3 Statens eierskapsforvaltning

3.1 Statens ulike roller

Staten har mange ulike roller i samfunnet. Det er viktig med en bevisst holdning til ulikhetene i statens roller som politikkutformer, markedsregulator, myndighetsutøver og rollen staten har som eier. Staten må være tydelig på hvilken rolle den har, og at det er ulike muligheter og begrensninger i de forskjellige rollene. Statlig myndighetsutøvelse skjer normalt gjennom å utforme regelverk (lover og forskrifter), ved å knytte betingelser til lovhjemlede konsesjoner, gjennom bevilgninger, ved å inngå avtaler, samt ved å fatte vedtak i enkeltsaker. En beslektet form for myndighetsutøvelse er bruk av økonomiske virkemidler som kjøp av tjenester og avgiftspålegg. Staten vil også kunne øve innflytelse gjennom en dialog med både offentlige og private selskaper, blant annet når det gjelder forventninger knyttet til næringslivets selvregulering og samfunnsansvar. Staten har også rollen med å føre tilsyn og være klageorgan i samfunnet. Disse rollene er ofte skilt fra øvrige myndighetsoppgaver for å skape mer tillit til beslutningsprosessene.

Regjeringen mener at skillene er viktige for å sikre legitimitet til disse rollene og for å skape tillit til staten som eier. Dersom sektorregulerende myndighet, ansvar for sektortilsyn og eierskap til selskap ligger under samme departement gir dette en mulighet til å utøve en helhetlig politikk, men det kan også gi en risiko for at det lettere kan føre til en sammenblanding av roller. Sentralisering av den delen av eierskapsforvaltningen hvor formålet med det statlige eierskapet i hovedsak er forretningsmessig, sammen med åpenhet i forvaltningen, har bidratt til å redusere rollekonfliktene, samt rendyrke, effektivisere og profesjonalisere eierskapsforvaltningen. Størstedelen av statens forretningsmessige eierskap forvaltes i dag av Nærings- og handelsdepartementet. Det finnes viktige unntak, som for eksempel Statoil ASA og Posten Norge AS, som av særskilte grunner forvaltes av sektordepartementene.

I selskapene med forretningsmessige mål utøver staten sin eierrolle gjennom generalforsamlingen, med respekt for den rolledelingen mellom eier, styre og daglig ledelse som selskapslovgivningen bygger på. De sentrale prinsippene for statens eierstyring er beskrevet i 5.4.7.

For en rekke av de selskapene hvor staten er eier, er imidlertid sektorpolitiske mål viktig. Flere av disse selskapene er gitt ansvar for naturlige monopoler (Avinor AS, Statnett SF) eller regulatoriske monopoler (AS Vinmonopolet, Norsk Tipping AS). Andre selskaper er i sin helhet finansierte over statsbudsjettet (Enova SF, Petoro AS) eller via særavgifter (NRK AS). I slike tilfeller, hvor innslaget av markedsstyring er mer begrenset og hvor ikke-økonomiske mål kobles mot kravet til effektiv ressursbruk, kan det oppstå mer sammensatte styringsproblemer, og det kan være mer krevende å skille rollen som politisk sektoransvarlig fra eierrollen. Beslutning om å legge disse virksomhetene i egne juridiske enheter (aksjeselskap, statsforetak) utenfor forvaltningen, tilsier likevel at prinsippene for eierstyring (jf 5.4.7) også skal ligge til grunn for eierforvaltningen her1.

3.2 Rammer for statens eierskapsutøvelse

3.2.1 Konstitusjonelle rammer

Grunnloven § 3 fastslår at den utøvende makt er hos Kongen, som i praksis innebærer regjeringen. Stortinget kan likevel gi generelle retningslinjer og instruere regjeringen i enkeltsaker, i form av plenarvedtak eller lovvedtak.

Det statlige eierskapet reguleres også av Grunnloven § 19:

«Kongen vaager over, at Statens Eiendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Storthinget bestemte og for Almenvæsenet nyttigste Maade.»

Det er således regjeringen som forvalter statens aksjer og eierskap i statsforetak og særlovselskap mv. Bestemmelsen gir Stortinget en utrykkelig hjemmel til å instruere regjeringen i saker som angår det statlige eierskapet.

I henhold til Grunnloven § 12 tredje ledd er forvaltningen av eierskapet delegert til det departement selskapet hører inn under. Statsrådens forvaltning av eierskapet utøves under konstitusjonelt og parlamentarisk ansvar.

