2 Det internasjonale bildet

2.1 Innledning

Kapittelet beskriver internasjonale trekk knyttet til barn på flukt, herunder årsaker og omfang, samt forholdene underveis på reisen til bestemmelseslandet. Videre redegjøres det for Norges engasjement internasjonalt for beskyttelse av barn på flukt.

Kunnskapstilfanget om situasjonen for enslige, mindreårige asylsøkere internasjonalt er relativt godt. Dette skyldes blant annet flere rapporter utarbeidet i løpet av 2010. Vi vet mindre om situasjonen internasjonalt for medfølgende barn.

2.2 Kort om omfanget av barn på flukt

Ifølge den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM)1, bor rundt 214 millioner mennesker, eller rundt 3 prosent av verdens befolkning, i et annet land enn det de er født i. Mange flytter innen egen region. Men hovedbildet er at migrasjonen skjer fra land med svak økonomi til mer velstående land, og fra ustabile land til land med mer stabile styresett. Rundt 60 prosent av dagens migranter befinner seg i de industrialiserte landene, og mange flytter mellom disse. Antallet internasjonale konflikter og kriger i verden synker, men antallet interne konflikter stiger. Dette bidrar til å skape et nytt flyktningebilde hvor det ifølge FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) er en svak nedgang i antall flyktninger, mens det blir stadig flere internflyktninger. UNHCR anslo at det ved utgangen av 2010 var om lag 43,7 millioner mennesker på flukt eller fordrevet i verden.2 Antallet flyktninger og fordrevne økte i 2011 til om lag 42,5 millioner mennesker.3

2.2.1 Enslige mindreårige

Ifølge UNHCR var det i 2011 om lag 17 700 asylsøknader fra enslige mindreårige fordelt på 79 land. Europa mottok 13 300, eller 75 pst, av disse søknadene. I 2010 var tallet 15 500.4 Flere europeiske land opplevde en sterk økning av antall enslige, mindreårige asylsøkere i 2009. I tillegg kommer unge migranter som ikke søker om beskyttelse, noe som særlig gjør seg gjeldende i de sør-europeiske landene. Hovedvekten av de enslige mindreårige var fra Afghanistan og Somalia. I følge UNHCR fikk 5 400 enslige, mindreårige asylsøkere i verden innvilget opphold som flyktninger, eller annen form for beskyttelse5 i løpet av 2010.

At barn krysser landegrenser alene er ikke et nytt fenomen. Til alle tider er barn blitt skilt fra sine foreldre grunnet krig, naturkatastrofer, økonomiske kriser eller lignende. I følge en forskningsrapport fra NOVA6 er det nye ved dagens situasjon de store avstandene barna reiser over, den økende andelen barn blant verdens migranter, den offentlige oppmerksomheten fenomenet har fått, samt ansvaret som påligger myndighetene i mottakerlandene.

Majoriteten av de enslige mindreårige asylsøkerne til Norge kommer fra Afghanistan, Somalia og Eritrea. Norge opplevde fra høsten 2007 og fram til utgangen av 2009 en markant økning i antall asylsøkere som oppga å være enslige mindreårige.7 I samme periode økte også andelen som oppga å være enslige mindreårige av det totale antallet asylsøkere.8 I 2010 ble antall asylsøkere som oppga å være enslige mindreårige redusert med 64 prosent i forhold til 2009. Storbritannia og Finland hadde også en nedgang i samme periode,9 mens Sverige og Tyskland i 2010 opplevde en økning i antall enslige, mindreårige asylsøkere.10

I følge en rapport fra EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA)11, er det sannsynlig at antallet enslige, mindreårige asylsøkere til Europa vil øke framover, grunnet pågående konflikter i ulike deler av verden, og den verdensomspennende finanskrisen. FRA mener at utfordringen vil være å ta hånd om de enslige mindreårige asylsøkerne på en effektiv måte, samtidig som man respekterer barnas grunnleggende rettigheter og handler til barnets beste. Også UNHCR mener det er grunn til å forvente en økning i antallet enslige, mindreårige asylsøkere. UNHCR begrunner dette med strengere asylpolitikk i europeiske land som kan medføre at familier i aktuelle opprinnelsesland i økende grad sender sine barn på reise, da de antar at enslige mindreårige lettere vil få en oppholdstillatelse enn voksne familiemedlemmer.

