3 Innledning

Forstørr bilde

Høsten 2015 ble 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene vedtatt av alle FNs medlemsland. Bærekraftsmålene ser miljø, økonomisk og sosial utvikling i sammenheng. De gjelder for alle land og er et veikart for den globale innsatsen for en bærekraftig utvikling. FNs bærekraftsmål 12 om ansvarlig forbruk og produksjon har et delmål, 12.3, som spesielt retter seg mot å redusere tap og svinn i verdikjeden for mat.

FNs mat- og jordbruksorganisasjon (FAO) anslår at 1/3 av maten som produseres globalt går tapt. Dette tapet er beregnet til rundt 1,3 milliarder tonn mat årlig. Mye av tapet kunne vært forhindret, og i en verden med sult og feilernæring er dette et etisk og moralsk problem. For å sikre bærekraftig ressursutnyttelse og global matforsyning til en voksende verdensbefolkning, er det viktig å få på plass effektive tiltak for å redusere matsvinn. Reduksjon av matsvinn vil gi miljømessige, økonomiske og sosiale gevinster i tråd med FNs 2030 agenda.

Matsvinn kan oppstå i alle deler av verdikjeden. Fra hav og jord til bord. I utviklingsland skjer mye av svinnet, eller tapet, før maten når husholdningene. Dette skyldes hovedsakelig utfordringer knyttet til riktig lagring og transport. I industrialiserte land som Norge forekommer matsvinn i alle ledd av verdikjeden, men i likhet med flere høyinntektsland utgjør matsvinnet hos husholdningene om lag halvparten av totalt svinn. Maten har ofte vært gjennom en lang reise og mange bearbeidingsledd før den når husholdningene. Dette er en av grunnene til at rapporten Klimakur 2030 trekker fram reduksjon av matsvinn som et effektivt klimatiltak i Norge.

FNs miljøprogram (UNEP) viser til at vi står overfor tre globale miljøkriser; klimaendringer, tap av naturmangfold og forurensning. Matsvinn står for om lag ti prosent av globale menneskeskapte klimagassutslipp, ifølge FNs klimapanel. Matproduksjon på land krever arealer, vann og andre innsatsfaktorer. Høsting og produksjon av fisk og sjømat påvirker også klima og miljø. Reduksjon i matsvinn innebærer at kostnadene ved håndtering av matavfall vil gå ned. Mye av matavfallet globalt ender opp på deponier og bidrar til metanutslipp. Reduksjon av matsvinn er et effektivt tiltak for å motvirke de tre krisene verden står overfor.3

FNs 2030 agenda legger vekt på partnerskap. Matsvinn er et problem som fordrer tiltak på mange nivåer og fra mange aktører. Samarbeid mellom myndigheter, næringsliv, sivilsamfunn og forskningsmiljøer er en forutsetning for å lykkes med å nå målene som er satt. Regjeringen og den norske matbransjen undertegnet i juni 2017 en avtale om å redusere matsvinnet i Norge med 50 prosent innen 2030.4 Avtalen er undertegnet av fem departementer og tolv bransjeorganisasjoner. Målet innebærer at matsvinn skal kuttes samlet i hele verdikjeden. Myndighetene er ansvarlige for å sikre kartlegging av matsvinn i forbrukerleddet.

Det er et mål i avtalen at matsvinn ikke forskyves fra et ledd i matkjeden til et annet. Reduksjonsmålet gjelder dermed for partene i avtalen samlet og for å oppnå reduksjonsmålene må matsvinnet reduseres i hele matkjeden. Reduksjonen beregnes for hele matkjeden målt i kilo per person. Dette fordrer engasjement og samarbeid fra mange parter.

Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn har to delmål; 15 prosent reduksjon innen 2020 og 30 prosent reduksjon innen 2025. FNs bærekraftsmål 12, delmål 3 er avgrenset til å halvere andelen matavfall per innbygger i detaljhandel og blant forbrukere innen 2030, mens reduksjonsmålet i bransjeavtalen omfatter matsvinn i hele verdikjeden. Hvert femte år skal data om mengde matsvinn sammenstilles i en hovedrapport for å gi en status for hvordan partene ligger an til å nå delmålene. Dette er den første av tre hovedrapporter, og gjør opp status for hvorvidt partene i avtalen har oppnådd det første delmålet.