Del 1
Endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen og implikasjoner for norsk sikkerhet

3 Sikkerhetspolitiske endringer og andre rammebetingelser for forsvarspolitikken

3.1 Innledning

24. februar 2022 gikk Russland til et fullskala militært angrep på Ukraina. Angrepet på Ukraina representerer starten på en ny tid i Europa, og en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Russland har ettertrykkelig vist vilje til å bruke omfattende destruktiv militærmakt mot en nabostat, samt et bredt sett av statens virkemidler for å påvirke Europa. Dette er ikke bare et brudd på internasjonale rettsprinsipper, men en sementering av skillet mellom det vestlige demokratiske interessefellesskapet og et stadig mer revisjonistisk og autoritært Russland. Russlands krav om at europeiske land ikke selv skal kunne velge sin alliansetilhørighet eller forsvare seg slik de ønsker, utgjør også et angrep på den regelbaserte verdensordenen som Norges sikkerhet og handlefrihet hviler på. Krigen har på denne måten skapt grunnleggende og varige endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa som også Norge må forholde seg til.

Selv om det fortsatt vurderes som lite sannsynlig at Russland vil angripe et NATO-land, har den russiske invasjonen av Ukraina store konsekvenser for norsk sikkerhet. Russlands utilslørte maktbruk og brede virkemiddelbruk, herunder giftdrap, cyberoperasjoner, demonstrasjon av anti-satellittvåpen og politisk rettede påvirkningsoperasjoner, demonstrerer hvordan Russland ser bort fra folkeretten og utfordrer den regelbaserte internasjonale verdensordenen. Dette påvirker småstater som Norge.

Russland har betydelige sikkerhetsinteresser i nord, som base- og operasjonsområde for de strategiske avskrekkingsstyrkene og med hensyn til nordområdenes økonomiske betydning. Å opprettholde og sikre handlefriheten i nord, om så på bekostning av naboland, er sentralt for Russland. Dette påvirker Norge og NATO, og kan sette norsk handlefrihet og sikkerhet under press. Det blir derfor viktigere for Norge å være kontinuerlig tilstede med relevante militære kapasiteter i nord for å verne om norske interesser og sikkerhet. I Moskvas øyne vil NATO-medlemskapet være definerende i den bilaterale relasjonen til Norge fremover. Samtidig er det trolig fortsatt i russisk interesse å bevare lavspenning i nord så langt det er mulig. Det er trolig også i russisk interesse å bevare bilateralt samarbeid knyttet til grensekontroll, søk- og redningstjeneste samt fiskeriforvaltning. Det er også i norsk interesse å videreføre praktisk samarbeid på disse områdene i den grad det er mulig.

Alliert aktivitet i nordområdende har økt de siste årene, og må forventes å ytterligere øke. Dette er i norsk interesse. Det er samtidig viktig at Norge i dag og i årene fremover har relevante kapasiteter og tilstrekkelig volum til å være kontinuerlig tilstede for å forme omgivelsene i nord i tråd med norske interesser. Som en del av dette vil det være viktig at også norske styrker deltar i den allierte aktiviteten så langt det lar seg gjøre, nettopp for å sikre norsk medinnflytelse på planlegging og gjennomføring ettersom dette i stor grad vil finne sted i internasjonale maritime soner og luftrom. Samtidig bør Norge styrke kapasiteten til å utøve koordinering og nasjonal kontroll over alliert aktivitet med utgangspunkt i norsk territorium. Dette bidrar til at den allierte aktiviteten foregår på en så koordinert måte som mulig, og slik sikrer forutsigbarhet og stabilitet, og reduserer risikoen for misforståelser. Som et flankeland i NATO vil det forventes at Norge opprettholder god situasjonsforståelse i nord på vegne av allierte.

