5 Samarbeid og strategiske allianser
Endringene i samfunnet er større og går betydelig raskere enn tidligere. Både privat og offentlig sektor i Norge konkurrerer om kompetanse med andre land – og dette vil også påvirke forsvarsektoren. På grunn av spesielle begrensninger som for eksempel behovet for sikkerhetsklarering, vil populasjonen forsvarssektoren rekrutterer fra sannsynligvis være mindre enn for øvrige samfunnssektorer. Det finnes imidlertid flere muligheter også innenfor dagens regelverk.
Forsvarssektoren har tradisjonelt avgitt kompetanse til andre sektorer i større omfang enn den har hentet inn. Forsvaret ga tidligere en stor andel av den mannlige delen av befolkningen en grunnleggende militær kompetanse gjennom blant annet førstegangstjenesten. Bare et fåtall fortsatte å jobbe i sektoren etter dette. Forsvaret kunne imidlertid mobilisere dette personellet og dets kompetanse tilbake hvis det var behov for det. Med overgangen til et innsatsforsvar er logikken om å produsere kompetanse «til lager» i mindre grad relevant.
Forsvarssektoren trenger nye mekanismer for å sikre at kompetanseflyten også går i motsatt retning, og at den kan dra nytte av teknologi, systemer, personell og kompetanse som er utviklet av andre. Dette er ikke minst viktig når oppgavene er blitt mer kunnskapstunge. Noe av kunnskapen sektoren trenger er spesifikk for denne, og på noen områder er samarbeid med eksterne vanskelig av sikkerhetsmessige årsaker. På en rekke områder er det imidlertid i dag flere likhetstrekk med andre store, komplekse virksomheter. Det har blitt mer relevant å samarbeide med sivile aktører for å foredle kunnskap.
5.1 Samarbeid og gjensidig avhengighet
Det er flere årsaker til at forsvarssektoren har behov for strukturert samarbeid og å etablere en bedre toveis kompetanseflyt inn og ut av sektoren.
For det første kan samfunnsnytten øke dersom privat og offentlig sektor kan nyttiggjøre seg kompetanse utviklet i forsvarssektoren uten store ekstra investeringer. Forpliktende, gjensidig samarbeid så tidlig som mulig i kompetanseutviklingsløpene kan øke den samlede nytten.
For det andre har sektoren et større behov enn tidligere for å kunne hente inn kompetanse som andre har utviklet, det være seg direkte fra utdanningsinstitusjonene og fra arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor, nasjonalt og internasjonalt.
Boks 5.1 Internasjonalt samarbeid øker samlet kompetanse
Gjennom et omfattende samarbeid med norske og utenlandske forskningsmiljøer er FFI i stand til å levere mer kunnskap og kompetanse til Forsvaret enn egen forskning alene gir grunnlag for. Dette er del av en bevisst strategi. Mer enn 50 prosent av forskningsprosjektene ved FFI har internasjonalt samarbeid. Samarbeidet foregår blant annet ved at forskere fra ulike land går sammen for å løse felles oppgaver. Slik får FFIs forskere bryne seg mot de beste, og bygge nettverk. Dette medfører at vitenskaplig ansatte, ofte som en del av en karriereplan, bidrar til å øke instituttets samlede kompetanse og at kompetanse overføres til sivil sektor.
I 2012 hadde FFI konkret forskningssamarbeid med søsterorganisasjoner og andre institusjoner i 16 land. Det meste skjer innen NATO, i European Defence Agency, EU-forskning samt i tilknytning til noen prioriterte samarbeidsrelasjoner.
For det tredje vil et mer strukturert samarbeid øke forutsigbarheten for sektoren. I dag er toveis kompetanseflyt med noen få unntak primært basert på den enkeltes ønsker og behov. Kompetanse er felleskomponenten i alle kapabilitetene sektoren har og vil utvikle, og må derfor styres bedre for å sikre forutsigbarhet. Dette krever at det etableres ulike former for formalisert samarbeid mellom sektorens virksomheter og andre.
