1 Bakgrunn og sammendrag

For syttende år på rad legger Regjeringen med dette fram en melding til Stortinget om omfanget av eksporten av våpen, ammunisjon og annet militært materiell1, (heretter forsvarsmateriell). Den første meldingen om denne eksporten ble lagt frem i 1996.

Eksportkontrollen påvirkes sterkt av forandringer i omverdenen og av internasjonale prosesser, og Regjeringen legger derfor stor vekt på å bidra til mest mulig åpenhet om forsvarsmaterielleksporten og om betydningen av en restriktiv eksportkontroll.

I meldingen gis det innsyn i omfanget av eksporten av forsvarsmateriell i 2011, både når det gjelder hva slags varer, tjenester og teknologi knyttet til disse varene som ble eksportert, til hvilke mottakerland og verdien av eksporten. Det gis også informasjon om bl.a. avslag på søknader om lisens av forsvarsmateriell, om forsvarets relevante eksportaktiviteter, utførsel av håndvåpen og om eksporten av flerbruksvarer2 (liste II) for militær bruk. I tillegg redegjøres det for norsk eksportkontrollpolitikk, regelverket og det internasjonale arbeidet når det gjelder eksportkontroll og ikke-spredning. I forhold til tidligere meldinger, gis det en samlet oversikt om avslag på søknad om eksportlisens for forsvarsmateriell for perioden 2003 – 2011. Det gis også informasjon om avslag på søknad om eksport av flerbruksvarer til militær sluttbruker.

Selv om beslutninger om eksport av forsvarsmateriell fattes innen nasjonal suverenitet, har det de siste årene utviklet seg en stadig tettere samarbeid både innenfor både EU og andre internasjonale fora når det gjelder eksportkontroll av konvensjonelle våpen. Norges samarbeid med EU innebærer regelmessig dialog om eksportkontrollen, samt utveksling av informasjon om avslag på søknader om eksportlisens begrunnet i atferdskodeksens kriterier. Det er en forutsetning at man tar hensyn til de andre statenes avslag, og ikke gir lisens for en tilnærmet lik eksport som et annet land har avslått. Denne forståelsen er ment å bidra til en mer enhetlig eksportkontrollpraksis over tid, samt gi bedriftene mest mulig like konkurransevilkår.

Norge har også sluttet seg til og er i ferd med å implementere et EØS-relevant direktiv rettet mot forenklede vilkår knyttet til lisensiering av forsvarsmateriell innenfor EØS-området. Direktivet har kommet i stand med sikte på å gi forsvarsbedrifter i EØS mest mulig like konkurransevilkår innenfor området.

Utenriksdepartementet samarbeider nært med Politiets sikkerhetstjeneste (PST), forsvaret og Tollvesenet om gjennomføringen av eksportkontrollen. PST har lovpålagte oppgaver knyttet til håndhevelse, forebygging og etterforskning av eksportkontrolloven og Tollvesenet når det gjelder kontroll med utførselen av strategiske varer.

Eksporten i 2011

I 2011 var den samlede verdien av eksporten av varer, teknologi, tjenester, overføring av produksjonsrettigheter, formidling mellom to tredjeland og flerbruksvarer til militær sluttbruk i underkant av 3,9 milliarder kroner, hvorav ca. 3,6 milliarder utgjorde salg av varer og teknologi. Av dette utgjorde verdien av eksporten av A-materiell om lag 2,9 milliarder og B-materiell ca. 720 millioner kroner. Til sammenligning var den samlede verdien av eksporten i 2010 drøyt 3,9 milliarder kroner, hvorav ca. 3,7 milliarder utgjorde salg.

Sammenlignet med 2010 var det i 2011 en økning i eksporten av A-materiell på omlag 230 millioner (8,8 %), mens eksporten av B-materiell sank med ca. 641 millioner (-31 %).

Verdien av tjenester, overføring av produksjonsrettigheter, formidling og retur av varer til utenlandsk eier utgjorde i 2011 ca. 260 millioner, tilnærmet likt i forhold til i 2010. Retur til utlandet gikk ned med 23 % og verdien av overføring av produksjonsrettigheter sank med 100 % i 2011.

I forhold til i 2010, var det i 2011 en nedgang i verdien av den totale eksporten på om lag 66 millioner (-1,7 %).

I tråd med trenden, gikk om lag 91 % av eksporten av A-materiell og 97 % av eksporten av B-materiell til NATO-landene og andre europeiske land.

I forhold til i 2010, var det i 2011 nedgang i eksporten særlig til USA (om lag 660 millioner) og til Canada (ca. 100 millioner). I samme periode var det økning i verdien av eksporten til Tyrkia (ca. 169 millioner), Sveits (ca. 158 millioner), Brasil (ca. 101 millioner) og Sverige (ca. 96 millioner).

Det ble gitt 14 avslag på søknader om eksportlisens for forsvarsmateriell i 2011. I Kap. 9.11 fremgår en samlet oversikt over alle avslag på søknader om eksport av forsvarsmateriell siden 2003.

Utviklingen i omfanget av eksporten av forsvarsmateriell har vært som følger siden 2000:

Svingninger i eksporten av forsvarsmateriell fra et år til et annet skyldes ofte tidspunktet for når større enkeltleveranser finner sted.

I meldingens kapittel 9 fremgår ytterligere informasjon om eksporten.

Åpenhet om eksporten

Siden den første meldingen ble fremlagt i 1996 er innsynet i eksporten blitt betydelig styrket, og muligheter for enda mer åpenhet innenfor rammen av den strenge taushetsplikten i eksportkontrolloven vurderes fortløpende. Den første meldingen som ble fremlagt i 1996 inneholdt seks oversikter om eksporten, mens meldingene som er lagt frem de siste årene fremstiller eksporten i tretten tabeller og figurer.

Meldingen som ble fremlagt i 2006 ga for første gang innsyn i forsvarsmyndighetenes utførsel av eget materiell, samt om utførselen av håndvåpen fra Norge. I 2008 ble det for første gang gitt informasjon om eksport av sivile varer til militære sluttbrukere, samt om utførsel av beskyttelsesutstyr for humanitær minerydding. I 2007 tok Regjeringen initiativ til å invitere media og organisasjoner til et møte for å presentere meldingen. Dette åpenhetstiltaket er videreført hvert år siden.

I årets melding er det fortsatt lagt vekt på å beskrive varene som er eksportert best mulig. Meldingen gir også en samlet oversikt over avslag på lisenssøknader i perioden 2003 – 2011.

Regjeringen legger vekt på å arbeide innenfor en rekke internasjonale fora for at også andre land skal utvise mer åpenhet om sin våpeneksport.

Konsultasjoner med Stortinget

Det er en etablert praksis med å konsultere Stortingets organer i eksportkontrollsaker av særlig utenrikspolitisk interesse og betydning. Som følge av urolighetene i Midtøsten og Nord-Afrika, konsulterte bl.a. Regjeringen i april 2010 Stortinget om norsk eksportpraksis overfor landene i regionen. Praksisen med å konsultere Stortinget på denne måten er en linje som Regjeringen vil videreføre fremover.

Disse konsultasjonene kommer i tillegg til stortingsmeldingene som er lagt frem hvert år siden 1996.

I kapittel 2 fremgår ytterligere informasjon om arbeidet med større åpenhet og konsultasjoner med Stortinget.

Sluttbrukererklæringer

I Soria Moria II heter det at Regjeringen vil «opprettholde og videreutvikle et strengt regelverk for norsk våpeneksport. Regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land, og arbeide for at dette blir norm i NATO».

I retningslinjene fremgår det nærmere bestemmelser om krav til dokumentasjon. Ved eksport av kategori A-materiell til NATO-land skal det kreves dokumentasjon som godtgjør sluttbruker. Således kreves alltid sluttbrukerdokumentasjon ved eksport av våpen til NATO-land, og en gjennomgang viser at slik dokumentasjon vanligvis omfatter forsikringer knyttet til reeksport.