Forstørr bilde

Foto: Frederik Ringnes, Forsvaret

Vår geografiske plassering og nordområdenes økte strategiske betydning gjør Norge mer utsatt og sårbart. Fremover vil det kreve mer av Norge å opprettholde innflytelse i våre nærområder og å ivareta vår egen sikkerhet. For å ivareta behovet for troverdig avskrekking i en tidlig fase, må allierte og NATO kunne reagere raskt for å ivareta medlemslandenes sikkerhet og bevare egen handlefrihet. Den sikkerhetspolitiske utviklingen betyr at behovet for relevant tilstedeværelse, troverdig avskrekking og stabiliserende tiltak i nord øker, også i fredstid. Dette forsterker behovet for styrking av den nasjonale egenevnen, evne til koordinering av aktivitet i våre nærområder, og evnen til hurtig og effektivt mottak av allierte, også i fredstid. Investering i nasjonalt forsvar og sikkerhet blir stadig viktigere for å ivareta sentrale norske interesser og sikkerhet, inkludert overfor og i samvirke med nære allierte og samarbeidspartnere. Dette stiller krav til vår evne til tilstedeværelse, situasjonsforståelse og kontinuerlige operasjoner, særlig i nord. Utviklingen av NATOs militære strategi og politiske ambisjoner vil også påvirke norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Alliansens medlemsland, også Norge, må i tiden som kommer være forberedt på å stille flere styrker til disposisjon for kollektiv avskrekking og forsvar på høyere beredskap, både på norsk territorium og hos andre allierte, allerede i fredstid.

Vi må ta endringene i sikkerhetssituasjonen på det dypeste alvor. Regjeringen har nedsatt en forsvarskommisjon og en totalberedskapskommisjon, og regjeringen har styrket innsatsen knyttet til sammensatte trusler. Likevel er det nå tydelig at vi må gjøre mer, raskere. Både NATO og EU har vist solid samstemthet og handlekraft i å vise støtte til Ukraina og i å stå sammen mot den russiske aggresjonen. Norge støtter opp under tiltakene. Det er på tide å styrke vårt eget grunnlag for å bidra best mulig.

3.2 Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk med vektlegging av endringer siden utgivelsen av Prop. 14 S (2020–2021)

Den negative sikkerhetspolitiske utviklingen som beskrives i vedtatt langtidsplan har gått betydelig raskere og i mer alvorlig retning enn forutsett. Skillelinjen mellom et demokratisk vestlig verdifellesskap og et autokratisk Russland, som lar makt gå foran rett, har blitt svært tydelig. Dette angår norsk og europeisk sikkerhet.

Konsekvensene av den globale maktforskyvningen og presset mot den regelbaserte internasjonale verdensordenen er nå enda tydeligere. Russland utgjør en betydelig sikkerhetsutfordring for Norge og det vestlige sikkerhetsfellesskapet. Kinas internasjonale ambisjoner, selvhevdende utenrikspolitikk og maktdemonstrasjoner i egne nærområder utfordrer den globale stabiliteten. Økende strategisk samarbeid mellom Russland og Kina øker presset på de europeiske sikkerhetsinstitusjonene. Samtidig er de kontinuerlige utfordringene knyttet til digitalisering, hurtig teknologisk utvikling og sammensatte trusler stadig mer fremtredende. Kombinert med nordområdenes økte strategiske betydning gjør denne utviklingen Norge mer sårbart for endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet. Risikoen øker for at Norge kommer under krysspress eller blir satt i uønskede valgsituasjoner.

3.2.1 Europa under økende press

Russlands angrep på Ukraina vinteren 2022 startet en ny epoke for europeisk og norsk sikkerhet. Gjennom sine krav om sikkerhetsgarantier fra NATO og USA, løftet Russland tidlig konflikten om Ukraina til å bli et anliggende mellom Russland på den ene side og det vestlige sikkerhetsfellesskapet på den andre. Kravene omfattet blant annet at NATO skulle stenge døren for nye medlemsland i øst, at NATO og USA skulle trekke seg tilbake fra østlige medlemsland og at det skulle legges begrensninger på utplassering av styrker og våpen i områder som grenser til Russland. Putin har hevdet at NATOs ekspansjon østover truer det russiske folkets eksistens. Dette kan bidra til å påvirke Kremls risikovilje. Russland har ettertrykkelig vist både vilje og evne til å bruke militær makt for å oppnå sine målsettinger i Europa og globalt, og søker aktivt å endre grunnleggende retts- og verdibaserte spilleregler som også Norge baserer sin sikkerhet på. Situasjonen viser også hvordan ikke-allierte nasjoner i Europa er spesielt sårbare for russisk maktbruk og press. Sikkerhetssituasjonen i Europa er varig endret som følge av denne utviklingen.

Utviklingen i områder øst og sør i Europa må sees i sammenheng med hele NATOs østlige grense, fra Barentshavet i nord til Svartehavet i sør. I lys av Russlands betydelige strategiske kapasiteter i nord får dette betydning også i våre nærområder. I en situasjon hvor Russland anser sine kapasiteter på Kola som truet, kan de iverksette en utvidelse av bastionforsvaret. Dette vil kunne øke spenningen i nord, redusere norsk og alliert handlingsrom og true forsterkning av Europa. Det vil i tiden fremover være viktig å prioritere norsk evne til å følge russisk aktivitet i nord.

Samtidig som sikkerhetssituasjonen i Europa er under press, fortsetter den globale maktforskyvningen mot Asia, og særlig mot et stadig mer autoritært Kina. Kina representerer et annet utsyn, andre mål og verdier, og har klare og uttalte ambisjoner om å oppnå større global innflytelse. Det har også blitt tydeligere hvordan stormaktrivaliseringen, med USA, Kina og Russland som hovedaktører, i økende grad er en utfordring for internasjonal sikkerhet. Både Russland og Kina utfordrer USAs hegemoni. Vestlig militær og teknologisk dominans er utfordret, og på enkelte områder trolig utlignet. Kina fortsetter sin satsing på militærmakt og kan i stadig større grad sette makt bak ambisjonene om økt innflytelse. Den åpne og voksende rivaliseringen mellom USA og Kina har allerede fått omfattende internasjonale konsekvenser, og vil merkes både økonomisk, teknologisk og sikkerhetspolitisk. Når mye av USAs oppmerksomhet rettes mot et stadig sterkere Kina, må Europa ta mer ansvar for egen sikkerhet. Dette understreker betydningen av et tett transatlantisk samarbeid.

Kina og Russland har det siste året ytterligere styrket sitt samarbeid og samordning for bedre å fremme sine respektive interesser overfor omverdenen og fremstå som en motvekt til USA og vestlige grunnverdier. Felleserklæringen fra 4. februar d.å. mellom Xi Jinping og Putin markerte en ny fase for deres strategiske partnerskap. Kina går langt i å kritisere NATO og støtte russiske synspunkter knyttet til europeisk sikkerhet. Etter Putins invasjon av Ukraina er Kina kommet i en posisjon der støtte til Russland og manglende kritikk av invasjonen må balanseres mot Kinas omfattende økonomiske og handelsinteresser overfor vestlige land. Kinas omdømme kan svekkes gjennom landets støtte til og forståelse overfor Russland.

Sanksjonene mot Russland vil smerte Putin-regimet, og russiske myndigheters motsvar på sanksjonene kan også ramme norske aktører og interesser, selv om Norge ikke nødvendigvis er det primære målet for russiske myndigheters virkemiddelbruk. Relevante virkemidler som kan få konsekvenser for Norge vil kunne ramme en bredere del av sivil offentlig og privat sektor. Både økt russisk etterretning og potensialet for russisk bruk av sammensatte trusler vil trolig i større grad prege våre omgivelser i lang tid fremover, og det blir derfor viktigere å øke sentrale myndigheters forståelse av risiko knyttet til sammensatte trusler og våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

Sanksjoner mot Russland får konsekvenser for norsk og europeisk økonomi og handel. For norske forbrukere og bedrifter har prisen på olje, bensin, strøm og matvarer økt. Sanksjoner mot den russiske olje- og gassnæringen legger press på europeiske ledere. I første rekke vil det øke behovet for europeisk olje og gass, men vil også kunne akselerere investeringer i fornybar energi og debatten om atomkraft. I følge EU kan mange millioner av Ukrainas innbyggere bli sendt på flukt, og flere millioner har allerede forlatt Ukraina. I første rekke retter migrantstrømmen seg mot Polen, Ungarn, Romania og Slovakia. Hele Europa, inkludert Norge, bidrar til å løse flyktningkrisen.

