8 Forebygging, samarbeid og kunnskap

8.1 Forebygging som strategi

Skal samfunnet lykkes i kampen mot den organiserte kriminaliteten, må politiets arbeidsformer være tilpasset samfunnsutviklingen, ikke minst hva angår metodebruk. Dessuten må skillet mellom etterforskning og kriminalitetsforebygging ikke være til hinder for en god utvikling av politiet og andre myndigheters arbeidsmetodikk.

Et konkret eksempel: Forebygging i lokalsamfunnet kan dreie seg om hvordan de sosiale tjenestene i kommunen kan gjøre det vanskeligere å drive med menneskehandel og/eller seksuell utnyttelse, og om hvordan næringslivet kan beskytte seg mot kriminalitet.

Forebygging kan også dreie seg om beskyttelse mot organiserte tyverier ved å sørge for gode sikringstiltak av både teknisk og annen karakter. Disse forebyggende metodene må nyttiggjøres og anvendes også i det kriminalitetsbekjempende arbeid.

Forebygging av organisert kriminalitet handler dessuten mye om å forhindre at personer får anledning til å danne kriminelle gjenger og nettverk, for dermed å planlegge kriminelle handlinger.

Tradisjonelt har kampen mot den organiserte kriminaliteten i overveiende grad tatt sitt utgangspunkt i enkeltpersoners kriminelle atferd fremfor å arbeide mot nettverk, mønstre og sammenhenger. Det siste krever at politiet har gode analyser om kriminelle nettverk, om mønstre i kriminaliteten, og om omsetningsledd og strukturer. Desto mer politiet og samfunnet vet om den kriminelle virksomheten og miljøet rundt den, desto større er mulighetene for å forebygge lovbrudd i lokalsamfunnet.

8.1.1 Tverretatlig samarbeid

En effektiv innsats mot organisert kriminalitet forutsetter et godt samarbeid mellom politi og påtalemyndighet, kommunale myndigheter, frivillige organisasjoner og næringsliv. Betydningen av deres samlede medvirkning og medansvar blir stadig mer viktig og synbart.

Det felles, tverrsektorielle samarbeidet har som et hovedmål å sørge for tidlig inngripen i en potensiell kriminell løpebane. Viljen og evnen til slikt samarbeid blir stadig viktigere. Tradisjonelt har ulike myndigheter vært tilbakeholdende med en slik metodikk. Det å reagere på uønsket atferd ble tidligere sett på som en uheldig stigmatisering av ungdom, som derved kunne gjøre vondt til verre1.

Erfaring viser at kriminelle gjenger har som bevisst strategi å rekruttere ungdom under den kriminelle lavalder (15 år). Unge involveres som hjelpere i garvede gjengmiljøer, og brukes for eksempel til å utføre transportoppdrag og budtjeneste for gjengene, uten fare for å bli straffet. For å forhindre en slik utvikling er det derfor viktig at samfunnet har alternative forebyggende tiltak å sette inn.

Politiråd og Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT)

I mars 2007 sendte Politidirektoratet ut retningslinjer for «Formalisert samarbeid mellom kommunale myndigheter og politiet (Politiråd)». I retningslinjene fremgår det at rådene skal bygge på SLT-modellen (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak) der dette arbeidet allerede er igangsatt. Politirådene har imidlertid et videre mandat. De skal konsentrere seg om å forebygge kriminalitet begått av alle aldersgrupper, ikke bare av barn og unge.

I underkant av 200 kommuner og bydeler jobber etter SLT-modellen når det gjelder det kriminalitetsforebyggende arbeidet blant barn og unge. Arbeidsmåten legger til grunn at:

• Kommunens øverste politiske og administrative ledelse og politiets lokale leder må gjensidig forplikte seg til å samarbeide.

• En styringsgruppe med de samme lederne møtes jevnlig for å følge opp samarbeidet.

• En særskilt person har ansvar for å følge med på at styringsgruppens beslutninger settes ut i livet og koordinere det samarbeidet som bestemmes.

