Ordningen har i praksis en klar ungdomsprofil, men ingen reell aldersgrense. I statsbudsjettet for 2006 og 2007 har regjeringen styrket ordningen med henholdsvis 2,0 og 2,5 mill kroner. Musikkverkstedordningen har hatt øvelokaler for rytmisk musikk som særskilt innsatsområde i flere år. Ordningen har hatt stor betydning for etablering og utvikling av det lokale musikklivet.

14.4.5 Scenekunst

Scenekunst er et annet satsingsområde i Kulturløftet. En nøkkelaktør på det frivillige feltet er i denne sammenhengen Norsk teaterråd (tidligere Norsk Amatørteaterråd, etablert i 1979), som er en paraplyorganisasjon for alt amatørteater i Norge. Formålet for Norsk teaterråd (NT) er å være et samarbeidsorgan for frivillige organisasjoner som har teater/scenekunst som organisert virksomhet. Som medlemmer i NT kan opptas frivillige organisasjoner som har teater/scenekunst som virksomhet. Per dags dato har NT 16 medlemsorganisasjoner og medlemsorganisasjonenes aktivitetsnivå er sterkt stigende.

NT, som er helt ut statsfinansiert, fikk i 2007 et statstilskudd på vel 8 mill kroner. Styret i NT fordeler statsstøtten til medlemsorganisasjoner etter kriterier fastsatt av representantskapet. NT er en av tre paraplyorganisasjoner som forvalter Frifondordningen (jf. kap. 23). Frifond teater har som mål å støtte grupper og lag som arbeider innenfor scenekunstområdene teater og dans på amatørnivå. Midlene fordeles til lokallag, foreninger og grupper som er relatert til frivillig barne- og ungdomsarbeid lokalt.

De siste årene har vi også sett en oppblomstring av distriktsoperaer, f.eks. i Kristiansund, i Bodø, på Steinvikholm og på Ringsaker. Disse er i stor grad avhengige av frivillig innsats både på og bak scenen. Regionoperaene i Bergen, Trondheim, Kristiansand og Tromsø har i større grad basert seg på visning av Riksopera-oppsetninger og lignende, men har også til en viss grad egenproduksjoner med frivillig bakkemannskap. Vest-Norges Opera har i alle år nytt godt av samarbeidet med frivillige korsangere i tidligere Opera Bergen.

Steinvikholm Musikkteater er ett av flere eksempler på hvordan operafeltet samler profesjonelle og amatører i et kunstnerisk fruktbart samarbeid. Musikkteateret har hver sommer en oppsetning av operaen «Olav Engelbrektsson» på Steinvikholm. Arrangørene har som formål å skape en arena og være et springbrett for barn og ungdom gjennom tilgang til å delta i produksjonene. Amatører tilbys roller og oppgaver både på og bak scenen; som statister, biroller, i operakor og orkester, kostymeproduksjon og annet teknisk apparat. Unge talenter mellom 16 og 25 år konkurrerer om amatørsolistroller innen dans og sang, og hvert år deltar et femtitalls ungdommer under 16 år på scenen. Mange deltar også i produksjonsapparatet, og det holdes kurs i kostymeproduksjon, sminke og scenearbeid. I 2006 hadde produksjonen 185 aktører på scenen og et hundretalls personer i apparatet bak. 200 frivillige var med i dugnadsarbeidet. Dette lot seg gjennomføre i samarbeid med profesjonell kunstnerisk ledelse, instruktører, solister, musikere og teknikere.

14.4.6 Historiske spill og friluftsspill

Etter at Stiklestadspillet, spillet om Olav den hellige, ble etablert som et av de aller første med statsstøtte, har det gjennom årene kommet til stadig flere friluftsspill og historiske spill. Spillene har spredt seg over hele landet og engasjerer en rekke personer i alle aldrer. Spillene er oftest bygd over begivenheter – gode eller grusomme – som har funnet sted i tidligere tider, eller historier bygd på sagn eller fortellinger som har versert i en region. Felles for historiske spill og friluftsspill er at de gjerne er bevisst stedsspesifikke, knyttet til spesielle by- eller landskapsrom, som blir sentrale i den kunstneriske målsettingen. De mange medvirkende er amatørteaterskuespillere, som med få unntak er hjemmehørende i regionen. Frivillige amatørteaterlag danner gjerne kjernen blant skuespillerne, og disse trekker med seg andre, familie og venner i de mindre rollene. Til hovedrollene hentes det ofte profesjonelle skuespillere fra teatrene. Arbeidet med oppsetningen pågår over måneder eller gjennom hele året fram til visningen sommertid, og det felles arbeidet med oppsetningen blir en viktig del av det sosiale miljøet på stedet.

De første spillene var i hovedsak lokalt eller regionalt finansiert, iblant med noe statlig støtte i forbindelse med oppstartingen. Det er senere etablert en egen støtteordning for historiske spill/friluftsspill i Norsk kulturråd. Spill under etablering og allerede etablerte spill kan søke. Det er en forutsetning at spillet er forankret i et lokalt og regionalt kulturliv med medvirkende fra egen region. Søkere skal kunne dokumentere lokal/regional delfinansiering, og den regionale støtten skal ikke reduseres som resultat av at et spill blir tildelt støtte fra Norsk kulturråd. Spillet må ha et styre som står ansvarlig for driften, og en organisasjonsform som sikrer kontinuitet. Det forutsettes at det planlegges minst to forestillinger og at spillet tenkes gjentatt. I 2007 var det ved søknadsfristen 1. mars kommet inn 49 søknader som fordelte seg på en rekke fylker. Samlet søknadssum beløp seg til 8,9 mill kroner. Søknadene kan gjelde støtte til bruk av profesjonelle krefter innen manuskriptarbeid, regi, scenografi og koreografi. Det kan også gis støtte til engasjement av profesjonelle utøvere. De øvrige er frivillige medvirkende.

De historiske spillene/friluftsspillene er avhengig av den lokale innsatsen som amatører legger ned. Gjennom arbeidet med spillene kobles ulike amatørteateraktiviteter som korps, kor, amatørteater og amatørdans. Spillene styrker dermed samhold og samarbeid i lokalsamfunnet, og bidrar til lokal identitetsbygging. Samtidig gir deltakelse i spillene en anledning for mange ivrige amatører til å samarbeide med og lære av de profesjonelle kreftene som trekkes inn.

14.4.7 Dansekunst

Kulturløftet skal også være et løft for dansekunsten. Gjennom Kulturrådets tildeling av prosjektmidler til dansefeltet får også det frivillige dansemiljøet tilført nye ressurser. Prosjektet Isadora er et eksempel på dette. Isadora er et treårig kunstnerisk utviklingsprosjekt der barn og unge fra 4 til 16 år møter profesjonelle dansekunstnere som likeverdige i arbeidsprosessen og på scenen. I samspill med kunstnerne skal de unge være kunstnerisk medansvarlige for de større og mindre forestillingene som produseres, blant annet ved å være med å definere det temaet som skal utforskes, ta kunstneriske valg underveis og bestemme forestillingsform.

14.4.8 Film

På filmområdet spiller frivillige organisasjoner gjennom filmklubbene en viktig rolle. Filmklubbene viser historisk film og kvalitetsfilm og representerer et supplement til ordinær kinodrift. Klubbene bidrar også til filmkunnskap og filmentusiasme. I dag finnes det 115 aktive filmklubber over hele landet. Driften er basert på lokalt engasjement og frivillig arbeid.

Norsk filmklubbforbund (NKF) er en sammenslutning av filmklubber for barn, ungdom og voksne. NKF disponerte i 2006 Frifondsmidler for kroner 500 000 som i sin helhet kanaliseres videre til barne- og ungdomsfilmklubbene. NKF mottar blant annet driftstilskudd fra FILM&KINO i henhold til forskrifter til Film- og videogramloven samt tilskudd fra Norsk filminstitutt til barnefilmklubber, seminarer og innkjøp av filmklassikere.

Filmklubbenes virksomhet er omtalt i St.meld. nr. 22 (2006 – 2007) Veiviseren. For det norske filmløftet. I meldingens kapittel 7.5 beskrives virksomheten til filmklubbene og NKF nærmere. I meldingen heter det blant annet:

«Departementet ser … filmklubbene som alternativ… visningsarena… og som et viktig supplement til den ordinære kinodriften. … Filmklubbene er en viktig og tradisjonsrik kilde til filmkunnskap og filmentusiasme. Departementet viser også til regjeringens satsing på frivillighet. Filmklubbene, som drives av 400 frivillige styremedlemmer over hele landet, er et viktig bidrag til frivilligheten på filmområdet.»

I meldingen foreslo departementet at ansvaret for tilskudd til Norsk filmklubbforbund fortsatt skal ligge hos FILM&KINO, som også bør ha ansvaret for tilskudd til barnefilmklubbene. Stortinget hadde ved behandlingen av meldingen ingen merknader til forslaget, jf. Innst. S. nr. 277 (2006 – 2007).

14.4.9 Språk og litteratur

Norsk språk og litteratur engasjerer mange, også på frivillig basis. På litteraturfeltet legges det ned en betydelig frivillig innsats, ikke minst i tilknytning til litteraturfestivalene. En rekke av disse festivalene får fast tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet (Kapittelfestivalen i Stavanger, Bjørnsonfestivalen i Molde/Nesset, Petter Dass-dagene/Hamsun-dagene samt Norsk litteraturfestival/Sigrid Undset-dagene på Lillehammer, som får fast tilskudd via Maihaugen). Frivillig innsats er likevel grunnleggende for gjennomføringen av disse litteraturfestivalene.

Språk og identitet er nært knyttet sammen. Norsk historie viser med all mulig tydelighet at språk også handler om identitetspolitikk, og en god kulturpolitikk må derfor også omfatte en bevisst og målrettet språkpolitikk. Styrking av norsk språk og litteratur inngår som en del av Kulturløftet. Norsk er et lite språk under stort press. Ikke minst gjelder dette nynorsk. Målbevegelsen drives i stor grad av frivillige krefter som ser betydningen av å verne om og fremme norsk språk. Den nåværende regjeringens økning av statstilskuddet til Noregs Mållag er et av flere tiltak for å styrke det norske språkets posisjon. Regjeringen vil generelt føre en offensiv språkpolitikk og en målrettet litteraturpolitikk for å sikre det norske språkets stilling som et komplett og samfunnsbærende språk i Norge. Disse spørsmålene vil bli gitt en omfattende behandling i den varslede stortingsmeldingen om språk, som etter planen skal foreligge høsten 2007.

14.5 Frivillig innsats innen kulturminnevern, kulturarv og kulturvern

Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring ble stiftet i 1844, og er sannsynligvis verdens eldste fortsatt aktive frivillige organisasjon som arbeider for vern av kulturminner.

Foreningen hadde fra 1860 en statsbevilgning for å ivareta det offentlige ansvaret for kulturminnevern, og den var meget aktiv i arbeidet for å få etablert et statlig organ til å overta dette ansvaret. Dette skjedde gjennom opprettelsen av Riksantikvarembetet i 1912.

Det offentlige kulturminnevernet i Norge er således skapt gjennom frivillig innsats.

Foreningen, med 7 500 medlemmer, har regionale avdelinger i alle fylker og eier og forvalter en rekke sentrale kulturminner, deriblant 9 stavkirker. Den er en viktig samarbeidspartner for Riksantikvaren.

Norsk Kulturarv er en ideell stiftelse opprettet i 1993. Den har fylkeskommuner, kommuner og næringsbedrifter som medstiftere, men er også åpen for personlige medlemskap ( ca. 2800 i 2007 ). Formålet er å verne kulturarven gjennom næringsutvikling i et samspill mellom det offentlige, næringslivet og andre private interesser.

Miljøverndepartementets og Riksantikvarens verdiskapingsprogram har også som mål å utvikle slike samarbeidsformer, der frivillige organisasjoner er viktige medspillere.

Riksantikvarens arbeid med å ta vare på de nasjonale minoriteters kulturarv skjer i nært samarbeid med minoritetsorganisasjonene.

Frivillige har også på andre måter ytt viktige bidrag til at kulturarvmateriale blir tatt vare på. Historielag og andre organisasjoner har for eksempel organisert eller bidratt til etablering av lokale museer, lokalhistoriske arkiv, innsamling av fotografi, bevaring og drift av fartøy etc. Viktige kilder, som ellers ville ha forsvunnet, er på denne måten bevart og blir formidlet til stadig nye grupper.

Et viktig prinsipp i museumsreformen, en faglig kvalitetsreform som nå blir gjennomført i hele landet, er å bevare og styrke lokalt engasjement og deltakelse i kulturvernet. Dette betyr at museene også i framtida vil være avhengig av de frivilliges innsats. Framfor alt vil det nå bygges opp kompetansemiljø som vil være bedre i stand til å utvikle og stimulere denne innsatsen. Den frivillige innsatsen ved museene organiseres ofte i venneforeninger. På de vel hundre museene som mottar statlig støtte, er frivillig innsats i 2006 anslått til omkring 130 årsverk.

Norges kulturvernforbund er paraplyorganisasjon for frivillige organisasjoner som arbeider innenfor områdene historie og kulturvern. Kulturvernforbundet hadde følgende 19 medlemsorganisasjoner i 2006, noe som viser bredden på dette feltet: DIS-Norge, Forbundet KYSTEN, Fortidsminneforeningen, HIFO – Den norske historiske forening, Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber, Landslaget for Lokalhistorie, Landslaget for Lokalhistorie i Skolen, Landslaget for Lokal- og Privatarkiv, Museumsbanerådet, Norges Husflidslag, Norsk Folkeminnelag, Norsk Forening for Fartøyvern, Norsk Fyrhistorisk Forening, Norsk Folkedraktforum, Norsk Skipsfartshistorisk Selskap, Norsk Jernbaneklubb, Norsk Slektshistorisk Forening, Norges Metallsøkerforening og Rutebilhistorisk Forening. Medlemsorganisasjonene har til sammen rundt 190 000 medlemmer og 1 300 lokale og regionale lag. Den frivillige innsatsen som årlig gjøres av disse medlemmene er anslått til 100 – 150 årsverk.

14.6 Kulturbygg

For at det lokale kulturlivet skal kunne utfolde seg, er det nødvendig at det skapes tilrettelagte møteplasser. Å etablere gode kulturbygg er imidlertid et stort økonomisk løft for mange lokalsamfunn. Det ytes derfor statlig støtte til dette formålet gjennom overskuddet fra Norsk Tipping AS. Kultur- og kirkedepartementet fordeler årlig spillemidler til investeringer i kulturbygg på lokalt og regionalt nivå gjennom to tilskuddordninger: «Desentralisert ordning for tilskudd til kulturhus» og «Ordning for tilskudd til regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur». Disse tilskuddsordningene er viktige for å sikre infrastruktur på kulturområdet i hele landet. Kulturbyggene som finansieres gjennom tilskuddsordningene utgjør viktige møteplasser og arenaer for blant annet frivillige organisasjoners aktivitet. Tilskuddene har vist seg å være helt nødvendige for å sikre at alle deler av landet har mulighet til å bygge infrastruktur på kulturområdet som er tilpasset lokale forhold. Tilskuddene bidrar til at betydelige midler fra andre kilder, herunder kommunale og fylkeskommunale tilskudd, blir brukt til kulturhus og regionale møteplasser. De lokale kulturbygningene tjener først og fremst amatørkulturens behov og betyr mye for lokalt og regionalt kulturliv. I tillegg er bygningene viktige for formidlingen av kunst og kultur.

Forvaltningen av den desentraliserte tilskuddsordningen er delegert til fylkeskommunene. Tilskuddene fordeles til fylkeskommunene etter en fastsatt fordelingsnøkkel. Utover et sett overordnete premisser fastsatt av departementet, definerer fylkeskommunene selv hvilke prosjekter som omfattes av ordningen, og prioriterer hvilke prosjekter som skal få støtte innenfor de midlene som fylkeskommunene disponerer. Tilskuddene skal bidra til egnede lokaler og bygninger som gir rom for ulik kulturell virksomhet. Bygningene skal fungere som kulturelle møtesteder for lokalmiljø og/eller region. Midlene kan benyttes til nybygg, ombygging og modernisering av kulturhus, men ikke til ordinært vedlikehold eller drift. I 2007 har departementet fordelt 49,7 mill kroner til fylkeskommunene som viderefordeler investeringsmidlene til lokale og/eller regionale kulturhus. Fylkeskommunenes prioriteringer viser at det spesielt er behov for ombygging av eller tilbygg til eksisterende flerbrukslokaler. Fylkeskommunene rapporterte at 88 prosent av prosjektene som fikk tilskudd i 2006 var flerbrukslokaler. Av disse gikk 82 prosent til ombygging eller tilbygg til eksisterende flerbrukslokaler.

Tilskudd til regionale møteplasser og formidlingsarenaer for kultur fordeles av Kultur- og kirkedepartementet. Tilskuddene skal bidra til etablering av lokaler, arenaer, uteanlegg og lignede tiltak med regionale funksjoner for produksjon, utøvelse og formidling av kunst og kultur. I likhet med den desentraliserte ordningen kan midlene til regionale møteplasser benyttes til nybygg, ombygging og modernisering, men ikke til ordinært vedlikehold eller drift. Størstedelen av tilskuddene har gått til regionale kulturvernbygninger. I tillegg er det gitt betydelige tilskudd til Drammen internasjonale kultursenter og Lillestrøm kultursenter. I 2007 er det 75 mill kroner til fordeling innenfor tilskuddsordningen.

Gjennom Musikkverkstedordningen har staten bidratt til blant annet lokaler og utstyr for aktiviteter innen rock, jazz, folkemusikk og verdensmusikk.

14.7 Samspill mellom det profesjonelle kunst- og kulturlivet og det frivillige feltet

I likhet med det frivillige feltet generelt, preges også frivillig kulturvirksomhet av en økende profesjonalisering. Det blir stadig vanligere at amatørteaterlag og orkester trekker inn profesjonelle krefter som innleide instruktører eller solister. Mange kor har en ansatt dirigent. Det frivillige kulturlivet utgjør dermed et arbeidsmarked for profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere. Mange frilanskunstnere og kulturarbeidere har store deler av sitt inntektsgrunnlag i frivillig sektor. Disse har utvilsomt mye å tilføre amatørene de samarbeider med i form av kompetanse, inspirasjon og faglig utvikling, men den økende bruken av profesjonelle krefter har selvfølgelig også en kostnadsside som gjør frivillig virksomhet mer avhengig av offentlig støtte.

Samtidig som profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere bidrar til å vitalisere den frivillige aktiviteten, nyter de på sin side ofte godt av den frivillige innsatsen som legges ned på kulturfeltet. De mange festivalene som har blomstret opp rundt omkring i Norge er et talende eksempel på dette. Slike festivaler har i mange tilfeller vokst fram av et lokalt initiativ, og de er som regel avhengig av omfattende frivillig innsats for å kunne gjennomføres, selv om festivaltilbudet er profesjonelt. På denne måten er store deler av det profesjonelle kulturlivet avhengig av en velfungerende frivillig sektor, der de frivillige fungerer som arrangører, støtteapparat og tilretteleggere for profesjonelle utøvere.