NATO forblir rammen for det kollektive forsvaret i Europa. Krigen i Ukraina har underbygget viktigheten av å ha denne alliansetilknytningen, både som konsultasjonsforum og for vår kollektive sikkerhet. Et nært samarbeid mellom EU og NATO og over Atlanteren er viktigere enn noen gang for å håndtere utfordringene fra både dagens Russland og den bredere geopolitiske virkeligheten. I kjølvannet av den russiske invasjonen av Ukraina har også EU tatt en tydeligere sikkerhetspolitisk rolle. Unionen har iverksatt meget inngripende sanksjoner mot Russland, og dette skjer samtidig med en total revurdering av EUs forhold til Russland, inkludert på energiområdet. EU har også tatt nye skritt på det militære området ved å finansiere militær bistand til Ukraina gjennom European Peace Facility (EPF). Den krevende sikkerhetssituasjonen vil øke fokus på EUs sikkerhetspolitiske dimensjon fremover, herunder som ramme for samarbeid om anskaffelser, krisehåndtering og forsvar mot digitale trusler.

Foto: Asgeir Spange Brekke, Forsvaret

3.3 Øvrige rammebetingelser

Norge står også overfor flere drivkrefter som i økende grad påvirker sikkerhets- og forsvarspolitikken nå og i årene som kommer. Dette fordrer tilpasningsevne i hele forsvarssektoren og påvirker forsvarsplanleggingen. Den teknologiske utviklingen, klimaendringer, og bærekraft i økonomien er tre områder som er tett sammenkoblet og som i økende grad utgjør viktige premisser for utviklingen av forsvarspolitikken.

3.3.1 Den teknologiske utviklingen

Den raske utviklingen av teknologier som stordata, kunstig intelligens, autonomi, romteknologi og kvanteteknologi vil få økende betydning for norsk sikkerhet og forsvarsevnen i årene som kommer. Det digitale rom, rombaserte tjenester og det elektromagnetiske spekteret åpner for at aktører kan ramme effektivt med lav politisk risiko. Nye teknologiske gjennombrudd gir også økt rekkevidde, større ødeleggelsespotensial og bedre presisjon. Det gir igjen reduserte varslingstider og økt behov for beskyttelse av kritisk infrastruktur både på sivil og militær side. Stormaktene utvikler en rekke anti-satellittsystemer som kan redusere funksjonalitet eller ødelegge rombasert infrastruktur. Dette kan påvirke tjenester som vi har gjort oss avhengige av både sivilt og militært. Økte krav til redundans, reserveløsninger og mer robuste løsninger vil være kostnadsdrivende.

Forstørr bilde

Foto: Alexander Fathi, Forsvaret

Trusselen fra ny teknologi er sektorovergripende og kan bidra til at angrep mot mål som tradisjonelt er forbundet med samfunnssikkerheten også kan ramme statssikkerheten. Teknologi som kan true staters sikkerhet er i økende grad tilgjengelig både for statlige og ikke-statlige aktører. Flere aktører utvikler evner til å utføre komplekse, offensive nettverksoperasjoner, der utnyttelse av en tredjeparts infrastruktur, operasjoner med sabotasjeformål og krypteringsvirus er karakteristiske trekk.