Det var ved utgangen av 2009 etablert 341 politiråd. Disse omfattet 358 kommuner, eller 83 % av alle, jf. Prop 1 S (2010–2011) Justis- og politidepartementet side 36. En formalisering av samarbeidet lokalt bør ta hensyn til de ulike formene for kriminalitet som politiråd og SLT har til oppgave å arbeide med. Skadeverk begått av ungdom stiller for eksempel andre krav til tiltak og virkemidler enn de kriminelle handlingene man har erfaring for at MC-klubber eller mobile, utenlandske kriminelle kan tenkes å begå.

Problemorientert eller kunnskapsbasert politiarbeid

Politiets virksomhet skal skje i samarbeid med andre aktører i lokalsamfunnet. Problemorientert politiarbeid er en sentral, metodisk tilnærming som kan anvendes uavhengig av type kriminalpolitisk utfordring. Helt avgjørende for politiets kunnskapsbaserte virksomhet er etablering av etterretnings- og analysefunksjoner i politidistriktene. Disse funksjoner er ment å være ledelsens «kunnskapssenter» for å legge et best mulig grunnlag for effektiv virksomhet. Kartlegging av lokale, organiserte, kriminelle nettverk vil være en viktig oppgave for politiet i den sammenheng, og da i nært samarbeid med andre sektorer lokalt.

I tillegg til politiets ledelse og kommunenes politiske og administrative ledelse, vil departementet og Politidirektoratet vurdere hvorvidt lederne for de ulike relevante, kommunale virksomhetene bør delta. Det vil kunne gjelde skole, helse, sosial, kultur, teknisk etat og andre.

Departementet vil også vurdere hvordan samarbeidet med videregående skoler og NAV (Arbeids- og velferdsforvaltningen), både den statlige og kommunale delen, kan organiseres for å trekkes mer aktivt og forpliktene med i det lokale forebyggende arbeidet.

Videre skal Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) i samarbeid med blant andre Politidirektoratet og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) utarbeide to veiledere som vil være nyttig i kommunenes forebygging av organisert kriminalitet. Den ene vil omhandle det tverretatlige samarbeidet gjennom politiråd og SLT-modellen. Den andre vil omhandle hvorledes kommunene kan vektlegge kriminalitetsforebygging som et selvstendig formål i sine planprosesser etter plan- og bygningsloven. Disse tiltakene skal gjennomføres i 2011.

Taushetspliktens betydning for gode resultater

Når flere instanser, gjerne lokalt, skal samarbeide om tiltak og eventuell inngripen i borgerens rettsfære eller private rom, oppstår som regel dilemmaer i form av hvor langt taushetsplikten går opp mot informasjonsplikten i og mellom etater. En mulig måte å løse slike opplevde samarbeidsproblemer på, er gjennom lovendring. Ulike taushetsregler og ulik praktisering kan være hindrende for å løse en kriminalsak på en rasjonell og god måte.

I Danmark har man hjemmel i Retsplejeloven § 115. Her åpnes adgang for politiet og andre myndigheter til å:

«videregive oplysninger om enkeltpersoners rent private forhold til andre myndigheder, hvis videregivelsen må anses for nødvendig af hensyn til det kriminalitetsforebyggende samarbejde.»

Videre fremkommer det at slike opplysninger ikke kan «videregives med henblik på efterforskning af straffesager».

I Canada kan man for øvrig vise til meget gode resultater i forbindelse med informasjonsdeling etater i mellom, gjennom en bevisst samling og strukturering av den informasjonen som formidles fra det offentlige, med sikte på «barn og ungdoms beste».

Noen muligheter for informasjonsutveksling her i landet finnes allerede. Det gjelder blant annet straffeloven § 317, EUs hvitvaskingsdirektiv, folketrygdloven § 21–4 b annet ledd og i noen tilfeller der hvor bank eller forsikring velger å anmelde kriminelle forhold.

Næringslivets sikkerhetsråd og Finansnæringens Fellesorganisasjon (NSR/FNO), har gitt uttrykk for at man opplever at taushetspliktbestemmelsene i lovverket utgjør et hinder for rette myndigheter til å gi informasjon om grov og organisert økonomisk kriminalitet.

