3 Norges samarbeid med EU

Norges samarbeid med EU er omfattende. Det har utviklet seg gradvis, spesielt i løpet av de to siste tiårene. Den mest omfattende avtalen er EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994. Norge har også en rekke avtaler på justisområdet, samt viktig samarbeid innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken.

3.1 EØS-avtalen

I likhet med de andre EFTA-landene hadde Norge en frihandelsavtale med Det europeiske fellesskap (EF) fra 1973. Den gjaldt i første rekke avvikling av toll på industrivarer. Gjennom Enhetsakten, som trådte i kraft i 1987, la EF-landene grunnlaget for et enhetlig indre marked. Formålet var å avvikle handelshindringer og gjennom felles regler etablere fritt varebytte og fri bevegelighet av kapital, tjenester og personer.

Det ble i 1990 innledet forhandlinger mellom EU og EFTA-landene med sikte på å utvide det indre marked til også å omfatte EFTA-siden, i et europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS). EØS-avtalen ble undertegnet av medlemsstatene i EF og EFTA 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Da besto EFTA av 7 medlemsland og EF av 12. Da Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer av EU i 1995, ble EU-siden utvidet til 15 land. Sveits valgte å stå utenfor EØS, og EFTA-siden i EØS ble redusert til tre land. Sveits har siden inngått egne bilaterale avtaler med EU på en rekke sektorer. Når EU utvides med nye medlemsland, blir landene også med i EØS-avtalen. Etter EUs utvidelser i 2004 og 2007 med 12 nye land består EØS i dag av 27 EU-land og 3 EFTA-land (Norge, Island og Liechtenstein). Når Kroatia blir medlem av EU i 2013, vil EØS utvides til å omfatte 31 land.

3.1.1 Formål og innhold

EØS-avtalens formål er å knytte EØS/EFTA-landene til EUs indre marked gjennom et felles regelverk for fritt varebytte og fri bevegelse av personer, tjenester og kapital, samt felles konkurranseregler. EØS-avtalen skaper et ensartet økonomisk samarbeidsområde mellom EU og EØS/EFTA-landene. Norske borgere og bedrifter skal behandles likt med EU-borgere og bedrifter i EU og omvendt innenfor avtaleområdet. Dette bidrar til å bryte ned handelsbarrierer og gi forutsigbare og like rammevilkår.

Deltakelse i det indre marked innebærer at et produkt som er godkjent i ett land, som hovedregel også er tillatt å omsette i de andre 29 EØS-landene. Utenlandske tjenesteytere har som hovedregel krav på å kunne tilby sine tjenester på lik linje med nasjonale tjenesteytere. Utenlandske investorer har, med begrensede unntak, rett til etablering og til likebehandling med nasjonale investorer.

EØS-avtalen omfatter også felles regler og krav til varer og tjenester og annen økonomisk aktivitet for å ivareta hensyn til helse og sikkerhet, miljø og forbrukerbeskyttelse. Den omfatter også nærmere samarbeid på områder som forskning og utvikling, miljø, utdanning og sosialpolitikk.

Arbeidstakere og studenter fra andre EØS-land har som hovedregel krav på likebehandling med vertslandets egne borgere. Dette gir muligheter for å arbeide og studere i EØS-området med rett til trygdeytelser og helsebehandling.

Norsk deltakelse i EU-programmer

EØS-avtalen omfatter også deltakelse i EUs programmer og andre aktiviteter på områder utenfor regelverket for de fire friheter. Norge deltar i til sammen 20 programmer på områder som forskning og innovasjon, utdanning, kultur, ungdom, miljø, folkehelse, transport og likestilling. Det gir skoleelever, ungdom, studenter, forskere, bedrifter, organisasjoner, institusjoner og myndigheter tilgang til metode- og kunnskapsutvikling som skjer innenfor rammen av EU. Programmene spiller videre en viktig rolle i politikkutviklingen i EU og er dermed også en sentral kanal for norske myndigheter.

Foto: Paul Sigve Amundsen, Senter for internasjonalisering av utdanning.

For perioden 2007–2013 deltar Norge i en rekke nye og eksisterende programmer. Kontingenten for norsk deltakelse, inkludert byråsamarbeid, utgjorde i 2011 ca. 207 mill. euro. I perioden 2007–2013 ligger kontingenten i gjennomsnitt på ca. 210 mill. euro årlig, stigende fra 130 mill. euro i 2007 til ca. 290 mill. euro i 2013. EØS/EFTA-statenes bidrag beregnes ut fra deres BNP og uttrykkes i prosent av EUs programbudsjett, den såkalte «proporsjonalitetsfaktoren» for EØS/EFTA-statene. For 2011 er faktoren satt til 2,38 prosent, mot 2,28 prosent for 2006. Økningen skyldes relativt større økning i BNP-tallene for EØS/EFTA-landene sammenlignet med EUs medlemsland. Norges andel av kontingenten utgjorde i 2011 95,8 prosent av EØS/EFTA-statenes samlede bidrag.

3.1.2 Kjennetegn ved EØS-avtalen

EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Det innebærer at den kontinuerlig oppdateres etter hvert som EU videreutvikler sitt regelverk på de områder som omfattes av avtalen. Siktemålet er at et enhetlig regelverk opprettholdes. Da avtalen ble undertegnet i mai 1992, inneholdt den 1875 rettsakter. Siden ikrafttredelsen av EØS-avtalen er 9008 rettsakter innlemmet i avtalen (pr. 30. august 2012). Nærmere halvparten av disse er erstattet med nye rettsakter og er derfor ikke i kraft lenger. Det totale antall gjeldende rettsakter var 4445 30. august 2012. Rundt 70–80 prosent av disse rettsaktene er utfyllende bestemmelser for gjennomføring av mer overordnet regelverk.

Det indre marked baserer seg på et felles regelverk som praktiseres enhetlig i hele EØS-området. Ensartethet (homogenitet) i regelverksutviklingen er derfor et bærende prinsipp i samarbeidet. Dette gjelder både gjennomføring og håndheving.

EØS-avtalen bygger på at vedtak fattes ved enstemmighet. Det innebærer at nytt regelverk innlemmes i EØS-avtalen ved enighet mellom EU og EØS/EFTA-landene. Avtalen har regler for hvordan manglende enighet om innlemmelse av nytt regelverk skal håndteres. Dette er nærmere omtalt i kapittel 5.