Den gjensidige avhengigheten mellom det profesjonelle kunst- og kulturlivet og den frivillige virksomheten på feltet, er et velkjent faktum som det kan være tjenlig å få mer forskningsbasert kunnskap om. På oppdrag av Kultur- og kirkedepartementet gjennomfører nå Telemarksforskning-Bø en omfattende undersøkelse av kunstnernes inntekts- og arbeidsforhold. Resultatene av undersøkelsen skal foreligge mai 2008. Ved å se på inntekts- og arbeidsforholdene blant kunstnere vil undersøkelsen gi et bilde av hvor mange av kunstnerne som driver kunstnerisk virksomhet på heltid eller har dette som en større eller mindre deltidsvirksomhet ved siden av annet arbeid. Kunstnerundersøkelsen vil dermed gi bedre kunnskap om sammenhenger mellom det profesjonelle og det frivillige kulturlivet.

Ett tiltak som åpenbart inviterer til et viktig samspill mellom frivillige og profesjonelle aktører er Den kulturelle spaserstokken. Dette prosjektet ble lansert av regjeringen sommeren 2006. I statsbudsjettet for 2007 er det bevilget til sammen 10 mill kroner til tiltaket over Kultur- og kirkedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementets budsjetter, med 5 mill kroner fra hvert departement.

Målet med ordningen er å legge til rette for kulturtiltak for eldre. Gjennom et økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal Den kulturelle spaserstokken være med å legge til rette for og utvikle gode kunst- og kulturprosjekter lokalt. Dette skal kunne gi kunst- og kulturopplevelser til eldre mennesker på eldresentre, i sykehjem og på ulike kulturarenaer. De bevilgede midlene skal benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet, etter modell fra Den kulturelle skolesekken. Tilbudet bør videre favne om et mangfold av sjangre og uttrykk.

Den kulturelle spaserstokken bør ha en sterk lokal forankring og legge til rette for lokale initiativ. Tilskuddsordningen ble derfor utlyst i brev til alle landets kommuner. Tilskuddene fordeles i august 2007.

14.8 Frivillig kulturvirksomhet som opplærings- og rekrutteringsarena

Et stort antall barn og unge deltar i løpet av oppveksten i en eller flere frivillige kulturaktiviteter. De fleste skal ikke selv bli profesjonelle utøvere. Breddekulturen er likevel en forutsetning for elitekulturen, og mange framtidige kunstnere får sin grunnopplæring på den frivillige arenaen.

Frivillige organisasjoner og kulturaktiviteter fungerer som en rekrutteringsarena for deltakelse i kulturlivet på mange nivåer. Noen ganske få utvikler talentet og interessen til et profesjonelt nivå, mange flere oppdager gleden ved å utfolde seg kreativt og engasjerer seg på frivillig basis også senere i livet. Den kulturelle interessen og forståelsen som vokser ut av egenaktivitet vil også som regel føre med seg en interesse for andre kulturuttrykk, slik at det frivillige kulturlivet både avler utøvere og et bredt publikum.

Frivillige kulturorganisasjoner har drevet opplæring siden midten av 1800-tallet. Kompetanseoverføring og tradisjonsoverføring har stått sentralt. Det frivillige feltet er fortsatt en sentral arena for kunnskapsformidling, der medlemmene skaffer seg kompetanse og utvikler sine talenter og interesser. Mange ikke-profesjonelle ønsker å uttrykke seg kreativt eller kunstnerisk, og det frivillige feltet gir rom for dette på mange ulike nivåer, hele livet gjennom. Frivillig virksomhet har også en nøkkelrolle innenfor voksenopplæringen. Kunnskapsoverføringen som foregår i frivillig regi er dermed en betydelig faktor i den generelle oppbyggingen av kulturell kompetanse i befolkningen. Dette er nærmere behandlet i kapittel 11 og 24.

14.9 Strukturelle endringer på det frivillige kulturfeltet

Frivillig innsats på kulturfeltet skjer både innenfor og utenfor det landsomfattende organisasjonslivet. Mye frivillig innsats ytes blant annet i tilknytning til offentlige eller halvoffentlige virksomheter. Organisering og arbeidsformer endrer seg, og skillet mellom offentlig og privat kulturvirksomhet er blitt mindre tydelig. Vi ser flere tidsavgrensede prosjekter, mer flyktig nettverksorganisering og en framvekst av mange smale interessegrupper der medlemmene hyppigere melder seg inn og ut. Mange ønsker å delta på aktiviteter, men ikke nødvendigvis være med i en organisasjon, og følgelig får lag og grupper oftere en løs form uten tilknytning til en sentral organisasjon.

Dugnadstradisjon har lenge stått sterkt i Norge og mange har vært villige til å stille opp for fellesskapet med gratisinnsats. Hyggelig samvær med andre og en følelse av å gi et verdifullt bidrag til fellesskapet har gjort at folk har vært villige til å legge ned mange arbeidstimer uten kompensasjon. Fortsatt drives størsteparten av den frivillige kulturvirksomheten av lokale ildsjeler på fritiden, men likevel er det en klar tendens til at frivillig sektor profesjonaliseres og at de aktive selv har større forventninger og krav til hva foreningene kan tilby. Dette fører til et behov for å redusere det administrative arbeidet og frigjøre tid til aktivitet.

Det frivillige kulturlivet er mangfoldig, sammensatt og i endring. Som det påpekes i Ot.prp. nr. 50 (2006 – 2007) Om lov om offentlege styresmakters kulturverksemd(kulturlova), stilles offentlige styresmakter overfor nye kulturpolitiske utfordringer på grunn av denne utviklingen. Tiltak og virkemidler for å fremme en sterk og levende frivillig kultursektor må vurderes i forhold til kompleksiteten i dagens kulturliv. Det er ikke gitt at gårsdagens virkemidler fungerer i dagens situasjon, og økt kunnskap gjennom forskning vil være en av forutsetningene for å kunne drive en vellykket og målrettet politikk på dette feltet.

Tiltak

• Regjeringen vil fortsette gjennomføringen av Kulturløftet

15 De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene

15.1 Innledning

I kapittel 15 er det en gjennomgang av de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene, hvor det framgår at regjeringens politikk overfor disse organisasjonene må ses i lys av de overordnede målsettingene for barne- og ungdomspolitikken. I kapitlet vises det til at det er et stort mangfold av frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Det redegjøres for de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonenes betydning, både som «skoler i demokrati» og som arenaer for barn og unges eget engasjement. Det gis en kort historisk oversikt over den statlige støttepolitikken.

15.2 De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene og barne- og ungdomspolitikken

Norge har et stort mangfold av frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Deres aktiviteter spenner bredt; fra speiding og friluftsliv til rollespill og teater, fra miljøvernengasjement og musikkorps til leikarring og politikk. Det er i Norge flere enn 100 landsdekkende frivillige organisasjoner for og med barn og ungdom, i tillegg til et mylder av lokale grupper, foreninger og lag som ikke er tilsluttet noen nasjonal sammenslutning.

Regjeringens politikk overfor de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene må ses i lys av de mer overordnede og generelle målsettingene for barne- og ungdomspolitikken. Dette gjelder blant annet synet på organisasjonenes betydning og som virkemiddel for å skape og opprettholde en positiv ungdomskultur.

Å sikre gode oppvekst- og levekår for barn og unge er en sentral prioritering for regjeringen. Dette innebærer blant annet å arbeide for at barn og unge får delta aktivt i beslutningsprosesser som angår dem, og å legge forholdene til rette for at ungdomstiden gir de unge kompetanse og lærdom som kvalifiserer dem til voksenlivet og med det samfunnsansvaret det medfører. Skole og utdanning står sentralt i så måte, men det er også viktig å sette fokus på barns og ungdoms fritid. Gjennom en allsidig og organisert fritid tilegner barn og ungdom seg verdifull kompetanse som de får nytte av resten av livet.

Men barne- og ungdomstiden er ikke et «venterom» der barn og ungdom skal forberede seg på å bli voksne. Barn og ungdom er en ressurs i seg selv – ikke kun som framtidig arbeidskraft eller som voksne ansvarlige samfunnsborgere, men i kraft av å være barn og ungdom. Barne- og ungdomstiden har derfor en egenverdi. Selv om en aktiv og positiv fritid medvirker til at barn og ungdom avstår fra å eksperimentere med rusmidler, begå ungdomskriminalitet og annen uønsket atferd, er det den positive barne- og ungdomskulturen som må stå i sentrum. Barn og ungdom er også en viktig ressurs som bidrar til samfunnet. Regjeringen legger derfor i sin politikk til rette for å sikre en aktiv og positiv barne- og ungdomskultur, der barn og ungdom tas aktivt med for å forme sin egen hverdag.

Offentlige myndigheter har et ansvar for å bidra til et samfunn preget av mangfold, toleranse og inkludering, der alle barn og unge oppfatter at de er inkludert både i lokalmiljøet og i storsamfunnet. Dette er et arbeid som krever et nært samarbeid med skoler, frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, foreldre og andre aktører på barn og ungdoms fritidsarena.

I den praktiske gjennomføringen av barne- og ungdomspolitikken må kommuner og regionale myndigheter være de sentrale aktørene. Barns og ungdoms oppvekstvilkår fastsettes i stor grad ut fra kommunale beslutninger og gjennom de kommunale tjenester. Regjeringen vil stimulere til at barn og ungdom står sentralt på dagsorden i kommuner og fylker. Når barn og unge settes i sentrum må de organisatoriske løsningene formes ut i fra hva som er best for dem. Tverrsektorielt samarbeid og bedre utnyttelse av ressursene må stå sentralt i arbeidet med å videreutvikle det barne- og ungdomspolitiske arbeidet i kommuner og fylker. Det er viktig at lokale myndigheter arbeider planmessig for å styrke oppvekstmiljøet, og at en ser ­sammenhengen mellom de offentlige tiltakene og arbeidet de frivillige organisasjonene gjør.

Barne- og ungdomspolitikken må tilrettelegges slik at barn og ungdom får muligheten til å utvikle seg i fellesskap med sine jevnaldrende, og de må få tid og rom til å holde på med aktiviteter på egne premisser. Gode og trygge nærmiljøer er viktige for å sikre barn og unge plass og rom for lek, utfoldelse og samvær med jevnaldrende. Tilgangen på og utformingen av møtesteder i nærmiljøet og i lokalsamfunnet har betydning for hvordan barn og unge kan møtes og for hva de kan gjøre. Både barnehage, skoler, fritidsklubber, frivillige organisasjoner og andre offentlige og private arenaer er viktige.

Barn og ungdom må trekkes aktivt med i utformingen av barne- og ungdomspolitikken lokalt, regionalt og nasjonalt. Barne- og likestillingsdepartementet har i en årrekke stimulert til og støttet opp om lokalt medvirkningsarbeid for barn og unge, og lagt til rette for erfaringsutveksling og styrket kompetanse når det gjelder metodebruk. Det er viktig at lokale myndigheter er bevisst den verdi frivillig og humanitært arbeid har for lokalsamfunnet. Barne- og ungdomsorganisasjonene er sentrale aktører i den lokale barne- og ungdomspolitikken. Det må derfor legges til rette for at den lokale frivilligheten kan utvikle seg med gode rammevilkår, blant annet gjennom tilgang på gratis skolelokaler eller andre egnede lokaler.

Regjeringens innsats mot mobbing blant barn og unge er med på å skape et inkluderende samfunn. Gjennom Manifest mot mobbing 2006 – 2008 har Barne- og likestillingsdepartementet ansvaret for innsats mot mobbing på fritidsarenaer blant barn og unge. I dette arbeidet er det helt naturlig og nødvendig å nå ut til barn og unge i fritidsklubber og i ungdomshus, samt barn og unge som engasjerer seg i foreninger, klubber og i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Det er viktig at barn og ungdom får gode muligheter til å delta aktivt i dette arbeidet, gjennom at de blir tatt med på råd og får gjennomslag for egne forslag og strategier.

15.3 Det store organisasjons- mangfoldet

Parallelt med at det i Norge er svært mange frivillige organisasjoner og et høyt antall organisasjonsmedlemskap i befolkningen generelt, preges Norge av et stort mangfold av frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.

Framveksten av frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner skjedde i første halvdel av 1900-tallet. Etter annen verdenskrig vokste organisasjonene i størrelse og omfang. Ifølge tall fra Fordelingsutvalget, som forvalter den statlige grunnstøtten til landsdekkende frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og fører statistikk over innrapporterte medlemmer under 26 år, hadde disse organisasjonene mer enn 850 000 medlemmer under 26 år i 1976.

Organisasjonssamfunnet har i hele etterkrigstiden vært i endring. Organisasjonsbildet besto de første tiårene etter annen verdenskrig av bredt forankrede samfunnsorienterte barne- og ungdomsorganisasjoner som ble ansett som «skoler i demokrati» og som rettet fokus på positiv samfunnsendring (som for eksempel politiske, humanitære og miljøorganisasjoner). Disse organisasjonene opplevde etter hvert stagnasjon, samtidig som det skjedde en framvekst av mer aktivitetsbaserte organisasjoner som fokuserte på medlemmenes hobbyer og fritidsinteresser (som for eksempel speider, kor og korps, og de senere år data og rollespill).

Barne- og ungdomsorganisasjonene opplevde samlet sett først en stagnasjon og så en sterk nedgang i medlemstall på 1980-tallet og 1990-tallet. Fordelingsutvalgets tall viser at det samlede antall medlemmer under 26 år sank fra 850 000 i 1976, til mindre enn 280 000 i 1999. (Det må her bemerkes at medlemstall fra 1999 ikke inkluderer de partipolitiske ungdomsorganisasjonene, som for øvrig også opplevde stort frafall i antall medlemmer). Etter dette bunnåret har imidlertid det totale medlemstallet i de landsdekkende frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene økt noe, og stabilisert seg på mellom 300 000 og 350 000 medlemmer under 26 år.

I samme perioden opplevde idrettsorganisasjonene en vekst i antall medlemskap blant barn og ungdom. I 1977 hadde NIF 425 000 medlemskap under 17 år. I 1999 var antallet medlemskap i denne aldersgruppen steget til om lag 585 000. Siden 1999 har barn og ungdoms oppslutning om organisert idrett økt sterkt. I 2006 hadde NIF om lag 813 000 medlemskap under 20 år.

Til tross for en stor nedgang i medlemstall i de tradisjonelle landsdekkende frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene fra omkring 1980 til 2000 har det vært en vekst av lokale lag og foreninger som ikke er tilnyttet landsdekkende sammenslutninger. I 2005 mottok mer enn 8 700 slike frittstående grupper, lag og foreninger av barn og ungdom (idrettslag er ikke inkludert) tilskudd til aktivitet fra støtteordningen Frifond, som fordeler tilskudd til frivillig, demokratisk og lokal aktivitet for barn og unge i Norge.

Data fra Ung i Norge-undersøkelsene som ble gjennomført i 1992 og 2002 viser at mer enn halvparten (56 prosent) av norske tenåringer deltok på aktiviteter i regi av idrettslag eller frivillige lag og foreninger i løpet av en uke i 2002, noe som kun er en svak nedgang på 2 prosent fra ti år tidligere (Sivesind 2004). Det viser seg også at det først og fremst er de passive medlemmene som forsvinner fra organisasjonene. Selv om det er en viss reduksjon i antall timer som en «gjennomsnittsungdom» bruker på frivillighet (fra 46 til 42 timer) per år, er det en markert økning på fem prosent i løpet av tiårsperioden andelen unge mellom 16 og 24 år som har gjort frivillig arbeid det siste året.

Disse tallene viser at barns og unges frivillige engasjement fremdeles står sterkt, og at de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene er sentrale innenfor den generelle barne- og ungdomspolitikken.

I tråd med en generell vekst i andelen av Norges befolkning som har en etnisk minoritetsbakgrunn, skulle man forvente at det også ville skje en integrering i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Forskning viser imidlertid at det er flere barrierer knyttet til integrering av unge med innvandrerbakgrunn i de «tradisjonelle norske» barne- og ungdomsorganisasjonene (Friberg 2005 og Friberg og Gautun 2007). Minoritetsungdom deltar langt sjeldnere i aktiviteter i regi av disse organisasjonene enn ungdom med norsk etnisk bakgrunn. Dette gjelder spesielt jenter med innvandrerbakgrunn, som er nesten helt fraværende på disse arenaene. Den lave deltakelsen skyldes ikke lavere motivasjon – de gruppene som deltar minst ønsker å være med i organiserte fritidsaktiviteter. For eksempel fortalte mer enn 93 prosent av jenter med pakistansk bakgrunn i Oslo-regionen at de gjerne vil delta i organiserte fritidsaktiviteter der de i dag ikke er med, samtidig som dette er en av gruppene med lavest deltakelse i slike aktiviteter (Friberg 2005). Barrierer for slik deltakelse er dels knyttet til familienes økonomi og utdanningsbakgrunn, dels er de knyttet til mer kulturelt betingede egenskaper ved de ulike minoritetsgruppene og særlig foreldrenes holdninger til barnas bruk av fritid. Samtidig er det et mindretall av de «tradisjonelle norske» frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene som legger mye ressurser inn på å rekruttere barn og unge med innvandrerbakgrunn.

Derimot har det skjedd en framvekst av mer eller mindre organiserte fritidsfellesskap hvor mange unge med innvandrerbakgrunn deltar. Flere såkalte «ressurssentre» og fritidshus har vokst fram i storbyene, der brukerne tilbys leksehjelp, medie- og skriveverksted, danse- og dramagrupper og sosiale tiltak i helger, ferier og høytider. Disse samlingsstedene er viktige for ungdom som av ulike grunner ikke er i kontakt med det tradisjonelle organisasjonslivet, og som dermed har få eller ingen muligheter for formell samfunnsdeltakelse. De er også viktige for å inkludere unge med innvandrerbakgrunn inn i lokalmiljøet og i storsamfunnet. Mens mange av disse sentrene i praksis er brukerstyrte, så er det i stor grad et fellestrekk at de ikke er organisert som frivillige og medlemsstyrte barne- og ungdomsorganisasjoner med en valgt ledelse som står ansvarlig overfor medlemmene.

Det har de siste årene vokst fram et knippe lokallagsbaserte frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner som har barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn som målgruppe. Flere av disse mottar grunntilskudd fra Barne- og likestillingsdepartementets tilskuddsordning for landsdekkende frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.

Det er behov for en stor innsats blant barne- og ungdomsorganisasjonene for å styrke integreringen av barn og unge med innvandrerbakgrunn i de tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjonene. For å få til dette må organisasjonene tenke nytt og kreativt, og være målrettet i sitt arbeid. Regjeringen vil fortsette å stimulere organisasjonene i dette arbeidet.