3.3.2 Klimaendringer som sikkerhetstrussel

Klimaendringer er i økende grad anerkjent som en alvorlig trussel mot fred og stabilitet i verden, først og fremst som en trusselmultiplikator som vil kunne forverre og forsterke allerede eksisterende trender. Forsvarssektoren må i økende grad forstå og forberede seg på at trusselbildet i bred forstand vil påvirkes av klimaendringer og nødvendige miljøhensyn, og jobbe aktivt med tilpassede og risikoreduserende tiltak. Denne regjeringen er tydelig på at Norges ambisiøse klimamål forplikter hele regjeringen og alle deler av samfunnet. Forsvarssektoren skal være en aktiv bidragsyter i det nasjonale arbeidet med utslippskutt og skal samtidig tilpasse seg et potensielt endret trusselbilde drevet frem av klimaendringer. Forsvarsektoren vil påvirkes både av de direkte truslene som kommer av klimaendringene og indirekte av konsekvenser som vil kunne oppstå som følge av det grønne skiftet. Klimaendringer og -tiltak vil prege en fremtidig trusselsituasjon, konseptutvikling og kapabilitetsutvikling både i forsvarssektoren og de sektorer som må samspille for å videreutvikle og vedlikeholde nasjonal sikkerhet og forsvar. NATO har satt seg mål om å bli den ledende internasjonale organisasjonen for å forstå og tilpasse seg klimaendringenes effekt på global sikkerhet.

3.3.3 Bærekraft i økonomi og utvikling

Perspektivmeldingen 2021 (Meld. St. 14 (2020–2021)) beskriver en utvikling de kommende årene hvor handlingsrommet i statsbudsjettene vil reduseres. Når handlingsrommet i budsjettene avtar, vil det være nødvendig å vurdere ulike tiltak, herunder omprioriteringer innenfor budsjettene og mellom sektorer, samt se etter måter å forbedre ressursbruken. Regjeringen vil bruke betydelige ressurser på å investere i viktige strategiske kapasiteter. Dette vil bidra til å øke den nasjonale forsvarsevnen og til å styrke NATOs kollektive forsvar. Det skal også arbeides systematisk videre med kontinuerlig forbedring og effektivisering i sektoren.

Forstørr bilde

Foto: Forsvaret

Forsvarssektoren skal løse sitt oppdrag innenfor en helhetlig og ansvarlig økonomisk ramme, på kort og lang sikt. Vedtatt langtidsplan baserer seg på en balanse og en gjensidig avhengighet hvert enkelt år mellom modernisering og omdisponering innenfor forsvarsrammen. Forbedring og effektivisering er krevende, men også helt nødvendig som et bidrag til å styrke forsvarsevnen og legge til rette for at det skapes mest mulig effekt ut av hver krone.

Å opprettholde et bærekraftig forsvar som kan håndtere skiftende utfordringer i det til enhver tid gjeldende trusselbildet, fordrer vedvarende vilje og evne til å satse på forsvarssektoren gjennom tilstrekkelige, stabile og forutsigbare økonomiske rammer. For å bevare økonomisk bærekraft i utviklingen av forsvarssektoren må det være samsvar mellom oppgaver med ambisjon, struktur og økonomi.

En rekke forhold og faktorer har påvirket og vil fremover kunne påvirke forsvarsøkonomien og det økonomiske handlingsrommet i forsvarssektoren. Helhetlig planlegging, prioriteringer basert på innsikt i komplekse sammenhenger, økt endringsevne, herunder evnen til å utnytte ny teknologi og innovasjonsmuligheter, samt evnen til å tiltrekke og beholde relevant kompetanse vil være viktig i denne sammenhengen.

4 Forsvarspolitikken

4.1 Forsvarets rolle

Norge skal ha et sterkt forsvar for å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvaret det er å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet. Forsvaret av Norge handler stadig mer om hvordan Forsvaret innrettes hver dag for å beskytte verdier, fremme interesser og bidra til kollektiv avskrekking og forsvar. Dette omfatter også beredskap for rask styrkeoppbygging og evne til forsvar av landet sammen med allierte i tilfelle væpnet konflikt. Forsvarets viktigste bidrag til vår sikkerhet er å øve norsk innflytelse og gi økt handlingsrom, i hele konfliktspekteret. Dette ved å anvende kapasiteter i en felles innsats for å sikre at Norge kan fremme egne interesser og ivareta nasjonal selvstendighet og råderett.