2.3 Årsaker til barns oppbrudd fra hjemlandet

Økningen i den globale migrasjonen må forstås som et svar på den økonomiske og politiske ubalansen i verden, men også som et uttrykk for en viss høynet levestandard i store befolkningsgrupper, sammen med en rask utvikling innen informasjonsteknologi og transportmuligheter.12 Bruken av e-post og sosiale medier, særlig blant unge mennesker, gjør at erfaringer og informasjon om for eksempel reisemåter og betingelser i ulike land raskt kan deles.

Den enkelte som migrerer kan ha flere motiver, og det kan være vanskelig å peke på én dominerende beveggrunn for å forlate hjemlandet. Det er ikke holdepunkter for å anta at barnefamilier forlater sine hjemland av andre årsaker enn enslige voksne eller familier uten barn. Det vil si at også for barnefamilier vil det dreie seg om årsaker som spenner fra beskyttelsesbehov til økonomisk relaterte forhold.

Hvorfor reiser barn alene?

Årsakene til at mindreårige forlater sine hjemland uten foreldrene er mange. Noen har et beskyttelsesbehov, mens andre søker etter en bedre framtid. Felles for mange av disse er at de er sendt ut på reise av sin egen familie. Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) viser til at det ikke er fattigdom som driver familier til å sende sine unge alene til Europa. Det er en tendens at familier søker utviklingsmuligheter som ikke finnes i hjemlandet, og at de har midler til å finansiere slike reiser.

UNHCR viser i en rapport til generelle omstendigheter som fattigdom, sikkerhetssituasjon og dårlige utdanningsmuligheter som årsaker til at barn migrerer alene.13 Dette er forhold svært mange i verden lever under, men kun et fåtall velger likevel å forlate hjemlandet. For å forstå hvorfor enkelte velger å reise må derfor bildet utfylles med de individuelle omstendighetene som utløste valget om å reise. Ifølge norsk forskning kan migrasjon forstås som en del av et livsprosjekt for familier i videre forstand, der migrasjon er en strategi for å gjøre framtiden bedre.14

Mange av de unge som sendes på reise av sin familie har i oppdrag å sende penger hjem for å styrke familiens økonomi. Denne forventningen om å sende penger hjem gjelder for svært mange migranter. I følge UNHCR kan migrasjon være en effektiv økonomisk strategi for husholdningen, og slik være et viktig bidrag til et lands økonomi.15 For mange land i Afrika og Asia er pengeoverføringer avgjørende for den nasjonale økonomien. Det totale pengebeløpet som sendes hjem fra verdens diaspora er tre ganger så høyt som verdens utviklingshjelp.16

Som følge av økningen i antall enslige, mindreårige asylsøkere fra Afghanistan ble det i 2010 gjennomført flere studier av denne gruppen.17 Den mest omfattende av disse studiene ble utført av UNHCR og er basert på intervjuer med om lag 150 enslige mindreårige i flere europeiske land. I rapporten understrekes kompleksiteten i årsaker til at enslige mindreårige forlater hjemlandet.

I intervju med UNHCR oppga de unge forhold som konflikt i familien, tap av foreldre, ulike trusler og frykt for kidnapping. Selv om disse studiene omhandler afghanske enslige, mindreårige asylsøkere, kan informasjonen ha overføringsverdi til unge fra andre nasjonaliteter, siden mange kommer fra land med en ustabil sikkerhetssituasjon og lav grad av utvikling, dårlig økonomi og begrensede utviklingsmuligheter.

Årsakene til at barn migrerer var også tema da UNHCR i oktober 2010 inviterte medlemsland og barnerettighetsorganisasjoner til uformelle diskusjoner om enslige, mindreårige asylsøkere fra Afghanistan. Det ble her understreket at det er viktig med en samlet innsats fra ulike aktører for å prøve å gjøre noe med årsakene til denne migrasjonen.