For det fjerde vil samarbeid bidra til verdiøkning. Kompetanse øker i verdi når den deles. Sektoren har fått et bredere sett med oppgaver enn tidligere og et større kompetansemangfold. Dette inkluderer en rekke områder som ikke nødvendigvis er forsvarsspesifikke, og hvor det er grunnlag for erfaringsutveksling og kompetanseutvikling med aktører utenfor sektoren. Kompleksiteten øker i alle virksomheter, og kompetansebehov i private og offentlige virksomheter likner nå mer på forsvarssektorens behov. Samtidig øker forsvarssektorens avhengighet av aktører utenfor sektoren. Eksternt utviklet kunnskap er derfor viktigere nå enn før, i tillegg til at det er flere kompetanseområder enn tidligere som har motstykker i andre virksomheter.
Boks 5.2 Senter for integritet i forsvarssektoren
Forsvarsdepartementet har etablert Senter for integritet i forsvarssektoren i tilknytning til Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole. Hensikten med senteret er å styrke, samordne og videreutvikle kompetansen innenfor dette fagfeltet for på en bedre og mer helhetlig måte å kunne bidra til å støtte samarbeidsland, partnere og allierte. Senteret skal drive vekselvirkning mellom konseptuell tenking og utøvende virksomhet. I all hovedsak skal dette være et kompetansesenter for sektoren med fokus på godt styresett gjennom integritetsbygging og anti-korrupsjonsarbeid. Dette er en oppfølging av NATOs initiativ på dette feltet fra 2007, hvor Norge ble en av ledernasjonene og siden har høstet stor annerkjennelse.
Et siste punkt er at samhandling med øvrige deler av samfunnet vil øke kunnskapen om sektoren. Det kan dermed bidra til et bedre omdømme i befolkningen. Dette er ikke minst viktig når en mindre andel av befolkningen enn tidligere er i kontakt med Forsvaret, både fordi færre gjennomfører førstegangstjenesten og fordi forsvarssektoren er geografisk lokalisert på færre steder i landet. Invitasjoner fra sektoren til samarbeid vil signalisere åpenhet og vilje til å dele. Åpenhet skaper tillit og tillit skaper legitimitet.
Forsvarssektoren, forsvarsrettet forskning og forsvarsindustrien har vært drivere i utvikling av ny teknologi. Teknologi og systemer har vært utviklet for militær bruk, men har hatt stor betydning for resten av samfunnet. Bruk av mer avansert teknologi har ført med seg en økt satsing på grunnforskning, anvendt forskning og eksperimentell forskning. Skillelinjene mellom militær kunnskapsutvikling og utvikling innenfor andre sektorer, har blitt mindre på mange områder.
Utvikling og anvendelse av kunnskap kan derfor i større grad enn før gi muligheter for samarbeid på tvers av sektor- og landegrenser, eksempelvis innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien.
Boks 5.3 Kompetansesenter for sikring av bygg
Forsvarsbygg har etablert et kompetansesenter for sikring av statens eiendom, bygg og anlegg. Med utgangspunkt i behovet for å beskytte militære installasjoner og anlegg, har Forsvarsbygg utviklet ledende kompetanse innen beskyttelse og sikring. Senteret skal omsette erfaringen fra forsvarssektoren til øvrig statlig sektor, og bistå eiere og brukere av kritiske bygg og infrastruktur med å sikre sine verdier og sin funksjon mot terror, sabotasje, spionasje og andre fiendtlige anslag. Senteret samarbeider med andre sentrale aktører på dette området, blant andre NSM, Statsbygg og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Også statlige aktører i utlandet inngår i samarbeidet. Kompetansesenteret inngår i en intensivert offentlig satsing på dette området. Satsingen er blant annet forankret i sikkerhetsloven og forskrift om objektsikkerhet, som ble vedtatt i 2010.
