2 Sammendrag

Den norske veteranpopulasjonen består av ca. 39 000 mennesker som har vært i internasjonale operasjoner etter 1978. Det er en stor og mangfoldig gruppe. Den omfatter kvinner og menn, unge og eldre, profesjonelle soldater, folk i sivile yrker og pensjonister. Noen har vært i farlige stridssituasjoner. Andre har ikke vært i direkte kamphandlinger, men har likevel løst viktige oppgaver. Noen har vært ute én gang, mens andre har vært ute mange ganger gjennom flere år. Felles for alle er at de har gjort en viktig innsats som de kan være stolte av. De har fått innsikt i krig og konflikt og opparbeidet seg verdifulle kunnskaper, ferdigheter og erfaringer. De har fått teamkompetanse, omstillingsevne og selvdisiplin. De har kjent på betydningen av samhold og det å ta ansvar for andre. Disse erfaringene har gitt perspektiver og en kompetanse som er viktig både for den enkelte, for Forsvaret og for samfunnet som helhet.

Framtidens veteranpolitikk skal favne mangfoldet i veteranpopulasjonen. De aller fleste som går ut av internasjonal tjeneste for Forsvaret kommer styrket ut. De får brukt sin kompetanse og har ingen særskilte behov for oppfølging fra samfunnets side. Forskning viser at personell som har tjenestegjort i utlandet er en ressurssterk gruppe, og at de fleste klarer seg godt etter tjenesten. I statistikk fra Arbeids- og velferdsetaten fra 2019 kommer det fram at veteraner i mindre grad har behov for midlertidig inntektssikring fra Arbeids- og velferdsetaten enn befolkningen for øvrig. De senere årenes profesjonalisering av soldatrollen har bidratt til det.

Den store majoriteten av dem som tjenestegjør i internasjonale operasjoner i dag er ansatt i Forsvaret, og blir ivaretatt innenfor arbeidsgiveransvaret i sin avdeling. De trener og forbereder seg med avdelingen, er ute med avdelingen og kommer tilbake til avdelingen etter tjenesten. De er bedre selektert, trent og forberedt på det som venter dem enn de som tjenestegjorde bl.a. i Libanon og på Balkan for noen tiår siden var. For de profesjonelle soldatene bygges det i dag gode systemer for overgang til arbeid i sivil sektor, bl.a. gjennom akkreditert utdanning og karriereveiledning.

Det å vite at familien og de nærmeste pårørende blir godt ivaretatt er svært viktig. Veteranenes familier og barn vil være et prioritert område i veteranpolitikken i årene framover. Det er viktig å legge til rette for at dette personellet kan fortsette tiden ut, selv om det innebærer at de tjenestegjør i flere perioder ute, som hovedregel i seks måneder av gangen. Dette er viktig for veteranfamiliene selv, men det er også i samfunnets interesse å legge til rette for at Forsvaret kan beholde høyt kvalifisert personell også etter at de har stiftet familie.

Tjeneste i internasjonale operasjoner innebærer en risiko for å bli rammet, fysisk og psykisk. For den som skal reise ut er det avgjørende å vite at en selv og ens nærmeste blir ivaretatt dersom noe skulle skje. Veteranpolitikken er tuftet på en erkjennelse av at samfunnet har et spesielt ansvar for å anerkjenne og ivareta denne gruppen. Over den siste tiårsperioden har ulike regjeringer arbeidet målrettet for å lage gode systemer for dette, gjennom handlingsplan og oppfølgingsplan. Arbeidet har ført til økt anerkjennelse av personellets innsats, og bedre helseoppfølging, familieivaretakelse og støtteordninger i samfunnet. Det har blitt bygget opp et sikkerhetsnett for dem som har fått fysiske eller psykiske skader som følge av tjenesten. Dette arbeidet har vært helt nødvendig, og det skal fortsette. Det er viktig å bygge ned stigmaene rundt psykisk sykdom, i Forsvaret som i samfunnet for øvrig.

Større åpenhet omkring psykisk helse, og økt fokus på kultur og holdninger i Forsvaret, vil også kunne bidra til at framtidens veteraner vil få bedre forutsetninger for å møte og håndtere de utfordringene de vil bli stilt overfor, både individuelt og i fellesskap.

Regjeringen vil sørge for at det igangsettes ny forskning på veteranrelaterte spørsmål i årene som kommer. Det er blant annet behov for mer kunnskap om psykisk helse blant ulike veterangrupper, om personellets levekår, og om hvordan parforhold og familier påvirkes av tjeneste i internasjonale operasjoner.

Regjeringen vil oppfordre flere kommuner til å etablere, utvikle og anvende kommunale veteranplaner. Fylkesmannen har en viktig rolle her. Regjeringen vil legge til rette for at veteraners behov blir synliggjort, slik at de får de tilbudene de har krav på fra det offentlige hjelpeapparatet. Forsvarets veteransenter på Bæreia skal videreføres som et rekreasjonssted for veteraner og deres familier. Regjeringen vil videreføre Forsvarets «Åpen dør» som kontaktpunkt for veteraner og deres familier.