3.1.3 Avtalens institusjonelle oppbygging

EØS-samarbeidet består av en EFTA-pilar og en EU-pilar, med en overbygning av felles EØS-organer. Det institusjonelle oppsettet for samarbeidet blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. Bakgrunnen for to-pilarsystemet er at EFTA og EU fungerer etter ulike prinsipper og målsetninger. EU-landene har gjennom traktatene tildelt myndighet til felles institusjoner som treffer beslutninger på mange områder. Mange av beslutningene får i tillegg direkte virkning i EU-landene. EØS-avtalen bygger på de samme prinsippene som EFTA-samarbeidet, som er et mellomstatlig samarbeid. Det innebærer at EUs rettsakter ikke kan innlemmes i EØS før etter godkjenning i hvert EØS/EFTA-land og beslutning i EØS-komiteen. EØS/EFTA-landene må således være enige om å innlemme nytt regelverk i EØS-avtalen.

De fleste rettsaktene som vedtas i EU kan inntas i EØS-avtalen uten samtykke fra Stortinget. Samtykke fra Stortinget kreves i henhold til Grunnloven § 26 annet ledd for rettsakter som krever ny lov eller stortingsbeslutning, eller forøvrig anses som en sak av «særlig viktighet».

Nærmere om EØS-institusjonene

EØS-rådet er det øverste organet i EØS-samarbeidet og fastlegger de politiske retningslinjer for samarbeidet. Rådet møtes to ganger i året på politisk nivå. EØS-komiteen er det felles beslutningsorganet mellom EØS/EFTA-landene og EU, og møtes normalt syv ganger årlig på embetsnivå. Komiteen har hovedansvaret for det løpende EØS-samarbeidet og treffer beslutninger om å innlemme nye EU-rettsakter i EØS-avtalen.

Det er to rådgivende komiteer i EØS-samarbeidet, Parlamentarikerkomiteen og Den konsultative komité. I Parlamentarikerkomiteen møter representanter for EØS/EFTA-landenes nasjonalforsamlinger og representanter for Europaparlamentet. Deltakelse her gir en viktig mulighet for dialog med Europaparlamentet om EU/EØS-spørsmål. Den konsultative komité består av representanter fra arbeidslivets parter i EØS/EFTA-landene og representanter for Den økonomiske og sosiale komité i EU.

Det er også opprettet et EFTA-forum for lokale og regionale myndigheter.

EFTAs faste komité er EFTA-pilarens organ for behandling av viktige EØS-saker. Den ledes av et formannskap som går på omgang mellom de tre EØS/EFTA-landene. EFTAs faste komité møtes på ambassadørnivå.

Det finnes underkomiteer og en rekke arbeidsgrupper under EØS-komiteen og EFTAs faste komité. Disse har på sine respektive områder ansvar for faglige vurderinger av forslag til nytt EU-regelverk, og for forberedelse av beslutninger i EØS-komiteen.

EFTA-sekretariatet har en viktig støttefunksjon for EFTA-landene. Sekretariatet bistår med å klargjøre saker for behandling i EFTAs faste komité og deretter i EØS-komiteen, og betjener underkomiteene og arbeidsgruppene. Sekretariatet holder seg kontinuerlig orientert om saker som er til behandling i EU-systemet, og som vil komme til behandling i EFTAs komitéstruktur og EØS-komiteen. EFTA-sekretariatet bistår også EØS/EFTA-landenes når det gjelder retten til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer under Kommisjonen.

En sentral oppgave for Kommisjonen er å påse at medlemsstatene i EU etterlever sine forpliktelser etter EU-regelverket. På samme måte har EFTAs overvåkingsorgan, ESA («EFTA Surveillance Authority»), ansvaret for å føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte EØS/EFTA-land. Dersom ESA mener at et EØS/EFTA-land ikke har oppfylt sine EØS-forpliktelser, har organet mulighet til å innlede en traktatbruddsak. En traktatbruddsak kan i siste instans bringes inn for EFTA-domstolen.

For å oppnå en ensartet tolkning og etterlevelse av EØS-avtalen er det videre opprettet et system for domstolskontroll. På EU-siden har EU-domstolen denne kompetansen. I tråd med EØS-avtalens to-pilarsystem fastslår EØS-avtalen at EØS/EFTA-landene skal ha sin egen domstol. EFTA-domstolen har kompetanse til å behandle de søksmål som ESA reiser mot EØS/EFTA-landene for brudd på EØS-reglene. Videre kan EØS/EFTA-land reise ugyldighetssøksmål for EFTA-domstolen mot avgjørelser som er tatt av ESA. Også personer og foretak kan reise ugyldighetssøksmål, dersom ESAs vedtak er rettet til vedkommende eller vedkommende er direkte berørt av et vedtak fattet av ESA. Domstolen har kompetanse til å avgjøre tvister mellom EØS/EFTA-landene og gi ikke-bindende tolkningsuttalelser til EØS/EFTA-landenes nasjonale domstoler om tolkningen av EØS-reglene. Det er den nasjonale domstolen som velger å be om EFTA-domstolens fortolkning.

Deltakelse i utforming av EØS-relevant regelverk

Norges viktigste inntak til regelverksutviklingen i EU er muligheten til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer under Kommisjonen. Denne retten er nedfelt i EØS-avtalens artikler 99 og 100. Ekspertgrupper er fora som Kommisjonen konsulterer på fritt og uformelt grunnlag i utarbeidelse av forslag til nytt regelverk. Norske eksperter deltar på lik linje med eksperter fra EU-landene. Dette gir en viktig mulighet til å medvirke i EUs regelverksutvikling på områder som omfattes av EØS-avtalen.

Komitologikomiteene er komiteer som bistår Kommisjonen i arbeidet med utfyllende regelverk. De har en formell rolle i EUs beslutningsprosess. Det er her regelverket for gjennomføring av direktiver og forordninger som er vedtatt av Europaparlamentet og Rådet, utarbeides. Norge har observatørstatus i disse komiteene. Komiteene som bistår Kommisjonen med gjennomføring av EUs programmer hører også inn i kategorien komitologikomiteer. Norge har observatørstatus i programkomiteer i programmer der vi deltar. EØS/EFTA-landenes rettigheter knyttet til programdeltakelse er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 81.

Figur 3.3 illustrerer prosessen i EU og EØS/EFTA (Norge) fra utforming av forslag til gjennomføring av vedtak. I forkant av dette har det som regel vært en lang utredningsfase, hvor Kommisjonen har presentert utredninger i form av grønnbøker (høringsdokumenter), hvitbøker (dokumenter med handlingsforslag til EU på et bestemt politikkområde) og meldinger for bred konsultasjon.

