8 Et løft for bygdenæringer

Utvikling av nye næringer og nye virksomheter vil baseres på innovasjon, kunnskap og mye entusiasme. Et løft for bygdenæringene forutsetter at alle ressurser i bygda og i landbruket tas i bruk. Landbruket skal anvende sin skaperkraft og utnytte mangfoldet av materielle-, menneskelige- og naturressurser til økt verdiskaping basert på de mange muligheter som finnes i markedet, når det gjelder landbruksbaserte produkter og tjenester. Gjennom økt regionalt handlingsrom skal lokal vekstkraft og de gode initiativene fremmes. For å videreutvikle bygdenæringene er det nødvendig å gi økt prioritet til dette området.

Regjeringen vil

• bidra til å videreutvikle lønnsomme bygdenæringer gjennom økt næringsutvikling basert på landbrukets ressurser og uten behov for støtte utover det som gjelder generelt.

• opprette regionale næringsprogram for å øke lokale og regionale aktørers handlingsrom for å videreutvikle bygdenæringene. Det skal utvikles mål- og resultatstyring i tråd med dette.

• støtte entreprenørskap og nyskaping der landbrukets menneskelige-, materielle- og naturresurser anvendes for å utvikle varer og tjenester.

8.1 Konkurransedyktige bygdenæringer i hele landet

Norsk landbruk har gjennom århundrer vært tilpasningsdyktig og basert sin virksomhet på tilgjengelige naturressurser og store variasjoner i ressurstilgang fra sted til sted og gjennom året. Mange gårdsbruk har derfor drevet med kombinasjonsnæringer der jordbruk, skogbruk, fiske, turisme, håndverk, lønnet arbeid utenom gården osv. samlet sett har gitt en inntekt til å leve av. Selv om størrelsen på norske bruk øker, vil mange av dem også i framtiden hente sine inntekter fra et bredt spekter av næringer.

Etablering av ny næringsvirksomhet på gården blir ofte mulig som følge av at man går bort fra eller reduserer tradisjonell landbruksproduksjon, eller ved at arbeidskraft frigjøres som følge av teknologisk utvikling. Det gir rom for at stedbundne og menneskelige ressurser kan anvendes for å skape ny og lønnsom næringsvirksomhet. Bredden i naturressursgrunnlag, kultur, historie, bygningsmasse, maskiner og menneskelige ressurser i tilknytning til landbruket er betydelig, og gir grunnlag for å utvikle et bredt spekter av varer og tjenester. I tillegg er fellesskapsfølelsen som flere gårdsbruk eller hele bygda har utviklet viktig. Mange steder har dette dannet grunnlag for lokal mobilisering for å hindre fraflytting. Slik samarbeidsånd i bygda representerer også en fellesressurs som kan ha verdi i arbeidet for å øke lokal verdiskaping.

Innenfor bygdenæringene har det skjedd mye de siste ti-årene. Bl.a. har det vokst fram nye næringer knyttet til reiseliv, helse og omsorg og mat med lokal identitet. Mer fritid, økt oppmerksomhet på sunnhet og helse og økt kjøpekraft åpner muligheter for både landbruket og bygdene til å etablere nye virksomheter og arbeidsplasser. En viktig del av dette arbeidet er å utnytte lokale og regionale særpreg til å skape konkurransefortrinn.

Alle landsdeler har muligheter for å skape konkurransedyktige virksomheter og arbeidsplasser basert på landbrukets ressurser. I dette arbeidet må ikke virkemidler «låses» til de næringer som betyr mye i dag. Politikken skal i stedet være fleksibel slik at det også blir rom for initiativ innenfor næringer som foreløpig er lite utviklet eller kjent. Disse næringene skal ikke være avhengige av overføringer fra staten, men det kan ytes støtte i en oppstartsfase og til investerings- og utviklingstiltak på lik linje med andre næringer. Ut over det må de være økonomisk bærekraftige ved at de baseres på inntekter fra markedet i konkurranse med mange andre virksomheter.

8.2 Status og utviklingstrekk

8.2.1 Fra tilleggsnæringer til bygdenæringer

Næringer utenom jord- og skogbruk betegnes med mange navn, som tilleggsnæringer, nye næringer, attåtnæringer, andre næringer m.m. Ingen av disse begrepene gir en helt treffsikker beskrivelse av næringene dette gjelder. Begrepet tilleggsnæringer passer dårlig for noen fordi «tilleggsnæringen» har blitt hovedinntektskilden på bruket. Nye næringer passer ofte dårlig fordi de ikke er nye, men har vært en del av landbruket i generasjoner. Landbruks- og matdepartementet vil bruke begrepet bygdenæringer som fellesbetegnelse.

Kilde: Foto: Kerstin Mertens/Samfoto

8.2.2 Kunnskap om bygdenæringene

8.2.2.1 Motivasjon for å starte med bygdenæringer

Motivasjonen for de fleste som starter med bygdenæringer er å sikre inntektsgrunnlaget på gårdsbruket. En av konklusjonene i en undersøkelse som Bygdeforskning gjennomførte i Trøndelagsfylkene i 2006, var at det å drive med bygdenæringer representerer en orienteringinn i landbruket, og ikke en orientering ut av landbruket. Undersøkelsen indikerer dermed at oppstart av denne type næringer ikke innebærer et brudd med landbruket eller det å være bonde, skogbruker eller reindriftsutøver.

Gårdsbruk som gir mulighet for å kombinere tradisjonell produksjon med ulike typer bygdenæringer, kan oppleves som mer attraktive å overta og drive videre. Særlig kan dette gjelde for de som har tatt høyere utdannelse og hatt lønnet arbeid innenfor andre sektorer, og som får mulighet til å bruke egen erfaring og kompetanse inn i driften gjennom å kombinere ulik type næringsvirksomhet.

Mens jord-, skogbruk og reindrift fortsatt er mannsdominerte næringer, gir en del bygdenæringer attraktive arbeidsmuligheter for kvinner. Bl.a. opplever mange at næringer som Inn på tunet, reiseliv, produksjon av matspesialiteter og gårdsservering gir muligheter til å bruke egne interesser, utdanning og erfaringsbakgrunn. Dette bekreftes for Trøndelagsfylkene sin del i en undersøkelse utført av Bygdeforskning. Det er grunn til å tro at dette er representativt for hele det norske landbruket. Bygdenæringer har også stor betydning for samiske områder, herunder for å videreføre samisk kultur, arbeidsplasser og rekruttering til landbruket i samiske områder.

Oppstart av bygdenæringer i kombinasjon med jord-, skogbruk og reindrift gir muligheter for et arbeidsfellesskap der både menn og kvinner bidrar til å realisere brukets samlede ressursgrunnlag. I tillegg til inntektsmulighetene som bygdenæringene gir, er det viktig for mange at de bidrar til selvrealisering og livskvalitet. Det må antas at dette også har positiv betydning for valg av bosted.

8.2.2.2 Bygdenæringers betydning

Det er krevende å utarbeide undersøkelser for å fremskaffe kunnskap om bygdenæringer. Årsakene er at det dreier seg om et høyt antall næringer, og at det ikke er gitt hvilke landbrukseiendommer og landbruksvirksomheter undersøkelsen skal dekke. Figur 8.2 viser at det er mange mulige målgrupper som kan være gjenstand for slike undersøkelser. Dette spenner fra en avgrensning av 32 000 «yrkesdrevne bruk» til om lag 185 000 landbrukseiendommer.

* De tre innerste sirklene betegnes av SSB og NILF som jordbruksbedrifter

Kilde: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning

En kilde for kunnskap om bygdenæringene er NILFs driftsgranskinger. Utvalget av respondenter gjøres blant de ca. 32 000 største av de ca. 44 700 brukene som mottar produksjonstilskudd i jordbruket.

Annethvert år gjennomfører Bygdeforskning spørreundersøkelsen Trender i norsk landbruk (heretter kalt Trendundersøkelsen). Dette er en spørreundersøkelse som gjennomføres blant norske gårdbrukere med formål å bidra til den generelle kunnskapsproduksjonen om norsk landbruk. Undersøkelsen gir bl.a. kunnskap om sosiokulturelle forhold. Utvalget av respondenter baseres på et representativt utvalg fra registrerte landbruksforetak. I undersøkelser gjennomført i perioden 2006–2010 ble respondentene spurt om hvorvidt de drev med en eller flere av 16 ulike former for «annen næringsvirksomhet» basert på gårdens ressurser (andre næringer enn jord- og skogbruk).

Hvert år gjennomfører SSB Landbruksundersøkelsen. Formålet er å innhente relevante data om norsk landbruk. Tema i undersøkelsen varierer fra år til år. Ved utvelgelse av respondenter stilles det minstekrav om skog- eller jordbruksareal. Undersøkelsen gir kunnskap om det SSB betegner som «gårdsbasert næring utenom jord- og skogbruk».

I tillegg utfører både forskningsinstitutter og næringsorganisasjoner ulik type arbeid med å dokumentere utviklingstrekk og betydning til enkeltnæringer.