Innhenting av informasjon fra NATO-landene i 2010 har vist at NATOs medlemsland i hovedsak følger den samme praksis som Norge når det gjelder krav til dokumentasjon. I det videre arbeidet om en norm blant NATO-landene, herunder når det gjelder eksport til tredjeland, har Regjeringen arbeidet langs flere spor.

Spørsmålet om en norm i NATO er tatt opp bilateralt med en rekke NATO-land. Det pågår drøftelser med amerikanske myndigheter med sikte på å fremme målsetningen i Soria Moria II. Fra norsk side vil vi videreføre dette arbeidet, både bilateralt og innenfor NATO.

Norge deltar aktivt i Wassenaar-samarbeidet, hvor alle NATO-landene er med, og hvor spørsmålet om sluttbrukerforsikringer drøftes. I ATT-forhandlingene arbeidet Norge aktivt i forhandlingene, også med sikte på at en avtale skal inneholde bestemmelser om sluttbrukererklæringer.

I meldingens Kap 3 omtales rammeverket for eksportkontrollen og arbeidet med å styrke kontrollen med eksport av forsvarsmateriell nærmere.

Kunnskapsoverføring

I Meld. St. 25 (2010 – 2011) ble det redegjort nærmere for arbeidet med å etablere en målrettet kontroll med kunnskapsoverføring til utenlandske studenter.

FNs Sikkerhetsråds resolusjoner om sanksjoner mot Iran og Nord-Korea, oppfordrer stater til å utvise årvåkenhet når det gjelder overføring av kunnskap til studenter fra disse landene når det vurderes å kunne innebære en uakseptabel risiko for bruk i forbindelse med masseødeleggelsesprogrammer. Det er imidlertid opp til de enkelte stater å utøve en slik kontroll på nasjonalt grunnlag.

Kunnskapsoverføring til utenlandske studenter representerer særlige utfordringer, herunder når det gjelder prinsippet om akademisk frihet og målsetningen om å bidra til at studenter fra land i tredje verden skal kunne få utdanning.

Kontroll med teknologioverføring, herunder i form av kunnskap, vil gjelde studier som berører de 10 teknologiområdene som er definert i Utenriksdepartementets liste II (flerbruksvarer), samt mot militære varer og teknologi generelt. Kontrollen vil også basere seg på kriterier rettet mot nivået på utdanningen som søkes, om studenten kommer fra et land som er gjenstand for FN-sanksjoner eller det foreligger annen begrunnet bekymring om at hjemlandet har skjulte masseødeleggelsesvåpenaktiviteter. Kontrollen vil rettes mot teknologioverføring som innebærer kunnskap som ikke er allment tilgjengelig, og som kan ha en direkte betydning for å bruke, fremstille eller produsere varene som er kontrollert etter de enkelte kategoriene i Utenriksdepartementets lister.

Det anses ikke praktisk eller formålstjenlig å innføre en generell lisensplikt for studenter. Målet er å etablere rutiner for å identifisere reelle risikotilfeller. Det legges vekt på å sikre en kontroll som vil være av forebyggende karakter. Utenriksdepartementet vil i samarbeid med andre relevante offentlige myndigheter, og på basis av ovennevnte teknologikategorier iverksette en styrket kontrollordning for å å identifisere risikotilfeller.

Det er redegjort nærmere om dette spørsmålet i meldingens Kap 3.3.

Norsk politikk og praktiseringen av eksportkontrollregelverket

Stortingets vedtak fra 1959 slår fast at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I en presisering som Stortinget samlet seg om i 1997 heter det at vurderingen skal omfatte en rekke politiske forhold, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Regjeringen anser stortingets vedtak som bindende pålegg om hvordan eksportkontrollen for forsvarsmateriell skal utøves.