Næringslivet synes også å ha erfart stor variasjon i praksis blant politidistriktene på dette området, ved blant annet at noen av dem har mer rasjonelle måter å formidle viktig informasjon på enn andre. Der det fungerer godt kan næringslivet «ta sine forholdsregler», som de uttrykker det, mens andre kan oppleves å være «unødig» strengt tause, med den følge at nyttig og relevant informasjon om kriminalitetsbildet etter næringslivets oppfatning ikke utveksles.

Gjennom en formalisering av et informasjonssamarbeid mener NSR/FNO det vil være lettere for politiet å fremstå med en enhetlig forståelse av hvilken form for informasjon som kan deles med næringslivet. For eksempel kan grensene settes, ifølge næringslivet, gjennom en videreutvikling og forsterkning av de «samarbeidsforum» man i dag har. I et slikt forum tenker næringslivet seg en form for «godkjenning» for å snakke med myndighetspersoner (fortrinnsvis i politiet). Se nærmere omtale av regjeringens forslag til et forsterket samarbeid med næringslivet i punkt 8.2 under.

Om nødvendigheten av god informasjonsdeling

Departementet vil dessuten og mer generelt vurdere bestemmelser i norsk lovgivning for om mulig å lette det tverrsektorielle, kriminalitetsforebyggende arbeidet. Ikke minst de økede utfordringene den organiserte kriminaliteten utgjør, nødvendiggjør en kritisk vurdering av skranker for informasjonsdeling i samarbeidsrelasjonene. I denne forbindelse viser departementet til handlingsplanen «Gode krefter» (Justis- og politidepartementet 2009), der tiltak 29 er en gjennomgang av regelverk «for taushetsplikt og informasjonsplikt med sikte på å lage en veileder».

8.2 Økt samarbeid med næringslivet

Som nevnt under punkt 8.1 er regjeringens intensjon at samarbeidet med privat sektor og spesielt de av næringslivets organisasjoner som arbeider mest aktivt for å bekjempe kriminaliteten, må videreutvikles og forsterkes. Det er et tydelig behov for dette, noe som er fremkommet blant annet gjennom de drøftelser departementet har hatt i den seneste tid med blant annet Næringslivets Sikkerhetsråd og Finansnæringens Fellesorganisasjon (NSR/FNO). Disse organisasjonene ønsker et tettere og mer gjensidig forpliktende samarbeid. Hensikten er, både for departementet og næringslivet, å dele ansvar og samarbeide mer aktivt både i det kriminalitetsforebyggende og i det kriminalitetsbekjempende arbeidet. Med dette utgangspunktet vil regjeringen skissere rammene for et mer forpliktende og forsterket samarbeid med næringslivet. Forslagene og bakgrunnen for dem bygger i det alt vesentlige på en videreutvikling av nåværende samarbeidsstrukturer.

8.2.1 Dagens samarbeidmodell

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) er stiftet av Næringslivets Fellesorganisasjon, Finansnæringens Fellesorganisasjon, HSH, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Norges Rederiforbund/Den Norske Krigsforsikring for Skib og Bedriftsforbundet.

Disse organisasjonene sitter i NSRs styre sammen med representanter fra enkelte virksomheter. De seks stifterorganisasjonene representerer stort sett alle organiserte virksomheter i Norge. NSR er i sin helhet finansiert av næringslivet, og har som formål å forebygge kriminalitet i og mot næringslivet.

NSR har et konsultativt råd som møtes 4 til 5 ganger pr. år. I dette rådet møtes følgende institusjoner for å gi råd til NSRs administrasjon og virke, og innspill til politi- og sikkerhetsmyndigheter:

• Stifterorganisasjonene (6),

• Politidirektoratet, herunder Kripos og ØKOKRIM,

• Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM),

• Politiets sikkerhetstjeneste (PST),

• Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD),

• Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB),

• Landsorganisasjonen i Norge (LO),

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS),

• Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO),

• Medlemsvirksomheter fra flere bransjer.