Stortingets bevilgningsmyndighet innebærer at det må innhentes samtykke fra Stortinget ved endringer av statens eierandeler i et selskap (kjøp og salg av aksjer) og vedtak om kapitalforhøyelse.

Statlige selskaper vil normalt selv kunne kjøpe og selge aksjer i andre selskaper og kjøpe opp eller avhende deler av virksomhet, når dette er et naturlig ledd i tilpasningen av selskapets formålsbestemte virksomhet, uten at Stortingets samtykke er påkrevd. Imidlertid må det i statsaksjeselskaper (selskaper hvor staten er eneaksjonær) innhentes samtykke fra Stortinget for beslutninger som i vesentlig grad vil endre statens engasjement eller virksomhetens karakter. I deleide selskaper vurderes av og til saker som må bringes frem for generalforsamlingen (for eksempel fisjon eller fusjon av virksomhet). Avhengig av statens eierandel i selskapet vil det kunne være nødvendig å legge frem også slike saker for Stortinget, jf. Innst. S. nr. 277 (1976 – 1977).

Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens (departementets) forvaltning av det statlige eierskapet, og rapporterer til Stortinget om denne.

3.2.2 Statsrådens myndighet i selskapet

Det rettslige grunnlaget for statsrådens eiermyndighet i et aksjeselskap er aksjeloven § 5-1 som lyder:

«Gjennom generalforsamlingen utøver aksjeeierne den øverste myndighet i selskapet.»

Tilsvarende bestemmelse gjelder for allmennaksjeselskapene, statsforetakene og for de sentrale særlovselskapene. Hva angår statsforetakene er «generalforsamlingen» byttet ut med «foretaksmøtet», men realiteten er den samme. I det følgende benyttes generalforsamlingen som betegnelse for begge møteformene.

En generalforsamling er et møte som avholdes i samsvar med nærmere regler fastsatt i selskapslovgivningen. Selskapets daglige leder, medlemmer av styret, eventuelt medlemmer av bedriftsforsamlingen samt selskapets revisor skal innkalles og har rett til å være til stede og til å uttale seg i generalforsamlingen. Styreleder og daglig leder plikter å være til stede. Dessuten skal Riksrevisjonen varsles om møter i generalforsamlingen, og har rett til å være til stede. Det skal føres protokoll fra generalforsamlingen. En daglig leder, styremedlem eller medlem av bedriftsforsamlingen som er uenig i en beslutning som treffes av den eller de som representerer selskapets aksjer, skal kreve sin dissens tilført protokollen.

Reglene om protokollasjon og varsling av Riksrevisjonen gir grunnlag for konstitusjonell kontroll med forvaltningen av statens eierskap.

Bestemmelsen i aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-1 innebærer at statsråden gjennom generalforsamlingen står i et overordningsforhold til styret i statsaksjeselskaper, og kan gi instrukser som styret har plikt til å følge. Dette kan være generelle instrukser eller spesielle instrukser for den enkelte sak. Staten har tradisjonelt vært varsom med å instruere selskapene i enkeltsaker. Dette henger for det første sammen med at det bryter med og undergraver den rolledelingen og ansvarsdelingen som selskapslovgivningen har lagt opp til, jf. kapittel 3.2.3. En instruks på generalforsamling kan få som konsekvens at styret trekker seg fra vervet i stedet for å bøye seg for den. For det andre vil aktiv bruk av instruksjonsmyndigheten på generalforsamlingen kunne ha sider mot det konstitusjonelle ansvaret regjeringen har overfor Stortinget ved at regjeringen tar mer ansvar for disposisjoner som normalt ligger hos styret i selskapene. En aktiv bruk av instruksjonsmyndigheten kan også ha sider mot mulig erstatningsansvar overfor tredjeparter.

En annen konsekvens av aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-1 er at statsråden i egenskap av generalforsamling ikke har noen myndighet i selskapet når ikke generalforsamlingsformen benyttes.

