4 Finansiering

Stortinget har satt som premiss for delingen av verdiene i Opplysningsvesenets fond mellom staten og Den norske kirke at staten øker sin innsats for bevaring av de kulturhistorisk verdifulle kirkene i et omfang som svarer til verdien i det gjenværende fondet som staten blir eier av på et gitt tidspunkt (jf. Innst. 209 S (2019–2020), vedtak I pkt. 3). Dette tidspunktet ble satt til 1. januar 2023 (jf. Prop. 144 L (2020–2021)).

Den endelige verdien av fondet blir beregnet når beslutninger knyttet til eiendommer med mer til Den norske kirke er tatt, jf. Stortingets forutsetninger om at det skal justeres for kostnader til å dekke vedlikeholdsetterslep og eventuelt driftsunderskudd for presteboliger. Tidligere estimater viser at den statlige forpliktelsen som vil ligge til grunn for statens økte innsats vil bli i størrelsesorden 10 mrd. kroner. Den endelige verdifastsettingen vil etter planen bli presentert våren 2024.

Bevaringsstrategien for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg skal ligge til grunn for innretningen av bevaringsprogrammene og bruken av midlene.

4.1 Uttaket av statens verdier

Innretningen vil sikre forsvarlig bruk av i størrelsesorden 10 mrd. kroner til kirkebevaring de neste 20–30 årene og som et generasjonsfond etter det.

Det vil bli opprettet en egen konto i Norges Bank benevnt «Kirkebevaringsfondet», der statens utbytter fra Opplysningsvesenets fond øremerkes bevaringsstrategien for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg. Dersom «Kirkebevaringsfondet» er for lite til å dekke den årlige utbetalingen, skal det bevilges midler over statsbudsjettet.

Det legges til grunn at forpliktelsen om å tilbakeføre verdien av statens andel av Opplysningsvesenets fond til kirkebygg i tråd med bevaringsstrategien skal gjøres over en periode på 20–30 år. Etter at forpliktelsen er innfridd, skal fortsatt utbytter fra Opplysningsvesenets fond øremerkes formålet – omtalt her som et generasjonsfond.

Aktiviteten i bevaringsprogrammene vil tilpasses istandsettingsbehovene og -kapasiteten i markedet. Det vil derfor legges til rette for variasjoner i de årlige statlige tilskuddene, med en øvre grense på 500 mill. kroner i årlige utbetalte statlige tilskudd. En slik fleksibilitet vil bidra til langsiktig og god forvaltning av programmene, med forutsigbarhet for kirkeeiere og kommunene som skal stille medfinansiering.

Den økonomiske forpliktelsen synliggjøres gjennom en årlig oppstilling i Barne- og familiedepartementets budsjettproposisjon. I oppstillingen rapporteres det hvert år om:

• (1) forslag til bevilgning til istandsetting av kirkebygg
• (2) akkumulert bevilgning fra tidligere år
• (3) samlet forpliktelse, tilsvarende verdiene i det gjenværende fondet som staten overtok 1. januar 2023, og
• (4) gjenstående forpliktelse.

4.2 Forpliktelser for kommunene som mottar tilskudd

Stortinget har også satt som premiss for delingen av verdiene i Opplysningsvesenets fond at statens økte innsats overfor kirkebyggene ikke skal avløse kommunenes økonomiske ansvar for kirkebyggene eller komme til erstatning for andre tiltak eller ordninger som finnes på området.

For kommunene som mottar tilskudd fra staten til istandsetting eller sikring av kirkebyggene i kommunen, innebærer dette to ting:

1. Kommunen må stille med en egenandel (medfinansiering) i finansieringen av det enkelte istandsettingsprosjekt.
2. Kommunen skal utarbeide en plan sammen med lokal kirkeeier som både rommer forvaltning, drift og vedlikehold og formidling og bruk av bygget. Formålet er å sikre at bygget vedlikeholdes også etter at istandsettings-, sikrings- og konserveringsarbeidet er gjennomført.

For kirker som kommunene ikke har finansieringsansvar for (kirker som ikke er i Den norske kirkes eie), må eier stille med egenandel tilsvarende satsene for den kommunale egenandelen. Egenandelen kan være av økonomisk eller annen art. Programstyret avgjør om annen egeninnsats kvalifiserer som tilstrekkelig egenandel. Eier må også utarbeide en plan for å sikre langsiktig vedlikehold av bygget tilsvarende det som fremgår under punkt 2 ovenfor for kirker hvor kommunene har et finansieringsansvar.

4.2.1 Innretningen av den kommunale medfinansieringen

Innretningen av den kommunale medfinansieringen vil fastsettes i forskrift og gjelde tilsvarende for kirker som omfattes av strategien og som eies av andre enn Den norske kirke, jf. også avsnittet over. Det tas derfor forbehold om at det kan komme justeringer i det som presenteres her etter høring av forskriftsforslaget. Departementet tar sikte på å sende forskriften på høring i februar 2024, slik at den kan fastsettes med virkning fra 1. juli 2024 eller så snart Stortinget har fattet bevilgningsvedtak. Et bevilgningsvedtak vil være hjemmelsgrunnlag for forskriften.

Kommunenes egenandel skal etter forslaget sikres gjennom en intensjonsavtale i prosjektets tidligfase, dvs. at det ved søknad om forprosjektering også legges ved en intensjonserklæring om kommunal medfinansiering av selve hovedprosjektet (ikke forprosjektet). Kommuner som i sine langtidsplaner ikke kan vise til at de har til hensikt å sette av midler tilsvarende nødvendig egenandel til hovedprosjektet, kan nedprioriteres. Etter at forprosjekteringen er ferdig, skal det i søknad om tilskudd til hovedprosjektet foreligge en forpliktelse til medfinansiering fra kommunen.

