Del 2
engasjement i petroleumsvirksomheten

12 Statlig engasjement i petroleumsvirksomheten

Staten har et betydelig engasjement innenfor norsk petroleumsvirksomhet gjennom direkte statlige andeler og eierandeler i norske oljeselskap. I petroleumsvirksomheten forvaltes betydelige nasjonale ressurser og det er et mål at fellesskapet får en høy andel av verdiskapingen innenfor denne sektoren. Regjeringen går inn for et fortsatt sterkt offentlig engasjement innenfor petroleumsvirksomheten og at Statoil fortsatt skal være et heleid statlig selskap.

12.1 Statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten

Statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten består av skatte- og avgiftsinntektene, netto kontantstrøm fra statens direkte økonomiske engasjement SDØE og utbytte fra Statoil. Skatte- og avgiftsinntektene omfatter ordinær selskapsskatt, særskatt, produksjonsavgift, CO₂-avgift og arealavgift. Netto kontantstrøm fra SDØE er inntektene av SDØEs andel av olje- og gassproduksjonen fratrukket SDØEs andel av investeringene, driftsutgiftene og leteutgiftene. Statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fordelt på enkeltkomponenter for årene 1990-1997 er vist i tabell 12.1.

Fra 1990 til 1996 varierte summen av betalte skatter og avgifter målt i løpende kroner mellom 24,5 og 33,1 mrd. kroner. I 1997 var sum betalte skatter og avgifter 44,8 mrd. kroner. Dette er det høyeste siden 1985, som er toppnivået med 46,6 mrd. kroner. Netto kontantstrøm fra SDØE var negativ fra opprettelsen i 1985 og fram til og med 1988 på grunn av høye investeringer og få andeler i felt med produksjon. Fra 1989 til 1995 var årlig netto kontantstrøm fra SDØE positiv, men lavere enn 10 mrd. kroner. Fra 1995 til 1996 økte kontantstrømmen fra SDØE betydelig, fra 9,3 til 35 mrd. kroner og i 1997 var kontantstrømmen 40,4 mrd. kroner. Aksjeutbytte fra Statoil har siden 1990 variert mellom 0,8 mrd. kroner og 1,9 mrd. kroner per år. Totalt sett varierte statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten mellom 25,6 og 39,4 mrd. kroner i 1990 til 1995 før den økte kraftig til 70 mrd. kroner i 1996 og videre til 86,8 mrd. kroner i 1997.

Det er antatt at statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten vil øke kraftig til om lag 140 mrd. kroner fram mot år 2005 målt i 1998-kroner. Dette forutsetter en oljepris på 120 kroner per fat fra år 2000. Etter 2005 vil statens kontantstrøm gradvis bli redusert og vil i 2020 ligge i overkant av 60 mrd. kroner. Utviklingen i statens kontantstrøm fordelt på de ulike parametrene er vist i figur 12.1.

Utviklingen i skatter og avgifter og netto kontantstrøm fra SDØE viser en noenlunde tilsvarende tendens. Det er antatt at utbyttet fra Statoil er stabilt fra år 2002. Netto kontantstrøm fra SDØE vil i årene fremover variere mellom 43 og 53 pst. av statens kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten mens skatter og avgifter vil variere mellom 43 og 52 pst.

Kilde: (Kilde: Olje- og energidepartementet).

12.2 Statoil

Den norske stats oljeselskap a.s (Statoil) ble stiftet 18. september 1972 med staten som eier av samtlige aksjer. Selskapet har til formål selv eller sammen med andre å drive undersøkelse etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter, samt annen virksomhet. Selskapet har i tillegg ansvaret for å ivareta Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Statoil er den ledende aktør på norsk kontinentalsokkel, en av verdens største netto selgere av råolje og en betydelig leverandør av naturgass til det europeiske kontinent.

Siden stiftelsen har Statoil utviklet seg til å bli et internasjonalt integrert selskap med virksomhet i 27 land. Statoil er Norges største selskap målt etter omsetning og verdi. I 1997 hadde selskapet en omsetning på 125 mrd. kroner. Verdien av selskapet ble i juni 1997 anslått til 110-126 mrd. kroner av to uavhengige analyseselskaper (UBS og DnB Markets).

Statoil er mer konkurranseutsatt enn tidligere. Dette gjelder i alle markeder hvor selskapet opererer. I Norge har ikke Statoil en preferert posisjon på basis av det statlige eierskapet, men må konkurrere om andeler i utvinningstillatelser på like vilkår med andre på basis av erfaring og kompetanse. Også innen raffinering og markedsføring møter selskapet hard konkurranse.

Regjeringen ønsker at selskapet skal videreutvikles som et forretningsmessig drevet selskap som skaper store verdier for eieren, både gjennom skatter, utbytte og økt markedsverdi av selskapet. Regjeringen har merket seg selskapets videreutvikling av det internasjonale engasjement for å sikre fremtidig verdiskaping etter hvert som petroleumsressursene i Norge reduseres. Hensynet til menneskerettigheter og miljøet må ivaretas i denne prosessen. På bakgrunn av selskapets viktige posisjon innenfor petroleumsvirksomheten som forvalter av viktige naturressurser, ønsker regjeringen å videreføre Statoil som et heleid statlig selskap. Dette må gjelde selskapets kjernevirksomhet. Det blir derfor en viktig diskusjon å trekke grenser for hva som er Statoils kjernevirksomhet.

12.2.1 Statoils plan for virksomheten

I henhold til Statoils vedtekter legger styret fram for departementet selskapets plan for virksomheten hvert annet år. Planen beskriver konsernets resultater, hovedutfordringer, de mål som er satt og de strategier som konsernet følger for å realisere målene. Statoils plan for virksomheten ble fremlagt i desember 1997 og er vedlagt proposisjonen.

Statoils styre uttrykker i selskapets plan for virksomheten at det overordnede målet for selskapet er å gi eieren en avkastning på investert kapital, målt ved verdistigning på egenkapitalen inkludert utbytte, på linje med de beste sammenlignbare selskaper. Over tid skal dette innebære en årlig verdiskaping til eier på minst 12 pst. Avkastningen på sysselsatt kapital etter skatt skal nå opp til nivået på 12 pst. årlig. Statoil skal fremstå som et robust konsern med tilstrekkelig finansiell handlefrihet og egenkapitalandelen bør være minst 35 pst.

Statoils langsiktige strategi er å styrke konsernets posisjon som et ledende internasjonalt olje- og gasselskap. Virksomheten på norsk kontinentalsokkel er kjernen i Statoils aktivitet og hovedoppgaven er å sikre maksimal verdiskaping fra petroleumsvirksomheten i Norge. Grunnlaget for Statoils vekststrategi ligger i markedsposisjon, organisasjonens kompetanse, utbyggings- og driftserfaring fra norsk kontinentalsokkel og i konsernets teknologiposisjon.

Utviklingen siden forrige plan for virksomheten ble fremlagt

Den økonomiske utviklingen for konsernet siden forrige plan ble fremlagt har etter styrets oppfatning vært positiv. Resultatene er oppnådd gjennom økt olje- og gassproduksjon, stabil og sikker drift og nye lønnsomme prosjekter. Statoils plan for virksomheten fra 1995 trakk opp konsernets strategiske hovedretninger:

• videreutvikle posisjonen på norsk kontinentalsokkel,

• videreutvikle gassporteføljen,

• fokusert satsing på internasjonal oppstrømsvirksomhet,

• videreutvikle oljehandel, raffinering og detaljmarkedsføring

• fortsatt styrking av petrokjemivirksomheten,

• utnyttelse av forretningsmuligheter basert på Statoils råstoff og kompetanse.

Selskapets utvikling siden forrige plan mener styret kan illustreres ved følgende:

• God produksjonsutvikling og høy verdiskaping knyttet til virksomheten på norsk kontinentalsokkel. Realiserte oljepriser har vært i overkant av forventningene.

• Tiltakene for å posisjonere Statoil som industriens beste driftsoperatør viser gode resultater på norsk kontinentalsokkel, terminaler og innen raffinering.

• Utviklingen av nye produksjonsløsninger i samarbeid med leverandørindustrien har bidratt til lønnsomme utbygginger på norsk kontinentalsokkel. Lufengfeltet i Kina er bygget ut gjennom det samme samarbeidet.

• Norne-feltet, Troll og Sleipner vest er kommet i produksjon.

• Byttetransaksjonen «Rubicon», en av de mest omfattende i sitt slag i industrien, har styrket Statoils posisjon i viktige kjerneområder på norsk og britisk kontinentalsokkel.

• Avtalen med Saga om deling av operatøroppgaver på Haltenbanken har lagt et godt grunnlag for økt verdiskaping for begge selskapene.

• I den internasjonale oppstrømsvirksomheten har Statoil lykkes med å posisjonere seg i land med betydelig ressursgrunnlag og langsiktig verdiskapingspotensiale. Produksjonen er startet i Aserbajdsjan.

• For Mongstad-raffineriet vil Vestprosess gi nye muligheter for sterkere integrasjon med infrastrukturen på norsk kontinentalsokkel og uttak av synergier mellom anleggene på Kollsnes, Sture og Mongstad. Dette vil styrke Mongstads konkurransekraft og lønnsomhet.

