8 Nasjonalt system for å følge opp folkehelsepolitikken

Skal vi lykkes med folkehelsearbeidet er det nødvendig med et langsiktig perspektiv og vedvarende politisk og administrativ oppmerksomhet. Det kan være krevende å prioritere forebyggende arbeid i konkurranse med andre samfunnsoppgaver. Forventninger og krav til tjenestetilbudet, media og profesjonsinteresser trekker oppmerksomhet og ressurser i retning av spesialisthelsetjenesten. I tillegg skaper den tverrsektorielle karakteren til folkehelsearbeidet ekstra utfordringer når det gjelder samordning av politikken.

Regjeringen legger i denne stortingsmeldingen noen rammer for en langsiktig oppfølging av folkehelsearbeidet som skal bidra økt politisk oppmerksomhet og bedre nasjonal samordning. Et sentralt tiltak er en folkehelsepolitisk melding til Stortinget hvert fjerde år. En slik Stortingsmelding må også redegjøre for utfordringene i den samiske befolkning. I tillegg skal arbeidet med å samle styringssignalene for folkehelsepolitikken på nasjonalt nivå styrkes. Samarbeidet med kommunesektoren, universitets- og høgskolesektoren og næringslivet skal styrkes og det skal være kontaktmøter med frivillig sektor og andre berørte.

Folkehelsepolitikken må være i kontinuerlig utvikling. Det krever robuste og forutsigbare styringsprosesser og jevnlig politisk drøfting av utfordringene.

Folkehelseloven er bygget opp slik at den pålegger både statlige og lokale myndigheter å sørge for systematisk og langsiktig folkehelsearbeid. Ved høringen av folkehelseloven var det stor tilslutning til at loven skal gjelde for alle forvaltningsnivåer og sektorer. Mange høringsinstanser påpekte at statlige myndigheters også måtte forpliktes til å fremme folkehelse etter prinsippet om «helse i alt vi gjør» på samme måte som kommuner og fylkeskommuner. Loven omfatter nå også statlige myndigheter generelt. Ved Stortingets behandling av folkehelseloven, jf. Innst. 423 L (2010–2011), uttalte en samlet helse- og omsorgskomité at:

«Komiteen vil videre understreke at den forutsetter at regjeringen velger en tilsvarende arbeidsform som den som nå blir pålagt kommunene».

Loven stiller krav til et systematisk og langsiktig folkehelsearbeid. Stortinget bør av tilsvarende grunner ta stilling til helheten i det nasjonale folkehelsearbeidet og ikke bare ved behandling av enkeltsaker. Det har ikke vært en fast rutine at Stortinget samlet vurderer det nasjonale folkehelsearbeidet. Det er ofte enkeltsaker, innen tobakk, smittevern og ernæring som preger politikken uten at dette har inngått som del av en større helhetlig politikk for å fremme befolkningens helse. Denne regjeringen har grepet fatt i dette. Først ved St.meld. nr. 20 (2006–2007) om sosiale helseforskjeller som i større grad løftet folkehelsepolitikken fram som en tverrsektoriell oppgave. Ved samhandlingsreformen ble dette perspektivet ytterligere styrket. I Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 varslet regjeringen at

«Folkehelse skal løftes frem som tema på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Regjeringen vil ha et systematisk og langsiktig arbeid på tvers av sektorer, og vil foreslå bedre forankring av folkehelsearbeidet også på statlig nivå».

I denne stortingsmeldingen er det gjort rede for hvordan statlige myndigheter skal fremme folkehelse gjennom langsiktig og systematisk arbeid for å fremme befolkningens helse og utjevne sosiale helseforskjeller med de midlene som er tilgjengelig.

8.1 Styringssystem for nasjonalt tverrsektorielt folkehelsearbeid

Folkehelseloven setter krav til et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid. For kommuner og fylkeskommuner er prioriteringer og politisk forankring knyttet til prosessene etter plan- og bygningsloven.

Mange samfunnssektorer har ansvar for å følge opp folkehelseloven og folkehelsemeldingen. Det gjelder flere departementer, direktorater, forskningsinstitusjoner, fylkesmannen, fylkeskommunen og kommunene. Frivillig sektor og sivilsamfunnet vil også spille en stor rolle. Det er derfor behov for en bedre samordnet og kunnskapsbasert innsats. Videre må det sikres nødvendig dokumentasjon, både før tiltak iverksettes og i oppfølgingen. Regjeringen vil sørge for å legge fram en stortingsmelding om folkehelsepolitikken hvert fjerde år og styrke samordningen av de statlige styringssignalene i de årlige styringsprosessene, for eksempel gjennom et folkehelsepolitisk styringsdokument. Regjeringen vil også bidra til erfaringsutveksling og kunnskapsoppbygging overfor kommunesektoren og forskningsmiljøer. Det skal blant annet vurderes å etablere en nettside for gode eksempler og regelmessig arrangere folkehelsemønstringer og konferanser.