Hvem bestemmer at barn skal reise?

Ulike studier av enslige, mindreårige asylsøkere viser at beslutningen om å reise fra hjemlandet som regel ikke er tatt av barnet selv, men av foreldre eller annen nær familie.18 Det er likevel ikke nødvendigvis en tvungen utreise. I studier av afghanske enslige mindreårige framgår det at mange opplever at de har vært deltakende i beslutningen om å reise.19 Flere av ungdommene som ble intervjuet i FAFOs rapport ga likevel uttrykk for at det ikke hadde vært noen alternativer til å reise.

Kildeproblematikk

Studiene viser også at det er vanskelig å få god informasjon fra enslige, mindreårige asylsøkere om familieforhold og årsaker til utreise.

I de tilfeller det dreier seg om søken etter et bedre liv og inntekt for familien, vil den mindreårige være gjenstand for høye forventninger fra familien med tanke på å lykkes i å skaffe seg en oppholdstillatelse. Unge asylsøkere kan bli presset til å presentere seg selv og sin bakgrunn på en feilaktig måte for å få en oppholdstillatelse i et europeisk land. Det er kanskje dette presset som kommer til uttrykk i en rapport fra UNICEF20 hvor familiene til barn som har migrert til Europa forteller at barnet reiste for å bedre familiens økonomiske situasjon, og for selv å få et bedre liv. I kontrast til dette oppgir de afghanske barna som er intervjuet etter ankomst, at årsaken til migrasjon var frykt for eget liv enten av politiske eller private grunner.21 Tilsvarende motstrid er belyst i andre studier av denne gruppen.22

En annen årsak til usikker informasjon er at opplysningene barna gir gjelder forhold som ligger langt tilbake i tid, og det kan derfor være vanskelig å rekonstruere den egentlige årsaken til at barnet reiste fra hjemlandet. Det er også slik at de unge kan være ukjent med årsaken til at de er sendt fra hjemlandet, og at den historien de forteller er tillært av familie og smuglere for å oppnå en oppholdstillatelse. Også European Migration Network (EMN) viser i en undersøkelse av enslige mindreårige til utfordringen med å få tilgang til riktig informasjon når en søknad begrunnet i behov for beskyttelse er den sikreste veien til lovlig opphold i et europeisk land.23

2.4 Veien mot Norge

2.4.1 Menneskesmugling

Menneskesmugling består i ulovlig å hjelpe andre til å krysse nasjonale grenser, mot betaling.24 For mange migranter er det vanskelig å krysse grensene til Europa på en legal måte. Organiserte kriminelle grupper som smugler mennesker for økonomisk fortjeneste kontrollerer i økende grad strømmen av asylsøkere og migranter over grensene.

Menneskesmuglere kan gjøre reisen mot Europa til en kostbar og risikofylt ferd, både for voksne og barn. Dette rammer i særdeleshet enslige mindreårige, som er spesielt utsatt for utnytting og overgrep fra smuglere og andre langs reiseruten. I følge UNHCR er det enkelt for afghanske barn å få kontakt med en menneskesmugler i hjemlandet. En gutt intervjuet av UNHCR fortalte at i hans hjemby var det menneskesmuglere overalt som spurte forbipasserende gutter om de hadde tenkt å forlate Afghanistan.25

2.4.2 Kostnader og reiseruter

Lån til reisen blir ofte gitt av organisasjoner og nettverk med tilknytning til smuglerne. Når smugleren har fått betaling opphører forholdet mellom migranten og smugleren. For noen kan det imidlertid ta lang tid å betale for reisen. Det er dyrt å reise fra for eksempel Afghanistan til Europa. Ifølge UNHCR kan en reise til Norge, Tyskland eller Storbritannia koste rundt $15 000, til Hellas $7 000 og til Tyrkia $3–5 000.26 For å betale reisen tar familiene opp lån, selger deler av tomten, et hus eller en bil. Reisekostnadene kan også bli betalt ved at barna får jobb i mottakerlandet og sender penger hjem. I enkelte tilfeller tas det «pant i» for eksempel et jentebarn i familien, som må inngå ekteskap med et familiemedlem i den familien som innvilger lån til reisen. Dette skal være en årsak til at mange unge ikke medvirker til egen retur: de må tjene penger i Europa for å finansiere reisen og eventuelt løse ut søsteren.

