2 De økonomiske utsiktene

2.1 Norsk økonomi

Norsk økonomi er inne i sitt tredje år med konjunkturoppgang. Aktiviteten øker over hele landet og i de fleste næringer. Veksten er særlig sterk blant oljeleverandører, som nå nyter godt av økt etterspørsel fra petroleumsnæringen både hjemme og ute. Det siste året er mer enn 50 000 flere personer kommet i jobb, hvorav 4 av 5 i privat sektor. Den registrerte arbeidsledigheten har ikke vært lavere på ti år.

Den gode utviklingen i norsk økonomi er ventet å fortsette fremover. Høyere reallønnsvekst gir økt privat forbruk og bedringen i konkurranseevnen legger til rette for økte investeringer og økt eksport, selv om veksten ute er ventet å avta noe. Lavere etterspørsel fra norsk sokkel og svakere vekstutsikter i noen eksportmarkeder legger en demper på oppgangen etter 2019, men veksten i fastlandsøkonomien ligger likevel an til å bli høyere enn sin langsiktige trend også neste år, se figur 2.1A

¹ Søylene viser akkumulert vekst i antall sysselsatte siden 4. kvartal 2015 og baserer seg på nasjonalregnskapstall.

² Justert for brudd i november 2018.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Nav, ICE og Finansdepartementet.

Veksten hos våre handelspartnere er på vei ned fra de høye nivåene de siste årene. Det er særlig i europeiske land at veksten har gått ned, mens den holder seg bedre oppe i USA. Arbeidsmarkedet er bedre enn på flere tiår i mange land. Arbeidsledigheten går ned og lønnsveksten har tatt seg opp. For handelspartnerne sett under ett ventes den økonomiske veksten å ligge i underkant av sin langsiktige trend fremover. Anslagene er justert noe ned siden Revidert nasjonalbudsjett 2019. Fortsatt er risikobildet preget av usikkerhetsmomenter som vil kunne gi klart svakere utvikling ute, skulle de inntreffe. Faren for at Storbritannia går ut av EU uten en ny avtale er et slikt moment. Nye og mer omfattende handelsbarrierer utgjør også en trussel mot vekst i verdensøkonomien. Internasjonal økonomi er nærmere omtalt i kapittel 2.4.

Usikkerhet om den økonomiske utviklingen gjenspeiles tydelig i finansmarkedene, som har vært preget av uro og økt risikoaversjon den siste tiden. Rentenivået internasjonalt har falt siden årsskiftet, og renter på langsiktige lån har nådd svært lave nivåer. Sentralbankene varsler i mindre grad enn tidligere renteøkninger fremover, og i flere land har det vært et betydelig skift i forventningene til fremtidig rentesetting. Etter at kronen styrket seg i første halvdel av 2019, har den svekket seg nokså mye siden juli. Det må ses i sammenheng med at investorer søker seg bort fra mindre valutaer i perioder med økt internasjonal uro. For nærmere omtale av finansmarkedene, se kapittel 2.5.

Oljeprisen har den siste tiden ligget i overkant av 60 dollar per fat. Det er om lag 20 dollar lavere enn for ett år siden. Prisene i terminmarkedet kan tilsi at markedsaktørene venter at oljeprisen vil gå litt ned fra dagens nivå de nærmeste årene, se figur 2.1B. Også gassprisen i Europa har falt markert så langt i år, blant annet som følge av en økning i det globale tilbudet av flytende naturgass (LNG). Prisene på både olje og gass er likevel betydelig høyere enn bunnpunktet i 2016. Høyere priser og store kostnadskutt har trukket opp lønnsomheten på norsk sokkel, og petroleumsinvesteringene ventes å stige markert i år. Investeringene vil trolig være på et høyt nivå i lang tid fremover, men ettersom det er få store funn som skal bygges ut, ventes investeringene på norsk sokkel å avta og trekke ned veksten i fastlandsøkonomien i årene etter 2019. Petroleumssektoren er nærmere omtalt i kapittel 2.6.

Den markerte bedringen i norske bedrifters konkurranseevne de siste årene har lagt til rette for økt aktivitet i norsk næringsliv, se figur 2.2. Hotellbransjen rapporterer om rekordmange overnattinger. Den positive utviklingen gjenspeiles også i andre bransjer. Bedriftene i Norges Banks regionale nettverk har ikke rapportert om høyere vekst i aktiviteten siden høsten 2012. Produksjonen øker over hele landet og i alle næringer. Det er stor variasjon i hvorvidt eksportbedriftene rammes av handelskonflikt og uavklarte forhold knyttet til brexit, men de fleste melder at global usikkerhet så langt ikke har slått ut i endret etterspørsel etter varer og tjenester. Bedriftene viser blant annet til at svekkelsen av kronen har styrket konkurranseevnen. Eksporten fra fastlandet har også tatt seg opp det siste året. Det har blant annet vært vekst i eksporten av fisk, verkstedsprodukter og raffinerte oljeprodukter. Bedriftene i det regionale nettverket melder også om økte investeringer. Veksten er særlig sterk i industrien, der mange bedrifter nyter godt av økt etterspørsel fra petroleumsnæringen både hjemme og ute.

Norges Banks regionale nettverk, innkjøpssjefsindeksen (PMI) for industrien og SSBs konjunkturbarometer tyder på videre oppgang i aktiviteten. Optimismen er bredt basert på tvers av næringer. I det regionale nettverket venter eksportbedriftene at veksten vil avta litt fremover, men samlet er vekstutsiktene fremdeles klart positive også for disse bedriftene. Det gjelder særlig blant leverandører til internasjonal petroleumsindustri. Høyere eksport av petroleumsrelaterte varer og tjenester er ventet å trekke opp veksten i den samlede eksporten fra fastlandsøkonomien i årene som kommer og dempe ringvirkningene av lavere etterspørsel fra norsk sokkel. Stemningsindikatorer tilsier også at fastlandsbedriftenes investeringer vil fortsette å øke fremover. Veksten er ikke ventet å være like høy som de siste årene, men vil fortsatt være klart høyere enn veksten i fastlandsøkonomien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), Macrobond og Finansdepartementet.

Sterk vekst i norsk økonomi innebærer at bedringen i arbeidsmarkedet fortsetter. Sysselsettingen øker markert, se figur 2.1C. Høyere sysselsetting har ført til at arbeidsledigheten både hos Nav og ifølge SSBs Arbeidskraftundersøkelse (AKU) har gått betydelig ned de siste årene, se figur 2.1D. Høyere etterspørsel etter arbeidskraft har også ført til at flere som tidligere sto utenfor arbeidsmarkedet er kommet i jobb, og sysselsettingsandelen har steget. Samtidig har antall sysselsatte på korttidsopphold i Norge også økt. Det kan være et tegn på at det nå er mindre arbeidskraftreserver tilgjengelig for å dekke etterspørselen etter arbeidskraft i norsk økonomi. Samlet sett tyder utviklingen på at arbeidsmarkedet strammer seg til. Arbeidsmarkedet er nærmere omtalt i kapittel 2.2.

Flere andre indikatorer tilsier også at kapasitetsutnyttelsen øker. Andelen fastlandsbedrifter i Norges Banks regionale nettverk som melder at kapasitet begrenser produksjonen har steget de siste årene, og er nå tilbake på nivået fra før oljeprisfallet i 2014, se figur 2.3B. Særlig rapporterer flere oljeleverandører og bedrifter innen bygg og anlegg om kapasitetsproblemer. Samtidig viser SSBs konjunkturbarometer at kapasitetsutnyttelsen har tatt seg opp i industrien de siste årene, selv om den fortsatt er litt under sitt historiske gjennomsnitt. Produksjonsgapet, en beregnet størrelse som angir forskjellen mellom den faktiske økonomiske utviklingen og en anslått trendbane, er nå nesten lukket og er ventet å bli positivt neste år, se figur 2.3A. Trendveksten er nærmere omtalt i boks 2.1.

Kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi er ventet å være litt høyere enn normalt neste år. Konjunkturoppgangen de siste årene har hatt et godt fundament, med fornyet vekst i privat sektor etter konkurranseevnebedringen de siste årene. Samtidig har en unngått at veksten er blitt så sterk at oppgangen er kommet ut av kontroll. Ved å unngå overoppheting reduseres sannsynligheten for fremtidige dype tilbakeslag med høy arbeidsledighet og lav sysselsetting.

Samlet sett har finanspolitikken de siste årene virket om lag nøytralt på aktiviteten i økonomien. Budsjettet for 2020 følger opp dette. I budsjettet for 2020 foreslår regjeringen å redusere oljepengebruken med 0,2 pst., målt som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge. Også pengepolitikken er blitt strammet inn det siste året. Norges Bank har hevet styringsrenten fire ganger siden i fjor høst, fra et historisk lavt nivå på 0,5 pst. til 1,5 pst. Den økonomiske poltikken er nærmere omtalt i kapittel 3.

¹ Produksjonsgapet måler den prosentvise forskjellen mellom fastlands-BNP og en beregnet trend. Trenden er estimert ved hjelp av Hodrick-Prescott-filter. Glattingsparameteren lambda er satt lik 400.

² Den røde linjen er basert på tall fra Norges Banks regionale nettverk, og viser andelen fastlandsbedrifter i nettverket som svarer at de vil ha problemer med å møte en vekst i etterspørselen. Den blå linjen er basert på tall fra SSBs konjunkturbarometer, og viser gjennomsnittlig kapasitetsutnyttelsesgrad i industrien. Begge seriene er angitt som avvik i prosentenheter fra sine gjennomsnitt i perioden 1. kvartal 2005 – 2. kvartal 2019.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet.

I årets lønnsoppgjør er de fleste oppgjørene kommet i havn innenfor en ramme for årslønnsveksten på 3,2 pst. Lønningene er ventet å stige klart mer enn konsumprisene, og reallønnsveksten er ventet å ta seg markert opp i år, etter å ha vært negativ i årene 2016–2018 sett under ett. Lønnsveksten har de siste årene vært lavere enn gjennom tidligere konjunkturoppganger i norsk økonomi. Utviklingen må ses i sammenheng med at produktivitetsveksten har vært lav de siste årene, og at det kraftige fallet i oljeprisen for fem år siden avdekket et betydelig behov for å rette opp den kostnadsmessige konkuranseevnen. I lønnsforhandlingene har det derfor vært bred enighet om behovet for å holde lønnsveksten lav. I takt med et strammere arbeidsmarked er lønnsveksten ventet å øke litt neste år. Samtidig ventes konsumprisveksten å gå ned, slik at oppgangen i reallønnsveksten fortsetter.

Etter en markert oppgang gjennom fjoråret har elektrisitetsprisene gått ned den siste tiden. For første gang siden desember 2015 bidro elektrisitetsprisene til å trekke ned konsumprisveksten i sommermånedene. Prisene på fremtidige leveranser av kraft tyder på at elektrisitetsprisene vil øke klart mindre i år enn i fjor, for så å falle i 2020. Det vil bidra til lavere konsumprisvekst, selv om høyere innenlandsk prisvekst for øvrig og svakere krone demper nedgangen i år.

Høyere reallønnsvekst og økt sysselsetting gir høyere kjøpekraft i husholdningene, og oppgangen i det private forbruket er ventet å fortsette. Oppgangen dempes av høyere renter. Samtidig viser forskjellige stemningsindikatorer ulik utvikling i optimismen blant norske forbrukere. Mens Finans Norges forbrukertillitsindeks er gått litt opp den siste tiden, har Opinions indeks vært forholdsvis stabil.

Boligprisene har steget moderat siden i fjor sommer. På landsbasis er prisene nå litt høyere enn toppnivået fra februar 2017, mens prisene i Oslo fremdeles er noe lavere. Den siste tiden har aktiviteten i bruktboligmarkedet vært høy, med mange solgte boliger og mange boliger til salgs. Husholdningenes gjeldsvekst har avtatt noe de siste to årene, men gjelden er på et historisk høyt nivå og utgjør en sårbarhet i det norske finansielle systemet. Eiendomspriser, gjeld og finansiell stabilitet er nærmere omtalt i kapittel 2.3 og 3.4.

Boliginvesteringene falt i fjor etter flere år med oppgang. Likevel er nivået på boliginvesteringene fortsatt høyt, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Fremover ventes denne andelen å komme litt ned, ettersom boliginvesteringene er anslått å vokse saktere enn fastlandsøkonomien. I denne meldingen legges det til grunn en årlig igangsetting på om lag 33 000 boliger de neste årene.

Makroøkonomiske prognoser er usikre. Finansdepartementets anslag har historisk hatt en tendens til å undervurdere konjunktursvingninger, særlig i perioder med høy vekst i økonomien, se boks 2.2. Veksten i norsk økonomi kan bli høyere enn lagt til grunn i denne meldingen, for eksempel dersom oljeinvesteringene skulle bli høyere eller dersom bedriftsinvesteringene skulle øke mer enn ventet. Optimismen i næringslivet kan gi økt press i arbeidsmarkedet i en situasjon der ledigheten allerede er svært lav. Samtidig kan veksten også bli lavere, for eksempel dersom handelsspenningene internasjonalt fortsetter å tilta. Faren for vesentlig økte handelshindre som dekker flere områder enn i dag utgjør en alvorlig trussel mot global vekst og vil påvirke norsk økonomi negativt. Den uavklarte rammen rundt Storbritannias utgang fra EU representerer også et usikkerhetsmoment. En utgang uten avtale vil kunne gi sterke negative effekter for Storbritannia, men vil også påvirke EU-land og nære handelspartnere, som Norge. En ytterligere usikkerfaktor er at omfanget av mindre sikker gjeld har økt over tid og gjort internasjonale finansmarkeder sårbare. Dersom makroøkonomisk usikkerhet gjør at investorer blir mindre villige til å holde usikre gjeldspapirer, kan tilgangen på kreditt til næringslivet skrumpe brått inn og begrense investeringer, sysselsetting og vekst.

Her hjemme kan den høye gjelden i husholdningene bidra til en nedgang i etterspørselen dersom renten øker videre eller boligprisene faller. Det kan gi ringvirkninger til andre deler av økonomien og dempe veksten eller utløse et tilbakeslag i norsk økonomi. Rammeverket for den økonomiske politikken og reservene som er bygget opp i Statens pensjonsfond gjør at vi står godt rustet til å møte eventuelle tilbakeslag i økonomien.

2.2 Arbeidsmarkedet

Arbeidsmarkedet er i klar bedring. Sysselsettingen stiger raskt. Bare i løpet av det siste året er 50 000 flere personer kommet i jobb, og siden inngangen til 2016 er det blitt om lag 130 000 flere sysselsatte. Det store behovet for arbeidskraft har ført til at det er blitt langt færre arbeidsledige siden toppen vinteren 2016. Den registrerte ledigheten har ikke vært lavere på ti år. Bedringen i arbeidsmarkedet har også ført til at flere som tidligere sto utenfor arbeidsmarkedet er kommet i jobb. Samtidig øker antall sysselsatte som er på korttidsopphold i Norge. Det kan reflektere at det er færre ledige ressurser som kan dekke etterspørselen etter arbeidskraft. Samlet ser det ut til at arbeidsmarkedet strammer seg til.

Sysselsettingen øker over hele landet og i de fleste næringer, se figur 2.4A. Mer enn 80 pst. av oppgangen i sysselsettingen det siste året er kommet i privat sektor. Veksten har vært særlig markert i bygg og anlegg og i tjenesteytende næringer, som forretningsmessig og teknisk tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon. Innen forretningsmessig tjenesteyting er oppgangen de siste årene særlig knyttet til utleie og bemanningsselskaper, noe som må ses i sammenheng med den økte aktiviteten i bygg og anlegg. I 2. kvartal i år var det sysselsatt om lag 10 000 flere personer i bygge- og anleggsvirksomhet enn i tilsvarende kvartal i fjor og 30 000 flere personer enn i 2. kvartal 2016. Sysselsettingen har også økt i petroleumsrelatert virksomhet. Det var til sammen sysselsatt om lag 10 000 flere personer i industri og innen utvinning av råolje og naturgass i 2. kvartal 2019 enn i 2. kvartal 2018. Veksten i sysselsettingen har vært sterkere enn veksten i befolkningen det siste året, slik at andelen sysselsatte har økt, se omtale i boks 2.3.