Utviklingen stiller også myndighetene på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå foran ulike utfordringer. Dialogen med barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn og med barne- og ungdomsorganisasjonene må videreutvikles for å finne måter for å styrke integreringen av barn og unge med innvandrerbakgrunn. Det vises også til omtale i kapittel 7 om dette temaet.

15.4 De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonenes betydning

Generalsekretær Trond Enger i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), som er en paraplyorganisasjon av 73 landsdekkende barne- og ungdomsorganisasjoner, uttalte i april 2007:

«Som engasjerte organisasjonsungdommer melder vi oss som livvakter for ytringsfriheten.»

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge driver en verdifull og mangfoldig virksomhet og er sentrale for å bedre oppvekst- og levekårene for barn og ungdom i Norge. Organisasjonene har en sentral rolle innenfor barne- og ungdomspolitikken på flere måter.

Først og fremst er de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene viktige sosiale møteplasser for de unge. Organisasjonene er viktige arenaer for jevnaldersamvær og bygging av sosiale relasjoner og nettverk. De gir også rom for læring og samvær på tvers av alders- og generasjonsskiller og for ­viktig voksenkontakt med ledere og engasjerte voksne.

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene utgjør mangfoldet og bredden av det lokale barne- og ungdomsarbeidet på kultursektoren og tilbyr barn og unge en aktiv og meningsfull fritid, der de kan drive med alt fra sangkor og teatergrupper til politisk virksomhet og et bredt tros- og verdiengasjement. Samtidig er de produsenter av kultur for et stort publikum, lokalt og regionalt. Organisasjonene er også kulturbyggere i den forstand at de medvirker til å utvikle en felles kulturell identitet blant barn og unge.

Tradisjonelt har barne- og ungdomsorganisasjonenes betydning som demokratibyggere og som skoler i demokrati vært udiskutabel. I 1955 uttrykte Rolf Hofmo, som leder av Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI), at

«Den eneste skole som «underviser» i samfunnslære, politikk og demokrati er organisasjonene – og først og fremst ungdomsorganisasjonene. Svekkes disse ved at unge ikke finner veien til dem, svekkes også vårt demokrati.»

Kilde: Kilde: NOU 2006:13

Begrunnelsen for barne- og ungdomsorganisasjonenes viktige demokratibyggende funksjon springer ut i fra en tankegang om at medlemmene – og spesielt de under 18 år, som har få andre formelle muligheter til å påvirke samfunnet de lever i – får erfaring i å gjøre seg opp en mening om viktige saker, diskutere seg fram til beslutninger og se konsekvensene av dem; de får trening i å gjøre politiske prioriteringer; i å tale på vegne av andre enn bare seg selv; å måtte godta demokratiske flertallsbeslutninger og å ta hensyn til mindretallets syn samt å delta i demokratiske valgprosesser – bærende prinsipper for vår demokratiforståelse. På denne måten sosialiseres medlemmene inn i et demokratisk tenkesett som tjener både det interne organisasjonsdemokratiet og det eksterne demokratiet. Forskere underbygger gjennom ulike studier teorien om at de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene har en slik demokratibyggende funksjon. Dette gjelder særlig de politiske og humanitære barne- og ungdomsorganisasjonene og miljøorganisasjonene (se blant annet Wollebæk et al. 2000, Sivesind og Ødegård 2003, Ødegård 2006).

Fritidsorganisasjoner, hobbyforeninger og religiøse organisasjoner for barn og unge har ikke den samme demokratifunksjonen som de organisasjonene nevnt over. Medlemmer av en hobbyforening har meldt seg inn for å drive hobbyen sin på fritiden, som for eksempel å spille sjakk eller samle på frimerker. Men dette betyr ikke at disse organisasjonene ikke har noen betydning utover å gi medlemmene et aktivitets- eller trosfellesskap. Den danske maktforskeren Jørgen Goul Andersen (2004) bruker begrepene medborgerskap og medborgerkultur for å understreke at også aktivitetsbaserte og religiøse frivillige organisasjoner har en viktig demokratiskolerende effekt.

Begrepet medborgerskap (oversatt fra engelske «citizenship») beskriver en persons rettigheter og plikter til å delta i samfunnslivet utover statsborgerskapets formelle og institusjonaliserte deltakelse. Dette favner om hverdagslig engasjement, samfunnsdeltakelse, og den mer uformelle politiske deltakelsen gjennom debatt og meningsutveksling. Alle ulike kategorier av frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, som er demokratiske av natur, kan sies å fremme en medborgerkultur. Til grunn for begrepet ligger en forståelse av at organisasjoner er viktige i seg selv, da de gir samfunnsborgerne en faktisk mulighet til å påvirke samfunnet de lever i. Gjennom sitt organisasjonsengasjement øver medlemmene innflytelse på politiske prosesser i samfunnet og bidrar til et levende og mangfoldig sivilt samfunn. Også organisasjoner som ikke har et primært politisk budskap (for eksempel skolekorps) kan øve press på lokale myndigheter for å styrke sine rammevilkår, men dette er ikke grunnen til at korpsmusikerne meldte seg inn i korpset. På denne måten fyller også et skolekorps eller en sjakkforening en betydningsfull politisk funksjon, og er en viktig brikke i vårt demokratiske samfunn.

I barne- og ungdomspolitikken anser regjeringen de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene for å ha en viktig demokratibyggende funksjon i kraft av å være organiserte interessefellesskap som er tuftet på demokratiske verdier, og som arenaer for barn og unges eget engasjement. De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonenes rolle strekker seg dermed videre enn den tradisjonelle oppfatningen om frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner som «skoler i demokrati». Organisasjonenes demokratifunksjon er viktig som aktører innenfor vårt sivile samfunn, som en del av fundamentet for vårt deltakende demokratiske system.

15.5 Statlig støttepolitikk

15.5.1 Innledning og bakgrunn

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene har vært en sentral del av barne- og ungdomspolitikken gjennom hele etterkrigstiden, og ble særskilt nevnt allerede i partienes fellesprogram i 1945. Organisasjonene har mottatt statlig støtte siden 1950, med innføring av grunnstøtte i 1977. Støtten har hatt ulik administrativ forankring i etterkrigstiden. Men et prinsipp for arbeidsdelingen mellom staten og organisasjonene har i hele perioden vært at organisasjonene driver barne- og ungdomsarbeid fritt ut fra egne forutsetninger, og staten yter økonomisk tilskudd til dette arbeidet fordi det har en egenverdi for barn og ungdom.

Hoveddelen av den statlige støtten til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner gis som frie midler, i tråd med Soria Moria-erklæringen som sier at regjeringen vil respektere organisasjonenes egenart ved å redusere bruken av prosjektmidler og i stedet fokusere på frie midler. Dette prinsippet er også stadfestet i St.meld. nr 27 (1996 – 97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner. Regjeringen sier også i Soria Moria-erklæringen at grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjonene skal styrkes for å stimulere til økt aktivitet. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet for 2007 og vil bli fulgt videre opp.

Hovedansvaret for tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner ligger i Barne- og likestillingsdepartementet, men det gis også tilskudd fra andre departementer. En egen støtteordning for å støtte lokal kulturaktivitet i regi av barn og unge, Frifond, ble etablert i 2000. Størstedelen av denne tilskuddsordningen kanaliseres til lokallag av landsdekkende frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, og administreres av Kultur- og kirkedepartementet (se omtale av Frifond i kapittel 23). Støtten til partipolitiske ungdomsorganisasjoner gis over Fornyings- og administrasjonsdepartementets budsjett, mens støtten til elev- og studentorganisasjoner går over Kunnskapsdepartementets budsjett. I tillegg til disse ordningene gis det tilskudd til enkeltorganisasjoner ut fra deres formål. Eksempelvis gir Miljøverndepartementet tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner med miljøvern som hovedarbeidsfelt. Videre gis det prosjekttilskudd innenfor prioriterte innsatsområder av ulike departementer.

Tilskuddsordningen for grunnstøtte til barne- og ungdomsorganisasjonene ligger i Barne- og likestillingsdepartementet og er i 2007 på omkring 73 millioner kroner. Ordningen forvaltes av Fordelingsutvalget, som er et eget organ under departementet. Denne rammen blir i 2007 fordelt på 73 landsdekkende barne- og ungdomsorganisasjoner. I tillegg mottar de tre paraplyorganisasjonene Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Unge Funksjonshemmede og Landsforeningen Ungdom & Fritid til sammen i overkant av 10 mill i årlig grunntilskudd over Barne- og likestillingsdepartementets budsjett.

For å sikre en målrettet politikk i forhold til barne- og ungdomsorganisasjonene er det viktig at virkemiddelbruken bygger på et solid kunnskapsgrunnlag. Barne- og familiedepartementet tok derfor initiativ til en helhetlig evaluering av statlige støtteordninger rettet mot barne- og ungdomsorganisasjonene i 2003, for å se om de er egnede virkemidler for å nå målsettingene som ligger til grunn for støttepolitikken og om de tar hensyn til organisasjonenes egne målsettinger og egenart. Utredningen ble levert i 2004 (Agenda Utredning og Utvikling AS, 2004). Flere av rapportens konklusjoner og anbefalinger gikk ut på at det er et behov for større samhandling og koordinering av de ulike departementenes tilskuddsordninger overfor de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene.

Formålet med den statlige støttepolitikken overfor barne- og ungdomsorganisasjonene er å skape gode rammevilkår for organisasjonenes uavhengige virke og videre vekst. Økonomiske tilskudd er i denne sammenheng kun en del av støttepolitikken. Vel så viktig, og ofte av større betydning for organisasjonene på lang sikt, er den delen av støttepolitikken som ikke består av direkte tilskudd.

For å få en helhetlig utredning av den statlige støttepolitikken overfor barne- og ungdomsorganisasjonene, som kunne bygge videre på Agendas evalueringsrapport fra 2004, ble Barne- og ungdomsorganisasjonsutvalget oppnevnt i Kongelig resolusjon høsten 2005. Utvalget, som var bredt sammensatt og inkluderte både forskere og representanter fra de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene, leverte sin utredning, NOU 2006:13 Fritid med mening sommeren 2006. Utredningen presenterte en grundig analyse av barne- og ungdomsorganisasjonenes samfunnsmessige betydning. Utvalget kom også med en rekke anbefalinger med utgangspunkt i hvordan organisasjonenes rolle som politiske premissleverandører kan styrkes; for hvordan myndighetene kan iverksette tiltak for å redusere praktiske hindringer for organisasjonsarbeid; og for hvordan de økonomiske rammebetingelsene kan styrkes. På det sistnevnte området foreslo utvalget rammene for et nytt tilskuddsregelverk for statlig grunnstøtte til barne- og ungdomsorganisasjonene.

15.5.2 Felles prinsipper for all statlig støtte til barne- og ungdomsorganisasjoner

Den statlige støttepolitikken overfor barne- og ungdomsorganisasjonene bør bygge på noen premisser som til sammen kan bidra til å skape interessefellesskap basert på barns og unges medborgerskap i samfunnet. Disse premissene, som bør være felles prinsipper for å motta tilskudd fra de ulike departementer, bør stille krav til at organisasjonene er åpne, demokratiske og inkluderende.

I høringsprosessen omkring NOU 2006:13 Fritid med mening stilte de frivillige organisasjonene seg positive til Barne- og ungdomsorganisasjonsutvalgets forslag til felles inngangskrav for å omfattes av den statlige støttepolitikken. Regjeringen vil gå inn for å legge følgende prinsipper til grunn for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner som ønsker å motta prosjekttilskudd eller grunnstøtte fra ett eller flere departementer og som dermed omfattes av den statlige støttepolitikken:

1. Organisasjonene må arbeide med barn og ungdom;

«Statlig støttepolitikk overfor frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner rettes mot organisasjoner og sammenslutninger som ved sine vedtekter kan vise til at organisasjonen arbeider for barn og ungdom med spørsmål som gjelder barn og ungdom, og har barn og ungdom som deltakere i sine aktiviteter.»

2. Organisasjonene må være basert på frivillighet og samfunnsnytte;

«Statlig støttepolitikk overfor frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner rettes mot organisasjoner og sammenslutninger som ved sine vedtekter ikke er i strid med norsk lovgivning, og kan vise til at eventuelt overskudd tilfaller organisasjonen eller andre samfunnsnyttige formål. Organisasjoner som fremmer negative holdninger til mennesker på basis av kjønn, etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, skal utelukkes fra statlig støttepolitikk.»

3. Organisasjonene skal være åpne for alle;

«Statlig støttepolitikk overfor frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner rettes mot organisasjoner og sammenslutninger som ved sine vedtekter ikke skaper hindre for full deltakelse for barn og ungdom fra alle samfunnsgrupper, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering.»

4. Organisasjonene skal la alle si sin mening og bli lyttet til;

«Statlig støttepolitikk overfor frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner rettes mot organisasjoner og sammenslutninger som ved sine vedtekter kan vise til at barn og ungdom gis formell innflytelse over arbeidet i organisasjonen.»

15.5.3 Samordning av begrepsbruk og dokumentasjonskrav

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene opplever, på linje med andre frivillige organisasjoner, at det kan være betydningsfulle forskjeller i hva ulike departementer legger i de samme begrepene, og hvordan ulike begrep brukes om hverandre. Organisasjoner opplever at ulike instanser og departementer har forskjellige definisjoner av begrep som medlem, lokallag og selvstendige og allmennyttigeorganisasjoner. Man opplever også at begrep som støttepolitikk og tilskuddspolitikk ofte brukes om hverandre. Videre opplever organisasjonene et behov for samordning av dokumentasjonskrav, spesielt når det gjelder særattestasjon fra revisor. Regjeringen vil gå inn for å utvikle en felles forståelse og definisjon av ulike begrep som knytter seg til støttepolitikken overfor de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Det vises i denne forbindelse til drøftelsene i kapittel 3 [nærmere om frivillighetsbegrepet] og kapittel 23 [statlig tilskudd].

15.5.4 Et nytt regelverk for grunntilskudd til barne- og ungdomsorganisasjonene

På bakgrunn av forslaget som ble presentert i NOU 2006:13, og innspill som kom inn under den påfølgende høringsrunden, vil Barne- og likestillingsdepartementet utarbeide et nytt regelverk for grunntilskudd til de landsdekkende frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene som skal gjelde fra 2008. Målsettingen er å skape et stabilt regelverk som har bred støtte blant organisasjonene i tillegg til at det tilfredsstiller myndighetenes målsettinger og behov.

Et nytt regelverk, som vil hjemles i en egen forskrift, vil gi nasjonalt og internasjonalt grunntilskudd til flere enn 70 landsdekkende frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner som oppfyller et antall basiskrav, blant annet knyttet til antall medlemmer og lokallag. I tillegg vil organisasjonene få mulighet til å motta et ekstra tilskudd dersom de oppfyller ett eller flere av et antall variable utmålingskriterier.

Ordningen med grunntilskudd til de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene vil ta spesielle hensyn til organisasjoner for barn og unge med begrenset rekrutteringsgrunnlag og organisasjoner som er i en oppstartsfase.

16 Religion og livssyn

16.1 Innledning

I dette kapitlet gis det en omtale av Den norske kirke og tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Kategorien Religion og livssyn i Hopkinsklassifiseringen står for 4 prosent av det samlede antallet medlemmer innen det frivillige feltet. Den omfatter 19 000 organisasjoner, tilsvarende 17 prosent av det samlede antallet organisasjoner. I Hopkins-undersøkelsen omfatter kategorien alle de religiøse organisasjonene, kirkene og menighetene utenfor Den norske kirke. Nedenfor er det likevel gitt en omtale av Den norske kirke, siden den har mange felles trekk med frivillig sektor. I tillegg kommer mange misjonsorganisasjoner. Flere religiøse organisasjoner har bygget opp næringsvirksomhet, slik som for eksempel kurssteder, eiendomsdrift, forlag, kafeteriaer, hoteller osv. De religiøse organisasjonene har sterkere bånd til medlemmene enn det som ellers er vanlig i frivillig sektor, noe som indikeres av at så mye som 40 prosent av inntektene kommer fra private gaver, mot 9 prosent for hele sektoren under ett. Dette gir grunnlag for en relativt sett sterk grad av autonomi, noe som det legges stor vekt på i flere av disse organisasjonene.

16.2 Den norske kirke og frivillighet

Virksomheten i Den norske kirke er organisert i 11 bispedømmer, 106 prosti og ca. 1300 menigheter (sogn) med offentlig tilsatte medarbeidere. I tillegg bidrar frivillig, ulønnet arbeid til å utgjøre den brede appellen og det mangfoldige tilbudet som finnes i menighetene. Bispedømmene, prostiene og menighetene har utviklet selvstendige kulturer, og dette preger også profilen på det frivillige arbeidet.

Sentralkirkelige strategier

Sammen med kirkens offentlige virksomhet skaper og preger det frivillige engasjementet kulturen i Den norske kirke. De siste årene har kirken rettet mer oppmerksomhet mot utvikling av frivillig medarbeiderskap. I 1994 gjennomførte Kirkerådet et forsøks- og utviklingsprosjekt om ledelse i menigheten. I rapporten ble det påpekt at det mange steder manglet kompetanse til å lede og stimulere det frivillige arbeidet lokalt. Rapporten konkluderte med at organisering og ledelse av frivillig arbeid trolig vil være en av de største utfordringene for kirken i tiden framover. Fra 1995 ble det drevet et utviklingsprogram for frivillig medarbeiderskap i bispedømmene. Et viktig siktemål med dette programmet var å styrke lekfolkets plass og rolle i menigheten.

I 2000 utarbeidet Kirkerådet en betenkning om frivillig medarbeiderskap. Her heter det blant annet følgende:

«Det som rent allment skjer med det som kalles «frivillighetskulturen» i vårt land, vil ha innvirkning på arbeidet i kirken. […] Mange vil rent intuitivt ha en oppfatning av at «frivillighetskulturen» synes å svinne hen. At alle typer lag og foreninger kjemper med å få folk til å engasjere seg i ledelse og styre. Forskning har imidlertid vist at kanskje frivilligheten er like stor som før. «Ryktet om dugnadsåndens død er betydelig overdrevet.» Det er heller slik at frivilligheten finner nye former.

Selve aktiviteten står i dag mer i sentrum, og den fristilles gjerne fra organisasjonen. Det henger sammen med en individuell holdningsendring. Det er mindre kontakt mellom det lokale og sentrale ledd, og deltakerne er ikke så opptatt av organisasjonens ideologi.»

Blant annet på bakgrunn av denne betenkningen var frivillig medarbeiderskap sak for Kirkemøtet i 2001. I vedtaket som ble gjort, uttalte Kirkemøtet blant annet følgende:

«Kirkemøtet vil, i visshet om at alle døpte er Guds medarbeidere, oppfordre ansatte og tillitsvalgte til å prioritere tid og krefter på fostring og oppfølging av de ulønnede medarbeiderne.