I deleide selskaper er det i tillegg til det som er omtalt ovenfor, ytterligere begrensninger av hensynet til de andre aksjeeierne og aksjelovens likhetsprinsipp, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-21. Dette betyr at staten, selv som flertallsaksjeeier, ikke kan begunstige seg selv på bekostning av de øvrige aksjeeierne i selskapet. Kravet om likebehandling av aksjonærene begrenser blant annet muligheten for fri utveksling av informasjon mellom selskapet og departementet. Aksjelovgivningen gir også klare føringer på statens styringsdialog med børsnoterte selskaper. Dette forhindrer imidlertid ikke at det i tillegg til ordinær eierdialog kan tas opp forhold som er av samfunnsmessig betydning i eierdialogen som staten har med selskapene, på lik linje med andre aksjonærer og andre interessenter for øvrig.

3.2.3 Forvaltningen av selskapet

Selskapenes ledelse består av styret og daglig leder. Aksjeselskapsformen og de andre selskapsformene som brukes for statens selskaper bygger på en klar rollefordeling mellom eieren og selskapsledelsen. I henhold til aksjeloven/allmennaksjeloven § 6-12 og tilsvarende bestemmelser i de andre selskapslovene hører forvaltningen av selskapet under styret og daglig leder, dvs. selskapets ledelse. Dette innebærer at den daglige forretningsmessige ledelsen av selskapet og ansvaret for denne ligger hos selskapsledelsen. Det er styret og daglig leder som skal utøve forvaltningen ut i fra selskapets og eiernes interesse. Innenfor de generelle og spesielle rammer som Stortinget fastsetter for virksomheten, ivaretar staten som eier sine interesser gjennom generalforsamling/foretaksmøte. Styremedlemmene og daglig leder er ved sin forvaltning av selskapet underlagt et personlig erstatnings- og strafferettslig ansvar slik det fremgår av aksjelovgivningen.

3.2.4 Andre rammer

Ut over rammene som følger av Grunnloven, den generelle forvaltningsretten og selskapslovgivningen, er det i hovedsak konkurranseretten og børs- og verdipapirretten som stiller krav til eierskapsutøvelsen. Andre sentrale rettslige rammer følger av EØS-regelverket, blant annet reglene om offentlig støtte.

Offentlig eierskap og EØS-avtalen

EØS-avtalen er i utgangspunktet nøytral med hensyn til offentlig og privat eierskap, jf. artikkel 125 og 59 (2). Forbudet mot offentlig støtte i EØS-avtalens 61 (1) gjelder således også overfor offentlige eide foretak. Dette setter skranker for regjeringens muligheter til å vektlegge ikke-kommersielle hensyn i eierskapsutøvelsen. For å avgjøre når offentlige midler som tilføres et foretak innebærer offentlig støtte, har EU-domstolen og Europakommisjonen utviklet det såkalte markedsinvestorprinsippet. Dersom det offentlige tilfører kapital på andre vilkår enn hva en sammenlignbar privat investor antas å ville ha stilt, kan det tyde på at tilførselen innebærer en økonomisk fordel for det aktuelle foretaket som kan være i strid med reglene om offentlig støtte. Dette innebærer at staten må kreve normal markedsmessig avkastning på kapital som er innskutt i et foretak som opererer i konkurranse med andre. EFTAs Overvåkingsorgan (ESA) påser at statsstøtteregelverket overholdes i Norge.

Konkurranseregelverket

I utgangspunktet vil endringer i statlig eierskap også kunne omfatte forhold som vil bli behandlet av norske eller andre konkurransemyndigheter. Dette gjelder blant annet foretakssammenslutninger som konkurransemyndighetene i henhold til konkurransereglene for foretak skal føre kontroll med. I slike saker vil regjeringen foreslå for Stortinget at det tas forbehold om slike myndigheters behandling, slik at sakene ikke behandles på noen spesiell måte som følge av det statlige eierskapet2.

Reglement for økonomistyring i staten

I § 10 i Reglement for økonomistyring i staten fremgår det at:

«Virksomheter som har overordnet ansvar for statsaksjeselskaper, statsforetak, særlovsselskaper eller andre selvstendige rettssubjekt som staten eier helt eller delvis, skal utarbeide skriftlige retningslinjer om hvordan styrings- og kontrollmyndigheten skal utøves overfor hvert enkelt selskap eller grupper av selskaper. Gjenpart av retningslinjene skal sendes Riksrevisjonen.

