Del 2
Ti års veteranpolitikk

4 Ti år med veteranpolitikk

Ti år har gått siden St.meld. nr. 34 (2008–2009) «Fra vernepliktig til veteran» Om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner ble lagt fram i 2009. Utover på 2000-tallet hadde flere veteraner stått fram i media med fortellinger om helseplager. Det vokste fram en erkjennelse i det norske samfunnet av at en del veteraner betalte en høy pris for sin tjeneste og at de ikke fikk den anerkjennelsen de fortjente. Stortingsmeldingen fastslo at det var behov for bedre oppfølging av veteranene, både i Forsvaret, i Forsvarets samhandling med sivil sektor og mellom samfunnssektorer. Veteranenes rettigheter ble samme år styrket gjennom endringer i forsvarspersonelloven. Rettighetene er videreført gjennom forsvarsloven, og gjennom forbedrede erstatningsordninger for psykiske skader. I innstillingen til stortingsmeldingen sa forsvarskomiteen seg enig med regjeringen i at det påhviler samfunnet og Forsvaret et klart ansvar for å ivareta personellet som sendes ut i utenlandsoperasjoner. Adgangen til å beordre personell til tjeneste i utlandet medførte, etter komiteens mening, et særlig ansvar fra myndighetenes side.

Stortingsmelding nr. 34 ble fulgt opp med handlingsplanen «I tjeneste for Norge» i 2011 og oppfølgingsplanen med samme navn i 2014. Riksrevisjonens forvaltningsrevisjoner av begge planer har lagt føringer for utviklingen av politikken i tiårsperioden. Likeledes har eksterne evalueringer av handlingsplanen i 2014 og oppfølgingsplanen i 2017 og 2019 hatt stor betydning. Nedenfor gis det en oversikt over hovedpunktene i utviklingen av politikken.

Foto: Marthe Brendefur, Forsvaret

4.1 Utviklingen i veteranpolitikken

Handlingsplanen «I tjeneste for Norge»

Regjeringens handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter utenlandstjenesten «I tjeneste for Norge» var en oppfølging av stortingsmelding nr. 34. Det overordnede målet med handlingsplanen var å ivareta og styrke anerkjennelsen av personellet. Planen skulle bidra til anerkjennelse av innsats og god ivaretakelse. Den omfattet personell som var i utenlandstjeneste for Norge, og inkluderte personell fra Forsvaret, utenrikstjenesten og justissektoren. I tillegg til personellet skulle også de pårørende ivaretas.

Handlingsplanens virkeperiode var fra 2011 til 2013. Det ble nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe ledet av Forsvarsdepartementet, som skulle sørge for at handlingsplanen ble gjennomført. Fem andre departementer var med i arbeidsgruppen: Arbeidsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og politidepartementet og Utenriksdepartementet.

Personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner er en viktig ressurs for samfunnet, gjennom erfaringene de får og kompetansen de tilegner seg. Handlingsplanen viste til at de aller fleste kommer styrket hjem, men at de som hadde behov for oppfølging skulle møte et kompetent og best mulig koordinert hjelpeapparat.1 Den slo fast at det sivile helsevesenet og Forsvaret har et overlappende ansvar for oppfølging av det personellet som faller inn under bestemmelsene om ett års oppfølging fra Forsvaret, og at det er viktig at helsetilbud fra det sivile helsevesenet og Forsvaret er samordnet. I Innst. 388 S (2012–2013) støttet komiteen det overordnede prinsippet om at veteraner som har behov for oppfølging, skal følges opp av samfunnets ordinære helse- og omsorgstjenester og sosialfunksjoner. Innstillingen understreket samtidig at dette stiller svært høye krav til disse tjenestenes fleksibilitet, rådgivning og veiledning, og ikke minst til kompetansebygging.

For å nå målene i handlingsplanen ble det utviklet 126 tiltak som skulle reflektere de 23 satsingsområdene i stortingsmeldingen. Tiltakene skulle blant annet redusere risiko for skader, bidra til at psykiske skader ble oppdaget tidlig og sørge for at behandlingen av disse skulle starte så raskt som mulig. Det skulle også legges til rette for informasjon til pårørende og bedre oppfølging av disse. Ivaretakelse og oppfølging av personellet ble ansett som et felles samfunnsansvar som forutsatte forpliktelser og samarbeid på tvers av sektorer. Det enkelte departement hadde likevel ansvar for å følge opp tiltakene innenfor sitt respektive sektoransvar.

Handlingsplanen førte til en rekke positive resultater, hvorav noen av de viktigste var:

• etablering av en kompensasjonsordning og en uavhengig klageinstans for kompensasjon til veteraner med psykiske belastningsskader

• etablering av Forsvarets ettårsprogram, der Forsvarets personell og deres familier og pårørende får oppfølging i ett år etter tjenesten

• etablering av Veteranavdelingen i Forsvarsstaben. Veteranavdelingen er en åpen dør for veteranene inn til Forsvaret

• etablering av 8. mai som frigjørings- og veterandag, med deltakelse på øverste politiske nivå

• åpning for å tildele nasjonens høyeste utmerkelser for innsats i internasjonale operasjoner

I evalueringen av handlingsplanen ble det konstatert at det hadde skjedd svært mye positivt. Samtidig ble det konkludert med at arbeidet ikke var i mål. Det ble påpekt at handlingsplanens komplekse struktur med mange mål og tiltak, samt manglende rapportering, bidro til at det var vanskelig å vurdere resultatene av tiltakene. En av de største utfordringene for personellet var, ifølge evalueringsrapporten, kontakten med det sivile hjelpeapparatet. Denne konklusjonen var i samsvar med Riksrevisjonens undersøkelse samme år, se under. De utfordringene som kan komme etter tjenesten er ofte sammensatte, og de forutsetter bistand fra forskjellige instanser, som Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse (SPK), helsesektoren, barne- og familievernet og andre. I en spørreundersøkelse i tilknytning til evalueringen ga mange veteraner uttrykk for at disse instansene var for lite koordinert. Det ble opplevd som en utfordring å møte manglende kunnskap i hjelpeapparatet om belastninger og mulige ettervirkninger av tjenesten. Det kunne videre være vanskelig å få oversikt over saksbehandlingsrutinene i Arbeids- og velferdsetaten og hos SPK. Det var lange ventelister hos spesialister med kompetanse på å utarbeide spesialisterklæringer som skulle vedlegges søknadene. En langvarig saksgang med uvisst utfall var en belastning for mange.

Riksrevisjonens revisjon av handlingsplanen

I dokument 3:9 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøkelse av ivaretakelse av veteraner fra internasjonale operasjoner la Riksrevisjonen fram sin vurdering av om veteraner fra internasjonale operasjoner fikk den hjelpen og oppfølgingen de trengte slik Stortinget hadde lagt til grunn i Innst. S. nr. 318 (2007–2008) til St.prp. nr. 48 (2007–2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier, og Innst. S. nr. 298 (2008–2009) til St.meld. nr. 34 (2008–2009) «Fra vernepliktig til veteran». Riksrevisjonens undersøkelse omfattet perioden 2001–2014 med hovedvekt på årene 2010–2014. Undersøkelsen viste flere svakheter ved både Forsvarets og sivile etaters oppfølging. Belastningen på Forsvarets personell i utenlandstjeneste var høy på grunn av for kort tid hjemme mellom tjenesteperioder i utlandet, og mangelfull styringsinformasjon om dette. Det ble påpekt at mange veteraner med psykiske helseplager ikke fikk den hjelpen de trengte. Det var et varierende tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten, og til dels lange ventetider. Riksrevisjonen fant at tilretteleggingen for deltakelse i arbeidslivet var mangelfull, og at behandlingen av erstatningssaker på grunn av psykiske belastningsskader tok lang tid. Riksrevisjonen la også til grunn at kompetanse om veteraner ikke i tilstrekkelig grad var gjort tilgjengelig i alle deler av hjelpeapparatet.

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge»

Riksrevisjonenes undersøkelser og den eksterne evalueringen av handlingsplanen viste at det var behov for en videre satsing. Pilotprosjekt Østerdalen om bedre samhandling og koordinering i hjelpeapparatet, viste det samme. Det ble utarbeidet en oppfølgingsplan til handlingsplanen i 2014, med 27 tiltak. Den tok tak i de største utfordringene som ble påpekt av Riksrevisjonen og evalueringen. Det var behov for å styrke kunnskapen om veteraner i helsesektoren, barne- og familievernet og Arbeids- og velferdsetaten. Det sivile hjelpeapparatet ble opplevd som for lite koordinert og kunnskapsbasert når det gjaldt mulige belastninger og ettervirkninger av utenlandstjeneste. Det skulle tilrettelegges for at personellet selv skulle kunne ta kontakt med riktig instans ved behov for hjelp. Kunnskap om mulige helsemessige og sosiale konsekvenser av internasjonal tjeneste ble omtalt som avgjørende for å kunne tilby hjelp, både for personell, pårørende og arbeidsgiver. Det ble slått fast at det å ta kontakt på egen hånd forutsetter at det finnes lett tilgjengelig informasjon om helsetilbud, støtteordninger, rettigheter og klageordninger. Saksbehandlingen burde sentraliseres og dokumentasjonskravene gjennomgås med sikte på forenkling.

Det var nødvendig med en gjennomgang av erstatningsordningene. Kommunene skulle spille en mer sentral rolle, siden det var der de største utfordringene ble vurdert å ligge. Tettere og mer effektiv samhandling i sivil sektor, med fokus på kommunenivået, var den viktigste ambisjonen i oppfølgingsplanen.