Utenriksdepartementet er gitt myndighet i Kgl. res. til å administrere eksportkontrolloven, og utarbeide forskrifter og retningslinjer for gjennomføring av kontrollen. Retningslinjene fra 28. februar 1992, med senere endringer, er veiledende for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål. Retningslinjene fastsetter prinsipper for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell. EUs atferdskodeks fra 2008 er tatt inn i retningslinjer som vedlegg A-kriteriene.

På bakgrunn av de dramatiske hendelsene i Midtøsten og Nord-Afrika i 2011, ba Utenriks- og forsvarskomiteen jf. Innst. 62 S (2011 – 2012) om Meld. St. 25 (2010 – 2011) om at

«regjeringen inkluderer en vurdering i neste års melding om eksport av forsvarsmateriell, av om risikovurderingene er robuste nok og om praksis er streng nok når det gjelder eksport til autoritære regimer, regimer som pr definisjon kan bli ustabile og der det foreligger fare for at utstyret kan benyttes til intern undertrykking eller menneskerettighetsbrudd. I denne vurderingen ber komiteen om at det også vises til andre lands praksis og EUs atferdskodeks og Norges anvendelse av denne, med særlig vekt på kriteriet om å vise respekt for menneskerettigheter og internasjonal humanitærret».

Verken i stortingets vedtak eller i utenriksdepartementets retningslinjer anvendes konkrete karakteristikker som «udemokratiske» eller «autoritære regimer».

I meldingen om eksporten i 2010 (Meld.St. 25 (2010 – 2011) ble det gitt en redegjørelse om eksporten av forsvarsmateriell til land i Midtøsten og Nord-Afrika. Omfanget av eksporten viste at det er ført en restriktiv linje når det gjelder hvilke stater som kan få motta forsvarsmateriell fra Norge.

Departementet mener at det er rom innenfor gjeldende regelverk og retningslinjer for mer systematiske risiko-vurderinger av mottakerland som ikke rammes av 1959-vedtaket. For å legge til rette for dette, vil departementet bruke en sjekkliste utarbeidet i samarbeid med Stockholm Peace Research Institute (SIPRI). Dette er ment å særlig støtte opp under anvendelsen av retningslinjenes kriterium 23 og kriterium 3, som gjenspeiler de samme atferdskriteriene i EUs felles holdning om våpeneksport. Kriterium 2 retter seg mot menneskerettighetene og internasjonal humanitærrett i den endelige bestemmelsesstaten, og kriterium 3 omhandler den innenrikspolitiske situasjonen i den endelige bestemmelsesstaten som følge av eksisterende motsetninger eller væpnede konflikter.

I tillegg til slik styrket systematikk vil vi styrke eksportkontrollforskriftens adgang til å trekke tilbake en eksportlisens, ved å inkludere hjemmel til å suspendere eller begrense en tidligere utstedt lisens. Dette vil bidra til å senke terskelen for å gripe inn og stanse en utførsel når situasjonen i mottakerlandet vesentlig endres.

Det faktum at B-materiell også kan brukes til intern undertrykking, gjør at det foreslås å stramme inn retningslinjene for å gjøre det klart at søknader om B-materiell kan avslås med begrunnelse i atferdskriteriene.

Fortsatt individuell lisensiering overfor land utenfor den mest nærstående kretsen av land vil sikre god oversikt og mulighet til å suspendere eller trekke tilbake en lisens dersom forholdene i mottakerstaten skulle endres vesentlig. I kjølvannet av hendelsene i MØNA hadde mange land utfordringer med å stanse utførsler fordi det var gitt åpne lisenser som gjorde det krevende å skaffe oversikt og stanse eksport på en effektiv måte.

Med disse tiltakene er det Regjeringens målsetning å sikre en streng og restriktiv eksportkontroll når det gjelder forsvarsmateriell til autoritære regimer.

I meldingens Kapittel 4 redegjøres det nærmere om praktiseringen av retningslinjene, herunder anvendelsen av atferdskriteriene og om andre lands praksis.

