6 Flere kvinner i forsvaret

Verneplikten er og skal fortsatt være et viktig fundament i Forsvaret. Forsvaret er en integrert del av det norske samfunnet og verneplikten og førstegangstjenesten bidrar til Forsvarets legitimitet og forankring i samfunnet. Innretningen på verneplikten og førstegangstjenesten må utvikles for å være best mulig tilpasset Forsvarets, samfunnets og den enkelte vernepliktiges behov.

Allmenn verneplikt innebærer at alle menn som blir kjent tjenestedyktige er vernepliktige, og skal stå til disposisjon for nasjonen fra de er 19 til 44 år. De vernepliktige utfører dermed sin plikt selv om de ikke blir innkalt til og gjennomfører førstegangstjeneste. Kvinner har i dag sesjonsplikt og gis tjenesteplikt dersom de vurderes skikket og selv sier seg villig.

Spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt er aktualisert i utenriks- og forsvarskomiteens innstilling til langtidsplanen for forsvarssektoren, Innst. 388 S (2011-2012), hvor komiteen understreker at innføring av kjønnsnøytral verneplikt først og fremst er et politisk spørsmål. Hensikten med dette kapitlet er å legge grunnlaget for en politisk debatt om dette temaet.

6.1 Tilbakeblikk

Verneplikten er nedfelt i Grunnlovens § 109, hvor det heter at «Enhver Statens borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at verne om sit Fædreland uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» Dette er en kjønnsnøytral formulering, selv om den nok ikke var ment å være det i 1814. Vernepliktsloven av 1953 (§ 3) angir imidlertid at den vernepliktige er norsk mannlig statsborger. I et borgerperspektiv henger stemmeretten og verneplikten sammen. I 1814 ble verneplikten innført, og samtidig fikk deler av den mannlige befolkningen stemmerett. Borgerne fikk dermed en plikt og en rett som samfunnsaktører. I 1897 ble verneplikten gjort gjeldende for alle menn. Da kvinnene fikk allmenn stemmerett i 1913, ble de likevel ikke pålagt verneplikt.

Verneplikt for kvinner er imidlertid ikke noe nytt fenomen. Ordningen ble innført av London-regjeringen ved en provisorisk anordning i 1942, og gjaldt for norske kvinner i Storbritannia. Dette ble ikke betraktet som spesielt revolusjonerende, all den tid vertsnasjonen hadde innført tilsvarende ordning for sine innbyggere ved krigens start. Forsvaret trengte kvinnene, primært til å utføre støttefunksjoner og derved gjøre det mulig å disponere flere menn i stridende stillinger. Men det er også eksempler på at norske kvinner deltok i aktiv strid under andre verdenskrig, blant annet ved frigjøringen av Finnmark.

Siden ordningen med innkalling til frivillig sesjon for kvinner ble innført i 2007, er andelen kvinner som har gjennomført førstegangstjeneste nær doblet. Sesjonsplikt for kvinner ble innført fra 2010, jf. Ot.prp. nr. 41 (2008-2009), som et virkemiddel for å nå målet om økt rekruttering av kvinner til Forsvaret. Det er foreløpig for tidlig å trekke konklusjoner om hvorvidt tiltaket med kvinnelig sesjonsplikt vil gi effekt. De foreløpige erfaringene tilsier at dette tiltaket ikke isolert sett har medført en dramatisk økning i antall kvinner som avtjener førstegangstjeneste.

6.2 Like rettigheter og plikter

Verneplikten og førstegangstjenesten er en institusjon med dyp forankring i samfunnet. Fra et prinsipielt perspektiv kan derimot den kjønnsbaserte verneplikten oppfattes ikke å være i tråd med en grunnleggende verdi i det norske samfunn om at plikter og rettigheter er uavhengig av kjønn. Fra et legitimitetsperspektiv er det viktig at Forsvaret har en god forankring i befolkningen og gjenspeiler det samfunnet det er satt til å verne. Kjønnsnøytral verneplikt kan bidra til bredere forankring ved at den gjøres allmenn og derfor mer representativ for hele befolkningen. En kjønnsnøytral verneplikt kan dermed styrke verneplikten som samfunnsinstitusjon.

Behovet for mangfold, herunder en bedre kjønnsbalanse, har også en normativ side. Mangfold er i tråd med samfunnets etiske prinsipper og samfunnsverdier, fordi det fremmer inkludering. Diskusjonen om kjønnsnøytral verneplikt er dermed også en etisk diskusjon, med et selvstendig mål om mest mulig inkludering og like rettigheter i Forsvaret, som ellers i samfunnet.

Norge anses globalt som et foregangsland innen likestilling, og ikke minst i arbeidet med å implementere FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Imidlertid har mange lands forsvar en høyere kvinneandel enn Norge. Likestilling står sentralt for å sikre et inkluderende og kompetent arbeidsliv med høy verdiskapning, og med lik fordeling av rettigheter og plikter. En bedre kjønnsbalanse på alle nivåer i våre styrker, vil bidra til at Norge forblir i forkant når det gjelder likeverd og likestilling i praksis.