Regjeringen vil bygge opp et nasjonalt system for styringsdata om folkehelse for å sikre systematisk, langsiktig og kunnskapsbasert folkehelsepolitikk i tråd med de prinsipper som folkehelseloven legger opp til.

Dette innebærer blant annet:

1. Staten skal ha nødvendig oversikt over folkehelseutfordringene, og ta stilling til hva dette innebærer, blant annet samfunnsmessige, økonomiske og menneskelige konsekvenser og behov for tiltak.

2. Regjeringen skal fastsette mål og strategier for folkehelsearbeidet for å møte nasjonale folkehelseutfordringer.

3. Staten skal bruke virkemidler i alle sektorer for å nå målene og bidra til at kommuner og fylkeskommuner når målene.

4. Staten skal sørge for regelmessig gjennomgang av status i forhold til de fastsatte målene.

5. Staten skal involvere og samarbeide med aktuelle aktører i sivilsamfunnet.

På samme måte som folkehelseloven stiller krav til kommuner og fylkeskommuner, legger regjeringen opp til en tilsvarende fireårssyklus for staten.

Det er nær sammenheng mellom helse og livskvalitet. Arbeidet med bedre mål, indikatorer og styring for å fremme folkehelsen skal sees i sammenheng med bedre mål for utvikling av samfunnet som helhet, herunder vurderingen av utviklingen av livskvalitetsindikatorer, og indikatorer for de menneskelige ressursene i samfunnet. Helsetilstanden er sammen med samfunnets kunnskapsnivå gode indikatorer på humankapitalen i en befolking. For å sikre en bred forankring av folkehelsearbeidet og gode faglige innspill til statens folkehelsepolitikk vil Helse- og omsorgsdepartementet vurdere å etablere et folkehelsepolitisk råd.

8.2 Utvikle mål og indikatorer for å følge utviklingen

En forutsetning for et styringssystem er oversiktlig og relevant styringsinformasjon av god kvalitet. Arbeidet med å utvikle et bedre styringssystem skal baseres på eksisterende systemer men hvor vi skal ha bedre samordning og utnytte bedre eksisterende informasjon. De overordnede målene for regjeringen er omtalt i kapittel 1.

8.2.1 Videreutvikling av resultatmål og indikatorer

De overordnete folkehelsemålene må konkretiseres med resultatmål og indikatorer som gir relevant styringsinformasjon for ansvarlige sektorer. Dette følger av prinsippet om at de som har virkemidler har ansvar, uavhengig av sektor. Egnede mål og indikatorer må hentes fra de ansvarlige sektorenes mål- og rapporteringssystemer, og gi styringsinformasjon som kan brukes i sektorenes lærings- og utviklingsarbeid.

Et eksempel på konkretisering av mål kan være økt fysisk aktivitet, som vil være et viktig folkehelsemål, men som er mindre egnet for å ansvarliggjøre andre sektorer. Formuleringer som på en bedre måte kan konkretisere målet om økt fysisk aktivitet kan være tilgang til grøntområder og lengde med sykkelveier.

I tillegg er det slik at når tiltak rettes mot kjente påvirkningsfaktorer, er det mulig å måle resultatene i form av redusert helserisiko lenge før de vil slå ut på reell sykdom og død i befolkningen. Mål på påvirkningsfaktorer som levekår og sosiale og miljømessige forhold og tilrettelegging for god helse vil ofte være bedre styringsverktøy. Dette betinger god kunnskap om den helsemessige betydningen av påvirkningsfaktoren. Det er ikke alltid en opplagt sammenheng mellom en bakenforliggende faktor og helsen. For eksempel vil sykkelveier kun være en helsefremmende faktor i den grad de faktisk blir brukt. Sykkelveier er en godt egnet, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å nå målet om økt fysisk aktivitet. Det er summen av mange tiltak som gir effekt. Et annet eksempel på et bakenforliggende forhold med stor betydning for helsetilstanden i en kommune, i fylket og nasjonalt, er forekomsten av frafall fra videregående skole. Det er derfor tatt inn i folkehelseprofilene til kommuner og fylker.