Vår nasjonale kapasitet og evne til å følge og forstå utviklingen av situasjonen i egne nærområder er av vesentlig betydning for å opprettholde norsk sikkerhetspolitisk handlingsrom. Det er gjennom hvordan Forsvaret opererer og opptrer hver dag sammen med andre nasjonale og allierte ressurser at Norge best utnytter egne fortrinn. Norges relative handlingsrom og innflytelse er størst før væpnet konflikt, og Forsvarets kapasiteter gir størst effekt for Norge når de er i stand til å operere slik at det gir norske myndigheter handlingsalternativer.

Forsvaret av Norge og innretningen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er basert på erkjennelsen av at sikkerhetsutfordringene mot Norge overgår det Norge vil være i stand til å stille opp med av kapasitet alene over tid, og må løses sammen med andre. Den helhetlige ivaretakelsen av norsk sikkerhet må hvile på både god utnyttelse av samfunnets samlede evne til å understøtte forsvarsevnen og på kollektiv og bilateral støtte og garantier i rammen av NATO.

Norge må ha en militærmakt som kan svare når vi må og som legger til rette for at allierte kan støtte oss dersom dette blir påkrevet. Basert på alliert samhold i rammen av NATO og ytterligere operativt samarbeid med nordiske partnere skal Forsvaret bidra til å avskrekke og forebygge krig og konflikt.

Kompleksiteten i trusselbildet krever også tettere samarbeid mellom militær og sivil side. Økende kompleksitet krever bedre tverrsektoriell situasjonsforståelse, og stiller økte krav til forsvarssektorens evne til å løse sine oppgaver, og nødvendiggjør bred nasjonal koordinering og ansvarsdeling. Trusselbildet stiller også høye krav til arbeidet med forebyggende sikkerhet, både i forsvarssektoren og i samfunnet for øvrig.

4.1.1 Forsvarskonseptet

NATO og Norges fremste strategiske mål er å unngå konflikt. Dagens utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon medfører at betydningen av både troverdig og rask avskrekking og stabiliserende tiltak har økt. Utviklingen forsterker også en risiko for at Norge vil kunne få mindre innflytelse over egen sikkerhet. Det vil kreve mer av Norge å opprettholde innflytelse i våre nærområder og ivareta vår egen sikkerhet. Samtidig er vi mer avhengig av alliert støtte og samvirke.

Forsvaret av Norge er en kontinuerlig og helhetlig aktivitet for vern om norsk sikkerhet og norske sikkerhetsinteresser. Måten Forsvaret skal løse sitt oppdrag på er forankret i forsvarskonseptet.

Forsvarskonseptet beskriver hvordan forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer: Den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte. De tre hovedlinjene understøttes av et moderne og forberedt totalforsvar.

Forstørr bilde

Foto: Forsvaret

Et sterkt nasjonalt forsvar med evne til å utnytte, legge til rette for og samvirke med alle komponentene i konseptet i hele skalaen fred, krise og væpnet konflikt er en grunnleggende forutsetning for å bygge nødvendig forsvarsevne. Tette relasjoner til sentrale allierte, interoperabilitet, trening og øving, nærvær og alliert støtte har stor betydning for avskrekking og for norsk og alliert forsvarsevne i fred, krise og væpnet konflikt. Norge må kunne håndtere innledende sikkerhetspolitiske kriser, anslag og angrep på egen hånd. Dette innebærer å opprettholde en beredskap som gjør oss i stand til å ha tilstedeværelse og situasjonsforståelse i alle domener. En slik nasjonal egenevne vil, sammen med evne til kollektivt forsvar og til mottak av allierte forsterkninger, virke avskrekkende og begrense andre aktørers handlingsrom. Dersom kombinasjonen av avskrekking og beroligelse ikke skulle hindre en aktør fra å opptre aggressivt og gjennomføre anslag og angrep mot Norge, er det den samtidige kombinasjonen av nasjonal evne, kollektivt forsvar og tilstedeværelse og forsterkning fra nære allierte som utgjør vår samlede forsvarsevne.