Kirkemøtet vil henstille til kirkelige råd på alle nivå om å gjennomgå de tilsattes instrukser og tjenesteordninger. Det må være et uttrykt mål å utløse og følge opp frivillig engasjement. Kirkemøtet ønsker at menighetens kompetanse kan styrkes, slik at en evner å fostre, utruste, organisere og dra omsorg for et frivillig medarbeiderskap i menighetene. Kirkemøtet vil be bispedømmerådene ta et særskilt ansvar for dette.

Kirkemøtet ber de kirkelige utdanningsinstitusjonene drive en forskning og undervisning som er menighetsrelatert og setter fokus på medarbeiderskap og lekfolkets rolle.»

Råd og utvalg

Kirkelige råd og utvalg har sitt utspring i soknet og dets medlemmer. Den lokale kirken er organisert med et menighetsråd for hvert sokn. I hele landet er det til sammen om lag 1 300 sokn. I alle kommuner med mer enn ett sokn er det et kirkelig fellesråd med ansvar for lokalkirkelig økonomi og tilsettinger. En representant fra hvert menighetsråd i kommunen sitter også i fellesrådet. I tillegg til fellesråd og menighetsråd er det heller ikke uvanlig at soknene etablerer utvalg for å ivareta ulike sider av menighetslivet. Anslagsvis kan det være rundt 10 000 personer som til enhver tid har verv i kirkelige råd og utvalg lokalt, regionalt og sentralt.

Menighetene

Det lokale soknet er den grunnleggende enheten i Den norske kirke. Soknet har stor selvstendighet, og det er i første rekke her den daglige virksomheten og de kirkelige tjenestene finner sted.

Gjennom Kirkerådet gir staten tilskudd til forsøks- og utviklingsarbeid i menighetene. En overordnet målsetting for dette arbeidet er at det skal stimulere til lokalt samarbeid og forsøk med alternative organisasjonsformer. Mer samvirke mellom embete og råd, tilsatte og frivillige vil kunne ha stor betydning for både omfang og kvalitet på aktiviteten i menighetene.

Barne- og ungdomsarbeid

Barne- og ungdomsarbeidet i menighetene blir i stor grad drevet av frivillige.

Siden 1960- og 70-tallet har det vært en nedgang i omfanget av barne- og ungdomsarbeidet i kirken og i de kristelige organisasjonene. Liknende tendenser har også gjort seg gjeldende innen frikirkene, andre barne- og ungdomsorganisasjoner og politiske ungdomsparti. Mange barne- og ungdomsorganisasjoner melder om nedgang i medlemstall. Selv om dette kan tyde på en reell nedgang i aktivitetsnivået, er det imidlertid grunn til å påpeke at det er mange som deltar på visse arrangement, men som har en løsere tilknytning til organisasjonene enn medlemskap.

I tilknytning til barne- og ungdomsarbeidet drives systematisk ledertrening i regi av frivillige. Gjennom barne- og ungdomskorene og en rekke andre aktiviteter bidrar kirken til et levende kulturliv. Kirken fungerer både som en arena og et rekrutteringsgrunnlag for kulturlivet.

Trosopplæring

Samvirket mellom frivillig innsats og offentlige tilbud er særlig tydelig i trosopplæringen. Trosopplæringsreformen ble vedtatt av Stortinget i 2003. Reformen ble iverksatt i 2004, og de første fem årene av reformperioden er en forsøks- og utviklingsfase. Siktemålet med trosopplæringsreformen er å utvikle en systematisk trosopplæring for alle døpte i alderen 0–18 år. Tilbudet skal også gjelde udøpte barn som ønsker å delta.

Staten tar et ansvar for å legge til rette for at Den norske kirke kan gi et fullverdig tilbud om opplæring av de døpte – på samme måte som andre trossamfunn skal kunne gi trosopplæring til sine medlemmer. Trosopplæringsreformen har et langsiktig perspektiv, og det er en målsetting at den kan legge til rette for et tilbud i menighetene som fremmer kristen tro og gir hjelp til livstolking og livsmestring. En annen viktig målsetting med trosopplæringsreformen er at Den norske kirke kan videreføres som en bred folkekirke.

Trosopplæringen er lokalt forankret. Det formelle og faktiske ansvaret for trosopplæringstilbudet ligger til den enkelte menigheten. Det er et ønske at den lokale forankringen skal bidra til bredde i opplæringen. For å få den bredden og det omfanget som er ønsket, er det nødvendig med aktiv deltakelse og engasjement fra frivillige, både organisasjoner og enkeltpersoner. Per sommeren 2007 pågår det 159 forsøksprosjekt med trosopplæring i til sammen 350 menigheter. Tall fra 2006 viser at det i gjennomsnitt er om lag 25 frivillige med­arbeidere per prosjekt.

Kirkelige organisasjoner

Tradisjonelt har norsk kirkeliv båret preg av de mange frivillige, kristelige organisasjonene. Virksomheten til disse organisasjonene har særlig vært konsentrert om områder som ytremisjon, indremisjon, diakoni og undervisning. Noen av organisasjonene har spesialisert seg på et særskilt område, mens andre har et utpreget bredt virksomhetsfelt. Videre finnes det en hel rekke andre organisasjoner og lag med et kristent verdigrunnlag, som speidergrupper, husmorlag, sanitetsforeninger og bygdekvinnelag.

Organisasjonene arbeider aktivt med å finne gode former for det frivillige arbeidet. Eksempelvis rekrutterer organisasjoner som Kirkens SOS og Kirkens bymisjon frivillige med variert bakgrunn og kompetanse. En av utfordringene disse arbeider særskilt med, er å benytte de frivillige medarbeidernes kompetanse mest mulig konstruktivt.

Organisasjonenes tilknytning til kirken varierer og har bare i liten grad vært formalisert. Selv om det varierer hvordan organisasjonene definerer sitt forhold til kirken, står de mange steder i nært samarbeid med den lokale statskirkemenigheten. Idet mange av kirkens medlemmer har funnet det naturlig å kanalisere det frivillige engasjementet sitt inn i slike organisasjoner, har disse organisasjonene også hatt stor innflytelse på den alminnelige virksomheten i Den norske kirke. Arbeidet til de frivillige, kristelige organisasjonene preger fortsatt kirkens virksomhet i Norge.

De fleste av de som engasjerer seg i disse frivillige organisasjonene, er også medlemmer av Den norske kirke og bidrar i det frivillige arbeidet i den lokale menigheten.

Leirsteder, skoler og liknende som forvaltes av de kristelige organisasjonene, representerer betydelige ressurser. Flere av organisasjonene arrangerer leirer og driver ledertrening. Mange steder gjør menigheter i Den norske kirke bruk av slike tilbud i dåps- og konfirmasjonsopplæringen. Eksempelvis gir Kirkens nødhjelps fasteaksjon konfirmantene mulighet til å engasjere seg i arbeid for å hjelpe mennesker i fattigdom og nød.

Også nasjonalt og bispedømmevis er det et bredt samarbeid mellom Den norske kirke og en del av de frivillige organisasjonene. Innen ytremisjon er det etablert et samarbeid gjennom Samarbeidsrådet for menighet og misjon (SMM). I 2005 ble Samarbeidsråd for barne- og ungdomsarbeid (SBU) etablert.

Diakoni

Begrepet diakoni favner vidt. Felles for alt diakonalt arbeid er at det er en særlig tjeneste og omsorg for mennesker i nød, og at det har et fellesskaps- og samfunnsbyggende siktemål, både nasjonalt og internasjonalt.

Kirkemøtet i november 2007 skal etter planen behandle et utkast til en ny plan for diakoni i Den norske kirke. En slik plan vil nødvendigvis være ment som en rammeplan, og den forutsetter at det blir utarbeidet lokale planer som tar utgangspunkt i lokale utfordringer og ressurser.

Menighetsfellesskapet er grunnenheten i kirken og dermed diakoniens mest umiddelbare sammenheng. I alle menigheter er det personer som har ansvar for det diakonale arbeidet i menigheten. Ifølge kirkeloven har menighetsrådet som oppgave å «ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet, særlig at Guds ord kan bli rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet». Videre fastsetter loven at menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakoni innarbeides og utvikles i soknet. Gjennom vigselsliturgiene er både prester, diakoner og kateketer pålagt ansvar for diakonal tjeneste i menigheten. Mange menigheter har funnet det formålstjenlig med en nærmere organisering av det diakonale arbeidet og har opprettet et eget diakoniutvalg. Gevinsten i å opprette et slikt utvalg vil ofte være mer involvering og større grad av samordning mellom frivillige og de andre medarbeiderne. Der det er tilsatt egen diakon, er det gjerne erfaring for at stillingen genererer og samordner frivillig innsats på feltet.

De diakonale utfordringene som kirken arbeider med, begrenser seg imidlertid ikke til menigheten som geografisk område. Diakonien innebærer et engasjement mot fattigdom og nød og for menneskeverd og miljø i vid forstand. At menighetene ofte samarbeider med nødhjelpsorganisasjoner og deltar i kampanjer for rettferd og miljøvern, er et uttrykk for at diakonien også handler om omsorg for nød i en større sammenheng. Det frivillige engasjementet er gjerne en hoveddrivkraft i denne typen diakonalt arbeid. Mye av misjonsarbeidet dreier seg om å samle midler til å finansiere bygging og drift av blant annet skoler og sykehus i utviklingsland.

Siden Bispemøtets uttalelse «Forbrukersamfunnet som etisk utfordring» i 1992 og Kirkemøtets uttalelse «Forbruk og rettferd» i 1996 har miljøengasjementet blitt en stadig viktigere del av kirkens sosialetiske arbeid. Miljø og vern om skaperverket er et viktig tema for Kirkemøtet i 2007.

Rekruttering

Det frivillige medarbeiderskapet er en avgjørende faktor for kirkens arbeid på de fleste områder. Derfor er det å rekruttere til frivillig innsats blant kirkemedlemmene en hovedutfordring. I menighetene og sentralt i kirken arbeides det systematisk med dette. Økt deltakelse ved kirkelige valg har lenge vært en målsetting, men også det å få flere til å stille som kandidater til rådene vil være viktig for det kirkelige demokratiet.

Ungdomsarbeidet er et viktig rekrutteringsgrunnlag til både lønnet og frivillig tjeneste i kirken. Dette gjelder både ungdomsarbeidet som drives i regi av menighetene i Den norske kirke, og det som skjer i de kristelige barne- og ungdomsorganisasjonene.

16.3 Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke

16.3.1 Utbredelse

For 100 år siden var det 50 000 mennesker i Norge som sto utenfor Den norske kirke, mens det ved overgangen til år 2000 var 600 000 som sto utenfor statskirken. De siste 25 årene har vi fått nærmere 100 trossamfunn med innvandringsbakgrunn. Medlemmer i islamske trossamfunn har økt fra ca. 1 000 i 1980 til over 70 000 i 2006, og Den romersk katolske kirken har nesten fordoblet medlemstallet fra 26 000 medlemmer i 1990 til ca. 46 000 i 2006.

I dag tilhører i underkant av 400 000 mennesker andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke, jf. tabell 16.1, det vil si om lag 8 prosent av befolkningen. Mer enn halvparten av disse er kristne trossamfunn som til sammen har om lag 216 000 medlemmer, hvorav Den katolske kirke har i alt ca. 46 000 medlemmer og pinsemenighetene i underkant av 40 000. Islamske trossamfunn har ca. 72 000 medlemmer og buddhistiske ca. 10 000 medlemmer. Human-Etisk Forbund er det klart største livssynssamfunnet og har om lag 77 000 medlemmer.

Det framgår av tabell 16.2 at Oslo har den største delen av befolkningen som er medlem i et tros- eller livssynssamfunn utenfor Den norske kirkemed 16 prosent av befolkningen, mens Sogn og Fjordane er det fylket med færrest medlemmer med bare 2,6 prosent.

Å være medlem av en menighet eller et livssynssamfunn betyr ikke nødvendigvis at man er aktiv i organisasjonen. Det er store variasjoner mellom ulike nasjonalitetsgrupper med hensyn til hvor aktive de er i religiøse organisasjoner. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1996 viste at bare 5,4 prosent av pakistanere som var medlem av en religiøs organisasjon, definerte seg som svært aktive, mens 26,2 prosent av personer fra Sri Lanka gjorde det samme. Variasjonen kan blant annet skyldes hvilken religion man bekjenner seg til, riter og tradisjoner innefor de ulike religionene og nasjonalitetsgruppene, samt hvor i landet de ulike gruppene bor og hva slags tilbud de ulike trossamfunnene har til sine medlemmer.

16.3.2 Religionsfrihet

Religionsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt samfunn, og er nedfelt i Grunnloven. I Grunnlovens § 2 heter det: «Alle indvaanere af Riket have fri Religonsøvelse.» Dette er ytterligere utdypet i lov om trudomssamfunn og ymist anna, som ble vedtatt i 1969. Norge er dessuten forpliktet gjennom Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, til å ivareta religionsfrihet. Kjernen i religionsfriheten, slik den uttrykkes i disse dokumentene, er at annerledes tenkende skal respekteres.

Organisasjonsfriheten for trossamfunn innebærer at samfunnet selv bestemmer hvordan det skal være organisert. Det forutsettes at trossamfunn har utstrakt selvstyre. Det er kun ved straffbare handlinger at myndighetene har lagt opp til å gripe inn overfor trossamfunn. Religion kan ikke rettferdiggjøre handlinger som strider mot norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Storsamfunnet er avhengig av at alle slutter opp om et felles lovverk.

I flere sammenhenger har spørsmålet om demokrati innenfor det enkelte trossamfunn vært oppe til diskusjon. Mange ønsker at det offentlige skal gripe inn overfor trossamfunn for å bidra til at trossamfunnene etterlever demokratiske spilleregler. Det vil imidlertid ikke være aktuelt for myndighetene å blande seg inn i hvordan det enkelte trossamfunn organiserer seg.

16.3.3 Trossamfunns betydning for samfunnsdeltakelsen

Menigheter og trossamfunn har roller utover det religiøse, de bidrar til tilhørighet, fellesskap og som arena for nettverksdannelse. Mange kommuner bruker lokale trossamfunn i sitt integreringsarbeid av nyankomne flyktninger. Dersom en flyktning er hindu, tas det kontakt med det lokale eller nærmeste hinduistiske trossamfunnet. Den nyankomne får derved en forankring og et nettverk i lokalsamfunnet.

Religiøse ledere og forstandere kan både direkte og indirekte bidra til å fremme deltakelse fra menighetsmedlemmene i storsamfunnet. I beste fall kan de fungere som viktige samarbeids- og dialogpartnere for blant annet sosialt opplysningsarbeid og være bindeledd mellom storsamfunnet og mer lukkede miljøer. For nyankomne innvandrere kan tros- og livssynssamfunn representere et fellesskap av stor betydning for opplevelsen av trygghet, sosial kontakt og deltakelse i samfunnslivet.

Regjeringen anser at dialog med religiøse ledere og menigheter er av stor betydning for det arbeidet som gjøres for å bedre innvandrerbefolkningens deltakelse på ulike samfunnsområder.

16.3.4 Tilskudd til tros- og livssynssamfunn m.m.

I henhold til lov om trudomssamfunn og ymist anna (trl.) § 1 har alle rett til å drive religiøs virksomhet alene eller sammen med andre og etablere trossamfunn når rett og sømmelighet ikke blir krenket. Trossamfunnsloven sikrer tilnærmet økonomisk lik behandling mellom Den norske kirke og trossamfunn utenfor Den norske kirke, ved at trossamfunn får et tilsvarende tilskudd per medlem som statskirken. Lov om tilskot til livssynssamfunn gir livssynssamfunn med mer enn 500 medlemmer et tilsvarende tilskudd. Det utbetales både statlig og kommunalt tilskudd. Sats for statlig og kommunalt tilskudd beregnes på grunnlag av de årlige budsjetterte utgiftene til Den norske kirke etter fradrag for visse utgifter, herunder merutgifter som følge av fredede eller vernede kirkebygg og utgifter til kirkegårder, krematorier og gravkapeller. Det framkomne nettobeløpet divideres med tallet på medlemmer i Den norske kirke.

Fra og med 2005 utbetales det tilskudd til tros- og livssynssamfunn kun for medlemmer som har gyldig fødselsnummer, og fra og med 2006 er fødselsnummer kontrollert for å hindre at det utbetales tilskudd for medlemmer i flere tros- og livssynssamfunn eller medlemmer som står oppført som medlem i ett tros- eller livssynssamfunn og Den norske kirke.

Kultur- og kirkedepartementet betalte i 2005 ut om lag 110 mill kroner til i overkant av 382 000 medlemmer i tros- og livssynssamfunn. Tros- og livssynssamfunnene mottok et noe høyere beløp i kommunalt tilskudd. Den statlige tilskuddsordningen administreres av fylkesmennene.

Samfunnene skal hvert år sende årsrapport til fylkesmannen, som administrerer tilskuddsordningen. Utover at det avkreves en generell økonomirapport for bruk av tilskudd til trossamfunn, skal ikke fylkesmannen føre særskilt tilsyn med tros- og livssynssamfunns interne virksomhet. Dette har sin begrunnelse i religionsfriheten. Fylkesmannen rapporterer til Kultur- og kirkedepartementet.

Lov om trossamfunn og lov om tilskot til livssynssamfunn er helt spesielle i internasjonal sammenheng. Disse to lovene gir tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke den samme offentlige støtten per medlem som Den norske kirke. Regjeringen ser det som viktig å videreføre tilskuddsordningen som sikrer et grunntilskudd til alle tros- og livssynssamfunn.

Tilsvarende skattefritak som for Den norske kirke gjelder for gaver til andre tros- og livssynssamfunn, forutsatt at de har ett sentralledd eller en registreringsenhet for administreringen av gavefradragsordningen.

16.4 Religionsdialog

16.4.1 Generelt

Innvandringen til Norge har ført til at religiøse minoriteter har blitt mer synlige, og at det nå finnes flere ulike måter å praktisere sin religion i hverdagen enn vi har sett tidligere. Selv om ca 83 prosent av den norske befolkningen er medlemmer i Den norske kirke, er det flere og flere som på en eller annen måte forholder seg til mennesker med annen religiøs tilhørighet. Det nye mangfoldet i befolkningen beriker Norge og gjør samfunnet mer variert og spennende. I et åpent, mangfoldig samfunn stilles det krav til gjensidig toleranse og respekt. Når befolkningssammensetningen forandrer seg, og innbyggerne blir mer forskjellige i livsstil, trosspørsmål og verdiorientering, oppstår samtidig nye utfordringer. I et samfunn preget av mangfold må ulike hensyn veies opp mot hverandre – det å utvikle fellesskap, deltakelse og fredelig sameksistens, må veies opp mot hensynet til at folk er forskjellige og har rett til å leve forskjellig. Noen ganger kan forskjeller i verdier, tradisjoner eller levemåter skape konflikter mellom minoritet og majoritet.