Fra Afghanistan er den vanligste veien til Europa gjennom Iran til transittlandene Tyrkia, Hellas og Italia. UNHCR opplyser at flesteparten av de afghanske enslige mindreårige asylsøkerne har kortere eller lengre opphold i Iran bak seg før de fortsetter reisen mot vesten. Derfra går reisen videre enten gjennom Frankrike mot Nederland eller Storbritannia, eller via Østerrike og Tyskland mot Skandinavia. For migranter fra Afrikas Horn er reiseruten ofte via Sudan, gjennom Sahara-ørkenen, til Nord-Afrika eller Midtøsten, over Middelhavet til Hellas, eller Italia. For de fleste enslige mindreårige er Hellas og Italia transittland.

Enslige mindreårige følger de samme rutene som voksne. UNHCR mener enslige mindreårige i noen tilfeller reiser med andre familier til Europa, men forlater eller blir forlatt av disse familiene før de søker om beskyttelse.

Interpol rapporterer at folk blir smuglet via kompliserte ruter som raskt kan endres hvis politiet oppdager dem. Selve reisen fra hjemlandet til endelig destinasjon kan vare alt fra en dag til flere år. Enslige, mindreårige asylsøkere forteller at de ble fortalt at reisen kun ville ta et par dager, og for det meste foregå med fly og taxi. Hvor mye som betales for reisen og betalingsmåten legger føringer for hvor trygg reisen blir. Er alt betalt på forhånd vil reisen kunne forløpe raskt fram til endelig destinasjon. Blir reisen betalt i avdrag, og et avdrag blir forsinket, kan familien eller barnet bli værende i for eksempel Tyrkia til avdraget er betalt.

2.4.3 En risikofylt reise

Når det gjelder situasjonen for medfølgende barn i familier på reisen til Europa, foreligger det lite faktabasert kunnskap. IOM peker på at det generelt mangler god informasjon om hvordan barna i disse familiene har det, men organisasjonen har ikke erfaringer som tilsier at barn i migrantfamilier er spesielt utsatt for kriminalitet. I følge IOM er det en tendens til at familier med barn som legger ut på reise, utvikler seg til tette og sammensveisede enheter som tar vare på hverandre. Barna blir utsatt først når familiene kommer fram til bestemmelsesstedet og det oppstår sosiale problemer blant annet når etablerte kjønnsroller i familien trues eller er under endring.

En rapport utarbeidet av Leger uten grenser (MSF), basert på organisasjonens arbeid blant migranter i transitt i Marokko, viser at 40 prosent av jenter og kvinner i den undersøkte gruppen hadde vært utsatt for seksuell vold.27 Ifølge MSF utnytter kriminelle nettverk den sårbarheten disse kvinnene og barna opplever ved å være irregulære og dermed uten rettsvern.

Basert på intervjuer med afghanske enslige mindreårige konkluderer UNHCR i sin rapport fra 2010 med at reisen mot Europa hadde berørt barna på en svært negativ måte. Det vises til overgrep underveis, frykten for tvangsretur og presset på å sende penger hjem.28 En del av barna hadde akseptert reisen, andre uttrykte at de aldri ville ha reist om de hadde visst hva reisen innebar. Barn som selv må finansiere sin reise underveis har en forhøyet risiko for å bli forsinket eller utsatt for ulike former for illegalt arbeid, eller prostitusjon. Det er i slike situasjoner risikoen for menneskehandel øker.29 Barnet kan føle seg presset til å akseptere et tilbud fra en smugler og ender opp med å arbeide under utnyttende forhold.