5.2 Toveis kompetanseflyt
Sektoren har et utstrakt samarbeid med andre sektorer og virksomheter nasjonalt og internasjonalt som inkluderer ulike former for kompetanseflyt. Det er store forskjeller i gjensidige forpliktelser, omfang, grad av formalisering og aktivitet. Fellestrekket er imidlertid at flyten ikke nødvendigvis har blitt styrt av sektorens langsiktige kompetansebehov. I fremtiden skal sektorens og den enkelte virksomhets behov styre kompetanseutviklingen. Forsvarssektoren trenger derfor å kunne forutsi, planlegge, kontrollere og i større grad enn i dag å legge til rette for flyt av kompetanse både inn og ut av sektoren.
Figur 5.1 Heimevernets innsatsstyrke Derby
Foto: Forsvarets mediesenter / Lars Magne Hovtun
Siden forsvarssektoren tradisjonelt har tilført samfunnet mye kompetanse, men ikke i like stor grad har utnyttet kompetanse som har vært utviklet av andre, skal sektoren legge til rette for at kompetanseflyten kan gå begge veier. Dette gjelder ikke bare mellom forsvarssektoren og øvrige samfunnssektorer, men også mellom virksomhetene i sektoren.
Boks 5.4 Re-rekruttering i Forsvaret
Re-rekruttering og yrkestilsetting av avdelingsbefal med dybdekompetanse gir forsvarssektoren rask tilgang på kompetanse som følge av lav ledetid på personell med riktig kompetanse og tilgang på kompetanse av høy kvalitet. Særlig der hvor realkompetansen har økt som følge av erfaring på utsiden av sektoren. I tillegg kan re-rekruttering bidra til økt kompetansemangfold i sektoren ved at personellet har tilegnet erfaring fra andre miljø.
Re-rekruttering av sektorens tidligere ansatte og yrkestilsetting av avdelingsbefal med dybdekompetanse gir en økonomisk effekt ved at personellet er ferdig utdannet og har en etterspurt og relevant realkompetanse, i tillegg til at sannsynligheten for feilrekruttering reduseres.
Figur 5.2 Antall ansatte som er re-rekruttert tilbake til Forsvaret samt yrkestilsetting av avdelingsbefal i perioden 2009-2012
*Tallene fra 2012 er foreløpige tall.
Utveksling eller hospitering av personell i kortere og lengre tid kan være aktuelt mellom virksomhetene i sektoren og andre private og offentlige virksomheter, både på leder- og spesialistnivå. Hensikten er å øke kompetansen i virksomhetene, og sørge for at flyten er forutsigbar og styrt.
Toveis kompetanseflyt handler også om at personell som har gått over til en annen sektor kan komme tilbake på et senere tidspunkt, såkalt re-rekruttering. Forsvaret kan spesielt ha store fordeler ved dette. Sektoren trenger bredere kompetanse, og det er blitt vanligere i arbeidslivet at mennesker kommer tilbake til tidligere arbeidsgivere i såkalte «boomerang-karrierer». Videre kan ordningen for reservepersonell videreutvikles med tanke på å ta disse inn for kortere eller lengre varighet basert på Forsvarets behov. Det kan ligge store potensielle gevinster for sektoren i dette.
Det er en rekke gevinster ved re-rekruttering. Den mest åpenbare er at dette er kostnadsbesparende. Forsvaret er en av virksomhetene i landet som investerer mest ressurser i å utvikle kompetansen til sine ansatte, i hovedsak gjennom det interne utdanningssystemet. Når personellet slutter, tar de denne investeringen med seg ut av sektoren. Gjennom re-rekruttering kan Forsvaret hente tilbake investeringen som allerede er gjort i den enkeltes kompetanse. Videre kan sektoren få nytte av den kompetansen den ansatte har tilegnet seg etter at hun eller han var ansatt i sektoren forrige gang. Slik henter man inn erfaring, perspektiver og kunnskap fra andre deler av samfunnet. Igjen er det en kostnadsgevinst her, ettersom sektoren ikke har hatt utgifter ved kompetanseutviklingen hos den enkelte i tidsrommet han eller hun har vært ute av sektoren. Re-rekruttert personell vil ha såkalt «kort ledetid». De har allerede erfaring fra organisasjonen og kan derfor gå raskt inn i en funksjon. Forsvaret har jobbet systematisk med re-rekruttering i noe tid, og har svært gode erfaringer. Siden 2009 har årlig 150-220 personer blitt re-rekruttert eller gått fra å være avdelingsbefal til yrkestilsatt. Sett mot et alternativ om å utvikle og bekoste kompetansen gjennom personell som er rekruttert uten tidligere bakgrunn og utdanning fra Forsvaret, er dette svært ressursbesparende.