3.1.4 EØS-avtalen og landbruk

EUs felles landbrukspolitikk omfattes ikke av EØS-avtalen. EØS-avtalen har likevel betydning for norsk matproduksjon, hovedsakelig fordi det gjennom EØS-avtalen er vedtatt et omfattende harmonisert regelverk på matområdet, blant annet for mat, dyr og innsatsvarer. Norge har et generelt unntak fra regelverket om godkjenning og bruk av plantevernmidler. Regelverket på plantehelseområdet har heller ikke blitt innlemmet i EØS-avtalen. I tillegg inneholder EØS-avtalen regler for tekniske forhold knyttet til handel med vin (protokoll 47), bestemmelser om handel med bearbeidede landbruksvarer (protokoll 3) og bestemmelser om handel med basislandbruksvarer (artikkel 19).

Protokoll 3 etablerer et system for å utjevne forskjellene mellom EU og Norge i prisene på råvarer som inngår i bearbeidede landbruksvarer (pizza, supper, sauser mv). Varer under protokoll 3 er underlagt EØS-avtalens generelle bestemmelser om fri bevegelse av varer. Avtalepartene kan imidlertid anvende toll og pristilskudd for å utjevne prisforskjeller på landbruksråvarer som inngår i ferdigvarer. Hensikten er å sikre like konkurransevilkår og gi grunnlag for økt gjensidig handel.

Siden protokollen trådte i kraft, har den generelle utviklingen vært at forskjellen i råvareprisene mellom EU og Norge har økt. Handelsstatistikken viser en stabil økning av eksporten fra EU til Norge av protokoll 3-varer. Verdien av Norges import fra EU på 4 milliarder kroner i 2001 har økt til 8,3 milliarder kroner i 2011. Regjeringen mener at protokoll 3-avtalen fungerer godt og at den representerer et stabilt rammeverk både for EU og Norge.

EØS-avtalens artikkel 19 forplikter avtalepartene til hvert annet år å gjennomgå vilkårene for handel med basislandbruksvarer med sikte på en gradvis liberalisering av handelen. Liberaliseringen skal skje innenfor rammen av nasjonal landbrukspolitikk, og den skal være gjensidig fordelaktig. Den første artikkel 19-avtalen ble iverksatt 1. juli 2003. Avtalen medførte økt konkurranse på det norske markedet, men samtidig også bedring av norske bedrifters eksportmuligheter til EU. Det ble i avtalen lagt spesiell vekt på eksportinteressene til våre naboland. En ny artikkel 19-avtale trådte i kraft 1. januar 2012. Norge la under forhandlingene vekt på å gi konsesjoner for landbruksvarer der det allerede var import, eller der næringsmiddelindustrien hadde et importbehov. Det ble også gitt konsesjoner på varer som kan være med på å styrke mangfoldet i det norske matmarkedet.

En rekke EU-land har eksportinteresser mot det norske matmarkedet og ønsker en liberalisering av landbrukshandelen. Det har vært en betydelig økning av eksporten av landbruksvarer fra EU til Norge de siste 10 årene. Verdien av Norges import av landbruksvarer fra EU på 11,5 milliarder kroner i 2001 har økt til 27,1 milliarder kroner i 2011, se figur 3.4. Eksporten av landbruksvarer fra Norge til EU har i samme periode vært på et stabilt nivå. Dette viser at EUs rammebetingelser er gode, og at EU-landene har konkurransedyktige vilkår på det norske markedet. Regjeringen forutsetter at en videreutvikling av handelen med landbruksprodukter skal være gjensidig fordelaktig og innenfor rammen av nasjonal landbrukspolitikk.

Kilde: Statens landbruksforvaltning.

3.1.5 EØS-avtalen og fisk

Samarbeidsforholdet med EU på fiskeri- og havbrukssiden er bredt og mangeartet. Fiskeri og havbruk er i hovedsak ikke omfattet av EØS-avtalen, og EUs felles fiskeripolitikk, herunder ressursforvaltning og strukturpolitikk, får ikke anvendelse for Norge. Den nærmere grensedragningen av avtalens saklige virkeområde har vært gjenstand for dialog mellom Norge og ESA i enkelte saker. Norske myndigheter har konsekvent anført at EØS-avtalens generelle regler ikke får anvendelse på fiskeri og havbruk.

Protokoll 9 regulerer handelen med fisk og fiskevarer. EU har praktisert en forståelse som innebærer at Norge behandles som et tredjeland ved at WTO-regelverket legges til grunn når det gjelder spørsmålet om adgangen til å anvende beskyttelsestiltak mot norsk fisk. Norsk laks og til dels ørret var i en årrekke gjenstand for beskyttelsestiltak fra EUs side. I juli 2008 ble daværende tiltak mot både laks og ørret avviklet, og det har senere ikke blitt iverksatt nye tiltak. EU-markedet er svært viktig for norsk sjømatnæring, som er en av Norges fremste eksportnæringer. EØS-avtalen innebærer toll på en rekke viktige fiskeslag. Det er en viktig oppgave å arbeide for bedre markedsadgang til EU.

Adgangen til EU-markedet er videre regulert av kompensasjonsavtaler som innebærer at tapt frihandel med land som blir EU-medlemmer kompenseres ved ordninger som gir bedre markedsadgang til EU-markedet. I praksis innebærer slike avtaler tollfrie kvoter. Det eksisterer i dag ca. 50 tollfrie kvoter for norske produkter, noe som bidrar til et komplisert og uoversiktlig handelsregime. Det såkalte Fiskebrevet fra 1973 gir også visse tollettelser.

Deler av veterinærområdet har vært omfattet av EØS-avtalen siden dens inngåelse. Etter inngåelsen av «Veterinæravtalen», jf. St. prp. nr. 6 (1998-1999) har den omfattet hele EUs veterinære regelverk. Dette innebærer blant annet at norsk fisk og fiskeprodukter kan eksporteres til EU-markedet uten å være underlagt særskilte kontroller ved grensene.

3.1.6 Utviklingen i norsk økonomi etter inngåelsen av EØS-avtalen

Norge er en liten og åpen økonomi. Internasjonal handel gir oss tilgang på varer som ikke kan produseres innenlands og mulighet til å utnytte komparative fortrinn og stordriftsfordeler i produksjonen. Norge er avhengig av et godt og robust internasjonalt rammeverk.

Norsk økonomi har hatt en god utvikling i de nærmere 20 årene som er gått etter at EØS-avtalen trådte i kraft. Den norske fastlandsøkonomien har vokst med om lag 3 prosent per år i gjennomsnitt siden 1994, mot en gjennomsnittlig vekst på 2,2 prosent for OECD-området som helhet. Yrkesdeltakelsen og sysselsettingsandelen har økt gjennom perioden, og arbeidsledigheten (AKU) har avtatt fra 6½ prosent i 1993 til omkring 3 prosent nå.