Trendundersøkelen viser at hele 69 pst. av norske gårdbrukere i 2010 drev med minst én form for annen næringsvirksomhet basert på brukets ressurser ut over jord- og skogbruk. Av disse oppgir 48 pst. at de driver med minst èn annen næringsvirksomhet, 3 pst. at ektefellen/samboeren driver med minst èn annen næringsvirksomhet, og 18 pst. at respondent og ektefelle/partner driver med minst èn form for annen næringsvirksomhet i fellesskap. NILFs data fra driftsgranskingene i 2009 viser at 79 pst. av brukene har omsetning innen bygdenæringer. Dette har holdt seg relativt stabilt i perioden 2005–2009. Tallet er 10 pst. poeng høyere enn i Trendundersøkelen fra 2010. Forskjellene kan skyldes avgrensning av næringer i de to undersøkelsene. Den kan også skyldes at flere gårdbrukere på de «yrkesdrevene brukene» driver med bygdenæringer ut over jord- og skogbruk enn gjennomsnittet blant øvrige gårdbrukere.

For regnskapsåret 2006 gjennomførte NILF, i samarbeid med SSB, to utvalgsundersøkelser blant gårdsbruk som er for små til å komme med i utvalget til driftsgranskingene. Den ene ble utført blant «mindre bruk» som mottar produksjonstilskudd, og den andre blant landbrukseiendommer som ikke mottar produksjonstilskudd. Konklusjonen var at det var en høyere andel av de større gårdsbrukene som drev med bygdenæringer enn blant de små brukene.

Driftsgranskingene viser at bygdenæringenes bidrag til familieøkonomien samlet sett er beskjeden, til tross for en liten økning det siste tiåret. De er likevel en viktig inntektskilde for mange enkeltbruk. Overskuddet fra bygdenæringene utgjorde i gjennomsnitt 6 pst. av samlet inntjening på alle (848) driftsgranskingsbruk i 2009. Bidraget varierer naturlig nok med ulike regioner og ulike næringer. Næringene betyr minst på Jæren, med knapt 3 pst. av total inntjening. De betyr mest i «andre bygder» i Agder og Rogaland, med i overkant av 9 pst. Driftsgranskingene viser også at lønnsomheten er bedre i produksjon av tjenester enn varer.

Driftsgranskingene for 2009 viser at blant gårdsbruk som driver med bygdenæringer, ble det i gjennomsnitt brukt 230 timer på denne type virksomhet.

8.2.2.3 Bedre kunnskap om bygdenæringene

Bygdenæringenes betydning viser stor variasjon mellom bruk, virksomheter og landsdeler. Nedbryting av talldata for å få bedre kunnskapsgrunnlag om den enkelte region kan være formålstjenlig. For å få vite mer om utvikling innenfor næringene, effekten av offentlig virkemiddelbruk m.m. er det behov for en jevn tilførsel av data. Departementet vil ta initiativ til en gjennomgang av metodene som anvendes for å dokumentere bygdenæringenes betydning. Siktemålet er økt kunnskap om økonomi og sysselsetting innenfor enkeltnæringer og betydningen av bygdenæringene samlet sett.

8.3 Fra ressurs til næring – prioriterte innsatsområder

Det er behov for å støtte opp under lokal skaperkraft og potensial i hele landet gjennom et nært samspill mellom næring, virkemiddelapparat, myndigheter, rådgivning- og kunnskapsmiljø og kapitalmarkeder. Fra myndighetenes side vil følgende innsatsområder vektlegges:

• tilrettelegging for entreprenørskap

• nettverk og innovasjonssystem

• kunnskapsformidling

• samarbeid og synergier mellom landbruket og andre sektorer

• kommunen som førstelinjetjeneste

8.3.1 Tilrettelegging for entreprenørskap

Entreprenørskap i landbruket handler om å identifisere økonomiske muligheter og skape lønnsomme produkter eller tjenester med utgangspunkt i gårdens samlede ressurser. Videreutvikling av de mange bygdenæringene er ikke bare avhengig av dyktige enkeltindivider, men også av en politikk som støtter etablering av ny virksomhet. For å bidra til bosetting i hele landet, er det viktig å støtte entreprenørskap i områder med et ensidig eller svakt næringsgrunnlag der behovet for omstilling og nyskaping er stort. Samtidig kan det være et stort potensial for å etablere nye typer virksomheter i slike områder, basert på gårdens samlede ressurser.

Arbeidet med å fremme entreprenørskap innenfor landbruket må sees på i et langsiktig perspektiv. Det er nødvendig å stimulere dagens elever og studenter til å skape verdier og framtidens arbeidsplasser innenfor sektoren. Satsing på de unge, gjennom entreprenørskap i utdanningssystemet, vil styrke framtidige generasjoners holdninger til og kunnskap om landbruksbasert entreprenørskap. Flere studier tyder på at opplæring i entreprenørskap resulterer i at flere får tro på egen karriere som bedriftsetablerere. Organisasjonen Ungt Entreprenørskap tilbyr entreprenørskapsopplæring til elever, studenter og undervisningspersonale på alle utdanningstrinn i Norge. Som følge av de positive resultatene fra organisasjonens virksomhet, vil Landbruks- og matdepartementet videreføre samarbeidet.

En virksomhet i tidlig fase kjennetegnes av at den ennå ikke har et salgbart produkt. Private finansieringskilder og banker er tilbakeholdne med å gi lån eller å investere i slike risikopregede bedrifter før de kan vise til positive resultater. For å støtte opp under økonomisk vekst i bygdenæringene kan det derfor være nødvendig å yte støtte i form av tidsbegrenset tilskudd i en oppstartsfase.

8.3.2 Samarbeid i nettverk og utvikling av velfungerende innovasjonssystem

Størstedelen av læringen og overføringen av kompetanse skjer gjennom kontakt mellom mennesker. I nettverk utveksles kunnskap og det trekkes veksler på hverandres erfaringer. I områder med relativt spredt bosetting kan det i mange tilfeller være krevende å knytte nødvendig kontakt med andre entreprenører, kunder, leverandører, kapitalmiljøer og kompetansemiljøer. Det offentlige virkemiddelapparatet, fylkeskommuner, fylkesmennene og kommunene må videreutvikle sin tilretteleggende rolle for å etablere møteplasser, nettverk og infrastruktur som fremmer samarbeid mellom entreprenører. For noen næringsdrivende kan dette være vel så viktig som å få tilført risikovillig kapital fra det offentlige. Det er også viktig å understreke Sametingets rolle i forbindelse med å fremme næringsutvikling i samiske områder.

Nettverk handler om samarbeid mellom virksomheter. Innovasjonssystem består av formelle og uformelle samarbeidsstrukturer der deltakere kan være virksomheter, virkemiddelapparat, kunnskaps- og rådgivningsmiljø m.fl. Stedvis fungerer samarbeidet mellom disse aktørene godt. Andre steder er det nødvendig å gjennomføre tiltak og yte offentlig støtte til å oppgradere innovasjonssystemene.

Trolig er det et potensial for å styrke kontakten mellom rådgivnings- og kunnskapsmiljøer og entreprenørene, slik at de som satser på bygdenæringer raskere og mer effektivt får tilført relevant kunnskap. Regionale innovasjonssystem må ikke begrenses til de historisk fastlåste samarbeidsrelasjoner innad i regionen. Derfor er det viktig å tilrettelegge for arbeidsformer som sikrer tilgang til impulser utenfra, både fra andre regioner og andre land. Kunnskaps- og rådgivningsmiljøene har et spesielt ansvar for å bidra på dette området.

8.3.3 Kunnskapsformidling

I tillegg til tilbud innenfor videregående skole og høyere utdanning, finnes det et omfattende kompetansetilbud i regi av mange andre aktører. Dette er næringsorganisasjoner, Innovasjon Norge, Norsk Landbruksrådgivning, fylkeskommunene, KSL Matmerk m.fl. Noen av tilbudene er innrettet mot enkeltnæringer. Eksempelvis har Skogbrukets Kursinstitutt nasjonale kurstilbud innenfor temaer som bygdeturisme, jakt- og fisketurisme, næring i verneområder og Inn på tunet. Småkraftforeninga gjennomfører kurs i alle fylker for personer som vurderer å bygge ut vannkraftverk på egen eiendom.

Landbruks- og matdepartementet ser verdi i å støtte næringsaktører og andre i å utvikle slike spissede kompetansetilbud, og vil fortsette å gi økonomisk støtte til utvikling og gjennomføring av nye tilbud, nasjonalt og regionalt. Det er viktig å få til en god ansvarsdeling mellom ulike aktører slik at det blir minst mulig overlapp i tilbudene. Produsenter og tilbydere av kurs må sørge for nødvendig samordning.

Et eksempel på kunnskapsformidling er de fem «kompetansenavene» på matområdet. Med nav menes her kunnskapsmiljøer som yter bistand til småskala matprodusenter og mindre næringsmiddelbedrifter. De tilbyr kurs, seminar, nettverk, studieturer, hospitering, i tillegg til egen besøksordning ute hos virksomhetene. Landbruks- og matdepartementet vil vurdere om arbeidsmåten til navene har overføringsverdi til andre områder enn lokalmat.

