2 Utviklingstrekk i mottakerlandene og norske interesser

EØS omfatter i dag 30 europeiske land. Landene som mottar EØS-midler, har i hovedsak blitt medlem av EU etter murens fall. EUs utvidelse har ført til at EØS er blitt enda viktigere for Norge og norske økonomiske forbindelser. Norges totale økonomiske samkvem med Europa er meget omfattende. Over 80 prosent av vår samhandel med utlandet er med EØS-landene. Økonomisk og politisk stabilitet i Europa er i vår felles interesse. I dag er imidlertid flere av mottakerlandene rammet av ettervirkningene av finanskrisen. Dette har ført til lav økonomisk vekst og stor arbeidsledighet.

Det er store individuelle forskjeller mellom mottakerlandene. De landene som tidligere tilhørte østblokken, er ulike. Samtidig har de også felles utfordringer. Det samme gjelder de øvrige mottakerlandene som alle er søreuropeiske land. Slovenia er foreløpig det eneste av landene i det tidligere Jugoslavia som er medlem av EU. Det er forventet at Kroatia blir medlem av EU 1. juli 2013.

Foto: UD

2.1 Grunnleggende endringer i de baltiske og sentraleuropeiske landene1

De baltiske og sentraleuropeiske landene har alle gjennomgått raske og krevende endringer de siste to tiårene. På få år ble kommunistisk styre, økonomisk sentraldirigering og tilknytning til COMECON, Warszawapakten og de øvrige internasjonale strukturene i Sovjetunionens dominansesfære skiftet ut med demokrati, markedsøkonomi og medlemskap i europeiske og transatlantiske organisasjoner som EU og NATO.

Landenes ønske om medlemskap i EU og NATO gav retning til utviklingen siden midten av nittitallet. Store reformer var nødvendig for å oppfylle kravene til medlemskap. Utfordringene var betydelige både politisk og økonomisk. Noen land gjenvant sin selvstendighet etter murens fall og måtte i tillegg gjennomføre et omfattende stats- og nasjonsbyggingsprosjekt. Dette tatt i betraktning har de baltiske og sentraleuropeiske landene gjennomgått en imponerende reform- og utviklingsprosess. De er i dag medlemmer av EU, NATO og andre internasjonale organisasjoner som forutsetter markedsøkonomi og demokrati. Dette betyr imidlertid ikke at alle reformprosesser er sluttført.

2.2 Økonomiske utfordringer

De baltiske og sentraleuropeiske landene ble medlemmer av EU i 2004. Landene hadde en høy økonomisk vekst med en tildels betydelig økning i BNP per capita de første årene etter at de ble EU-medlemmer. Den høye veksten gav merkbar velstandsutvikling fram til 2009. Inntekten per husholdning i de åtte baltiske og sentraleuropeiske landene som ble med i EU i 2004, var ca halvparten av EU-gjennomsnittet i 2000. I 2009 hadde den vokst til nesten 2/3 av snittet i EU. Først med finanskrisen ble den positive trenden brutt.

¹ Basert på tall fra Eurostat

Finanskrisen rammet de baltiske og sentraleuropeiske økonomiene svært hardt i 2009. Nedgangen i BNP var merkbar i de fleste landene. De fleste landenes økonomier er forholdsvis små, åpne og med store utenlandske investeringer. Dette gjør dem sårbare for utviklingen internasjonalt. På ulike måter, så som eksportavhengighet, gjeld og utenlandsk eierskap er de alle sterkt integrert i den europeiske økonomien, og påvirkes av utviklingen på det europeiske markedet. Statsgjelden har økt markant som en følge av finanskrisen. Mulighetene til å møte økonomisk nedgang med stimuleringstiltak er derfor begrenset. Landene er svært utsatt for eventuelle problemer i europeiske bank- og finansinstitusjoner som har store eierinteresser i de sentraleuropeiske landenes finanssektorer. Produktiviteten er fortsatt betydelig under EU-gjennomsnittet2.

De søreuropeiske landene3 er hardt rammet av den økonomiske krisen. Hellas var det første søreuropeiske landet som forhandlet om en redningspakke fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF). I mars i år fikk Hellas en ny redningspakke, samtidig som eksisterende statsgjeld til private ble nedskrevet. I 2011 måtte Portugal søke om hjelp. Spania har også store vansker. Utfordringene varierer imidlertid mellom landene. Hellas er i en særlig vanskelig situasjon. Landet har blant annet behov for å styrke institusjonene, bedre budsjettstyringen og skatteinnkrevingen og gjennomføre dyptgående strukturelle reformer. Portugal har i noen grad de samme utfordringene som Hellas, men med et langt bedre utgangspunkt. Spania har også store utfordringer knyttet til offentlige finanser, banksektoren og arbeidsmarkedet. Felles for disse landene er at lavteknisk industri, som produksjon av tekstil og skotøy, tradisjonelt har vært viktig. Denne type produksjon har i stadig økende grad blitt overtatt av framvoksende økonomier som Kina og India. Lønnskostnadsutviklingen i Hellas, Portugal og Spania har ikke stått i forhold til den heller moderate produktivitetsutviklingen, med tap av konkurranseevne og store handelsunderskudd som følge. Lav vekstevne og høy ledighet gjør det vanskelig å vokse seg ut av problemene. Reformer som bedrer vekstevnen i økonomien, er derfor viktig.