Betydningen av å rette innsats mot levekår og sosiale og miljømessige forhold, gjenspeiles i innsatsområdene i denne meldingen. Eksempler på dette er miljø, barn og unges oppvekstforhold og arbeid og næringsliv. Dette samsvarer med perspektivet som ligger i St. meld. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for utjevning av sosiale helseforskjeller. Det er etablert et rapporteringssystem for å følge med på utviklingen i politikken for å utjevne sosiale helseforskjeller. Dette vil danne utgangspunkt for utvikling av indikatorsystemet som skal bidra til at framtidig politikk samsvarer med nasjonale folkehelsemål. Resultatmål og indikatorer skal utvikles på flere av innsatsområdene i det tverrsektorielle arbeidet, for eksempel innen områder som miljø og helse, samferdsel, utdanning og arbeidsliv. Det skal tas utgangspunkt i de ansvarlige sektorenes mål- og rapporteringssystemer, og mål og indikatorer skal tilpasses sektorens egne behov for utvikling og styring.

I den nasjonale strategien Ulykker i Norge er det fastslått at fram mot 2014 vil regjeringen arbeide for å tallfeste nasjonale mål for reduksjon av ulykker som medfører personskader, totalt og for aktuelle sektorer. Målene skal inngå i den folkehelsepolitiske meldingen til Stortinget.

I tillegg til å måle resultatene av folkehelsearbeidet i ettertid, skal målene og indikatorene også brukes aktivt for å utvikle den framtidige politikken, blant annet i helsekonsekvensvurderinger. Framtidig politikk skal vurderes ut i fra i hvilke grad de bidrar til å nå målene eller om de bidrar til å ta oss lengre fra målene. Mål- og konsekvensvurderinger skal synliggjøres i beslutningsprosessene. Helsekonsekvensvurderinger kan belyse hvor beslutningene kan innebære økt sykdom og tidligere død og at helsehensynet veies opp mot andre hensyn. Resultatmål og indikatorer skal videre brukes som grunnlag for å utarbeide folkehelsepolitiske redegjørelser til Stortinget.

Helsedirektoratet skal koordinere arbeidet med å utvikle flere mål og indikatorer. Arbeidet skal bygge videre på eksisterende mål og indikatorer.

I tillegg skal arbeidet bygge på Verdens helseorganisasjons globale mål for reduksjon i for tidlig død, inklusiv målene som gjelder livsstilssykdommer, med nasjonale tilpasninger Den europeiske prosessen i Verdens helseorganisasjon med å utvikle mål på psykisk helse og trivsel skal også legges til grunn i utviklingen av de nasjonale resultatmålene og indikatorene. Videre skal arbeidet ses i sammenheng med tilsvarende arbeid for å utvikle bedre mål for å følge samfunnsutviklingen herunder brutto nasjonal livskvalitet.

Alle aktuelle etater skal samarbeide om dette utviklingsarbeidet. For eksempel skal miljøverndirektoratene og samferdseldirektoratene bidra med utvikling av mål og indikatorer innen miljø og helse blant annet knyttet til fysisk aktivitet. Arbeids- og velferdsdirektoratet skal videreutvikle mål om forholdet mellom arbeid, velferd og helse og inkludering, og Utdanningsdirektoratet i arbeidet med å videreutvikle mål innen barnehage- grunn- og videregående skole. Andre relevante etater er Statens institutt for rusmiddelforskning, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Mattilsynet. I tråd med folkehelsepolitikkens helhetlige helseperspektiv, skal det også utvikles mål og indikatorer som synliggjør sosial inkludering og livskvalitet. Statistisk sentralbyrå og Nasjonalt folkehelseinstitutt skal trekkes inn i arbeidet. Det skal legges vekt på å få fram ulikhetsdimensjonen i all utvikling av mål og indikatorer.

Det vil ta tid å etablere et helhetlig system for styringsdata. Det er derfor aktuelt med en gradvis innfasing. Første forslag til nye resultatmål skal legges fram samtidig som Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt skal presentere de første årlige rapportene om folkehelseutfordringer og status i arbeidet med folkehelsen i Norge. Helsedirektoratets skal skissere hvordan indikatorene skal utvikles og drøfte flere aktuelle resultatmål som skal utvikles i perioden 2014–2018. I tråd med statens internasjonale forpliktelser overfor samer som urfolk, må styringsdata om folkehelse også omfatte det samiske samfunnet.