NSR har således representanter fra både arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og interesseorganisasjoner, og dekker viktige deler av det man i denne sammenheng kan kalle samfunnsstrukturen.

Med denne organisasjonen som utgangspunkt ønsker regjeringen å gå videre i form av å skissere en forsterket samarbeidsstruktur. Departementet tar sikte på gradvis å forsterke samarbeidet, tentativt gjennom et samarbeidsprosjekt med 5 års varighet, og med påfølgende evaluering. Oppstart av samarbeidsprosjektet ønskes tentativt fra 2011.

Av andre nåværende samarbeidsfora i det kriminalitetsforebyggende og kriminalitetsbekjempende arbeid nevnes:

KRÅD

Regjeringens kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) er regjeringsoppnevnt og har som sin hovedoppgave å fremme forslag om gode og virkningsfulle forebyggende tiltak, tradisjonelt med hovedinnsatsen i forhold til barn og unge og lokale samordnede tiltak. Rådet forventes også å delta aktivt i den kriminalpolitiske debatt, ikke bare innad i rådet, men også i det offentlige rom. Medlemmene i rådet representerer høy og relevant kompetanse og erfaring innenfor det forebyggende kriminalpolitiske området.

Iverksetting av tiltak i regjeringens handlingsplan «Gode krefter» er en prioritert oppgave for KRÅD. I denne planen fremmes en rekke forslag av betydning for det kriminalitetsforebyggende arbeid, lokalt og sentralt. KRÅD er tillagt en viktig rolle i dette oppfølgingsarbeid.

Følgende forum/utvalg nevnes også. De har sitt fokus særlig rettet mot økonomisk kriminalitet:

SMSØ

Samarbeidsforum mot svart økonomi (SMSØ) har representasjon fra Skatteetaten, Kommunenes interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS), Landsorganisasjonen (LO) og Næringslivets Fellesorganisasjon. Forumet er aktivt i arbeidet mot svart økonomi. Det avholder konferanser, initierer og gjennomfører kampanjer, og samarbeider blant annet med EMØK (se under) når det gjelder å formidle gode holdninger og kunnskap i det forebyggende arbeid mot økonomisk kriminalitet.

EMØK

Embetsmannsutvalget mot økonomisk kriminalitet er et regjeringsoppnevnt og tverrdepartementalt utvalg som arbeider aktivt med å bekjempe og forebygge økonomisk kriminalitet. Utvalgets primære og vesentligste oppgave i de seneste årene har vært å utarbeide, iverksette og evaluere regjeringens handlingsplaner mot økonomisk kriminalitet. Finansdepartementet og Justis- og politidepartementet er de sentrale departementer i utvalget. For tiden ledes utvalget av Justis- og politidepartementet.

NØF

Norsk Øko forums formål er å bidra til tverrfaglig samarbeid og kompetanseoppbygging for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Forumet representerer et meget solid nettverk av saksbehandlere tilsatt i politi, påtale, skatt og andre kontrollorgan. NØF er også en viktig høringsinstans i saker som angår forumets interesseområde.

8.2.2 Et formalisert samarbeid med næringslivet

I dag har flere av NSRs stifterorganisasjoner bygd opp en solid kompetanse på ulike sider av kriminalitetsbildet, NSR har løpende kontakt med alle disse miljøene.

En stor og viktig aktør blant NSRs stifterorganisasjoner er Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO). FNO er en stor bidragsyter i forbindelse med å avdekke og forebygge økonomisk kriminalitet og er et felles kontaktpunkt mellom offentlige myndigheter og privat næring. FNO representerer hele finansnæringen som omfatter alle sparebanker, forretningsbanker, liv-, pensjon- og forsikringsselskaper. Dette medfører et utstrakt samarbeid mellom både lokale, nasjonale og internasjonale nettverk.