UNHCR erfarer blant annet at barn i flyktningleirer har foreldre i Europa som bestiller menneskesmuglere for å frakte barna til seg. Slike «barnemigranter» er sårbare og risikerer å bli ofre for menneskehandel eller andre overgrep. De kan også bli tatt som gisler av menneskesmuglere underveis dersom foreldrene ikke betaler nok til smuglerne. UNHCR sier de er kjent med kun noen få tilfeller av gisseltaking av barn, men organisasjonen er av den oppfatning at problemet kan være langt mer omfattende. Det er økende oppmerksomhet rundt denne problematikken i FNs organisasjoner.

Det er ifølge UNICEF et ukjent antall enslige mindreårige som ender opp som såkalte invisible children, dvs. barn som aldri når fram til en asylregistrering. De mister livet underveis, de utnyttes, eller velger av ulike grunner å leve illegalt. UNHCR er bekymret for at strengere asylpolitikk i destinasjonslandene vil føre til at flere barn lever i skjul. Erfaring fra Hellas indikerer at det er like mange, eller flere, uregistrerte, som registrerte enslige mindreårige i landet.

Forebyggende tiltak

Foreldre som sender barn på reise alene mangler ofte kunnskap om vanskelighetene barna deres må gjennom for å nå målet. De unge som har reist unnlater å fortelle sine foreldre om hva de har vært utsatt for, både for å framstå som vellykket og fordi det de opplever kan dreie seg om tabubelagte forhold. I noen tilfeller unnlater også foreldre å informere barna om de farer som kan oppstå på reisen.30 Både UNHCR og UNICEF anbefaler i sine rapporter om enslige mindreårige fra 2010 at det satses på informasjonskampanjer rettet mot opprinnelsesland og transittland for å informere barna og deres familier om risikoen ved migrasjon, og også bistå barna med hjemreise.

Justis- og beredskapsdepartementet inngikk i desember 2011 en avtale med UNICEF Afghanistan om gjennomføring av en informasjonskampanje som har som mål å styrke barns rettigheter generelt, med et særlig fokus på forebygging av barnemigrasjon. Prosjektet løper fra januar 2012 til juni 2013. Norge arbeider også med å identifisere egnede informasjonsprosjekter rettet inn mot unge migranter i transitt i Tyrkia.

2.5 Norges innsats for å sikre barns rettsvern globalt

Fremme av barns rettigheter internasjonalt er en prioritert målsetting for Regjeringen. Gjennom blant annet FNs menneskerettighetsråd og FNs generalforsamling arbeider Norge aktivt med sikte på å forsterke og videreutvikle det normative grunnlaget for beskyttelse av barn og fremme av barns rettigheter. Gjennom utviklingssamarbeidet arbeider Norge for å styrke gjennomføringen av barns rettigheter i det enkelte land slik at barns situasjon reelt bedres. Norge har et særlig engasjement på områder som gjelder utdanning og helse, herunder spedbarnsdødelighet og mødrehelse.

Norge arbeider også aktivt, blant annet gjennom FNs sikkerhetsråd, for at beskyttelse av sivile i konflikt, både barn og voksne, skal få økt oppmerksomhet. Norge støtter aktivt opp om arbeidet for å beskytte barn i konfliktsituasjoner som ledes av FNs generalsekretærs spesialrepresentant for barn i væpnet konflikt. Spesialrepresentanten legger særlig vekt på å bekjempe straffefrihet for overgrep mot barn.

2.6 Norsk støtte til organisasjoner som arbeider for barns beskyttelse globalt

Humanitær bistand overfor barn retter seg både mot barn som migrerer og barn som blir boende i et katastrofe- eller konfliktområde. Barn på flukt utgjør en særskilt sårbar gruppe som gis prioritet i tråd med prinsippene for norsk humanitær bistand, nedfelt i stortingsmelding nr. 40 (2008–2009) Norsk humanitær politikk.