Staten skal, innenfor gjeldende lover og regler, forvalte sine eierinteresser i samsvar med overordnede prinsipper for god eierstyring med særlig vekt på:

1. at den valgte selskapsform, selskapets vedtekter, finansiering og styresammensetning er hensiktsmessig i forhold til selskapets formål og eierskap

2. at utøvelsen av eierskapet sikrer likebehandling av alle eiere og understøtter en klar fordeling av myndighet og ansvar mellom eiervirksomheten og styret

3. at målene fastsatt for selskapet oppnås

4. at styret fungerer tilfredsstillende

Styring, oppfølging og kontroll samt tilhørende retningslinjer skal tilpasses statens eierandel, selskapets egenart og risiko og vesentlighet.»

Et viktig prinsipp i aksjeselskaper, statsforetak og særlovselskaper er at statens økonomiske ansvar er begrenset til innskutt egenkapital.

3.2.5 Hvordan eierkontrollen påvirkes ut fra ulike eierandeler

Når Stortinget har bestemt at staten skal delta på eiersiden i et selskap som er en selvstendig juridisk enhet, har dette konsekvenser for hvordan politiske føringer og andre mål må kommuniseres, og hvordan og i hvilken grad det kan gripes inn i virksomhetens drift.

Styring av et statsforetak, aksjeselskap og særlovsselskap skiller seg fra styring av organer innenfor det statlige forvaltningssystemet. Eierne (herunder staten som aksjonær) må forholde seg til den lovbestemte rollefordeling mellom generalforsamling/foretaksmøte, styret og daglig ledelse. Gjennom å organisere virksomheter som selvstendige rettssubjekter, som statsforetak eller aksjeselskaper, fraskriver staten seg i utgangspunktet muligheten til direkte å påvirke den løpende driften.

Gjennom deltakelse i nominasjonsprosesser og valg til styrende organer, fastlegging av selskapets formål og øvrige vedtekter, og gjennom å trekke opp rammer for virksomheten på generalforsamlingen kan staten som eier likevel øve innflytelse på selskapets virksomhet. Innflytelsen vil avhenge av størrelsen på statens eierandel.

I det følgende omtales hva en eier oppnår av innflytelse i et selskap med noen aktuelle eierandeler, og hvordan dette påvirker eierstyringen.

3.2.5.1 Heleide selskaper

Aksjeselskaper som staten eier 100 pst., kalles for statsaksjeselskaper (eller statsallmennaksjeselskaper)3. De alminnelige reglene i aksjelovgivningen gjelder også for statsaksjeselskapene. I tillegg er det gitt enkelte særregler som gir staten en utvidet kontroll med eierskapet, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 20-4 til § 20-7. Enkelte heleide statlige virksomheter er også organisert som statsforetak eller særlovselskap. Statsforetakene er for alle praktiske formål regulert på samme måte som statsaksjeselskap.

De viktigste forskjellene for statsaksjeselskapene, sammenlignet med alminnelige aksjeselskaper, er for det første at generalforsamlingen velger de aksjonærvalgte medlemmene til styret, selv om selskapet har bedriftsforsamling, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 20-4 nr.14. Videre er Kongen i Statsråd gitt en adgang til å overprøve bedriftsforsamlingens/styrets beslutninger i saker der vesentlige samfunnsmessige hensyn kan tilsi omgjøring, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 20-4 nr. 2. I statsaksjeselskaper er generalforsamlingen heller ikke bundet av styrets eller bedriftsforsamlingens forslag om utdeling av utbytte, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 20-4 nr.4.

Det er plikt til representasjon av begge kjønn i styrene til statsaksjeselskaper og deres heleide datterselskaper, jf. aksjeloven § 20-6. Tilsvarende gjelder statsforetak og allmennaksjeselskaper i sin alminnelighet, jf. statsforetaksloven § 19 og allmennaksjeloven §§ 6-11a og 20-6. Riksrevisjonen har også utvidet rett til kontroll med statsrådens forvaltning av statens aksjeinteresser, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 20-7.

I heleide selskaper kan eier, gjennom vedtak på generalforsamlingen, pålegge selskapet forpliktelser som kan redusere selskapets økonomiske resultater, uten at dette kommer i konflikt med aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-21 (misbruk av generalforsamlingens myndighet), jf. også aksjeloven/allmennaksjeloven § 6-28 (misbruk av posisjon i selskapet mv).