Denne meldingen vil redegjøre for utviklingen i veteranpopulasjonen, endringene i soldatrollen og systemene som er bygget opp gjennom de siste ti årene for å anerkjenne og ivareta veteranene. Meldingen vil se på hva som har virket og hva som ikke har virket. Den vil også peke på områder der det er nødvendig med forsterket innsats. Nedenfor følger en oppsummering av de viktigste områdene og tiltakene som regjeringen vil arbeide videre med de neste årene. Tiltakene er ytterligere beskrevet i meldingens siste kapittel.

Forebygging

God forebygging er sentralt for å redusere risikoen for negative konsekvenser av tjenesten. Her har det kommet på plass bedre systemer det siste tiåret. Seleksjonen har blitt mer strukturert, og personellet får bedre opplæring. Dette er viktige forebyggende tiltak i seg selv. Det er også viktig at personellet blir grundig utredet for fysisk og psykisk helse. Familiesamling før avreise, «mellomlanding» på vei hjem fra operasjonsområdet, eventuelt «etterlanding», og avslutningssamling ett år etter tjeneste har også stor betydning.

God forebygging innebærer at Forsvaret arbeider målrettet og systematisk med å skape en åpen og inkluderende kultur blant personellet mens de er i tjeneste. Det er viktig at den enkelte opplever trygghet når det gjelder å snakke om egen psykisk helse.

Ivaretakelse av familier og barn

Ivaretakelse av soldatenes barn og familier er et av de viktigste aspektene for personell som i dag tjenestegjør i internasjonale operasjoner. Det er viktig for soldatene å vite at samliv og barn kan tåle den praktiske og følelsesmessige belastningen som tjeneste i risikofylte områder innebærer for dem som er hjemme. Familiekoordinatorene i Forsvaret har en viktig funksjon for personellet og deres familier, som har behov for lokalt nettverk og kontakt med Forsvaret. Det kan være behov for avlastning for å kunne ha aleneomsorg for barn, og samtidig ivareta egen yrkeskarriere. Deltakelse i internasjonale operasjoner påvirker hele familien.

Det vil bli innført flere nye tiltak for å ivareta disse familienes behov. Regjeringen vil gi kompensasjon for ulønnet foreldrepermisjon til hjemmeværende forelder der personell i internasjonale operasjoner ikke får tatt ut sin mødre- eller fedrekvote på grunn av tjenesten. Det forutsettes at samlet foreldrepengeperiode, inkludert kompensasjonen, er uendret. Den som er hjemme vil også få lønnskompensasjon for hjemmedager med syke barn som den som er ute i internasjonale operasjoner ikke får tatt ut på grunn av tjenesten. Dette gjelder etter at egen kvote med syke barn-dager er tatt ut.

Regjeringen vil sørge for at personellet får tilbud om parsamtaler i regi av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i forkant av utreise. Dette vil også kunne gjøre det lettere å ta kontakt med familievernet senere dersom det skulle bli behov for det. Familievernkontoret på Hamar har særskilt kompetanse på veteranfamilier, og skal støtte øvrige familievernkontorer i landet på dette området. Kompetansen ved familievernkontoret på Hamar skal i større grad komme de øvrige familievernkontorene i landet til nytte.

Kompetanseheving i det sivile hjelpeapparatet

Det har vært en omfattende satsing på kompetanseheving i det sivile hjelpeapparatet den siste tiårsperioden. En rekke tiltak er gjennomført, blant annet innen stressrelaterte lidelser og militærpsykiatri. Den kompetansen som er opparbeidet om oppfølging av veteraner kan også anvendes på andre grupper, slik som flyktninger og folk som er traumatisert av terror eller naturkatastrofer. Selv om kompetansen i det sivile hjelpeapparatet har økt, må arbeidet videreføres og videreutvikles. Regjeringen har merket seg Riksrevisjonens konklusjon i Dok. 3:1 (2018–2019), om at det fortsatt er vanskelig å overføre kompetanse om veteraner til alle deler av det sivile hjelpeapparatet.

De regionale fagnettverkene, som ledes av de regionale kompetansesentrene om vold og traumatisk stress (RVTSene), gjør et viktig arbeid med å styrke kompetansen innen lokalt og regionalt veteranarbeid. De har blitt navet i samhandlingen mellom ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Det har vært svært positive erfaringer med deltakelse fra spesialisthelsetjenesten i fagnettverkene. Regjeringen vil sørge for at spesialisthelsetjenesten deltar i alle de regionale fagnettverkene. En vil også se på andre mulige tiltak for å styrke den regionale kompetansen på veteraner, som f.eks. gjennom etablering av regionale veterankontakter.