Riksrevisjonens revisjon av oppfølgingsplanen

I 2018 gjennomførte Riksrevisjonen en undersøkelse om utviklingen siden den forrige undersøkelsen i 2014 om ivaretakelse av veteraner fra internasjonale operasjoner. Riksrevisjonen så i hovedsak positivt på hvordan det tverrsektorielle arbeidet for å ivareta personellet var etablert, og hvordan ivaretakelsen av veteranene var fulgt opp. Riksrevisjonen så også positivt på at oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge» var videreført til utgangen av 2019. Riksrevisjonen merket seg at Arbeids- og sosialdepartementet ikke kunne opplyse om utviklingen med hensyn til individuell oppfølging av veteraner som sto utenfor arbeidslivet. Riksrevisjonen merket seg også at Helse- og omsorgsdepartementet ikke kunne angi utviklingen i gjennomsnittlig ventetid og fristbrudd for veteraner som venter på helsehjelp ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS). På grunn av denne usikkerheten kunne ikke Riksrevisjonen konkludere med om oppfølgingen av veteraner som gruppe hadde blitt bedre på disse områdene siden den forrige undersøkelsen, eller om de fikk den hjelpen og oppfølgingen som ble lagt til grunn i Stortingets vedtak og forutsetninger. I denne sammenheng viste både Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet til samfunnets ordinære helse- og velferdstilbud, eller utviklingstrekk som også forutsettes å komme veteraner til gode. For eksempel var gjennomsnittlig ventetid for behandling ved DPS noe redusert fra 2014 til 2017, og andelen fristbrudd var gått betydelig ned. Riksrevisjonen konstaterte at det fortsatt var vanskelig å overføre kompetanse om veteraner til alle deler av det sivile hjelpeapparatet. Saken ble med dette avsluttet.

4.2 Forsvarets oppfølging av personell fra internasjonale operasjoner

Forsvaret har et særlig ansvar for at de som gjør tjeneste i internasjonale operasjoner, og deres pårørende, blir godt i varetatt. Som følge av regjeringens handlingsplan og oppfølgingsplan «I tjeneste for Norge» ble Forsvarets veteranavdeling, senere Forsvarets veterantjeneste (FVT), opprettet. Veterantjenesten har hatt en sentral rolle i å utvikle og implementere tiltakene i handlings- og oppfølgingsplanen innad i Forsvaret, og å koordinere med andre offentlige aktører og veteranorganisasjoner. Etablering av en egen veteraninspektør har vært, og er, viktig for å synliggjøre veteranarbeidet internt i Forsvaret og i samfunnet. Videre har Forsvarets sanitet (FSAN) og Forsvarets personell- og vernepliktssenter hatt sentrale roller i utviklingen av veteranområdet. Det tverrsektorielle samarbeidet er gitt prioritet og er utviklet med fokus på kompetansehevende tiltak.

Som en del av veteranarbeidet utarbeidet Forsvaret i 2014 et eget reglement for oppfølging av personell fra internasjonale operasjoner. Formålet med oppfølgingsreglementet er å sikre en felles minstestandard, der alt personell får en likeverdig oppfølging. Dette skal gjelde uavhengig av hvilken forsvarsgren de tilhører, hvilken operasjon de har tjenestegjort i, eller hvilken kontingent eller hvilket bidrag de har vært en del av. Reglementet fastsetter roller, ansvar og myndighet for Forsvarets oppfølging. Det omtaler også Forsvarets støtte til personellets familier og nærmeste pårørende. Ut over lovverket og Forsvarets interne regelverk, er visse elementer knyttet til tjeneste i internasjonale operasjoner regulert gjennom avtaleverk mellom Forsvaret som arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene. Dette omfatter blant annet særavtalen for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner, se boks 4.1.

Oppfølgingsreglementet beskriver aktivitetene hver avdeling skal gjennomføre for eget personell og deres familier før, under og etter internasjonale operasjoner, det såkalte ettårsprogrammet. Forsvarets ivaretakelse omfatter blant annet et tilbud om psykiatrisk oppfølging til dem som har behov for det. Tilbudet gjelder ett år etter endt tjeneste. Forsvaret skal i denne perioden også tilby annen oppfølging, i den grad det er rimelig, ut fra den enkeltes helsetilstand og økonomiske stilling, tjenestens varighet og forholdene ellers.

Generelt er forebyggende aktivitet mer effektivt enn tiltak eller behandling etter at eventuell sykdom har utviklet seg. Faktorene som kan beskytte mot psykiske skader i forbindelse med internasjonale operasjoner er mange av de samme faktorene som gjør en avdeling i stand til å løse sitt skarpe oppdrag, slik som adekvat seleksjon av personell, realistisk og målrettet trening og øving, sosial støtte og samhold i avdelingen, samt tillit til militær leder. Det er viktig at slike faktorer vektlegges.

Forsvaret vil fortsatt prioritere veteranarbeidet som en del av en helhetlig ivaretakelse av personellet og deres familier. Oppfølgingen av veteranområdet må være en naturlig og integrert del av personell- og kompetanseforvaltningen i forsvarssektoren, både for de som stadig tjenestegjør, og de som tidligere har tjenestegjort i Forsvaret.

Forsvaret har vært, og skal fortsatt være, en sterk ambassadør for veteranene og deres familier. Regjeringen ser det som viktig at funksjonen som veteraninspektør videreføres som en tydelig rolle for å sikre en god oppfølging og forankring av veteranarbeidet.

4.2.1 Ettårsprogrammet for oppfølging av personell

Forsvarets ettårsprogram har som formål å sørge for anerkjennelse, i form av blant annet hjemkomst- og medaljeseremonier, ivaretakelse av personellet før, under og etter tjenesten gjennom informasjon og familiestøtte og oppfølging av dem som har behov for det.

Helseoppfølging av Forsvarets personell før, under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner er relativt omfattende, se figur 4.3.

Kilde: Forsvaret

Ettårsprogrammet består av følgende hovedelementer:

• informasjon før, under og etter deployering

• «mellomlanding» eller «etterlanding»

• mottak og medaljeseremoni

• kartlegging av helse tre til seks måneder etter hjemkomst

• avslutningssamling

• familiestøtte

Nedenfor beskrives Forsvarets ettårsprogram.

Før tjeneste i internasjonale operasjoner

De som skal beordres til tjeneste i internasjonale operasjoner bør motta beordringen minst fire uker før frammøte i Norge. De som gjør tjeneste i, eller står til rådighet for, avdelinger som er meldt til internasjonale styrkeregistre, kan beordres med kortere frist for frammøte i Norge eller uten noen varslingsfrist. Forsvaret skal beordre personer til internasjonale operasjoner slik at belastningen blir mest mulig likt fordelt på de tilsatte. Forsvaret skal informere dem som gjør tjeneste i internasjonale operasjoner om når de skal sendes ut, og varigheten av tjenesten. Det skal være en balanse mellom nasjonal tjeneste og tjeneste i internasjonale operasjoner, slik at belastningen for den enkelte ikke blir urimelig.

Før tjeneste gjennomføres det en medisinsk seleksjon. Her sjekker militærleger at den enkeltes fysiske og psykiske helse er tilfredsstillende og forenlig med utreise til en internasjonal operasjon. Det gjennomføres videre en samling for personellet og deres familier, der FSAN orienterer om normale psykiske reaksjoner i forbindelse med deployering. Dette er viktig kunnskap både for soldatene og deres familier, og kan hjelpe familiene til å forholde seg også til barns reaksjoner. Samlingen gir dessuten mulighet for nettverksbygging mellom de pårørende. Reiseutgifter til familiesamlingene blir kompensert av Forsvaret. Forsvaret skal ha et eget kontaktpunkt som familien kan henvende seg til for å få nødvendig informasjon og støtte. Forsvaret kan også gi hjemmestøtteordninger der det er behov for det. Det er utarbeidet informasjonsmateriell om rettigheter, støtte og tilbud til personellet og deres familier, inkludert om hvor personellet og deres familier kan henvende seg ved behov. Materiellet blir sendt ut til personellet og deres pårørende før, under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner, og er tilgjengelig på Forsvarets nettsider. Helsepersonell fra FSAN ved Institutt for militærpsykiatri og stressmestring (IMPS) holder orienteringer om stressmestring i oppsetningsperioder for avdelinger som skal reise ut.

Under tjeneste i internasjonale operasjoner

Forsvaret skal informere personellet om den enkeltes rettigheter og plikter, og om andre forhold av betydning for tjenesten. Forsvaret skal forsikre dem som tjenestegjør i internasjonale operasjoner. Personellet skal også gjennomgå nødvendige medisinske undersøkelser, kontroller og tester, både under tjenesten og umiddelbart etter hjemkomst til Norge.

Forsvaret har ansvar for å tilby helsetjenester til sitt personell under internasjonale operasjoner. Lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten gjelder imidlertid ikke i utlandet. Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har derfor inngått en avtale om tilsyn med norskledete helsetjenester til norsk personell i militære operasjoner. Avtalen skal sikre at helsetjenester i utlandet underlegges tilsyn på tilsvarende måte som i Norge. Avtalen gjelder fra 1. januar 2020 til 31. desember 2029, og er en videreføring av en tidligere ordning som hadde en midlertidig innretning.

Underveis i tjenesten gjennomføres det en midtveisevaluering, der personell fra IMPS kommer til operasjonsområdet. Det gjennomføres samtaler med militær sjef om belastningen tjenesten medfører, og det legges til rette for individuelle samtaler med militærpsykolog eller psykiater, for dem som ønsker det.

Personell som blir skadet under internasjonal tjeneste får særskilt oppfølging. Det samme gjelder for personell som har hatt langvarig tjenestebelastning. Personell som må avbryte tjenesten og sendes hjem før tiden, inkluderes i ettårsprogrammet så snart de returnerer til Norge. Det er viktig at oppfølgingen blir tilpasset den enkeltes behov. Ved behov kan Forsvaret gjennomføre familiesamlinger underveis i tjenesteperioden.

Etter tjeneste i internasjonale operasjoner

Forsvaret skal innen rimelig tid, etter at de som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner har kommet hjem, utrede og vurdere deres helse. De skal tilbys psykiatrisk og psykologisk oppfølging. Oppfølgingen skal, så langt det er hensiktsmessig, gis i nærheten av den enkeltes bosted. Innen seks måneder etter at tjenesten er avsluttet, skal den enkelte få en skriftlig orientering om Forsvarets veilednings- og oppfølgingsansvar, og praktisk informasjon om kontaktpunkter for oppfølging og veiledning.

På vei hjem til Norge har personellet en «mellomlanding» noen dager i et annet nordisk land. Hensikten er å få tid til å omstille seg før en kommer hjem. Det brukes tid på samtaler med kolleger om erfaringer og opplevelser, og til sosialt samvær og hvile. Under dette oppholdet har psykiatere eller psykologer fra IMPS individuelle samtaler med alt personellet. Det viktigste er å fange opp dem som ønsker oppfølging, samt å etablere en allianse, slik at vedkommende vil kunne ta kontakt ved senere behov. Det oppfordres til lav terskel for å ta kontakt. Forsvaret søker også å fange opp om noen har opplevelsen av å ha sviktet under tjenesten. Skyld- og skamfølelse er en risikofaktor for grubling og vedlikeholdt aktivering, samt senere psykiske plager.