8.2.2 Verdens helseorganisasjons globale mål for å forebygge livsstilssykdommer

FNs generalforsamling avholdt i september 2011 et høynivåmøte om livsstilssykdommer. Det var første gang temaet ble drøftet i FNs generalforsamling. Dette illustrerer den økte betydningen som lav- og mellominntektsland legger på nye utfordringer med livsstilssykdommer. Høynivåmøtet vedtok en politisk deklarasjon for å gi retning til det videre arbeidet. Deklarasjonen understreker at livsstilssykdommer er en av de største hindringene for økonomisk og sosial utvikling, kan begrense muligheten til å nå FNs tusenårsmål og fører til økt ulikhet mellom land og innad i land. FNs ulike organisasjoner må samarbeide for å møte utfordringen. Næringslivet og andre deler av det sivile samfunnet har et ansvar for å bidra. Verdens helseorganisasjon vil ha en koordinerende rolle i arbeidet.

Verdens helseforsamling har senere fulgt opp med å vedta målsettingen om 25 prosent reduksjon i tidlig død som følge av livsstilssykdommer innen 2025. Som ledd i gjennomføringen av dette har medlemslandene forhandlet fram et rammeverk med mål og indikatorer som verktøy for å følge utviklingen. Rammeverket legges fram for endelig vedtak i Verdens helseforsamling i mai 2013.

Norge vil arbeide for å nå målene i rammeverket. Flere av målene vil være ambisiøse også for norske forhold, mens vi på andre områder har mål som er mer ambisiøse enn de globale målene.

8.2.3 Verdens helseorganisasjons mål på psykisk helse og trivsel

Verdens helseorganisasjon anerkjenner de store utfordringene mistrivsel, psykiske plager og lidelser innebærer for individer og for samfunnet. Organisasjonen har flere prosesser knyttet til dette. Tidlig oppdagelse og intervensjon, bakenforliggende påvirkningsfaktorer og universelle tiltak er viktige tema. Trivsel1 blir framhevet som en sentral komponent i helsebegrepet, og skal sikre at de helsefremmende perspektivene blir ivaretatt i politikkutviklingen på psykisk helseområdet.

Økt trivsel i den europeiske befolkningen er ett av seks overordnede mål i Helse 2020 som er Verdens helseorganisasjons strategi for handling på tvers av myndigheter og samfunn for å fremme helse og trivsel i Europa. Organisasjonen er også i ferd med å utvikle en global handlingsplan for psykisk helse som vektlegger forebyggende og helsefremmende arbeid. I prosessen med å håndtere nye utfordringer med livsstilssykdommer er det en økende erkjennelse av at arbeidet må ses i sammenheng med psykisk helse.

I den europeiske prosessen knyttet til Helse 2020 er det satt ned en ekspertgruppe som gjennomgår definisjoner og muligheter for å operasjonalisere og måle trivsel. På bakgrunn av ekspertgruppens råd skal det utvikles mer konkrete mål og indikatorer. Arbeidet vil legge premisser for det norske arbeidet med å utvikle mål og indikatorer.

8.3 Folkehelsepolitisk melding til Stortinget

Regjeringen ønsker å styrke den politiske og demokratiske forankringen av folkehelsepolitikken, og vil legge fram en melding for Stortinget hvert fjerde år med en samlet kunnskapsbasert informasjon og regjeringens vurdering. Staten skal ha nødvendig oversikt over helsen både i hele befolkningen og i utvalgte grupper. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet skal utarbeide rapporter som grunnlag for en politisk statusvurdering.

Folkehelseinstituttet skal presentere data om og analyse av folkehelseutfordringer. Helsedirektoratet skal presentere status i folkehelsearbeidet indikatorer på politikkoppfølging og implementering. I dag utgir Folkehelseinstituttet ganske regelmessig en folkehelserapport som er en sammenstilt oversikt over folkehelsen i Norge, siste gang i 2010. Helsedirektoratet utgir hvert år en folkehelsepolitisk rapport som viser status for en rekke indikatorer for bakenforliggende påvirkningsfaktorer for helse og utjevning av sosiale helseforskjeller. Den folkehelsepolitiske rapporten utarbeides i nært samarbeid med direktorater og institutter fra en rekke sektorer. Regjeringen rapporterer hvert år til Stortinget om status for arbeidet med utjevning av sosiale helseforskjeller som vedlegg til statsbudsjettet.

Regjeringen mener en samlet og mer omfattende melding hvert fjerde år vil gi et bedre grunnlag for helhetlig politisk drøfting og vil gi det tverrsektorielle folkehelsearbeidet den politiske oppmerksomheten og behandling som området krever.