Med et forsterket samarbeidsforum som mål, både i et mer overordnet strategisk perspektiv og med et mer praktisk operativt siktemål, vil departementet vurdere nærmere hvordan ytterligere forpliktende samarbeidsrelasjon kan utformes. I første omgang vil forumets hovedområder dreie seg om informasjonsutveksling om kriminalitetstrender og tilgjengelig og nyttig informasjon i konkrete saker. Samarbeidet bør ha som ambisjon å etablere permanente nettverk for informasjonsinnhenting og formidling til støtte for politiets operative og forebyggende arbeid.

8.2.3 Behov for informasjonsdeling

Forebygging av alvorlig, organisert og grenseoverskridende kriminalitet vil stå i sentrum for forumets virksomhet. Næringslivet utsettes ofte for kriminelle handlinger av slik karakter2. Det kan gjelde fakturasvindel, bedragerier, dokumentforfalskning, vold og trusler om vold mot ansatte, utpressing, tyverier, underslag, informasjonstyveri, forsikringssvindel, ID-tyveri mm. Organiserte kriminelle grupper/nettverk antas å stå bak en del av det nevnte.

Næringslivet har i mange tilfeller relevant og nyttig informasjon om kriminelles fremgangsmåte og trender. I noen av de nærings – nettverkene som er etablert i og primært for næringslivet, pågår det utstrakt informasjonsutveksling. Hensikten er at informasjonen kan sette virksomhetene bedre i stand til å forebygge kriminalitet.

Etter departementets og politiets oppfatning er dette en type informasjon politiet i større grad kan dra nytte av. Politiet på sin side sitter også inne med informasjon som næringslivet i mange tilfeller kan nyttiggjøre seg i forebyggende øyemed.

Gjennom dagens samarbeid pågår et relativt godt fungerende samarbeid mellom politi, sikkerhetsmyndigheter og næringsliv knyttet til forebygging av kriminalitet i og mot norsk næringsliv. Dette arbeidet er stort sett av strategisk og overordnet natur.

Det er imidlertid ikke etablert noe formelt forum for utveksling av mer operativ informasjon mellom kriminalitetsbekjempende myndigheter og næringslivet. Man tenker her ikke på operativt i betydningen begrenset/taushetsbelagt/politispesifikt spanings-etterretningsinformasjon eller etterforskningsinformasjon. Det aktuelle vil være bruk av høyst relevant og konkret erfaringsinformasjon, der informasjonsdeling betyr gjensidig læring om gode og felles forebyggingsstrategier.

Det er per i dag heller ikke etablert formalisert kontakt mot kompetansemiljøer i næringslivet som politiet kan trekke på til sin etterforskning og sin kompetanseoppbygging. En form for kunnskapsbank bør inngå som et premiss for utviklingen av et «nytt» forsterket samarbeidsforum.

En samarbeidsstruktur som er vurdert av både Justis- og politidepartementet og Finansdepartementet gjennom regjeringens utvalg i kampen mot økonomisk kriminalitet (EMØK), er «Scottish Bussiness Crimes Centre (SBCC)3. Strukturen og forumets formål og arbeidsform har vært et av flere mulige utgangspunkt under diskusjonen om en mulig norsk modell.

Analyser av problem og ressursbehov

Når det gjelder innsatsen med å forebygge, avdekke og oppklare organisert kriminalitet, er det liten tvil om at en tilfredsstillende strategisk analysekapasitet, en god etterretningskapasitet og gode myndighetsstyrte internasjonale nettverk er en viktig dimensjon, også for et effektivt samarbeid.

Videre viser erfaring fra samarbeidet med næringslivet at sentralisert behandling/håndtering innenfor politietaten for mottak av anmeldelser i visse sammenhenger vil kunne være aktuelt å se nærmere på. Dagens ordninger oppleves, sett fra næringslivets ståsted, enkelte ganger å invitere til unødig fragmenterte oppfølginger av anmeldelsene. Tilstrekkelig kompetanse og oversikt til å forstå omfanget og alvorligheten, vil ofte være avgjørende for etterforskningen og oppklaringen av saken4.

NSR formidler i dag trender og advarsler fra politi- og sikkerhetsmyndigheter og næringslivets egne sikkerhetsaktører til næringslivet. NSR varsler også politiet og andre myndigheter om forhold de finner relevante for dem. Skattekrim og Kripos er blant dem NSR henvender seg oftest til. Likeledes går næringslivet til media når det har behov for å presentere en problemstilling bredt.