¹ For 2019 er det beregnet endring fra første halvår 2018 til første halvår 2019.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Nav og Finansdepartementet.

Utsiktene for norsk økonomi tilsier at etterspørselen etter arbeidskraft vil fortsette å øke. Både industrilederne i Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer og kontaktene i Norges Banks regionale nettverk venter videre oppgang i sysselsettingen fremover. Utviklingen i antallet ledige stillinger understøtter dette bildet. I 2. kvartal i år var det 76 100 ledige stillinger, sesongjustert. Det er 8 000 flere enn i tilsvarende periode i fjor. I denne meldingen anslås sysselsettingen å øke med 1,6 pst. i inneværende år og 1 pst. neste år. Det tilsvarer vel 70 000 flere sysselsatte over disse to årene.

Oppgangen i sysselsettingen har bidratt til at arbeidsledigheten har gått markert ned de siste årene. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) utgjør ledigheten nå 3,8 pst. av arbeidsstyrken. Det er 1,3 prosentenheter lavere enn ved årsskiftet 2015/2016. Antallet arbeidsledige som har registrert seg hos Nav har også avtatt. I september var det registrert 62 600 helt ledige, justert for sesongvariasjoner. Det tilsvarer 2,2 pst. av arbeidsstyrken. Det er rundt én prosentenhet lavere enn ved årsskiftet 2015/2016. Den registrerte ledigheten ligger nå under gjennomsnittet for de siste tyve årene, og er bare ½ prosentenhet over nivået fra 2008, da arbeidsmarkedet var svært stramt. Nedgangen i den registrerte ledigheten er kommet over hele landet, og ledigheten er svært lav i flere fylker, se figur 2.4B. Det er dermed begrenset rom for videre nedgang i ledigheten.

Arbeidsstyrken øker normalt i en konjunkturoppgang. Når rommet for videre nedgang i arbeidsledigheten er begrenset, må videre vekst i etterspørselen etter arbeidskraft i hovedsak møtes med oppgang i arbeidsstyrken. Arbeidsstyrken defineres som summen av de arbeidsledige og de sysselsatte i AKU. I første halvår i år var 70,2 pst. av befolkningen i arbeidsdyktig alder i arbeidsstyrken. Det er på samme nivå som i tilsvarende periode i fjor, men lavere enn gjennomsnittet i perioden 2006–2018. Arbeidskraftreservene utenfor arbeidsstyrken omfatter personer som kan og vil jobbe, selv om de for tiden ikke aktivt søker arbeid og således ikke defineres som arbeidsledige. Blant annet har mange personer som mottar helserelaterte ytelser trolig en restarbeidsevne. Noen søker også jobb uten at de tilfredsstiller alle kravene for å bli definert som arbeidssøker i AKU. I første halvår 2019 var det eksempelvis 50 000 personer som hadde søkt arbeid i løpet av de siste seks månedene, men som ved intervjutidspunktet ikke tilfredsstilte kravene for å bli definert som arbeidssøker.

Ungdom er en gruppe som tradisjonelt melder seg på arbeidsmarkedet i oppgangstider – enten i kombinasjon med skole og utdanning, eller som heltidsbeskjeftigelse. Yrkesdeltakelsen blant ungdom i aldersgruppen 15–24 år er nå syv prosentenheter lavere enn i 2008, noe som må ses i sammenheng med at stadig flere ungdommer tar høyere utdanning. Samtidig har også andelen som kombinerer arbeid og utdanning gått ned, mens andelen som står utenfor både utdanning og arbeid har endret seg lite de siste ti årene. Det tilsier at det er rom for økt yrkesdeltakelse blant unge.

Økt etterspørsel etter arbeidskraft kan også slå ut i økt arbeidsinnvandring. Fra slutten av forrige tiår og frem til 2014 sto arbeidsinnvandring for hoveddelen av den økte sysselsettingen. Selv om nettoinnvandringen fra enkelte europeiske land har tatt seg litt opp den siste tiden, er nivåene fremdeles betydelig lavere enn i årene før oljeprisen falt, se figur 2.4C. Hoveddelen av oppgangen i sysselsettingen de siste to årene er kommet blant innvandrere som har vært bosatt i Norge over lengre tid og den øvrige befolkningen, se figur 2.4D. Samtidig tilsier den sterke økningen i sysselsettingen blant personer som er på korttidsopphold i Norge (under seks måneder), at det er blitt vanskeligere å rekruttere arbeidskraft innenlands. I 1. halvår 2019 var det i underkant av 10 000 flere lønnstakere på korttidsopphold enn på samme tid i fjor. Det forklarer rundt 20 pst. av den samlede oppgangen i antall lønnstakere det siste året. Oppgangen blant lønnstakere på korttidsopphold det siste året skyldes nesten i sin helhet arbeidsinnvandrere fra land i Øst-Europa. Kontaktene i Norges Banks regionale nettverk melder også om at økende knapphet på arbeidskraft med blant annet IT-kompetanse gjør at stadig flere bedrifter rekrutterer internasjonalt. Med et strammere arbeidsmarked vil en kunne se økende arbeidsinnvandring fremover.

2.3 Eiendomspriser og gjeld

Boligprisene har steget moderat siden i fjor sommer, se figur 2.5A. På landsbasis er prisene nå 2,5 pst. høyere enn toppnivået fra februar 2017, men de ligger fortsatt under toppnivået når det korrigeres for konsumprisveksten i samme periode. Prisene i Oslo er fremdeles noe lavere enn toppen, både nominelt og reelt.

De siste årene har det vært store regionale forskjeller i boligprisveksten. I Oslo steg boligprisene kraftig i 2015 og 2016, samtidig som prisene falt i Stavanger, som var mer påvirket av nedgangen i oljeprisen. Da boligprisene falt gjennom 2017, opplevde Oslo en betydelig sterkere nedgang enn andre byer. I det siste er de regionale forskjellene i boligprisveksten blitt mindre.

Aktiviteten i boligmarkedet har vært høy den siste tiden. Hittil i år har nivået på antall boliger som er lagt ut for salg vært historisk høyt, noe som må ses i sammenheng med ferdigstillelse av mange nye boliger. Det har bidratt til at beholdningen av usolgte boliger har økt fra allerede høye nivåer, se figur 2.5B, til tross for at også omsetningen av boliger har vært rekordhøy så langt i år.

Leieprisene i boligmarkedet har over flere år steget mindre enn boligprisene. Dette kan ha sammenheng med lave renter og stor interesse for bolig som investeringsobjekt. Det siste året har derimot leieprisene i de store byene vokst raskere enn boligprisene. Oslo har hatt den sterkeste veksten i leiepriser.

Prisene på næringseiendom har steget markert de siste årene, drevet av fallende avkastningskrav og økte leiepriser. De siste kvartalene har prisveksten avtatt. Entras konsensusrapport tyder på at leieprisene på næringseiendom vil fortsette å vokse fremover, men mindre enn tidligere. Samtidig er det ventet at avkastningskravet vil øke i årene som kommer.

Husholdningenes gjeld har i lang tid vokst raskere enn inntektene, se figur 2.5C. Gjelden er blitt historisk høy. Gjeldsoppbyggingen må ses i sammenheng med kraftig boligprisvekst over flere år og lange perioder med lave renter. De siste to årene har kredittveksten avtatt og er nå på sitt laveste på over 20 år.

Selv med dagens lave utlånsrenter er andelen av husholdningenes inntekter som går til å betjene gjeld (gjeldsbetjeningsgraden) historisk høy, og rundt nivåene fra bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008, se figur 2.5C. Det gjør husholdningene sårbare for renteøkninger og bortfall av inntekt. For nærmere omtale av sårbarheter i det finansielle systemet, se kapittel 3.4.