** Tallene inkluderer både de som er dimitterte fra førstegangstjeneste, de som har tatt befalsutdanning som en del av førstegangstjenesten samt lærlinger som har tatt læretiden i Forsvaret.

6.3 Forsvarets behov

Verneplikten og førstegangstjenesten er en viktig rekrutteringsportal og seleksjonsmekanisme for Forsvaret. Et moderne og høyteknologisk forsvar med nytt operasjonsmønster medfører andre behov for kompetanse og ferdigheter hos personellet. Soldatrollen i vår tid og i fremtiden krever eksempelvis både operative ferdigheter, gode sosiale evner, en bredere kulturforståelse og høy etisk standard for oppdragene Forsvaret skal utøve både hjemme og ute. Det er viktig at Forsvaret kan trekke på den kompetansen som finnes i det norske samfunnet, både blant kvinner og menn. Fremtidens soldat må ha en bredere kombinasjon av ferdigheter og egenskaper enn den tradisjonelle soldaten. Ved å søke å gjenspeile samfunnets mangfold, oppnår Forsvaret ny kompetanse og et bredere erfaringsgrunnlag. En økning av kvinneandelen vil gi et nødvendig økt kulturelt og kompetansemangfold i Forsvaret.

6.4 Utfordringer og konsekvenser

I dag er antallet menn som er motivert for tjeneste høyere enn det antallet Forsvaret faktisk har behov for. Det er derfor i liten grad nødvendig å aktivere tvangsmidler. Det må likevel ikke herske tvil om at det ligger i vernepliktens natur at den gir samfunnet adgang til bruk av sanksjonsmidler og tvang mot dem som motsetter seg å gjennomføre førstegangstjenesten.

En utvidelse av verneplikten til å omfatte begge kjønn vil bety at en enda mindre relativ andel av vernepliktmassen vil avtjene førstegangstjenesten. Dette kan svekke båndet mellom befolkningen og Forsvaret, og kan bidra til å svekke vernepliktens relevans som samfunnsinstitusjon.

Bruk av tvangsmidler og fritakskriterier for å sikre en jevnere kjønnsbalanse vil kunne undergrave motivasjonen for de som avtjener førstegangstjenesten. En diskusjon om kjønnsnøytral verneplikt må derfor også se på bruken av tvangsmidler og fritakskriterier. Disse må oppleves som rettferdige og tilpasset spesielle hensyn i både den mannlige og kvinnelige delen av befolkningen.

Det blir hevdet at kvinner har dårligere fysiske forutsetninger for tjeneste i Forsvaret. Forsvaret har fremdeles behov for ansatte med svært gode fysiske forutsetninger i mange oppdrag, men i flere og flere stillinger vil det være like avgjørende med andre egenskaper. Forsvaret har igangsatt en gjennomgang av tjenestestillinger for vernepliktige. Det vil påvirke seleksjonskrav og gi en bedre fordeling av de vernepliktige basert på den kompetansen den enkelte besitter.

Sesjonsplikt for kvinner ble innført i 2010. Ordningen vil, for å få et bredere evalueringsgrunnlag, bli vurdert i 2014. Foreløpige erfaringer tilsier at dette ikke har gitt en signifikant effekt i forhold til å øke kvinneandelen.

Kjønnsnøytral verneplikt må også ses i sammenheng med det allerede pågående arbeidet med statushevende tiltak og arbeidet med å gjøre førstegangstjenesten mer meningsfylt og meritterende. Dette kan bidra til å opprettholde motivasjonen for tjeneste og til at ordningen oppleves som attraktiv, relevant og rettferdig, både for kvinner og menn. Dette er i tråd med Forsvarspolitisk utvalgs anbefaling i Et styrket forsvar (NOU 2007:15), som la til grunn at en utvikling av vernepliktssystemet må skje gradvis basert på erfaringene med frivillig sesjon for kvinner. Likeledes må det vurderes om dagens ordning med sesjonsplikt for kvinner kombinert med andre motiveringstiltak, bidrar til å øke kvinneandelen.

At flere kvinner gjennomfører førstegangstjenesten vil gi noen praktiske konsekvenser for Forsvaret. Det ligger allerede i eksisterende vedlikeholds- og opprustningsplaner at bygningsmassen skal tilpasses en jevnere kjønnsbalanse. Så lenge førstegangstjenesten praktiseres i tråd med Forsvarets behov, er disse kostnadene en konsekvens av Forsvarets behov for en høyere andel av kvinner.

6.5 Veien videre

Regjeringen vil evaluere ordningen med sesjonsplikt for kvinner i 2014. Denne evalueringen må ses i sammenheng med arbeidet for statushevende og meritterende tiltak for førstegangstjenesten og øvrige tiltak for å øke kvinneandelen. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt.

Foto: Forsvarets mediesenter/Peder Torp Mathisen