4.1.2 Nasjonalt og alliert nærvær

Regjeringen er beredt på å ta betydelig ansvar på alliansens nordlige flanke, i form av kontinuerlige operasjoner og nasjonal militær tilstedeværelse i prioriterte domener. Norge ønsker å opprettholde forutsigbarhet og stabilitet i nord. Norske militære styrkers aktivitet og tilstedeværelse er kjent for Russland og bidrar slik til både avskrekking og beroligelse og til å sikre norsk innflytelse over vår egen sikkerhet.

Forstørr bilde

Foto: Philip Linder, Forsvaret

Alliert tilstedeværelse i det daglige og norsk evne til å operere sammen med og ta imot allierte forsterkningsstyrker blir viktigere for vår avskrekkings- og forsvarsevne. For å ivareta behovet for troverdig avskrekking i en tidlig fase er det behov for økt kontinuerlig tilstedeværelse i strategisk viktige områder, og at forberedelser må gjøres allerede i fredstid. Norge er tjent med at aktivitet i våre nærområder gjennomføres på en måte som ikke virker unødvendig eskalerende. Den samlede allierte virksomheten i nord i fredstid må være tydelig, men samtidig koordinert og forutsigbar slik at risikoen for utilsiktede misforståelser, uønskede hendelser og eskalering minimeres. En rask og markant økning i aktivitet vil kunne utfordre vår evne til å opprettholde nødvendig grad av kontroll og innflytelse i våre nærområder. Det er derfor viktig at vi arbeider for å sikre gode og langsiktige koordineringsmekanismer for alliert aktivitet. Det er regjeringens ambisjon at Norge i større grad setter premissene for aktivitet i nord gjennom mer helhetlig oversikt og større innflytelse og nasjonal kontroll i våre nærområder.

Norge vil arbeide aktivt for å understøtte samholdet i NATO og mellom våre nordiske partnere. Som en del av byrdefordelingen er Norge forventet å opprettholde kapasitet til å delta med styrkebidrag i internasjonale operasjoner og annen internasjonal virksomhet i tett samarbeid med nære allierte. Fortsatt investering i nasjonalt forsvar og sikkerhet blir dermed stadig viktigere.

Illustrasjon: Eldar Hagen, 2022

Det tette forsvarssamarbeidet med USA har vært viktig for norsk sikkerhet i mer enn 70 år. En videreutvikling av forsvarssamarbeidet med USA vil bidra til å understøtte en utvikling til det beste for norsk og alliert sikkerhet. USA bidrar også aktivt til styrkingen av NATOs kollektive forsvarsevne og har styrket europeisk sikkerhet gjennom det amerikanske avskrekkingsinitiativet European Deterrence Initiative (EDI). Dette initiativet, som frem til 2018 var kjent som European Reassurance Initiative, ble etablert av Obama-administrasjonen i 2014 etter Russlands folkerettsstridige annektering av Krim og destabilisering av det østlige Ukraina. EDI har utviklet seg til et bredere program for styrking av den kollektive forsvarsevne, og åpner blant annet for amerikanske investeringer i militær infrastruktur i Europa. EDI og samarbeidet med USA vil blant annet kunne bidra til å styrke ivaretakelsen av trening, øving, forhåndslagring samt mottak av amerikanske og andre allierte styrker i Norge. Europa er avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien, og i motsetning til andre NATO-land med grense til Russland har ikke Norge anmodet om fremskutt nærvær av NATO-styrker på norsk jord. Dette understreker at den norske forsterkningsmodellen må være troverdig, hvilket betyr at Norge også i fredstid må ha evne til å understøtte alliert trening, øving, forhåndslagring og forsterkning på kort varsel.