Personellet får informasjon om normale reaksjoner og faresignaler etter tjenesten. Mange opplever symptomer som skvettenhet, rastløshet, irritabilitet, søvnvansker, slitenhet, mistenksomhet og muskelstivhet den første tiden. Det kan være merkbart for pårørende og venner hjemme. Det er viktig for veteranene å få informasjon om slike reaksjoner, som vanligvis er forbigående. Bekymring for egen reaksjon kan bidra til å forsterke den. Stressmestringsappen SMART kan i den sammenheng være et hensiktsmessig verktøy, se boks 4.3.

Ved retur til Norge gjennomføres det en hjemkomstseremoni med oppstilling og medaljeseremoni, der familiene også blir invitert.

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Forsvarets tilbud om psykiatrisk og psykologisk oppfølging gjelder i ett år etter endt tjeneste i internasjonale operasjoner. Forsvaret skal samtidig bidra til at den enkelte får en god overgang til helse- og omsorgstjenesten. Forsvaret skal også, i ett år etter endt tjeneste, tilby annen oppfølging enn psykiatrisk og psykologisk oppfølging, i den grad det er rimelig, ut fra den enkeltes helsetilstand og økonomiske stilling, tjenestens varighet og forholdene ellers. For dem som har rett til annen nødvendig oppfølging og som ikke lenger er i tjeneste, skal Forsvaret tilby et fast kontaktpunkt, gi råd og veiledning om rettigheter og tilgjengelig hjelp, samt tilrettelegge for fellesaktiviteter. Denne retten til annen oppfølging fra Forsvaret kommer i tillegg til retten til oppfølging i helsevesenet.

Tre til seks måneder etter at personellet har kommet hjem, gjennomfører Forsvaret derfor en helsemessig screeningundersøkelse av personellet, basert på et spørreskjema. Personellet får samtidig informasjon om Forsvarets tilbud om helsehjelp. Ni til tolv måneder etter hjemkomst gjennomfører Forsvaret en avslutningssamling. Her gis det informasjon fra operasjonsområdet, mulighet for individuelle samtaler med psykolog og informasjon om Forsvarets videre tilbud. Dersom det avdekkes at noen har et særskilt behov for oppfølging, skal Forsvaret sørge for en god overgang til det sivile hjelpeapparatet. Avslutningssamlingen markerer at Forsvarets formelle oppfølgingsansvar avsluttes, men skal samtidig sikre at personellet får nødvendig informasjon om kontaktpunkter i Forsvaret.

Også de som tar kontakt med Forsvaret senere enn ett år etter endt tjeneste skal få hjelp til å komme i kontakt med relevante helsetilbud, enten hos Forsvaret eller i helsevesenet. Dette gjelder også pårørende til den som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.

4.2.2 Forsvarets tilbud utover ettårsprogrammet

Personell som har behov for oppfølging skal følges opp av samfunnets ordinære helse- og omsorgstjenester og sosialfunksjoner. Dette er Stortingets forutsetning. Det sivile helsevesenet og Forsvaret har et noe overlappende ansvar for helsemessig oppfølging av forsvarspersonell. Det primære kontaktpunktet for alle norske borgere som har helsemessige utfordringer er primærhelsetjenesten ved fastlegen.

Etter avslutningen av det første året etter hjemkomst har Forsvaret i praksis et ikke tidsavgrenset tilbud som er tilgjengelig for alle som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. I dette inngår blant annet muligheten til å bruke Forsvarets veteransenter, som ligger ved Bæreia utenfor Kongsvinger. Senteret er et rekreasjonstilbud for personell fra internasjonale operasjoner og deres familier. Årlig har veteransentret mer enn 10 000 gjestedøgn. Tilbudet gjelder også i høytider og ferier. Det arrangeres en rekke aktiviteter på senteret. Om sommeren gjennomføres det egne uker for barn til personell som tjenestegjør eller har tjenestegjort i internasjonale operasjoner – «Min tur ut». Dette gir barn og ungdom en mulighet til å treffe andre i samme situasjon. Gjensynstreff for avdelinger er også et av senterets tilbud. Dette arrangeres på initiativ fra veteranene selv, og Forsvaret bidrar med tilrettelegging.

Forsvarets veteransenter ivaretar Forsvarets «Åpen dør». Dette er et fast kontaktpunkt for personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner og deres pårørende, primært etter at ettårsprogrammet er over. Gjennom dette tilbudet kan Forsvaret gi råd og veiledning om rettigheter og tilbud i og utenfor Forsvaret.

Både stadig og tidligere tjenestegjørende personell kan ta kontakt med FSAN, ved Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk (NMP) og IMPS, og be om bistand. Denne ordningen omfatter alle som har vært i internasjonale operasjoner, og gjelder livet ut. Det er ikke behov for henvisning. Her kan en få undersøkelse og vurderingssamtale, tilbud om behandling eller henvisning til det sivile helsevesenet. Ved kapasitetsutfordringer prioriteres stadig tjenestegjørende personell, slik at disse kan hjelpes raskt tilbake til operativ tjeneste. Det finnes en reiserefusjonsordning som skal sikre at tilbudet er tilgjengelig for alle i hele landet.

4.3 Veteraners helse og oppfølging i den sivile helse- og omsorgstjenesten

Retten til nødvendig helsehjelp gjelder i den offentlige helsetjenesten i Norge, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kap. 2. Helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å yte tjenester til tilsatte i Forsvaret og personell fra internasjonale operasjoner, på lik linje med befolkningen for øvrig. Den sivile helse- og omsorgstjenesten inneholder hele spekteret fra tilbud om øyeblikkelig hjelp til planlagt bistand og behandling, og har døgnåpne fasiliteter i alle landets regioner. Fastlegen har en sentral rolle i det samlede helsesystemet.

De regionale helseforetakene (RHF) har ansvar for at det gis faglig forsvarlige spesialisthelsetjenester som dekker behovet i befolkningen. Det innebærer at RHFene skal planlegge, organisere og sørge for at tjenestene driftes på en forsvarlig måte. Prinsippene for prioritering i spesialisthelsetjenesten forutsettes å ligge til grunn for helsetjenester til veteraner, som for andre grupper i befolkningen. Det vil si at det er sykdomsbildet eller lidelsen som sådan som ligger til grunn for prioritering og behandling, og at det gjøres ut fra individuelle vurderinger. Nasjonale prioriteringsveiledere er utarbeidet av Helsedirektoratet. Prioriteringsveilederne beskriver også en juridisk bindende frist for når helsehjelpen senest skal starte. Sykehuset Østfold HF ved Moss DPS har for eksempel valgt å etablere et eget tilbud for behandling av veteraner, boks 4.7.

Uavhengig av bakgrunnen for kontakten med helsevesenet, er det å bli møtt med respekt og interesse viktig. Det gjelder på alle nivåer og i alle møter med helsetjenestene, og innebærer en anerkjennelse som i seg selv er helsefremmende. Det er de siste årene systematisk jobbet med kompetanseoverføring knyttet til veteraners situasjon og mulige helseutfordringer, til både spesialisthelsetjeneste og helsetjenester på kommunalt nivå.

4.3.1 Norske veteraners helse

Det finnes omfattende internasjonal forskning på militært personells helse. De siste ti årene har det imidlertid også kommet relativt mye forskning på norsk personell. Dette gjør at man i dag har spesifikk kunnskap om helsetilstanden til norsk personell, og man er ikke utelukkende avhengig av å støtte seg til internasjonal litteratur. FSAN har en sentral rolle i denne forskningen, og har spisskompetanse innenfor områder som militær epidemiologi, militær psykiatri, militærmedisin og kirurgi, samt flymedisin og dykkermedisin i en militær setting. FSAN har aktive forskningsmiljøer integrert gjennom FSANs forskningsråd. Dataene som Forsvaret samler inn lagres i Forsvarets helseregister, som eies av Forsvarsdepartementet og forvaltes av FSAN ved Institutt for Militær Epidemiologi. Forsvarets helseregister ble opprettet for å samle inn data om soldatenes helse i et livslangt perspektiv, se boks 4.6. Også sivile forskningsinstitusjoner kan søke om tilgang til dataene. Det foregår både et formelt og uformelt samarbeid mellom FSAN og forskningsmiljøer ved landets universiteter.

Foto: Onar Digernes Aase, Forsvaret

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) skal bidra til å øke kunnskapen og styrke kompetansen om mennesker som har vært utsatt for vold og traumatisk stress, for å forebygge og redusere helsemessige og sosiale konsekvenser. Arbeidet inkluderer veteraner og deres familiers helse. NKVTS utførte en kompletterende analyse av SSBs levekårsundersøkelse (2012), med fokus på helseperspektiver. Særlig to faktorer forut for tjenestegjøring, motivasjon og forberedelse, viste seg å ha sammenheng med flere forhold ved de militære veteranenes helse- og livssituasjon etter tjenesten. De som vurderte forberedelsene som dårlige, rapporterte i større grad nedsatt helse, nedsatt mestring av livet, nedsatt humør, mindre tilfredshet og økt bruk av legemidler. De rapporterte også i større utstrekning at de var misfornøyde med oppfølgingen i det sivile helsevesenet, og det var mindre sannsynlig at de hadde fått tilbud om samtale med psykolog. Tiltaket har ført til økt kunnskap om betydningen av motivasjon og forberedelse forut for tjenesten.

Psykisk helse

Forskning viser at det store flertallet av norske veteraner fremstår med god psykisk helse etter tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Veteraner er selektert på psykologisk robusthet og god psykisk helse. I denne presumptivt friske populasjonen finner man psykologiske helsevariabler omtrent på nivå med normalbefolkningen. Forekomsten av psykiske plager hos norske veteraner er jevnt over lav sammenliknet med internasjonale veteranstudier. Man ser samtidig en tendens til at veteraner som har opplevd stor grad av belastning eller traumatisk eksponering under tjenesten har større risiko for å utvikle psykiske plager enn de som har opplevd mindre grad av slike belastninger. Framtidige studier bør belyse denne problematikken nærmere.