Middelhavsøyene Kypros og Malta er små, sårbare økonomier og er følsomme for internasjonale konjunktursvingninger. Landenes gjeldssituasjon er ennå under kontroll, men Kypros er sterkt eksponert for den økonomiske krisen i Hellas. Det er også store økonomiske forskjeller mellom republikken Kypros og det tyrkisk-kypriotiske området nord på den delte øya.

2.3 Sosial utvikling

De sentraleuropeiske landene arvet alle store, men ineffektive sosial- og velferdsapparater fra perioden som kommunistiske stater. Harde omstillingsprosesser ble gjennomført på 90-tallet med kutt i velferdsordningene4. De sosiale utfordringene er derfor betydelige. Finanskrisen har ført til økt arbeidsledighet og dette har forverret situasjonen ytterligere. Selv om den generelle velstandsutviklingen har vært stor, har den også vært ujevn. Det gjør større grupper i samfunnet mer sårbare for økonomiske tilbakeslag enn i Vest-Europa. Ifølge Eurostats definisjon5 var 17,1 prosent av innbyggerne i EU i en sårbar økonomisk situasjon i 2009. I de sentraleuropeiske landene var andelen langt høyere. Det er imidlertid store variasjoner. Tsjekkia, Estland og Slovenia lå på omtrent samme nivå som EU-gjennomsnittet. For de øvrige lå andelen fattige mellom 24,5 (Slovakia) og 55,5 prosent (Bulgaria).

Etter at de baltiske og sentraleuropeiske landene ble medlem av EU, har mange av innbyggerne benyttet muligheten til å ta seg arbeid i utlandet. I dag er det imidlertid bare i de baltiske landene at andelen av befolkningen som regner med å emigrere, ligger over snittet i EU6. Kriminaliteten i de baltiske og sentraleuropeiske landene har generelt sunket siden EU-medlemskapet. Selv om det har vært forbedringer, er det fortsatt store utfordringer innen justissektoren.

De søreuropeiske landene er preget av store inntektsforskjeller og ujevn vekst. Ytelsene for velferdsordninger som sosialstønad og arbeidsledighetstrygd er lave. Familien er et viktig sikkerhetsnett. Frivillige organisasjoner gjør mye av arbeidet med å lindre sosial nød. Finanskrisen har gitt alvorlige sosiale konsekvenser. Kutt i offentlig sektor og økte skatter rammer alle samfunnslag. Men de allerede svake gruppene merker innstramningene særlig godt. I takt med krisens utvikling har også arbeidsledigheten økt i de søreuropeiske landene med de sosiale konsekvenser dette fører med seg. Den er spesielt dramatisk i Spania på over 20 prosent. Høy ungdomsledighet rammer alle de søreuropeiske landene og særlig Spania. Stadig flere er villige til å emigrere for å finne arbeid. Dette gjelder særlig unge og velutdannede.

Kilde: Eurostat

2.4 Politiske trender og styresett

Mens de baltiske og sentraleuropeiske landene økonomisk og sosialt har utviklet seg i retning av gjennomsnittet i EU, er de politiske trendene mer varierte. I flere av landene preges den politiske retorikken av høyt konfliktnivå, liten konsensus, offentlig debatt fokusert på personmotsetninger, lite åpenhet om partifinansiering og uoversiktlige maktnettverk hvor politiske og økonomiske interesser går sammen.

I noen land har høyreekstreme nasjonalistiske strømninger og etniske motsetninger økt. En særlig utsatt gruppe er romfolket.

En klar utfordring er videreutviklingen av et aktivt sivilt samfunn som målbærere av demokratiske standarder, korrektiv til det parlamentariske demokratiet og arena for en bredere folkelig deltagelse i politiske prosesser. Det er en målsetting for EØS-midlene å understøtte denne rollen. Finansieringssituasjonen for frivillige organisasjoner i Sentral-Europa er betydelig vanskeligere enn for 10-15 år siden.

Mange av mottakerlandene har store korrupsjonsutfordringer. Transparency Internationals undersøkelse av befolkningens oppfatning av korrupsjon viser en negativ trend i Bulgaria, Hellas, Spania, Portugal og Ungarn. I de andre landene viser undersøkelsen en bedring.

De nye medlemslandene har markert seg innad i EU på ulike områder. Polen viste gjennom sitt formannskap at landet har etablert seg som en viktig aktør i EU-samarbeidet.