Det er viktig å tydeliggjøre religionens plass i vårt samfunn. Spørsmål om tro og livssyn er grunnleggende for toleranse og likeverd. Når flere religioner lever sammen er det viktig å fokusere på religionens rolle som brobygger. Regjeringen ser det som svært viktig å bygge gode relasjoner og dialog på tvers av ulike religioner.

Informasjon og dialog mellom tros- og livssynssamfunnene, myndighetene og befolkningen er viktig for å unngå at det dannes fiendebilder og for å forebygge konflikter. Fravær av dialog kan skape stereotype bilder av andre og idealiserte bilder av en selv. En dialog kan åpne for å oppleve at meningsforskjeller kan gå på tvers av religioner. Religiøse motsetninger bør omtales, for derved å bidra til at motsetningene ufarliggjøres. Den såkalte karikatursaken illustrerte betydningen av dialog mellom trossamfunn og myndighetene og mellom ulike religiøse grupper. Det er avgjørende å skape rom i samfunnet for etikk- og religionsdialog. Målsettingen må være at dialogarbeidet når ut til en stor offentlighet.

Utviklingen av religiøst mangfold øker behovet for at det finnes ett organ der ulike tros- og livssynssamfunn kan henvende seg til i tillegg til å være et forum for kontakt med myndighetene. Regjeringen ser Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn som et slikt koordinerende organ.

16.4.2 Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn m.m.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for ulike tros- og livssynssamfunn i Norge. Hovedoppgaven for Samarbeidsrådet er å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom tros- og livssynssamfunn, arbeide for likebehandling av religions- og livssynssamfunn i Norge, samt diskutere sosiale og etiske spørsmål med utgangspunkt i våre tros- og livssynstradisjoner. STL har siden opprettelsen i 1996 spilt en viktig rolle som brobygger mellom tros- og livssynssamfunn, samt sørget for en bevisstgjøring omkring religions- og livssynspolitiske utfordringer og dilemmaer i Norge.

Regjeringen ser Samarbeidsrådet som et svært sentralt organ når det gjelder å skape forståelse for og kunnskaper om – og å bidra til dialog mellom – ulike tros- og livssyn. Kultur- og kirkedepartementet har derfor innført en ordning med to faste møter i halvåret mellom Samarbeidsrådet og Kultur- og kirkedepartementet. For departementet er dette en institusjonalisert kontakt som er betydningsfull i arbeidet for å løse felles utfordringer i vårt flerreligiøse samfunn. Rådet mottar tilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett.

En av Samarbeidsrådets viktigste oppgaver er å skape muligheter for dialog over tros- og livssynsgrenser. Det framgår også av formålsparagrafen der det heter at STL gjennom dialog skal fremme gjensidig forståelse og respekt mellom tros- og livssynssamfunn.

I Samarbeidsrådet blir det fokusert både på dialog som prosess med sikte på bedre forståelse av hverandres verdier, og på dialog som verktøy til å løse felles utfordringer i et flerreligiøst samfunn. STL har drevet multilateralt religionsdialogisk arbeid i Norge i ti år. Arbeidet har hovedsaklig vært orientert om nasjonale dialogtiltak og religionspolitiske saker. Noe av virksomheten har også hatt som formål å tilrettelegge for lokale religionsmøter, blant annet ved konferanser og veiledningsmateriell for dem som arbeider med dette lokalt. Et eksempel på prosessrettet dialog i regi av Samarbeidsrådet er en kvinnedialog der kvinner fra 11 forskjellige tros- og livssynssamfunn møttes regelmessig for å drøfte kvinners plass og erfaringer i forskjellige tradisjoner og livssyn. En gravferdsgruppe er også et eksempel på dialog som verktøy til å løse felles utfordringer i et flerreligiøst samfunn. Målsettingen her har vært å peke på områder hvor regelverket ikke er tilpasset dagens virkelighet.

Samarbeidsrådet har også nedsatt en gruppe som diskuterer livssynsmessig betjening i offentlige institusjoner. Her er det valgt i første omgang å diskutere praktiske ting som mat, klær, hensyn til bluferdighetsregler og faste. Videre arrangerer Samarbeidsrådet forum for debatt og dialog omkring sosialetiske og religionspolitiske temaer. La oss gå et stykke vei sammen er et arrangement der STLs medlemsorganisasjoner innbyr til om­vis­ning og samtale i sitt gudshus, tempel eller moske for å presentere sin tro, sine ritualer og tradisjoner.

16.4.3 Lokale dialogtiltak

I dagens samfunn er det et stadig økende behov for at representanter for ulike tros- og livssynssamfunn møtes på lokalt plan. De nasjonale dialogtiltakene har sammen med bilateralt dialogarbeid bidratt til mer tillitsfulle relasjoner mellom ledere på nasjonalt plan. Dette gir et godt utgangspunkt for lokale religions- og livssynsmøter. Det lokale møtet kan arte seg ulikt det som skjer på nasjonalt plan. Det vil for eksempel variere hvilke tros- og livsynssamfunn som er representert i lokalsamfunnet, temaene som samler samfunnene kan styres av lokale behov, og innslaget av religionspolitiske temaer vil som regel være mindre enn i det nasjonale kontaktarbeidet.

Kultur- og kirkedepartementet gir tilskudd til lokale dialogprosjekt i regi av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Prosjektet skal bidra til å styrke det lokale kontaktarbeidet mellom ulike tros- og livssynssamfunn i Norge og legge til rette for at kontaktarbeid kan settes i gang på steder der slikt arbeid ikke finnes. For at lokale religionsmøter skal kunne gjennomføres kreves både kompetanse i de enkelte tros- og livssynssamfunn og en arena der partene kan møtes. STL bidrar til å skape arenaer for møter. Disse kan være av ulike slag, for eksempel lokale råd for tros- og livssynssamfunn, mer uformelle samtalefora og allianser for samarbeid om felles handling i politiske eller samfunnsetiske spørsmål. For at de enkelte tros- og livssynssamfunn skal kunne delta på slike arenaer kreves imidlertid kompetanse og kapasitet i disse organisasjonene lokalt. Det er tros- og livssynssamfunnene selv som må drive dialogarbeidet. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn bidrar til at slik kompetanse utvikles i medlemsorganisasjonene. Det er viktig å støtte opp om og stimulere ulike tiltak for dette formålet i de enkelte medlemsorganisasjonene. I prosjektet legges det vekt på kompetanse- og kapasitetsbygging, særlig i de mindre medlemsorganisasjonene.

Kilde: Foto: Norges Røde Kors

Det eksisterer et mangfold av lokale dialogtiltak. Nye lokale dialogtiltak må alltid være basert på lokale behov og lokale ressurser. Samarbeidsrådet har engasjert en prosjektmedarbeider i halv stilling som blant annet skal drive aktivt oppsøkende arbeid overfor aktuelle partnere i nærmere bestemte lokalsamfunn der behovet for dialogarbeid er stort. Prosjektmedarbeideren skal holde kontakt med og eventuelt bistå eksisterende lokale dialogtiltak, også for å bidra til at gode erfaringer kan komme andre til nytte. Samarbeidsrådet skal arbeide tett sammen med sine medlemsorganisasjoner lokalt, slik at disse blir aktørene i det lokale religionsmøtet. Prosjektmedarbeideren skal bistå dem som arbeider lokalt med råd og ideer og eventuelt hjelpe til med å etablere kontakt mellom lokale dialogtiltak og lokale myndigheter. Samarbeidsrådets prosjektet legger særlig vekt på tiltak som kan involvere aldersgruppen under 30 år. Prosjektet har videre spesiell oppmerksomhet rettet mot de største byene utenfor Oslo, men arbeider også i mindre lokalsamfunn der det er særlig aktuelt.

16.4.4 Andre organisasjoner

Norges kristne råd

Norges kristne råd er et resultat av en fusjon mellom Norges Frikirkeråd og Norges kristne råd. Den nye organisasjonen skal arbeide for å bedre de frie trossamfunnenes rammevilkår i samfunnet og bidra til å bygge relasjoner mellom trossamfunn i Norge blant annet ved å skape møteplasser, legge til rette for nettverk mellom medlemssamfunnene, lokalt økumenisk samarbeid, prosjekter som Flyktningenettverket, Fredsplattformen, Teologisk refleksjon om utfordringene fra hiv og aids og andre prosjekter. Norges kristne råd skal være et redskap for samhandling mellom kristne kirker, kristne trossamfunn og kirkelige organisasjoner, både i Norge og internasjonalt. Organisasjonen arbeider for å utvikle gode relasjoner mellom kirker og trossamfunn ved at representanter fra dem møtes til samtale om felles tema og utfordringer og blir bedre kjent. Det tilrettelegges på økumenisk grunn samtaler om forståelse av religionsfriheten og dens fremme, trossamfunnenes rettigheter i samfunnet og utvikling av interessefellesskapets behov. Norges kristne råd mottar tilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett.

Kirkelig nettverk for flyktninger er etablert som et forsøksprosjekt i tilknytning til Norges kristne råd. Gjennom nettverksarbeid mellom de ulike aktører er målet å styrke kirkenes aktiviteter for, og sammen med, flyktninger i Norge. Nettverket vil bidra til en nyutvikling av norske menigheter, kirker, kirkelige organisasjoner og institusjoners engasjement for og arbeid sammen med flyktninger og innvandrere. Nettverkets mandat er å bidra med kunnskap og kompetansebygging innen integrerings- og rettighetsspørsmål for flyktninger og innvandrere, samt utvikling av nye arbeidsformer for dette arbeidet. Nettverkets mandat er også å ha en koordinerende servicefunksjon overfor nettverkets deltakere, synliggjøre bredden i det kirkelige engasjementet for flyktninger og innvandrere, og bidra til å forløse synergieffekter mellom deltakerne i nettverket.

Nettverket har følgende oppgaver :

• Systematisere erfaringer fra kirker og kirkelige organisasjoner og institusjoners flyktning- og innvandrerarbeid, og bidra til metodeutvikling av dette arbeidet

• Opparbeide en ressursbase

• Faglig kvalitetssikring

• Formidle informasjon til/fra medlemmene

• Organisere kurs og fagforum

• Støtte forsøk med nye kirkelige tiltak for flyktninger og innvandrere

• Bygge relasjoner til miljø innen flyktning- og innvandrerarbeid

• Være et kontaktpunkt og pådriver overfor norske myndigheter

Alle menigheter, kirker, kirkelige organisasjoner og institusjoner som driver, eller ønsker å drive med, flyktning- og innvandrerarbeid kan søke om medlemskap i nettverket.

Islamsk Råd Norge

Islamsk Råd Norge (IRN) ble opprettet i 1993 og er en partipolitisk uavhengig organisasjon for rundt 20 islamske trossamfunn og organisasjoner i Norge (ca. 50 000 muslimer). Rådets formål er å arbeide for at muslimer lever i samsvar med islamsk lære samt å bygge opp en norskmuslimsk identitet. IRN fungerer som et talerør for sine medlemmer og blir i økende grad forespurt om å delta i samfunnsdebatter og i ulike aktiviteter. Rådet ble særlig synlig i forbindelse med karikatursaken. Fra og med 2006 har Islamsk Råd Norge mottatt tilskudd over Kultur- og kirkedepartementets budsjett.

Buddhistforbundet

Buddhistforbundet ble stiftet i 1975, og fungerer som en paraplyorganisasjon for 12 buddhistiske foreninger og menigheter, det vil si de fleste buddhistiske trossamfunn, til sammen om lag 10 000 medlemmer. I tillegg til dem som personlig er innmeldt i et buddhistisk trossamfunn anslår Buddhistforbundet at det er et langt høyere antall personer som har en religiøs tilhørighet til buddhismen. Ifølge SSBs statistikk var det i 2006 bosatt i Norge til sammen 33 751 personer fra Burma, Hong Kong, Japan, Kina, Thailand og Vietnam (de største innvandrerland med betydelig buddhistisk befolkning). Av disse tallene anslår Buddhistforbundet med utgangspunkt i andelen buddhister i hjemlandet at nærmere 25 000 personer i Norge er buddhister.

Tiltak

• Styrke midler til lokale dialogtiltak

17 Velferdsorganisasjoner m.m.

17.1 Innledning

I kapittel 17 gis det omtale av velferdsorganisasjoner m.v. med særlig vekt på frivillige organisasjoners arbeid innenfor omsorgsfeltet, psykisk helse, rusfeltet og kosthold, hvor frivillige organisasjoner har hatt og har et særskilt stort engasjement. I kapitlet er det også redegjort for de frivillige organisasjonenes arbeid innenfor kriminalomsorgen, bekjempelse av vold og overgrep m.v.

17.2 Bakgrunn

Fra regjeringens St.meld. nr. 25 (2005 – 2006) Mestring, muligheter og mening heter det:

«En sterk offentlig omsorgssektor går hånd i hånd med en omfattende og aktiv frivillig sektor i Norge. Organisasjonene gjør en betydelig innsats på omsorgsfeltet, både ved å organisere frivillige og drive institusjons- og omsorgstilbud på oppdrag og etter avtale med kommunene. De har historisk sett vært pionerer og vist vei for det som senere er blitt naturlige oppgaver for velferdsstaten. Dette er etter regjeringens oppfatning fortsatt en av de viktigste rollene de frivillige organisasjonene kan ha som tjenesteprodusenter. Regjeringen er opptatt av at de frivillige organisasjonene skal være i stand til å møte morgendagens utfordringer med arbeidsformer som utløser engasjement hos nye generasjoner. Både brukerorganisasjonene og de ideelle organisasjonene har en sentral rolle å spille i møte med morgendagens omsorgsutfordringer. Den tredje sektor er i forandring. Det betyr ikke at den forvitrer, den finner bare nye former.»

Soria Moria-erklæringen legger opp til at det skal satses sterkere på sykdomsforebyggende arbeid, at regjeringen i samarbeid med frivillige organisasjoner vil fortsette arbeidet mot rusmiddelmisbruk og tobakksmisbruk og at fokuset på fysisk aktivitet og kosthold økes. Det er et mangfold av organisasjoner som på en eller annen måte har helse i sitt arbeidsfelt, enten ved å legge til rette for aktivitet og informasjon både for medlemmer og andre, støtte forskning og tiltak innen helsefremmende og forebyggende arbeid, eller med hensyn til behandling og likemannsarbeid. Det er blant annet en rekke pasientorganisasjoner som spiller en viktig rolle som pådrivere med hensyn til behandlingstilbud og kunnskap hos brukere og nøkkelgrupper. Mange organisasjoner er aktive i regionale og lokale partnerskap for folkehelse og deltar i fylkesvise ressursgrupper for ernæring og fysisk aktivitet.

Å være medlem av en organisasjon og delta i frivillig arbeid vil i seg selv kunne virke helsefremmende, blant annet gjennom at det oppleves meningsfullt og innebærer sosiale fellesskap. I tillegg til egenverdien ved deltakelse i frivillige organisasjoner, bidrar frivillig sektor til vesentlig velferdsproduksjon. Flere organisasjoner har vært pionerer i arbeidet for å styrke befolkningens helse. Først var det kampen mot tuberkulosen og andre smittsomme sykdommer. Senere har de kjempet mot nye helseutfordringer som for eksempel kreft, hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes og sykdomsutvikling som følge av fysisk inaktivitet, overvekt og fedme.

Sentrale frivillige organisasjoner på dette området er Kreftforeningen, Norges Kvinne- og familieforbund, Norges Røde Kors, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Norges Astma- og Allergiforbund, Norges Diabetesforbund, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske Kvinners Sanitetsforening og en rekke organisasjoner innen psykisk helse og rusfeltet. Videre kan nevnes Norges Blindeforbund og Norges Handikapforbund som har gjort en stor innsats på sine områder. Eksemplene er ikke uttømmende.

17.3 Psykisk helse

Styrking av brukerperspektivet og brukerorganisasjoner er et sentralt satsingsområde innen Opptrappingsplanen for psykisk helse, og det ytes tilskudd til bruker- og pårørendeorganiasjoner og til selvhjelpsarbeid. Det ytes en betydelig frivillig innsats i brukeroganisasjonene og organisasjoner for pårørende. Brukerorganisasjonene spiller en viktig rolle i å medvirke i utforming av tjenestetilbudet og bidra til å styrke egenmestring, nettverk, møteplasser og brukerstyrte aktiviteter. Det ytes blant annet støtte til Mental Helses hjelpetelefon, til et bruker- og pårørendekompetansesenter, til brukerstyrte sentre og nasjonalt knutepunkt for selvhjelp.

For å gi barn og unge som er pårørende til personer med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer et bedre tilbud, har regjeringen i Handlingsplan mot fattigdom satt av midler til frivillige organisasjoner som gir et tilbud til utsatte barn.

17.4 Nærmere om omsorgsfeltet

17.4.1 Innledning

En sterk offentlig omsorgssektor går hånd i hånd med en omfattende og aktiv frivillig sektor. De nordiske land er foreningstette land, med sterke tradisjoner for at religiøse, humanitære og kooperative organisasjoner samarbeider med velferdstjenestene på en rekke områder. Det ser ut til at den offentlige velferdsstaten og frivillighetssektoren forsterker hverandre.

Frivillighet skjer i regi av frivillige organisasjoner og sammenslutninger, samvirketiltak, velforeninger, frivillighetssentraler og offentlige institusjoner. Frivillighet skjer også i mer uformelle sammenhenger, som i spontane dugnader og sosiale nettverk.

Frivillige organisasjoner har flere viktige roller innen omsorgssektoren. For det første er de betydelige aktører som leverandører av tjenestetilbud på oppdrag og etter avtale med kommunene. Dette gjelder alt fra tradisjonelle tjenestetilbud i institusjon så vel som oppsøkende virksomhet på gateplan. For det andre har organisasjonene vært pionerer som har vist vei for det som seinere er blitt naturlige oppgaver for velferdssamfunnet.

Regjeringen ser det som svært viktig å gi organisasjonene rammer og frihet til å drive forsøksvirksomhet og utviklingsarbeid, til å utfordre mer tradisjonelt drevne helse- og sosialtjenester til nytenkning og til å være et korrektiv der det trengs.

17.4.2 Den frivillige omsorgen

I St.meld. nr. 25 (2005 – 2006) Mestring, muligheter og mening er «Partnerskap med familie og lokalsamfunn» en av fem hovedstrategier for å møte framtidens omsorgsutfordringer.

Frivillige organisasjoner utfører en rekke oppgaver på omsorgsområdet. Her kan nevnes likemannsarbeid, besøkstjeneste, samtalegrupper, sorg­grupper, pårørendegrupper, telefonlinjer med helseinformasjon, «ombudsordninger», sosionomitjeneste osv.