Statens økonomiske ansvar i aksjeselskaper, statsforetak og særlovselskap er i utgangspunktet begrenset til innskutt egenkapital. Går imidlertid eier for langt i å styre selskapet i forretningsmessige saker, kan det føre til at kreditorene retter krav mot staten på erstatningsrettslig grunnlag eller etter selskapsrettslige regler om gjennomskjæring av ansvarsformen. Blant annet av denne grunn legges det til grunn at selskapene skal kompenseres dersom de pålegges å gjennomføre investeringer eller annen virksomhet som styret ikke finner forretningsmessig forsvarlig. Dette må skje innenfor de rammer som er fastsatt gjennom relevante lovreguleringer og annet regelverk.

3.2.5.2 Deleide selskaper

Når staten eier et selskap sammen med andre legger aksjelovgivningen begrensninger på hva slags type beslutninger generalforsamlingen kan fatte, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 5-21 om misbruk av generalforsamlingens myndighet. Formålet med bestemmelsen er å sikre minoritetsaksjonærenes rettigheter i forhold til majoriteten. Bestemmelsen forbyr generalforsamlingen å treffe noen beslutning som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning. Staten er i de fleste selskaper den har eierinteresser i, en dominerende aksjonær og staten kan ikke utøve eierskapet i selskapene uten å ta hensyn til minoritetseiernes interesser. Dette blir særlig relevant i selskap der statens eierskap kan være begrunnet ut fra andre formål enn forretningsmessige, men også dersom staten pålegger selskap oppgaver som naturlig ikke ligger til selskapet. Om realiseringen av andre statlige formål er en slik urimelig fordel i forhold til andre aksjeeiere i selskapet, må bero på en helhetlig vurdering der det må tas hensyn til flere elementer. I utgangspunktet er det derfor klare grenser for hvilke politiske mål som kan ivaretas gjennom eierstyring i deleide selskaper.

Avhengig av størrelsen på statens eierandel vil likevel en rekke viktige mål kunne ivaretas, som blant annet kan være å sikre hovedkontorfunksjoner, kontroll med naturressurser mv.

Følgende eierandelsgrenser er sentrale i aksjelovgivningen:

9/10

Dersom en aksjonær eier over ni tideler av aksjekapitalen og stemmene i et aksjeselskap, kan vedkommende majoritetsaksjonær tvangsutløse de øvrige aksjonærene i selskapet.

2/3

En eierandel på over to tredeler av aksjekapitalen sikrer kontroll over beslutninger som krever tilsvarende flertall i henhold til aksjelovgivningen. Vedtak om endring av et selskaps vedtekter forutsetter minst to tredeler av stemmene/aksjene. Det samme gjelder beslutninger om fusjon eller fisjon, vedtak om forhøyelse/nedsettelse av aksjekapitalen, opptak av konvertible lån, vedtak om omdanning og vedtak om oppløsning. Dette er en sentral grense dersom det er viktig å sikre kontroll med disse beslutningene.

1/2

En eierandel på over halvparten av stemmene sikrer kontroll med beslutninger som krever alminnelig flertall på generalforsamling. Dette er beslutninger som godkjenning av årsregnskap og vedtak om utdeling av utbytte. Valg av medlemmer til styret og bedriftsforsamling krever også alminnelig flertall. Styret velges imidlertid av bedriftsforsamlingen dersom dette organet er etablert.

1/3

En eierandel på over en tredel av stemmene og kapitalen gir såkalt negativ kontroll med beslutninger som krever to tredelers flertall. En slik eierandel sikrer at eier kan motsette seg vesentlige beslutninger som for eksempel flytting av hovedkontor, utvidelse av aksjekapitalen, vedtektsendring mv., jf. avsnittet om to tredelers flertall.

3.2.5.3 Tilbudsplikt

Etter verdipapirhandelloven5 § 6-1 første ledd inntrer tilbudsplikt for den som gjennom erverv blir eier av aksjer som representerer mer enn 1/3 av stemmene i et norsk børsnotert selskap. Det oppstår gjentatt tilbudsplikt for den som gjennom erverv blir eier av aksjer som representerer 40 pst. eller mer av selskapet, og tilsvarende ved 50 pst. og mer6. Dette medfører at beslutning om å øke statens eierandel i et selskap over disse terskelverdiene vil medføre at tilbudsplikt utløses og med det at staten kan få en utilsiktet høy eierandel.