8.3 Kunnskapskrav om samfunn og kriminalitet

For å bekjempe organisert kriminalitet er det nødvendig med bred og god kunnskap om denne typen kriminalitet. Det er påkrevd med konkret kunnskap om de kriminelle nettverkene, herunder blant annet deres arbeidsmetoder, eventuelle forflytningsmønstre, atferd og sosiale liv. I tillegg til konkret kunnskap om de organiserte kriminelle, er det nødvendig med kunnskap om de rådende samfunnsforhold som de organiserte kriminelle opererer i. De organiserte kriminelle benytter seg blant annet ofte av teknologiske innretninger, hvilket gjør det nødvendig for strafferettspleien også å ha slik kunnskap.

For å forebygge, etterforske, oppklare og iretteføre denne typen kriminalitet kreves det altså at aktørene i strafferettskjeden (politi, påtalemyndighet, domstoler og kriminalomsorg) både har høy generell samfunnskompetanse og spesialkompetanse om organisert kriminalitet. Kravene til kunnskap og kompetanse gjelder ikke bare for myndighetene som gir overordnede føringer i bekjempelsen av organisert kriminalitet. Kompetansekravene er også viktig for de instanser som ellers befatter seg med organisert kriminalitet, herunder blant annet kontrollorganene.

For de operative organene forventes det ikke bare at de skal kunne være på høyde med de organiserte kriminelle når det gjelder kunnskap om samfunnsstrukturer generelt og de organiserte kriminelle spesielt. Det forventes dessuten at man skal være i forkant av de organiserte kriminelle. For å oppfylle kravet om å være i forkant av de organiserte kriminelle, tilbys for eksempel politiet kompetanseutvikling gjennom undervisning og etterutdanningsstudier på Politihøgskolen, i tillegg til at forskning på området kan bidra til bedre kunnskap om de organiserte kriminelle.

8.3.1 Undervisningstilbud

Innenfor nesten alle Politihøgskolens utdanningstilbud gjenfinnes i varierende grad organisert kriminalitet som tema. Det rettes i dag særlig oppmerksomhet mot alvorlig narkotika- og annen profittmotivert kriminalitet.

Politihøgskolen tilbyr i dag en mastergrad hvor studentene har mulighet til å velge et fag som omhandler organisert kriminalitet og terrorisme. Politihøgskolen tilbyr dessuten etter- og videreutdanning innenfor en rekke fagområder knyttet til etterforskning: Generell etterforskning, organisert kriminalitet, vold/seksuelle overgrep, økonomisk kriminalitet, fiskerikriminalitet, miljøkriminalitet, «digital forensics» (elektroniske spor), kriminalteknikk, tegn og symptomer på misbruk av narkotika eller andre rusmidler, informantveiledning og avansert informantbehandling og Schengen grensekontroll.

I tillegg til Politihøgskolens utdanningstilbud, holder Politidirektoratet, særorganene og politidistriktene egne fag- og metodesamlinger om særlige kriminalitetsområder og -metoder.

Politihøgskolen deltar dessuten også i det internasjonale politisamarbeidet gjennom EUs yttergrensekontrollbyrå Frontex. Gjennom Frontex bidrar Norge til å utvikle felles utdanning, herunder systemer for opplæring av personer ansvarlig for grensekontroll i Schengen-området. Den felles utdanningen bidrar til en felles kompetansebakgrunn og metodebruk, hvilket i stor grad forenkler samhandlingen.

8.3.2 Forskning om organisert kriminalitet

Justissektoren har de siste årene satset store ressurser på å forebygge og bekjempe kriminalitet. Delvis er også nye metoder og hjelpemidler tatt i bruk innenfor sektoren. Samtidig forekommer kriminalitet i stadig nye former som krever kontakt mellom flere politidistrikter og ofte over landegrensene. Alt dette har myndighetene liten forskningsbasert kunnskap om, og det er derfor etter departementet sin oppfatning et økende behov for mer forskning, herunder forskning som vurderer virkningen av de kriminalpolitiske tiltak som settes i verk.