I 2011 var om lag 35,4 mill. mennesker registrert av UNHCR som flyktninger og fordrevne.31 Av disse kan vi regne med at nær halvparten er barn. Gjennom et trepartssamarbeid med UNHCR og IOM, gjør UNICEF en særskilt innsats for å bedre beskyttelsen av enslige mindreårige på flukt. Som tredje største giver til UNICEF bidrar Norge til at organisasjonen får gjennomført sitt viktige arbeid med å beskytte barn. Norges bidrag i 2011 var 1,3 milliarder kroner, hvorav 96 millioner kom fra det humanitære budsjettet.

UNHCR arbeider for å beskytte og bistå barn på flukt. I arbeidet overfor barn prioriterer UNHCR fem områder: barn som er separert fra familien, forebygging av seksuell utnyttelse, overgrep og vold, forebygging av militær rekruttering, fremme tilgang til utdannelse og ungdoms særskilte behov. Som sjette største giver til UNHCR bidrar Norge til at organisasjonen får gjennomført sitt viktige arbeid med å beskytte barn på flukt. Totalbidraget var 426 millioner kroner i 2011.32

Norge bidrar også med gjenbosetting av flyktninger i Norge, for tiden 1 200 personer årlig.33 I 2009 var 44 prosent av dem som ble gjenbosatt i Norge barn, mens det både i 2010 og 2011 var 46 prosent barn. De fleste kom sammen med sine familier.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) prioriterer å styrke utsatte personer og lokalsamfunns eksisterende ressurser. På den måten vil de forebygge flukt i så stor grad som mulig. ICRC søker å utfylle FN-systemets innsats ved å støtte internt fordrevne og bofaste. Oppsporing og gjenforening av familier utgjør en kjerneoppgave for Røde Kors-bevegelsen i mange land. Norge er en betydelig bidragsyter til Røde Kors-bevegelsen globalt. I 2011 var samlet norsk bistand til Røde Kors-bevegelsen 643,5 millioner kroner, hvorav 379 millioner kroner til ICRCs operasjonelle virksomhet på landnivå.

Regjeringen yter også et betydelig bidrag for å beskytte barn gjennom støtte til norske humanitære organisasjoner. De fleste organisasjonene har programmer som kommer barn til gode ved at de er rettet mot sårbare grupper. Noen av dem, slik som Redd Barna og Right to Play, har barn og ungdom som uttalt målgruppe. Den største norske humanitære organisasjonen er Flyktninghjelpen, som med mer enn 2 600 ansatte har virksomhet i mer enn 20 land. Andre viktige kanaler er Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og organisasjoner som samarbeider med kirkelige nettverk i felt.

2.7 Norges innsats for å bedre forholdene i land barn flykter fra

Gjennom bistandsinnsats rettet mot økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, fredsbygging og menneskerettigheter, skal norsk utviklingspolitikk fremme en bærekraftig samfunnsutvikling og bidra til stabilitet og demokrati i utviklingsland.

Selv om humanitær innsats ikke har som mål å forhindre migrasjon, er dette åpenbart i noen tilfelle en faktisk virkning. Humanitær innsats skal redde liv, lindre nød og bidra til at mennesker i konflikter og naturkatastrofer får rask beskyttelse og hjelp. I mange tilfelle vil slik assistanse forhindre flukt og gjøre det mulig for de som rammes å bli værende enten på sitt opprinnelige bosted eller i første asylland, gjerne i regionen.

Afghanistan

Afghanistan er ett av Norges største bistandssamarbeidsland. Det totale norske bidraget til sivil sektor i Afghanistan, inkl. humanitær bistand, var i 2011 på omlag 755 millioner kroner. Støtten skal bidra til stabilitet og en bærekraftig utvikling. Prioriterte innsatsområder er godt styresett, utvikling på landsbygda og utdanning.