• Metanolfabrikken på Tjeldbergodden er satt i drift i henhold til planene.

• Shipping og maritim teknologi er skilt ut i et eget selskap, Navion, med 80 pst. Statoil andel.

• Det er inngått nye gassavtaler med Italia (Snam) og Tsjekkia (Transgas).

• Restruktureringen av Alliance Gas har brakt selskapet inn blant de ledende i Storbritannia.

• Easterns posisjon i USA er styrket gjennom oppkjøpet av Blazer Energy.

• Resultatutviklingen i Borealis har vært god.

På den andre side er:

• Ikke alle de økonomiske målene selskapet har satt seg for 1996 og 1997 har blitt realisert.

• Nedskriving av Connemara-feltet i Irland, som følge av at feltet ikke var drivverdig, har gitt betydelige økonomiske tap.

• Den skjerpede konkurransen innen detaljmarkedsføring i Skandinavia har svekket lønnsomheten.

• Det høye aktivitetsnivået i internasjonal og nasjonal oljeindustri presser kostnadene oppover og gjør det vanskeligere å oppnå de høye ambisjonene som er etablert gjennom Norsok-arbeidet.

Konsernets strategiske veivalg i perioden har etter styrets oppfatning vist seg robuste i forhold til sentrale utviklingstrekk og konkurranseforhold i hovedmarkedene.

Selskapets konsernstrategi

I forhold til Statoils forrige plan for virksomheten mener styret det ikke har vært grunnlag for å foreta fundamentale endringer i selskapets konsernstrategi, men det vil være nødvendig i de nærmeste årene at anvendelsen av selskapets økonomiske og menneskelige ressurser fokuseres på utviklingen av selskapets kjernevirksomhet.

Strategien for å realisere visjonen om å være et ledende internasjonalt olje- og gasselskap mener styret kan sammenfattes i følgende hovedpunkter:

• Sikker og effektiv drift av konsernets eksisterende anlegg.

• Rollen som ledende aktør og verdiskaper på norsk kontinentalsokkel skal forsterkes. Dette er fundamentet i selskapets verdiskaping og hovedbasis for konsernets videreutvikling av teknologi og kompetanse. En viktig del av dette er ivaretakeroppgaven for SDØE.

• Målene om langsiktig lønnsomhet og verdivekst skal nås først og fremst ved fortsatt vekst innen oppstrømsområdet, hvor potensialet for fremtidig verdiskaping er størst. Målet er å realisere en egenproduksjon på 1 mill. fat o.e. per dag fra 2005 og fremover. En tredjedel av produksjonen i 2005 er ventet å komme fra selskapets internasjonale oppstrømsvirksomhet.

• Gass får en stadig viktigere rolle i verdiskapingen på norsk kontinentalsokkel. For Statoil er naturgass et strategisk satsingsområde. Målet er å forsterke posisjonen som produsent og transportør av gass på norsk kontinentalsokkel og samtidig utvikle et lønnsomt og konkurransekraftig nedstrømsengasjement i Europa.

• En langsiktig positiv utvikling av selskapet forutsetter tilstedeværelse i markedene og nærhet til sluttbrukerne av selskapets produkter. De store volumer av råolje, kondensat og raffinerte produkter som Statoil avsetter i et globalt marked, krever en profesjonell handelsorganisasjon og effektiv infrastruktur.

• Raffinerings- og markedsposisjonen i Skandinavia er viktig. For å sikre langsiktig konkurransekraft vil det bli satt ytterligere fokus på kostnadsreduksjoner gjennom effektiviseringstiltak og utnyttelse av synergier, samt videreutvikling av selskapets markedsposisjoner i Polen, Irland og Baltikum.

• Statoil vil styrke sin konkurransekraft i sluttbrukermarkedene ved å utvikle energimarkedsføring i Skandinavia og USA. Målet er å kunne tilby kundene konkurransedyktige energiprodukter i form av fyringsolje, gass, elektrisitet og varme, samt tjenester tilknyttet energioptimalisering og økonomisering.

• Statoil vil videreutvikle petrokjemivirksomheten gjennom Borealis og shippingvirksomheten gjennom Navion. Disse virksomhetene er strategisk viktige og begge selskapene vil kunne bidra med betydelig langsiktig verdiskaping uten å være 100 pst. eid av Statoil. Det vil bli viktig å utnytte synergier mellom Statoils øvrige virksomhet og disse selskapene.

• Konsernet satser sterkt på å utvikle en sterk bedriftskultur og fremragende faglige miljøer gjennom systematisk utvikling og utnyttelse av menneskelige ressurser. Statoils internasjonaliseringsstrategi understreker dette behovet ytterligere, men gir samtidig mulighet for bredere rekruttering av nøkkelpersonell.

Miljøutfordringene

Et av Statoils overordnede mål er å redusere egne utslipp av klimagasser med 30 pst. innenfor en periode på 10 år sammenlignet med hva som ville være situasjonen uten tiltak. Selskapets målsetting om å bli internasjonalt ledende på utvikling og anvendelse av effektive løsninger for reduksjon av CO₂-utslipp skal bidra til å realisere denne målsettingen.

Selskapet arbeider målrettet med å finne teknologiske og kostnadseffektive løsninger som kan bidra til ytterligere reduksjon av utslipp. Statoil har satt i gang et prosjekt for oppfølging av anbefalingene fra Miljøsok og det gjennomføres en bred kartlegging av mulighetene for utslippsreduksjoner i alle deler av selskapets virksomhet.

Kostnadene for å redusere utslippene fra petroleumsindustrien er til dels meget høye. Det er derfor styrets oppfatning at det er helt nødvendig å finne fram til virkemidler som sørger for at de mest kostnadseffektive tiltakene blir gjennomført på tvers av lisenser og eierforhold. Betydelige kostnadsreduksjoner kan oppnås for petroleumsindustrien ved riktig utforming av de klimapolitiske virkemidlene.

Menneskerettigheter

Statoils internasjonale engasjement stiller selskapet overfor utfordringer som det sjelden møter i hjemmemarkedet. Statoils holdning til menneskerettigheter er en del av selskapets mål om bærekraftig utvikling der også hensynet til kommende generasjoner skal ivaretas. De samme holdninger, prinsipper og hensyn skal legges til grunn i alle land hvor Statoil har virksomhet. Statoil har innarbeidet respekt for menneskerettigheter som et av prinsippene i selskapets overordnede styringsdokument. Selskapets syn på menneskerettigheter vil også inngå i den interne opplæringen om etikk og verdinormer.

Dette vil bety at Statoil i all sin virksomhet skal vise positiv holdning til menneskerettighetene og bidra til forbedringer ved blant annet å:

• Vurdere forhold knyttet til menneskerettigheter i forbindelse med nye og eksisterende prosjekter på samme måte som man vurderer andre høyt prioriterte områder som helse, miljø og sikkerhet.

• Sikre at Statoils ansatte forstår betydningen av respekt for menneskerettigheter i all sin virksomhet.

• Etablere dialog med internasjonale organisasjoner og industri vedrørende menneskerettsspørsmål.

• Informere relevante myndigheter om Statoils verdier, inkl. holdning til menneskerettigheter, helse, sikkerhet og miljø.

• Basere all virksomhet på konsernets verdigrunnlag slik at Statoils virksomhet innebærer et positivt element i det lokale samfunn.

Statoils oppstrømsvirksomhet

Statoil har satt seg som mål å øke dagens egenproduksjon fra 600 000 til 1 mill. fat o.e. per dag i år 2005. Dette innebærer en gjennomsnittlig produksjonsvekst på 7 pst. som tilsvarer veksttakten i perioden 1986-1996. Om lag 30 pst. av produksjonen i 2005 er forventet å komme fra selskapets internasjonale oppstrømsvirksomhet.

Oppstrømsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel

Etter styrets mening må Statoil videreutvikle posisjonen som det ledende oljeselskapet i Norge for å nå selskapets mål. Konsernet skal fremstå som det mest sikkerhets-, kostnads-, og resultatorienterte selskap som utvikler helhetsløsninger og sikrer maksimal lønnsomhet ved feltutbygginger.

Norsk kontinentalsokkel vil fortsatt ha høyeste prioritet i Statoils investeringsstrategi i følge styret. Statoil har en målsetning om 700 000 fag o.e. per dag i år 2005 på norsk kontinentalsokkel, 500 000 fat olje og 200 000 o.e. gass. Målsetningen om 500 000 fat olje per dag fra norsk kontinentalsokkel er ambisiøs og krever nye funn, høyere utvinningsgrad, fortsatt teknologisk utvikling og god uttelling i kommende konsesjonstildelinger. Målsetningen om en gassproduksjon på 200 000 fat o.e. per dag innebærer en styrking av Statoils gassposisjon på norsk kontinentalsokkel. Statoil mener det fremdeles er mange attraktive investeringsmuligheter, både i forbindelse med utbygging av nye felt, såvel som satsingen på landanlegg for å hente ut en større del av verdiene knyttet til selve olje- og gassproduksjonen på kontinentalsokkelen. Utviklingen av kontinentalsokkelen til et betydelig produksjonsområde for olje og gass har drevet fram nye teknologiske løsninger i et slikt omfang at virksomhet og aktører i dag er verdensledende på flere områder. Statoil har gjennom sine operatøroppgaver bygget opp unik kompetanse og avanserte tekniske løsninger.