Afghanistan-undersøkelsen i 2012 viste at 4,4 prosent av veteranene rapporterte om psykiske plager. UNIFIL-undersøkelsen fra 2016 viste at 12,4 prosent av veteranene fra Libanon hadde psykiske plager. De oftest rapporterte plagene var søvnproblemer, angst, posttraumatisk stress, depresjon og alkoholavhengighet. Øvrige studier av norske veteraner fra ulike misjonsland viser en forekomst av psykiske plager på mellom én og 14 prosent.

Enkelte studier har funnet en liten, men ikke statistisk signifikant, økning i selvmord blant norske UNIFIL-veteraner. UNIFIL-veteraner som ble hjemsendt før tiden, rapporterte om mer selvmordstanker enn de som gjennomførte hele tjenesten. Den viste også at de som tjenestegjorde i perioder med høyt konfliktnivå hadde høyere dødelighet pga. transportulykker og selvmord. Tilsvarende studier av norske Afghanistan-veteraner har vist at disse ikke har flere selvmord enn den øvrige befolkningen.

Oppsummert tyder forskningen på at det er visse faktorer som øker risikoen for utvikling av psykiske plager etter tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Blant disse finner man negative livshendelser før deployering, høy stress- og traumeeksponering, samlivsproblemer under deployering, opplevd meningsløshet mht. misjonen, hjemsendelse før tiden, mange deployeringer, samt negative livshendelser eller manglende sosial støtte etter hjemkomst. Når det gjelder spesifikke deployeringsrelaterte stressorer har det tradisjonelt vært mest søkelys på hendelser som innebærer fare for liv og helse. Det viser seg likevel at ikke-farebaserte stressorer er vel så viktige som fare-baserte stressorer for å forstå utviklingen av senere psykiske helseplager hos veteraner. Ikke-farebaserte stressorer kan være for eksempel å være vitne til død eller lemlestede kropper, å se utøvelse av vold mot sivile, eller at man i ettertid tenker at handlinger en har vært med på, eller vitne til, bryter med egne moralske oppfatninger. Skyldfølelse, skamfølelse og vedvarende grubling i etterkant av slike hendelser har fått betegnelsen «moral injury», moralsk skade. «Moral injury» er ikke en diagnose, men kan ha viktige implikasjoner for behandling.

Faktorer som virker beskyttende for utvikling av psykiske plager etter utenlandstjenesten er høyt utdanningsnivå (både sivilt og militært), mestring av stressende situasjoner før tjenesten, høy skåre på personlighetstrekket hardførhet samt god sosial støtte og bredt sosialt nettverk etter hjemkomst. Flertallet av norske veteraner, opptil 80 prosent, rapporterer å oppleve positive personlige og psykologiske endringer som resultat av utenlandstjenesten.

Fysisk helse

Forskning viser at norske veteraner generelt har god fysisk helse. Studier viser at forekomst av kreft blant veteraner er den samme som, eller lavere enn, kreftforekomsten ellers i befolkningen med samme aldersfordeling. De har også lavere totaldødelighet og sykdomsdødelighet. Det kan imidlertid være forskjeller mellom ulike grupper av veteraner. Konsum av tobakk og alkohol er kjente risikofaktorer for dårlig helse. En spørreundersøkelse viste at veteranene røykte og snuste mer, men hadde lavere konsum av alkohol sammenlignet med en kontrollgruppe. Forekomst av lungekreft og alkoholrelaterte kreftformer blant veteraner fra Libanon var tilsvarende som for resten av befolkningen.

I Libanon synes konfliktnivået å ha vært svært høyt de første årene, for så å avta. Veteraner som tjenestegjorde i perioden fra 1978 til 1987, eller under de israelske operasjonene i juli 1993 og april 1996, ble regnet som høyt eksponert for konflikt. De hadde høyere risiko for lungekreft og for å dø av sykdommer generelt, enn Libanonveteraner som ikke tjenestegjorde i disse periodene. Opplevelse av konflikt ser ut til å ha sammenheng med alvorlig kroppslig sykdom.

Utarmet uran ble benyttet i panserbrytende prosjektiler under den første Golfkrigen, i Bosnia-Hercegovina og Kosovo. Etter rapporter om tilfeller av kreft blant europeiske fredsbevarende styrker som hadde tjenestegjort i disse områdene, ble kontakt med utarmet uran vurdert som en helserisiko. I Norge ble det rapportert om tilfeller av hjernekreft blant veteraner fra Kosovo. Dette var angivelig som følge av kontakt med utarmet uran. En undersøkelse viste imidlertid at forekomst av hjernekreft og andre kreftformer ikke skilte seg fra gjennomsnittet i befolkningen. Internasjonalt er det ikke funnet noen sammenheng mellom utarmet uran og kreft.

Blant beskyttende faktorer mot sykdom, skade og død er velfungerende sanitet og feltsykehus. Vaksinasjon er også en viktig faktor, da det gir en god beskyttelse mot sykdommer som i noen tilfeller kan være livstruende. Dette siste er eksemplifisert i en studie blant veteraner fra Libanon, hvor dødeligheten for infeksjoner og parasittære sykdommer var rundt 40 prosent lavere enn ellers i den norske befolkningen.

4.3.2 Nyere forskningsprosjekter

Den senere tid er det startet eller planlagt flere forskningsprosjekter i samarbeid med sivile forskningsmiljøer.

Det vil bli gjennomført en ny Afghanistan-undersøkelse som vil kartlegge de psykologiske langtidskonsekvensene hos personell som tjenestegjorde i Afghanistan i perioden fra 2001 til 2019. FSAN samarbeider blant annet med NKVTS om undersøkelsen.

Et viktig tiltak for å forebygge negative konsekvenser av tjenesten er å kartlegge personellets fysiske og psykiske utvikling både rett etter hjemkomst og over tid. FSAN har ledet arbeidet med å utvikle et opplegg for helsekartlegging av personellet to, seks og åtte år etter tjenesten. Dette vil gi en unik innsamling av helsedata gjennom hele livsløpet i Forsvaret, fra seleksjon til dimisjon, for alt personell. Dette muliggjør forskning med longitudinell design og fokus på hvordan hendelser påvirker helseutviklingen, ikke bare i internasjonale operasjoner. Det er flere andre aktiviteter i Forsvaret som også både er risikofylte og som kan gi fysiske og psykiske plager. Andre avdelinger i Forsvaret, samt Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og flere veteranorganisasjoner har bidratt i arbeidet.

I Norge foreligger det lite kunnskap om hvilke konsekvenser det får for familien at familiemedlemmer deltar i internasjonale operasjoner. Studier fra utlandet viser at partners deltakelse i internasjonale operasjoner kan ha konsekvenser for familien hjemme, da ektefelle eller samboer og deres barn kan påvirkes med hensyn til helse, fungering og levekår. Se for øvrig pkt. 4.4 om regjeringens ivaretakelse av barn og familier. NKVTS har ansvar for gjennomføring av et forskningsprosjekt på veteranfamilier: «Veteraners familier: Psykisk helse og hverdagsliv etter utenlandsoperasjoner.» Studien skal utvikle kunnskap om norske forhold, og om hvilken betydning utenlandsoperasjoner har for veteraners fungering i forhold til familie, barn og andre nære. Undersøkelsen vil også belyse hvilken betydning deres fravær har. Undersøkelsen har som mål å framskaffe kunnskap som er relevant for Forsvarets arbeid med å begrense skadevirkninger på innsatspersonell og deres nærstående ved deltakelse i internasjonale operasjoner. Den skal også gi kunnskap som er relevant for det arbeidet skolen eller velferdstjenester utfører i oppfølgingen av familier hvor mor eller far har deltatt i utenlandsoperasjoner. Planlagt oppstart for forskningsprosjektet er annen halvdel av 2020.

En ny doktorgradsavhandling fra FSAN viser at om lag 80 prosent av soldatene som har vært i Afghanistan rapporterer om personlig vekst etter tjenesten, med høyere mestringstro og selvtillit. Omlag åtte prosent forteller at de har opplevd negative konsekvenser etter tjenesten i Afghanistan. Dette handler særlig om evnen til følelsesmessig nærhet med andre mennesker. Avhandlingen viser en sammenheng mellom det å ha opplevd farefulle situasjoner, som deltakelse i kamphandlinger, og personlig vekst. Sosial støtte etter hjemkomst har stor betydning for om soldatene opplever personlig vekst eller forverring etter tjenesten. Støtte fra omgivelsene kan føre til vekst selv i de tilfellene hvor veteranen ikke ønsker eller klarer å snakke om krigsopplevelsene sine.

Foto: Torgeir Haugaard, Forsvaret

4.3.3 Kompetanseutvikling i helsetjenestene

Det er gjennomført kompetansebygging om veteraners helseutfordringer, både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten de siste ti årene. RVTSene er en ressurs for personell som i sitt arbeid møter mennesker som er berørt av vold og seksuelle overgrep, traumatisk stress, migrasjon eller selvmordsproblematikk. Hovedmålet er å fremme helse og livskvalitet hos de berørte. RVTSene har fått en sentral rolle i å styrke kompetansen og samhandlingen ved behandling av psykiske traumer hos veteraner, og et betydelig antall fagpersoner har deltatt på ulike kompetansehevende tilbud i regi av RVTSene. I samarbeid med Forsvaret har RVTSene i denne planperioden prioritert å utvikle korte kompetansemoduler for å øke bevisstheten og kunnskapen om veteraners helsetilstand og deres familier på kommunalt nivå.

Kurs om veteraners psykiske helse

På bakgrunn av St.meld. nr. 34 (2008–2009) ble en opplæringspakke i militærpsykiatri for leger og psykologer utarbeidet i samarbeid mellom RVTS Øst og FSAN. Opplæringspakken skal bidra til at det tilbys faglig god psykisk helsehjelp både i de kommunale og spesialiserte helsetjenestene etter endt tjeneste i en internasjonal operasjon. Opplæringen ble forankret i handlingsplanen og implementert i alle regioner. I oppfølgingsplanen fikk kurset utvidet målgruppe og tilbys helsepersonell som ofte er i kontakt med veteraner.

En videreutvikling av kurset gjøres nå i regi av RVTS i samarbeid med Forsvaret, relevante fagmiljøer og veteranorganisasjoner. Opplæringspakken på to dager vil gi økt kompetanse om veteraner og deres helseutfordringer, reaksjoner og vanlige diagnoser, samt gjennomgang av behandlingsmetodikk i regi av IMPS i FSAN.

FSAN og IMPS utvikler også et kurs i militærpsykiatri som primært er rettet mot militære ledere og militært helsepersonell, og vil være et supplement til to-dagers kurset. Dette kurset skal være klart i 2020. Et fokus på opplæring av militære ledere i militærpsykiatri er i tråd med NATOs føringer. Mange av temaene som dekkes av militærpsykiatrikurset gjenfinnes i Håndbok i militærpsykiatri, som ble laget som et resultat av tiltak i handlingsplanen fra 2011. Håndboken er sendt ut i over 5 500 eksemplarer. Mellom 90 og 95 prosent av alle fastlegekontorer og flere distriktspsykiatriske sentre (DPS) har mottatt boken.

I 2015 ble prosjektet «Bevisstgjøring av landets DPSer (distriktspsykiatriske sentre)» igangsatt. Det skal bidra til å spre kunnskap om veteraners særskilte behov. Prosjektet er fortsatt pågående i 2020. Denne opplæringen gis til ansatte ved DPSene, inkludert leger og psykologer, og kommer i tillegg til opplæringspakkene.

På kommunalt nivå finnes det veterankontakter som er godt kjent med tilbudet til veteraner i sin kommune, og som kan formidle kunnskap om veteraners situasjon til beslutningstakere og andre tjenesteytere i kommunen, se boks 5.2. Veterankontakten skal være et kontaktpunkt der veteraner og deres familier, og andre instanser, kan ta kontakt for å få råd og veiledning. Kursmodul for kommunale veterankontakter er et dagskurs som RVTSene, i samarbeid med kommuner, tilbyr for å gi lokal støtte og kompetanseheving om veteraner og veteranfamilier. Kurset handler om rollen som veterankontakt og hvordan vedkommende kan bistå veteraner med å få riktig hjelp. Betydningen av anerkjennelse og forebygging vektlegges, i tillegg til vanlige reaksjoner og utfordringer hos veteraner og i veteranfamilien, og strategier for selvhjelp. Skreddersydde moduler er også utarbeidet for andre målgrupper, som beslutningstakere i kommunen, helsepersonell og ansatte i skoler og barnehager.

Det er utviklet en tilpasset kortere kursmodul rettet mot fastleger. Kurset gir en introduksjon til temaet veteranhelse, og er basert på kunnskap om vanlige reaksjoner og vansker hos veteraner og om aktuelle helseforebyggende tiltak.

Kursene i regi av RVTS og FSAN, og samarbeidet om faglige ansvarsområder, vil på kortere og lengre sikt kunne gi nyttige synergier.

De senere årene har det vært arbeidet for å heve den generelle traumekompetansen i hjelpeapparatet. Alle RVTSene har tilbud om kurs og opplæring i traumeforståelse og traumebehandling, og flere sentre har innarbeidet veteraner som tema i sine traumekurs. Innholdet i RVTS-kursene kan også være nyttig i oppfølging av flere grupper av innsatspersonell, og for andre som har vært utsatt for traumer under krig og katastrofer.

Råd og veiledning til helsepersonell

Fastleger og annet helsepersonell som trenger råd og veiledning om oppfølging av veteraner, kan henvende seg til FSAN. Videre kan helsepersonell fra både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten kontakte sitt regionale RVTS for råd og veiledning. Spesialisthelsetjenesten og kommunen har også en gjensidig veiledningsplikt.

Regionale fagnettverk for innsatspersonell

Det er etablert regionale fagnettverk for innsatspersonell i landets helseregioner (inkludert ett i øst og ett i sør). De ledes av RVTSene og er sentrale i kompetanseutvikling og -deling. Formålet er å samle sentrale aktører for å øke samhandlingen og styrke kompetansehevingen lokalt og regionalt innen arbeid for innsatspersonell. Fagnettverkene er bredt sammensatt, med deltakere fra helsetjenestene, FVT, IMPS, familievern, Arbeids- og velferdsetaten og andre tjenesteytere i kommunene. Politiet er invitert til å delta i nettverkene, og deltar pr. 1. mars 2020 i et par av disse. Enkelte fagnettverk har deltakere fra spesialisthelsetjenesten og fra fylkesmannen, noe som har vært svært positivt for å nå ut til både spesialisthelsetjenesten og kommunene. Det arrangeres ett til tre møter hvert halvår i de regionale fagnettverkene.

Nasjonalt fagnettverk

For å styrke det nasjonale samarbeidet på tvers av regionene er det etablert et nasjonalt fagnettverksmøte med en mer strategisk funksjon. Det arrangeres to årlige samarbeidsmøter med lederne fra hvert av de regionale fagnettverkene, i tillegg til deltakere fra Helsedirektoratet, Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Arbeids- og velferdsdirektoratet, NKVTS og Forsvaret. I tillegg kan andre relevante aktører inviteres inn. RVTS Øst koordinerer det nasjonale samarbeidet.

På møtene i det nasjonale fagnettverket besluttes de felles overordnede føringer og prioriteringer for videre arbeid og satsingsområder i de regionale fagnettverkene. Forsvarsfamilier og barn og unge er satsingsområder som opprettholdes også i 2020, sammen med implementering av kompetansemoduler for kunnskapsheving i kommunene.

4.4 Ivaretakelse av barn og familier

Internasjonal tjeneste er for mange et familieprosjekt. De fleste familier har i dag to karrierer. Det er viktig at den som er hjemme har muligheten til å ha en yrkeskarriere, samtidig som den andre tjenestegjør i internasjonale operasjoner.

I løpet av de seneste ti årene har Forsvaret iverksatt tiltak som bidrar til å lette hverdagen for familiene, og som gir foreldre økt trygghet i perioder med mye fraværsbelastning. I 2006 ble Forsvarets familiedirektiv utgitt første gang. Hensikten med direktivet er å sikre en felles standard for ivaretakelse av familiene. Både forrige stortingsmelding, handlingsplanen og oppfølgingsplanen pekte på familienes betydning for personellet, og inneholder tiltak for god familieivaretakelse. Forsvarets oppfølgingsreglement fra 2014, som spesifikt omhandler personell i internasjonale operasjoner, beskriver tiltak som skal sikre en helhetlig ivaretakelse av personellets familier og barn på en god måte.

Tiltak som er gjennomført de seneste årene

Forsvaret skal informere dem som skal gjøre tjeneste i internasjonale operasjoner om den enkeltes rettigheter og plikter, og om andre forhold av betydning. Forsvaret gjennomfører familiesamlinger for personellet og deres pårørende i forkant av utreise til internasjonale operasjoner. Der får familiene informasjon om Forsvarets tilbud og hvilke øvrige instanser de kan støtte seg på i denne perioden. Det legges også til rette for nettverksbygging mellom familiene, da det for mange er nyttig å dele erfaringer og utfordringer med andre i samme situasjon. Ungdom kan få informasjon om oppdraget mor eller far skal delta i, og de får anledning til å dele tanker og erfaringer. Det er utarbeidet et eget informasjonsopplegg for barn og ungdom, ment som støtte til samtaler mellom foreldre og barn om det å reise ut i internasjonale operasjoner.

Forsvaret har utviklet nettsider spesielt rettet mot barn og unge. Nettsidene gir informasjon om de ulike tjenestestedene hvor Norge har soldater, og inneholder blant annet erfaringer og tanker fra andre unge.

Forsvaret tilbyr videre samlivskurs for par hvor den ene parten skal reise ut i internasjonale operasjoner. Kurset gir parene verktøy til å takle de utfordringene en kan oppleve når den ene parten er fraværende over en lengre periode. Kurset tilbys inntil ett år etter hjemkomst.

Forsvaret tilbyr et kontaktpunkt for familiene under hele perioden hvor personellet deltar i internasjonale operasjoner. Dette er et sted man kan komme til med bekymringer, og som kan formidle kontakt til personellet som er ute.

Det gjennomføres familiesamlinger underveis i perioden, dersom familiene har behov for det. På samlingen får familiene informasjon om operasjonsområdet, og de får anledning til å stille spørsmål. Dette tiltaket gir rom for nettverksbygging mellom familier.

Underveis i tjenesteperioden sender Forsvaret en oppmerksomhet hjem til partneren til den som tjenestegjør ute, for å vise at Forsvaret setter pris på den støtten som familiene representerer.

Foto: Hedvig Antoinette Halgunset, Forsvaret

Forsvaret har utarbeidet en informasjonsbrosjyre som beskriver tilbud som personell og deres pårørende kan benytte seg av før utreise og under tjenesteperioden. Familiene får også en brosjyre som omhandler det å komme hjem og å komme sammen igjen som familie. Den sier noe om vanlige reaksjoner hos personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, og hvilke kontaktpunkter personellet og familiene kan benytte seg av også etter tjenesteperioden.

Forsvaret gjennomfører hjemkomstseremonier med utdeling av medaljer etter endt tjeneste. Soldatenes nærmeste pårørende inviteres til å delta.

Forsvaret har utviklet en «Hjemmehelt»-medalje til barn av personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Denne deles primært ut under hjemkomstseremonien. Etter at soldatene har mottatt sine medaljer, mottar barna medaljer på samme høytidelige måte.

Soldatenes nærmeste pårørende inviteres til å delta på «etterlandinger», og mottar mye av den samme informasjonen som den som gis på hjemkomstseremonien.

Forsvaret gir et økonomisk tillegg til dem som deltar i en operasjon i utlandet, og som har omsorg for barn under 18 år. Familietillegget er ment å dekke merkostnader knyttet til å ha barn i husstanden når partneren er ute i internasjonale operasjoner.

Forsvarets veteransenter på Bæreia ved Kongsvinger tilbyr aktiviteter for familiene. Hver sommer arrangeres barnecampen «Min tur ut». Målgruppen er ungdom i alderen 12 til 15 år som har foreldre som skal, er, eller har vært i internasjonale operasjoner. Her møter ungdommene andre med liknende erfaringer, og de kan bygge nettverk.

Forsvaret har, i samarbeid med RVTS, utviklet et kurs rettet mot ansatte i skoler og barnehager. Kurset omhandler hvilke spesifikke utfordringer barn i veteranfamilier kan ha. Videre viser kurset hvilke tilpasninger og tiltak som kan støtte barns læring og mestring. Se forøvrig pkt. 4.3.2 om nyere forskningsprosjekter.

Utfordringer for familiene

Personellets familier påvirkes i stor grad av at et medlem reiser ut i internasjonale operasjoner. Før utreise er det et sterkt fokus på forberedelser og den jobben som skal gjøres ute. Mange familier opplever at mor eller far distanserer seg fra hverdagslivet hjemme allerede før de har reist ut. Familien må ofte etablere nye rutiner, fordi det er ett familiemedlem mindre som kan utføre de praktiske gjøremålene. Mange familier har flyttet nær den forsvarstilsattes tjenestested, og har kanskje fått redusert nettverk og familie som kan avlaste i hverdagen. Lokaliseringen av Forsvarets tjenestesteder på færre små steder kan også gi færre karrieremuligheter for ansattes medflyttere. Dersom partner hjemme har et yrke som krever turnus eller ugunstige arbeidstider, er det en utfordring når den andre er fraværende.

Samlivsundersøkelser i Forsvaret viser at forsvarsfamilier lever med høy belastning i hverdagen. Belastningen er spesielt knyttet til høyt fravær fra hjemmet og stor grad av uforutsigbarhet som følge av lange arbeidsdager, ukependling, øvingsaktivitet samt annen trening og kursing. Tjeneste i internasjonale operasjoner oppleves som en ytterligere belastning for både partner og barn. Undersøkelsene viser at forsvarsansatte har en høyere grad av samlivsbrudd enn befolkningen for øvrig ved flere enn seks deployeringer. I undersøkelsene svarer de forsvarsansatte at tanken på familien er den største belastningen ved å delta i internasjonale operasjoner. De svarer også at det er viktig for dem at partneren har en positiv holdning til Forsvaret. Det er derfor sannsynlig at god familieivaretakelse i Forsvaret kan påvirke personellets trivsel og motivasjon i internasjonale operasjoner i positiv retning.

Familiene er viktige for Forsvaret. Uten deres støtte reduseres den forsvarsansattes evne og vilje til å delta i internasjonale operasjoner. Forsvaret er avhengig av at den som er hjemme er villig til å ta en større belastning i hjemmet i den perioden tjenesten varer. Det har vært en økende erkjennelse av disse problemstillingene i Forsvaret de seneste ti årene. Gjennom god informasjon, tilbud om støtte og tilgjengelige kontaktpunkter, ønsker Forsvaret å bidra til at familiene opplever trygghet. Det er et viktig mål å bygge robuste familier som tåler belastningen. Dette arbeidet må starte før personellet reiser ut i internasjonale operasjoner.

En studie fra 2015 av barn i alderen 6 til 17 år viser at det er en stor følelsesmessig påkjenning for barn når mor eller far reiser ut i internasjonale operasjoner. Barn har stor lojalitet til foreldrene, og holder gjerne sine tanker for seg selv når de ser at de voksne er bekymret. Mange forteller at de ikke ønsker å bry sine foreldre med det de er redde eller lei seg for.

Forsvaret ønsker å ivareta og anerkjenne den innsatsen barna gjør og den belastningen barna opplever når en i nær familie reiser ut i internasjonale operasjoner. De tiltakene som retter seg direkte mot barn og ungdom kan sies å være av anerkjennende art, hvor Forsvaret viser at barna blir sett som pårørende. Foreldre, som barns ressurspersoner, må få oppfølging og veiledning, slik at de kan bidra på en positiv måte i en situasjon hvor de selv opplever belastning.

Dette vil også være et viktig tema i et nytt forskningsprosjekt om veteranfamilier som blir igangsatt i 2020 i regi av NKVTS. Det vil gi økt kunnskap om hvilken betydning tjenesten har for familiene som helhet, og hvilken betydning soldatenes fravær har for familie og barn.

Tjenester rettet mot barn og familier

Alle familier, også veteranfamilier, kan oppleve ulike utfordringer og kriser. Livet i tjenesten og livet i familien er to svært forskjellige situasjoner, med ulik belastning. Med riktig støtte og hjelp kan dette håndteres og konflikter forebygges. Familieverntjenesten har et bredt tilbud og skal hjelpe familier når de har relasjonelle utfordringer. Familievernets arbeid skal hjelpe hele familien, og barn skal bli hørt og få hjelp når de har behov for det. Tjenesten er et gratis lavterskeltilbud og er tilgjengelig i hele landet. For å sikre et helhetlig tilbud til familier med vansker, skal familieverntjenesten samarbeide med andre relevante tjenester.

Familievernkontorene har høyt kvalifiserte familieterapeuter og psykologer som er opptatt av familien som helhet. Relasjonene er i fokus, ikke å diagnostisere enkeltpersoner. Hva er det med samhandlingen i familien som er bra og styrkende for relasjonen, og hva ønsker familien å jobbe med og forbedre? Familievernet gir tilbud om forebyggende samlivskurs og foreldreveiledning.

Erfaringen er at mange veteranpar og veteranfamilier tar kontakt med familievernet noe sent, når problemene allerede er et faktum. Det er derfor viktig å ha fokus på forebygging, forberedelse og beredskap. Det må arbeides mer systematisk med å spre kompetanse fra familievernkontoret på Hamar til de øvrige familievernkontorene i landet. Kontoret samarbeider med flere aktører i Forsvaret.

Foreldrestøttende arbeid

Alle foreldre kan møte små og store utfordringer med omsorgen for barn. For noen er situasjonen mer alvorlig. Det er viktig at foreldre som trenger det får hjelp fra det offentlige eller fra frivillig sektor så tidlig som mulig. For å styrke barn og unges oppvekstsvilkår skal flere foreldre som har behov for det, få støtte og veiledning. Tilbudet skal reflektere mangfoldet i befolkningen og tilpasses ulike gruppers forskjellige behov og forutsetninger. Regjeringens strategi for foreldrestøtte «Trygge foreldre – trygge barn» (2018–2021) skal sørge for at alle foreldre som trenger det, får god og riktig hjelp. Strategien inneholder tiltak for alle foreldre og tiltak for foreldre med særlige behov. Foreldrehverdag.no er en nettressurs fra Bufdir for alle foreldre med barn under 18 år. Nettsiden gir foreldre god veiledning og inneholder blant annet artikler, filmer og podkast om tema som foreldre møter i hverdagen. En rekke kommuner gir tilbud om foreldrestøtte til innbyggerne gjennom tilskuddsordningen Foreldrestøttende tiltak.

4.5 Arbeid og velferdsordninger

Det meste av foreliggende forskning viser at personell som har tjenestegjort i utlandet er en ressurssterk gruppe, og at de fleste klarer seg godt etter tjenesten. Forskningen i dag gir liten indikasjon på at arbeidsledighet eller utenforskap i arbeidslivet er et større problem for veteraner enn for den gjennomsnittlige norske befolkningen. De som har behov for veiledning, utvidet oppfølging eller midlertidig inntektssikring skal få bistand fra Arbeids- og velferdsforvaltningen.

Foto: Torgeir Haugaard, Forsvaret

4.5.1 Tilknytning til arbeidslivet

I Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelse blant veteraner i 2013 kom det fram at veteranene hadde lavere arbeidsledighet og om lag tilsvarende eller lavere nivå av sykmeldinger og uføretrygd enn resten av befolkningen.

Boks 4.8 viser antall og andel av Forsvarets veteraner som mottok ulike ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten i 2019. Videre framgår det i tabellen at de fleste veteranene (rundt 85 prosent) var i arbeid eller utdanning pr. desember 2019, mens rundt 9 prosent mottok alderspensjon eller avtalefestet pensjon (AFP). Resterende 6 prosent har dermed mottatt enten dagpenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra Arbeids- og velferdsetaten. Fordelingen mellom kjønn er ujevn (95 prosent er menn, og 5 prosent er kvinner), hvilket er viktig å merke seg ved sammenligning med Norges befolkning for øvrig. Personell som har tjenestegjort i Libanon, og som er overrepresentert i utvalget (i overkant av 50 prosent), utgjør gruppen med klart høyest andel veteraner som mottok én eller flere ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten.

Ser man nærmere på enkelte ytelser, viser det seg at personell fra internasjonale operasjoner, både kvinner og menn, har høy tilknytning til arbeidslivet sammenlignet med den norske befolkningen for øvrig.

Mindre enn 1 prosent av veteranene, både menn og kvinner, mottok dagpenger pr. desember 2019. Resultatene for ulike tjenesteland er gjennomgående, jf. boks 4.8. Antall mottakere av dagpenger kan for denne gruppen likestilles med antallet som har vært registret som arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten. Ifølge Arbeids- og velferdsetatens arbeidsmarkedsstatistikk var om lag 2,3 prosent av arbeidsstyrken over 20 år helt arbeidsledig pr. desember 2019. Tallet er noe lavere for kvinner enn for menn. Til sammen ser det ut til at veteraner i mindre grad har behov for midlertidig inntektssikring fra Arbeids- og velferdsetaten på grunn av arbeidsløshet.

Andelen blant Forsvarets veteraner som mottok arbeidsavklaringspenger pr. desember 2019 ligger på rundt 1 prosent blant både menn og kvinner, og ser dermed også ut til å være et godt stykke lavere enn andelen i den norske befolkningen for øvrig. Her ligger andelen i Norges befolkning over 20 år i underkant av 3 prosent blant menn, og om lag 4 prosent blant kvinner.2

Andelen veteraner som mottok uføretrygd, ligger på 4,6 prosent pr. desember 2019 (4,7 for menn og 3,4 prosent for kvinner). Sammenliknet med menn (8,4 prosent) og kvinner (12,4 prosent) i den norske befolkningen mellom 18 og 67 år i samme periode, ligger veteraner godt under gjennomsnittet.3 De fleste veteraner er mellom 30 og 60 år gamle. Et noe høyere resultat for ytelsen uføretrygd, særlig blant dem som tjenestegjorde i Libanon (7,7 prosent), kan delvis forklares med økt andel eldre veteraner i populasjonen. I tråd med trenden i den norske befolkningen for øvrig, mottar flere av de eldre veteranene uføretrygd.