8.3.4 Samarbeid og synergier mellom landbruket og andre sektorer

På en del områder er det nødvendig å styrke samarbeidet med andre sektorer og næringer. Innenfor grønt reiseliv kan det oppnås synergier gjennom økt samarbeid med bl.a. samferdselssektoren. Et eksempel på dette er landbrukets medvirkning i utbyggingen av nasjonale turistveier og samarbeidet med Vegdirektoratet. Satsingens formål er økt innovasjon og næringsutvikling gjennom å bedre tilgjengeligheten, kvaliteten og servicen knyttet til mat, reiseliv og opplevelser. Det grønne reiselivet kan også oppnå synergier gjennom å styrke samarbeidet med det tradisjonelle reiselivet. Aktuelle områder er produktutvikling/pakking, distribusjon og markedsføring. Fortsatt vekst i Inn på tunet-næringen er avhengig av at helse- og omsorgssektoren vurderer tilbudene som aktuelle for å løse utfordringer i egen sektor. Her har det skjedd en positiv utvikling de senere årene som det er viktig å forsterke. Dette gjelder i kommunene, men også i staten, der godt samarbeid på tvers av flere departement vil bety mye for næringens utvikling.

8.3.5 Kommunen som førstelinjetjeneste

Kommunene er førstelinjetjeneste for mange av landbrukets virkemiddelordninger. Dette innebærer at kommunene skal vurdere søknader om økonomisk støtte, i tillegg til å gi råd til personer som vurderer å etablere næringsvirksomhet. Innenfor denne rollen er det viktig at kommunene har oversikt over virkemiddelsystemet, kompetansetilbud og andre ordninger som er etablert for å støtte opp under entreprenører. God henvisningskompetanse i kommunene skal gjøre det enklere å finne fram i det offentlige støtteapparatet, som noen næringsdrivende oppfatter som omfattende og uoversiktlig.

Gjennom nærhet til innbyggere og næringsliv har kommunen lokalkunnskap som gir gode forutsetninger for å være en viktig aktør i lokalt nærings- og samfunnsutviklingsarbeid. Landbruk og landbruksbasert virksomhet må inngå som en integrert del av kommunen sitt arbeid innen nærings- og samfunnsutvikling. Arbeidet med å styrke kommunen som førstelinje for næringsutvikling skal videreføres og videreutvikles. Innovasjon Norge skal i samarbeid med fylkeskommunene og fylkesmennene legge til rette for at kommunenes kompetanse som førstelinje innenfor næringsutvikling og entreprenørskap blir styrket.

Landbruks- og matdepartementet har siden 2005 hatt en egen samarbeidsavtale med KS for å utvikle og styrke kommunen som nærings- og landbrukspolitisk aktør. Avtalen løper ut 2012.

8.4 Likestilling

Det er et uttrykt mål i landbrukspolitikken at kvinner og menn skal ha like muligheter til å drive næringsvirksomhet innenfor landbruk og i tilknyttede næringer. En større deltakelse av kvinner vil kunne bidra til økt verdiskaping i sektoren. Gjennom flere år er det satset på å øke kvinneandelen og kvinnelig entreprenørskap i landbruket, bl.a. gjennom å stimulere bo- og etableringslyst i distriktene, gjennom bygdeutviklingsmidlene og gjennom virkemiddel- og rådgivningsapparatet. Det har vært økt fokus på kvinner i styrer og ledelse i landbrukets virksomheter og organisasjoner. Landbrukssamvirket har gjennomført mentorkurset «Ta grep» for å øke representasjonen av kvinner i egne styrer. Norges Bygdekvinnelag har gjennom kampanjen Trivselbygda bidratt til oppmerksomhet på faktorer som stimulerer bo- og etableringslysten hos kvinner og hvordan det kan skapes kreative bygdemiljøer.

Regjeringen vil følge opp både Strategi for likestilling i landbrukssektoren og den tverrdepartementale Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner i det videre arbeidet med likestilling i landbruket. I dette arbeidet er det nødvendig at de tradisjonelle kjønnsrollene utfordres. Det er viktig at unge menn og kvinner får positiv oppmerksomhet og gode tilbakemeldinger når de velger utradisjonelle utdanninger og yrker.

Fylkeskommunene vil i 2012 disponere 20 mill. kr fra Landbruks- og matdepartementet til rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer innen både tradisjonelt landbruk og bygdenæringer.

8.5 Videreutvikling av virkemiddelsystemet

Bygdenæringene skal basere seg på inntekter fra markedet. Næringsutvikling forutsetter tilgang på risikovillig kapital til investeringer og til utviklings- og innovasjonsarbeid. Entreprenørene som selvstendig næringsdrivende har ansvar for å fremskaffe kapitalen. Et kjennetegn ved bygdenæringene er at verdikjeden består av få ledd, da virksomheten selv ofte står for både produksjon, markedsføring og salg. Dette stiller andre krav til kunnskap enn i råvarebaserte virksomheter.

Det ytes også risikovillig kapital fra staten gjennom lån og tilskudd til investeringer og utviklingsarbeid som skal bidra til raskere vekst innenfor bygdenæringene. Det er behov for kapital til mange typer tiltak som kunnskapsutvikling og -formidling, etablering av samarbeidsstrukturer, innovasjonsorientert arbeid m.m. Både enkeltvirksomheter, flerbedriftssatsinger, regionalt utviklingsarbeid og arbeid av nasjonal karakter får støtte gjennom dagens ordninger.

8.5.1 Bedre bruk av generelle ordninger

Tradisjonelt har landbruket først og fremst benyttet seg av landbruksspesifikke virkemidler til utviklings- og innovasjonsarbeid. Den senere tiden har imidlertid landbruks- og matsektoren i større grad enn tidligere benyttet generelle virkemidler. Dette er midler som ikke er øremerket spesielle sektorer eller næringer.

I alle fylker tilbys etablereropplæring i forskjellige former til personer som skal starte bedrift eller har tanker om det. Dette er generell opplæring i lovverk, retningslinjer og krav til bedriftsetableringer. I tillegg gis det opplæring i utarbeidelse av forretningsplaner. Næringsaktører i landbruket har i liten grad vært representert på etablererkursene. Innovasjon Norge bør derfor arbeide for at flere entreprenører i landbruket deltar på slike kurs. Hele Innovasjon Norges tilbud om finansiering, nettverk og kompetansetjenester er tilgjengelig for landbruket. Dette gjelder bl.a. kompetanseprogrammene. Konseptet er velprøvd og har vært brukt i andre næringer med gjennomgående gode resultater. Det er gjennomført en pilot av kompetanseprogrammet FRAM for bønder i Oppland og Hedmark, hvor hovedformålet er organisasjonsutvikling og ledelse. I pilotprosjektet ble bedrifter med vekstpotensial rekruttert. Evalueringen av satsingen er positiv da flere av bedriftene som deltok kunne melde om en klar forbedret lønnsomhet som følge av FRAM-prosjektet.

Innovasjon Norges nettverksprogrammer er også tilgjengelig for landbruket. Eksempel på slike programmer er ARENA- og NCE (Norwegian Centre of Expertice) programmene. Ordninger som industrielle og offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU/IFU) har stort sett blitt benyttet av andre næringer. Innovative landbruksprosjekter kan utnytte potensialet i slike ordninger for å øke markedsorientering og produktutvikling. Innenfor reiseliv har de driftsorienterte vertskapskursene blitt mye brukt av landbruket. Dette er ett av flere eksempler på tjenester som passer også for landbrukstilknyttet reiselivsutvikling.

8.5.2 Styrking av regionalt ansvar for bygdenæringene

Bygdenæringene har gjennom mange år blitt støttet med midler fra programmer og satsinger sentralt, og med bygdeutviklingsmidler i alle fylker. Midler sentralt tildeles av Innovasjon Norge. Regionale midler tildeles av Fylkesmennene (utrednings- og tilretteleggingsmidler) og Innovasjon Norges regionkontor (bedriftsrettede midler). Landbruks- og matdepartementet ser muligheter for å videreutvikle virkemiddelsystemet slik at det på en enda bedre måte støtter opp under fortrinn og potensial i alle landsdeler. Viktige grep vil være videreutvikling av virkemiddelsystemet gjennom en klarere ansvarsdeling sentralt/regionalt, bedre samordning og forenkling for næringsaktørene. Samtidig skal det utvikles mål- og resultatstyring i tråd med dette.

Et viktig utgangspunkt for videreutvikling av virkemiddelsystemet på landbruks- og matområdet er lokale og regionale aktørers hovedansvar for å utvikle varer og tjenester basert på deres fortrinn og potensial. Virkemiddelapparatet i ulike regioner har lokalkunnskap, kjenner bedriftene i området og inngår i det regionale innovasjonssystemet som skal støtte opp under virksomhetene.