Veksten i forbrukslån har vært sterk over en lengre periode. Selv om slike lån utgjør en liten andel av husholdningenes samlede gjeld, utgjør renteutgiftene en betydelig andel av husholdningenes samlede renteutgifter. De siste tre årene har veksten i forbrukslån avtatt. Ved utgangen av første halvår 2019 var tolvmånedersveksten om lag 2,5 pst., ned fra i overkant av 10 pst. i første halvår 2018.

Kredittveksten i de ikke-finansielle fastlandsforetakene tiltok gjennom 2017 og har siden ligget nokså stabilt rundt 7 pst.

Ifølge Norges Banks utlånsundersøkelse har bankenes kredittpraksis overfor både husholdninger og foretak vært stabil den siste tiden.

¹ Gjeldsbelastning er lånegjeld i prosent av disponibel inntekt.

² Gjeldsbetjeningsgrad er renteutgifter og beregnede avdrag i prosent av summen av disponibel inntekt og renteutgifter.

³ Rentebelastning er renteutgifter i prosent av summen av disponibel inntekt og renteutgifter.

Kilde: Eiendomsverdi, Eiendom Norge, Finn.no og Norges Bank.

2.4 Internasjonal økonomi

Våre handelspartnere har hatt flere år med svært god vekst og har en lang oppgangsperiode bak seg. Ledigheten er nå nær eller lavere enn nivået før den globale finanskrisen for ti år siden, og i OECD-området sett under ett har ledigheten ikke vært lavere på 40 år.

Den internasjonale veksten har avtatt noe den siste tiden. Handelspolitiske konflikter, og usikkerheten som disse skaper, tynger den løpende utviklingen og svekker utsiktene fremover. Dette gjenspeiles særlig i finansmarkedene og i forventningsindikatorer for industrien. Verdenshandelen øker også klart saktere enn før. Veksten i industriproduksjonen og investeringene har svekket seg, mens tjenesteproduksjonen har vist seg mer robust.

Arbeidsmarkedene har likevel fortsatt å styrke seg i mange land, og innenlandsk etterspørsel holder seg godt oppe hos mange av våre handelspartnere. Lønnsveksten er på vei opp, mens inflasjonen holder seg moderat. Dette gir økt kjøpekraft i husholdningene og grunnlag for fortsatt etterspørselsvekst. Ser vi våre viktigste handelspartnere under ett, anslås veksten de nærmeste årene å ligge i underkant av sin langsiktige trend.

Risikobildet internasjonalt domineres fortsatt av nedsiderisiko, det vil si at sannsynligheten for svakere utvikling enn anslått er større enn det motsatte:

• Faren for vesentlig økte handelshindre som dekker flere områder enn i dag, er en alvorlig trussel for veksten i verdensøkonomien. USA har trappet opp sine handelstiltak, og Kina har svart på disse, se nærmere omtale i boks 2.4.

• Den uavklarte situasjonen for Storbritannias utgang fra EU har allerede påvirket britisk økonomi. Usikkerheten om brexit gjør det vanskelig å anslå utviklingen fremover. En uordnet utgang vil kunne gi en vesentlig dårligere utvikling i Storbritannia enn lagt til grunn, og vil også påvirke mange av EU-landene negativt, se nærmere omtale i boks 2.5.

• Som en reaksjon på økt makroøkonomisk usikkerhet, kan investorer bli mindre villige til å holde usikre gjeldspapirer, ofte utstedt av private bedrifter. Under forrige finanskrise fikk flukt ut av slike papirer alvorlige konsekvenser for tilgangen på kreditt til næringslivet.

• Mange land har også høy statsgjeld og derfor lite å gå på i finanspolitikken. Kombinert med allerede svært ekspansiv pengepolitikk med lave eller negative styringsrenter, kan det være lite rom igjen for makroøkonomisk stimulans. Et negativt økonomisk sjokk kan derfor få større og mer langvarig effekt enn det ville hatt dersom landet kunne benytte penge- og finanspolitiske virkemidler uten disse begrensningene.

På den annen side kan utviklingen også bli bedre enn ventet. Reduserte handelsspenninger vil fjerne mye av den usikkerheten som de siste par årene har trukket den internasjonale veksten ned. En ordnet eller ingen brexit allerede før årsskiftet vil også bidra positivt til utviklingen i Storbritannia og hos andre av våre sentrale handelspartnere i Europa.

¹ PMI (Purchasing Manger Index) er en forventningsindikator basert på en spørreundersøkelse blant innkjøpssjefer i bedrifter. Verdier over 50 indikerer vekst i produksjonen.

Kilde: Macrobond, Markit Economics, OECD og Finansdepartementet.

Den økonomiske veksten i euroområdet svekket seg markert gjennom fjoråret. Noen midlertidige faktorer kan ha medvirket til avmatningen, men det er tydelige tegn til at de økonomiske drivkreftene har avtatt. Dette gjelder spesielt i Tyskland og Italia, der BNP har falt enkelte kvartaler. Land som Spania og Frankrike, samt de sentral- og øst-europeiske eurolandene, har fortsatt relativt god vekst. I likhet med mange andre regioner, opplever eurosonen et markert fall i etterspørsel utenfra, mens innenlandsk etterspørsel og tjenesteproduksjonen holder seg bedre oppe.

Større spenninger i internasjonal handel har ført til lavere investeringsiver, noe som særlig slår ut i industriproduksjonen. Forventningsundersøkelser blant bedriftene viser at aktørene ikke venter noen snarlig bedring for industrien, men heller lavere produksjon fremover.

Husholdningene og tjenesteprodusentene er noe mer optimistiske. Den gode utviklingen i arbeidsmarkedet har trolig bidratt til dette. Arbeidsledigheten har falt over flere år, og sysselsettingens andel av befolkningen er nå høyere enn før finanskrisen. For euroområdet under ett var ledigheten i august 7,4 pst. av arbeidsstyrken. Det er nesten samme nivå som rett før finanskrisen, se figur 2.6B. Men det er stor variasjon mellom landene. I Spania er ledigheten på nærmere 14 pst. og i Hellas på 17 pst., mens den er nede på 3 pst. i Tyskland. Forskjellen skyldes at utgangspunktet var ulikt. Fallet er tilnærmet like stort i alle euroland. Lønnsveksten har også begynt å ta seg opp, men overvelting til prisveksten har vært begrenset. Husholdningenes kjøpekraft har dermed økt.

Fremover ventes den økonomiske veksten i euroområdet å forbli moderat, trukket ned av usikkerhet rundt internasjonal handelspolitikk, som holder eksport og investeringer tilbake. Samtidig ventes privat konsum å fortsette å motvirke at veksten faller vesentlig.

Selv om handelskonfliktene utgjør en risiko også for global vekst, kan euroområdet være spesielt utsatt. Mange europeiske eksportbedrifter utgjør en del av en verdikjede. Dette innebærer at ulike deler av produksjonen av varen de selger, utføres forskjellige steder i verden. Bilproduksjonen i Europa er et eksempel på dette. Land som er sterkt integrert i globale verdikjeder, vil være ekstra sårbare for økte handelsbarrierer, spesielt andre barrierer enn rene tollsatser. En del produksjon foregår dessuten både i euroområdet og i Storbritannia. Dersom Storbritannia går ut av EU uten en avtale, kan dette ramme denne typen virksomheter hardt.

Pengepolitikken er svært ekspansiv, med styringsrente nær null. Den europeiske sentralbanken satte 12. september innskuddsrenten ytterligere ned med 0,1 prosentenhet til 0,5 pst., og introduserte samtidig andre tiltak for å stimulere aktiviteten i euroområdet. Muligheten for å bidra med enda mer pengepolitisk stimulans gjennom redusert styringsrente er nå liten. Enkelte land i euroområdet har også svært høy statsgjeld og lite rom for ekspansiv finanspolitikk, mens andre, som blant annet Tyskland, har langt mer handlingsrom. Tyske statsobligasjoner med lang løpetid handles nå til negativ rente.

USA har vært gjennom den lengste oppgangsperioden som er registrert i landets historie. Sterk finanspolitisk stimulans i 2018, sammen med god tilgang på rimelig kreditt, har vært viktige drivere det siste halvannet året. Arbeidsledigheten, som nå er 3,7 pst., har ikke vært lavere siden 1960-tallet, og lønnsveksten tar seg opp. Til tross for den sterke utviklingen er veksten i konsumprisene moderat, og det har vært god reallønnsvekst.

Veksten i USA holder seg godt oppe, men med en viss avmatning så langt i år. Fremover ventes veksten å fortsette å dempe seg. Den finanspolitiske stimulansen vil avta, samtidig som usikkerheten knyttet til handelsspenninger og svakere utvikling hos handelspartnere vil trekke ned. Både bedrifter og finansmarkeder viser tegn til at de er mer usikre på fremtiden. Måling av tillit hos industribedriftene indikerer at produksjonen kan falle fremover. I markedene ser vi også at aktørene søker seg mot sikrere plasseringer, som statsobligasjoner med lang løpetid, og de lange rentene har falt til svært lave nivåer. For en mer omfattende omtale av renteutviklingen, se kapittel 2.5.

Kredittilgangen har vært god for både husholdninger og bedrifter, noe som har bidratt til oppgangen. Lav risikoprising har bidratt til høyt gjeldsnivå, også av gjeld fra mindre kredittverdige foretak. Økt usikkerhet kan føre til at rentekostnadene for disse bedriftene øker markant fordi investorer vil ha mer igjen for å ta denne risikoen. En brå innstramming av kredittilgangen kan gi en rask nedbremsing av aktiviteten, slik vi så under finanskrisen i 2008.

Den amerikanske sentralbanken hevet styringsrenten ni ganger, før den ble justert ned i juli. Styringsrenten er nå i intervallet 1 ¾ til 2 pst. Det er fortsatt en god del å gå på i amerikansk pengepolitikk dersom det viser seg nødvendig for å dempe fallet i den økonomiske veksten. Den lave prisveksten gjør det enklere for sentralbanken å sette ned renten. Statsgjelden i USA er høy, og det strukturelle budsjettunderskuddet var på rundt 3 pst. av BNP i fjor. Som i mange land representerer aldring av befolkningen en underliggende driver for utgiftsnivået fremover, men IMF vurderer likevel at det er noe rom for bruk av finanspolitikken dersom det skulle vise seg nødvendig.1

Utsiktene for britisk økonomi preges av usikkerheten knyttet til det fremtidige avtaleforholdet til EU. Etter et sterkt 1. kvartal var veksten negativ i 2. kvartal. Utviklingen er trolig delvis et resultat av at en del bedrifter fremskyndet produksjon til 1. kvartal for å sikre seg noe mot mulig utgang fra EU 29. mars, som så ble utsatt. Innkjøpssjefene i britisk industri har liten tiltro til en snarlig bedring. PMI-indeksen for industrien har siden mars ligget under 50, og peker mot et fall i produksjonen fremover. Tjenestesektoren er, som i resten av Europa, mer optimistisk.

Et lyspunkt er at arbeidsmarkedet så langt ikke ser ut til å ha blitt påvirket vesentlig av den store usikkerheten. Både arbeidsledigheten og andelen sysselsatte er på sitt høyeste siden 1970-tallet. Arbeidsledigheten er nede på under 4 pst. Lønnsveksten har tatt seg noe opp, slik at det er en viss reallønnsvekst, som holder konsumet oppe.

EU og Storbritannia har så langt ikke kommet til enighet om en avtale som regulerer utmeldingen av EU. Usikkerhet rundt utmeldingsprosessen kan føre til utsettelse av investeringer og større innkjøp. Det er stor usikkerhet knyttet både til når og om Storbritannia vil ha en avtale med EU. Dersom det oppnås enighet, er det mye som tyder på at Storbritannia for praktiske formål skal behandles som EU- og EØS-medlem ut 2020, men miste sin deltakelse i EUs styrende organer.

Vi legger i våre anslag til grunn at Storbritannia ikke vil forlate EU uten en avtale, men at det kan ta tid før dette blir avklart. Den vedvarende usikkerheten vil trekke veksten ned gjennom hele 2019 og inn i 2020. Gitt de moderate utsiktene for verdensøkonomien, vil det være begrenset rom for en gjeninnhenting av britisk produksjon når en avtale er klar. Dersom Storbritannia forlater EU uten avtale, kan utviklingen bli vesentlig svakere i 2020 og i flere år fremover.

Svensk økonomi har noen svært gode vekstår bak seg, med tilnærmet full ressursutnyttelse. I fjor oppga svenske bedrifter at tilgangen på kvalifisert arbeidskraft begrenset produksjonen. Nå ser veksten ut til å være avtakende, og Sverige går inn i en mer avdempet konkjunkturfase. Utviklingen på arbeidsmarkedet bekrefter det mer moderate bildet, med noe lavere sysselsettingsvekst og tegn til noe økt ledighet.

I tillegg til at konjunkturen kan ha nådd et naturlig metningspunkt, med få ledige ressurser igjen, trekker trolig handelskonflikter og lavere etterspørsel fra sentrale handelspartnere på kontinentet veksten ned. Boligprisveksten har også moderert seg mye sammenlignet med tidligere, og boliginvesteringene, som har vært en viktig vekstdriver, har avtatt markert.

Gjennom hele oppgangen har pengepolitikken vært svært ekspansiv, med negativ styringsrente. Renten er hevet én gang, men rentebanen som Riksbanken publiserte i september, tilsier at den vil gå svært forsiktig frem med ytterligere rentehevinger. Husholdningenes gjeldsgrad er høy, og privat konsum kan derfor være følsomt for renteendringer.

Veksten i Kina har avtatt, men i moderat grad sett i lys av de store handelsspenningene. Økt finanspolitisk stimulans og mer slakk i pengepolitikken har bidratt til å holde den økonomiske aktiviteten oppe. Det kan også se ut til at Kina reduserer fremdriften i de planlagte innstramminger i innenlandsk kredittregulering, som tidligere har bidratt til noe vekstavmatning.

Hos Norges handelspartnere sett under ett var BNP-veksten 2,4 pst. i 2018. Veksten anslås å avta til 1,8 pst. i år og 1,7 pst. neste år, se tabell 2.3. I forhold til Revidert nasjonalbudsjett 2019 er anslaget justert ned med 0,1 prosentenheter for 2019 og 0,2 prosentenheter for 2020. Konsumprisveksten anslås å bli liggende rett under 2 pst. både i år og neste år, mens OECDs anslag fra i vår tilsier at handelspartnerne vil ha en lønnsvekst på 2,8 pst. i år og 2,9 pst. neste år.

Samlet sett ser våre handelspartnere ut til å føre en moderat ekspansiv finanspolitikk i 2019, drevet opp av ekspansiv politikk i USA, Nederland, Tyskland og Kina. Mens Tyskland og Nederland reduserer overskuddene, øker USA og Kina underskuddene. Med noe svekkede utsikter siden april, legger vi til grunn at land som har handlingsrom for det i noen grad vil benytte finanspolitiske virkemidler fremover, og at det kan gi en moderat ekspansiv finanspolitikk også i 2020 for våre handelspartnere sett under ett. Mulighetsrommet begrenses av at en del land har svært høy statsgjeld og allerede fører relativt store underskudd.

2.5 Finansmarkedene

Siden den internasjonale finanskrisen har finansmarkedene vært preget av lave renter. Sentralbankene i de tradisjonelle industrilandene har ført en ekspansiv pengepolitikk med historisk lave styringsrenter og ulike programmer for oppkjøp av verdipapirer. De siste par årene har styringsrentene i flere land blitt satt opp og oppkjøpsprogrammer er blitt trappet ned. Det er likevel betydelig forskjell på nivået på styringsrentene i ulike land, se figur 2.7A.

I år har forventingene til styringsrentene internasjonalt falt betydelig, og flere sentralbanker varsler igjen en mer ekspansiv pengepolitikk. I august satte den amerikanske sentralbanken ned styringsrenten for første gang på flere år, og i september ble renten satt videre ned. Den europeiske sentralbanken reduserte innskuddsrenten og introduserte et nytt obligasjonskjøpsprogram i september.