3.3 Eierstyringsprinsipper

God eierstyring og selskapsledelse har stor betydning for landets samlede økonomiske effektivitet og konkurransedyktighet. Prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse innebærer blant annet en klargjøring av roller og sikrer ryddighet i beslutningsprosessene. God eierstyring og selskapsledelse bidrar til å redusere risikoen ved virksomheten og har betydning for markedets tillit til selskapene. Langsiktig verdiskaping i selskaper skjer best gjennom gode, åpne prosesser mellom ledelse, styre og eierne, der partene er sine roller og sitt ansvar bevisst.

Staten er en betydelig eier i Norge, og selskaper med statlige eierandeler utgjør en betydelig del av det norske kapitalmarkedet og norsk verdiskaping. Måten staten som eier opptrer på kan dermed ha stor betydning for offentlighetens og investorers tillit til det norske kapitalmarkedet.

3.3.1 Statens prinsipper for godt eierskap

Staten har utformet egne hovedprinsipper for godt eierskap. Disse prinsippene retter seg mot alle statlige selskaper enten de er heleide eller deleide. Dette er prinsipper som er i tråd med allment aksepterte eierstyringsprinsipper. Prinsippene omhandler vesentlige forhold som likebehandling av aksjonærer, åpenhet, uavhengighet, styresammensetting og styrets rolle mv. Det vises for øvrig til nærmere omtale under kapittel 5.4.7.

3.3.2 Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse

Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse (NUES)7 er et utvalg bestående av ulike interessegrupper for eiere, utstedere av aksjer og Oslo Børs8. Formålet med utvalget er å utarbeide og løpende oppdatere en anbefaling for eierstyring og selskapsledelse som kan bidra til størst mulig verdiskaping i børsnoterte selskaper til det beste for aksjonærer, ansatte, andre interessenter og øvrige samfunnsinteresser. Anbefalingen skal bidra til å styrke tilliten til norske selskaper og det norske aksjemarkedet. NUES la 21. oktober 2010 fram en revidert versjon av Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse.

Oslo Børs har krav om at selskaper som er notert på Oslo Børs, årlig skal utarbeide en redegjørelse i samsvar med den norske anbefalingen. Redegjørelsen skal baseres på et «følg eller forklar»-prinsipp, som innebærer at anbefalingens enkelte punkter enten følges, eller at det forklares hvorfor selskapet har valgt en annen løsning. Staten forventer som eier at de børsnoterte selskapene med statlig eierandel benytter prinsippene nedfelt i NUES.

3.3.3 OECDs retningslinjer for statlig eide selskaper

I 2005 utga OECD retningslinjer for statlig eide selskaper9. Nærings- og handelsdepartementet bidro aktivt i utarbeidelsen av retningslinjene. Bakgrunnen for retningslinjene er at god eierstyring av statlig selskaper gir bedre økonomisk utvikling, og det er ansett som hensiktsmessig med en felles standard for god praksis for statlig eierskapsforvaltning. I 2010 har OECD fulgt opp med en praktisk veileder til retningslinjene på utvalgte områder10.

Hovedhensikten med retningslinjene har vært å bidra til at statlig eide selskaper får en mer avklart juridisk status og styringsform som er lik tilsvarende private virksomheter. En annen viktig hensikt er å skille mellom statens ulike roller som politisk myndighet, tilsyns-/kontrollorgan og som eier av selskaper. Et tredje poeng er å styrke styrets rolle i statlige selskaper, hvor kompetanse og integritet er sentralt. Åpenhet rundt eierskapet og respekten for minoritetsaksjonærer er også viktige områder som retningslinjene omhandler.

3.4 Kontakten med selskapene

Eierdepartementenes oppgaver innebærer oppfølging av selskapenes økonomiske resultater og utvikling for øvrig. Oppfølging av selskap med sektorpolitiske mål vil også knytte seg til om økonomiske ressurser benyttes effektivt i forhold til rammer og formål, men vil ofte ha et bredere fokus knyttet til det enkelte selskapets sektorpolitiske formål og oppgaver.

Regelmessige kontaktmøter med selskapets ledelse er en sentral del av oppfølgingen i de fleste eierdepartementene. For Nærings- og handelsdepartementets del avholdes det kvartalsvise møter samt årlige møter om samfunnsansvar med alle selskapene. Temaene for møtene med selskapene kan dreie seg om gjennomgang av den økonomiske utviklingen, kommunikasjon av statens avkastnings- og utbytteforventninger, orientering om strategiske spørsmål knyttet til selskapene og problemstillinger knyttet til samfunnsansvar. Slike møter med selskapets ledelse skjer på linje med hva som er vanlig mellom børsnoterte selskap og større investorer. Møtene håndteres innenfor rammene som er gitt i selskaps- og verdipapirlovgivningen, ikke minst hva gjelder hensynet til likebehandling av aksjonærer.