Det opprettes Regionale bygdeutviklingsprogram, jf. kapittel 1.4.3. Det strategiske ansvaret for å utvikle og gjennomføre det Regionale bygdeutviklingsprogrammet legges til Fylkesmannen. For å sikre økt målretting og bedre regionale tilpasninger av innsatsen, skal arbeidet skje i nært samarbeid med det regionale partnerskapet, der Fylkesmannen, fylkeskommunene, Innovasjon Norge og næringsorganisasjonene er viktige aktører. Som en del av dette programmet vil Regjeringen styrke regionenes forutsetninger for utviklings- og innovasjonsarbeid gjennom å opprette regionale næringsprogram (RNP). Innenfor RNP skal det være handlingsrom for å prioritere midler ut fra lokalt og regionalt potensial for verdiskaping. RNP vil bestå av dagens fylkesvise BU-midler og styrkes gjennom omdisponering av midler fra nasjonale program til regionalt nivå. For å videreutvikle bygdenæringene er det nødvendig å gi økt prioritet til dette området. Spesielt vil det bli gitt økt prioritet til investeringer. Det vil bli gitt nasjonale føringer om fordeling av midler mellom jordbruket og bygdenæringene. Departementet vil utarbeide mål for RNP og resultatindikatorer som virkemiddelbruken vil bli målt opp i mot, både når det gjelder jordbruk og bygdenæringer.

Departementet vil legge til rette for et godt samarbeid med næringsaktørene i landbruket slik at det utarbeides omforente strategier innenfor RNP. I dette arbeidet skal landbruksnæringen involveres med sikte på identifisering av lokale og regionale utfordringer og muligheter. Næringen skal også involveres i drøftingen av hvordan programmets midler på et overordnet nivå skal innrettes slik at de best mulig støtter opp under lokale og regionale muligheter.

For tilskudd til investeringer i landbruket har inngangsverdien som grunnlag for avskrivninger blitt redusert tilsvarende tilskuddet. Regjeringen foreslår å endre regelverket for saldoavskrivninger av landbruksbygg med BU-tilskudd i det distriktspolitiske virkeområde slik at tilskuddet ikke lenger reduserer avskrivningsgrunnlaget. Dette innebærer at BU-tilskudd til investeringer i faste anlegg og tilhørende produksjonsutstyr blir skattefrie på samme måte som tilskudd til investering i distriktene innenfor rammen av Kommunal- og regionaldepartementets regional- og distriktspolitiske virkemidler.

Forvaltningsreformen har forsterket fylkeskommunenes rolle som regional utviklingsaktør på landbruks- og matområdet. Dette innebærer bl.a. et ansvar for å sikre god kobling mellom landbruk og annet samfunns- og næringsutviklingsarbeid regionalt, og å integrere landbruksområdet i fylkeskommunens øvrige ansvars- og arbeidsområder. Strategiene innenfor det Regionale bygdeutviklingsprogrammet skal legge til rette for å utnytte regionale fortrinn og potensial, som et utgangspunkt for å styrke verdiskapingen fra landbruks- og matsektoren i ulike deler av landet. Fylkeskommunenes deltagelse i arbeidet med strategiene innenfor det Regionale bygdeutviklingsprogrammet blir derfor viktig for å sikre god kobling mot de regionale planstrategiene. Dagens regionale partnerskap blir fortsatt en viktig arena i arbeidet med å utforme overordnede prioriteringer for disponering av regionale midler til utviklings- og innovasjonsarbeid.

8.5.3 Innretning av programmer og satsinger sentralt

På noen områder er det behov for programmer og satsinger av nasjonal karakter, for å realisere potensialet for næringsutvikling i ulike landsdeler og på tvers av fylkesgrensene.

Ved å overføre oppgaver og midler til bedriftsstøtte til RNP, etableres det en klarere ansvarsdeling mellom sentralt og regionalt nivå i virkemiddelapparatet. Dette skal gjøre det enklere for næringsaktørene i landbruks- og matsektoren å orientere seg i mulighetene for støtte til bl.a. utviklings- og innovasjonstiltak. Det er viktig å videreføre et fortsatt godt samarbeid mellom sentralt og regionalt nivå i virkemiddelapparatet om utviklings- og innovasjonsrettet arbeid, der samlet kompetanse og erfaringer utgjør én felles kompetansebase som kommer alle fylker til gode.

Både på nasjonalt og regionalt nivå skal det arbeides videre for å profilere og bygge omdømme til landbruks- og matsektoren. En viktig del av dette vil være å synliggjøre og koordinere aktiviteter og satsinger på landbruksområdet, som for eksempel innenfor mat, reiseliv og kulturlandskap. Eksempler på tiltak er Grüne Woche og Bondens marked.

8.5.4 Forenklinger

En del entreprenører opplever at møtet med virkemiddelapparatet og forvaltningen er krevende som følge av et omfattende regelverk og mange ulike støtteordninger. Det er derfor behov for å prioritere forenklinger som letter næringslivets arbeid med entreprenørskap og nyskaping høyt. Dette gjelder også for den delen av virkemiddelsystemet som er innrettet mot utvikling og innovasjon i bygdenæringene. De viktigste forenklingene vil være de som bidrar til å lette næringsdrivendes møte med det offentlige, og som fører til ressursbesparelser for alle involverte aktører.

Regjeringen leverer nå et samlet bidrag for et enklere Norge. Siktemålet er at kostnaden som norske bedrifter har for å følge opp myndighetspålagte rapporteringskrav skal reduseres med hele 10 mrd. kroner fra 1.1.2011 til 1.1.2016. Det tilsvarer en reduksjon på omtrent 20 pst. av dagens nivå. Ett av tiltakene er å gjøre det enklere og billigere å etablere aksjeselskaper. Regjeringen har fremmet et lovforslag som bl.a. innebærer at kapitalkravet reduseres fra 100 000,- kroner til 30 000,- kroner. Denne endringen i aksjeloven gjør terskelen og inngangsbilletten for å starte ny næring på landbrukseiendommer enda lavere. Dette vil være et viktig bidrag for å nå målet om et aktivt landbruk over hele landet. Tiltaket vil også være positivt for ungdom som ønsker å etablere seg i næringen.

Regjeringen har opphevet revisjonsplikten for aksjeselskaper med årlige driftsinntekter mindre enn 5 mill. kroner. Mellom 130 000 og 140 000 selskaper berøres av endringen. Hvert av dem antas å spare mellom 10 000 og 30 000 kroner i årlige revisjonsutgifter.

Regjeringen vil utvide beregningsgrunnlaget for jordbruksfradraget ved å redusere kravet til bruk i egen virksomhet i forbindelse med inntekter fra tjenesteyting med, eller utleie av, betydelige driftsmidler. Hensikten er bl.a. å stimulere til bedre utnyttelse av brukets driftsmidler. For nærmere omtale vises det til kapittel 4.5.5.4. om skatte- og avgiftsreglene.

Videre vises det til bl.a. Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementets Veileder om plan- og bygningsloven og Landbruk Pluss som omhandler regleverket for utvikling av jord- og skogbruk og bygdenæringer. Mattilsynet har også utarbeidet en veileder om etablering av småskala matproduksjon.

Framover vil det være formålstjenlig å forenkle virkemiddelsystemet gjennom færre ordninger innenfor Landbrukets Utviklingsfond. Målet er å få bedre muligheter for å målrette midler mot prioriterte områder ut fra varierende behov, utfordringer og muligheter. Færre og bredere ordninger gir økt fleksibilitet fremfor mange små ordninger.

Landbruks- og matdepartementet legger betydelig vekt på god dialog med næringsaktørene, landbruksforvaltningen og virkemiddelapparatet. I den forbindelse vil det bli lagt til rette for kontaktflater og drøftinger som sikrer god dialog om innretning av politikken, både i et helhetlig perspektiv og innenfor avgrensede temaer og problemstillinger. Ved behov vil departementet invitere til dialogmøter for å få innspill fra private og offentlige aktører. Deltakere på møtene vil kunne variere avhenging av innretning. Dialogmøtene etableres til erstatning for dagens faglige møtearenaer (tre, bioenergi, reiseliv, Inn på tunet og økologisk), som avvikles. Dette vil samtidig frigjøre ressurser som kan anvendes til utviklings- og innovasjonstiltak.

8.6 Juridiske rammevilkår

Flere lover kan være aktuelle ved etablering og utøvelse av ny næringsvirksomhet på gårdsbruk. Regler som styrer arealbruk og bruk av bygninger er sentrale. Slike regler finnes i plan- og bygningsloven og i jordloven.

God dialog mellom myndigheter, organisasjoner og næringsutøvere i en tidlig fase av kommuneplanleggingen vil kunne bidra til å legge til rette for ønsket aktivitet. Det er mulig å tilrettelegge i kommunens arealplaner slik at tiltak knyttet til bygdenæringene kan gjennomføres uten at næringsutøveren må søke dispensasjon eller utarbeide egen plan for tiltaket. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig for næringsutøveren at det deles fra et areal for å starte ny virksomhet, for eksempel fordi det kan bli lettere å sikre finansiering av bygg til bygdenæringer. Omtale av aktuelt lovverk på eiendomspolitikkområdet fremgår av kapittel 10.

8.7 Natur og kulturarven som grunnlag for økt lokal verdiskaping

Norsk natur er i særklasse og en hovedårsak til at mange velger Norge som reisemål. Potensialet for verdiskaping basert på natur og kultur er derfor stort her i landet. Verdensarvområder, fjordlandskapet, og andre typer kulturlandskap langs kysten og innlandet, nasjonalparker og andre naturområder, fulge- og dyrelivet og den arktiske naturen er eksempler på områder som sammen med mat- og bygningskultur representerer store opplevelsesverdier.

Natur og kultur kan utgjøre en ressurs for arbeidet med samfunns- og næringsutvikling i kommunene.Et vellykket arbeid er avhengig av at mange aktører drar sammen, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Det er særlig viktig å utvikle et godt samarbeid mellom ulike næringsaktører, miljø- og landbruksforvaltningen og kommuner og fylkeskommuner.

Nasjonalparker og andre verneområder kan ha stor betydning som attraksjoner i reiselivssammenheng. Nasjonalparksentrene og andre naturinformasjonssentre er viktige formidlingskanaler for å nå allmennheten. Sentrene har et potensial for å bli brukt mer aktivt for å gi kunnskap og skape aktivitet og opplevelser i og i tilknytning til disse områdene. Videre har 33 norske kommuner fått status som nasjonalparkkommuner, og 5 kommuner har status som nasjonalparklandsbyer. Ordningen er bl.a. etablert for å gjøre nasjonalparkene mer kjent og styrke verdiskapingen i lokalsamfunn.

Kommunal planlegging og forvaltning som tar utgangspunkt i lokal kunnskap og tradisjon kan være viktig for å forvalte unike verdier miljømessig, kulturelt, sosialt og økonomisk, og for å få til en god samordning av aktiviteter. Gjennom samhandling og kunnskapsutvikling og -formidling vil særegne verdier kunne ligge til grunn og bidra til lokal og regional utvikling. Departementet vil bidra til en bred verdiskaping som samtidig forener forvaltning og bevaring av natur og kultur. Prosjekter som Nasjonale turistveger, Pilgrimsleden, Telemarkskanalen, Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og verdensarvområder er eksempler der natur og kultur er basis for lokalt arbeid med samfunns- og næringsutvikling.

Det er viktig for Regjeringen å støtte opp om lokale og regionale tiltak, og det er behov for en mer samordnet og målrettet innsats for økt verdiskaping med basis i natur og kultur.

Det foregår i dag en rekke programmer og prosjekter under flere departement som fremmer deler av dette perspektivet. For å oppnå god samordning og synergieffekter i arbeidet med verdiskaping basert på natur og kultur, er det nedsatt en arbeidsgruppe på tvers av departementene. Arbeidsgruppa skal utarbeide et forslag til en nasjonal strategi for mer samordnet og målrettet innsats for verdiskaping basert på natur og kultur. Gruppa skal identifisere faktorer som er avgjørende for å lykkes med slik verdiskaping over tid, vurdere hvordan virkemidler og tiltak kan bidra til å støtte opp om dette og foreslå endringer i eksisterende virkemiddelbruk.

8.8 Potensialet for vekst

Så langt i dette kapitlet er politikken for å videreutvikle bygdenæringene beskrevet. Tidligere satsinger har bidratt til et mangfold av produkter og et bredt spekter av tjenester til enkeltpersoner og samfunnet. Det finnes mer enn 30 ulike næringer som faller inn under begrepet bygdenæringer. I dette kapitlet gis det en nærmere omtale av noen av disse. Formålet er å illustrere vekstpotensialet for ny næringsvirksomhet i hele landet ved å vise noen eksempler. Dette gjelder både næringer som er viktige i dag (for eksempel grønt reiseliv) og næringer som foreløpig er lite utbredt (for eksempel vindkraft).

8.8.1 Mat med lokal identitet

Landbruks- og matdepartementets satsing på mat med lokal identitet har vist seg å være viktig for å utvikle små matbedrifter og bidra til regional næringsutvikling, herunder utviklingen av reiselivsbedrifter. Mat- og måltidsopplevelser basert på lokale råvarer og stedegen matkultur er med på å bygge særpreg, identitet og attraksjonskraft hos turistdestinasjonene. Dette bidrar til økt etterspørsel etter lokal mat, til å utvikle samarbeidsformer mellom mat og reiselivsbedrifter og til å styrke regional næringsutvikling. Virkemidler for næringsutvikling og innovasjon knyttet til mat med lokal identitet er omtalt i kapittel 5.

Boks 8.5 Produsentnettverk i Lofoten

Lofotlam BA består av 110 engasjerte sauebønder, som årlig produserer ca. 10 000 lam. Kulturlandskapet byr på frodig beitegras og næringsrike urter. Plantesammensetningen påvirker kvaliteten på lammekjøttet, som er kjent for god kjøttfylde, mørhet og en særegen, naturlig aroma. Norges Kokkelandslag vant VM-gull med Lofotlam på menyen i 2006. Lofotlam har Beskyttet betegnelse fra KSL Matmerk og tar ut en høyere pris i markedet enn ordinært lammekjøtt. Lofotlam BA kan derfor betale en merpris til produsentene. Lofotlam BA er en del av matnettverket Lofoten Mat med 86 andelseiere. De produserer mat med lokal identitet og samarbeider med Destinasjon Lofoten om å utvikle landsdelen til et attraktivt reisemål.

Kilde: Foto: Lofotlam

Matnettverkene har vist seg å være dynamiske og betyr mye for det regionale utviklingsarbeidet for mat med lokal identitet og for lokal næringsutvikling. Etablerte matnettverk er bl.a. Rørosmat, Lofotenmat og Oi! Trøndersk Mat og drikke.

8.8.2 Småskala alkoholproduksjon

Norge har en lang tradisjon for å utnytte lokale ressurser til å produsere et mangfold av alkoholholdige produkter. Akevitt produsert på norske poteter er en nasjonal merkevare som nylig har fått den beskyttede betegnelsen norsk akevitt. I tillegg er det et verdiskapingspotensial i å utvikle norske bær- og fruktressurser til produksjon av alkoholholdige drikker ut over akevitt. Det er i underkant av femti produsenter av øl, sider og vin i Norge. Mange av disse er mikrobryggerier eller små lokale produsenter av frukt- og bærvin basert på norske råvarer. Interessen for å satse på slik produksjon, og etterspørselen blant norske forbrukere etter slike varer, er økende. Produksjonen bidrar til økt mangfold til forbrukerne.

Av helse- og sosialmessige årsaker er det nødvendig å ha en streng regulering av både markedsføring og omsetning av alkoholprodukter.

Nylig er det vedtatt endringer i alkoholloven som gir mulighet for å selge produkter til og med 4,7 volumprosent alkohol direkte fra produsent. Småskalaprodukter som inneholder mer enn dette må selges via Vinmonopolet. I Sverige er det foretatt flere utredninger av muligheten for å selge egenprodusert alkoholholdig drikk (gårdssalg), bl.a. SOU 2009:22 og SOU 2010:98. Utredningene viser at en ren gårdssalgsordning kan utfordre monopolordningen EU-rettslig. I sistnevnte utredning er det foreslått en alternativ løsning for å tillate at produsenter kan selge alkohol utenfor Systembolagets system. Etter utredernes syn vil denne ordningen være forenelig med EU-retten, men de uttaler også at domstolen kan komme til et annet resultat. Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet følger med på den svenske prosessen.

Vinmonopolet har igangsatt flere tiltak for å synliggjøre norske småskalaprodukter innenfor rammene av alkohollovgivningen og EØS-regelverket, bl.a. etablering av en norsk hylle og egne etiketter for norske småskalaprodukter. I tillegg gjøres småskalaprodusentene oppmerksomme på mulighetene de har til å få sine produkter solgt gjennom Vinmonopolet, herunder muligheten til å selge produkter via Vinmonopolets nettbutikk. Det har vært en betydelig økning i antallet lanseringer av norske produkter, både alkoholfrie og alkoholholdige, på Vinmonopolet i 2010.

8.8.3 Ferskvannsoppdrett

Oppdrett av ferskvannsfisk har et begrenset omfang her i landet med en årsproduksjon på ca. 650 tonn fisk fordelt på 20 foretak som produserer mer enn 10 tonn årlig. I 2010 utarbeidet SINTEF Fiskeri og havbruk, i samarbeid med Bioforsk og NOFIMA, en mulighetsstudie for innlands fiskeoppdrett. I følge studien fra SINTEF er det et betydelig behov for forskning, markedsarbeid og investeringsvilje for å få en lønnsom næring. Utvikling av næringen begrenses i følge mulighetsstudien også av dagens rammebetingelser. Hensynene bak dagens rammebetingelser er imidlertid ikke omtalt i studien. Bl.a. påhviler det næringen et stort ansvar for å unngå spredning av ikke hjemmehørende organismer og fiskesykdommer, herunder parasitten Gyrodactylus salaris. Oppdrett av ferskvannsfisk, der disse hensynene ivaretas, vil på sikt kunne bidra til økt næringsvirksomhet og sysselsetting i distriktene. Fiskeri- og kystdepartementet har sammen med berørte departementer og fagetater satt i gang en prosess for å gjennomgå dagens regelverk og kartlegge muligheter og begrensninger, herunder myndighetsgitte flaskehalser.

Kilde: Foto: Sten Siikavuopio

8.8.4 Grønt reiseliv

Grønt reiseliv er landbrukets bidrag til Regjeringens reiselivspolitikk. Grønt reiseliv tilbyr natur- og kulturopplevelser med basis i landbrukets ressurser.