Mange afghanske gutter sendes til Pakistan for å gå på skole. Utbygging av skolevesenet i Afghanistan kan være et bidrag til å motvirke denne type barnemigrasjon. Dersom man klarer å få til at flere barn ikke bare begynner på skolen, men også fullfører primærutdanningen hjemme på afghanske skoler, vil dette være et viktig nasjonsbyggende tiltak. Norge har blant annet finansiert bygging av 85 skoler i Faryab provins. Videre har Norge bidratt til Verdensbankens prosjekt EQUIP (Education Quality Improvement Program), som er det viktigste programmet myndighetene har for blant annet bygging av skoler. Norge bidrar også med en betydelig nødhjelpsinnsats i Afghanistan. De humanitære behovene i landet er og vil være store i lang tid framover.

Afrikas Horn

Målet for innsatsen på Afrikas Horn er å bidra til regional stabilitet og utvikling. Siden Eritrea oppnådde selvstendighet i 1993 har Norge bidratt med bistand og støtte til gjenoppbygging av landet. Parallelt har imidlertid mange, også enslige mindreårige, forlatt Eritrea. I 2011 var Eritrea det femte største landet Europa mottok enslige, mindreårige asylsøkere fra.34

Mange eritreere har flyktet til Sudan. UNHCR har satt i gang et prosjekt med sikte på å kunne tilby de eritreiske flyktningene varig opphold i Sudan. Det skjer i samarbeid med FNs utviklingsfond (UNDP) og sudanske myndigheter. Norge støtter dette prosjektet med midler over tre år, fram til 2013, og ser prosjektet i nær sammenheng med bruk av gjenbosettingsinstrumentet. 35

Også fra Somalia mottar Norge og andre europeiske land et stort antall asylsøkere, hvorav mange er barnefamilier. Somalia var i 2011 nummer to på listen over land Norge mottar enslige, mindreårige asylsøkere fra. Det viktigste for å motvirke flukt fra Somalia, er å skape et grunnlag for fred, stabilitet og utvikling i landet. Kvinner og barn er de som har lidd mest under 20 år med lovløshet, volds- og krigshandlinger.

Barn som vokser opp i Somalia har i dag svært begrensede muligheter til skolegang og utdannelse. Norge har gjennom FN og andre organisasjoner bidratt med omfattende humanitær nødhjelp, men også med tiltak for å skaffe dem som har måttet flykte tak over hodet og et skoletilbud. Norge har også støttet yrkesutdanning for særlig utsatte ungdomsgrupper. Innsatsen er dels rettet mot somaliske flyktninger i nabolandene, først og fremst Kenya, men også sårbare grupper bosatt i Somalia. Norge har videre gjennom en årrekke vært aktivt engasjert med støtte til freds- og forsoningsprosessen og tiltak for stabilisering av situasjonen i landet.

Irak

Norsk bistandsinnsats i Irak er begrenset til noen områder der Norge, i tråd med irakiske myndigheters ønsker, bidrar til gjenoppbygging av landet. Norge bistår med kapasitetsbygging både i offentlig sektor og i det sivile samfunn, og yter fortsatt noe humanitær bistand til Irak i form av bidrag til UNHCR og ICRC, samt bistand til minerydding. Selv om denne støtten ikke har barn som målgruppe, vil mye av den sivile støtten, som kvinnerettet bistand og minerydding, også komme barna til gode.

Tidligere kom det et betydelig antall mindreårige asylsøkere fra Irak til Norge. Majoriteten av disse kom fra de kurdiske områdene i den nordlige delen av landet. Antallet enslige mindreårige fra Irak er nå lavt.36 Norske myndigheter har god dialog med myndighetene i de kurdiske selvstyreområdene (KRG) om hvordan vi kan bidra til å legge til rette for at enslige mindreårige uten beskyttelsesbehov kan gis en ny start ved retur til hjemlandet.37 Også problematikken knyttet til tvangsekteskap er tema i denne dialogen.

