2 Sammendrag

2.1 Olje- og gassvirksomheten

Styring av aktivitetsnivået

Det er flere enkeltfaktorer i 1998 som ledet til en aktiv bruk av virkemidler til å styre aktivitetsnivået på kontinentalsokkelen. Både investeringsregulering og produksjonsregulering er benyttet for å dempe henholdsvis petroleumsinvesteringene og oljeproduksjonen. Begrunnelsen for å benytte disse to virkemidlene må ses ut fra to spesielle situasjoner.

For det første vil presset som gjør seg gjeldende på mange områder i norsk økonomi og i næringen tilsi en mer restriktiv holdning til nye utbyggingsbeslutninger. Regjeringen har derfor lagt opp til en forskyving av investeringer i alle funn under vurdering i 1998 med ett år. Et slikt tiltak vil bidra til å redusere petroleumsinvesteringene både i 1998 og 1999 og vil være et viktig bidrag for å unngå en overopphetning av økonomien.

Videre har regjeringen av hensyn til en forsvarlig forvaltning av petroleumsressursene, skatte- og avgiftsinngangen og effekten på norsk økonomi på noe sikt, besluttet å innføre produksjonsregulerende tiltak for oljeproduksjonen. Dette skal skje ved et prosentvis kutt på ca 3 pst., som utgjør om lag 100 000 fat per dag. Produksjonsreguleringen gjelder med virkning fra og med 1. mai og har begrenset varighet fram til og med 31. desember 1998. Reguleringen vil kunne bli opphevet tidligere dersom tiltaket ikke har den ønskede virkning.

Gassvirksomheten

Hensynet til ressurssituasjonen, usikkerheten i markedet, ledig kapasitet i felt og rørledninger og behovet for gass til injeksjon på norsk kontinentalsokkel, tilsier at den fremtidige veksten i salget av gass fra Norge på kort og mellomlang sikt vil være vesentlig lavere enn tidligere. Dersom det blir gjort nye, store gassfunn på kontinentalsokkelen, vil dette bildet kunne endres.

Økt behov for gass til injeksjon vil kunne gi føringer for nivået på gassalget. For høyt gassuttak for tidlig fra felt med avhengighet mellom olje- og gassproduksjon, kan føre til tap av oljeressurser. Leveranser av gass til injeksjon må innarbeides som en del av den løpende samordning og forvaltning av de norske olje- og gassressursene. Forholdet mellom gassalg og gass til injeksjon for å optimalisere den totale utvinningen, er noe departementet vil arbeide videre med blant annet i samarbeid med Oljedirektoratet, Gassforhandlingsutvalget og Forsyningsutvalget.

Siden 1992 har EU arbeidet med et direktiv som skal regulere gassmarkedet. Arbeidet med gassdirektivet har ført til en økt usikkerhet om fremtiden innad i gassindustrien, fordi aktørene ikke lenger vet hvilke rammebetingelser de vil stå overfor.

Norske gassressurser bør betraktes på lik linje med EUs egen gassproduksjon. Det er videre i norsk interesse at dagens system med adgang til langsiktige kontrakter kan videreføres. Slik langsiktighet legger grunnlag for sikkerhet for de store investeringer som gassproduksjon på norsk kontinentalsokkel er forbundet med. Ilandføringsrørledningene til og med endelig ilandføringsterminal bør, i samsvar med etablert praksis, fortsatt reguleres som en del av produksjonssektoren. Slik kan felt, ilandføringsrørledninger og terminaler sees under ett og man får den beste totalløsningen. Gassdirektivet ble ferdig behandlet i EU 11. mai og kommer til behandling i EØS-komiteen etter sommeren 1998.

Lete- og konsesjonspolitikken

Etter en samlet vurdering i forhold til miljø- og fiskerihensyn, samt aktivitetsnivået i sektoren, finner regjeringen ikke grunnlag for å tildele utvinningstillatelser i Skagerrak. Regjeringen vurderer nå hvordan det videre utredningsarbeidet vedrørende miljømessige sider ved eventuell petroleumsvirksomhet i Barentshavet nord skal videreføres. Tildelingen av nye utvinningstillatelser i Barentshavet vil avhenge av den informasjon en får fra Barentshavprosjektet. Avgjørelsen om dette vil ventelig ligge noen år fram i tid.

Regjeringen tar sikte på å fastsette tidspunktet for en 16. konsesjonsrunde i løpet av 1998 når ressurspotensialet i Norskehavet er nærmere avklart. Regjeringen legger ikke opp til gruppesøknader i Norskehavet, men vil kreve individuelle søknader fra selskapene på linje med tidligere praksis.

Det legges opp til en konsesjonspolitikk hvor departementet årlig vil vurdere om det er grunnlag for tildelinger av utvinningstillatelser i de nordlige og vestlige delene av Nordsjøen. Det legges opp til tildeling av et begrenset antall utvinningstillatelser i Nordsjøen i 1999. Omfanget vil bli vurdert nøye i forhold til det samlede aktivitetsnivået i sektoren, særlig i forhold til investeringsnivået. Det åpnes for gruppesøknader i Nordsjøen. Dette innebærer at selskapene står friere enn tidligere til å velge sine egne samarbeidspartnere i utvinningstillatelsene. Flere selskaper kan med dette levere felles søknad om nye utvinningstillatelser.