^* Handelsområdet «EU» er EU12 i 1994, EU15 1995-2003, EU25 for årene 2004-2006 og EU27 2007-2011.

Kilde: SSB.

Flere forhold har bidratt til at Norge har klart seg bra. Gjenopphenting etter krisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet har spilt en rolle. Det er bygd opp et godt rammeverk for styring av norsk økonomi. Kinas og andre fremvoksende økonomiers økte deltakelse i verdensøkonomien har gitt betydelige gevinster for Norge gjennom høyere priser på mange av våre eksportvarer og lave priser på mye av det vi importerer. Parallelt med dette har vi hatt stor nytte av gode og stabile samarbeidsforhold til andre land, ikke minst til våre europeiske naboer.

EUs indre marked er vårt nærmeste og viktigste internasjonale marked. EØS-avtalen gir norske arbeidstakere, bedrifter og institusjoner tilgang til dette markedet på like vilkår med deres motparter i EU-landene. Avtalen videreutvikles i takt med utviklingen av EUs indre marked. Dette innebærer at norske bedrifter også fremover vil stå overfor samme rammebetingelser som bedrifter i EU-land.

Målt i faste priser har Norges samlede eksport økt med 40 prosent siden 1994 og tilsvarte i 2010 om lag 40 prosent av BNP. Utenom olje og gass går om lag 2/3 av norsk eksport til EU-land og om lag 2/3 av vår import kommer fra EU. EUs andel av norsk eksport utenom olje og gass har gått noe ned siden 1994, mens Kina og andre fremvoksende økonomier i Asia har fått noe økt betydning. EUs andel av den totale eksporten har imidlertid økt, og utgjør nå ca. 80 prosent, se figur 3.5. Norge er ett av de EØS-landene der handel med andre EØS-land utgjør størst andel av samlet utenrikshandel, medregnet olje og gass.

I 2010 gikk om lag 2/3 av norske bedrifters direkte investeringer i utlandet til EU-land. Investorer fra EU stod for om lag 2/3 av de utenlandske investeringene i Norge.

NOU 2012: 2 peker på at det er store metodiske problemer ved å måle de økonomiske effektene av EØS-avtalen. Det er i tillegg vanskelig å isolere de økonomiske virkningene av EØS-avtalen fra virkningene av andre faktorer. Samtidig anfører Utvalget følgende (s. 356):

«Utvalget vil påpeke at virkningene av tilknytningen til EU gjennom EØS i perioden 1994-2011 er enklest å vurdere hva gjelder grensekryssende økonomisk aktivitet – for handel med varer og tjenester, arbeidsvandring, etableringer og investeringer. Her har avtalen bidratt til at handelen med varer og tjenester til og fra EU/EØS-området gjennom perioden har vokst kraftig i verdi. Den har også holdt seg relativt stabil i prosent av total utenrikshandel, selv i en periode med sterk globalisering og økt handel med land i andre verdensdeler. Videre har antallet etableringer og omfanget av investeringer mellom Norge og EU/EØS-statene økt betydelig og medvirket til å styrke verdiskapningen i norske virksomheter både ute og hjemme. Den klareste direkte effekten er den voksende arbeidsinnvandringen fra EU og spesielt fra landene i Øst- og Sentral-Europa etter 2004.»

Kilde: SSB.

Store forskjeller i inntekt og levekår mellom mange av de nye medlemslandene på den ene siden og en rekke vesteuropeiske land på den andre har bidratt til høy arbeidsutvandring fra Sentral-Europa. Mange har kommet til Norge. NOU 2012: 2 påpeker (s. 323) at «EØS-avtalen har bidratt til å sikre tilgang til nødvendig arbeidskraft for norsk økonomi. Om lag 87 prosent av alle registrerte arbeidsinnvandrere i Norge i 2009 kom fra EU-land.(…) Det er grunn til å anta at innvandringen har bidratt til økt aktivitet og lønnsomhet i næringslivet, redusert lønns- og kostnadspress og større handlefrihet i den økonomiske politikken. Dette har bidratt til økt sysselsetting blant nordmenn og har trolig også bidratt til å videreutvikle produksjon i Norge som ellers ville risikert å bli flagget ut.»

Det er Regjeringens vurdering at EØS-avtalen har vært – og er – viktig for utviklingen i norsk økonomi, næringsliv og utenrikshandel. Den er en sentral del av det avtaleverket som bidrar til stabilitet og forutsigbarhet i vårt økonomiske samkvem med våre viktigste naboer og handelspartnere. Det har vært en god utvikling i norsk økonomi i de årene som har gått siden avtalen trådte i kraft.

Kilde: SSB. Tallene er i prosent. Tallene for innvandring, import og eksport er fra 2011. Tallene for direkte investeringer er fra 2010.

3.1.7 Norges avtaleverk med EU i et demokratisk perspektiv

Det knytter seg demokratiske utfordringer til at politikk utformes og gjennomføres på internasjonalt nivå. Når det gjelder Norges avtaleverk med EU anføres det i NOU 2012: 2 (s. 835) at:

«Gjennom EØS, Schengen og de andre avtalene har Norge forpliktet seg til å overta politikk og regler fra en organisasjon der man ikke er medlem og ikke har stemmerett.»

Dette innebærer samtidig at norske myndigheter ikke på samme måte som myndigheter i EU-land kan stå til ansvar for den politikk og det regelverk som vedtas i EU. Norske myndigheters ansvar er først og fremst knyttet til hvilke deler av denne politikken og regelverket myndighetene ønsker inntatt i Norges avtaleverk med EU samt hvordan myndighetene forvalter dette avtaleverket i bred forstand.

Internasjonalt samarbeid generelt og EØS-avtalen spesielt reiser viktige politiske og demokratiske utfordringer. I NOU 2012: 2 (s. 827) anføres det at:

«Forutsetningene for å realisere tradisjonelle demokratiske idealer innenfor rammene av internasjonalt samarbeid er begrenset, samtidig som mange problemer bare lar seg løse effektivt på et felles nivå».

EØS-avtalens omfang og grad av forpliktelse er større enn noe annet internasjonalt samarbeid Norge deltar i. I NOU 2012: 2 påpekes det (s. 64) at:

«(...) EØS skal være et «dynamisk og ensartet» samarbeid, som er et nøkkelbegrep for å forstå avtalen. For å sikre dette har avtalen egne institusjoner og prosedyrer for:

• Løpende overtakelse av nye relevante EU-rettsakter i EØS-avtalen

• Tilsyn og kontroll med at EFTA-statene gjennomfører og etterlever EU/EØS-retten på samme måte som i EU-statene.

Disse to elementene er det særegne ved EØS-avtalen, og det som prinsipielt skiller den fra andre folkerettslige avtaler Norge har inngått, ved siden av at den er så mye mer omfattende.»

Regjeringen ser at dette innebærer at de demokratiske utfordringene er mer fremtredende.

Samtidig er internasjonalt samarbeid nødvendig for å løse oppgaver som den enkelte nasjonalstat ikke kan håndtere effektivt på egen hånd. Utvalget anfører (s. 829) at:

«… enhver demokratisk styreform, selv når den fungerer som best, nødvendigvis må inneholde kompromisser – både mellom de enkelte elementene i demokratibegrepet og mellom demokrati og andre hensyn og verdier, slik som behovet for effektiv styring eller samarbeid med andre stater og organisasjoner».

Norges ressursgrunnlag og innretningen i norsk økonomi er slik at Norge er avhengig av internasjonale markeder for sin velstand og velferd. Når økonomiene internasjonaliseres, kreves et tettere internasjonalt samarbeid. Fremveksten av et slikt samarbeid i Europa er muliggjort gjennom erkjennelsen av at det er stor grad av felles utfordringer og felles verdigrunnlag i deltakerlandene.

NOU 2012: 2 påpeker følgende om norsk europadebatt knyttet til de demokratiske utfordringene (s. 826):

«I norsk europadebatt finner man både de som mener at EØS-avtalen er en demokratisk katastrofe, de som mener den er trygt og godt demokratisk forankret, og de som mener den har visse demokratiske svakheter, men ikke verre enn at det er til å leve med.»

Gjennom fem stortingsperioder har stortingsflertallet og seks ulike regjeringer lagt EØS-avtalen og vårt øvrige avtaleverk med EU til grunn for norsk politikk. For Regjeringen er det avgjørende å innrette arbeidet med EØS-avtalen, samt vårt øvrige avtaleverk med EU, på en måte som ivaretar sentrale prinsipper som åpenhet, deltakelse, medbestemmelse og effektiv styring på best mulig vis. Dette er nærmere omtalt i kapittel 4 om gjennomføringen av Stortingsmelding 23 og kapittel 7 om sentrale virkemidler i europapolitikken.

3.1.8 EØS-midlene

Norge har siden etableringen av EØS i 1994 bidratt til sosial og økonomisk utjevning i EØS. Støtten til EUs mindre velstående land gjennom ulike finansieringsordninger er siden 1994 på til sammen 3 272,5 mill. euro, hvorav 1 788,5 mill. euro utgjør forpliktelsen for perioden 2009-2014. Fra og med EU-utvidelsen i 2004 er EØS-midlene delt i to: en norsk finansieringsordning og en EØS-finansieringsordning hvor også Island og Liechtenstein bidrar. Parallelt med forhandlingene om EØS-midlene ble det ført forhandlinger om forbedret markedsadgang for sjømat. Dette er et område som det ikke er full markedsadgang for i EØS-avtalen.

^* Menneskelig og sosial utvikling omfatter risikoutsatte barn og unge, lokal og regional utvikling, offentlig helse, likestilling, asyl- og migrasjonstiltak og grensekryssende samarbeid.

Kilde: Financial Mechanism Office

Med en årlig bevilgning på 357,7 mill. euro i perioden 2009-14 er Norge gjennom EØS-midlene en viktig samarbeidspartner for mottakerlandene i EU. Regjeringen ønsker at EØS-midlene skal være med å understøtte positive utviklingstrekk i mottakerlandene, samt styrke kontaktene med Norge. EØS-midlene er et solidaritetsbidrag og skal bidra til sosial og økonomisk utjevning i EØS og til at mottakerlandene blir bedre i stand til å nyttiggjøre seg det indre marked.

Miljøvern, klimatiltak og fornybar energi er en sentral del av dette, og miljø og klima er det største satsingsområdet i perioden 2009-2014. Norge og mottakerlandene har her en gjensidig interesse. Miljøproblemene kjenner ingen landegrenser. Norge er mottaker av langtransportert forurensning fra Europa. Norge vil gjennom EØS-midlene bidra med kompetanseoverføring og kapasitetsbygging knyttet til tilsynsfunksjonen, bevaring av biologisk mangfold, hav- og vannforvaltning, kjemikalier og farlig avfall, klimatiltak og klimatilpasning. Norge vil for eksempel bidra med 184 mill. euro til satsing på CO₂-håndtering i Polen, Romania og Tsjekkia. I tillegg kommer satsinger på grønn næringsutvikling, miljøforskning og støtte til sivilt samfunn.

Regjeringens mål er at EØS-midlene også skal bidra til å vise at Norge er en pålitelig partner som bidrar til overordnede europeiske mål. Gjennom EØS-midlene legges det vekt på å styrke fundamentale europeiske verdier som menneskerettigheter, demokrati, rettsstat og toleranse. EØS-midlene bidrar i en situasjon som på mange områder har preg av krise. Økonomisk og politisk stabilitet i Europa er i vår felles interesse.

Et sterkt sivilt samfunn er avgjørende for et levedyktig demokrati. Minst 10 prosent av midlene under EØS-ordningen er satt av til fond for sivilt samfunn. Fondene skal fremme respekt for fundamentale rettigheter og sårbare grupper. Den norske Helsingforskomiteen skal bidra til å engasjere norske frivillige organisasjoner i samarbeidet.

For å styrke innsatsen under EØS-midlene vil Europarådet delta som rådgiver i flere programmer. Europarådets kompetanse vil være særlig viktig i programmer som retter seg mot sårbare grupper som romfolket og ofre for menneskehandel og vold i nære relasjoner.

Foto: Focal Point, Ungarn

I forrige periode med EØS-midler, fra 2004 til 2009, støttet Norge 19 prosjekter med om lag 50 mill. kroner der målet var å bedre minoriteters stilling i samfunnet. I inneværende periode fram til 2016 øker Norge denne innsatsen. Blant mottakerlandene av EØS-midler gjelder dette særlig Romania, Bulgaria, Tsjekkia, Ungarn og Slovakia. Norge kommer også til å støtte prosjekter i Spania, Polen, Slovenia, Estland og Portugal, hvor minoriteter og romfolket er målgruppe. Målet er å bidra til å bekjempe rasisme, bedre integrering, utdanning, jobbkvalifisering, tilgang til helsetjenester og styrking av juridiske rettigheter. Støtte til frivillige organisasjoner som jobber for å bedre minoriteters og romfolkets kår generelt, fortsetter også.