I følge Arbeids- og velferdsdirektoratet lå legemeldt sykefravær for veteraner som er arbeidstakere på 3,3 prosent i de første tre kvartalene i 2019 (3,2 prosent blant menn og 5,4 prosent blant kvinner). Dette er noe lavere enn for gjennomsnittet blant sysselsatte i Norge i samme periode, der sykefraværsprosenten ligger på 4,9 prosent (3,6 prosent blant menn og 6,3 prosent blant kvinner). Bare blant veteraner som tjenestegjorde i Libanon er sykefraværet noe høyere (4,2 prosent).4

Foto: Torgeir Haugaard, Forsvaret

Til tross for at det finnes variasjoner mellom ulike tjenesteland, ser det ut til at veteraner i mindre grad har behov for midlertidig inntektssikring fra Arbeids- og velferdsdirektoratet enn den norske befolkningen for øvrig. Dette er i samsvar med resultatene i SSBs levekårsundersøkelse i 2013. Sammenliknet med opplysningene som Riksrevisjonen la fram i 2012, viser statistikk fra 2019 at det har vært en positiv utvikling blant veteraners tilknytning til arbeidslivet.

De fleste som har vært i tjeneste i utlandet har en unik bakgrunn og mye å bidra med i arbeidslivet. Det er lite som tyder på at tjenesten i betydelig grad bidrar til lavere yrkesaktivitet eller svekker arbeidsforholdene. I følge SSBs undersøkelse fra 2013 jobber en stor del av forsvarsveteranene heltid, spesielt kvinner. Det trekkes fram at forsvarsveteraner opplever like mye støtte og tilbakemelding i jobben som før tjenesten, mens politiveteraner opplever mer støtte etter tjenesten i utlandet. En undersøkelse Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) gjorde om norsk politi i internasjonal tjeneste i 2017 viser at mange av dem som har vært i internasjonal tjeneste likevel mener at deres erfaring i liten grad har hatt positiv innvirkning på karrieren hjemme. De opplever at de sitter med viktig kompetanse som bør synliggjøres når de prøver å finne sin plass i et sivilt arbeidsliv.

Videre trekkes det fram i SSBs undersøkelse at negative opplevelser i tjenesten i noen grad kan øke faren for å falle ut av arbeidsmarkedet. Noen sliter med psykiske plager eller andre helseutfordringer, eller har behov for bistand til å finne seg en jobb. De som står i slik en utfordrende periode i livet har rett til oppfølging fra arbeids- og velferdsforvaltningen.

4.5.2 Arbeidsrettete tjenester

På bakgrunn av ordning for militært tilsatte (OMT) i Forsvaret skal flere tilsettes på varig basis i Forsvaret. For dem som likevel slutter er Forsvaret bevisst på å tilrettelegge for at veteranenes kompetanse kan gjøres mer synlig overfor sivile arbeidsgivere. Ett eksempel er et prosjekt mellom Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Forsvaret med å utarbeide kompetansebeskrivelser for veteraner. Dette skulle gjøre det lettere for veteranene å synliggjøre sin kompetanse fra Forsvaret for arbeidsgivere i sivil sektor. I tillegg tilbyr Forsvaret karriereskiftekurs. Likevel kan overgangen til det sivile arbeidslivet være utfordrende for noen av dem som har vært ute.

I disse tilfellene tilbyr Arbeids- og velferdsetaten arbeidsrettede tjenester for å bistå personer som trenger hjelp til å komme i arbeid. Dette omfatter både ordinære arbeidssøkere og personer som står lenger unna arbeidsmarkedet, og som har et mer omfattende oppfølgingsbehov. Alle brukere som ønsker eller trenger bistand rettet mot arbeid, skal ifølge lov om arbeids- og velferdsforvaltningen § 14 a få oppfølging ved vurdering av sitt behov for bistand for å beholde eller skaffe seg arbeid. Videre skal brukerens mål fastsettes, og nødvendige virkemidler for å nå målet identifiseres. Det vil si at alle brukere som omfattes av lovens § 14 a, har rett til vedtak om oppfølging.

NAV Arbeidsrådgivning (ARK) finnes i alle fylker. ARK skal yte bistand til personer som har et bistandsbehov som ikke kan imøtekommes ved det lokale NAV-kontoret. I ARK-enhetene er det i hovedsak ansatte med psykologisk og pedagogisk kompetanse som tilbyr tjenester som for eksempel utredning, endringsarbeid eller støtte ved arbeidsevnevurdering. I 2016 ble det ansatt en egen veterankontakt i Arbeids- og velferdsetaten for Oslo og Akershus som ble lagt til ARK i Oslo, for å kunne gi veteraner tilpasset arbeidsrettet oppfølging. Det vises til nærmere omtale av denne prøveordningen under 4.5.4.

Noen av dem som har vært ute, vil ha behov for utvidet individuell oppfølging. Dette gjelder særlig dem som sliter med senskader eller psykiske helseplager. Videre er det andre som trenger kompetanseheving. Arbeids- og velferdsetaten satser, i samarbeid med blant annet utdannings- og helsemyndighetene, på ulike tiltak for å bidra til at flere med nedsatt funksjonsevne eller «hull» i CV-en skal komme over i ordinær jobb, eller få tilpasset opplæring. Inkluderingsdugnaden omfatter blant annet tiltak under innsatsområdene arbeid og psykisk helse eller opplæring. En sentral ordning er individuell jobbstøtte (IPS), som omfatter koordinert arbeidsmarkeds- og helsebistand hvor kommunen, spesialisthelsetjenesten og Arbeids- og velferdsetaten samarbeider tett.

IPS kan være et nyttig tilbud for personer som har vært ute i internasjonale operasjoner, og som sliter med psykiske helseplager eller med å få jobb i det sivile arbeidslivet etter endt tjeneste. I 2014 startet NHO Service og Forsvaret i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten opp et «veteranprosjekt» for blant annet å prøve ut oppfølgingsmetodikken IPS overfor veteraner.

Personell med belastninger og skader får rådgiving og tilpasset arbeidstrening gjennom inkluderings- og arbeidsbedrifter i NHO Service (tidligere attføringsbedrifter) gjennom prosjektet «Ringer i vannet». Personell uten skader og belastninger kobles til bemanningsbedrifter som vil bidra med å oversette militær kompetanse til sivil kompetanse, samt synliggjøre hvilke behov for arbeidskraft næringslivet i Norge har i dag. I evalueringsrapporten for oppfølgingsplanen er det trukket fram at NHO Service har kapasitet til å hjelpe flere, men at de ofte ikke har kjennskap til hvem som har behov for oppfølging. Det understrekes at det er viktig at veteraner får informasjon om tilbudet Forsvaret og Arbeids- og velferdsetaten kan gi.

Generelle effektiviseringsgrep i Arbeids- og velferdsforvaltningen har bidratt til økt oppmerksomhet om oppfølging av brukere som trenger det mest. I tillegg ble det i de seneste 10 årene tatt flere grep for å bygge opp særskilt kompetanse i Arbeids- og velferdsetaten når det gjelder personellets behov. Nedenfor oppsummeres noen av de viktigste grepene.

4.5.3 Kompetansemiljøet i NAV Elverum

Etableringen av et eget nasjonalt kompetansemiljø for veteransaker (KMV) ved NAV Elverum har vært et viktig element for å bygge opp kompetanse i Arbeids- og velferdsetaten når det gjelder ivaretakelse av særskilte behov som kan oppstå etter endt tjeneste. Kompetansemiljøet er opprettet som en del av «Pilotprosjekt Østerdalen» i 2011 – et samarbeid mellom Forsvaret, Arbeids- og velferdsetaten og kommunene Åmot og Elverum.

Miljøet består av tre ansatte med kompetanse på veteranområdet og har en informasjons- og veiledningsrolle overfor andre enheter i Arbeids- og velferdsetaten, Forsvaret og andre eksterne samarbeidspartnere. Kompetansemiljøet er også tilgjengelig for spørsmål fra brukere over hele landet. Tilbudet oppleves som et positivt og nyttig grep for intops-personell og deres pårørende. Den enkelte veteran kan ta direkte kontakt. I 2017 fikk kompetansemiljøet tildelt Forsvarsmedaljen for godt veteranarbeid.

Det satses også i stor grad på forebyggende arbeid. Kompetansemiljøet deltar på «mellom»- og «etterlandinger» samt avslutningssamlinger, som er en del av Forsvarets ettårsprogram. Totalt utgjør det ca. 20 samlinger pr. år. Antall deltakere varierer fra 20 til 300 pr. samling, og består av tidligere og stadig tjenestegjørende personell. Samlingene er en viktig arena for å kunne bidra med informasjon om Arbeids- og velferdsetatens tjenester, og om eventuelle rettigheter og krav på et tidlig tidspunkt. Det gis blant annet informasjon om rettigheter til dagpenger, yrkesskadeerstatning og sykepenger. I tillegg blir det orientert om at KMV gir råd og veiledning til veteranene og NAV-kontorene, som har oppfølgingsansvaret, og om ulike måter å komme i kontakt med Arbeids- og velferdsetaten på.

Videre har kompetansemiljøet vært en viktig samarbeidspart i tverrsektorielt samarbeid, f.eks. med RVTSene. For at Arbeids- og velferdsetaten også i framtiden skal kunne gi et godt tilbud til denne brukergruppen, er det viktig å fortsette det gode tverrsektorielle samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten, Forsvaret og andre samarbeidsparter i det sivile hjelpeapparatet. Kompetansemiljøet er videreført og følger ordinære styringslinjer i Arbeids- og velferdsetaten.

Til tross for at KMV har en viktig rolle i Arbeids- og velferdsetatens oppfølging av personell, er det fortsatt det lokale NAV-kontoret som har hovedansvaret. Veilederne i det lokale NAV-kontoret er de som best kjenner det samlede tjenestetilbudet i kommunen, og som har kunnskap om det lokale arbeidsmarkedet. Derfor er det viktig at vedtak om oppfølgingsbistand for å komme i arbeid, og som gjelder den enkelte veteran, fattes lokalt. Et godt samarbeid mellom KMV, lokale NAV-kontorer og andre spesialiserte enheter i Arbeids- og velferdsetaten er derfor avgjørende for å kunne tilby god oppfølging og veiledning. Det er viktig at kompetansemiljøet ved NAV Elverum i enda større grad blir kjent, både blant brukerne og internt i Arbeids- og velferdsetaten.