Miljøet og petroleumsvirksomheten

Som signalisert i St meld nr 29 (1997-98) om Norges oppfølging av Kyoto-protokollen, legger regjeringen til grunn at sektorovergripende virkemidler i form av CO₂-avgiften, fortsatt skal være hovedvirkemiddelet for å realisere utslippsreduksjoner av CO₂ i Norge. Regjeringen ønsker at norsk næringsliv skal involveres aktivt i bruken av fleksible gjennomføringsmekanismer, samtidig som staten som part i den mellomstatlige avtalen, må sikre seg den nødvendige kontrollen med bruken av disse mekanismene. Hvordan en slik deltakelse skal utformes i forhold til nasjonal virkemiddelbruk vil bli utredet nærmere.

Selv om den norske petroleumsindustrien allerede arbeider aktivt for å begrense miljøeffektene fra aktiviteten, finnes det muligheter for ytterligere utslippsreduksjoner som har en slik kostnad at de bør realiseres som del av en fornuftig miljøpolitikk. Det er blant annet viktig for regjeringen at man i virksomheten arbeider aktivt for å identifisere og realisere klimagassreduksjoner som er hensiktsmessige ut fra den gjeldende avgiftssats.

Myndighetene vil vurdere bruk av avtaler, direkte reguleringer og grønne skatter ut fra hva som er mest hensiktsmessig virkemiddelbruk overfor ulike miljøproblem. Målet er at den fremtidige nasjonale virkemiddelbruk vil være utformet slik at hvert miljøproblem blir løst på mest mulig effektiv måte.

Som en del av oppfølgingen av grønn skattekommisjon og Kyoto-protokollen, har regjeringen foreslått at også de anlegg på land som er knyttet til petroleumsvirksomheten, skal pålegges CO₂-avgift. Dette er viktig både for å utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme utslippsreduksjoner, og for å redusere insentivene til feilallokering av aktivitet på grunn av forskjellig reguleringsregime på land og til havs.

Usikkerheten knyttet til fremtidig oljepris

Tiltak for å begrense utslippene av klimagasser og andre utslipp fra bruk av fossil energi utgjør en stor usikkerhetsfaktor for oljeprisen. Forbruk av fossil energi står for omtrent 75 pst. av globale, menneskeskapte utslipp av CO₂, som er den viktigste av klimagassene.

For Norge som stor nettoeksportør av olje og gass, vil klimatiltak medføre betydelige kostnader. Tiltak i Norge kan øke kostnadene i petroleumsutvinningen. Klimatiltak som andre land gjennomfører, kan minske verdens fossile energiforbruk og føre til et fall i olje- og gassprisene.

Det er uklart hvilke reduksjonsforpliktelser fremtidige klimaavtaler vil inneholde og hvor omfattende klimatiltak som vil bli gjennomført i årene som kommer.

Sikkerhet og arbeidsmiljø

Organisering av myndighetenes tilsyn med sikkerhet og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten innebærer at operatørselskapene har hovedansvaret for at virksomheten drives forsvarlig, mens myndighetenes rolle er å fastsette rammer og føre tilsyn med selskapenes etterlevelse av disse. Denne modellen for myndighetsutøvelse har vist seg å være vellykket og vakt internasjonal oppmerksomhet. Regjeringen vil bygge videre på dagens ordning.

Petroleumsvirksomheten vil være preget av større beslutningstempo og en økende kompleksitet både teknisk og organisatorisk. Nye utviklingstrekk innenfor sikkerhet og arbeidsmiljø vil bl.a. være nye prosjektgjennomføringsmodeller som karakteriseres av nye kontrakts- og samarbeidsformer mellom operatør og entreprenør i tillegg til større grad av parallelle aktiviteter, forlenget levetid for felt i drift med derav økende aldring av innretninger, økende bruk av flyttbare innretninger og flerbruksskip.

Statlig engasjement i petroleumsvirksomheten

Staten har et betydelig engasjement innenfor norsk petroleumsvirksomhet gjennom direkte statlige andeler og eierandeler i norske oljeselskap. I petroleumsvirksomheten forvaltes viktige nasjonale ressurser og det er et mål at fellesskapet får en høy andel av verdiskapingen innenfor denne sektoren. Regjeringen går inn for et fortsatt sterkt offentlig engasjement innenfor petroleumsvirksomheten.

Siden stiftelsen har Statoil utviklet seg til å bli et internasjonalt integrert selskap med virksomhet i 27 land. I henhold til Statoils vedtekter har styret lagt fram Statoils plan for virksomheten som er vedlagt denne meldingen. Regjeringen ønsker at selskapet skal videreutvikles som et forretningsmessig drevet selskap som skaper verdier for eieren, både gjennom skatter, utbytte og økt markedsverdi av selskapet. Statoil videreføres som et statlig heleid selskap.

Regjeringen mener at SDØE kombinert med skatte- og avgiftssystemet er et velegnet virkemiddel for å sikre staten en høy andel av verdiskapingen på kontinentalsokkelen og vil videreføre SDØE-ordningen.

2.2 Oljedirektoratets årsberetninger for 1995, 1996 og 1997

De tre årsberetninger foreligger som uttrykte vedlegg til meldingen. I meldingen er det en kort beskrivelse av hovedpunktene innen Oljedirektoratets ansvarsområder ressursforvaltning, sikkerhet og arbeidsmiljø.