Formålet med rapportene fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet er å gi en faglig vurdering av status, utfordringer og muligheter i arbeidet med å fremme befolkningens helse. Utjevning av helseforskjeller skal være et gjennomgående perspektiv både i presentasjon av indikatorer og i vurdering av utfordringer og muligheter. Stortingsmeldingen skal også presentere indikatorer som gjelder urfolk, nasjonale minoriteter og innvandrere.

Regjeringen foreslår at de faglige rapportene sendes på høring til aktuelle instanser. Rapporten, sammen med høringsinnspill, vil danne utgangspunktet for regjeringens folkehelsepolitiske melding til Stortinget.

Meldingen skal inneholde en politisk vurdering av folkehelseutfordringene og mulighetene, en redegjørelse og vurdering av status i arbeidet med å nå folkehelsemålene og eventuelle forslag til endringer av strategier. For at Stortingets vurdering skal kunne være førende for styringsdialogen med kommunesektoren og statlige etater, bør behandlingen skje i forkant av Miljøverndepartementets utsending av nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, som sendes til kommuner og fylker hvert fjerde år. Det vil bidra til at nasjonal folkehelsepolitikk ses i sammenheng med regionalt og lokalt folkehelsearbeid. En slik syklus forutsetter at meldingen legges frem for Stortinget hvert fjerde år med første framleggelse våren 2015. Arbeidet vil være ledd i oppfølgingen av Verdens helseorganisasjons globale mål for å redusere forekomsten av livsstilssykdommer.

8.4 Utredningsinstruksen – vurdering av konsekvenser for befolkningens helse

Folkehelseloven §22 gir statlige myndigheter ansvar for å vurdere konsekvenser for befolkningens helse i virksomheten. Bestemmelsen gjør det klart at prinsippet om «helse i alt vi gjør» også gjelder for statlige myndigheter. Regjeringen ønsker å sikre systematisk vurdering av helsekonsekvenser på strategisk nivå, i tråd med utredningsinstruksen og folkehelseloven. Helse- og omsorgsdepartementet vil bistå andre departementer i slike vurderinger.

Utredningsinstruksen gjelder for utredningsarbeid som utføres i eller på oppdrag fra statlige forvaltningsorganer, det vil si departementer, direktorater og andre underliggende virksomheter. Instruksen har som formål å sikre god forberedelse av og styring med offentlige reformer, regelendringer og andre tiltak. Instruksen skal sikre at den instans som har ansvaret for saken utreder alle relevante og vesenlige konsekvenser, og at berørte instanser og offentligheten trekkes inn i beslutningsprosessen før beslutning fattes. Hver sak skal inneholde en vurdering av antatte vesentlige konsekvenser for statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning og for private, herunder næringsvirksomhet og enkeltpersoner.

Konsekvensene av et forslag skal vurderes i forhold til alle overordnede eller generelle hensyn som kan ha betydning for om det skal iverksettes. I tillegg til økonomiske og administrative skal også andre vesentlige konsekvenser utredes, blant annet konsekvenser for befolkningens helse, jf. instruksen punkt 2.3.2.

Utredningsarbeidet i departementene, ble evaluert i Rapport 2012:8 Graves det dypt nok? Om utredningsarbeidet i departementene fra Direktoratet for forvaltning og IKT. Funnene i rapporten er at utredningsinstruksen på flere områder ikke etterleves. Årsakene kan ha sammenheng med manglende kontroll og sanksjoner, manglende kompetanse og kapasitet og utviklingen i forholdet mellom fag og politikk. Tiltak som foreslås fra direktoratet er å vurdere endringer i instruksen, og sette i verk kompetansehevende tiltak og organisatoriske tiltak.

Til utredningsinstruksen er det utarbeidet en generell veileder i utredningsarbeid. Det er også utformet flere veiledere om utredning av for eksempel personvern, miljøkonsekvenser og likestillingsmessige konsekvenser. Helsedirektoratet skal utarbeide en veileder i vurdering av helsekonsekvenser. Fordelingskonsekvenser vil være en del av helsekonsekvensene siden utjevning av sosiale helseforskjeller er en del av folkehelsearbeidet. Målet med veilederen er å få et praktisk verktøy for departementer, direktorater og andre statlige myndigheter i å vurdere konsekvenser for befolkningens helse. Som et ledd i implementering av veilederen, vil Helsedirektoratets rolle utvikles for å understøtte utviklingen og gi tilbud om råd og veiledning i analyser av helse- og fordelingskonsekvenser, herunder utforme utredningsmandat og gi råd om gjennomføring.