Rammene omkring eierstyring er ikke til hinder for at staten, som andre aksjonærer, i møter tar opp forhold som selskapene bør vurdere i tilknytning til sin virksomhet og utvikling. De synspunkter staten gir uttrykk for i slike møter, er å betrakte som innspill til selskapets administrasjon og styre. Styret har ansvar for å forvalte selskapet til beste for alle aksjonærer og må foreta de konkrete avveininger og beslutninger. Saker som krever tilslutning fra eierne, må tas opp på generalforsamlingen og få sin avgjørelse gjennom aksjonærdemokratiet på ordinær måte.

Staten som aksjonær får i utgangspunktet ikke tilgang til mer informasjon enn det som er offentlig tilgjengelig for andre aksjonærer. Under spesielle omstendigheter hvor det er påkrevd at staten medvirker for å kunne gjennomføre transaksjoner som for eksempel fisjon, fusjon og lignende saker vil det imidlertid tidvis være nødvendig å gi departementet innsideinformasjon. Dette skjer da etter vurdering og initiativ fra selskapets side. Staten er i slike tilfeller underlagt de alminnelige reglene i verdipapirlovgivningen for behandling av slik informasjon.

Særskilt om oppfølgingen av samfunnsansvar

Regjeringen uttrykte i St.meld. nr. 13 (2006 – 2007) Et aktivt og langsiktig eierskap, noen generelle forventninger til selskapenes arbeid med samfunnsansvar, samt forventninger på ni konkrete områder omtalt som tverrgående hensyn. Dette ble gjort ut fra en overbevisning om at på sikt vil disse faktorene påvirke selskapets utviklingsmuligheter og lønnsomhet, og også eiernes avkastning. Statens holdning til samfunnsansvar i selskaper der staten er eier, er uttrykt som forventninger og ikke som absolutte krav.

Staten har ikke benyttet selskapenes generalforsamling eller foretaksmøte som arena for å behandle samfunnsansvarssaker. Det vurderes som en mer hensiktsmessig form at regjeringens forventninger på dette feltet blir fulgt opp og kommunisert i eierdialogen som eierdepartementene har med selskaper der staten eier. Selskapenes arbeid med samfunnsansvar er en naturlig del av oppfølgingen av selskaper der staten er eier, som kommer i tillegg til oppmerksomheten om økonomiske resultater og forretningsmessig utvikling. Nærings- og handelsdepartementet har etablert en praksis hvor det i tillegg til diskusjon om slike tema i de ordniære kvartalsmøtene også arrangeres et eget årlig møte konsentrert om oppfølging av samfunnsansvar.

Statens retningslinjer for lederlønn

De gjeldende retningslinjene for statens holdning til lederlønn ble fastsatt og offentliggjort i desember 2006. De gir uttrykk for statens holdning til lederlønninger i selskaper med statlig eierskap. Nærings- og handelsdepartementet oversendte 1. januar 2007 de nye retningslinjene for statens holdning til lederlønn til samtlige selskaper hvor departementet forvaltet eierinteresser. På generalforsamlingene og foretaksmøtene våren 2007 i de heleide selskapene underlagt Nærings- og handelsdepartementet ble det i forbindelse med behandlingen av årsregnskapet for 2006 vedtatt protokolltilførsler der det ble vist til at regjeringen hadde utarbeidet retningslinjer for statens holdning til lederlønn og at disse ble oversendt selskapene i januar 2007. Det ble i protokolltilførslene sagt at retningslinjene er ment å være en veiledning til selskapets styre om hvilken politikk for lederlønninger staten som eier ønsker i selskapene.

Med bakgrunn i blant annet lederlønnsutviklingen de siste årene, har regjeringen justert innholdet i statens retningslinjer for lederlønn med virkning fra 1. april 2011. De nye retningslinjenes formelle status er at retningslinjene fortsatt er en veiledning til selskapenes styrer om hvilken politikk for lederlønninger staten som eier ønsker i selskapene.

Eierdepartementene følger opp statens retningslinjer for lederlønn i forbindelse med forberedelser og gjennomføring av de årlige generalforsamlingene og foretaksmøtene i selskaper med statlig eierskap.