Reiselivet er en viktig bygdenæring og bidrar til å opprettholde levedyktige lokalsamfunn. En rapport fra Bygdeforskning fra 2008 slår fast at det distriktsbaserte reiselivet omsatte for minst 35 mrd. kroner i 2005. Dette utgjorde 37 pst. av den totale reiselivsomsetningen på landsbasis, som var på 91 mrd. kroner. Av totalt 160 000 ansatte var 60 000 sysselsatt innen distriktsbasert reiseliv. Gårdsturisme omsatte for ca. 1 mrd. kroner fordelt på 2 500 årsverk, mens gårdsmatprodusenter omsatte for 370 mill. kroner fordelt på 1 000 årsverk i 2008.

Markedsundersøkelser viser at interessen for opplevelses- og aktivitetsturisme er økende i europeiske markeder. Tre ganger (i 2004, 2006 og 2009) har tidsskriftet National Geographic Traveller kåret norske fjorder til verdens beste reisemål. Ren natur og høy miljøprofil var en viktig del av begrunnelsen. Dette har stor markedsverdi, men stiller samtidig høye krav til en bærekraftig forvaltning av natur- og miljøverdier.

Turister som kommer til Norge ønsker opplevelsesprodukter som spenner over flere aktivitetsområder. Reiselivsprodukter må tilpasses ulike målgrupper og markeder, og krever samhandling mellom næringsaktører og flere sektorer, nivåer og på tvers av både administrative og geografiske grenser.

Utviklingsprogram for Grønt reiseliv ble etablert i 2007 for å styrke produktutvikling, markedsføring og kompetanse innenfor næringen. Lokalmatprogrammet, som ble etablert ved starten av 2011, følger opp tidligere satsinger på profilering av mat og reiseliv. Utviklingsprogrammet for innlandsfiske er også en del av det grønne reiselivet. For å lykkes med satsingen er det nødvendig med god regional og lokal forankring. Grønt reiseliv er derfor et sentralt tema i landbrukets regionale næringsstrategier.

Naturgitte ressurser som vakker natur er ikke alene avgjørende for å skape et godt reiselivsprodukt. Det er nødvendig med en helhetlig tilnærming og mobilisering av lokale og regionale krefter. Landskapsparkene i Hordaland, Valdres natur- og kulturpark og Nærøyfjorden Verdsarvpark er gode eksempler på hvordan lokal mobilisering og nettverksarbeid har bidratt til økt verdiskaping og livskraftige lokalsamfunn. Disse har vært foregangsregioner i utviklingsarbeidet med lokale og regionale natur- og kulturparker etter modell fra andre europeiske land. Prosjektene har som mål å legge til rette for en langsiktig og bærekraftig merkevarebygging basert på områdenes natur- og kulturverdier. Aktiv medvirkning og involvering av lokalbefolkningen står sentralt i satsingene.

I dag er organisering og samarbeid en betydelig utfordring innad i næringen. Reiselivsbedrifter må i større grad jobbe sammen i nettverk for å øke innovasjonsgrad og inntekstgrunnlaget. Næringen må videre evne å etablere tettere samarbeid mellom de tradisjonelle, store reiselivsaktørene og de mindre aktørene på en slik måte at man får laget totale produktpakker tilpasset markedets ønsker. Utfordringer som knytter seg til finansiering av fellesgoder og infrastrukturtiltak er vanskelig for den enkelte produsent å ta ansvar for alene. Innovasjon Norge har derfor igangsatt et pilotprosjekt for å se på ulike varianter av frivillig fellesgodefinansiering. Prosjektet skal ferdigstilles innen utgangen av 2012.

Økt profesjonalitet hos tilbydere på områder som forretningsutvikling, produktpakking, vertskapsrollen, distribusjon og salg er avgjørende for å lykkes innenfor det grønne reiselivet. Rekruttering og utdanning av ungdom til næringen er spesielt viktig. Organisasjonen Ungt Entreprenørskap er en samarbeidsaktør for utviklingen av aktiviteter og undervising i entreprenørskap på ulike nivåer i utdanningssystemet.

Innovasjon vil i stor grad skje i skjæringspunktet mellom ulike sektorer og næringer. For å fremme samarbeid på tvers av næringer og økt økonomisk vekst, vil det fortsatt legges til rette for felles arenaer og møteplasser for mat, destinasjonsutvikling, kultur og tjenesteyting. Reiselivsnæringens eget arbeid med kvalitetssikringssystemer og miljømerkeordninger for produkter og tjenester er sentralt.

Lokal matproduksjon og matkultur er sentrale faktorer for utviklingen på området, og legger sammen med natur- og kulturbaserte opplevelser grunnlaget for produktpakkene som skal tilbys. Det er et stort potensial for økt verdiskaping i koplingen mellom reiselivsopplevelser og matopplevelser. I den forbindelse er det nødvendig med økt samarbeid mellom opplevelsesaktører og mataktører. For en nærmere omtale av innsatsen på matområdet vises det til kapittel 5.

Landbruks- og matdepartementet vil forsterke samarbeidet med Nærings- og handelsdepartementet om en samordnet reiselivspolitikk. Nærings- og handelsdepartementet arbeider med en ny reiselivsstrategi som også vil omhandle Landbruks- og matdepartementets satsing på reiseliv.

8.8.4.1 Jaktturisme

Salg av jakt er en viktig del av det landbruksbaserte reiselivet. Norges Skogeierforbund har estimert at salget i 2009 utgjorde 44 mill. kroner for småvilt, 214 mill. kroner for storvilt og 840 mill. kroner i tilleggstjenester. En overveiende del av jakta som omsettes her i landet er lite tilrettelagt og skjer i form av kortsalg med lav tilretteleggingsgrad. Nyere undersøkelse viser at jegerne bruker betydelig mer penger på sin hobby nå enn for 10 år siden. Dette, sammen med økt etterspørsel, gir et godt grunnlag for videre satsing på salg av jakt som næring for mange grunneiere. Norges Skogeierforbund anslår at salg av jakt på småvilt, storvilt og tilleggstjenester kan økes fra 1,1 mrd. kroner i 2009 til 1,8 mrd. kroner i 2020 (2009 kr). Det største potensialet for økning i omsetning knytter seg til storviltjakt og økt tilrettelegging, primært hos private rettighetshavere.

For å få en positiv utvikling er det behov for økt samarbeid mellom grunneiere om arealutnyttelse og et mer systematisk arbeid for utvikling av tilrettelagte jaktprodukter der overnatting, guiding og servering inngår.

Kilde: Foto: Kjell-Erik Moseid/Samfoto

8.8.4.2 Fisketurisme

Norges Skogeierforbund har estimert at det i 2009 ble omsatt innlandsfiske og tilleggstjenester for til sammen 1,36 mrd. kroner. Det samlede potensialet for salg av innlandsfiske og tilleggstjenester ble anslått til å være 2,1 mrd. kroner innen 2020 (2009 kr). Særlig er arter som ørret, gjedde, harr og røye etterspurt. Innlandsfiske har i liten grad vært tilrettelagt gjennom pakker som inkluderer fiske, overnatting, servering, guiding etc. Dette er nå i endring, og trenden er at stadig flere etterspør tilrettelagte fiskeopplevelser.

Nye produkter kan utvikles både til spesialister og generalister fra inn- og utland. Fiske kan også inngå som en del av destinasjonsutviklingen i større turist- og hytteområder, der nærmarkedet er det viktigste. I slike områder vil gode fiskemuligheter først og fremst gi verdiskaping gjennom økt samlet besøk, økt salg/utleie av hytter og høyere pris på fritidseiendommer. Det norske og skandinaviske markedet er desidert viktigst, men det finnes vekstmuligheter også i land som Tyskland, Danmark, Storbritannia, Russland og Nederland.

Det vil bli lagt til rette for videreutvikling av bærekraftig fisketurisme i innlandet. Satsingen må gjøres slik at skadevirkninger på miljøet unngås. Det er også viktig at aktører som satser på fisketurisme arbeider aktivt for å forebygge spredning av ikke hjemmehørende organismer, parasitter og sykdommer til nye områder.

Norsk institutt for naturforskning regner med at antall laksefiskere i 2009 var ca. 110 000, hvorav ca. tre av fire var nordmenn. Andre viktige markeder for salg av laksefiske er Danmark, Finland og Sverige. Næringen genererer trolig et sted mellom 2 500 og 2 900 årsverk. Det er ca. 10 000 landbrukseiendommer med fiskerett i laksevassdrag, og ca. 1 000 reiselivsbedrifter tilbyr tilrettelagt laksefiske. Norges Skogeierforbund har estimert at næringen på landsbasis bidro til en lokal omsetning på 1,13 mrd. kroner i 2009. Av dette utgjør kjøp av fiskerett kroner 380 mill. kroner og tilleggstjenester 750 mill. kroner. I samme studie anslås det at samlet omsetning av laksefisketurisme har et potensial for vekst til nærmere 2 mrd. kroner innen 2020. Det er viktig at videre satsing på næringen innrettes på en måte som sikrer allmennheten fortsatt god tilgang til laksefiske her i landet. Det er også nødvendig at aktører som satser på fisketurisme arbeider aktivt for å forebygge spredning av parasitter (bl.a. Gyrodactylus salaris) og sykdommer til nye områder. Desinfeksjon av båter og fiskeutstyr bør innføres der det er aktuelt.

8.8.5 Kunst og kultur

Kunst- og kulturfeltet skaper nye innfalsvinkler til næringsutvikling i landbruket fordi det kobler landbrukets ressurser på nye måter. Det er en tendens til økende bruk av tradisjonelle, kulturelle symboler i merkevarebyggingen av både mat og destinasjon, i nærings- og stedsutvikling. Lokal mat, matkultur og natur- og kulturlandskap er mange steder koblet til turisme og reiseliv, dvs. til kulturbasert næringsutvikling.

Erfaringene viser at satsing på kunst og kultur kan tilføre lokalsamfunn og regioner ny kreativitet og dynamikk. Det kan være som egen næring utenfor landbruket som en ny vekstnæring innenfor landbruket, med utgangspunkt i gårdens ressurser, eller som en kombinasjon av disse. Det er særlig i kombinasjonene det oppstår levedyktige natur-, og kulturbaserte næringer. Eksempler er turisme, reiseliv, stedsutvikling for bedre markedsføring av reiselivet og festivaler som næring og kulturuttrykk.

Destinasjonenes mattradisjoner blir synliggjort i butikker, på gårder og spisesteder, og blir ellers koblet til annen kulturarv, sosiale mønstre og tradisjoner som forteller historien bak matproduktene. I tillegg kan natur, – og kulturlandskap, byggeskikk, tradisjonsbåret håndverk, folkemusikk markedsføres som en del av totalopplevelsen og bidra til å fremme stedsutvikling, bygge identitet og attraksjoner for en videre satsing på reiselivet.

Festivaler har vist seg å være et kulturelt magnetfelt, der innovasjon, kreativitet og eksperimentering er sentrale stikkord. Det finnes ikke noe eksakt oversikt over antall matfestivaler, men en studie viser at det i 2007 ble arrangert om lag 60 matfestivaler i Norge. Dette utgjør 6 pst. av alle festivaler som ble arrangert i 2007. Evaluering av matfestivaler viser at de fungerer som testarena for nye produkter og fører til forbedringer.

8.8.6 Inn på tunet

Inn på tunet er en fellesbetegnelse for tilrettelagte tjenester på gårdsbruk til utdannings-, oppvekst-, helse- og sosialsektoren. Inn på tunet møter framtidens velferdsbehov gjennom å tilby både varierte og individtilpassede tilbud. Eksempler er arbeidstrening, demensomsorg og lærings- og mestringsarenaer for barn og unge med lære- eller atferdsproblemer. Inn på tunet utfyller tjenestespekteret i kommunene på en måte som gir større muligheter for individtilpasning. Bruk av Inn på tunet som alternativ språk-, kultur- og arbeidsopplæring for fremmedkulturelle innvandrere og asylsøkere gir nye muligheter for næringen. Det har vært en betydelig vekst i antall tilbydere de siste årene, og det er nå ca. 850 gårdsbruk som tilbyr disse tjenestene. NILFs driftsgranskinger viser at lønnsomheten i næringen er god.

Inn på tunet har et vekstpotensial innenfor flere sektorer. Viktige årsaker til dette er større og endrede utfordringer i omsorgssektoren og behov for nye og alternative opplæringsarenaer. Det er viktig å få flere ut i arbeid blant de som i dag står utenfor arbeidslivet. Inn på tunet-næringen kan bidra til å løse slike utfordringer. Både Omsorgsplan 2015 i regi av Helse- og omsorgdepartementet og Samhandlingsreformen påpeker et økende behov for omsorgstilbud. På dette området legges det et stort ansvar på kommunene.

Landbruks- og matdepartementets Handlingsplan for Inn på tunet fra 2007 la et viktig grunnlag for systematisk arbeid med utvikling og kvalitetssikring av tilbudene. Rapporten Kunnskapsstatus og kunnskapsbehov, utarbeidet av Universitetet for miljø og biovitenskap i 2008, fremhever viktigheten av dokumentasjon, flerfaglig og tverrfaglig samarbeid for å videreutvikle næringen. Viktigheten av internasjonalt samarbeid om forskning ble også påpekt. I 2010 ble et eget kvalitetssikringssystem for Inn på tunet ferdigstilt. Avtalepartene i jordbruket ble høsten 2011 enige om å innføre en godkjenningsordning for Inn på tunet-tilbydere. Matmerk vil være ansvarlig for ordningen, og bruk av varemerket Inn på tunet skal være knyttet til kvalitetssikrede tjenester gjennom godkjenningsordningen.

Kompetanseheving, markedsanalyser, kontraktsforhold og markedsføring er viktige utfordringer tilbyderne samarbeider om å løse, bl.a. gjennom etablering av nettverk og samvirkemodeller.

I mange fylker er det etablert ulike former for tilbydernettverk. Noen av nettverkene er økonomiske som Inn på tunet – Trøndelag som er organisert som et BA. I Hedmark, Troms og Rogaland har tilbyderne organisert seg i nettverk der siktemålet er kompetanseheving og erfaringsutveksling. Det er også under utvikling en rekke utdanningstilbud tilpasset ulike kompetansenivåer og temaer.

Standardisering av innhold i tjenester og avtaletyper kan redusere transaksjonskostnader og heve kompetansen i kommuner og på gårdsbrukene. Det er likevel viktig at det samlede tilbudet har en stor bredde. Mye av styrken i Inn på tunet tilbudene ligger nettopp i individuell brukertilpasning og tjenesteutforming.

Inn på tunet-løftet ble igangsatt i 2010 som en treårig, kommunerettet satsing i regi av Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Det er avsatt til sammen 18 mill. kroner over tre år til prosjekter i regi av utvalgte deltagerkommuner. I Inn på tunet-løftet skal det utvikles modeller som innebærer at fleksibilitet og økonomisk bærekraft for tilbydere og kjøper kan kombineres ved opprettelse av disse tilbudene. Landbruks- og matdepartementet vil følge opp nasjonal strategi for Inn på tunet og bidra til økt tverrsektorielt samarbeid og kvalitetssikring av tilbudene.

8.8.7 Energiproduksjon

Landbruket er en viktig produsent av fornybar energi. Tradisjonelt har produksjonen av ved vært høy her i landet. De senere årene har landbruket trappet opp satsingen på bioenergi. Dette er nærmere omtalt i kapittel 9. I tillegg til de betydelige mulighetene for økt produksjon av energi fra tre, er det et stort potensial for utvikling av vannkraft og vindkraft på landbrukseiendommer. Utviklingen må sees i et større perspektiv som handler om landbrukets klimaarbeid og utvikling av næringsvirksomhet med utgangspunkt i landbrukets ressurser.

8.8.7.1 Småkraft

Offisiell statistikk i regi av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) tilsier at det ved utgangen av 2010 var drøyt 980 vannkraftverk under 10 MW i drift. Disse hadde en samlet produksjon tilsvarende 7,6 TWh/år. NVEs anslag per 1. januar 2011 av det teoretiske restpotensialet for små vannkraftverk, inkludert opprusting og utvidelse, er 15,6 TWh/år. Ved beregning av dette potensialet er det ikke tatt hensyn til negative konsekvenser for naturmangfold, eller brukerinteresser som fiske og reiseliv. Bransjeorganisasjonen Småkraftforeninga anslår at anslagsvis 500 fallrettshavere er involvert i småkraftnæringen per 2011, men at dette på sikt kan øke til et sted mellom fire og seks tusen. Organisasjonen viser til at det i gjennomsnitt står ca. fem grunneiere bak et småkraftverk.

Tilretteleggende BU-midler kan ytes til småkrafttiltak som ledd i å øke landbrukets engasjement og kompetanse innenfor næringen. Aktuelle tiltak er mobilisering, kurs, seminarer, utarbeidelse av veiledningsmateriell, støtte til etablerte rådgivningsmiljø etc. Videre kan slik støtte bidra til at det gjennomføres tilstrekkelige undersøkelser av biologiske forhold i tråd med kravene som myndighetene stiller på dette området. Med god kunnskap skal den enkelte fallrettshaver kunne vurdere ulike løsninger for framtidig eierskap. Dette kan være å bygge ut og eie selv, leie ut fallrettighetene til ekstern utbygger, eller etablere felles eierskap med eksterne aktører.

I konsesjonsbehandlingen stilles det krav til at det er gjennomført tilstrekkelige utredninger og at utbygginger er forsvarlige ut fra hensynet til miljø- og andre samfunnsinteresser.

8.8.7.2 Vindkraft

Så langt har interessen for vindkraftutbygging her i landet vært størst langs kysten. I en oppdatert kartlegging av hele landets vindkraftressurser i regi av NVE (2009) slås det fast at skogsområder på Østlandet kan være bedre egnet til utvikling av vindkraft enn tidligere antatt. Enkelte steder på Østlandet har årsmiddelvind tilsvarende deler av Møre- og Trøndelagskysten der vindparkene på Smøla og Hitra ligger.Denne nye kunnskapen gir økte muligheter til å hente framtidige inntekter fra vindkraftsektoren også i innlandet. For den enkelte grunneier kan vindkraftutbygging i skogsområder med lite drivverdig skog kunne gi økt arealutnyttelse. Naturmangfold, herunder landskap, må hensyntas når vedtak om eventuelle vindkraftutbygginger i landbruket skal fattes.