Så langt i år har markedsrentene internasjonalt falt. Det gjelder spesielt renter på langsiktige lån, se figur 2.7B. I mange land har rentene kommet ned på rekordlave nivåer, og i Japan og flere europeiske land er rentene på statsobligasjoner negative, også på lån med lang løpetid. Av verdens utestående obligasjoner handles nå 27 pst. med negative renter. Samtidig har kortsiktige renter vært nokså stabile hittil i år, slik at obligasjonsrenter med lang løpetid i mange land nå er lavere enn tilsvarende renter med kort løpetid. Et slikt forhold er uvanlig ettersom investorer normalt krever ekstra avkastning for å binde utlån over lang tid. Flere analytikere har pekt på at et slikt bilde som regel bare har opptrådt forut for perioder med svak økonomisk vekst. Men når de langsiktige rentene nå er kommet under de kortsiktige, skyldes det ikke denne gangen en markert pengepolitisk innstramming – slik det har vært tidligere – men snarere et markert fall i de langsiktige rentene til historisk lave nivåer. Det kan ses i sammenheng med politisk uro internasjonalt, pågående handelskrig, Storbritannias uavklarte forhold til EU og forventninger om nye runder med ekspansiv pengepolitikk. Også aksjemarkedene er preget av usikkerheten. Kursene har falt i periodene med uro i finansmarkedene, se figur 2.7C.

Tremåneders pengemarkedsrente i Norge, Nibor, har steget gradvis siden midten av 2018. Oppgangen må ses i sammenheng med økningen i Norges Banks styringsrente. Siden midten av 2018 har styringsrenten og Nibor økt med henholdsvis 1,0 og 0,7 prosentenheter. I likhet med andre land har renter på tiårs statsobligasjoner falt en god del i Norge i år, og er nå på et historisk lavt nivå. Dermed er også den norske rentekurven blitt fallende med økende løpetid.

Markedsaktørene venter at tremåneders pengemarkedsrente vil stige frem mot årsskiftet, og deretter avta gradvis i årene fremover. Det er i denne meldingen teknisk lagt til grunn at pengemarkedsrentene vil utvikle seg i tråd med markedsaktørenes forventninger, slik de kommer til uttrykk i terminrentene, se tabell 2.1.

Den norske kronen svekket seg kraftig gjennom 2014 og 2015. Siden har kronekursen vært mer stabil, se figur 2.7D. I første halvdel av 2019 styrket kursen seg, men har siden juli svekket seg med 2,5 pst. Utviklingen må ses i sammenheng med at finansmarkedene har vært preget av økt risikoaversjon, og at investorer av den grunn søker seg bort fra mindre valutaer. I denne meldingen er det teknisk lagt til grunn en videreføring av gjennomsnittlig kronekurs i juli og august, se tabell 2.1. Både den amerikanske dollaren og euroen har vært nokså stabile så langt i 2019, mens det britiske pundet og den svenske kronen har svekket seg. Japanske yen og sveitserfranc har styrket seg, noe som kan ha sammenheng med økt internasjonal uro.

¹ Indeksene er utarbeidet av de lokale sentralbankene og metoden varierer noe. EUR og USD er invertert. Høyere verdi betyr svakere valuta.

Kilde: Macrobond.

2.6 Petroleumssektoren

Svakere økonomisk vekst ute og økt usikkerhet om handelskrig mellom USA og Kina har bidratt til å trekke ned oljeprisen de siste månedene, men lavere vekst i det globale tilbudet av olje har dempet nedgangen. OPEC og en del andre produsentland (den såkalte Wien-alliansen) har i tråd med sin avtale fra desember 2016 redusert oljeproduksjonen, og sanksjoner fra USA har ført til en kraftig reduksjon i produksjonen i Iran og Venezuela. Produksjonen av skiferolje i USA øker fortsatt, men veksten har så langt i år vært lavere enn i fjor.

I midten av september ble to oljeprosesseringsanlegg i Saudi-Arabia rammet av et droneangrep, noe som førte til at om lag halvparten av landets oljeproduksjon ble midlertidig stanset. Dette bidro til en kraftig økning i oljeprisen, men prisen har siden gått tilbake igjen. De siste månedene har spenningsnivået i Midtøsten vært høyt, blant annet med angrep mot tankere ved Hormuzstredet, der om lag en tredjedel av verdens råolje passerer. Oljemarkedet påvirkes også av uro i Venezuela og Libya, der produksjonen har falt markert.

Økt politisk uro kan trekke oljeprisen opp fremover. På den annen side kan høyere vekst i amerikansk skiferoljeproduksjon føre til at oljeprisen blir lavere enn lagt til grunn i denne meldingen. Dette er den delen av det globale oljetilbudet som er mest følsom for prisendringer.

På etterspørselssiden er den største risikofaktoren knyttet til den økonomiske veksten globalt. Videre er det usikkert hvor mye innstrammingene i kravene om svovelinnhold i marine bunkersoljer fra 2020 fra Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) vil trekke opp etterspørselen etter marin diesel, og dermed også etterspørselen etter råolje med lavt svovelinnhold.

Oljeprisen har den siste tiden ligget i overkant av 60 dollar per fat. Det er om lag 20 dollar lavere enn for ett år siden, men fremdeles mer enn dobbelt så høyt som bunnpunktet i januar 2016. I denne meldingen er det beregningsteknisk lagt til grunn at oljeprisen vil utvikle seg i tråd med prisene i terminmarkedet i midten av august. Det innebærer at oljeprisen vil avta fra 548 kroner per fat i år til 476 kroner per fat neste år, målt i faste 2020-priser, se figur 2.8C. Anslagene er henholdsvis 23 og 81 kroner lavere enn i Revidert nasjonalbudsjett 2019 (RNB19). Fra og med 2027 er det lagt til grunn en oljepris på 543 kroner eller 63 dollar per fat, målt i faste 2020-priser, det samme som i Perspektivmeldingen 2017.

Gassprisen i Europa økte i fjor, blant annet som følge av sterk etterspørsel etter flytende naturgass (LNG) utenfor Europa, høy lagerfylling etter vinteren og høyere priser på olje, kull og CO₂-utslipp. Så langt i år har gassprisen falt markert, se figur 2.8B. Nedgangen skyldes blant annet stor vekst i den globale LNG-produksjonen, som sammen med lavere enn forventet vekst i etterspørsel etter LNG i Asia igjen har ført til økt tilførsel av LNG til det europeiske markedet. Også en mild vinter og mye gass på lager har bidratt til nedgangen i gassprisen.

Kilde: IEA Oil Market Report (september), Macrobond, Statistisk sentralbyrå, Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet og Finansdepartementet.

Flere forhold virker inn på gassprisene fremover. Gassforbruket i Europa ventes ikke å øke vesentlig fra dagens nivå. Samtidig ventes det globale tilbudet av LNG å øke de nærmeste årene, etter hvert som anlegg som nå er under bygging blir driftsklare. Veksten i etterspørselen etter LNG i Asia vil trolig være mindre enn tilbudet, slik at tilførselen av LNG til Europa øker. På den annen side ventes gassproduksjonen i Europa å falle, særlig i Nederland, hvor jordskjelvaktivitet har ført til stadig større produksjonsbegrensninger på Groningenfeltet.

For norsk gasseksport er det i denne meldingen lagt til grunn en gjennomsnittlig pris på 1,85 kroner per Sm³ i år og 1,75 kroner per Sm³ neste år, målt i faste 2020-priser. Anslagene er nedjustert med hhv. 0,40 og 0,14 kroner per Sm³ siden RNB19. I perioden fra og med 2021 ventes en gradvis tilstramming av det globale LNG-markedet å bidra til at gassprisen tar seg opp igjen. Fra og med 2027 er det beregningsteknisk lagt til grunn en langsiktig pris på 1,97 kroner per Sm³, målt i 2020-kroner, det samme som i Perspektivmeldingen 2017.

Petroleumsinvesteringene økte i fjor etter å ha falt i fire år på rad, se figur 2.9A. Kostnadskutt og effektivisering i selskapene har sammen med klart høyere oljepris enn for få år tilbake bidratt til økt lønnsomhet i sektoren, og antall prosjekter som gjennomføres på sokkelen har økt. Per 1. september i år pågikk 20 feltutbygginger på norsk sokkel. Det er to flere enn på samme tid i fjor. Informasjon om utviklingen så langt i år og rapporteringer fra oljeselskapene tyder på markert vekst i petroleumsinvesteringene i år. Det er i stor grad feltene Johan Sverdrup og Johan Castberg som driver veksten. Ettersom det er få store funn som skal bygges ut fremover, ventes investeringene på norsk sokkel å gå gradvis ned i årene som kommer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Olje- og energidepartementet, Oljedirektoratet og Finansdepartementet.

Produksjonen av petroleum på norsk sokkel falt i fjor, etter å ha økt de fire foregående årene, se figur 2.9B. Det var særlig oljeproduksjonen som gikk ned. Oljeproduksjonen er mer enn halvert siden toppåret 2000, mens gassproduksjonen har økt markert i samme periode. Av petroleumsproduksjonen i fjor var 53 pst. gass, 38 pst. olje og 9 pst. NGL (Natural gas liquids) og kondensater, målt i oljeekvivalenter. Det er i dag 85 felt i produksjon på norsk sokkel. Petroleumsproduksjonen forventes å gå litt ned i inneværende år, før den tar seg gradvis opp frem til 2023, etter hvert som feltene Johan Sverdrup og Johan Castberg kommer i produksjon. På midten av 2020-tallet er det er ventet at Johan Sverdrup-feltet alene vil stå for om lag 30 pst. av norsk oljeproduksjon. Produksjonen anslås i 2023 å være nesten tilbake på nivået fra toppåret 2004. Deretter ventes produksjonen å falle gradvis.

Investeringer og produksjon på norsk sokkel påvirkes av endringer i kostnader og prisene på olje og gass. De fleste utbyggingsprosjektene som er planlagt på norsk sokkel, vil være lønnsomme også med klart lavere priser på olje og gass enn i dag. Kostnadskutt og effektivisering i selskapene har bidratt til dette. Balanseprisen for Johan Sverdrup-feltets andre byggetrinn er beregnet til 19 dollar per fat, mens balanseprisen for Castberg-feltet er beregnet til 31 dollar per fat, se hhv. Prop. 41 S (2018–2019) og Prop. 80 S (2017–2018). På kort sikt anses produksjonsanslagene å være relativt robuste, siden produksjonen i all hovedsak kommer fra felt i produksjon eller besluttede prosjekter. Usikkerheten i prognosene øker utover i tid, etter hvert som en stadig større andel av produksjonen antas å komme fra ressurser som foreløpig ikke er påvist.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til 238 mrd. kroner i 2019 og 245 mrd. kroner i 2020, se tabell 2.4. Anslagene for statens netto kontantstrøm er justert ned med henholdsvis 25 og 48 mrd. kroner siden RNB19, hovedsakelig som følge av lavere anslag for petroleumsprisene. Av anslaget på statens netto kontantstrøm i 2019 utgjør skatter og avgifter 56 pst., nettoinntektene fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) 36 pst. og utbytte fra Equinor 8 pst. Statens netto kontantstrøm varierer mye med prisene på olje og gass. En virkningsberegning tilsier at en økning i oljeprisen i 2020 på 10 kroner øker statens netto kontantstrøm med 4,7 mrd. kroner, se tabell 2.4. Med lavere oljepris anslås virkningen å bli den samme, men med motsatt fortegn. I beregningen er produksjon og kostnader holdt uendret. Videre er det beregningsteknisk lagt til grunn at gassprisen endres prosentvis like mye som oljeprisen, men med et tidsetterslep, slik at halvparten av endringen kommer året etter.

Den samlede formuen i petroleumsvirksomheten, definert som nåverdien av fremtidig årlig kontantstrøm fra virksomheten fra og med 2020, kan anslås til knapt 5 700 mrd. 2020-kroner. Formuesberegningene bygger på anslagene for fremtidig produksjon, priser og kostnader som er lagt til grunn i denne meldingen, og en realrente på 3 pst. Anslaget på den samlede formuen i petroleumsvirksomheten er nedjustert med vel 300 mrd. 2020-kroner siden RNB19. Nedjusteringen skyldes i hovedsak lavere anslag for olje- og gassprisene de nærmeste årene.

Statens del av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til i underkant av 4 900 mrd. 2020-kroner. Det gir grunnlag for en permanentinntekt på i underkant av 150 mrd. kroner per år utover avkastningen på kapitalen som allerede er opptjent i Statens pensjonsfond utland.

Boks 2.1 Anslag på trendvekst og kapasitetsutnyttelse i økonomien

Over tid ser veksten i økonomien ut til å svinge rundt en underliggende trend. Trenden kan variere over tid og gir uttrykk for utviklingen i produksjonspotensialet i økonomien. Produksjonspotensialet bestemmes av utviklingen i produktivitet og blant annet tilgangen på arbeidskraft og kapital, som igjen påvirkes av blant annet teknologisk utvikling og demografi. Forskjellen mellom den faktiske produksjonen og den underliggende trenden omtales gjerne som produksjonsgapet og er et mål på kapasitetsutnyttelsen i økonomien. Vurderinger av kapasitetsutnyttelsen er viktige for innretningen av finanspolitikken.

Trendveksten kan ikke observeres, men den kan anslås. Slike anslag er usikre, og blir ofte revidert etter hvert som ny informasjon om den økonomiske utviklingen blir tilgjengelig. Etter at konjunkturene snudde under finanskrisen, erfarte for eksempel mange land at trendveksten hadde vært anslått for høyt for de foregående årene, se figur 2.10A. Den økonomiske utviklingen før krisen var drevet av midlertidige forhold i større grad enn lagt til grunn. Sett i ettertid fremstår dermed finanspolitikken i mange land som mer ekspansiv enn den så ut da budsjettvedtakene ble gjort.

Det finnes flere metoder for å anslå trendveksten. Mange metoder tar utgangspunkt i historiske tall og anslag på utviklingen i BNP. Figur 2.10B viser resultatene av en slik beregning for BNP for Fastlands-Norge, med tre ulike forløp for trendveksten. Forskjellen mellom dem er graden av glatting, der stor grad av glatting gjenspeiler en antakelse om at produksjonspotensialet endres sakte. Mindre grad av glatting innebærer at veksten i produksjonspotensialet tillates å variere mer.

Når kapasitetsutnyttelsen skal vurderes, bør tekniske trendberegninger basert på utviklingen i BNP suppleres med partielle vurderinger av utviklingen i produktivitet og tilgang på arbeidskraft. Fra midten av forrige tiår er produktivitetsveksten i Norge, i likhet med i de fleste andre OECD-land, gått ned. Det reflekteres i fallende trendvekst i figur 2.10B. Det er usikkerhet om hvor varig dette fallet er, se nærmere omtale i kapittel 5.1. Samtidig innebærer blant annet det åpne arbeidsmarkedet i EØS at det er vanskelig å anslå et nivå på potensiell tilgang på arbeidskraft for norske bedrifter. Analyser av løpende korttidsstatistikk, inkludert arbeidsledighet og andelen sysselsatte i befolkningen, kan derfor være nyttige for å vurdere kapasitetsutnyttelse og stramheten i arbeidsmarkedet.

Tabell 2.5 Anslag for trendvekst og noen økonomiske hovedstørrelser

	2018	2019	2020	2021
Bruttonasjonalprodukt Fastlands-Norge, prosentvis vekst	2,2	2,7	2,5	2,0
Trendvekst1, Fastland-Norge	2,1	2,1	2,1	2,0
Sysselsetting, personer	1,6	1,6	1,0	0,6
Arbeidsledighetsrate, AKU	3,8	3,5	3,4	3,4

¹ Trendveksten er estimert ved Hodrick-Prescott-filter. HP-filter er en mye brukt metode som dekomponerer en tidsserie i en trendkomponent og en konjunkturkomponent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

¹ Tall for året 2008 fra hhv. OECD Economic Outlook 2009 (EO 2009) og OECD Economic Outlook 2019 (EO 2019).

² Lambda=100.

³ Lambda=400.

⁴ Lambda=1600.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet.

Boks 2.2 Usikkerheten i makroøkonomiske anslag

Finansdepartementets anslag for veksten i fastlands-BNP for budsjettåret har i gjennomsnitt stemt godt overens med foreløpige nasjonalregnskapstall. Endelige nasjonalregnskapstall foreligger først i underkant av to år etter årets utgang. Disse tallene revideres senere under såkalte hovedrevisjoner. Det gjør at de endelige tallene kan bygge på andre definisjoner og beregningsmetoder enn de som var i bruk da nasjonalbudsjettet for det enkelte år ble utarbeidet. I vurderingen av historisk treffsikkerhet kan det derfor være hensiktsmessig å sammenligne anslagene med de foreløpige regnskapstallene publisert i begynnelsen av året etter anslagsåret.

Selv om anslagene i snitt har truffet godt, har de historisk hatt en tendens til å undervurdere konjunktursvingningene, særlig i perioder med høy vekst i økonomien, jf. figur 2.11A.

Målt i absoluttverdi har anslagene for BNP-vekst og sysselsetting for budsjettåret i gjennomsnitt bommet med rundt én prosentenhet siden 1970, både i forhold til foreløpige og endelige nasjonalregnskapstall. Når en beregner gjennomsnittet av absoluttverdien av prognosefeilene vil ikke positive og negative feil utligne hverandre. Siden 2010 har anslagene for veksten i fastlands-BNP i gjennomsnitt bommet med 0,5 prosentenheter, målt i absoluttverdi. Også for konsumprisveksten er absoluttavviket på 0,5 prosentenheter i gjennomsnitt siden 2010.

Tidligere prognosefeil kan illustrere usikkerheten rundt anslagene i denne meldingen. Figur 2.11B viser prognoser for veksten i fastlands-BNP med tilhørende usikkerhetsvifter¹. Usikkerheten i anslagene øker jo lenger frem i tid prognoseåret ligger. Prediksjonsintervallene i figuren, som er beregnet ut fra tidligere prognosefeil, tilsier at veksten i BNP Fastlands-Norge i 2019, anslått til 2,7 pst., med 50 pst. sannsynlighet vil ligge mellom 2,3 og 3 pst. For 2020 øker usikkerheten. Da vil veksten, anslått til 2,5 pst., med 50 pst. sannsynlighet ligge mellom 1,6 og 3,3 pst. Disse beregningene er basert på en antakelse om at usikkerheten i anslagene er likt fordelt på opp- og nedsiden, og reflekterer ikke en eksplisitt vurdering av sannsynligheten for enkelte utfall, som for eksempel høyere oljepris eller økte handelshindre.

¹ Usikkerhetsviften er basert på historiske avvik mellom anslagene i nasjonalbudsjettet og den første nasjonalregnskapspubliseringen for hvert år. Prediksjonsintervallene er beregnet under en antakelse om at anslagsfeilene er t-fordelt og uavhengige. For anslag på veksten samme året som budsjettet legges frem og for budsjettåret, omfatter dataene årene 1979 til 2018. For anslag på veksten året etter budsjettåret omfatter dataene årene 1997 til 2018.

¹ Viften viser 50 pst., 70 pst. og 90 pst. prediksjonsintervaller rundt anslagene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Boks 2.3 Sysselsettingsandelen

Andelen av befolkningen som er sysselsatt, sysselsettingsandelen, viser hvor mange som er i arbeid i forhold til befolkningen i arbeidsdyktig alder.

Sysselsettingsandelen svinger med konjunkturene. Både finanskrisen i 2008 og oljeprisfallet i 2014 førte til at sysselsettingen falt i flere næringer. Sysselsettingsandelen gikk derfor markert ned i de påfølgende årene. Tilsvarende økte andelen sterkt i den kraftige oppgangsperioden i norsk økonomi frem til 2008. De siste årene har andelen sysselsatte også tatt seg opp.

Sysselsettingsandelen måles ofte med tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU), og AKU benyttes også i internasjonale sammenligninger. Ifølge AKU økte sysselsettingsandelen markert i 2018, men oppgangen stoppet opp i første halvår i år. Fra 2. kvartal 2018 til 2. kvartal 2019 har økningen i sysselsettingen, slik den måles i AKU-undersøkelsen, og økningen i befolkningen vært om lag like store, på om lag 20 000 personer. AKU-undersøkelsen teller sysselsatte som er registrert bosatte i aldersgruppen 15-74 år, og fanger ikke opp sysselsatte som er i Norge på korttidsopphold, og som ikke er registrert bosatte. AKU-sysselsettingen baserer seg også på et utvalg av befolkningen og kan derfor variere tilfeldig.

Nasjonalregnskapet, som baserer seg på tall fra flere statistikker, herunder A-ordningen som er registerbasert, gir trolig et mer dekkende bilde av sysselsettingen. Her økte sysselsettingen med rundt 50 000 personer fra 2. kvartal 2018 til 2. kvartal 2019.

Nasjonalregnskapet dekker all sysselsetting i innenlandske virksomheter uavhengig av den sysselsattes alder og om den sysselsatte er registrert bosatt i Norge eller ikke. Av den samlede veksten i sysselsettingen i Nasjonalregnskapet det siste året var rundt 10 000 personer innvandrere på korttidsopphold, som ikke fanges opp i AKU.

Ettersom sysselsettingen i AKU og Nasjonalregnskapet nå viser litt forskjellig utvikling kan det være nyttig å se på tall fra begge kildene når en skal vurdere hvor stor andel av befolkningen som er sysselsatt. Mens andelen sysselsatte fra AKU er veldefinert, er det noen metodiske utfordringer med å beregne et tilsvarende forholdstall med utgangspunkt i Nasjonalregnskapet. For eksempel inneholder tilgjengelige tall på befolkningen bare bosatte personer, og samsvarer dermed ikke eksakt med gruppen av sysselsatte i Nasjonalregnskapet som inkluderer både bosatte og ikke-bosatte. Antallet sysselsatte som regnes som bosatte i Nasjonalregnskapet kan likevel estimeres ved å trekke fra antall sysselsatte utlendinger på korttidsopphold. Det gjør det mulig å anslå en sysselettingsandel med utgangspunkt i den raskt stigende sysselsettingen i Nasjonalregnskapet.

Resultatene må tolkes med forsiktighet, men peker mot at antall sysselsatte har steget markert som andel av befolkningen det siste året, se figur 2.12A.

AKU gir mer detaljert informasjon om ulike kjennetegn ved de sysselsatte enn Nasjonalregnskapet. Informasjon om alder gjør det blant annet mulig å analysere hvordan sysselsettingsandelen påvirkes av demografiske endringer. De siste ti årene er det blitt vesentlig flere personer i aldersgruppen mellom 67 og 74 år. Det har trukket ned sysselsettingsandelen i aldersgruppen 15–74 år samlet sett, fordi arbeidstakere over 66 år jobber klart mindre enn yngre arbeidstakere.

Slik det måles i AKU var andelen sysselsatte i aldersgruppen 15–74 år i første halvår 2019 4 prosentenheter lavere enn i toppåret 2008. Ser vi bort fra de yngste og de eldste aldersgruppene er andelen sysselsatte i aldersgruppen 20–66 år bare to prosentenheter lavere enn i 2008 og noe høyere enn i tilsvarende periode i 2006, se figur 2.12B. Utviklingen for denne gruppen har også vært langt mer stabil de siste årene, og kan tilsi at det er mindre ledige ressurser i arbeidsmarkedet enn andelen sysselsatte i aldersgruppen 15–74 år fra AKU tyder på. En slik demografieffekt har også trolig trukket ned den estimerte sysselsettingsandelen fra Nasjonalregnskapet de siste ti årene.

¹ Tidsserien for andelen sysselsatte fra AKU er beregnet som antall sysselsatte i aldersgruppen 15–74 år i prosent av antall bosatte ifølge AKU. Tidsserien for andelen sysselsatte basert på Nasjonalregnskapet er beregnet som antall sysselsatte fra Nasjonalregnskapet fratrukket antall lønnstakere som ikke er bosatte i prosent av bosatte ifølge AKU.

² Antall sysselsatte fra AKU som andel av befolkningen i aldersgruppen 15–74 år og 20–66 år. Gjennomsnitt i første halvår for hvert av årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.