Den eksterne evalueringen av oppfølgingsplanen viser at mange veteraner foretrekker å oppsøke Forsvaret framfor de sivile helsetjenestene når de trenger hjelp med psykiske utfordringer som følge av tjenesten. Forsvarets helsetjenester skal ikke erstatte, men være et supplement til det sivile helsevesenet. Det har stor betydning at veteraner opplever å bli forstått og ivaretatt når de oppsøker helsetjenesten. I den forbindelse er det viktig at fastlegene og annet helsepersonell har tilgang til rådgivende kompetanse på området. Dette er en oppgave som RVTSene har. Forsvarets sanitet (FSAN) er også tilgjengelig for spørsmål fra fastleger. Disse kontaktpunktene skal gjøres bedre kjent. I tillegg vil fastlegene alltid kunne rådføre seg med spesialisthelsetjenesten, f.eks. ved distriktspsykiatrisk senter (DPS).

Det framgår av den eksterne evalueringen av oppfølgingsplanen at tilbudet innen det sivile hjelpeapparatet kan oppleves som fragmentert og uoversiktlig. Det skal bli lettere å få oversikt over hvilke støtteordninger som finnes, og hvor en kan henvende seg for å få hjelp. Mennesker har ulike forutsetninger for å be om hjelp, og for å finne fram til og benytte seg av de tilbudene som finnes. Tilpassete tiltak mot ulike målgrupper vil her kunne ha effekt.

Anerkjennelse

Et klart mål gjennom hele tiårsperioden har vært å øke anerkjennelsen av personellet, gjennom en åpen og aktiv kommunikasjon med samfunnet om personellets oppdrag og den risiko de utsettes for. I tillegg har det vært viktig å synliggjøre personellets høye kompetanse og verdifulle erfaringer for norsk arbeids- og samfunnsliv. Dette arbeidet har virket godt og skal videreføres. Forsvarets innbyggerundersøkelse fra 2019 viser at hele 85 prosent av den norske befolkningen mener at veteraner gjør eller har gjort en god innsats for Norge. Om lag syv av ti mener at veteranene utviser mot og er kompetente. Videre mener et klart flertall at veteraner er helter, og at de er ressurssterke.

Samfunnet uttrykker sin anerkjennelse på flere måter. Overrekkelse av dekorasjoner oppleves som viktig for mange. Også politipersonell opplever at deres innsats verdsettes på denne måten. Anerkjennelse er imidlertid ikke bare medaljeseremonier; det innebærer også å bli møtt med forståelse og respekt, å bli lyttet til, og at politikere, representanter for fagmiljøer og embetsverk snakker om veteraners opplevelser og erfaringer på en måte som veteraner gjenkjenner som virkelig og sann.

Oppbygging av meldingen

Meldingen er bygget opp i tre deler. Den første delen gir en beskrivelse av den norske veteranpopulasjonen og overgangen til et mer profesjonalisert forsvar. Den andre delen gjennomgår ti års veteranpolitikk og vurderer hvordan den har virket. Den tredje delen peker ut veien videre for veteranpolitikken.

Del I – Norge i internasjonale operasjoner

Kapittel 3 presenterer den norske innsatsen i internasjonale operasjoner, og diskuterer begrepene «internasjonal operasjon», betingelsene for at Norge skal stille bidrag til operasjoner, og begrepet «veteran». Kapitlet gir videre en beskrivelse av den norske veteranpopulasjonen. Det gis en historisk gjennomgang av innsatsen, med seleksjon og profesjonalisering av personellet som en rød tråd. Justissektorens og utenrikssektorens personell blir også omtalt her.

Del II – Ti års veteranpolitikk

Kapittel 4 gjennomgår veteranpolitikken slik den har blitt utformet og iverksatt gjennom det seneste tiåret, med særlig vekt på helse, barn og familie, arbeid og velferdsordninger, og politiets oppfølging av sitt personell. Det gir en gjennomgang av kompensasjons- og erstatningsordningene og konklusjonene fra en arbeidsgruppe som har gjennomgått disse ordningene. Dette kapitlet gir også en presentasjon av Forsvarets ettårsprogram og øvrig tilbud utover det første året etter tjeneste.

Kapittel 5 beskriver ulike virkemidler for gjennomføring av veteranpolitikken, som tverrsektorielt samarbeid, kommunale veteranplaner og fylkesmannens rolle.

Kapittel 6 redegjør for hvordan samfunnet uttrykker sin anerkjennelse av personellet. Økt anerkjennelse har vært et av de viktigste målene for veteranpolitikken gjennom hele tiårsperioden. Det er på dette området endringene har vært størst.

Kapittel 7 beskriver veteranorganisasjonenes sentrale rolle i veteranpolitikken.

Del III – Veien videre

Kapittel 8 trekker opp linjene for de neste årenes veteranpolitikk med fokus på barn og familie, videreutvikling av kompetanse og samhandling i sivil sektor, og forskning. Kapittel 9 redegjør for administrative og økonomiske konsekvenser.

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret