4 Oppfølging av St.meld. nr. 23 (2005-2006)

I Soria Moria-erklæringen (2005) varslet Regjeringen at den ønsket å organisere og systematisere EU/EØS-arbeidet bedre for i enda større grad å kunne fremme norske interesser overfor EU på en offensiv måte. Denne målsettingen ble lagt til grunn i St.meld. nr. 23 (2005-2006) Om gjennomføring av europapolitikken.

Stortingsmelding 23 har til nå vært Regjeringens styringsverktøy i europapolitikken. Meldingen omhandler arbeidsformer og organisering av europapolitikken, og presenterer en handlingsplan som skal bidra til å nå de politiske målsettingene. Handlingsplanen er fulgt opp av en egen plan med 96 tiltak. Tiltakene knytter seg til hele regelverks- og politikkutformingen fra utforming til gjennomføring av politikk. Tiltakene skal sikre tidlige politiske prioriteringer og samordning internt i Norge, sikre at forvaltningen har tilstrekkelig kompetanse, samt sikre at arbeidet med europapolitikken foregår i åpenhet og utformes i dialog med berørte parter. Alle tiltakene i planen er i dag gjennomført eller under gjennomføring.

I det følgende gjøres rede for noen sentrale tiltak i gjennomføringen av Regjeringens europapolitikk og oppfølgingen av handlingsplanen i Stortingsmelding 23.

4.1 Tydelige og tidlige politiske prioriteringer

Regjeringens europapolitikk har som et hovedformål å fremme norske interesser i Europa. Regjeringen legger vekt på å prioritere innsats i saker som er spesielt viktige for Norge. Et viktig tiltak i handlingsplanen for gjennomføringen av europapolitikken er arbeidsprogrammet for EU/EØS-saker. Det omfatter både EØS-, justis- og innenrikssaker og utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er et sentralt verktøy i arbeidet med å fremme norske interesser overfor EUs organer og medlemsland. Det gir en god oversikt over norsk europapolitikk og de EU/EØS-sakene som man til enhver tid prioriterer. Programmet oppdateres årlig og oversendes Stortinget til informasjon.

Arbeidsprogrammet utarbeides i lys av Kommisjonens og Rådets ulike arbeidsprogram, men inkluderer også saker som Norge prioriterer særskilt. Det inneholder videre omtale av enkeltsaker på EUs dagsorden der Norge kan ha spesielle behov for eller forutsetninger for å påvirke EU. Programmet er ikke en uttømmende liste over viktige saker i Norges forhold til EU. Det gir imidlertid en oversikt over saker hvor oppmerksomhet og systematisk arbeid er viktig.

Regjeringen legger også vekt på god kontakt med Stortinget i en tidlig fase. Utenrikskomiteens enstemmige innstilling til Stortingsmelding 23 fremhever betydningen av at mulighetene for tidlig involvering fra Stortingets side må utnyttes bedre, for dermed å styrke den demokratiske forankringen.

Stortinget har bedt om at Regjeringen på et tidlig tidspunkt konsulterer Stortinget og dets respektive fagkomiteer i EU/EØS-saker. Utenriksministeren gir redegjørelser om EU/EØS for Stortinget hvert halvår. Fra og med våren 2011 er det også etablert en ordning der EFTA-sekretariatet videresender Kommisjonens forslag til rettsakter som antas å være EØS-relevante til Stortinget, samtidig som forslagene sendes til berørte departementer.

Utenriksministeren har ansvaret for den løpende kontakten med Stortingets Europautvalg og samordner Regjeringens oversendelser til utvalget. I tillegg til Utenriksministeren deltar andre statsråder ved behov.

4.2 Samordning og utnytting av mulighetene

Et viktig element i regjeringens europapolitikk er å styrke samordningen i forvaltningens arbeid med EU/EØS-saker. Dette er viktig for å fremstå mest mulig samlet og tydelig i møter med EU og EUs medlemsland. Mange EU-rettsakter berører flere departementer, og det er en økende tendens i EU til sektorovergripende tiltak og bredere lovgivningspakker. EU utformer også i økende grad sin politikk på tvers av våre avtaler og samarbeidsordninger. Det har derfor vært lagt vekt på å styrke bruken av forvaltningens koordineringsutvalg for EU- og EØS-saker som strategiske samordningsorganer. De underliggende spesialutvalgene har et særlig ansvar for å følge nye sektorovergripende initiativ under utvikling i EU. Dette ansvaret er ytterligere presisert for departementenes arbeid med EØS-, EU- og Schengen-saker.

Det er også tatt grep for å styrke kontakten med nasjonale eksperter i Kommisjonen. Nasjonale eksperter utlånes fra nasjonale forvaltninger til Kommisjonen eller EU-byråer for en periode på inntil fire år. EØS/EFTA-landene har siden inngåelsen av EØS-avtalen hatt mulighet til å delta i denne ordningen. Nasjonale eksperter utgjør for Norge et viktig, uformelt inntak i EU-systemet og gir anledning til økt innsikt i EUs virksomhet.

De nasjonale ekspertene er underlagt Kommisjonens instruksjonsmyndighet og skal ikke brukes av nasjonale myndigheter til å fremme nasjonale synspunkter. Samtidig er det legitimt å trekke veksler på den kompetansen som de nasjonale ekspertene har. Også mange medlemsland legger vekt på å utnytte ordningen med nasjonale eksperter.

Foto: Camilla Langsholt, EU-delegasjonen

Som ledd i oppfølgingen av Stortingsmelding 23, har Utenriksdepartementet i samarbeid med Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) gjennomført en kartlegging av forvaltningens bruk av ordningen med nasjonale eksperter. Det er utarbeidet veiledende retningslinjer for rekruttering, kontakt under oppholdet og bruk av kompetansen til nasjonale eksperter etter hjemkomst. Som ledd i oppfølgingen av rapporten, har Utenriksdepartementet også siden 2008 avholdt flere seminarer og konferanser for å styrke bevisstheten om ordningen med nasjonale eksperter i forvaltningen. EU-delegasjonen i Brussel avholder jevnlige møter med de nasjonale ekspertene.

Etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft, er Europaparlamentet med få unntak, sidestilt med Rådet på alle områder der EU har kompetanse til å vedta lovgivning. Europaparlamentets utvidede rolle gjenspeiles ikke i EØS-avtalen, og Norge må finne andre og mer uformelle måter å arbeide på overfor Europaparlamentet. Europaparlamentet er en mer åpen og tilgjengelig institusjon enn Rådet. Europeiske interessegrupper er en viktig informasjonskilde for Europaparlamentet, og det er også bred kontakt med andre aktører, herunder ikke-medlemsland som Norge. Slik sett er Europarlamentet godt egnet for uformell kontakt og påvirkningsarbeid.

Som følge av Europaparlamentets økte rolle i EU har det fra norsk side blitt lagt vekt på å arbeide aktivt overfor Europaparlamentet på politikkområder av særlig betydning for Norge. EU-delegasjonen og UD følger den politiske utviklingen i Europaparlamentet og ulike sektorovergripende saker. EU-delegasjonen og berørte departementer følger også arbeidet på de ulike fagområdene og har kontakt inn mot fagkomiteene. Kontakten med Europaparlamentet på politisk nivå øker, og innebærer blant annet deltakelse i høringer. Regjeringen legger stor vekt på at innspill og norske posisjoner i viktige saker formidles til relevante parlamentarikere, medarbeidere og komiteer i Europaparlamentet.

Den siste tiden er det også utarbeidet flere nye tiltak med sikte på mer systematisk, målrettet og tidligere handling fra norsk side. Tiltakene handler om bedre forhåndsvarsling, nyhetsvarsling, mer aktiv bruk av elektroniske tjenester, samt økt rapportering fra Europaparlamentets komitéarbeid. I tillegg legges det vekt på tilstedeværelse og rask, helhetlig rapportering fra de månedlige plenumssesjonene, kunnskapsbygging og erfaringsutveksling. Økt informasjons- og kunnskapsdeling mellom EU-delegasjonen og den øvrige forvaltningen i Norge, samt samlet og mer tilgjengelig informasjon til publikum via nettsider, søker å bidra til økt kjennskap og et mer helhetlig bilde av aktuelle saker i Europaparlamentet. Regjeringen ønsker å videreføre ordningen med en norsk nasjonal ekspert til Europaparlamentets sekretariat. Dette er omtalt i kapittel 7.3.

4.3 Gjennomføring og forvaltning av EØS-forpliktelsene

Et hovedprinsipp i EØS-avtalen er at regelverket skal gjennomføres og etterleves på en ensartet måte i hele EØS-området. Norge har de siste årene skåret høyt på ESAs resultattavle for gjennomføring av vedtatt EØS-regelverk («Single Market Scoreboard»).

Det kan oppstå ulikhet i rettstilstanden mellom de to pilarene i EØS i en periode fra EU har innført nytt regelverk og til dette er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i nasjonal rett i EØS/EFTA-landene. For å ivareta avtalens mål om homogenitet arbeider Regjeringen målbevisst sammen med våre EØS/EFTA-partnere for å unngå unødvendige forsinkelser.

Norske kommuner og fylker spiller en viktig rolle i gjennomføringen og oppfølgingen av Norges EØS-forpliktelser. De er underlagt konkurransereglene for foretak og regelverket for offentlig støtte i den grad de driver økonomisk virksomhet. Som offentlige myndigheter må kommuner og fylkeskommuner også rette seg etter regelverket om offentlige anskaffelser. På områder som vann, avløp og avfallshåndtering, hvor kommunene har ansvar for tjenesteytingen, setter EØS-regelverket en rekke krav til beskyttelse av miljø, helse og sikkerhet.

Stortingsmelding 23 legger derfor vekt på betydningen av å involvere det lokale og regionale nivået bedre i sentralforvaltningens arbeid med EU/EØS. Etablering av Europapolitisk forum for lokale og regionale myndigheter og Sametinget er et sentralt tiltak. Dette ledes av Kommunal- og regionaldepartementet og Utenriksdepartementet på statssekretærnivå, og er et forum for diskusjon og informasjonsutveksling om saker av prinsipiell betydning for lokale og regionale aktører.

I tillegg er det tatt grep for å involvere det lokale og regionale nivået bedre i arbeidet med konkrete saker. EØS-notatbasen ble opprettet i 2004 og er en database med alle EØS-notater som er utarbeidet siden opprettelsen av basen. EØS-notatene inneholder omtale og vurdering av EU-regelverk som vurderes innlemmet i EØS-avtalen. Som ledd i oppfølgingen av handlingsplanen i Stortingsmelding 23, er basen videreutviklet med en teknisk løsning som gjør det mulig å enkelt identifisere EØS-notater om rettsakter med betydning for kommuner og fylker. Formålet er å gjøre det enklere for sentralforvaltningen å involvere lokale og regionale aktører i utformingen av norske synspunkter overfor EU. Det vil også kunne styrke kvaliteten på det arbeidet som gjøres i forbindelse med nasjonal gjennomføring av regelverket.

Det er også etablert et eget EFTA-forum for lokalt og regionalt folkevalgte som et motstykke til EUs regionkomité. Forumet ble vedtatt på EFTAs ministermøte i Lugano 30. juni 2008. Det møtes jevnlig for å diskutere EFTA/EØS-saker av felles interesse samt for å føre en dialog med EUs regionkomité. Liechtenstein og Sveits deltar foreløpig ikke i forumet.

4.4 Kompetanseløft

Stortingsmelding 23 lanserte et kompetanseløft, og på oppdrag for Fornyings- og administrasjonsdepartementet foretok Difi i 2008 en kartlegging av europakompetansen i forvaltningen. Kartleggingen viser at europakompetansen gradvis er blitt styrket, men at det fortsatt er rom for forbedringer. Utenriksdepartementet har som en oppfølging av kartleggingen gjennomført en rekke tiltak for å styrke og vedlikeholde EU/EØS-kompetansen i statsforvaltningen. Dette favner både egne tiltak og bidrag til opplæringstilbud i regi av Difi. Direktoratet tilbyr i dag et modulbasert opplæringsprogram om EU/EØS (Europakompetanseprogrammet), som gjennomføres i samarbeid med Utenriksdepartementet og andre departementer.

Mange departementer og etater gjennomfører også egne opplæringstiltak om EU/EØS, og da gjerne med vektlegging av sektorspesifikke temaer. Tiltak gjennomføres i egen regi eller i kombinasjon med eksterne tilbud.