Russland

Norge mottar relativt mange asylsøkere fra Russland, hvorav de fleste har sin opprinnelse i Nord-Kaukasus. Av disse er det en betydelig andel barnefamilier. Fra 1996 har Norge ytt prosjektstøtte til Nord-Kaukasus, for særlig å hjelpe ofrene for konfliktene i regionen, herunder kvinner og barn. Støtten har favnet over humanitær bistand, reintegreringstiltak for flyktninger og internt fordrevne, og demokrati- og menneskerettighetstiltak. Innenfor rammen av et bredt bilateralt samarbeid med Russland, søker Norge å bidra til økt respekt for grunnleggende rettigheter. Norge arbeider likeledes i internasjonale samarbeidsorganisasjoner som FN, Europarådet og OSSE38 for å rette verdenssamfunnets oppmerksomhet mot utfordringene i Nord-Kaukasus. Innsatsen kommer også barna i dette området til gode.

2.8 Bistand til flere

Det er behov for å motvirke den utviklingen vi ser ved at unge mennesker utsettes for en risikofylt reise med et høyst usikkert utfall, fordi de ikke ser et livsgrunnlag der de er født eller oppvokst. I økende utstrekning erkjenner verdenssamfunnet at det er nødvendig å se migrasjon i et utviklingsperspektiv. Verdensbanken er en av de internasjonale organisasjonene som nå setter dette på dagsorden. I et utviklingsperspektiv er det nødvendig å tydeliggjøre forventninger til de stater vi samarbeider med om at god migrasjonsforvaltning er et nøkkelelement i et likeverdig stat-til-stat-samarbeid. EUs handlingsplan for enslige mindreårige er et eksempel på at sammenhengen mellom migrasjon og utvikling i økende grad aktualiseres. Her oppfordres EUs medlemsland til å integrere migrasjon bedre i sitt utviklingssamarbeid.

Noen land, blant annet Danmark, har gjennom den såkalte strategiske ramme for nærområdeindsatsen(Region of Origin Initiative) som mål å sikre flyktninger og internt fordrevne et eksistensgrunnlag og beskyttelse i nærområdene.

Norge mottar et stort antall enslige mindreårige asylsøkere, sammenliknet med mange andre europeiske land. Forutsatt at den enkelte enslige mindreårige asylsøker oppholder seg i mottak i ett år før bosetting, beløper mottaks- og integreringsutgiftene seg samlet til i overkant av 5 mill. kroner per enslige mindreårige.39 Det er et dilemma at det brukes store summer på et relativt lavt antall personer som vanligvis ikke kommer fra de mest ressurssvake familiene i opprinnelseslandet.

Den største gruppen av enslige mindreårige har kommet fra Afghanistan, og opphold i mottak eller omsorgssenter for denne gruppen kostet i 2009 betydelig mer enn den samlede sivile bistanden fra Norge til Afghanistan, som samme år utgjorde 720 mill. kroner. Dette illustrerer at det kan være hensiktsmessig å se på hvorvidt bruken av norske bistandsmidler kan forebygge migrasjon av barn og hvordan en slik tilnærming kan legge til rette for løsninger som gagner alle parter.

Et flertall av enslige mindreårige som kommer til Norge i dag får en oppholdstillatelse. Enslige mindreårige fra Afghanistan får ofte innvilget beskyttelse (asyl) fordi de mangler omsorgstilbud i hjemlandet, da sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er slik at barn uten omsorgspersoner anses å ha et behov for beskyttelse. Oppsporing av omsorgspersoner har vist seg å være vanskelig,40 og det har vært behov for å se på alternative omsorgsløsninger. Norge har derfor, sammen med flere andre europeiske land, tatt initiativ til å etablere omsorgstilbud i enslige mindreåriges opprinnelsesland. Dette er et prosjekt hvor migrasjon og bistand ses i sammenheng. I de tilfellene hvor fravær av omsorgspersoner i hjemlandet er utslagsgivende for at det gis en oppholdstillatelse, vil et omsorgstilbud i hjemlandet muliggjøre en forsvarlig retur. Samtidig skal også en del av plassene kunne benyttes av lokal ungdom.41 Etablering av et slikt tilbud vil også generelt kunne bidra til forbedrede vilkår for økonomisk vekst i avsenderlandene. Erfaring fra bistand til flyktninger viser at tiltak som også tilgodeser opprinnelseslandet er gunstig både for målgruppen (barn og unge), og deres hjemland.