Statoil legger til grunn for sine planer om investeringer i gassfelt og infrastruktur at målet om et stabilt kontraktsnivå på 80 mrd. m³ gass per år fra norsk kontinentalsokkel blir nådd. Dette er noe høyere enn de gassmengdene som allerede er avtalt solgt fra norsk kontinentalsokkel, om lag 74 mrd. m³ per år.

Statoil har som mål å holde et tilnærmet uendret nivå for driftskostnader per fat i de nærmeste årene, til tross for at produksjonen fra felt som Statfjord, Gullfaks og Oseberg reduseres og erstattes med produksjon fra mindre felt. Selskapet arbeider videre med tilpasning av selskapets portefølje som ledd i å nå konsernets verdiskapings- og produksjonsmål. Et av virkemidlene er å konsentrere virksomheten i større grad i kjerneområder for å utnytte de synergier som kan realiseres gjennom særlig kompetanse innen et område.

Internasjonal oppstrømsvirksomhet

Statoil har i dag oppstrømsvirksomhet i 15 land og produksjonen fra virksomheten utenfor Norge er økende. Ved utgangen av 1997 var døgnproduksjonen om lag 40 000 fat o.e. og fra 2005 er målet 300 000 fat o.e. per dag. Det er styrets vurdering at Statoil er så godt posisjonert i ressursrike områder at denne målsetningen er realistisk. Om lag 35 pst. av konsernets samlede investeringsmidler fram til år 2000 vil bli benyttet innenfor internasjonal oppstrømsvirksomhet.

Det vil være viktig at kapital og menneskelige ressurser kanaliseres til de beste prosjektene og områdene. I vurderingen av hvilke områder som synes å ha potensiale til å bli kjerneområder for selskapet, legger styret en særlig vekt på følgende forhold:

• Verdiskapingspotensiale.

• Reserve- og produksjonspotensiale.

• Potensial for langsiktig virksomhet (langsiktig produksjon på minst 100 000 fat per dag).

• Risikoforhold.

Ved at selskapet legger større vekt på å nå 100 000 fat o.e. per dag i egen produksjon for hvert kjerneområde, vil dette legge forholdene bedre til rette for ytterligere forretningsutvikling, dypere relasjoner til partnere og myndigheter, og et mer kompetent og kostnadseffektivt lokalt Statoil selskap. Det er styrets oppfatning at Angola, Aserbajdsjan/Kaspihavet, Venezuela, Mexicogolfen og britisk kontinentalsokkel i dag peker seg ut som potensielle kjerneområder. I land som Brasil, Kasakstan, Australia og Russland arbeider selskapet med å sikre rettigheter for videre engasjement. I andre områder kan det bli nødvendig å foreta en viss konsolidering og verdirealisering for å møte selskapets mer kortsiktige lønnsomhetsmål.

Statoils nedstrømsvirksomhet

Statoils styre mener at Statoils nåværende posisjon i markedene for olje og gass må ses i lys av selskapets historiske utvikling og de oppgaver Statoil har i avsetningen av de samlede statlige olje- og gassressurser. Utgangspunktet for Statoils markedsposisjoner for olje og gass er å sikre verdiskapingen fra oppstrømsvirksomheten innenfor akseptable risikorammer.

Samlet sett er Statoil den nest største netto selger av råolje i verden. Statoils og SDØEs råoljeeksport forventes å øke betydelig fram mot år 2001. Markedet i nordvest Europa har meget beskjeden vekst i etterspørselen etter råolje, og dette vil nødvendiggjøre eksport til fjerntliggende markeder. Samlet sett skaper disse utviklingstrekkene en mer krevende avsetningssituasjon som vil kunne innebære behov for nye investeringer i Statoils samlede avsetningssystem både i Norge og andre sentrale markedsområder. Selskapets erfaring med salg av SDØE-volumer viser at det bør foretas visse justeringer i praktiseringen av systemet for blant annet fastsettelse av avregningspriser.

Raffineriet på Mongstad fremstår etterhvert som en strategisk eiendel med betydelige muligheter for fremtidig verdiskaping. Vestprosess, som vil binde sammen landanleggene Mongstad, Kollsnes og Sture, kan gi økte muligheter for uttak av økte væskemengder fra gassproduksjonen samt synergier i grenseområdet mellom gass- og oljeseparasjon.

Statoil driver detaljmarkedsføring i 11 land og har nærmere 2000 servicestasjoner. I Skandinavia er Statoil den ledende detaljmarkedsfører av oljeprodukter med en markedsandel på i overkant av 24 pst. Innenfor detaljmarkedsføring er selskapets hovedretninger:

• Bevare og styrke den ledende posisjonen i Skandinavia ved felles organisering og arbeidsprosesser.

• Øke lønnsomheten i den skandinaviske bensinstasjonskjeden gjennom utvikling og drift av et nytt butikkonsept.

• Styrke verdiskapingen ved å utvikle selskapet til en profesjonell energileverandør.

• Aktivt bidra til Statoilkonsernets internasjonalisering gjennom fortsatt oppbygging av detaljmarkedsføring utenfor Skandinavia.

Den fremtidige inntjening vil avhenge av kostnadseffektivitet og profesjonalitet i alle ledd i verdikjeden fra raffineri til forbruker. Selskapet har iverksatt et omfattende forbedringsprogram som har identifisert både kostnadstiltak og nye inntektsmuligheter.

Innenfor gassvirksomheten er Statoils mål å sikre selskapets verdier gjennom hele verdikjeden uavhengig av den fremtidige markedsutviklingen i Europa. Selskapet ønsker å legge grunnlaget for utvidet bruk av gass i Norge og Norden for øvrig. Statoil arbeider også med muligheter for å ta eierposisjoner innenfor europeisk nedstrømsvirksomhet for gass. Dette vil kreve betydelige investeringer i et marked som på kort sikt kan gi lavere avkastning enn hva store deler av selskapets nåværende virksomhet gir. Men gassvirksomheten er meget langsiktig, og en posisjonering vil være av strategisk karakter basert på at norsk gass vil være en betydelig faktor i den samlede europeiske energiforsyningen i et langsiktig perspektiv. En posisjonering i den europeiske gassverdikjeden vil være viktig for å sikre langsiktig verdiskaping både for Statoil og Norge som gassnasjon. Etter styrets vurdering må beslutninger om fremtidig posisjonering i gassmarkedene baseres på høyest mulig verdiskaping for de samlede statlige gassressurser. Utenfor Europa kan det bli aktuelt å delta i hele eller deler av verdikjeden fra produksjon til sluttprodukt for å sikre realisering av verdier knyttet til gassfunn.

Statoil og Rasmussengruppen i Kristiansand opprettet 1. oktober 1997 et selvstendig shippingselskap med navnet Navion AS i et 80/20 eierforhold. Navion er blitt et ledende shipping- og offshoreselskap i Norge og det fremste i verden på spesialområdet bøyelasting. I samarbeid med norske og internasjonale rederier disponerer selskapet omkring 50 egne og innleide skip av ulike typer. Selskapets arbeidsområde omfatter et bredt spekter av tjenester innenfor maritim offshorevirksomhet og transport av råolje, gass og oljeprodukter. Navion hadde en omsetning på nærmere seks mrd. kroner i 1997. Navion legger vekt på å utvikle avanserte teknologiske løsninger gjennom samarbeid og nære allianser med utvalgte ingeniør- og produksjonsselskaper. Ved å kombinere disse løsningene med Statoils egenutviklede flerbruksskip, kan Navion tilby komplette produksjons-, laste- og transportløsninger for mindre felt.

Statoils mål innenfor petrokjemi er å utvikle selskapets petrokjemivirksomhet til å bli langsiktig konkurransedyktig for å sikre grunnlaget for god lønnsomhet. Borealis har blitt et av de største europeiske petrokjemiselskapene med produksjonsanlegg i åtte land og femten salgsselskaper i Europa. Statoil tar sikte på å beholde eierandelen på 50 pst. i Borealis og bidra til selskapets utvikling som en lønnsom og ledende petrokjemiprodusent i Europa med økende fokus på Asia og Øst-Europa.

Statoil er blitt en betydelig aktør i det europeiske metanolmarkedet gjennom eierandelen på 82 pst. i metanolfabrikken på Tjeldbergodden. Anleggene produserer 13 pst. av Europas forbruk av metanol og avtar gass fra Heidrun-feltet på Haltenbanken. Statoil ønsker å videreutvikle metanolvirksomheten i tett samarbeid med industrielle aktører.

12.2.2 Verdivurdering av Statoil

Departementet har siden 1994/1995 fått utført årlige verdivurderinger av Statoil. Hensikten med verdivurderingene er å styrke eieroppfølgingen av selskapet. Ettersom Statoil ikke er børsnotert, er dette en hensiktsmessig måte for eieren å få et kvantitativt mål på verdiskapingen i selskapet. Selskapet blir heller ikke kontinuerlig vurdert av finansinstitusjoner og aksjemarkedet på samme måte som børsnoterte selskaper. Verdivurderingene skal gi eieren en aggregert vurdering av selskapets disposisjoner og være et verktøy for departementet i utøvelsen av eierrollen. Departementet ønsker å klargjøre at eieren er opptatt av avkastning og forsikre seg om at selskapet utvikler seg i en positiv retning.