EU/EØS-direktiv om forenkling av lisensieringsformater

For å sikre gjennomføring av et EØS-relevant direktiv om forenkling og større samordning av lisensieringsformater ved leveranse av militære varer mellom EU og EØS-land, vil det gjennomføres høring om en ny eksportkontrollforskrift høsten 2012, med sikte på norsk gjennomføring av direktivet primo 2013. Direktivet berører ikke de enkelte staters beslutning om å tillate eksport av forsvarsmateriell eller ikke, men beskriver lisensformater og -betingelser som forutsettes benyttet for eksport innad i EU/EØS-området. Hensikten er å gi forsvarsindustrien i landene i området mest mulig like konkurransevilkår. I meldingens Kap 5 gis det mer informasjon om direktivet.

Sanksjoner og våpenembargo

Norge gjennomfører relevante vedtak om våpenembargo fattet av FNs Sikkerhetsråd og i OSSE, uavhengig av om de har bindende eller ikke-bindende karakter. I praksis har Norge også sluttet seg til og etterlever EU-vedtak om våpenembargo, hvor tiltaksregimer mot Burma, Zimbabwe og Syria gjennomføres i egen forskrift.

FNs Sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Iran og supplerende tiltak.

FNs sikkerhetsråd har vedtatt mer omfattende sanksjoner mot Iran.

Sanksjonene retter seg mot Irans kjernefysiske program, herunder også leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen, samt mot transport, formidling og eksport av konvensjonelle våpen. Sanksjonene angir bl.a. forbud mot eksport av visse varer direkte eller indirekte til Iran, samt forbud mot investeringer og finansiering i denne forbindelse. De omfatter også reiserestriksjoner for iranske statsborgere som knyttes til landets kjernefysiske program.

Sikkerhetsrådet oppfordret i resolusjon 1929 dessuten til ytterligere tiltak og generell årvåkenhet i samkvem med iranske interesser.

Den 26. juli 2010 fulgte EU opp både Sikkerhetsrådets bindende vedtak og oppfordringene om ytterligere tiltak mot Iran.Norge sluttet opp om denne beslutningen allerede dagen etter. Det var viktig for Norge å slutte opp om EUs tiltak både for å skape like rammebetingelser i Europa og for å unngå at Norge skulle kunne fremstå som et fristed for typer av samhandel med Iran som ellers ville være forbudt i Europa.

De supplerende EU-tiltakene har bl.a. medført omfattende restriksjoner rettet mot bank-, finans- og forsikringsbransjen,shipping samt investeringer i og handel innenfor petroleums- og petrokjemisektoren. Listen over iranske personer og foretak omfattet av reiserestriksjoner og frys av midler er fortløpende blitt oppdatert og inkluderer nå personer som har begått alvorlige MR-brudd Som en del av endringsforskrift av 15. juni 2012, er også forbudet mot handel med flerbruksvarer og -teknologi skjerpet.

FNs Sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Nord-Korea

Med utgangspunkt i FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1718 (2006), og resolusjon 1874 (2009), er det fastsatt en egen forskrift4 om sanksjoner mot Nord-Korea for å sikre gjennomføring i nasjonal rett.

Forskriften gir bl.a. forbud mot at norske rettssubjekter og enhver som befinner seg på norsk territorium, leverer våpen eller annet militært materiell, samt flerbruksvarer for masseødeleggelsesvåpen, til Nord-Korea. I tillegg er det forbud mot eksport av visse luksusvarer, påbud om frysing av formuesgoder som tilhører eller direkte eller indirekte kontrolleres av listeførte personer og enheter og forbud mot å stille formuesgoder til rådighet for de nevnte personene eller enhetene.

FNs Sikkerhetsråds vedtak om sanksjoner mot Libya

Med utgangspunkt i FN sikkerhetsråds resolusjon 1970 (2011) og 1973 (2011), samt EUs relevante rådsbeslutninger og forordninger, har Utenriksdepartementet fastsatt en egen forskrift om sanksjoner mot Libya5 for å sikre norsk gjennomføring.