Regjeringen mener det er avgjørende å legge til rette for at omfanget av frivillig omsorg blir opprettholdt og styrket. Samspillet med frivillige kan imidlertid ta nye former, og oppgavefordelingen kan bli endret.

En viktig forutsetning for et godt samspill med tjenestemottaker, familie og nettverk er tilbud om opplæring og veiledning. Dette er en oppgave for både den kommunale omsorgstjenesten og for spesialisthelsetjenesten. Slik opplæring og veiledning kan med fordel skje i nært samarbeid med brukergrupper og frivillige organisasjoner.

17.4.3 Sosialt nettverksarbeid

Nettverksutvikling, organisering og koordinering blir viktig både som oppgave og arbeidsmetode i framtidens omsorgstjenester. Det blir en spesiell utfordring for yrkesgrupper med bakgrunn i blant annet sosialt arbeid og pedagogikk å arbeide med brukernes familie og nettverk og skape grunnlag for god samhandling ved å:

• kartlegge og koble nettverksressurser, avklare ønsker og forventninger fra brukere og familie/nettverk

• bistå ved planlegging og oppgavefordeling og bidra til å løse opp i konflikter

• forebygge og hindre vold og overgrep

• organisere pårørendegrupper og drive veiledning og undervisning

• ta initiativ, involvere og aktivisere frivillige

• være pårørendekontakt og mellomledd mellom det offentlige og frivillige tjenesteapparatet

• introdusere familie og nettverk ved innleggelse i sykehjem eller helseinstitusjon

Kilde: Foto: Scanpix

Samfunnet bør motivere til aktivitet og deltakelse fra både eldre og yngre, også de som lever med nedsatt funksjonsevne eller er avhengige av bistand for å delta i arbeids-, kultur- eller samfunnsliv. De internasjonale prinsippene om «Active Ageing» forutsetter at eldre ikke trekker seg tilbake, men fortsatt tar del i et samfunn som involverer alle, på tvers av aldersgrupper eller andre skillelinjer.

Den viktigste strategien vil være å oppmuntre den framtidige seniorbefolkningen til fortsatt aktiv deltakelse i samfunnet. Seniorbefolkningens deltakelse vil være av stor betydning både for pensjonsordninger, helse, familieomsorg og omsorgstjeneste i framtiden.

Det offentlige bør legge til rette for sosiale møteplasser og stimulere til utvikling av sosiale nettverk.

Eldresentrene er et godt eksempel på et allmennforebyggende tiltak som motvirker ensomhet, passivitet og sosial tilbaketrekning, og som skaper aktivitet og sosialt fellesskap. Eldresentrene når svært mange og utløser en betydelig frivillig innsats på lokalt plan. Hver ansatt utløser i gjennomsnitt mer enn åtte frivillige, slik at eldresentrene i dag har 10 000 frivillige hjelpere (Daatland m.fl. 2000). Betydningen av kontakt på tvers av generasjoner tilsier at eldresentre bør lokaliseres sammen med, eller i tilknytning til andre aktiviteter, som for eksempel kulturhus.

17.4.4 Brukerstyring

Sterke brukerorganisasjoner er en del av utviklingen og setter stadig sterkere preg på utformingen av de frivillige organisasjonenes engasjement og innretning. Regjeringen ønsker å legge til rette for at både brukerne, omsorgspersonell og frivillige organisasjoner deltar i utviklingen av nye eier- og driftsformer i omsorgssektoren, basert på større grad av selvorganisering og brukerstyring.

Brukerstyrte ordninger og foretak representerer nye eier- og driftsformer som i økende grad er i ferd med å bli etablert i omsorgssektoren i Norge og i andre land. Dette kan være brukereide bofelleskap der tjenestetilbudet helt eller delvis drives av brukerne selv eller deres organisasjoner. Det kan også være andelslag, boligbyggelag og boligsamvirke som utvikler ulike tjenestetilbud til sine medlemmer. Videre kan det være kollektiv der både brukere og ansatte går sammen om driften, eller institusjoner og tjenestetilbud der brukerne og deres representanter går sammen med lokale foreninger eller interesseorganisasjoner.

Undersøkelser viser at brukereide og brukerstyrte ordninger fører til større fleksibilitet. Disse gir også den enkelte bruker egenansvar og mulighet til å utforme tjenestetilbudet i tråd med individuelle behov og ønsker. Regjeringen ønsker å åpne for større mangfold i måten tjenestene innenfor omsorgssektoren organiseres på. Regjeringen ønsker også å utvide mulighetene til å få hjemmetjenester og assistanse i form av brukerstyrte tjenester.

Samfunnet står overfor krevende omsorgsutfordringer de neste tiårene. Disse kan ikke overlates til helse- og sosialtjenesten alene, men må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer og ved å støtte og utvik­le det frivillige engasjement fra familie og lokalsamfunn, organisasjoner og virksomheter.

Regjeringen vil føre en politikk som bygger på fellesskapsløsninger. Sterke fellesskap er den beste grunnmur for den enkeltes personlige trygghet og individuelle livsutfoldelse – enten man er gammel eller ung.

Både brukerorganisasjonene og de ideelle organisasjonene er sentrale i utformingen av omsorgspolitikken.

17.5 Rusfeltet

På rusfeltet er det et bredt spekter av frivillige organisasjoner som driver rusmiddelpolitisk og forebyggende arbeid både på nasjonalt og lokalt nivå. Organisasjonene gjør et viktig arbeid med å forebygge bruk og skader av rusmidler i Norge. Regjeringen legger vekt på at forebyggingstiltak skal være basert på kunnskap om hva vi vet virker. Samtidig skal frivillige organisasjoner ha rammer som fremmer kreativitet og frivillig engasjement. Dette søkes ivaretatt gjennom tilskuddsordningene til de frivillige organisasjonene.

De frivillige organisasjonene og kommunene oppfordres til å samarbeide for å bidra til å fremme en helhetlig og samordnet rusforebygging på lokalt nivå. Eksempler kan være rusforebyggende tiltak i skolen eller øvrig informasjons- og holdningsskapende arbeid. Det er også ønskelig at kommuner kan trekke inn frivillige organisasjoner i utarbeidelse av kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplaner.

Det er i dag drøyt 40 ulike frivillige organisa­sjoner som mottar tilskudd til rusforebyggende arbeid over Helse- og omsorgsdepartementets ­budsjett. Sosial- og helsedirektoratet tildelte nær 80 millioner kroner i form av driftstilskudd og ­tilskudd til rusforebyggende prosjekter i 2006. Tilskudd til frivillige organisasjoner er et viktig virkemiddel i en helhetlig rusmiddelpolitikk. Ett av de sentrale målene i den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet er å heve kvaliteten og øke kompetansen på feltet. Dette gjelder også for frivillig sektor. Samtidig skal det gis rom for frivillig engasjement, frivillige organisasjoners egenart og frie stilling. Regelverket for de ulike tilskuddsordningene må ses i lys av dette.

Kilde: Foto: Scanpix

Mange frivillige organisasjoner og private virksomheter yter tjenester til rusmiddelavhengige i form av behandling, oppfølging og rehabilitering, og det gis tilskudd til frivillig arbeid for personer med rusmiddelproblemer og til prostituerte. Tiltak omfatter institusjonstilbud og ulike former for individrettet bistand i nærmiljøet og til selvhjelps- og interessergrupper. Frivillige organisasjoner kan utfylle de offentlige tjenestene og spille en viktig rolle for å bidra til sosial inkludering samt tilby tidligere rusmiddelavhengige rusfrie nettverk. Det er i dag drøyt 50 ulike organisasjoner og stiftelser som mottar tilskudd over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Til sammen mottar disse i overkant av 90 millioner kroner (2006).

Tilskudd til frivillige organisasjoner og private virksomheter som yter hjelp og bistand til rusmiddelavhengige er et viktig supplement til det offentlige tilbudet, og det er særlig viktig at frivillige organisasjoner samarbeider med kommunene om et kvalitativt godt og samordnet tilbud. Tilskuddene går også til brukerstyrte aktiviteter, interessegrupper og pårørendearbeid. Som ledd i den kommende Opptrappingsplanen for rusfeltet vil det bli lagt vekt på å styrke brukermedvirkningen innen rusfeltet. Regjeringen vil, med sikte på videreutvikling og økt kvalitet i rusfeltet, foreta en særskilt evaluering av tilskuddsordningen for å få en bedre kartlegging og helhetlig vurdering av tilbudet .

17.6 Kosthold m.m.

Forekomsten av folkesykdommer som type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, enkelte kreftformer og osteoporose henger nøye sammen med kostholdet i befolkningen. I tillegg øker forekomsten av overvekt og fedme som en følge av lav fysisk aktivitet og ugunstig kosthold.

Kostholdet har stor betydning i et folkehelseperspektiv, ikke bare med bakgrunn i ernæring og helse, men også med bakgrunn i matens betydning i en sosial og kulturell sammenheng. Handlingsplan for bedre kosthold 2007 – 2011 presenterer en rekke tiltak innen 10 innsatsområder som skal bidra til bedre kostvaner og redusere sosiale forskjeller i kosthold. 12 departementer står bak planen, og frivillig sektor vil være en sentral samarbeidsaktør på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Mange frivillighetssentraler legger til rette for trivelige måltider. Mat betyr også mye på møteplasser som eldresentre, fritidsklubber, idretts- og andre fritidsarenaer og på tvers av kulturer. Det tilbys ofte mat i form av kiosksalg og annen form for matservering i tilknytning til arrangementer og aktiviteter, og det er en utfordring å legge til rette for sunne matvalg på fritidsarenaer.

Eldresentre er et særdeles viktig forebyggende og helsefremmende tiltak som betyr mye for trivsel, mat- og mosjonsvaner for hjemmeboende eldre, mens fritidsklubber er en viktig arena for å nå barn og unge.

I dag er det ca. 350 eldresentre i Norge, og disse gir et helhetlig tilbud som omfatter både fysisk og mental velferd. Eldresentrene serverer rimelig og god mat og tilbyr varierte aktiviteter som turer, sang, dans, kurs og trim. Mange sentre har også en rådgivningstjeneste. Matombringing til eldre som ikke selv kan komme seg til senteret er vanlig. Ofte samarbeider eldresentrene med kommunens hjelpeapparat, slik at eldresentrene kan fungere som omsorgstjenestenes forlengede arm og være bindeledd til hjemmeboende eldre. En del sentre driver med oppsøkende virksomhet overfor eldre i området. På den måten blir eldre og deres behov i en kommune eller en bydel kartlagt, og eventuelle tiltak kan settes i verk. Nasjonalforeningen for folkehelsen er en av landets største driverorganisasjoner av eldresentre.

Organisasjonene bidrar med mattiltak både i skole og barnehager. Flere pasientorganisasjoner (eksempelvis Kreftforeningen, Landslaget for hjerte- og lungesyke og Norges Astma- og Allergiforbund) har kosthold som et viktig arbeidsområde og tilbyr kurs og materiell. Helsemyndighetene vil i oppfølgingen av kostholdsplanen invitere til en dialogarena på sentralt plan. I tillegg er flere organisasjoner representert i kostholdsarbeidet på ­fylkesplan i tilknytning til ressursgrupper for ernæring og partnerskap for folkehelse. Ett av tiltakene i handlingsplanen er å se på muligheten for å samordne og kanalisere stimuleringsmidler fra ulike nasjonale satsinger innen kosthold, fysisk aktivitet og helse til lokale tiltak. Det skal også samles oversikt over gode verktøy og metoder i dette arbeidet. Dette er et ledd i oppfølging av Nordisk handlingsplan for bedre helse og livskvalitet gjennom kosthold og fysisk aktivitet. Det skal etableres en felles nordisk katalog med effektive tiltak og gode eksempler som fremmer fysisk aktivitet og sunt kosthold lokalt.

Lokalt ernæringsarbeid tildeles noe midler gjennom tilskuddsordning for fysisk aktivitet, tobakk og ernæring, som inntil videre forvaltes av Fylkesmannen, og gjennom partnerskap for folkehelse. Det skal vurderes om det er hensiktsmessig med lignende tilskuddsordninger på kostholdsområdet som på fysisk aktivitet for å stimulere til å etablere lavterskeltilbud også her.

Helse- og omsorgsdepartementet har lagt fram Nasjonal strategi for det tobakksforebyggende arbeidet 2006-2010. Det overordnede målet er å fremme helse i alle deler av befolkningen og gi flere leveår med god helse gjennom redusert tobakksbruk. Strategien omfatter åtte innsatsområder: forebygge røykestart, røykeslutt, vern mot tobakksrøyk, forebygge snusbruk, informasjonstiltak, lokalt folkehelsearbeid, forskning og internasjonalt samarbeid. En rekke frivillige organisasjoner deltar aktivt i arbeidet med tobakksforebygging. For eksempel deltar Den norske lægeforeningen og Kreftforeningen i Nasjonalt råd for tobakksforebygging.

«Tobakksfritt» er en koalisjon av organisasjoner som arbeider for å redusere bruken av tobakk. «Tobakksfritt» skal ivareta de enkelte samarbeidende organisasjonenes behov for å kunne opptre i felleskap overfor blant annet politiske myndigheter og media i arbeidet med å redusere bruken av tobakk. «Tobakksfritt» består av følgende organisasjoner: Den Norske Jordmorforening, Landslaget Mot Tobakksskadene, Kreftforeningen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Den norske lægeforening, Norges Astma- og Allergiforbund, Den norske tannlegeforening, Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke og Norges Sykepleierforbund.

17.7 De frivillige organisasjonene innen kriminalomsorg m.m.

17.7.1 Kriminalomsorg

Under budsjettkapitlet til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) bevilges det hvert år midler til frivillig virksomhet. For 2007 er dette 15 mill kroner. Organisasjoner kan søke om tilskudd til bestemte formål som skal støtte opp under kriminalomsorgens generelle målsettinger. Justisdepartementet tildeler midlene etter en vurdering av innsendte søknader. Størsteparten av midlene er bundet opp ved at flere organisasjoner er «øremerkede» tilskuddsmottakere, jf. St. prp. nr. 1. (2006 – 2007). For 2007 gjelder dette Elevator, Foreningen for fangers pårørende, WayBack og Kirkens Sosialtjeneste. Den resterende del av midlene, ca. 4,5 mill kr. i 2007, tildeles flere organisasjoner etter søknad.

Internatet Elevator, som er den organisasjonen som får det største tilskuddet (5 mill kr. i 2007), er en del av Frelsesarmeens virksomhet. Kriminalomsorgen har 20 soningsplasser reservert for straffedømte som kan gjennomføre hele eller deler av straffen i institusjon etter straffegjennomføringslovens § 12. I løpet av soningstiden inviterer institusjonen til økt sosialisering og bidrar til å bygge opp et positivt nettverk for den straffedømte, og motiverer til å utarbeide positive framtidsplaner. Elevator legger vekt på aktivitetstilbudet til de innsatte ved å fokusere på målsettingen for virksomheten. Det legges vekt på å gi de innsatte en kompetanseheving for å møte krav som stilles på det åpne arbeidsmarkedet.

Elevator og andre institusjoner der det gjennomføres straff etter § 12 i straffegjennomføringsloven er et viktig bidrag til å lette «trykket» på de ordinære soningplassene. På årsbasis utgjør det frigjøring av ordinær soningskapasitet tilsvarende et fengsel på anslagsvis 115 plasser.

Videre er §-12 institusjonene et viktig bidrag i arbeidet med å gi innsatte og domfelte bedre tilgang til tverrfaglig spesialisert behandling og sosiale tjenester under og etter straffegjennomføringen, og behandlingen kan være med på å virke kriminalitetsforebyggende.

En annen organisasjon som mottar tilskudd er Foreningen for Fangers Pårørende(FFP). For 2007 mottok organisasjonen 1,8 mill kroner. Barn rammes svært hardt når en av foreldrene må avsone straff i fengsel. For å bedre barn og andre pårørendes situasjon, legger FFP vekt på informasjon om og tilrettelegging for kontakt mellom pårørende og innsatte.

WayBack og Kirkens Sosialtjeneste er organisasjoner som hver får 2 mill kroner i tilskudd. De arbeider begge inn mot domfelte under straffegjennomføringen ved blant annet å tilrettelegge for fadderordninger, gi tilbud til samfunnsstraffdømte osv.

17.7.2 Politisektoren

Ungdom mot Vold (UmV) arbeider metodisk og målrettet opp mot særskilt vanskeligstilt ungdom i risikosonen i alderen 12 – 25 år og er et viktig supplement til det eksisterende hjelpeapparatet.

UmV er operativ og driver oppsøkende virksomhet, særlig med henblikk på konfliktløsning mellom unge. I tillegg har organisasjonen oppgaver for friomsorgskontorene. UmV er et lavterskeltilbud, og med lokaler sentralt i Oslo er de lett tilgjengelige for målgruppen. Ungdom som blir fanget opp eller tar kontakt med UmV blir fulgt opp ut i fra behov som konflikthåndtering, adferdsmestring, leksehjelp, råd og veiledning, oppfølging opp mot andre m.m.

Den utadrettede og oppsøkende virksomheten er styrken til Ungdom mot Vold (UmV) og en aktivitet det oppmuntres til fra Justisdepartementet. Det foregår mye frivillig aktivitet på dette feltet i regi av blant annet krisesentre, incestsentre og Alternativ til Vold.

17.7.3 Frivillige organisasjoners rolle i bekjempelse av bostedsløshet

I arbeidet mot bostedsløshet har frivillige organisasjoner vært aktive bidragsytere først gjennom Prosjekt Bostedsløse (2001 – 2004), deretter gjennom den nasjonale strategien mot bostedsløshet «På vei til egen bolig» (2005 – 2007). Regjeringen legger fortsatt stor vekt på å avskaffe bostedsløshet og fremskaffe flere varige boliger som erstatning for bruk av hospits og andre midlertidige løsninger. De frivillige organisasjonene er viktige samarbeidspartnere for stat og kommune for å nå dette målet. Organisasjonene er med på å skape bredde i tiltakene. Spesielt er dette viktig i overgangen fra midlertidige til varige tiltak, tiltak som retter seg inn mot personer i rehabiliteringsfase og etter barnevern. I arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet har de mest sentrale frivillige organisasjonene vært Kirkens Sosialtjeneste, Kirkens Bymisjon, Blå Kors og Frelsesarmeen. Tjenestene fra organisasjonene gis i hovedsak i midlertidige lavterskel botiltak, slik som natthjem og heldøgnsinstitusjoner, og i behandlingsinstitusjoner. Bruker- og interesseorganisasjoner som stiftelsen WayBack, Livet Etter Soning, Rusmisbrukernes interesseorganisasjon RIO og Leieboerforeningen har vært pådrivere og samarbeidspartnere i tiltaksutforming for å redusere bostedsløshet. De har alle fått tilskudd fra Husbanken til ulike prosjekter.