Generelt er det behov for mer forskning om omfang, årsaker, de ulike formene for og konsekvensene av organisert kriminalitet, i tillegg til forskning om muligheten for å forebygge slik kriminalitet. Videre trengs det forskning om forholdet mellom forebygging og bekjempelse, om politimetoder, bevisførsel og straff. Det er i tillegg behov for en mer grunnleggende metodeutvikling for å analysere hvordan organiserte kriminelle miljøer dannes og hvordan en går fram når deres atferd skal gjøres til gjenstand for en forskningsbasert tilnærming.

Samtidig er det av avgjørende betydning at allmennheten får del i kunnskapen om den organiserte kriminaliteten. Dette er nødvendig for at befolkningen skal kunne ha tillit til politiet, herunder samarbeid med politiet om for eksempel informasjonstilgang og kriminalitetsforebygging.

Utover forskning om disse generelle områdene, anses det nødvendig med forskning på særskilte kriminalitetsområder. Det vil blant annet på områdene som gjelder smugling og omsetning av narkotika og menneskesmugling være behov for forskning om sammenhengene mellom lønnsomhet, etterspørsel, lovgivning (både narkotika og prostitusjon), og eventuelt også helsetiltak (narkotika) og utdanning (for ofre for menneskehandel).

Når det gjelder finansiell organisert kriminalitet og hvitvasking av penger viser erfaringsmateriale at mye av den tapping av sosialsystemet og mye av de skatteunndragelser som foregår, skjer på organisert vis. Det kan her være snakk om store summer som unndras, men myndighetene vet for lite om omfang og om i hvilke miljøer virksomheten foregår fra. Det er også relativ liten kunnskap om organisert pengeinnkreving innenfor enkelte bransjer. Man vet også forskningsmessig lite om hvordan hvitvasking av penger i praksis foregår i tilknytning til organiserte kriminelle miljøer. Det er kjent at store summer hvitvaskes og blant annet eksporteres og plasseres i eiendom i andre deler av verden.

Når det gjelder mobile kriminelle grupper og heleri/omsetningsnettverk har det i mindre grad vært belyst hvordan eksempelvis smuglet alkohol, sigaretter, narkotika, sykler og biler omsettes og distribueres. Det samme gjelder stjålne verdigjenstander som fraktes ut av Norge. Helere er en annen viktig gruppe for omsetningen av stjålne verdigjenstander i Norge som det finnes lite systematisert viten om.

Statens Institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) er en viktig bidragsyter og samarbeidspartner for politiet. På narkotikaområdet er det dessuten behov for mer forskning som øker kunnskapen om bakmenn og økonomi i narkotikatrafikken. Det er også behov for et forskningsbasert utviklingsarbeid for å skape bedre analyseverktøy. Videre er det i dag lite forskning om sentrale forhold i internasjonale narkotikanettverk, bakmenn, organisasjonen for øvrig, hvor profitten kanaliseres, om volds- og trusselaspekter mv. Mer kunnskap om narkotikaøkonomien vil for øvrig kunne styrke mulighetene for å innrette politiets innsats slik at det kriminelle profittincentivet rammes.

Den fjerde handlingsplanen om menneskehandel er fra regjeringens side per tidspunkt under utvikling. Temaet har vært på politiets prioriterte dagsorden i de siste tre årene, og handlingsplanenes forskningsmidler har stort sett tilfalt FAFO, som hovedsakelig har konsentrert forskningen om kartlegging av kvinner i prostitusjon. I tillegg har NTNU mottatt forskningsmidler for å evaluere to av handlingsplanens prosjekter som arbeider med å tilby bistand og beskyttelse til ofre for menneskehandel (ROSA- og KOM-prosjektet). Internasjonalt finnes det derimot en rekke organisasjoner som har kartlagt ulike polisiære innfallsvinkler til menneskehandel, hvorav UNODC, Interpol, OSCE og FRONTEX har vært toneangivende.