8.5 Nasjonal samordning av folkehelsepolitikken

Utvikling av folkehelse, trivsel og livskvalitet som et overordnet samfunnsmål og folkehelsearbeidets tverrsektorielle karakter tilsier at det vil være nødvendig med statlig samordning av de folkehelsepolitiske føringene, blant annet som følge av Stortingets behandling av den regelmessige meldingen. Det vil derfor være hensiktsmessig å etablere en fast samordningsstruktur for iverksetting og utvikling av folkehelsepolitikken, hvor berørte departementer og direktorater møter. En slik samordningsgruppe vil bygge videre på departementsgruppen som følger opp strategi for utjevning av sosiale helseforskjeller og andre etablerte strukturer. Alternative organiseringer som kan sikre optimal og effektiv samordning, som er forpliktende for alle parter, og som åpner for nytenkning med hensyn til arbeidsformer vil bli vurdert av departementene i fellesskap, med bistand fra relevante kompetansemiljøer slik som Direktoratet for forvaltning og IKT.

Et av formålene vil være å sørge for at folkehelsepolitikken er forankret på tvers av departementer og direktorater, og at de ulike instansene har samordnende styringssignaler til blant annet fylkesmannen og respektive direktorater. Gruppen skal også følge med på evalueringer og forskning, bidra til å forberede den folkehelsepolitiske meldingen og utgjøre styringsgruppe for arbeidet med å utvike resultatmål og indikatorer og andre tverrdepartementale oppfølgingsoppgaver knyttet til folkehelsepolitikken.

Rollen til gruppen skal beskrives nærmere, blant annet saksforberedende oppgaver, rutiner for tilrådninger og politiske konsultasjoner, koordinering av arbeidet med å utvikle folkehelsemelding, koordinere og sikre styringssignaler til underliggende etater med videre. Videre vil kommuneproposisjonen og forventningsdokumentet til kommunal og regional planlegging være aktuelle dokumenter for slik samhandling.

8.6 Samarbeid med kommunesektoren

Regjeringen vil ha et aktivt samarbeid med kommunesektoren om utvikling og iverksetting av folkehelsepolitikken. Kommunene har et bredt ansvar og besitter virkemidler på tvers av sektorer. Det innebærer at mange av medarbeiderene i kommunen har ansvar for oppgaver som bidrar i det lokale folkehelsearbeidet.

Effektivt folkehelsearbeid omfatter sammensatte og helhetlige tiltak på alle nivåer. Samordning av folkehelsepolitikken bør skje gjennom gjensidig samarbeid mellom staten og kommunesektoren.

For kommunesektoren vil det være ønskelig at staten er samordnet og ryddig i sine forventninger til sektoren. Forventningene må bygge på de kommunalpolitiske virkemidlene og på at kommunene må ha nødvendig frihet til å kunne velge de beste løsningene for å løse folkehelseutfordringene. Det er like fullt et mål at nasjonale og lokale tiltak trekker i samme retning.

Samarbeid om folkehelsepolitikken skal forankres i konsultasjonsordningen mellom regjeringen og kommunesektoren. Siden folkehelse berører mange departementer vil dette være et egnet dialogforum. Helse- og omsorgsdepartementet har også bilaterale møter med KS som oppfølging av to bilaterale samarbeidsavtaler om henholdsvis samhandling og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten.

KS er også tilrettelegger for kvalitets- og innovasjonsarbeid i kommunene og har etablert flere læringsnettverk. Helse- og omsorgsdepartementet vil i samarbeid med KS vurdere om det skal etableres folkehelsenettverk for å bidra til kompetanseheving og erfaringsspredning. Det vil for eksempel være aktuelt å samarbeide om etablering av en nettside for deling av gode eksempler og erfaringer fra folkehelsearbeidet, og om felles folkehelsekonferanser.

Fylkeskommunen har også et ansvar for folkehelse som del av rollen som regional utviklingsaktør. Det er aktuelt å samarbeide med fylkeskommunen om flere oppgaver innen folkehelse, blant annet for å styrke samarbeidet mellom kommunene og frivillig sektor.

Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging ble vedtatt ved kongelig resolusjon 24. juni 2011 og er det første helhetlige dokumentet som handler om hva fylkeskommunene, kommunene og statlige myndigheter forventes å ta særlig hensyn til i planleggingen.