I 1997 ble verdivurderingene utført av Union Bank of Switzerland (UBS) og DnB Markets. Analysene omfatter anslag på markedsverdien av Statoil samt en markedsbasert vurdering av den strategiske og økonomiske utviklingen i selskapet. Begge analysene bekrefter at Statoil er et veldrevet internasjonalt oljeselskap som kan sammenlignes med de ledende selskapene i verden. Rapportene peker samtidig på flere sentrale problemstillinger som vil være avgjørende for den fremtidige verdiutviklingen av Statoilkonsernet.

Verdien av Statoilkonsernet

Verdivurderingene betraktes som gode anslag på hva verdien ville vært om Statoil faktisk var børsnotert selv om de ikke kan erstatte den kontinuerlige markedsfastsettingen som børsnoterte selskap er gjenstand for. Union Bank of Switzerland anslo verdien av Statoil i juni 1997 til å ligge mellom 110 og 126 mrd. kroner. DnB Markets anslo verdien til å være mellom 110 og 120 mrd. kroner. En verdi på Statoil lik 118 mrd. kroner ville plassert Statoil som nr. 11 blant verdens største børsnoterte oljeselskaper og som nr. 5 i Europa. Til sammenligning var Norsk Hydro, som er det største selskapet på Oslo Børs, verdsatt til om lag 83 mrd. kroner på samme tidspunkt som da verdivurderingen av Statoil ble utarbeidet.

Kilde: (Kilde: DnB Markets).

Ved forrige verdivurdering i 1996 anslo Goldman Sachs verdien av Statoil til å være mellom 77 og 83 mrd. kroner mens Fiba anslo verdien til å være 94 mrd. kroner. I 1995 ble verdien av Statoil anslått til å være mellom 77 og 83 mrd. kroner av Goldman Sachs og 88 mrd. kroner av Fiba. Selv om de løpende verdivurderingene betraktes som gode anslag på Statoils verdi, vil de til en viss grad kunne variere blant annet avhengig av hvem som utfører analysene og hvilke analysemetoder som benyttes. Verdianslagene av Statoil i 1997 kan på bakgrunn av dette ikke direkte sammenlignes med tidligere anslag.

UBS og DnB Markets har også anslått verdiskapingen for eier fra 1996 til 1997. Verdiskaping for eier er definert som summen av verdistigning og utbetalt utbytte. UBS anslo at verdiskaping for eier siste år var 17 pst. mens DnB Markets anslo verdiskapingen til å være 27 pst. Verdiskapingen varierer mellom de to verdivurderingsselskapene da de legger ulike verdier på Statoilkonsernet ett år tidligere til grunn for sine beregninger. Selv om anslagene varierer, bekrefter de at statens eierskap i Statoil fra 1996 til 1997 har gitt meget god avkastning.

Kilde: (Kilde: DnB Markets).

Den gjennomsnittlige verdiskapingen for sammenlignbare oljeselskaper var 26,5 pst. for tilsvarende periode. Verdiskapingen har dermed vært på linje med gjennomsnittet ifølge DnB Markets, men lavere ifølge Union Bank of Switzerland.

Konklusjoner og anbefalinger fra UBS

Hovedkonklusjonen i UBS' analyse er at Statoil er inne i en tung investeringsfase for å skape langsiktig vekst, men at dette går på bekostning av resultatene på kort sikt. Statoils investeringer er etter UBS' oppfatning individuelt sett fornuftige, men selskapet er bekymret for Statoils høye ekspansjonstempo.

UBS fokuserer på at Statoil har hatt lavere avkastning på sysselsatt kapital etter skatt enn sammenlignbare selskaper de siste årene med unntak av 1994. I 1996 oppnådde Statoil en avkastning på 9,3 pst. sammenlignet med 13,4 pst. som var gjennomsnittet for de oljeselskapene som utgjør sammenligningsgrunnlaget i denne analysen. Permanent lavere avkastning enn bransjens kapitalkostnad, som UBS anslår til å være 10 pst., kan indikere verdiøding. Den lave avkastningen skyldes delvis et høyt investeringsnivå som kan gi høyere avkastning på lang sikt. For å akseptere lav avkastning på kort sikt må eieren ha tillit til ledelsens evne til å skape gode resultater på lang sikt. De fleste børsnoterte selskaper søker en bedre balanse mellom kortsiktige og langsiktige resultater.

UBS peker på Statoils høye investeringsnivå, som de antar vil utgjøre omtrent 90 pst. av kontantstrømmen fra driften de neste fem årene. Dette er høyere enn for sammenlignbare selskaper og UBS anbefaler avhendinger for å øke netto kontantstrøm. UBS mener at det høye investeringsnivået, som skyldes den hurtige internasjonale ekspansjonen, kan være en risikofaktor på bakgrunn av mindre internasjonal erfaring i Statoils toppledelse i forhold til andre internasjonale selskaper.

UBS peker dessuten på at forholdet mellom netto gjeld og egenkapital er høyt i forhold til sammenlignbare selskaper. Statoils netto gjeld utgjør over 40 pst. av selskapets egenkapital. Det kan være en fordel at forholdet mellom gjeld og egenkapital reduseres, enten ved å øke egenkapitalen eller redusere gjelden. Dette gjelder særlig i forbindelse med konkurranse om store internasjonale prosjekter.

UBS legger også vekt på Statoils lave utbytteandel i forhold til sammenlignbare selskaper. Statoils utbytteandel de seneste årene har vært 30 pst. av årsoverskuddet, mens utbytteandelen for de mest lønnsomme internasjonale konkurrentene har vært i størrelsesorden 50-75 pst. Økt utbytte innebærer styrking av den finansielle kontrollen på grunn av strengere kapitalrasjonering. I praksis er det mye som tyder på at et selskaps balanse styrkes best ved streng finansiell kontroll som er forbundet med en høy utbytteandel.

UBS anbefaler at Statoil fortsetter å prioritere prosjekter hvor de kan utnytte sin høye kompetanse innen dypvannsteknologi, lasting til havs og gasstransport i rør langs havbunnen.

Statoil er dessuten godt posisjonert som en ledende gasseksportør til å øke langsiktig verdiskaping gjennom nedstrømsengasjement innenfor gass i Europa selv om det er begrenset med muligheter innenfor dette området. Statoil har allerede utviklet kompetanse innenfor gass nedstrøm gjennom datterselskapene Eastern Group i USA og Alliance Gas i Storbritannia som kan anvendes også i andre land.

UBS mener at det er fortsatt gode investeringsmuligheter på norsk kontinentalsokkel. Statoils posisjon kombinert med norsk kontinentalsokkels lave modenhet vil trolig føre til lave letekostnader i forhold til britisk kontinentalsokkel.

Statoils investeringsnivå innenfor raffinering og markedsføring bør etter UBS' oppfatning reduseres i forhold til tidligere år da Statoil er godt posisjonert innenfor disse områdene. UBS anbefaler at selskapet bør kombinere målet om markedsandeler med lønnsom vekst innenfor markedsføring i Polen og de baltiske statene. Dagens lave eksponering innenfor petrokjemi synes fornuftig. Borealis vil fortsatt være sensitiv til de europeiske syklusene innenfor petrokjemi i følge UBS.

UBS ønsker å avkrefte at Statoil passer inn i stereotype oppfatninger som ofte forbindes med ikke-børsnoterte statlige selskaper; dvs at de er ineffektive, rigide og har lav lønnsomhet. En myte er at Statoils suksess bare skyldes gunstige konsesjonstildelinger på norsk kontinentalsokkel. Andre myter, mener UBS, er at Statoil ikke har konkurransemessige fortrinn på den internasjonale arena, at Statoil er en lite kostnadseffektiv operatør på grunn av stor arbeidsstokk og fravær av kostnadsreduserende tiltak og at Statoils nedstrømsengasjement vil føre til store tap. UBS mener at realiteten er at Statoil er drevet med armlengdes avstand til staten etter forretningsmessige prinsipper, og er overraskende effektiv i de fleste forretningsområdene. Statoil vil trolig klare å opprettholde posisjonen på norsk kontinentalsokkel til tross for at de ikke blir favorisert ved konsesjonstildelinger. Statoil har også høy kompetanse innenfor flere områder som gjør selskapet til en attraktiv partner internasjonalt. Vedrørende kostnadsnivå og effektivitet hevder UBS at Statoil gjør det bra sammenlignet med konkurrentene. Innenfor markedsføring i Skandinavia, som er mindre konkurranseutsatt enn resten av Europa, er Statoil markedsleder og bør dermed være i stand til å oppnå bedre resultater enn de internasjonale konkurrentene.

Konklusjoner og anbefalinger fra DnB Markets

Hovedkonklusjonen til DnB Markets er at deres anslag støtter målet til Statoil om å oppnå et driftsresultat på 25 mrd. kroner i år 2000. Men DnB Markets mener at dette forutsetter positiv utvikling innenfor alle forretningsområder samtidig.

Selv om Statoil har mistet den tidligere privilegerte posisjonen, tror DnB Markets at Statoil vil kunne opprettholde sin konkurransemessige posisjon som det ledende selskapet på den norske kontinentalsokkelen.