Figuren viser samlede norske bidrag under hhv. EØS-midlene 2004-09 og 2009-14. Økningen fra 2004-09 til 2009-14 tilsvarer 22 prosent av årlig bidrag, etter at Bulgaria og Romania kom med fra 2007.

Utdanning og forskning er avgjørende for videre sosial og økonomisk utvikling i Europa. Forskningsfond vil bli etablert i seks land, og målet er å styrke forskningskapasiteten og bruken av forskningsresultatene i mottakerlandene gjennom samarbeid med norske institusjoner.

Flere mottakerland har også store utfordringer innen justissektoren. I et område uten indre grenser er det viktig at alle deler av justis- og politivesenet fungerer og samarbeider godt. Gjennom EØS-midlene støttes programmer for å forbedre forholdene i fengsler, bekjempe organisert kriminalitet og for å øke effektiviteten i rettsvesenet. Bekjempelse av vold i nære relasjoner og folkehelsesamarbeid er også prioritert i flere av landene.

Den høye arbeidsledigheten gir utfordringer i arbeidslivet og på arbeidsmarkedet. Gjennom et eget fond for anstendig arbeidsliv vil Regjeringen støtte blant annet strukturer for sosial dialog, anti-diskriminering og likestilling på arbeidsplassen.

En bærekraftig utvikling er blant annet avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Utvikling av ny teknologi er også viktig. Gjennom EØS-midlene skal Norge bidra til å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi. Det vil bli lagt stor vekt på å engasjere norske prosjektpartnere, og Innovasjon Norge vil ha en sentral rolle.

Mange europeiske land har korrupsjonsutfordringer. Det er inngått samarbeid med Transparency International om analyse av korrupsjonsrisiko i mottakerlandene. Dette bidrar til en bevisstgjøring om styrker og svakheter i egne institusjoner og kan ha en positiv effekt ut over forvaltningen av EØS-midlene.

Regjeringen la våren 2012 frem for Stortinget meldingen EØS-midlene - Solidaritet og samarbeid i Europa. (Meld. St. 20 (2011-2012).

3.2 Justisområdet

EU-landenes samarbeid om justisspørsmål har de seneste årene gradvis blitt utviklet i dybde og omfang. Samarbeidet omfatter visum- og grensesamarbeid, samarbeid om ulovlig innvandring, asyl- og flyktningspørsmål, innvandring, sivilrettslig samarbeid og politisamarbeid, kriminalitetsforebygging og -bekjempelse samt strafferettslig samarbeid. Etter hvert er også problemstillinger som indre sikkerhet, terrorisme, grunnleggende menneskerettigheter og forholdet til tredjeland blitt en viktig del av justispolitikken i EU. I dag fremstår justisområdet som ett av de mest dynamiske samarbeidsområdene i EU.

Med Lisboa-traktaten er så godt som hele justisfeltet underlagt de samme beslutningsprosedyrer som gjelder for det indre marked. Det er imidlertid fortsatt noen unntak for enkelte områder, blant annet integrasjonspolitikk, utstedelse av arbeidstillatelser, operasjonelt politisamarbeid og familierett.

EU-samarbeidet på justisområdet har som målsetting å sørge for at borgerne kan leve sine liv i et område preget av frihet, trygghet og rettferdighet. For å oppnå dette har EUs medlemsland utviklet et stadig tettere samarbeid for å bekjempe ulike former for grenseoverskridende kriminalitet. Samtidig pågår det en harmonisering av regelverk som skal sikre grunnleggende rettigheter av høy standard for alle som oppholder seg i EU.

Et sentralt mål for EU er også å bidra til stabilitet og velferd i nærområdene, det vil si i land og regioner som grenser opp mot Europa. Dette er viktig for Europas egen trygghet. Samarbeid med nabolandene om justisspørsmål skal bidra til demokratisk utvikling og respekt for grunnleggende rettigheter i EUs nærområder. Samarbeid om migrasjon står også sentralt. Disse politikkområdene blir dermed viktige elementer i EUs eksterne politikk.

Målsettingene for EUs samarbeid på justisområdet er i stor grad i tråd med norsk politikk. Samtidig er de utfordringer som EUs medlemsland stilles overfor når det gjelder grensekryssende kriminalitet, ulovlig innvandring og håndtering av flyktningstrømmer langt på vei til stede også for Norge. Fra norsk side har man sett det som hensiktsmessig å samarbeide med de øvrige europeiske land når det gjelder å løse disse utfordringene, og Norge er derfor knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justissaker gjennom flere avtaler og ordninger. Den viktigste av disse avtalene er tilknytningsavtalen til Schengen-samarbeidet.1

3.2.1 Schengen-samarbeidet

Schengen-samarbeidet ble først etablert i 1985 mellom Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike og Tyskland, og er oppkalt etter byen i Luxembourg der avtalen ble undertegnet. Ordningen opprettet et reisefrihetsområde der personkontrollen på grensen mellom de deltagende land ble avskaffet, og innebar også et tettere samarbeid om grenseoverskridende kriminalitet.

Mellom de nordiske land har det siden 1954 eksistert en passunion som gjør Norden til ett felles reisefrihetsområde. Da de nordiske EU-medlemmene Danmark, Sverige og Finland søkte om å tiltre Schengen-samarbeidet, inngikk Norge og Island en avtale med Schengen-landene. Denne samarbeidsavtalen ble undertegnet 19. desember 1996.

Ved Amsterdam-traktaten ble Schengen-samarbeidet integrert i EU. Det innebar at det ble opprettet nye institusjonelle rammer for samarbeidet, og nødvendiggjorde en ny avtale mellom Norge, Island og EU. Denne tilknytningsavtalen ble undertegnet 18. mai 1999, og Norge ble operativt integrert i Schengen-samarbeidet i 2001.

Avtalen gir Norge rett og plikt til å anvende hele Schengen-regelverket. Det innebærer at avtalens regler om politisamarbeid, rettslig samarbeid i straffesaker, regler om visumarbeid og regler om personkontroll ved de ytre grensene skal gjelde for oss. Disse reglene skal samlet sett utgjøre kompenserende tiltak mot de utfordringer som knytter seg til at kontrollen er opphevet ved de indre grensene. Politiet, påtalemyndighetene og utlendingsmyndighetene er de sentrale aktørene i dette arbeidet.

Schengen-avtalen gir Norge rett til å delta i utformingen av nye bestemmelser av betydning for gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket. Ved utarbeidelse av nye regler skal Kommisjonen innhente råd fra norske eksperter på samme måte som fra EU-landenes eksperter.