Det kan være verdifull kompetanse å hente fra det svenske landbruket. For tiden pågår det en omfattende planlegging av vindkraft i svenske skogsområder. Utvikling av vindkraft som del av det norske landbruket må også sees i sammenheng med det kommende norsk-svenske sertifikatmarkedet for fornybar energi. Større vindkraftutbygginger i regi av landbruket alene vil ofte ikke være aktuelt. Samarbeid med større kraftselskaper kan da være en mulighet. Støtte fra tilretteleggende BU-midler til kompetansehevende tiltak innenfor landbruket vil bidra til økt kompetanse blant grunneierne, herunder bl.a. om kontraktsforhold. Dette kan bidra til at landbruket sikres en rettmessig del av inntektene fra framtidige vindkraftutbygginger.

8.8.7.3 Vedproduksjon og vedforbruk

Vedproduksjon er en viktig næring for bønder og skogeiere. Salgsverdien av veden som leveres til markedet ligger rundt 4 mrd. kroner og representerer den desidert største bioenergiformen i Norge. Fyring med ved til romoppvarming i boliger utgjør rundt halvparten av all bruk av bioenergi her i landet, tilsvarende 7–8 TWh. Rundt 25 pst. av norske husstander har vedfyring som hovedvarmekilde, mens 70 pst. av alle norske boliger har vedovn eller et åpent ildsted.

Det er av stor betydning at skogeier følger produksjonen langt ut i verdikjeden. Ved gir fem til seks ganger større betalingsevne til produsent sammenlignet med flis. Tre av fire vedprodusenter produserer også ved i kombinasjon med jordbruk. Dette gir viktige inntekter for bøndene. Vedproduksjon er relativt arbeidsintensivt, og dagens produksjonsnivå gir en sysselsetting på noe over 7 000 årsverk. Det er likevel fortsatt behov og muligheter for utvikling av vedmarkedet, noe som representerer et stort potensial for økte inntekter til landbruket.

8.8.8 Hestehold

Hesten har alltid hatt en spesiell plass i vårt samfunn, historisk knyttet til transport og som arbeidskraft i jordbruk og industri. I dag representerer hesten et viktig bindeledd mellom by og land og gir mennesker i byer og bynære områder muligheten til å knytte kontakten med dyr og det miljøet dyr representerer.

Med mekaniseringen i landbruket falt antall hester til et bunnivå omkring 15 000 på begynnelsen av 1980-tallet. Siden har hestetallet økt jevnt, hovedsakelig innen bruksområdene sport og fritid. Norsk Hestesenter anslår at det i dag er ca. 60 000 hester her i landet. Virksomheter med hest egner seg godt i kombinasjon med andre produksjoner på gårdsbruk, men også som eneste virksomhet. I områder med få andre husdyr er hesten som beitedyr også en bidragsyter til pleie av kulturlandskap.

Trav- og galoppsporten genererer årlige inntekter til hestesporten på om lag 600 mill. kroner fra totalisatorspillet. Hestesport engasjerer mange. Det Norske Travselskap har drøyt 15 000 medlemmer fordelt på mer enn 170 lokale travlag. Norges Rytterforbund har om lag 42 000 medlemmer fordelt på nærmere 400 klubber.

Bruk av hest til ulike former for fritidsridning og turisme har fortsatt et betydelig vekstpotensial. Hesten brukes også i økende grad innen helse og rehabilitering og for læring og mestring, bl.a. innen departementenes Inn på tunet-løft.

Økt omfang av hestehold og bruk av hest på nye områder gir nye kunnskapsutfordringer. Det ble i 2010 etablert et norsk-svensk samarbeid om forskning på hest. Satsingen disponerer ca. 80 mill. kroner i perioden til og med 2014. Prioriterte områder omfatter hestens helse, velferd, reproduksjon, oppdrett, fôring og doping, i tillegg til hestens rolle for mennesket, samfunnet og miljøet.

Stiftelsene Norsk Hestesenter, Norsk Fjordhestsenter og Nord-Norsk Hestesenter fungerer som kompetansesentra for hestefag og hestehold. De tilbyr et bredt spekter av kurs og aktiviteter. Norsk Hestesenter ivaretar det nasjonale ansvar for avlsarbeidet på hest generelt og for utdanning av hestefaglig personell, bl.a. ridelærere, travtrenere, galopptrenere og stallmestere. Hvert av sentrene har ansvar for en av de særnorske rasene. Norge har et ansvar for å ivareta de nasjonale hesterasene i henhold til Rio-konvensjonen. Selv om hestetallet i Norge har økt, har det blitt mer krevende å opprettholde en levedyktig bestand av de nasjonale hesterasene.

I tillegg til egengenererte inntekter får Norsk Hestesenter et årlig tilskudd fra Norsk Rikstoto på om lag 23 mill. kroner. For å styrke bevaring og bruk av de norske hesterasene økes tilskuddet til Norsk Fjordhestsenter og Nord-Norsk Hestesenter med 1 million kroner, til totalt 2,867 millioner over statsbudsjettet for 2012. På grunnlag av en utredning i regi av Norsk Hestesenter vil departementet gjennomgå oppgaveportefølje, arbeidsdeling og finansieringsmodell for hestesentrene.

Det er viktig at tilbydere av tjenester med hest gir kunden trygge tilbud av en viss standard og sørger for at dyrevelferden er godt ivaretatt. Norsk Hestesenter har derfor sammen med hestesportsorganisasjoner utarbeidet utkast til en bransjestandard for hestesentre. Departementet mener det er viktig at kompetansen ved hestesentrene på denne måten også brukes til å fremme kvaliteten på ulike typer tjenestetilbud med hest.

Aktiviteter med hest kan være arealkrevende og også skape konflikter i forhold til andre interesser. Det er sikkerhetsutfordringer for hest og rytter knyttet til at hester i stor grad må ferdes i biltrafikken. Et godt forhold mellom hesteeiere og grunneier, og avtaler om bl.a. ferdsel, er av stor betydning. Det er også viktig å inkludere næringsvirksomhet med hest og arealer til rideveier i kommunale regulerings-/arealplaner for å unngå konflikter som følge av økt hestehold. Departementet vil i samarbeid med andre berørte departement arbeide for å synliggjøre og videreutvikle hestens potensial innen verdiskaping, helse, utdanning og som brobygger mellom by og land.

8.8.9 Bygdeservice

Bygdeservice er en viktig form for landbruksbasert tjenesteproduksjon der det tilbys tjenester innen et bredt spekter av oppgaver fra snøbrøyting, grøntanleggsarbeid, bygg- og vedlikeholdsarbeid til vaktmester- og vikartjenester. Med ca. tusen personer fordelt på 65 bygdeserviceforetak innenfor organisasjonen Bygdeservice Norge hadde næringen i 2009 en samlet omsetning på over 200 mill. kroner. Næringen er av stor økonomisk betydning for mange gårdsbruk. Gjennom å bedre utnytte bønders utstyr og kompetanse skapes inntektsbringende arbeid på en fleksibel måte, innimellom annet arbeid på gården. Bygdeservice rår over et bredt spekter av utstyr og har relativt lave driftskostnader, siden oppdragene tas innimellom ordinært gårdsarbeid. Tjenestene har derfor vist seg å være konkurransedyktige i markedet. I tillegg til å utnytte maskinparken, og å utføre mange fysisk krevende tjenester, omfatter bygdeservice også omsorgsbaserte oppdrag. Inntekten fra bygdeservice kan gjøre at det blir mer attraktivt for neste generasjon å overta gårdsbruk.

8.8.10 Bruk av ledige landbruksbygg til ny næringsvirksomhet

Norsk landbruk har en rikholdig bygningsmasse med stor variasjon i byggeskikk, materialbruk, bygningsteknikker og utforming. Bygningene er viktige som kulturbærere og de bidrar til identitet og lokal kultur. Endringer i bosetting, bruksstruktur og driftsforhold i landbruket har ført til at mange av landbrukets bygninger står tomme. Disse kan gjennom restaurering og tilpasninger gi muligheter for nye virksomheter. Ofte er dette næringer knyttet til kultur, reiseliv og servering. Men det finnes også mange gode eksempler på produksjonsbedrifter, tjenesteytende virksomheter av forskjellig slag og kunst- og kulturrelaterte virksomheter som etableres i ledige landbruksbygg. Restaurering og istandsetting av bygningene bidrar både til sysselsetting av lokale håndverkere opprettholdelse av gamle håndverksteknikker. Selv om bruken endres sammenliknet med tidligere, sikres i stor grad kulturminneinteressene.

Landbruks- og matdepartementets nasjonale program for landbruksbygg og kulturlandskap har som mål å sikre ivaretakelse av landskaps- og miljøhensyn ved oppføring av nye store landbruksbygg og å stimulere til ny bruk av ledige bygninger. Utviklingsprogrammet skal fremskaffe ny kunnskap, finne flaskehalser og mangler i regelverk samt formidle erfaringer fra utviklingsprosjekter og gode byggetiltak. Innenfor programmet skal det utarbeides en veileder der målgruppen er personer som vurderer å starte ny næringsvirksomhet i ledige landbruksbygninger.