18 Solidaritet og bistand

18.1 Innledning

Regjeringen oppnevnte i 2005 et utvalg (Rattsø-utvalget), som har gjennomgått nye roller for frivillige organisasjoner i utviklingssamarbeidet. Utvalget avga rapport i juni 2006. Det vises for øvrig til omtale under kapittel 9 om hovedgrunnene til at bistandsmidler kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner. I dette kapitlet gis derfor en kort oversikt over omfanget av bistanden gjennom norske frivillige organisasjoner for 2006.

Kilde: Foto: Bente Bjercke/Kirkens Nødhjelp

Internasjonale organisasjoner omfatter etter Hopkinsklassifiseringen 1,6 prosent av den frivillige sektorens ansatte, og inkluderer vennskaps- og kulturutvekslingsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, fredsorganisasjoner, utviklings- og bistandsorganisasjoner. Blant de største på bistandsområdet er Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp 2, Kirkens Nødhjelp, Flyktningehjelpen og Redd Barna. Flere av organisasjonene på bistandsfeltet er i utgangspunktet medlemsorganisasjoner, men en stor del av aktiviteten utføres for Norad og UD og i samarbeid med internasjonale organisasjoner. Dette fører til en todeling mellom den medlemsbaserte, demokratisk styrte aktiviteten og den profesjonelt orienterte og kontraktstyrte internasjonale aktiviteten.

18.2 Bistandsmidler til frivillige organisasjoner

Tabell 18.1 gir oversikt over bistanden gjennom de 25 største norske frivillige organisasjonene som i 2006 utgjorde om lag 2,5 mrd kroner. Til sammenligning ble det tildelt om lag 3 mrd kroner totalt. Andelen til de fem største organisasjonene ligger i 2006 på 61 prosent (inkludert Fredskorpset). Andelen til de ti største bistandsorganisasjonene ligger på om lag 74 prosent. Om lag 190 organisasjoner har mottatt støtte i 2006, som er en økning fra om lag 120 organisasjoner i 1999. Bistand gjennom norske organisasjoner bærer dermed preg av at noen få store organisasjoner mottar en relativt stor andel av midlene, mens det i tillegg er en lang rekke organisasjoner som mottar mindre summer.

Tabell 18.2 viser til sammenligning en oversikt over 29 internasjonale organisasjoner og nettverk som støttes over bistandsbudsjettet. Som det framgår av tabellen, kanaliserer internasjonale og regionale organisasjoner en liten del av norsk bistand gjennom slike organisasjoner.

19 Minoritetsorganisasjoner

19.1 Innledning

Kapittel 19 gir en oversikt over minoritetsorganisasjoner. Samer og nasjonale minoriteter omtales, og det redegjøres for organisasjoner på innvandrerfeltet.

19.2 Samer og nasjonale minoriteter

19.2.1 Samisk organisasjonsliv

Framveksten av samiske organisasjoner har i all hovedsak skjedd etter andre verdenskrig. Den første sameforeningen ble imidlertid dannet i 1904 på svensk side, med Elsa Laula Renberg som en sentral person. Selvom fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det mange samer som prøvde å stå imot, både i nord og i sør. I Midt-Norge ble det stiftet flere sameforeninger i denne perioden: Nordre Trondhjems Amts Lappforening (1906), Søndre Amts Lappforening (1907), Søndre Nordland Amts Lappforening (1907), Brurskanken Samiske Lag (1908), Helgeland «Sameforening» (1908) og Brurskanken Samiske Kvindeforening (1910). I Finnmark stiftes den første sameforening i Karasjok i 1910, så følger Polmak, Tana, Porsanger og Nesseby.

Sammen med Elsa Laula Renberg var Daniel Mortensson drivkraften bak det første samiske landsmøtet i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det er dette møtet som er opphavet til Samefolkets dag, 6. februar. Dette var første gang i historien nord- og sørsamer fra flere land samlet seg til ett stort møte for å drøfte og belyse felles saker og problemstillinger. Møtet samlet over hundre deltakere, derav en stor del kvinner.

Fram til 20-tallet ble det gjort store felles anstrengelser, blant annet gjennom flere same­konferanser, for å bedre myndighetenes forståelse overfor samene. Arbeidet lyktes ikke, og det samiske organisasjonsarbeidet stilnet fram til etter 2. verdenskrig.

Norske reindriftssamers landsforbund (NRL), den største næringsorganisasjonen for reindriftssamene i Norge, ble stiftet i 1948. Samme år ble det i Oslo etablert en egen sameforening. Denne foreningen samarbeidet med tilsvarende foreninger på svensk og finsk side. I 1950 ble det den første samekonferansen avholdt. Her ble samiske nærings- og kulturspørsmål drøftet. Etter hvert ble det etablert flere lokalforeninger i Finnmark på 50- og 60-tallet. Vinteren 1968 samlet representanter fra foreningene i Finnmark og foreningen i Oslo seg og etablerte Norske samers riksforbund (NSR).

Norske Samers Riksforbund ble splittet i 1978/79, og utbryterfraksjonen dannet Samenes Landsforbund. I etterkrigstiden har de samiske hovedorganisasjonene med varierende oppslutning vært Norske Samers Riksforbund, Samenes Folkeforbund (SFF) og Samenes Landsforbund (SLF). Felles for de medlemsbaserte samiske hovedorganisasjonene er at de er landsdekkende, representerer det sivile samiske samfunnet og arbeider aktivt i forhold til hele bredden av samfunnslivet.

Disse organisasjonene har bidratt til etableringen av samiske institusjoner og faste tiltak til samiske formål. Nå har institusjoner som språk- og kultursentra, festivaler og kulturorgansisasjoner, i noen grad tatt over en del av det arbeidet som de samiske hovedorganisasjonene og samiske pionerer gjorde tidligere. Arbeidet i sameforeningene og organisasjonene er en kombinasjon av kulturelt og samepolitisk arbeid, både i lokalsamfunnet, i forhold til den enkelte kommune og øvrige myndigheter.

Samisk organisasjonsliv har særlig de siste tiårene blitt svært allsidig. Det er etablert kulturorganisasjoner som Samisk filmforbund, Samisk forfatter- og oversetterforening, Samisk museumslag, samiske kunstnerorganisasjoner, samiske kvinneorganisasjoner og mange flere. Samisk idrett har en sterk identitetsskapende effekt og er en møteplass som er viktig å ta vare på. Sámiid Valátallanlihttu/Samenes idrettsforbund (SVL) og Sámi Spábbaciekcanlihttu/Samisk fotballforbund (SSL) organiserer idrettsaktiviteter for den samiske befolkningen i de områder der samer bor, blant annet ved å organisere ulike samiske mesterskap.

Det er de siste årene også etablert flere samiske næringsorganisasjoner, som arbeider for å ivareta interessene til fiskere og utmarksbrukere. Også duodjiutøvere har organisert seg for å ta vare på gamle håndverkstradisjoner og få til et bedre næringsgrunnlag. Sametinget og duodjiorganisasjonene har inngått en egen hovedavtale.

Samisk organisasjonsliv har alltid vært preget av samarbeid over landegrensene. Samerådet (stiftet 1956) er en fellessamisk kulturpolitisk og politisk institusjon som er et samarbeidsorgan for samiske organisasjoner i Finland, Norge, Sverige og Russland. Rådets overordnede målsetning er å ivareta samenes interesser som ett folk, styrke samenes samhørighet over grensene og arbeide for at samene også i framtiden erkjennes som ett folk, hvis kulturelle, politiske, økonomiske, og sosiale rettigheter skal sikres dels ved hvert enkelt lands lovstiftning og dels ved avtaler mellom de berørte stater og samenes representative organ. Fra norsk side er Norske Samers Riksforbund/Norgga Sámiid Riikkasearvi (NSR), Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL)/Norgga Boazosápmelaaid Riikkasearvi (NBR) og Samenes Folkeforbund (SFF)/Sámiid Álbmotlihttu (SÁL) med i Samerådet.

Sametinget og samiske organisasjoner

Sametinget er samenes representative organ og regjeringens fremste premissleverandør og dialogpartner i samepolitikken. Det er imidlertid viktig innenfor samiske miljø at man har et sterkt organisasjonsliv som kan knytte personer sammen og som er med på å vedlikeholde felles verdier og kulturell identitet.

Ved opprettelsen av Sametinget i 1989 overførte Kommunaldepartementet forvaltningen av tilskuddet til samiske organisasjoner til Sametinget (i 1990 2,35 mill kroner). Denne ordningen ble tidligere forvaltet av Norsk sameråd.

Etter hvert som samiske organisasjoner har vokst fram har Sametinget etablert egne tilskuddsordninger. Sametinget bevilger i dag driftsmidler til kulturorganisasjoner, næringsorganisasjoner og såkalte hovedorganisasjoner, i 2007 til sammen ca. 8,5 mill kroner.

19.2.2 Nasjonale minoriteter

Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. De nasjonale minoriteter i Norge er jøder, kvener, rom (sigøynere), romanifolket (tatere) og skogfinner.

Det har siden 1999 eksistert en egen tilskuddsordning for nasjonale minoriteter over statsbudsjettet, der organisasjoner med basis i en nasjonal minoritet kan søke om grunnstøtte (organisasjonsstøtte) fra staten. Formålet med ordningen er primært å støtte representative organisasjoner som fremmer de nasjonale minoritetenes interesser og krav i forhold til myndighetene. Ordningen blir administrert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Tilskuddsordningen er under evaluering, og rapport ventes innen 31. januar 2008.

Minoritetsgrupper kan stå i en sårbar stilling i et demokrati der det er lagt vekt på flertallsstyre. Det kan derfor være nødvendig med særlige tiltak for å sikre at minoritetsgruppene også har mulighet til å delta i samfunnet på en effektiv måte, og til å være med på å ta avgjørelser som gjelder dem selv. Artikkel 15 i Rammekonvensjonen slår fast at staten skal «skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender, særlig de som berører dem.»

Deltakelse i organisasjoner gir mulighet til å være med når viktige avgjørelser skal tas. Organisasjoner knytter personer sammen og er med på å vedlikeholde felles verdier og kulturell identitet. Regjeringen ønsker derfor å stimulere til oppbygging av organisasjoner blant de nasjonale minoritetene.

Kontakten med organisasjonene til de nasjonale minoritetene bygger på demokratiprinsippet, jf. St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noregog St.meld. nr. 27 (1996–97) Om statens forhold til frivillige organisasjoner. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil i den formaliserte kontakten med nasjonale minoriteter primært samarbeide med organisasjoner som kan dokumentere/sannsynliggjøre medlemstall og at styret er valgt ut fra demokratiske prinsipper. Departementet har imidlertid også bilaterale møter med de som ønsker det, uten hensyn til organisasjonsform.

I arbeidet med å forbedre dialogen mellom de nasjonale minoritetene og myndighetene ble Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheteretablert i 2003. Dette kontaktforumet har møte minst en gang i året. I tillegg har Arbeids- og inkluderingsdepartementet bilaterale møter med de enkelte organisasjonene.

Ulike organisasjoner for den samme minoritetsgruppen har ikke alltid det samme synet på konkrete spørsmål. Det er ingen grunn til å forvente at minoritetsgruppene har et ensartet syn på alle minoritetspolitiske spørsmål. Det er derfor viktig at myndighetene lytter til de ulike synspunktene. Det kan være usikkert hvor mange personer de ulike minoritetsorganisasjonene representerer. Videre har den politiske mobiliseringen kommet relativt kort i noen av gruppene, og prosentdelen som har valgt å gå inn i en organisasjon, er lav. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har likevel valgt å kanalisere dialogen gjennom organisasjonene, siden dette er den mest demokratiske kanalen som foreligger. En utfordring er at medlemslister også vil være lister over etnisk tilknyting, og dermed inneholde sensitiv personinformasjon. Særlig personer med tilknyting til romanifolket/taterne ønsker ikke å stå på slike lister, av frykt for at dette kan bli brukt mot dem av myndighetene, slik det har skjedd før.

19.3 Organisasjoner på innvandrerfeltet

19.3.1 Innledning

Det finnes et lite antall landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet som mottar tilskudd fra det offentlige. I tillegg har det i de siste 15 – 20 årene vokst fram en rekke lokale organisasjoner over hele landet som organiserer personer med innvandrerbakgrunn – såkalte innvandrerorganisasjoner. I 1979 var det mellom 40 og 50 slike organisasjoner, mens det i dag kan anslås å være cirka ett tusen (Predelli 2006).

Målsettingen med å gi tilskudd til landsdekkende og lokale innvandrerorganisasjoner er å bidra til økt sivil og politisk samfunnsdeltakelse. Tilskuddet støtter ikke organisasjonenes identitetsbygging og aktiviteter som fremmer en felles identitet som innvandrer eller som medlem av en etnisk eller nasjonal gruppe. Når myndighetene støtter lokale innvandrerorganisasjoner som er bygget opp rundt tilhørighet til en etnisk eller nasjonal gruppe, er det fordi det er viktig å ha et ståsted og et fellesskap som støtter opp om deltakelse i det sivile og politiske liv. Frivillige organisasjoner er også viktige møteplasser, der samvær og deltakelse har en egenverdi ut over organisasjonenes primære formål. Organisasjoner gir identitet, tilhørighet og selvtillit. Dette er ofte viktige forutsetninger for en persons deltakelse i samfunnslivet. Ikke minst for nyankomne innvandrere kan slike organisasjoner fungere som støttespillere og døråpnere til det norske samfunn.

19.3.2 Landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet

Med landsdekkende organisasjon menes en organisasjon som arbeider landsomfattende og/eller med problemstillinger av nasjonal karakter. Organisasjonen må som hovedregel representere innvandrernes interesser i Norge på tvers av nasjonalitet eller etnisk bakgrunn. Organisasjonen må synliggjøre at den er landsdekkende ved å vise til minst to av følgende punkter:

• hvor i landet henvendelsene til organisasjonen kommer fra

• hvor aktivitetene organisasjonen igangsetter foregår

• hvilke typer problemstillinger organisasjonen tar opp – av lokal eller nasjonal karakter

• hvilke kontakter og samarbeidspartnere organisasjonen har

• organisasjonens struktur – lokallag, sentralisert eller regionale kontorer

I 2007 fikk ti organisasjoner støtte over denne ordningen:

• Antirasistisk senter (ARS)

• Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

• Human Rights Service (HRS)

• Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

• Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

• MiRA ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

• Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)

• Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

• SOS Rasisme

• African Youth in Norway

De fleste av disse organisasjonene er stiftelser og er ikke medlemsbasert i tradisjonell forstand.

I en evaluering delte forskeren Svein Ingve Nødland de landsdekkende innvandrerorganisasjonene inn i tre typer (2005:147): Den første gruppa består av likeverdorganisasjoner (ARS, MiRA og OMOD). De driver med lobbyvirksomhet og påvirkning av opinionen gjennom media for å påvirke myndighetene når det gjelder aktuelle minoritetspolitiske emner. Den andre gruppen er hjelpeorganisasjoner (NOAS og SEIF), som skal gi innvandrere og asylsøkere praktisk hjelp. Den siste gruppen består av brobyggerorganisasjoner (KIA, INLO og SOS-rasisme) hvor alle som vil, kan bli medlemmer, uansett etnisk bakgrunn.

I boka Demokratisk fellesskap. Politisk inkludering og etnisk mobilisering, diskuteres implikasjoner som følger av at svært få av de landsdekkende organisasjonene er representative i en demokratisk forstand (Rogstad 2007). I boka pekes det på at disse organisasjonene er å betrakte som saksorienterte og politiske organer, hvor ledelsen representerer seg selv og har legitimitet i kraft av sin ekspertise på et konkret saksområde. Myndighetene er klar over denne problemstillingen. I forbindelse med tildeling av midler til disse organisasjonene, vurderes derfor organisasjonenes aktiviteter, og det kreves dokumentasjon av kunnskap og formidlingsevne. Organisasjonenes kompetanse og legitimitet bygges med andre ord opp gjennom aktiviteter, nettverk og arbeid rettet mot konkrete målgrupper.

19.3.3 Lokale innvandrerorganisasjoner

I motsetning til de landsdekkende organisasjonene, er det mer problematisk å få en oversikt over de lokale innvandrerorganisasjonene. Det skyldes at en stor del av den mer eller mindre organiserte virksomheten som er lokalt forankret, ikke kommer inn under tilskuddsordningen for lokale innvandrerorganisasjoner. Jørgen Melve (2003) gjorde en opptelling i 2004, og anslo antallet til å være et sted mellom 350 og 1000 organisasjoner. Det laveste antallet framkommer dersom en avgrenser definisjonen til organisasjoner som mottar offentlig tilskudd.

Hensikten med tilskudd til drift av lokale innvandrerorganisasjoner og frivillig virksomhet er at det skal bidra til deltakelse, dialog og samhandling i lokalsamfunnene. For 2007 er det satt av 14,3 mill kroner. Målsettingen er blant annet å styrke lokal organisering av innvandrere, å bidra til at innvandrere kan fremme felles interesser overfor lokale myndigheter, å fremme toleranse mellom ulike grupper av befolkningen og å motvirke rasisme og diskriminering. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) og fylkeskommunen fastsetter tilskuddet ut fra hvor mange med innvandrerbakgrunn som er bosatt i hvert enkelt fylke. 3 I 2006 fikk om lag 450 lokale innvandrerorganisasjoner driftsstøtte eller aktivitetstilskudd over Arbeids- og inkluderingsdepartementets tilskuddsordning, her­under 327 som fikk driftsstøtte.

Nødland (2006) skiller mellom organisasjoner som er orientert mot identitetsfellesskap på den ene siden og aktivitetsfellesskap på den andre. Hans konklusjon er at den førstnevnte typen har blitt et stadig viktigere grunnlag for lokal organisering. Forankring i fellesskap basert på identitet er trolig enda mer utbredt om en inkluderer organisasjoner som ikke mottar offentlig tilskudd.

International Research Institute of Stavanger (IRIS) og Agderforskning fikk høsten 2006 i oppdrag av Arbeids- og inkluderingsdepartementet å evaluere den statlige tilskuddsordningen til lokale innvandrerorganisasjoner og lokalt frivillig virke. Hensikten med evalueringen var blant annet å undersøke om tilskuddet bidro til ønsket måloppnåelse, og om forvaltningen av ordningen er formålstjenlig.

Evalueringen viser at det er stor bredde blant organisasjonene som mottar støtte når det gjelder hvilke nasjonaliteter eller etniske grupper som danner grunnlaget for organisasjonene. Godt over 70 prosent av organisasjonene er basert på tilknytning til et bestemt land eller nasjonalitet/etnisk gruppe, og ca. 40 forskjellige nasjonaliteter er representert blant organisasjonene. De resterende organisasjonene har en mer flerkulturell base av medlemmer.

Det er ingen store skjevheter i fordelingen mellom kjønn blant organisasjonene. Både kvinner og menn er representert, og det finnes en del helt eller tilnærmet rene kvinneorganisasjoner. Fordelingen av kvinner og menn innad i de ulike organisasjonene med hensyn til for eksempel posisjoner i styrer og blant ledere, er imidlertid ikke undersøkt i denne evalueringen.