Norges institusjonelle deltakelse i Schengen-samarbeidet foregår i Fellesorganet, der de fire assosierte Schengen-medlemmene Norge, Island, Sveits og Liechtenstein deltar sammen med Kommisjonen og EUs medlemsland. Gjennom Fellesorganet deltar Norge i Rådets drøftelser av alle Schengen-relevante spørsmål. Når EUs råd forbereder regler eller tiltak som faller utenfor avtalen, men som likevel kan ha betydning for samarbeidet, skal Fellesorganet informeres.

Når utformingen av nye regler har vært drøftet i Fellesorganet, treffer EU-landene det endelige vedtak i Rådet. Det er også en parallell behandling i Europaparlamentet før EUs vedtak foreligger. Norge tar på selvstendig grunnlag stilling til om EUs vedtak skal godtas av Norge. Dersom innholdet i en rettsakt gjør det nødvendig å innhente Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd, må dette gjøres før Norge kan godta rettsakten og meddele det til EU. Forutsetningen for at Norge skal beslutte å godta et vedtak fattet av Rådet og Europaparlamentet, og dermed bli bundet av det, er at avtalens bestemmelser om drøftelse i Fellesorganet har blitt fulgt.

Dersom Norge beslutter å ikke godta nytt regelverk, vil Fellesorganet i løpet av nitti dager grundig undersøke ulike måter å videreføre avtalen på. Dersom Fellesorganet ikke enes om en løsning, vil avtalen opphøre etter ytterligere tre måneder.

3.2.2 Samarbeid utenfor Schengen-området

Schengen-samarbeidet er et saklig avgrenset område innenfor EUs samarbeid om justissaker. Også utenfor dette feltet har Norge og EU sammenfallende utfordringer og interesser, og et gjensidig ønske om å samarbeide på mange saksområder. Det eksisterer derfor en rekke andre avtaler om samarbeid mellom Norge og EU.

Blant de viktigste av disse er avtalen om norsk tilknytning til det såkalte Dublin-regelverket, som ble inngått i 2001. Regelverket inneholder kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en Schengen- eller EU-stat. Som en del av dette samarbeidet deltar Norge i et europeisk fingeravtrykkregister, Eurodac, som skal bidra til å fastslå identiteten til de som søker asyl.

Norge inngikk en samarbeidsavtale med Europol i 2001. Avtalen gir adgang til et praktisk samarbeid mellom norsk politi og Europol, blant annet gjennom utveksling av informasjon og utplassering av politisambandspersonell. En tilsvarende avtale ble inngått i 2004 med Eurojust, EUs samarbeid mellom nasjonale påtalemyndigheter.

Norge er tilknyttet EUs konvensjon om gjensidig bistand i straffesaker og en protokoll til denne konvensjonen. I tillegg har Norge inngått en parallellavtale til den europeiske arrestordren. Disse avtalene er imidlertid ikke trådt i kraft per september 2012. Andre viktige tilknytningsavtaler til EUs samarbeid på justisområdet gjelder blant annet Lugano-konvensjonen, som omhandler verneting og fullbyrdelse av dommer i sivile saker, Prüm-avtalen, som gjelder forbedret informasjonsutveksling mellom ulike lands politietater, og CEPOL, som er et europeisk samarbeid om politiutdanning.

Norge er ikke en del av EUs asyl- og flyktningpolitikk. Samtidig er dette et område der EUs politikk og regelutvikling har konsekvenser for Norge, og hvor vi har kompetanse og ressurser å bidra med. Norge fører derfor en tett dialog med EU om asyl-, flyktning- og migrasjonsspørsmål, og forhandler sammen med Island, Liechtenstein og Sveits om deltakelse i Det europeiske støttekontoret på asylfeltet (EASO).

3.3 Det utenriks- og sikkerhetspolitiske området

Norges samarbeid med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området er lite formalisert og uten overgripende avtaler. Samarbeidet er likevel nært. Dette skyldes at det svært ofte er sammenfall av syn og interesser mellom Norge og EU i utenrikspolitiske spørsmål og at begge parter har gjensidig interesse av samarbeidet.

3.3.1 EU som utenrikspolitisk aktør etter Lisboa-traktaten

Samarbeidet i EU om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken (FUSP) er i all hovedsak mellomstatlig. Avgjørelsene er basert på konsensus, og medlemslandene har kun i liten grad avgitt suverenitet til EUs institusjoner. Gjennom Lisboatraktaten har EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk imidlertid fått en fastere ramme enn tidligere. Formålet med dette er å gjøre det lettere for EU å tale med én stemme utad og gi EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk større tyngde.

Stillingen som høyrepresentant for utenrikspolitikken ble etablert ved Amsterdam-traktaten av 1999. I Lisboa-traktaten styrkes Høyrepresentantens rolle, ved at funksjonene som høyrepresentant og kommissær for utenrikssaker samles i én stilling. Høyrepresentanten har slik fått en dobbelt rolle, som representant både for Rådet og Kommisjonen.

I etterkant av Lisboa-traktaten ble det også etablert en felles utenrikstjeneste EEAS («European External Action Service»), under Høyrepresentantens ledelse. Dette er et nytt organ i EU-strukturen, som ikke er direkte underlagt verken Rådet eller Kommisjonen. EEAS skal integrere og videreutvikle funksjoner som tidligere var delt mellom Rådet og Kommisjonen.

EEAS skal bistå Høyrepresentanten i arbeidet på FUSP-området. Kommisjonen har imidlertid fortsatt ansvar for en rekke utenrikspolitiske områder. Dette gjelder humanitær bistand, utvidelsessaker, naboskapspolitikken, den felles handelspolitikken og internasjonale avtaler som berører EUs regelverk, inkludert EØS-avtalen. På en del av disse områdene har EUs utenrikstjeneste fått en koordinerende rolle på vegne av Kommisjonen, eksempelvis i forvaltningen av EØS-avtalen.

Kommisjonen har lenge hatt delegasjoner i tredjeland. Disse har nå blitt del av EEAS og skal representere hele EU. Deres ansvarsområde og mandat er dermed blitt utvidet, og de har fått en sterkere rolle i politikkutformingen på utenriksfeltet. Dette vil kunne få konsekvenser for Norge, for eksempel hva gjelder nordisk samarbeid i tredjeland.

Det viktigste virkemidlet innen den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken er vedtak om felles aksjoner og felles holdninger, samt sanksjoner mot land og regimer. Slike tiltak vedtas av EUs råd («Foreign Affairs Council») ved konsensus. Rådet eller Høyrepresentanten kan i tillegg avgi erklæringer om aktuelle hendelser, som tilkjennegir EUs syn på utviklingen i et land. EU kan også vedta strengere sanksjoner mot enkeltland enn FNs sikkerhetsråd er i stand til – noe som er tilfelle hva gjelder sanksjoner mot Iran.