Sanksjonene mot Libya gjelder forbud mot eksport, import og frakt av våpen og relatert materiell mv., forbud mot salg av utstyr som kan bli brukt til intern undertrykkelse, påbud om frysing og forbud mot å gjøre tilgjengelig midler til personer knyttet til det tidligere regimet mv.

Norsk tilslutning til EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak

Slike tiltak kan gjennomføres med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomiske eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler (tiltaksloven).

Med hjemmel i tiltaksloven gjennomføres tiltaksregimer i egne forskrifter som inneholder våpenembargo mot Burma (Myanmar), Republikken Zimbabw og mot Syria.

I kapittel 6 redegjøres nærmere om våpenembargo og sanksjonsregimer.

Multilateralt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Det foregår et omfattende multilateralt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning. Eksportkontrollregimene som er etablert, danner i stor grad rammeverk for medlemslandenes nasjonale eksportkontroll når det gjelder varelister og kontrollmekanismer.

Wassenaar-samarbeidet og missilkontrollregimet MTCR er det eneste internasjonale eksportkontrollfora som retter seg mot konvensjonelle våpen og relevant høyteknologi. I 2011 ble det gjennomført særskilte forhandlinger med sikte på å styrke og videreutvikle samarbeidet. Det ble enighet om å styrke en rekke retningslinjer, herunder om kontroll med lisensiert produksjon.

De siste årene har det også utviklet seg et nærmere samarbeid i andre internasjonale fora om bedre kontroll med konvensjonelle våpen, særlig håndvåpen og lette våpen, herunder i OSSE, EU og innenfor FN. Dette er en utvikling Regjeringen aktivt støtter.

Gjennom de multilaterale eksportkontrollegimene tar leverandørland et særlig ansvar ved å støtte opp under de folkerettslige avtalene på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC).

I motsetning til tilsynskonferansen for avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) i 2005, lyktes man i 2010 å komme til enighet om 64 oppfølgingspunkter fordelt på avtalens tre pillarer om henholdsvis nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk av kjernekraft.

Tilsynskonferansen i 2010 bekreftet på nytt kjernevåpenstatenes forpliktelse til å eliminere sine arsenaler. For første gang ble den humanitære dimensjonen ved bruk av kjernevåpen omtalt i et sluttdokument, inkludert de katastrofale konsekvensene som bruk av slike våpen ville medføre, og forpliktelsene til å etterleve humanitærretten til enhver tid også hva angikk kjernevåpen. Dette var et perspektiv som fikk ytterligere oppmerksomhet da alle verdens Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger i november 2011 vedtok en felles resolusjon om å arbeide for et forbud mot kjernevåpen på humanitært grunnlag. Det første forberedende møte (PrepCom) for den neste NPT-tilsynskonferansen i 2015 fant sted i mai 2012 i en god atmosfære. De humanitære innfallsvinklene fikk stor oppmerksomhet. Her ble det også gjort kjent at Norge vil arrangere en internasjonal konferanse i mars 2013 om humanitære konsekvenser av kjernevåpen og hvilken humanitær beredskap man har for å håndtere en slik situasjon. Konferansen vil være åpen for alle land, samt sentrale FN-organisasjoner, Røde Kors og frivillige organisasjoner.

I februar 2011 ratifiserte USA og Russland den nye START-avtalen om nedskjæring av strategiske atomvåpen. Avtalen er den første reelle atomnedrustningsavtalen på 19 år og setter tak for utplasserte strategiske stridshoder og leveringsmidler. Norge viderefører sin pådriverrolle for å styrke det multilaterale nedrustnings- og ikkespredningsregimet og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) sitt arbeid for å hindre spredning, og for økt sikkerhet og trygghet knyttet til fredelig utnyttelse av kjernekraft.

Det er redegjort nærmere om disse spørsmålene i meldingens Kapittel 7.