DnB Markets peker på at Statoils viktigste utfordring vil være å erstatte den fallende oljeproduksjonen fra Statfjord, Gullfaks og Oseberg. Andre viktige strategiske utfordringer vil være:

• Utvikle den internasjonale oppstrømssatsingen til et lønnsomt forretningsområde som innfrir Statoils vekstmål.

• Opprettholde gassalgkontraktene og posisjonen som Norges ledende gassaktør.

• Fokusere på kjerneaktiviteter og minimere integreringen nedstrøms.

• Inngå samarbeid innen raffinering og markedsføring for økt verdiskaping gjennom rasjonalisering, stordriftsfordeler og mer fokusert ledelse.

• Dra nytte av salget av Nestes andel i Borealis ved enten å finne en bedre partner, fusjonere med et annet petrokjemisk selskap eller avhending med premie.

• Ferdigstille eierstrukturen i det nyetablerte skipsselskapet og bidra til at selskapet blir en konkurransedyktig aktør.

• Gjennomføre en kulturendring i selskapet for å møte de internasjonale utfordringene.

DnB Markets ønsker dessuten en mer fokusert internasjonal strategi bygget på Statoils nøkkelkompetanse og konkurransefortrinn, som er etter DnB Markets' oppfatning reservoarforståelse, boring og flytende produksjon. Oppkjøp bør vurderes som et alternativ til organisk vekst. DnB Markets er usikker på behovet for nedstrømsengasjement i verdikjeden for gass og lønnsomheten av slike investeringer. Dessuten frykter de at Statoil involverer seg i for mange aktiviteter som ligger utenfor kjernevirksomheten.

Innenfor raffinering forventer DnB Markets at marginene vil fortsette å være lave de neste 5-10 årene på grunn av overproduksjon av drivstoff og tungolje. Kvalitetskravene for raffinerte produkter vil bli strengere og kreve investeringer som ikke nødvendigvis gir tilfredsstillende avkastning.

Innenfor markedsføring vil konkurransen i Skandinavia bli hardere og spesielt vil marginene i Norge falle. En økende andel av inntektene vil komme fra andre varer enn petroleumsprodukter og nøkkelen til god lønnsomhet vil være kontroll over bensinstasjonene.

12.2.3 Departementets vurdering av Statoil

Etter at Statoil ble etablert i 1972 har selskapet utviklet seg til et internasjonalt olje- og gasselskap som har virksomhet over hele verden. Statoil er dessuten Norges største selskap målt etter omsetning og verdi. Selskapet har opparbeidet seg kompetanse, erfaring og finansiell styrke som gjør det mulig å konkurrere i fremste rekke både i Norge og internasjonalt. I 1997 hadde Statoil et resultat før skatt på 14 mrd. kroner av en omsetning på 125 mrd. kroner. Målt etter anslått markedsverdi er selskapet blant de 11 største børsnoterte oljeselskapene i verden og rangert som nr. 5 i Europa. Selskapet deltar i alle deler av petroleumsvirksomheten, i produksjon, transport, videreforedling og salg av petroleum samt petroleumsbasert industri. Departementet mener at Statoil har gode forutsetninger for å videreutvikle virksomheten langs de hovedlinjer styret har trukket opp.

Resultatutvikling

Statoils årsresultat for 1997 ble 4,3 mrd. kroner. Dette er 1 mrd. mindre enn året før, og 1,1 mrd. kroner lavere enn i 1994 som hittil er det beste året i selskapets historie. Dette er ikke et tilfredsstillende resultat. Statoil må trekke lærdom fra det betydelige tapet selskapet måtte realisere i forbindelse med Connemara-feltet i Irland. Driftsresultatet ble 17 mrd. kroner som er en reduksjon i forhold til 18,2 mrd. kroner i 1996. Omsetningen økte videre fra 107 mrd. kroner i 1996 til 125 mrd. kroner i 1997.

Kilde: (Kilde: Statoils årsrapporter).

Avkastning på sysselsatt kapital

Selskapet skal kontinuerlig fokusere på å være forretningsmessig veldrevet og gi eieren en tilfredsstillende avkastning. Departementet vil for tiden støtte opp om selskapets mål om en regnskapsmessig avkastning på sysselsatt kapital etter skatt på 12 pst. per år innen år 2000. En avkastning på 12 pst. vil bringe selskapet mer på linje med sammenliknbare selskaper. Siden 1994 har Statoils avkastning på sysselsatt kapital etter skatt vært i størrelsesorden 9-10 pst. I 1997 var avkastningen på sysselsatt kapital 8,6 pst. Dette er vesentlig lavere enn målsetningen. Avkastning på sysselsatt kapital etter skatt er definert som årsoverskudd pluss lånekostnader etter skatt i pst. av gjennomsnittlig sysselsatt kapital. Sysselsatt kapital er definert som totalkapital minus ikke rentebærende gjeld. Den høye avkastningen før skatt på sysselsatt kapital i forhold til avkastningen etter skatt skyldes hovedsaklig særskatten i petroleumsvirksomheten, og at Statoil nærmer seg full skatteposisjon.

De viktigste tiltak for å nå selskapets mål vil være sikker og kostnadseffektiv drift, effektiv ressurs- og kapitalbruk og streng prioritering av investeringsprosjekter i henhold til inntjening og risiko.

Kilde: (Kilde: UBS verdivurderingsrapport 1997, Olje- og energidepartementet).

UBS har beregnet Statoils avkastning på sysselsatt kapital fra 1990 og fram til og med 1996. Dette er vist i figur 12.5. I 1996 var avkastning på sysselsatt kapital etter skatt 9,3 pst. for Statoil, i forhold til et beregnet bransjegjennomsnitt på 13,4 pst. I 1997 var avkastningen for Statoil 8,6 pst., mens bransjegjennomsnittet foreløpig er beregnet til 10,6 pst. Dette viser at Statoil har hatt en mindre negativ utvikling fra 1996 til 1997 enn konkurrentene. Selskapet viser til at den lave avkastningen på sysselsatt kapital i 1996 for Statoil i hovedsak skyldes to forhold. For det første ga høy oljepris dette året en lavere avkastning for Statoil enn for de fleste av de øvrige selskapene på grunn av Statoils høye marginale skattesats. Den andre hovedårsaken er de høye investeringene, særlig knyttet til utbyggingen av flere store gassfelt med tilhørende infrastruktur på norsk kontinentalsokkel i perioden fram til og med 1996. Gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel er kjennetegnet av høye initielle investeringer samtidig som de tilhørende inntektene fortsatt er i en oppbyggingsfase.

Selskapets regnskapsmessige avkastning før skatt er meget god. De siste årene har Statoil oppnådd en årlig avkastning på sysselsatt kapital før skatt mellom 22 og 37 pst. Dette plasserer Statoil som et av de mest lønnsomme oljeselskapene basert på avkastning før skatt.

Kilde: (Kilde: UBS).

Regnskapsmessig egenkapitalandel

Egenkapitalandelen økte fra 28,3 pst. i 1992 til 32,5 pst. i 1996. Ved utgangen av 1997 var egenkapitalandelen redusert til 32,4 pst. Dette er lavere enn for sammenlignbare internasjonale oljeselskaper. Årsakene til reduksjonen i egenkapitalandelen er blant annet høye investeringer og økt utbytte. Det er viktig at Statoil avbalanserer ekspansjonen mot hensynet til god soliditet. Departementet ser det som viktig med en egenkapitalandel på minst 35 pst. for å sikre selskapet tilstrekkelig finansiell handlefrihet.

Kilde: (Kilde: Statoils årsrapport).

Reserveutvikling

Statoils samlede olje- og gassreserver økte fra 4 019 mill. fat o.e. i 1996 til 4 353 mill. fat i 1997. Dette er en økning på 8 pst. og bør gi et godt grunnlag for framtidig verdiskaping. De internasjonale reservene vokste fra 8 pst av de totale reservene i 1996 til 16 pst. i 1997. Basert på 1996-tall har Statoil en produksjonshorisont for petroleum på 19 år og det er lengre enn alle sammenlignbare konkurrenter. Hovedårsaken er Statoils lange produksjonshorisont for gass på 51 år, mens produksjonshorisonten for olje er 10,5 år som er på linje med konkurrentene. Produksjonshorisont defineres som totale reserver dividert på produksjonen. I figur 12.8 er Statoils totale produksjonshorisont sammenlignet med de viktigste konkurrentene.

Kilde: (Kilde: UBS).

Siden 1990 har Statoils produksjonshorisont for gass falt fra 100 til 51 år, mens produksjonshorisonten for olje har vært stabil. Statoils produksjonshorisont for gass er høy da gassproduksjonen er i en oppbyggingsfase. Gassproduksjonen vil dobles i løpet av de neste fem årene og produksjonshorisonten for gass vil dermed halveres om ikke Statoil oppdager store gassressurser i løpet av denne perioden.

Statoils utvikling innenfor internasjonal oppstrømsvirksomhet

Statoil har lete- og produksjonsvirksomhet i 15 land. Den internasjonale olje- og gassproduksjonen økte fra 30 000 fat o.e. per dag i 1996 til 58 000 fat i 1997. Selskapet har som mål at den internasjonale produksjonen skal utgjøre 300 000 fat o.e. i 2005 og utgjøre nesten en tredjedel av selskapets totale produksjon.