Samarbeidet inneholder også en sikkerhets- og forsvarspolitisk komponent, gjennom CSDP («Common Security and Defence Policy»). Den forsvarspolitiske dimensjonen i EU er definert som humanitære operasjoner og redningsoperasjoner, fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering.

EUs sikkerhetsstrategi ble vedtatt i 2003, og er en viktig del av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Sikkerhetsstrategien bygger på tre elementer: Militær krisestyring, sivil krisestyring og konfliktforebygging. Som ledd i oppfølging av sikkerhetsstrategien etablerte EU i 2006 innsatsstyrker («EU Battle Groups») for å disponere ressurser som kunne settes inn i et kriseområde på kort varsel. Hittil har EUs innsatsgrupper ikke blitt brukt, og det diskuteres nå hvordan konseptet skal videreføres.

3.3.2 Dagens samarbeidsordninger og møteplasser

Norge har flere avtalefestede ordninger med EU innen FUSP. Dels er dette ordninger innenfor EØS-rammen, dels er det rene bilaterale ordninger.

I tilknytning til EØS-avtalen ble det etablert en politisk dialog mellom EØS/EFTA-landene og EU. Den foregår innenfor rammen av de halvårlige møtene i EØS-rådet, der Utenriksministeren møter fra norsk side. Den politiske dialogen omfatter også møter på embetsnivå hvor Norge og de andre EØS/EFTA-landene møter utvalgte arbeidsgrupper under EEAS. Dette gjelder i dag følgende områder og organisasjoner: Afrika, Midtøsten, Vest-Balkan, Russland/Sentral-Asia, og OSSE/Europarådet. Det er også tatt initiativ fra EEAS’ side om etablering av en fast halvårlig dialog om aktuelle menneskerettighetsspørsmål.

Siden slutten av 1980-tallet har det vært vanlig at Statsministeren og Utenriksministeren møter henholdsvis regjeringssjef og utenriksminister i EUs halvårlige formannskap, som regel rett før eller tidlig i formannskapsperioden. Dette har i perioder også blitt gjennomført for Forsvarsministeren. Deltakelse her gir viktig informasjon om saker på EUs agenda og muligheter for å spille inn norske synspunkter og forslag.

Norge kan slutte seg til EUs utenrikspolitiske erklæringer og felles holdninger, inkludert sanksjoner mot enkeltland, samt EUs innlegg i internasjonale organisasjoner. Dette benytter Norge seg ofte av, men det er ingen automatikk. Det vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er hensiktsmessig for Norge å slutte seg til eller ikke.

I tillegg til de avtalefestede ordningene er det også uformelle kanaler og kontakter mellom Norge og EU på mange områder av det utenrikspolitiske feltet, som Norges og EUs Nordområdepolitikk og deres engasjement i Midtøsten.

Regjeringen tar også i bruk andre internasjonale fora som indirekte kanaler overfor EU på det utenrikspolitiske området. Det tette nordiske samarbeidet internasjonalt gjør at våre nordiske naboer er gode samarbeidspartnere også i en EU-kontekst. Multilaterale møteplasser som FN-institusjonene, NATO, OSSE og OECD er også viktige som indirekte kanaler til og fora for samarbeid med EU.

Norge vil i november 2012 tas opp som deltaker i ASEM – «Asia Europe Meeting». Dette er en møteplass for statsledere og fagministre fra Europa og Asia. Toppmøtene i ASEM har en svært bred deltakelse og overgås i så måte kun av FNs generalforsamling. På europeisk side har EU det praktiske koordineringsansvaret for både EU-medlemmer og andre europeiske land. Norsk medlemskap i ASEM åpner dermed opp for en mer formalisert kontakt med EU i globale spørsmål, i tillegg til kontakt med asiatiske partnere.

I lys av at den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken i hovedsak er mellomstatlig, spiller hovedstedene en viktig rolle i politikkutviklingen. Dette gjør den løpende bilaterale kontakten med enkeltland i EU viktig. Både på politisk nivå og embetsnivå finner det sted jevnlige konsultasjoner mellom Norge og andre land. I slike sammenhenger diskuteres også utenriks- og sikkerhetspolitiske emner som er relevante for Norges samarbeid med EU.

3.3.3 Sikkerhetspolitisk samarbeid

Deltakelse i EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner er et viktig element i Norges forhold til EU på sikkerhets- og forsvarsområdet. Norge bidro til den aller første krisehåndteringsoperasjonen EU etablerte – politioperasjonen EUPM i Bosnia-Hercegovina, som ble iverksatt 1. januar 2003 og utløp 30. juni 2012. I 2004 inngikk Norge en rammeavtale med EU som regulerer Norges deltakelse i EUs militære og sivile krisehåndteringsoperasjoner. Samme år inngikk Norge også en sikkerhetsavtale om utveksling av gradert informasjon med EU.

Norge deltar i bidragsyterkomiteen for de enkelte operasjoner, noe som gir god mulighet til innflytelse. Så langt har Norge deltatt i 12 av EUs militære og sivile operasjoner. Deltakelsen har i all hovedsak vært i operasjoner på Balkan, men i de senere årene har vi også bidratt til operasjoner i Asia, Midtøsten og Afrika.

Foto: EU NAVFOR

Siden opprettelsen av EUs innsatsstyrker har Norge, sammen med Finland, Estland og Irland, vært del av en nordisk stridsgruppe ledet av Sverige. Våren 2008 og våren 2011 sto denne styrken i beredskap. Den nordiske stridsgruppen er et viktig ledd i å videreutvikle forsvarssamarbeidet i Norden, innenfor en bredere europeisk ramme. For Norges del gir dette samarbeidet også innsyn i den videre utvikling av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet innad i EU.

De bidragsytende nasjonene står fritt til å velge om de vil delta i en operasjon. Norske myndigheter vil i hvert enkelt tilfelle kunne vurdere om det er et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for å stille det norske styrkebidraget til disposisjon.

Norge har siden 2006 hatt en samarbeidsavtale med EUs byrå for militær kapabilitetsutvikling, EDA («European Defence Agency»). Avtalen gir Norge adgang til å delta i byråets programmer, prosjekter og andre konkrete initiativ samt å delta på styremøter i ulike formater. Gjennom jevnt økende deltakelse i byråets virksomhet har Norge blitt en viktig partner for EDA.