3 Barn i flyktningleirer

3.1 Innledning

I dette kapittelet omtales situasjonen for barn som befinner seg i flyktningleirer eller i såkalte «urban settings» (urbane flyktningmiljø). Barn som søker om beskyttelse i Europa kan ha oppholdt seg i flyktningleirer underveis på reisen. Når det gjelder de barna som blir værende i leirene, med eller uten familie, finnes det imidlertid noen særegne løsninger som det vil redegjøres for her.

3.2 Barn i flyktningleirer

Både i flyktningleirer og i urbane flyktningmiljø befinner det seg mange barn som er alene, dvs. uten familie. Dette kan ha flere årsaker. Barna kan være på vei til Europa, enten de selv har valgt å reise avgårde eller de har blitt sendt ut av foreldrene.1 Barna kan også ha blitt skilt fra foreldrene før eller under flukten. For eksempel kan det være slik at barna etterlates fordi foreldrene, av økonomiske eller sikkerhetsmessige grunner, ikke makter å ta dem med videre på reisen.

Flyktningleirene i Øst-Sudan kan illustrere noen problemstillinger man står overfor mht. barn som er på flukt alene. Siden 2004 har det kommet et kontinuerlig tilsig av nye eritreiske flyktninger. Mellom januar 2008 og oktober 2010 ankom om lag 3 000 enslige mindreårige Shagarab-leiren i Øst-Sudan. I følge UNHCR er det en trend at de nyankomne ikke blir værende i leirene, men forsvinner etter svært kort tid, antakelig i retning Europa og Midt-Østen. Det pågår en hektisk virksomhet med transport av mennesker til og fra leirene i Øst-Sudan. At det i denne virksomheten foregår menneskesmugling synes åpenbart, og trolig foregår også menneskehandel. UNHCR antar at det er mange tilfeller de aldri får vite noe om.

En stor andel av verdens flyktninger blir værende i flyktningleirer over lang tid. UNHCR arbeider imidlertid kontinuerlig for å finne varige løsninger for flyktninger. Tre ulike varige løsninger er definert. De to mest brukte løsningene er repatriering og lokal integrering, som innebærer hhv. å vende tilbake til hjemlandet i trygghet eller integrering i regionen. Dersom slik lokal bosetting ikke lar seg gjennomføre gjenstår gjenbosetting som en mulig løsning, dvs. overføring til et tredjeland, for eksempel Norge, etter avtale med UNHCR.

3.3 Repatriering

Repatriering innebærer at flyktningen reiser tilbake til hjemlandet.2 Dersom UNHCR skal anbefale repatriering må det være mulig å vende tilbake i trygghet og uten fare for forfølgelse. Dette kan typisk være aktuelt når en konflikt opphører og/eller det finner sted et regimeskifte med påfølgende positiv utvikling i landet.

Norge har en såkalt «tilbakevendingsordning» som består i at det gis støtte til selve hjemreisen samt til reintegrering i hjemlandet. Tilbakevendingsordningen gjelder kun for personer som har fått en oppholdstillatelse i Norge.

3.4 Lokal integrering

Lokal integrering innebærer at flyktningen får mulighet til å bosette seg varig i det landet han/hun har kommet til, typisk i et naboland eller i en region nær hjemlandet. Denne løsningen innebærer at det språklig og kulturelt kan være lettere å tilpasse seg og bli integrert i samfunnet, samt at det kan være enklere å vende tilbake til hjemlandet om situasjonen der bedrer seg. For barn kan dette være en mulighet for å vokse opp i relativt kjente omgivelser, og representerer derfor en løsning som, relativt sett, kan innebære stabilitet og trygghet. For land som bistår UNHCR i arbeidet med flyktninger er det en økonomisk realitet at man kan hjelpe langt flere flyktninger om de får bistand i nærområdet enn om de overføres til land i vår del av verden.3

3.5 Gjenbosetting

Når det ikke er mulig å få beskyttelse i hjemlandet eller regionen, kan UNHCR forsøke å løse situasjonen ved gjenbosetting. Det vil si at UNHCR anmoder et av landene som de har avtale om gjenbosetting med, om å ta i mot et gitt antall flyktninger. Det er egne prosedyrer for intervjuing og håndtering av barn som er alene.4 Antall land i verden som mottar flyktninger for gjenbosetting er begrenset. Dette er derfor en løsning som kommer svært få av verdens flyktninger til gode.5