Utenriksdepartementet har vektlagt tiltak som kan bidra til bedre utnyttelse av eksisterende kompetanse gjennom bevisstgjøring og synliggjøring. Det er gjennomført en rekke seminarer og konferanser for utvalgte målgrupper, blant annet for nasjonale eksperter i Kommisjonen. Utenriksdepartementet etablerte i 2011 et EU/EØS-nettverk for ledere og saksbehandlere i forvaltningen, for lettere å dele kompetansen og erfaringen som finnes i departementene og i underliggende etater. Fra samme år er det blitt arrangert årlige EØS-konferanser. Konferansen har blitt en møteplass for erfaringsutveksling og nettverksbygging for alle som arbeider med EU/EØS-saker.

4.5 Økt åpenhet og dialog

Et hovedtema i oppfølgingen av Stortingsmelding 23 har vært å konsultere og trekke det lokale og regionale nivå, samt det sivile samfunn og arbeidslivets parter, mer med i EU/EØS-arbeidet. Nasjonalt er det etablert og videreutviklet flere dialogfora der europapolitiske saker drøftes utenfor sentralforvaltningen. Dialogforaene bidrar til å fremme dialog, kunnskap og debatt om utviklingen i EU og konsekvenser for Norge, og brukes også til å drøfte løpende saker av felles interesse.

Stortingsmelding 23 har bidratt til å styrke informasjonsarbeidet og dialogen med relevante miljøer på det europapolitiske området, blant annet gjennom Europaportalen og nevnte dialogfora. Dette arbeidet har blitt ytterligere styrket ved et eget informasjonsløft.

Utenriksdepartementet etablerte i 2009 prosjektet «Informasjonsløft om EØS-avtalen og Norges forhold til Europa». Hensikten med prosjektet har vært å bidra til økt bevissthet og kunnskap om EØS og Norges forhold til Europa i Norge og i EU. Det har også vært et mål å bidra til enklere, mer brukervennlig og oppdatert informasjon fra det offentlige. Prosjektet består av rundt sytti tiltak organisert langs fire spor; utvikling av en ny Europaportal, oppdatering av EØS-notatbasen, økt medieoppmerksomhet og informasjons- og kompetansetiltak i samarbeid med utvalgte målgrupper. Blant tiltakene er egne nettsider for kommuner og fylkeskommuner på Europaportalen, mer brukervennlig EØS-notatbase og opprettelse av et eget redaktørnettverk for databasen. Høsten 2011 ble Lisboa-traktaten oversatt til norsk og publisert både på nett og papir. En oppgradert Europaportal ble lansert sommeren 2012. Portalen vil etter dette være forvaltningens sentrale informasjonskanal for EU og EØS-saker.

Et annet informasjonstiltak er EU/EØS-håndboken. Denne håndboken gir en oversikt over institusjoner og beslutningsprosesser i EU og EØS, samt retningslinjer for forvaltningens arbeid med EU/EØS-saker. Hovedmålgruppen er ansatte i forvaltningen som arbeider med EU/EØS-saker, men håndboken er også et hjelpemiddel for organisasjoner, partene i arbeidslivet, regional og lokal forvaltning og andre som berøres av EU/EØS. Boken oppdateres jevnlig og finnes også tilgjengelig elektronisk på Regjeringens informasjonssider om samarbeidet med EU, Europaportalen, (www.europaportalen.no).

Utenriksdepartementet gir også et årlig tilskudd til informasjon om europeisk samarbeid. Tilskuddet går til frivillige organisasjoner og andre ikke-kommersielle aktørers informasjonstiltak overfor norske målgrupper, slik som arrangering av kurs og seminarer og produksjon av informasjonsmateriell. Videre kan det gis støtte til reisevirksomhet i forbindelse med deltakelse i nettverksbygging med andre europeiske aktører og arbeid med saksfelt der Norge samarbeider med EU.

4.6 Oppfølging

Alle tiltakene som følger av handlingsplanen i Stortingsmelding 23 er i dag gjennomført eller er under gjennomføring.

En aktiv europapolitikk fordrer imidlertid at vi kontinuerlig vurderer hvordan vi best kan fremme våre interesser overfor EU. EU er i stadig endring, og vi gjør nye erfaringer i vårt europapolitiske arbeid. Regjeringen redegjør for videreutviklingen av europapolitikken i kapittel 5 - 7.