Gjennom evalueringen har det kommet fram at det er stor variasjon med hensyn til hvilke aktiviteter organisasjonene har og hvilken motivasjon som ligger bak organiseringen. Aktivitetene varierer fra sosiale aktiviteter som fester, nasjonaldagsmarkeringer og konserter til mer direkte integrerings- og inkluderingstiltak, som fagseminar om ulike tema, leksehjelp og rusfrie aktiviteter for barn og unge. Andre aktiviteter kan være nettverksbygging mellom kvinner eller arrangering av internasjonal dag i lokalsamfunnet. Noen organisasjoner er dannet med grunnlag i å opprettholde egen kultur, og fokuserer mest på å feire nasjonaldager og høytider. Samtidig som det for mange organisasjoner er opprettholdelse av egen kultur som er en viktig motivasjon for organisering, fokuserer de samtidig på deltakelse på andre arenaer i lokalsamfunnet og i samfunnet generelt. Et slikt fokus kommer til uttrykk ved at man er opptatt av å skape nettverk mellom medlemmene av organisasjoner og andre i lokalsamfunnet, eller at man er opptatt av å fungere som støtte for nyankomne innvandrere eller til de som har behov for bistand i sin kontakt med myndighetene.

Bredden i type organisasjoner og aktivitetsmangfoldet viser variasjonen og mangfoldet i ­innvandrerbefolkningen. Aktivitetsmangfoldet kan også forstås ut fra at det er den sosiale og kulturelle situasjonen som er det sentrale for organisasjonene, mer enn aktivitetene i seg selv. Det er felles tilhørighet til et land eller en etnisk gruppe som er grunnlaget for å bli medlem i denne type organisasjoner. Samtidig viser evalueringen at dette ikke nødvendigvis går på bekostning av å delta i samfunnet rundt, i og med at mange av aktivitetene som organisasjonene iverksetter, handler om å bli inkludert i samfunnet og å støtte opp om den enkelte og gruppenes muligheter til å delta på ulike samfunnsområder.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil på bak­grunn av evalueringen vurdere eventuelle endringer i ordningens innretning og forvaltning.

20 Politiske partier og interesseorganisasjoner

20.1 Innledning

I dette kapitlet omtales politiske partier og interesseorganisasjoner.

I Hopkinsundersøkelsen omfatter denne kategorien politiske partier, alle typer samfunnsorienterte organisasjoner og interesseorganisasjonene.

Denne kategorien hadde i 1997 ca. 8000 organisasjoner av totalt 115 000 og over en million medlemskap i 2001, jf. kapittel 3. Dette utgjorde 10 prosent av medlemmene og rundt 3 prosent av frivillighetssektorens ansatte. Blant de største organisasjonene i denne kategorien er Landsforeningen for hjerte og lungesyke, Norges Blindeforbund, Norges handikapforbund, Norges Astma og Allergiforbund, Norsk Revmatikerforbund og Norges Diabetesforbund. I tillegg er det en stor gruppe mindre organisasjoner for funksjonshemmede, syke, og dessuten organisasjoner for målsak, kvinnesak, homofile og lesbiske, avhold, innvandrere og etniske grupper, i tillegg til en håndfull organisasjoner for rettshjelpstjenester. I tillegg kommer de politiske partiene. Vi går ikke inn på enkeltorganisasjoner i særlig grad i denne omtalen, men viser til omtale under respektive kapitler.

20.2 Politiske partier

Oppbyggingen av politiske partier har vært sentral i utviklingen av det representative demokrati. Makt- og demokratiutredningen (jf. St.meld. nr. 17 (2004 – 2005) beskriver hvordan de politiske partiene er i ferd med å eldes, ved at det er de middelaldrende og eldre som i størst grad deltar i valg og er partimedlemmer. Siden 1990 har det samlede antallet partimedlemmer blitt halvert. Sosial bakgrunn betyr mindre for valg av parti enn før, og det er lite stabilitet i partivalg over tid. Partiene er ikke lenger enerådende kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Reduksjonen i antall partimedlemmer synes å være felles i de europeiske demokratier, og kan i noen grad tilskrives økende individualisering, der individer i økende grad opptrer som konsumenter når det gjelder politiske saker og politiske valg.

Ifølge en egen studie i regi av Makt- og demokratiutredningen « Hva skjer med partiene?»(Heidar og Saglie 2002), som drøfter ulike idealer for politiske partier i et demokrati, har idealet i norsk politikk vært massepartiet. Siden 1990 har imidlertid antallet medlemmer gått ned fra 417 000 til om lag 228 000 i 2000. Andelen av antall stemmeberettigede som er partimedlemmer har dermed sunket fra knapt 13 prosent til om lag 6,5 prosent. De gjenværende medlemmene beskrives imidlertid som minst like aktive som partimedlemmene ved begynnelsen av nittitallet. Landsmøtets betydning og det forberedende arbeid knyttet til dette, med innspill til partiarbeid mv., karakteriseres som like viktig som tidligere, men altså basert på færre medlemmer. Partiene beskrives ikke som spesielt topptunge, og de er fortsatt sterkt koblet til organisasjonssamfunnet. Også Demokratifinansieringsutvalget (NOU 2004:25) tegner et lignende bilde av norske partier.

Utvalget understreker at en partifinansieringsordning ikke bør undergave et levende partidemokrati på noe nivå. Med et deltakerdemokratisk utgangspunkt er dette en mer alvorlig bekymring enn med et konkurransedemokratisk utgangspunkt. Etter et deltakerdemokratisk syn er demokrati et system der alle kan delta, direkte eller indirekte, i utformingen av beslutninger som angår dem selv (Cohen 1984, Paterman 1970, Ware 1987). Deltakelsen har en egenverdi for den som deltar, den utvikler innsikt og forståelse for politiske prosesser og gir politiske ferdigheter. Gjennom dette styrkes selvaktelsen. Politisk deltakelse hevdes også å være nødvendig for å kultivere oppfatninger og holdninger (herunder toleranse) som er nødvendige for et stabilt demokrati (Mill 1993, Dworkin 1997, og kritikken i Elster 1983). Hvordan står det så til med det interne demokratiet i de norske partiene?

Forskningen friskmelder langt på vei partienes interndemokrati – til tross for sviktende medlemstall. Det lar seg ikke påvise at fallet i deltakelsens omfang går sammen med et fall i deltakelsens kvalitet. En stor andel av medlemmene stiller alltid på møter i lokallagene, mens et knapt flertall aldri møter. Medlemmene uteblir ikke fordi møtene er uinteressante, eller fordi laget ikke gir dem innflytelsesmuligheter. Mange ønsker kun å være passive medlemmer. Andelen partimedlemmer med styreverv er høy og stigende. Medlemmene er fornøyd med sine muligheter for å øve innflytelse, mener ledelsen er lydhør og støtter opp under partienes organisasjonsmodell (et indirekte demokrati). Forslag- og vedtaksaktiviteten på landsmøtet er høy og stigende. Delegatene legger avgjørende vekt på fylkes- og lokallagenes synspunkter i konfliktsaker, og denne tendensen styrkes over tid (Heidar & Saglie 2002). Stortingsrepresentantene har mindre lokalpolitisk erfaring enn på femtitallet, men svekkelsen er liten og starter fra et høyt nivå. Lokalpolitikken fungerer fortsatt som rekrutterings- og opplæringsarena for rikspolitikere (Hansen m fl. 2000).

Ifølge spørreundersøkelser er den viktigste begrunnelsen for å ikke være medlem at folk vil ta stilling fra sak til sak og ikke la seg binde av bestemte politiske synspunkter. Opptil 60 prosent nevner dette som et meget eller nokså viktig motiv for å ikke være partimedlem.

20.3 Interesseorganisasjoner

Mange av interesseorganisasjonene har drevet en virksomhet som har gått langt utover kamp for egeninteresser. Knapt noen av de store folkebevegelsene, som i størst grad har vært med å forme vårt demokrati, arbeidet bare for medlemmenes interesser. De var på samme tid både medlemsorienterte og samfunnsorienterte.

I årene etter krigen har tallet på interesseorganisasjoner vært økende. Bakgrunnen for denne utviklingen var den sterke ekspansjonen i statens ansvar for befolkningens velferd. Mange av organisasjonene oppsto rundt behovene til «usynlige» grupper og kampen for å synliggjøre disse. Landsnemnda for funksjonshemmedes organisasjoner, senere Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, ble dannet i 1950. I årene mellom 1945 og 1980 fant det sted en kraftig vekst i tallet på interesseorganisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne.

Politiske organisasjoner og interesseorganisasjoner har fortsatt fremgang.

Det finnes mange organisasjoner som har et sterkt engasjement i ulike politiske saker. Dette gjelder eksempelvis Bellona i miljøspørsmål, Amnesty International i menneskerettighetsspørsmål, WWF (World Wide Fund for Nature) i spørsmål om dyrevern og LO og NHO i arbeidslivsspørsmål. I Johns Hopkinsundersøkelsen er disse kategorisert under andre organisasjonstyper.

De fleste interesseorganisasjonene har et ønske om å øke den allmenne forståelsen for «saken» og påvirke og påskynde det offentliges engasjement på organisasjonens interessefelt. Disse organisasjonenes oppmerksomhet har derfor vært rettet inn mot offentlig politikkutforming. Interesseorganisasjonene har vært sentrale pådrivere gjennom å løfte «saksfelt» fra private anliggender for familie og pårørende og inn i det offentlige rom, og der gjøre det til et ansvar for myndighetene.

Økt spesialisering viser til at organisasjonene i større grad enn tidligere retter arbeidet sitt mot avgrensede målgrupper. Her er særlig veksten i selvhjelps- og interesseorganisasjoner tydelige eksempler, viser undersøkelser av lokalt foreningsliv i perioden 1980 til 2000.

I Norge har personer med innvandrerbakgrunn i mindre grad vært synlige i de tradisjonelle frivillige organisasjonene, og særlig i organisasjoner som tradisjonelt har hatt gjennomslagskraft i politiske prosesser, som politiske partier og fagorganisasjoner.

Det er i flere kommuner opprettet innvandrerråd, kontaktfora og samarbeidsutvalg som har som mål å sikre større innflytelse for innvandrerbefolkningen på lokalt nivå. De ulike foraene fungerer som rådgivende organer, samarbeidspartnere, diskusjonsfora og høringsinstanser for lokale myndigheter. Organiseringen av slike fora varierer. Noen av innvandrerrådene er en sammenslutning av innvandrerorganisasjoner i kommunen eller fylket, og er initiert av organisasjonene selv. I enkelte kommuner er det nedsatt kommunale innvandrerråd på initiativ av kommunen og organisasjonene i samarbeid. Andre steder er representanter fra organisasjoner med i samarbeidsutvalg eller lokale kontaktfora, hvor representanter fra myndighetene også er representert. Foraene bidrar til å øke innvandreres innflytelse i lokale beslutningsprosesser, og fungerer også som høringsinstanser i saker hvor det antas at innvandrere bør bli hørt som gruppe.

20.4 Partier, interesseorganisasjoner og demokrati

Det er nære forhold mellom interesseorganisasjoner og politiske partier. Mange ledere i sentrale interesseorganisasjoner er rekruttert fra den politiske arena, samtidig som organisasjonene også er rekrutteringsarenar for personer til politiske verv.

I sitt doktorgradsprosjekt («Parties, Interest Groups and Democracy, Political Parties and their Relationship with Interest Groups in Norway») har Elin Haugsgjerd Allern gjort en sammenlignende studie av de sju største partiene i norsk politikk og deres forbindelser til ulike typer interesseorganisasjoner tidlig på 2000-tallet. Hovedkonklusjonen at norske partier generelt har en rekke forbindelser til interesseorganisasjoner av politisk betydning. Uformell kontakt er den vanligste formen, og forbindelseslinjene går på tvers av politiske skillelinjer. Studien modifiserer inntrykket av at partienes rolle som bindeledd til sivilsamfunnet er i ferd med å forvitre.

Norske partier har en rekke forbindelser som sikrer kontakt med interesseorganisasjoner utenfor Stortinget. Det er en vanlig prosedyre i mange partier å invitere et antall organisasjoner til å komme med innspill til programprosessen. Det store flertallet av partienes sentralstyremedlemmer og ansatte på partikontorene har, eller har hatt, verv eller stillinger i andre organisasjoner. Uformell kontakt mellom individer i parti og interesseorganisasjon er utbredt, noe som er i tråd med dagens forventninger om løsere og bredere kontaktnett. Partiene er fortsatt opptatt av å ha kontakt med organisasjonene, selv om graden av kontakt varierer partiene imellom. Det synes ikke å eksistere en såkalt «tidsriktig» måte for partier å forholde seg til interesseorganisasjoner på. Selv om norske partier operer innenfor samme sosiale struktur og institusjonelle rammeverk, finnes det ikke et dominerende mønster i partienes forhold til interesseorganisasjonene, og partiene kan velge å forholde seg forskjellig til interessegrupper. Det stilles spørsmål om hvorfor partienes organisasjonsnettverk er så forskjellige som de er, til tross for at de delvis konkurrerer om de samme velgerne. Partiorganisasjonenes opprinnelse og historiske erfaringer, partiets særegne identitet i ideologisk forstand, og den interne maktstrukturen spiller også inn. Ifølge Haugsgjerd Allern vil man kunne forstå politiske partiers forhold til interesseorganisasjoner bare gjennom en nyansert og historisk forankret tilnærming til tematikken.

21 Beredskapsorganisasjoner

21.1 Innledning

I dette kapitlet beskrives beredskapsorganisasjonene. De frivillige organisasjonene utgjør et sentralt element og har til sammen 20 000 frivillige.

21.2 Generelt

De frivillige organisasjonene er et sentralt element i redningstjenesten. Det er særlig leteaksjoner i skog og fjellterreng og ved førstehjelpsinnsats at disse kan stille store lokalkjente styrker til rådighet. I tillegg har vi grupper som er spesialtrente for strandredning, redning i bratt og glatt lende, i grotter, søk med hund og småfly samt sjøredningstjenesten.

Kilde: Foto: Scanpix

De frivillige organisasjonene finnes rundt omkring i lokalsamfunnene over hele landet. Medlemmene gjennomgår planmessig utdanning og trening og har jevnlig kontakt med de ansvarlige redningsmyndigheter. Alle de frivillige er registrert ved hovedredningssentralene og kan ved behov anmodes om innsats.

For staten er den frivillige innsats svært viktig og det er et sentralt ønske om å opprettholde den dugnadsånd som råder blant de frivillige, motivere for videre rekruttering samt beholde gruppenes generelle høye kompetanse og beredskap. Dette arbeidet bidrar også til å styrke beredskapen i dagliglivet. Ved å stimulere frivillige organisasjoner på dette området stimuleres beredskapen i hverdagen (ved økte kunnskaper om førstehjelp, livredning osv.).

Tilgjengelighet på godt trent og motivert personell i de frivillige organisasjoner er av avgjørende betydning for at norsk redningstjeneste fortsatt skal fungere godt og kunne utvikle seg til å møte framtidige utfordringer. For redningstjenesten er det en utfordring å tilse at de frivillige organisasjonene får den oppmerksomhet og de ressurser som er nødvendig for å holde kompetanse og motivasjon oppe.

De viktigste frivillige organisasjonene som bidrar til redningstjenesten ligger under paraplyorganisasjon Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum (FORF). FORF består av følgende medlemsorganisasjoner: Kontaktutvalget for de Alpine Redningsgrupper, Norsk Grotteforbund, Norges Røde Kors, Norsk Speiderforbund, Norsk Folkehjelp, Norske Redningshunder, Norsk Aero Klubb, Norsk Radio Relæ Liga, og Redningsselskapets Sjø­redningskorps.

Disse organisasjonene utgjør til sammen ca. 20 000 frivillige i redningstjenesten.

Den frivillige innsatsen som organiseres spontant på ulykkesstedet gjennom de frivillige hjelpeorganisasjonene, er særpreget for Norge. Dette er noe vi ønsker å ta vare på, fordi det er verdifullt for oss alle.

Justisdepartementet har tegnet en yrkesskadeforsikring i Statens pensjonskasse for de frivillige. En forsikringsordning vil gi de frivillige en økt trygghet og bidra til å beholde og rekruttere nye frivillig mannskap i redningstjenesten. Forsik­ringsordningen er et klart signal fra det offentlige om verdien av dette arbeidet.

21.3 Tilskudd til de frivillige organisasjonene

Redningstjenesten er organisert som et samvirke mellom offentlige etater, private og frivillige organisasjoner. Den frivillige innsatsen er svært viktig i redningstjenesten, og i tråd med Soria Moria-erklæringen vil regjeringen legge til rette for det frivillige Norge ved å styrke tilskudd til de frivillige som er sentrale i samvirkekonseptet. Målsetning er å inspirere organisasjonene til innsats på det redningsfaglige området gjennom tilskudd til kurs, kompetanseutvikling, drift med videre.

Tilskuddene blir tildelt mest mulig objektivt og ut fra kriterier som favner bredere enn antall medlemmer og kurstimer. En del redningsaksjoner krever en spesialkompetanse som kun besittes av mindre spesialenheter. Det er viktig at også de små organisasjonene med stor spisskompetanse ivaretas i redningstjenesten

Fiskeri- og kystdepartementet har ansvar for det statlige tilskuddet til Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning (NSSR, Redningsselskapet), som er en landsdekkende, humanitær organisasjon som operer redningsskøyter langs hele norskekysten. Gjennom medlemskap i et sjøredningskorps har frivillige mulighet til å gjøre en innsats for sikkerheten til sjøs. Sjøredningskorpsene fungerer som et supplement til den lokale redningsskøyta, og hvert sjøredningskorps har sitt eget fartøy.

World Wildlife Fund (WWF) startet i 2005 prosjektet Ren kyst! for å rekruttere og lære opp frivillig mannskap innen oljevern. Prosjektets målsetning er å gi ny kapasitet og nye ressurser til strandsaneringsaksjoner. Dette er et område hvor det er store utfordringer knyttet til krav til profesjonalitet, utholdenhet og krav til vedlikehold av kompetansen.

Siden WWF startet opp sitt prosjekt Ren Kyst! i 2005 har WWF holdt syv kurs og rekruttert 150 frivillige til strandsoneberedskap. På bakgrunn av søknad fra WWF gav Fiskeri- og kystdepartementet et tilskudd på 80 000 kroner i støtte til Ren Kyst! i 2006, og økte støtten til 200 000 kroner i 2007.

De frivillige organisasjonene gir uttrykk for at det er viktig at frivilligheten kan utvikle seg på egne vilkår, styrt av frivilligheten selv, og at de derfor ønsker å opprettholde mulighetene til en betydelig grad av egenfinansiering. Regjeringen vil slutte seg til dette og understreker at det er viktig at frivillig sektor, for å kunne bevare sin reelle selvstendighet, har en betydelig egenfinansiering.