Istandsettingskostnadene for det enkelte kirkebygget skal deles mellom staten og kommunen etter ulike prosentsatser, der statens andel i de ulike intervallene øker i takt med kostnadene.

Kostnadene ved å istandsette en middelalderkirke er normalt høyere enn kostnadene ved å istandsette en nyere listeført kirke. Det kreves heller ikke samme antikvariske eller bygningsmessige kompetanse å istandsette en nyere kirke, og håndverkerkompetansen er antatt mer tilgjengelig. I tillegg skal middelalderkirkeprogrammet ha prioritet fram mot 2030, noe som vil kreve at kommunene raskere må vedta å dekke egenandelen ved istandsetting. Det legges derfor opp til at statens satser i middelalderkirkeprogrammet vil være noe høyere enn i de to øvrige programmene.

For alle tre programmene dekker staten hele kostnaden for forprosjektet. For kirker som allerede er ferdigprosjektert ved bevaringsprogrammenes start, dekker staten hele kostnaden ved eventuelle tillegg som må gjennomføres for å kvalifisere for å få tilskudd til hovedprosjekt.

Forslaget til innretning av medfinansieringsløsningen i 4.2.1.1 gjelder hovedprosjektet.

4.2.1.1 Utkast til medfinansieringsordning

I forskriftsutkastet som sendes på høring foreslås det at sikrings- og istandsettingskostnadene for det enkelte kirkebygg deles mellom staten og kommunen etter ulike prosentsatser, inndelt etter kostnadsintervaller.

I bevaringsprogrammet for middelalderkirker foreslås det at staten skal dekke kostnadene til istandsetting og sikring etter følgende intervaller:

• 25 prosent av kostnadene i intervallet 0–10 mill. kroner
• 40 prosent av kostnadene i intervallet 10–30 mill. kroner
• 75 prosent av kostnadene i intervallet 30–70 mill. kroner
• 90 prosent av kostnadene over 70 mill. kroner

Eksempel: Middelalderkirker

I de to øvrige bevaringsprogrammene foreslås det at staten skal dekke kostnadene til istandsetting og sikring etter følgende intervaller:

• 15 prosent av kostnadene i intervallet 0–10 mill. kroner
• 30 prosent av kostnadene i intervallet 10–30 mill. kroner
• 50 prosent av kostnadene i intervallet 30–70 mill. kroner
• 80 prosent av kostnadene over 70 mill. kroner

Eksempel: Øvrige bevaringsprogrammer

For å hensynta kommunenes økonomi legger forskriftsutkastet opp til at statens andel av istandsettelseskostnadene bør være noe høyere fra og med kirke nummer to som istandsettes i kommunen. Dette gjøres for kommuner som har minst tre fredete og/eller listeførte kirker og færre enn 4000 innbyggere per fredet og/eller listeført kirke. Tilsvarende legges det opp til at statens andel bør være noe høyere dersom det de siste fem årene før søknadstidspunktet er gjennomført istandsettingsprosjekter på fredet eller listeført kirkebygg i kommunen med en total kostnad på over 100 mill. kroner. Det legges også opp til en mulighet for at økonomisk egenandel kan erstattes av ikke-økonomisk egeninnsats for kommuner som står oppført på ROBEK-listen. Dette vil som sagt fastsettes nærmere i forskrift og det kan derfor komme endringer i opplegget som er presentert her.

Forstørr bilde

Botne kirke ferdig istandsatt med kalk. Botne kirke er fra år 1200 og ligger i Vestfold fylke. Vernestatus: fredet.

Foto: Geir Magnussen.

4.2.2 Innretningen av forpliktelser til fremtidig vedlikehold

Forpliktelser for kirkeeier og kommune vil bidra til høyere måloppnåelse i bevaringsstrategien. Kommuner som mottar tilskudd til istandsetting og sikring med formål å bringe kirkebygget tilbake til normalt vedlikeholdsnivå, må derfor gjennom en intensjonsavtale med kirkeeier forplikte seg til tiltak som kan bidra til å opprettholde bygget på dette tilstandsnivået. Intensjonsavtalen bør minst inneholde:

• En gjensidig forpliktende plan for hvordan kommunen og kirkeeier tenker å følge opp vedlikeholdsarbeidet på kirken, herunder en forvaltnings-, drifts- og vedlikeholdsplan (FDV-plan) som også følges av en plan for finansiering av FDV-arbeidet.
• En plan for risikovurdering og hvordan klimahensyn og utredning av klimatrusler skal følges opp.
• En plan for formidling og tilgjengeliggjøring av den kulturarven bygget representerer.
• En plan for bruk av kirken.

Programstyret er ansvarlig for at det utarbeides maler og verktøy til hjelp for kommuner og kirkelige fellesråd i arbeidet. Programsekretariatet skal gi veiledning.

Forstørr bilde

Aurdal kirke er fra år 1737 og ligger i Innlandet fylke. Vernestatus: listeført.

Foto: Ole Christian Torkildsen

Forstørr bilde

Stavanger domkirke er fra år 1125 og ligger i Rogaland fylke. Vernestatus: fredet.

Foto: Per Arvid Åse, Kirkebyggdatabasen