Statoil ønsker å kanalisere konsernets kapital og menneskelige ressurser til områder som synes å ha potensiale til å bli et kjerneområde for selskapet. Selskapet vil i denne vurderingen legge særlig vekt på strategiske hensyn, verdiskapingspotensiale, reserve- og produksjonspotensiale, potensiale for langsiktig virksomhet og risikoforhold. Det vil bli lagt stor vekt på kjerneområder hvor egenproduksjonen på lang sikt vil utgjøre minst 100 000 fat per dag. Statoil mener særlig Angola, Aserbajdsjan/Kaspihavet, Venezuela, Mexicogulfen og britisk kontinentalsokkel peker seg ut som potensielle kjerneområder.

Departementet ser positivt på at styret ønsker å kanalisere selskapets ressurser til områder som synes å ha potensiale til å bli et kjerneområde for selskapet. Dette er også noe UBS peker på i sin verdivurderingsrapport. Departementet forutsetter at miljø og hensynet til menneskerettigheter vil inngå som en viktig del av de momenter selskapet vurderer ved valg av kjerneområder for selskapet. Selskapets målsetting om en internasjonal produksjon på 300 000 fat o.e. i år 2005 er ambisiøs, men Statoil er etter departementets vurdering så godt posisjonert i ressursrike områder at målet er realistisk.

Statoils nedstrømsvirksomhet

Statoils nedstrømsengasjement består hovedsakelig av råoljehandel, raffinerivirksomhet, detaljmarkedsføring, gass nedstrøm, petrokjemi og skipsfartsvirksomhet.

Statoil eier raffinerier på Mongstad og i Kalundborg i Danmark i tillegg til en 15 pst. eierandel i et raffineri som er under bygging i Malaysia. De siste årene har raffineringsvirksomheten vist en lite tilfredsstillende avkastning på sysselsatt kapital. Departementet legger til grunn at etter styrets oppfatning vil økt gjennomstrømning, mer effektiv drift og kontinuerlig forbedringsarbeid føre til at selskapet forventer bedre resultater fra raffinerivirksomheten i tiden fremover.

Statoil er den ledende detaljmarkedsfører i Skandinavia med en markedsandel på i overkant av 24 pst. Selskapet opplever nå hard konkurranse i Skandinavia med pressede marginer og lav lønnsomhet som resultat. Dette er bakgrunnen for at Statoil har etablert en felles markedsføringsorganisasjon i Skandinavia og iverksatt omfattende forbedringsprogram. Statoil har understreket at de ønsker å ha et landsdekkende nett av stasjoner med godt tilbud også i distriktene, og dette fordrer tiltak for å bedre lønnsomheten.

Et av Statoils mål innenfor gassvirksomheten er å sikre selskapets verdier gjennom hele verdikjeden uavhengig av den fremtidige markedsutviklingen i Europa. Etter styrets oppfatning vil en slik posisjonering være av strategisk karakter basert på at norsk gass vil være en betydelig langsiktig faktor i den samlede europeiske energiforsyningen. Dette vil dessuten kreve betydelige investeringer i et marked som på kort sikt kan gi lavere avkastning enn hva store deler av selskapets nåværende virksomhet gir. Departementet er kjent med at Statoil arbeider med muligheter for å ta eierposisjoner innenfor europeisk nedstrømsvirksomhet for gass.

Statoils engasjement innen petrokjemi består av en 50 pst. eierandel i Borealis og en 82 pst. eierandel i metanolfabrikken på Tjeldbergodden i Møre- og Romsdal. Departementet er tilfreds med at etableringen av Borealis har vært vellykket og at selskapet viser tilfredsstillende lønnsomhet.

Etableringen av skipsfartselskapet Navion

Statoil har gjennom flere år utviklet kompetanse om bøyelasting og teknologiske løsninger til bruk i flerbruksskip. Som et ledd i videreutviklingen av Statoils skipsfartsvirksomhet ble Navion opprettet 1. oktober 1997 i samarbeid med Rasmussengruppen. Selskapet drives med armlengdes avstand til Statoil og kan operere også utenfor Statoils geografiske områder. Departementets vurdering er at utskillingen av Statoils skipsfartsvirksomhet og opprettelsen av Navion var viktig for selskapets utvikling. Dersom skipsfartsvirksomheten fortsatt skulle vært heleid av Statoil ville dette begrenset selskapets videre vekst og verdiskaping. Etableringen har dessuten lettere synliggjort verdiene i selskapet. Statoil har nå mulighet til å frigjøre kapital som kan anvendes til investeringer innenfor selskapets kjerneområder. Departementet forutsetter at Statoil ikke reduserer sin eierandel til mindre enn en tredjedel.

Utbyttepolitikk

Utbyttepolitikk er en viktig faktor i eieroppfølgingen av selskaper. Et høyt utbytte fører til bedre finansiell disiplin ved at selskapet foretar en bedre vurdering og prioritering mellom ulike investeringsalternativ. Størrelsen på utbyttet må avveies mot selskapets soliditet og behov for investeringsmidler.

I forbindelse med behandlingen av St prp nr 1 for 1991-92 ga Stortinget tilslutning til en utbyttepolitikk for Statoil hvor utbyttet utgjør 30 pst. av konsernets resultat etter skatt inntil selskapet har nådd en bokført egenkapitalandel på 35-40 pst. I perioden 1992 til 1996 har utbytteandelen i gjennomsnitt vært 35 pst. av konsernets resultat etter skatt.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1998 ble det vedtatt å endre utbyttepolitikken for Statoil fra 30 til 50 pst. av selskapets resultat etter skatt. Koblingen mellom egenkapitalandel og størrelsen på utbyttet ble samtidig avviklet. Ved salderingen av statsbudsjettet for 1998 ble det vedtatt å ta ut et ekstraordinært utbytte på 490 mill. kroner i forhold til forslag i statbudsjettet, slik at utbyttet skulle utgjøre 60 pst. av det antatte resultatet etter skatt. Senere viste det seg at Statoils resultat etter skatt ble lavere enn antatt slik at det vedtatte utbyttet ble 68 pst. av Statoils resultat etter skatt i 1997.

Departementet vil inntil videre legge til grunn en utbyttepolitikk som tilsvarer 50 pst. av selskapets resultat etter skatt. Departementet vil vurdere behovet for kapitaltilførsel når dette er nødvendig for å sikre selskapets fremtidige utvikling og verdiskaping som eieren tar sikte på å oppnå.

Miljøutfordringer

Et av Statoils overordnede mål er å redusere egne utslipp av klimagasser med 30 pst. innenfor en periode på 10 år. Selskapet har også målsetting om å bli internasjonalt ledende på utvikling og anvendelse av effektive løsninger for reduksjon av CO₂-utslipp. Styret understreker at det er nødvendig å finne fram til virkemidler som sørger for at de mest kostnadseffektive tiltakene blir gjennomført.

Departementet ser det som meget viktig at Statoil setter seg ambisiøse mål for reduksjon av klimagasser og for utvikling av ny teknologi som skal bidra til å nå disse målene. Det er viktig at klimatiltak foretas der selskapet kan oppnå de største miljøgevinstene.

Menneskerettigheter

Departementet ser verdien av at Statoil legger grunnlaget for fremtidige inntekter gjennom et internasjonalt engasjement basert på den erfaring og kompetanse de har kunnet bygge opp på norsk kontinentalsokkel. Departementet ser det som viktig at selskapet har et spesielt fokus på etiske problemstillinger og menneskerettigheter. Hensynet til menneskerettigheter må få konsekvenser både for vurderingen av hvor selskapet velger å engasjere seg, og for hvordan selskapet opptrer i de landene selskapet har virksomhet. De samme holdninger, prinsipper og hensyn skal legges til grunn i alle land hvor Statoil har virksomhet. Departementet har bedt selskapets styre presentere en strategi for selskapets syn og arbeid med disse spørsmål. Dette vil bli behandlet på selskapets generalforsamling.

12.3 Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE

12.3.1 Innledning

Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten, SDØE, ble opprettet i 1985 ved at Statoils eierinteresser i de fleste utvinningstillatelser på kontinentalsokkelen ble splittet i en økonomisk andel til Statoil og en direkte økonomisk andel til staten. Ordningen innebærer at staten betaler en andel av alle investeringer og driftskostnader i prosjekt hvor SDØE deltar tilsvarende statens økonomiske eierandel. Staten får på lik linje med de øvrige rettighetshaverne en tilsvarende andel av produksjonen og andre inntekter. Stortinget vedtar SDØEs budsjett som del av statsbudsjettet. Statoil er forretningsfører for SDØE og forestår salg av all petroleum for SDØE. Staten har nå en direkte eierandel i de fleste olje- og gassfeltene samt rørledninger på norsk kontinentalsokkel. Fra opprettelsen og fram til og med 14. konsesjonsrunde i 1993, har SDØE en andel i alle utvinningstillatelser som er tildelt. I 15. konsesjonsrunde, som ble gjennomført i 1996, har SDØE andeler i 16 av 18 utvinningstillatelser. Målet for den langsiktige forvaltningen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) er å oppnå høyest mulig inntekter til staten.

12.3.2 Kontantstrøm fra SDØE

I statsbudsjettet og statsregnskapet føres SDØEs regnskap etter kontantprinsippet. Det vil si at inntekter og utgifter føres i den periode de betales og investeringer utgiftsføres etter hvert som de påløper. Netto kontantstrøm for SDØE er differansen mellom innbetalinger og utbetalinger. I perioden fram til 1996 har netto kontantstrøm vært lavere enn 10 mrd. kroner eller negativ. Dette skyldes at SDØE i denne perioden har vært i en oppbyggingsfase med et høyt investeringsnivå. I 1996 var både produksjonen og prisene høyere i forhold til tidligere år samtidig som investeringsnivået var lavere. Dette førte til en betydelig økning i netto kontantstrøm for SDØE. I 1997 økte produksjon og investeringer i forhold til 1996, mens prisene holdt seg på om lag samme nivå. Dette førte til at netto kontantstrøm økte med 3,5 mrd. til 40,4 mrd. kroner.

De betydelige investeringene som er foretatt gjennom SDØE, har lagt grunnlaget for høy netto kontantstrøm fra SDØE etter hvert som flere felt kommer i produksjon. I årene fremover er det ventet at netto kontantstrøm for SDØE vil øke og nå et toppnivå rundt 67 mrd. kroner i år 2002 og 2003. Etter år 2003 vil produksjonen gradvis reduseres og dette vil isolert sett føre til lavere netto kontantstrøm. Det er forventet at netto kontantstrøm fra SDØE i år 2020 vil være om lag 30 mrd. 98-kroner.

Kilde: (Kilde: Statsregnskapet, statsbudsjettet for 1998 og Olje- og energidepartementet)

12.3.3 SDØEs økonomiske stilling etter regnskapsprinsippet

SDØEs regnskap utarbeides etter kontantprinsippet i motsetning til privat næringsvirksomhet som utarbeides etter regnskapsprinsippet. Resultat og balanse utarbeidet etter de to prinsippene er ikke sammenfallende på grunn av forskjellig periodisering. Etter kontantprinsippet føres inntekter og utgifter i den periode de betales, og investeringer utgiftsføres etter hvert som de påløper. Etter regnskapsprinsippet fordeles inntekter og utgifter på de periodene de tilhører. Dette betyr at investeringer aktiveres og avskrives over den økonomiske levetiden. Ved å stille opp SDØEs resultat og balanse etter regnskapsprinsippet, kan SDØEs lønnsomhet sammenlignes med annen næringsvirksomhet.

SDØEs regnskap etter regnskapsprinsippet viser at SDØEs driftsinntekter har økt kraftig fra 39,1 mrd. kroner i 1994 til 76,0 mrd. kroner i 1997. Sum driftskostnader økte samtidig fra 21,6 mrd. kroner til 31,2 mrd. kroner. Driftsresultatet økte dermed fra 17,6 mrd. kroner i 1994 til 44,8 mrd. kroner i 1997, noe som tilsvarer en økning på 155 pst. Netto finanskostnader er lave da SDØE er finansiert over statsbudsjettet og ikke har ordinære lån. Årsresultatet for SDØE etter regnskapsprinsippet var 44,8 mrd. kroner i 1997 mot 38,2 mrd. kroner i 1996, 19,6 mrd. kroner i 1995 og 17,5 mrd. kroner i 1994.

Årsresultatet i 1997 er om lag 4,4 mrd. kroner høyere enn netto kontantstrøm fra SDØE på 40,4 mrd. kroner. Forskjellen skyldes hovedsakelig at investeringene var høyere enn avskrivningene i 1997. Ved bruk av kontantprinsippet blir investeringene utgiftsført løpende mens de ved bruk av regnskapsprinsippet blir avskrevet over flere år.

Balansen viser at SDØE ved utgangen av 1997 hadde 130,7 mrd. kroner i eiendeler og at disse var finansiert med 93,5 pst. egenkapital.

Totalkapitalrentabilitet er et av flere nøkkeltall som måler avkastningen av næringsvirksomhet ved å sette resultatet i forhold til anvendt kapital. Avkastningen av investerte midler kan dermed sammenlignes med alternative investeringsmuligheter. Totalkapitalrentabilitet er definert som driftsresultat dividert på gjennomsnittlig totalkapital etter regnskapsprinsippet. Totalkapitalen er SDØEs totale eiendeler finansiert ved gjeld og egenkapital.

Sammenligningen med de norske oljeselskapene indikerer at statens direkte investeringer i petroleumsvirksomheten har gitt god avkastning. Totalkapitalrentabiliteten for SDØE har i perioden 1992 til 1997 vært høyere enn totalkapitalrentabiliteten for de norske oljeselskapene med unntak av Statoil i 1992 og 1994. En viktig årsak til dette er at både Statoil og spesielt Norsk Hydro har stor virksomhet utenom norsk kontinentalsokkel. I gjennomsnitt har avkastningen for SDØE vært 22,7 pst. de siste 6 årene. Totalkapitalrentabiliteten for SDØE økte fra 16,8 pst. i 1995 til 31,3 pst. i 1996 og videre til 34,6 pst. i 1997. Statoils totalkapitalrentabilitet økte i samme periode fra 13,3 pst. til 19 pst. i 1996 og gikk ned til 15 pst. i 1997. Med unntak av inneværende år er det antatt at driftsresultatet for SDØE vil øke i tiden fremover og dette vil føre til god avkastning for SDØE også i de nærmeste årene.

12.3.4 SDØEs reserver og produksjon

SDØEs olje- og gassreserver gir et uttrykk for hvor store reserver staten eier direkte. Reserver er den viktigste faktoren for fremtidig verdiskaping. Skal reservene øke over tid, må reservetilveksten være høyere enn produksjonen. Reservetilvekst skyldes i hovedsak oppdaging av nye reserver, endring av reserveanslag og økt utvinning på grunn av forbedret teknologi. I fremstillingen brukes sikre og sannsynlige reserver som er definert som de reservene som det er minst 50 pst. sannsynlig å kunne utvinne. Dette er de kvanta av olje, gass og NGL som, basert på analyser av geologiske og tekniske data, forventes å bli utvunnet under eksisterende økonomiske og driftstekniske betingelser.

SDØEs sikre og sannsynlige oljereserver har økt fra 735 mill. m³ ved starten av 1994 til 898 mill. m³ ved utgangen av 1997, noe som tilsvarer en økning på 22,2 pst. De sikre og sannsynlige gassreservene er vokst fra 1155 mrd. m³ ved starten av 1994 til 1237 mrd. m³ ved utgangen av 1997, noe som tilsvarer en økning på 7,1 pst. Årsaken til de økte ressursene er nye funn, modning av tidligere funn og oppjustering av tidligere sikre og sannsynlige ressurser. Bedre informasjonsgrunnlag og forbedret teknologi har ført til at en større andel av ressursene kan utvinnes. I 1996 økte oljereservene med 109 mill. m³, mens gassreservene ble redusert med 3 mrd. m³. I 1997 ble oljereservene redusert med 11 mill. m³, mens gassreservene ble redusert med 3 mrd. m³.

En sammenligning av SDØE, Statoil og de største uavhengige oljeselskapene gir et godt bilde av SDØEs reserver.

Kilde: (Kilde: DnB Markets, Olje- og energidepartementet).

SDØE har andeler i mange felt og funn, men store deler av reservene og produksjonen kommer fra noen få store felt.

Fremtidig olje- og gassproduksjon er avhengig av utvinningstempo, fremtidige funn og markedsløsninger for gass. Det er derfor knyttet stadig større usikkerhet til anslagene jo lenger utover i tid en går. SDØEs andel av oljeproduksjonen utgjorde 450 mill. fat olje i 1996 og 463 mill. fat olje i 1997. Det er forventet at oljeproduksjonen vil stige fram mot år 2002 til 600 mill. fat olje for så å gradvis reduseres.

SDØEs andel av gassproduksjonen var 11 mrd. m³ i 1996 og 15 mrd. m³ i 1997. Det er antatt at gassproduksjonen vil stige gradvis de neste årene.

Reserveanslagene og årsproduksjon kan sammen si noe om hvor lang tid dagens reserver vil rekke. Basert på oljeproduksjonen i 1997, tilsvarte SDØEs oljereserver per 31.12.1997 produksjon i over 12 år. SDØEs produksjonshorisont for olje er noe lengre enn de store private oljeselskapene i verden. Til sammenligning har Statoil en produksjonshorisont for olje på nesten 12 år, som er blant de lengste i internasjonal sammenheng. SDØEs produksjonshorisont for gass er over 82 år, men produksjonen vil øke kraftig de neste årene slik at produksjonshorisonten vil bli kraftig redusert. Basert på antatt produksjon i 2005, er SDØEs produksjonshorisont for gass 35 år.

12.3.5 SDØEs eierandeler i transportsystemer

Transportsystemer er en viktig del av infrastrukturen for å kunne produsere og selge ressursene og staten har direkte eierandeler i de fleste transportsystemer fra norsk kontinentalsokkel. Eierandeler i de fleste rørledninger sikrer staten en balansert posisjon i forhold til utvinningstillatelsene og en andel av overskuddet i rørledningene. De fleste rørledningene er gassrørledninger.