Etableringen av en internasjonal våpenhandelsavtale

Regjeringen ønsker å fremforhandle et globalt, effektivt og folkerettslig bindende instrument for å bekjempe dårlig regulert og ulovlig våpenhandel. Forhandlingsmandatet for etableringen av en internasjonal våpenhandelsavtale (Arms Trade Treaty/ATT) ble vedtatt i første komité i FN i 2009. Som fastsatt i mandatet ble det i juli 2012 gjennomført en diplomatkonferanse hvis hensikt var på basis av konsensus å fremforhandle en juridisk bindende våpenhandelsavtale. Det ble ikke oppnådd enighet om en avtale under ATT-konferansen i New York i juli 2012, og den videre oppfølging i FN vil være opp til medlemslandene under Generalforsamlingen høsten 2012.

Norge har vært en aktiv pådriver i ATT-forhandlingene, og har også hatt et tett samarbeid med det sivile samfunn i denne prosessen. Vi vil videreføre dette samarbeidet i det videre arbeidet med ATT. For Norge er det viktig at en ATT bidrar til en reell endring i land hvor bruk og tilgang på konvensjonelle våpen fører til væpnet vold og menneskelige lidelser, brudd på internasjonal humanitærrett og grunnleggende menneskerettigheter og til manglende utvikling. Vi har derfor vært opptatt av at avtalen må ha klare bestemmelser som adresserer dette, samt at avtalen må omfatte alle relevante konvensjonelle våpen samt ammunisjon.

I Kap 7.1 er det redegjort nærmere om ATT.

Merking og sporing av forsvarsmateriell

I Soria Moria II heter det at Regjeringen «vil arbeide for at merking og sporingsmekanismer for norske våpen og ammunisjon utbedres, og jobbe for tilsvarende systemer internasjonalt».

Regjeringen tok i 2010 initiativ til en dialog med store norske forsvarsbedrifter om merking og sporingsspørsmål. I denne dialogen er det bl.a. kommet frem at bedriftene gjennomfører merkings- og sporingssystemer for sine produkter.

I Norge er det bare Nammo Raufoss AS som produserer ammunisjon, ogkonsernet har et merkings- og sporingssystem som innebærer at all ammunisjon som produseres av Nammo-konsernet er merket og at alle leveranser fra konsernet kan spores.

Så lenge det ikke er enighet om et internasjonalt bindende instrument, mener Regjeringen at det er viktig at norske bedrifter gjennomfører gode merkings- og sporingssystemer.

Regjeringen arbeider for å oppnå enighet om et folkerettslig bindende instrument for merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon.

I Kapittel 7.5 er det redegjort nærmere om arbeidet om merking og sporing.

Forsvarsindustrien i Norge og internasjonalt samarbeid

De økte krav til forsvarsmateriell har bidratt til en sterk utvikling av ny teknologi og produkter fra forsvarsindustrien i Norge.

Den teknologiske utviklingen innebærer bl.a. at det er blitt stadig dyrere å utvikle moderne forsvarsmateriell, og bedriftene har måttet tilpasse seg ved å inngå både nasjonalt og internasjonalt samarbeid om utvikling og produksjon av nytt militært materiell.

En rekke norske forsvarsindustribedrifter besitter viktig nisjekompetanse som muliggjør tett samarbeid med store internasjonale partnere. Dette har muliggjort et bredt engasjement av norske bedrifter som underleverandører til produsenten av Norges neste kampfly F-35.

EUs nye forsvarsdirektiv (2009/81/EC) har som målsetning å åpne EUs marked for forsvarsmateriell for konkurranse på like og ikke-diskriminerende vilkår. Dersom direktivet reelt fører til en mer åpen og likeverdig konkurransesituasjon i Europa, vil dette kunne gi norsk forsvarsindustri økte muligheter på det europeiske markedet.

Forsvarsdepartementet arbeider aktivt for at norsk forsvarsindustri skal kunne bidra som underleverandør ved større materiellkjøp fra utlandet.

Det er redegjort mer om spørsmålet i meldingens Kap 8.