2.5 Norges forhold til mottakerlandene

Frigjøringen av de baltiske landene la grunnlaget for en ny naboskapspolitikk for de nordiske landene. Helt nye samarbeidsrelasjoner ble etablert. I dag møtes de nordiske og baltiske statsministrene hvert år. Det samme gjelder parlamentspresidentene og flere fagministre. I Norge oppstod det et sterkt folkelig engasjement etter frigjøringen. Mange kommuner var blant dem som deltok aktivt. Utvekslingsprogrammene gjennom Nordisk Råd bidrar i dag til omfattende kontakt mellom næringsliv, kunstnere og offentlige tjenestemenn i de nordiske og baltiske landene. Det nordisk-baltiske samarbeidet omfatter også utenrikspolitiske konsultasjoner og praktisk samarbeid på ulike felt. Østersjørådet ble opprettet i 1992. Her samarbeider Norge med de baltiske landene og Polen om miljø- og klimatiltak og saker som gjelder menneskehandel og internasjonal kriminalitet. Da de baltiske og sentraleuropeiske landene sluttet seg til Europarådet i første halvdel av 1990-tallet, ble dette en viktig møteplass for drøfting av menneskerettigheter, demokratiet og rettsstatsprinsipper. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ga også bedre muligheter for kontakt. For samtlige land var imidlertid medlemskap i NATO og EU deres viktigste utenrikspolitiske prioritet.

Norge utarbeidet i 2001 en egen handlingsplan for de 12 søkerlandene til EU. Planen ble senere utvidet til å omfatte også Romania og Bulgaria. Målsettingen var todelt: Å støtte landenes integrasjon i EU/EØS og å styrke båndene mellom Norge og søkerlandene, især de baltiske og sentraleuropeiske landene. Nærmere 300 mill. kr ble tildelt i støtte til ulike tiltak. Erfaringene med handlingsplanen var gode. I mange av landene ble grunnlaget lagt for videre samarbeid etter at de ble EU-medlemmer. Alle landene er i dag mottakere av EØS-midler.

Handelen mellom Norge og de baltiske landene og Sentral-Europa har økt, og disse landene er i dag viktige handelspartnere for Norge. Etter at landene kom med i EU i 2004 (Bulgaria og Romania i 2007), har norsk eksport til disse landene samlet økt fra 9,3 milliarder til 24,6 milliarder kroner i 2010. Eksporten til regionen økte i prosent mer enn til EU som helhet. De baltiske og sentraleuropeiske landene er attraktive for norsk eksport også i økonomiske krisetider. Norsk eksport til de baltiske og sentraleuropeiske landene er høyere i 2011 enn den var før finanskrisen inntraff.

Kilde: SSB.

Forskningssamarbeidet mellom Norge og land fra Sentral-Europa har økt jevnt i løpet av de siste 15-20 årene. Norge har utviklet et godt samarbeid med spesielt Polen. Men også med Tsjekkia og Ungarn har kontakten økt målt gjennom sampublisering og samarbeid innenfor EUs rammeprogram for forskning. En evaluering har vist at samarbeidet ikke bare har vært et norsk bidrag til å styrke samarbeidspartnerne. Dette har gått begge veier. Samarbeidslandene har tradisjonelt vært sterke innen fag som fysikk og matematikk, som er viktig for Norge. I naturvitenskapelige prosjekter har norske miljøer kommet med viktige bidrag, blant annet gjennom Norges tradisjon med en flerfaglig tilnærming til å løse problemer.

Flere av de sentraleuropeiske landene er blitt populære blant norske studenter som vil ta hele eller deler av graden i utlandet. De mest populære landene er fortsatt Storbritannia, Danmark og USA. Men det har vært en kraftig økning i antall norske studenter i Polen, fra 380 i studieåret 2001-02 til 1383 i 2010-11. Også i Ungarn og Slovakia er det i dag mange norske studenter. De aller fleste av disse tar profesjonsstudier.

Antall studenter fra de baltiske og sentraleuropeiske landene til Norge har også økt. Tallet på utenlandske statsborgere som avla doktorgrad i Norge doblet seg fra perioden 1990-99 til 2000-09. Samtidig har antallet doktorgradskandidater fra de baltiske og sentraleuropeiske landene tidoblet seg i samme periode. I 2010 disputerte 41 kandidater fra disse landene ved norske høyere utdanningsinstitusjoner.

Etter EU-utvidelsen i 2004 økte innvandringen fra de baltiske og sentraleuropeiske landene kraftig. I all hovedsak dreier dette seg om arbeidsinnvandring. Polakker utgjør i dag den største innvandrergruppen i Norge med ca 60 000. Til sammenlikning utgjør den nest største gruppen, svensker, ca 35 000. Antall litauere fast bosatt i Norge er om lag 16 000. I tillegg kommer arbeidstakere som ikke melder flytting. De fleste innvandrerne til Norge kommer i dag fra de nye EU-landene. Denne arbeidsmigrasjonen har bidratt til den høyeste nettoinnvandringen noen gang. Dette har positive virkninger for norsk økonomi. Sårt tiltrengt arbeidskraft er blitt tilgjengelig. Dette har også resultert i økt mellommenneskelig kontakt og økt kjennskap og oppmerksomhet i Norge om denne regionen i vårt nærområde.

Utviklingen innen handel, forskningssamarbeid, høyere utdanning og innvandring viser at de nye medlemslandene i EU blir stadig viktigere for Norge. Polen og de baltiske landene er på grunn av sin nærhet særlig viktige.

¹ SSBs definisjon: Innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre.

Kilde: SSB