5.3 Strategiske allianser
Det er også behov for en mer systematisk og strategisk tilnærming til samarbeidspartnere for å øke tilgangen på kompetanse og sørge for at denne er tilgjengelighet til riktig tid. Når ulike aktører deler et felles behov for kompetanse og det er knapphet på denne, kan man enten ruste seg for å konkurrere mot hverandre, eller søke muligheter for samarbeid, samvirke og samhandling.
Kunnskapsdeling og erfaringslæring er ett av de viktigste områdene å lykkes med for en kompetanseorganisasjon. Dersom en organisasjon kan trekke på andres erfaringer, kan organisasjonen og individene lære uten å måtte gjøre alle feilene selv. Få virksomheter er mer avhengig av å ha struktur og effektivitet i sin kunnskapsdeling enn militære organisasjoner. Innenfor for eksempel luftfart og maritim sektor skjer det allerede mye når det gjelder erfaringslæring og kunnskapsutveksling. Forsvarsbygg har etablert samarbeid med Statsbygg og sine søsterorganisasjoner i de øvrige nordiske land for kunnskapsdeling og erfaringslæring. En forutsetning for samarbeid med andre er at forsvarssektoren selv har velutviklede og velfungerende prosesser og metoder for å innhente, bearbeide og dele kunnskap til internt bruk. I enkelte deler av sektoren er dette allerede etablert, men det er betydelig mer å hente.
Figur 5.3 Broen på et marinefartøy
Foto: Forsvarets mediesenter
En forsterkning og systematisering av sektorens eksterne relasjoner gjennom strategiske allianser kan gi sektoren bedre tilgang på personell, bedre utnyttelse av samfunnets ressurser og bidra til å bygge ned det tradisjonelle skillet mellom sektoren og resten av samfunnet. Et sektorovergripende fokus vil åpne for større mangfold, løsninger som kan være mer kosteffektive, og løsninger som gir bedre grunnlag for faglig robusthet.
Den gjensidige avhengigheten mellom forsvarssektorens virksomheter og enkelte sivile sektorer er stor. Spesielt gjelder dette bransjer eller sektorer der kompetanse kan nyttes på tvers uten store ekstra investeringer samt der hvor det er knapphet på kompetanseressurser. Et eksempel er maritim næring der det er stor konkurranse om kompetent personell i privat sektor og Sjøforsvaret.
Boks 5.5 Maritim kompetanse
Norge er en internasjonal stormakt på det maritime området. Den norske maritime næringen preges av stor konkurransekraft, sterk innovasjonsevne og verdensledende teknologisk kompetanse. Norsk maritim næring består av segmenter som maritime utstyrsleverandører, maritime tjenesteleverandører, rederier og skipsverft. Stor grad av samarbeid mellom segmentene bidrar til innovasjon og teknologisk utvikling. Den norsk-kontrollerte flåten består av om lag 2 300 skip, og vurderes i internasjonal sammenheng som verdens sjette største, målt i antall skip. Norsk-kontrollert offshoreflåte er verdens nest største. Målt i verdi er den norskkontrollerte flåten estimert til den fjerde største, tilsvarende 10 prosent av verdensflåten. Verdiskapingen i næringen har mer enn doblet seg de siste ti årene. En betydelig andel av den samlede verdiskapingen skjer i Vestlandsregionen. Regjeringens mål er at Norge skal være verdensledende på maritim kompetanse, forskning og innovasjon.