I 2011 hadde Norge en kvote på 1 200 gjenbosettingsplasser.6 For både 2010 og 2011 har det vært en målsetting at kvinner og jenter skal utgjøre 60 prosent av kvoten.7 Både kvotens størrelse og mål om kvinneandel videreføres for 2012. De fleste barn som gjenbosettes kommer sammen med sine familier, dvs. med én eller begge foreldrene. I 2010 gjenbosatte Norge omlag 520 barn, mens det i 2011 ble gjenbosatt 631 barn. Av de 631 barna i 2011 var 49 enslige mindreårige som ble tatt ut på uttakskommisjoner i Tunisia.8 Andelen gutter og jenter har vært ganske jevnt fordelt disse årene, men av de 49 enslige mindreårige var det 31 gutter og 18 jenter.

I følge UNHCR er det vanskelig å få gjenbosatt enslige mindreårige, da landene opplever dette som en krevende gruppe å integrere. Også norske kommuner melder om kapasitetsproblemer når det gjelder bosetting av denne gruppen. Barn som har blitt splittet fra sin nære familie eller som er etterlatt i regionen/nærområdet, og har nær familie i Norge, kan også tas ut som overføringsflyktninger til Norge. Det må foretas en DNA-analyse slik at slektskapet er avklart før barnet kan tas ut på kvoten.

3.6 Strategisk bruk av gjenbosetting

Gjenbosetting er et virkemiddel for å gi flyktninger et liv i trygghet. Realiteten er imidlertid at bare en liten andel flyktninger kan hjelpes på denne måten.

I de senere årene har UNHCR, i samarbeid med noen av medlemslandene, forsøkt å sette arbeidet med gjenbosetting inn i en bredere sammenheng. Målet er å bruke gjenbosettingsinstrumentet, og eventuelt humanitær bistand, som forhandlingskort ovenfor vertslandenes myndigheter for å bedre situasjonen for flyktningene som blir værende i første asylland. Dette innebærer at UNHCR sammen med medlemslandene tilbyr gjenbosetting og humanitær bistand, samtidig som det er dialog med vertslandets myndigheter for å styrke mulighetene for lokal integrering og bedring av forholdene for de gjenværende flyktningene, eksempelvis gjennom tilgang til helsetjenester, utdanning m.m.

Strategisk bruk av gjenbosetting vil neppe være mulig i alle land som huser et større antall flyktninger, men kan bidra til å løse opp i vanskelige situasjoner i noen land når forholdene ligger til rette for det.

Øst-Sudan har en av verdens mest fastlåste flyktningsituasjoner med 66 000 flyktninger, hovedsakelig eritreiske, som har vært avhengige av humanitær bistand i flyktningleirer i opp mot 40 år. Norge har valgt å satse på strategisk bruk av gjenbosetting i Øst-Sudan, gjennom å ta imot flyktninger og samtidig gå inn med bistands- og humanitære midler til et treårig prosjekt i regi av UNHCR mfl. Målet er å omgjøre leirene til selvforsynte lokalsamfunn. Denne typen prosjekt kan komme flyktninger som har oppholdt seg i Øst-Sudan i mange år til gode, herunder barn som er født i leirene. Norge har overført midler til UNHCR i 2011 til helserettede tiltak i Øst-Sudan, slik at blant annet saker som fremmes for gjenbosetting er tilstrekkelig opplyste mht. helsetilstand og eventuelt andre oppfølgingsbehov.

Norge har også overført midler for å øke UNHCRs kapasitet til å identifisere og behandle saker som gjelder barn i Dadaab-leiren i Kenya, særlig enslige mindreårige. Det er stort behov for personell med barnefaglig kompetanse som kan vurdere både beskyttelses- og gjenbosettingsbehov. Norge er også involvert i tiltak for strategisk gjenbosetting i andre land, eksempelvis Iran.9 Det er nødvendig å fortsette arbeidet med strategisk gjenbosetting for å løse opp i vanskelige flyktningsituasjoner, herunder for å styrke barns livssituasjon.