Menneskehandel har vært et prioritert område for forskning. Det foreligger imidlertid ytterligere behov for forskning på dette området, blant annet å undersøke årsakene til at 90 % av sakene om menneskehandel som anmeldes ender med henleggelse5.

På IKT-området er det et stort behov for forskning som gir kunnskap om effektive og hensiktsmessige tiltak mot denne kriminaliteten, uten at tiltakene medfører uønskede inngrep i grunnleggende menneskerettigheter.

Folks tillit avhenger delvis av åpenhet, bruk av overvåkingsmetoder og respekt for menneskerettigheter og personvern. Hvor grensen bør gå mellom full åpenhet og frihet på den ene siden og overvåking og registrering av folks handlinger på den andre, kan derfor være et viktig forskningsspørsmål.

8.3.3 Forskningssatsing i lys av kapitalfluktutvalgets forslag

I regjeringens melding til Stortinget, St.meld. nr. 10 (2008–2009) Om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi, slås det fast at styrking av kunnskapsgrunnlaget er viktig både for næringslivet, myndighetene og opinionen. Regjeringen har derfor oppfordret Forskningsrådet til å videreføre og styrke sin satsing for finansiering av forskning knyttet til bedrifters samfunnsansvar. Forskningsrådet har gitt uttrykk for at de vil følge opp denne oppfordringen.

I NOU 2009: 13 Skatteparadis og utvikling konkluderte det regjeringsoppnevnte Kapitalfluktutvalget med at forskning knyttet til internprising og skatteunndragelse er områder hvor kunnskapen er svak i offentlig sektor. Denne typen kunnskap er dessuten forbundet med generell innsikt i skattesystemer og har dermed stor samfunnsmessig verdi. Etter høringen om Kapitalfluktutvalgets rapport besluttet derfor Utenriksdepartementet å etablere en forskningssatsning med tverrfaglig fokus og samarbeidsopplegg i tråd med Kapitalfluktutvalgets forslag, med noen endringer. Forskningsrådet har fått i oppdrag å utvikle programmet sammen med NORAD. Budsjettrammen for programmet er på totalt 50 millioner kr for 2011–2015. Oppfølgingen av Kapitalfluktutvalgets rapport inngår som et ledd i samarbeidet mellom Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justis- og politidepartementet for å sikre en samstemt norsk politikk for kapital og utvikling.

Utover forskningen som er nevnt overfor, er det i tillegg igangsatt forskning i regi av EU og Norge som også er av betydning og til nytte for å bekjempe organisert kriminalitet.

8.3.4 Organisering av forskning

Det er i avsnittene ovenfor påpekt et behov for forskning, evaluering og metodeutvikling på en rekke spesifikke kriminalitetsområder. Regjeringen mener derfor det er behov for forskning som innrettes mot ulike sider av organisert kriminalitet, og mener at det bør vurderes et samarbeid eller samordning med andre relevante forskningsaktiviteter, herunder forskningen om bedriftenes samfunnsansvar, økonomisk kriminalitet, samt den nye satsingen om kapitalflukt fra utviklingsland og skatteparadisers rolle.

Forskning rettet direkte mot «organisert kriminalitet» kan ta utgangspunkt i de utvalgte kriminalitetsområder slik de er behovsvurdert for forskning tidligere i dette kapittelet.

Innsatsen bør primært innrettes mot kriminalitetstrender og kriminalitetsbekjempelse mer spesifikt, og vil måtte etableres på et solid forskningsfaglig grunnlag. Det bør utformes en plan for forskning med minimum fem års varighet. Planen vil kunne utformes av forskere og brukere (myndigheter) i samarbeid med Forskningsrådet. Innsatsen bør legge vekt på å gjøre seg kjent med og basere seg på den kunnskapen som utvikles blant annet i EUs forskningsprogrammer innenfor samme tematikk, og eventuelt legge opp til samarbeid med forskningsmiljøer som deltar i disse.

Departementet vil ta initiativ til økt forskning på området. Rammene for en slik økt forskning vil måtte utredes nærmere.