Sivil maritim næring sysselsatte i 2011 om lag 100 000 personer. Av disse var om lag 39 000 ansatt i rederiene, der om lag 18 800 sjømenn jobbet på skip registrert i norske registre. Om lag 32 000 personer var ansatt hos maritime tjenesteleverandører, om lag 18 000 personer var ansatt hos maritime utstyrsprodusenter, mens skipsverftene sysselsatte om lag 12 000 personer. Som følge av sterk vekst og innovasjonstakt er det nå mangel på kompetent arbeidskraft i maritim sektor.
Det maritime utdanningsmiljøet kjennetegnes av en spredt struktur, lavt formelt utdanningsnivå i næringen totalt, kostbare læremidler samt rekrutteringsutfordringer innen enkelte fagkategorier, for eksempel innen skipsteknisk. Forsknings- og utviklingssiden (FoU) kjennetegnes ved sterkt økende aktivitet ved universitet og høyskoler, ofte i tett samarbeid med den maritime næringen.
Sjøforsvaret er en viktig del av den norske maritime klyngen. Sjøforsvaret har hovedbase på Haakonsvern i Bergen og besitter personell med unik og høy kompetanse. Skipsindustrien trekker på teknologiske løsninger som er utviklet i militære prosjekter. Åtte prosent av de ansatte i maritim næring har utdannelse som sjøoffiserer. Personellet er ettertraktet på en rekke områder. Sjøkrigsskolen og Sjøforsvarets øvrige skoler har høy status og er kjent for å utdanne spesielt velegnet personell innen samtlige maritime fag, integrert i en moderne lederskapsmodell. Skolene, sammen med Sjøforsvarets treningssentre, oppfattes derfor som fyrtårn innenfor maritim utdanning i Norge.
Sjøforsvaret har historisk sett vært en nettoleverandør av personell og kompetanse til den maritime næringen. Siden denne etterspørselen har økt merkbart de siste årene, er det iverksatt arbeid for å kartlegge hvordan forsvarsgrenen vil påvirkes av utviklingen fremover og hvilke tiltak som bør iverksettes.
Dagens samarbeid mellom Sjøforsvaret og den sivile maritime næringen er økende. Sjøforsvaret har komparative fortrinn i forhold til den sivile delen av maritim sektor i forhold til rekruttering, tilgang på infrastruktur, opparbeidelse av fartstid samt kultur for tverrfaglighet og kvalitet på kompetansebyggingen. Den maritime sektoren har derimot komparative fortrinn i forhold til Sjøforsvaret med hensyn til finansieringsevne, evne til raskt å omstille virksomheten i forhold til oppdukkende behov samt evne og vilje til å ressurssette nye satsninger.
Et mer strukturert og tverrsektorielt samarbeid kan bidra til at samfunnets samlede maritime ressurs- og kompetansemiljøer utvikles mer komplementært.
Det globaliserte arbeidsmarkedet tilsier at det er nødvendig å se etter mulige allianser også utenfor landets grenser. Ved å etablere gode allianser kan også personell fra allierte land, og eventuelt øvrige nordiske land, være aktuelle for flere stillinger i den norske forsvarssektoren for å fylle kritiske kompetansegap. Dette er ikke minst aktuelt ettersom en rekke allierte europeiske land i dag kutter i sine strukturer og nedbemanner.
Boks 5.6 Samarbeid og kompetanseutveksling med akademia
FFI har utstrakt samarbeid med universiteter og høyskoler, forskningsinstitusjoner nasjonalt og Forsvarets skoler. Dette sikrer økt kvalitet og effektivitet i forskningen, bidrar til kompetanseoverføring og god rekruttering. Forskere ved FFI har bistillinger som professor II og amanuensis II ved norske og utenlandske universiteter og høyskoler, samt driver undervisning og veiledning ved Forsvarets skoler. Tilsvarende har flere eksterne professor II-stilling ved FFI.
Samarbeidet er mest aktivt mot Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø og Universitetet for miljø- og biovitenskap, Høgskolen i Gjøvik, Havforskningsinstituttet, Norsk Romsenter, Norsk Polarinstitutt, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Institutt for energiteknikk, Kartverket, Norges geologiske undersøkelse, Norsk Geoteknisk Institutt, Simula Research Laboratory, Oslo Universitetssykehus HF og Fridtjof Nansens Institutt.