Regjeringen tar sikte på å videreføre statlig deltakelse også i fremtidige utbygginger av transportsystem på norsk kontinentalsokkel. Ved fastsettelse av den direkte statlige deltakelsen, vil det legges betydelig vekt på SDØEs skiperandel.

12.3.6 Statoils forretningsførerrolle

Statoil ivaretar de operative og forretningsmessige funksjoner for statens direkte økonomiske engasjement på vegne av staten. Det er etablert en styringsmodell som fastsetter styringsregler for Statoils ivaretaking av statens samlede engasjement, dvs Statoil og SDØE. Ivaretakingen foregår organisasjonsmessig etter to ulike modeller internt i Statoil.

Statoils styre og administrasjon har i henhold til selskapets vedtekter § 11 ansvaret for oppfølgingen av den samlede statlige deltagelse på kontinentalsokkelen. Et mål for Statoils ivaretaking er at staten som eier skal sikres høyest mulig avkastning på investert kapital over tid, og at beslutninger og oppfølging av virksomheten skal baseres på forretningsmessig, kostnadseffektiv og sikker drift i alle ledd. Dette er bakgrunnen for dagens styringsmodell som ble etablert i 1992, jf. St meld nr 21 (1991-92). Styringsmodellen fastsetter beslutningsvilkår for Statoils rangering av prosjekter. Hovedvilkåret er at Statoil skal legge verdiskapingen for det samlede statlige engasjementet til grunn ved rangeringen av ulike beslutningsalternativer. Løsningen skal dessuten gi tilfredsstillende resultat for det samlede engasjement vurdert med statens krav til avkastning og for Statoil betraktet med selskapets avkastningskrav. Gitt kravet om best mulig resultat for det samlede statlige engasjement, vil en dessuten legge vekt på å vurdere fordelingen av verdiskaping mellom Statoil og SDØE. En effektiv og fungerende styringsmodell er viktig for å sikre høy verdiskaping for statens engasjement på kontinentalsokkelen.

I utvinningstillatelser hvor Statoil både deltar med en egen økonomisk andel og som forretningsfører for SDØE, ivaretas SDØEs interesser av Statoils ordinære organisasjon. Denne tradisjonelle modellen har vært praktisert siden opprettelsen av SDØE i 1985.

EUs rådsdirektiv 94/22/EF om betingelser for tildeling og bruk av utvinningstillatelser for leting etter og utvinning av hydrokarboner (konsesjonsdirektivet) trådte i kraft fra 1. september 1995 og gjelder for utvinningstillatelser tildelt etter denne dato. Det har ikke tilbakevirkende kraft. Konsesjonsdirektivet førte til at ivaretakingen av SDØEs utvinningstillatelser tildelt etter konsesjonsdirektivets ikrafttredelse, hvor Statoil ikke deltar med egen økonomisk andel, måtte foregå etter en annen modell enn den tradisjonelle. En regel i konsesjonsdirektivet er at forretningsførerrollen er betinget av at det er et skille mellom pengestrømmer og informasjon som tilflyter forretningsføreren som henholdsvis økonomisk deltaker i petroleumsaktiviteten og som forretningsfører. Det har siden opprettelsen av SDØE vært et klart skille mellom pengestrømmene som tilflyter Statoil som selskap og som forretningsfører for SDØE. Vedrørende informasjonsstrømmer er det foretatt organisatoriske endringer i Statoil som tilfredsstiller kravene i direktivet. Det er opprettet en separat enhet i Statoil som ivaretar SDØE i utvinningstillatelser hvor Statoil bare deltar som forretningsfører for SDØE. Andre enheter i Statoil har dermed ikke tilgang til informasjon som tilflyter Statoil i egenskap av forretningsfører for SDØE i disse utvinningstillatelsene.

Statoil foretok i 1997 porteføljetilpasninger i selskapets utvinningstillatelser for å konsentrere selskapets ressurser til enkelte utvalgte kjerneområder. Dette medførte at antall utvinningstillatelser hvor Statoil bare deltar som forretningsfører for SDØE økte. I hovedsak var dette utvinningstillatelser som var tildelt før konsesjonsdirektivets ikrafttredelse. Departementet har likevel ut fra praktiske hensyn besluttet at ivaretakingen av slike tillatelser skal foregå i den separate enheten som ivaretar SDØE i utvinningstillatelser hvor Statoil bare deltar som forretningsfører for SDØE.

12.3.7 Statoils salg av Statens råoljevolumer

Ansvaret for salg av statens råolje er lagt til Statoil. SDØEs råoljeproduksjon i 1997 var 1,2 mill. fat per dag, og i tillegg hadde staten en tilgang på 0,1 mill. fat avgiftsolje per dag. Statoil har ansvaret for å ivareta statlige interesser som er knyttet til det direkte økonomiske engasjementet. Statoil er pålagt å avsette olje fra statens direkte økonomiske andel og selskapet har rett og plikt til å disponere den avgiftsolje staten velger å ta ut in natura. For avregning mellom Statoil og staten blir normpris lagt til grunn.

Oppgaven med å fastsette normprisen er lagt til Petroleumsprisrådet. Normprisen brukes som skatteavregningspris for alle selskaper. I 1986 disponerte Statoil 0,2 mill. fat per dag egenolje og 0,1 mill. fat per dag av statens olje. Siden den gang har volumene som Statoil disponerer på vegne av staten økt kraftig. Nå er SDØEs volumer tre ganger så store som Statoils egne volumer, og andelen er økende. I 1997 disponerte Statoil 1,3 mill. fat per dag av statens olje og 450 000 fat per dag er egenolje. Statoil har i egne raffinerier bruk for 0,3 mill. fat per dag. Dette innebærer at SDØEs salgsvolum er om lag ti ganger større enn det volum som Statoil selv har tilgjengelig for eksternt salg. De store volumene som Statoil disponerer, har gjort Statoil til en betydelig aktør i råoljemarkedet. I underkant av 10 pst. av råoljen blir raffinert i Norge. Det viktigste markedet for norsk råolje er Europa. I 1997 endte 70 pst. av råoljen i Europa. En stadig større andel av produksjonen finner veien til markeder utenfor Europa, og i 1997 gikk i underkant av 20 pst. av den norske råoljen til USA og Canada. I tillegg blir mindre volumer solgt til Asia.

Kilde: (Kilde: Statoil).

Statoils markedsføring av råolje er fokusert på SDØE. I tråd med intensjonene i selskapets vedtekter tilstreber Statoil å maksimere verdien av statens totale engasjement. For å sikre at statens olje blir avsatt til en høyest mulig pris, har Statoil funnet det nødvendig å opprette et globalt markedsapparat med meget høy fagkompetanse. Statoil har kontorer i Stavanger, London, USA og Singapore som arbeider med salg av norsk råolje. De har også investert i en råoljeterminal på Mongstad og leier lagerkapasitet på Bahamas og Okinawa. I tillegg har selskapet leieraffineringsavtaler i Italia, USA og Irland. Tiltakene anses som nødvendige for å oppnå en høyest mulig verdi for norsk olje.

12.3.8 SDØEs andel ved fremtidige konsesjonstildelinger

Den statlige deltagelsen har variert over tid både i form og omfang. Siden 1973 har staten deltatt gjennom Statoil, og i 1985 engasjerte staten seg direkte i petroleumsvirksomheten gjennom SDØE. EUs konsesjonsdirektiv fastlegger at ved tildeling av utvinningstillatelser kan som tidligere direkte statlig deltakelse fastsettes av Kongen.

Statens investeringer i petroleumsvirksomheten gjennom SDØE har som tidligere beskrevet vært meget lønnsomme. I perioden 1992 til 1997 var totalkapitalrentabiliteten for SDØE i gjennomsnitt 22,7 pst., som var vesentlig høyere enn for de norske oljeselskapene. SDØE deltar bare i oppstrømsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Lønnsomheten til SDØE vil derfor være direkte knyttet til verdiskapingen på og i tilknytning til norsk kontinentalsokkel, og vil dermed avhenge av oljeselskapenes evne og effektivitet til å påvise, utvinne, bearbeide og markedsføre petroleumsressursene.

Stortinget har tidligere gitt sin tilslutning til behovet for variasjon i SDØEs andeler ved fremtidige tildelinger og at den direkte statlige deltakelsen tilpasses lønnsomheten og ressurspotensialet i den enkelte utvinningstillatelse. Den direkte statlige deltakelsen vil dermed bli fastsatt etter en vurdering av lønnsomheten og ressurspotensialet i den enkelte utvinningstillatelse, og andelen i hver enkelt utvinningstillatelse kan variere betydelig. Det gjennomsnittlige SDØE-nivået i en konsesjonsrunde vil dermed avgjøres av utvinningstillatelsenes egenskaper og sammensetningen av utvinningstillatelser i konsesjonsrunden. I Barentshavprosjektet tildelt i juni 1997 var den gjennomsnittlige SDØE-deltakelsen 22,9 pst. mot 27,2 pst. i 15. runde som ble tildelt i 1996 og 37,6 pst. i 14. runde som ble tildelt i 1994.

Regjeringen ønsker å videreføre at den direkte statlige deltakelsen skal tilpasses lønnsomheten og ressurspotensialet i den enkelte utvinningstillatelse med målsetting om å maksimere statens nettoinntekter.