4.5.4 Prøveprosjekt «Veterankontakt» i Oslo og Akershus

I 2016 ble det startet et prøveprosjekt med en statlig veterankontakt i Oslo og Akershus. Formålet med prosjektet var å tilby et supplement til kompetansemiljøet ved NAV Elverum og å sikre veteraner et bedre tilbud. Det ble lagt stor vekt på at veterankontakten skulle ha militærfaglig kompetanse. I en prøveperiode på om lag to og et halvt år bisto veterankontakten brukere i samtaler ved Arbeids- og velferdsetaten lokalt og ved saksdrøfting med forskjellige forvaltningsenheter.

Erfaringer fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at prosjektet fikk gode tilbakemeldinger fra veteranene og deres pårørende. Det ble satt stor pris på muligheten til personlig veiledning. Videre var veterankontakten en viktig brobygger mellom NAV-enheter og aktører i Forsvaret og helsesektoren. Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser imidlertid at antallet enkeltsaker som ble håndtert i denne perioden var nokså lavt. Den vesentligste delen av veterankontaktens ressurser ble brukt til å gi veiledning om økonomiske rettigheter knyttet til ulike ytelser. Oppgavene skilte seg derfor ikke i vesentlig grad fra de oppgavene som kompetansemiljøet i Elverum håndterer.

I 2019 ble det besluttet at prøveordningen skulle videreføres i to år fra 2020. Det skal samtidig gjennomføres en evaluering av ordningen. I lys av regionreformen fikk veterankontakten ansvar for både Oslo og Viken fylkeskommune. Formålet med evalueringen vil være å få bedre kunnskap om kompetansen i Arbeids- og velferdsetaten i oppfølgingen av personell som har deltatt i internasjonale operasjoner etter ti år med styrket innsats på flere nivåer.

4.5.5 Spesialisering av ytelsesforvaltning

I de seneste årene har det blitt gjennomført en rekke effektiviserings- og omorganiseringsprosesser i Arbeids- og velferdsforvaltningen, med formål å kunne gi bedre tjenestetilbud til brukerne og øke kvaliteten i ytelsesforvaltingen. Dette vil også veteraner som søker om ulike ytelser eller som har behov for tettere arbeidsrettet oppfølging kunne dra nytte av.

Siden 2013 er det gjennomført et stort løft med spesialisering av ytelsesforvaltningen og saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsforvaltningen. Uføretrygdsaker som kan identifiseres som veteransaker ble da lagt til NAV Arbeid og ytelser Lillehammer. Fra april 2016 er yrkesskade- og mén-erstatningssaker knyttet til veteraner samlet i én enhet i Oslo. Her blir sakene behandlet av en mindre gruppe medarbeidere, som samarbeider tett med kompetansemiljøet, SPK og NAV Arbeid og ytelser Lillehammer. Etaten har også vært i dialog med SPK for å justere og tilpasse samhandlingsrutiner. Spesialiseringen av ytelsesforvaltningen innebærer en sentralisering til større og mer robuste fagmiljøer som skal bidra til lik behandling av sakene.

Foto: Gabriel J. Lund, Forsvarsdepartementet

I 2018 ble det utviklet nye rutiner som legger til grunn en tettere dialog med veteran og advokat, for å avklare hvordan man best kan utrede yrkesskade- eller mén-erstatningssaken. Hovedsakelig forsøker Arbeids- og velferdsetaten å samordne innhenting av dokumenter og erklæringer med SPK. Dersom veteranen selv ønsker å sende inn grunnlagsdokumentasjonen direkte til Arbeids- og velferdsetaten, vil Arbeids- og velferdsetaten kunne vurdere å innhente en spesialisterklæring tidligere.

De fleste veteransakene dreier seg om å vurdere om psykisk sykdom skyldes internasjonal tjeneste. Sakenes opphav kan ligge til dels langt tilbake i tid. Det stiller store krav til innhenting av grunnlagsdokumentasjon, som journaler fra fastlege. I tillegg vil spesialistens vurderinger være krevende. I mange tilfeller er det også nødvendig å innhente vurdering fra rådgivende leger.

Arbeids- og velferdsdirektoratet anser den samlede kvaliteten i saksbehandlingen som vesentlig bedre i dag enn før spesialiseringen. Den spesialiserte saksbehandlingen har ført til gode rutiner, økt kvalitet og tettere dialog mellom brukere, veiledere og advokat.

I kvalitetsrapporter fra NAV Klageinstans har det vært rapportert særskilt om psykiske belastningsskader etter utenlandstjeneste i 2017 og 2018. NAV Klageinstans har fulgt opp enkelte forhold nærmere. Dette gjelder medisinsk utredning, bevisvurdering og meldefrister. I følge rapportene ble svært få av disse sakene omgjort i klageinstansen i 2018. NAV Klageinstans kommer fortsatt til å ha fokus på disse sakene.

4.6 Erstatnings- og kompensasjonsordninger for veteraner

4.6.1 Oversikt over de ulike ordningene

Personell som deltar, eller har deltatt i, internasjonale operasjoner har økonomiske rettigheter etter en rekke regelverk. Ved siden av krav på ytelser etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, gjelder egne erstatnings- og kompensasjonsordninger for personer som tjenestegjør i internasjonale operasjoner.

I 2005 ble det innført en billighetserstatningsordning. Hensikten var å yte bedre økonomisk støtte til personer som får psykiske belastningsskader, som følge av tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. For å ha krav på billighetserstatning må veteranen være påført en psykisk belastningsskade, som følge av tjeneste i en internasjonal operasjon. Maksimal utbetaling etter billighetserstatningsordningen er 6 G. Om lag 150 millioner kroner er utbetalt etter denne ordningen. Veteraner kan samtidig søke om kompensasjon etter en kompensasjonsordning.

1. januar 2010 ble det i dagjeldende forsvarspersonellov innført et lovfestet objektivt erstatningsansvar for staten ved skader eller sykdom, som følge av tjeneste i en internasjonal operasjon etter dette tidspunktet. Dette ansvaret fremkommer i dag av forsvarsloven § 55. Hovedbegrunnelsen for innføring av det lovfestede objektive ansvaret var at det i 2005 ble innført en generell beordringsadgang til internasjonale operasjoner for befal, vervet personell og sivilt tilsatte i forsvarspersonelloven.5 Beordringsadgangen er videreført i forsvarsloven § 49.

Lovfestingen av et objektivt ansvar må også ses i lys av at personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner til tider oppholder seg i meget risikofylte områder og under krevende forhold. Opplevelser personellet har kan gi økt risiko for psykiske belastningsskader. I slike situasjoner har Forsvaret et ansvar som går lenger enn det ansvaret som påhviler de fleste andre arbeidsgivere. Dette gjelder særlig hvis skade og økonomisk tap oppstår som følge av tjenesten. Lovgiver ønsket å slå fast at det er staten som skal bære det økonomiske ansvaret for skader og sykdommer som påføres deltakere i internasjonale operasjoner. Det lovfestede objektive ansvaret ble også begrunnet med at myndighetene og samfunnet, ved en slik lovgivning, anerkjenner og verdsetter innsatsen til personellet som deltar i internasjonale operasjoner, og at den således også har symbolverdi.

Før det lovfestede objektive ansvaret ble etablert, måtte erstatningskrav utover det som ble favnet av yrkesskadeforsikringsloven forankres i det ikke-lovfestede objektive ansvaret. Dette ansvarsgrunnlaget er utviklet gjennom rettspraksis over tid, og bygger blant annet på en helhetlig, skjønnsmessig vurdering. Dette skapte lite forutsigbarhet, og førte til at det ofte oppsto konflikter mellom arbeidsgivere og tidligere arbeidstakere i forbindelse med krav.

Ved utmåling av erstatning etter forsvarsloven § 55 legges nivået i protokoll 15. november 2017, som er en sentral særavtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og hovedsammenslutningene om forsikringsordninger ved tjenestegjøring i internasjonale operasjoner, til grunn. Det vil si at skadelidte ved 100 prosent uførhet har krav på erstatning tilsvarende 65 G. Dersom yrkesskadeforsikringslovens utmålingsregler gir krav på et høyere erstatningsbeløp, skal disse benyttes.

I forbindelse med innføringen av det lovfestede objektive ansvaret for skader påført fra og med 1. januar 2010, ble det også innført en særskilt kompensasjonsordning for militært personell som har blitt påført psykiske belastningsskader under tjeneste i en internasjonal operasjon i perioden 1. januar 1978 og fram til 31. desember 2009. Vilkårene er at vedkommende har pådratt seg varig psykisk belastningsskade som følge av tjenestegjøring i en internasjonal operasjon som har medført varig ervervsmessig uførhet. Ordningen framkommer av en egen forskrift fastsatt med hjemmel i Stortingets årlige budsjettvedtak, og trådte i kraft 1. januar 2010. Maksimal erstatning etter den særskilte kompensasjonsordningen er 65 G.

Ordningen ga opprinnelig kompensasjon på 35 G ved 100 prosent ervervsmessig uførhet med lempeligere beviskrav enn det lovfestede objektive ansvaret i forsvarspersonelloven, men ble fra 2012 utvidet til 65 G, dersom de samme beviskrav og bevistema som gjelder etter det lovfestede objektive ansvaret i forsvarspersonelloven er oppfylt.6 Forsvarsdepartementet opprettet i 2011 en uavhengig klagenemnd for ordningen.

I perioden 2010–2019 har 817 veteraner søkt om kompensasjon. 339 veteraner har fått innvilget kompensasjon, og til sammen er det utbetalt om lag 1,5 milliarder kroner i kompensasjon. Flertallet av de veteraner som har fått kompensasjon tjenestegjorde i Libanon, mens enkelte veteraner har tjenestegjort på Balkan, i Afghanistan eller i andre land. De samlede utbetalinger er vesentlig høyere enn det som ble lagt til grunn da ordningen ble innført.

Det har vært en reduksjon i utbetalinger av kompensasjon de siste årene, fra i overkant av 200 millioner kroner i 2014 til 48 millioner kroner i 2018. Dette forklares med at mellom 70 og 80 prosent av søkerne de siste årene har fått avslag. Årsaken til dette er at mange av sakene som nå kommer inn til SPK, fremmes på et svakere bevismessig grunnlag enn tidligere. Samtidig er andelen innkomne kompensasjonssøknader fortsatt stabilt høyt – fra 55 søknader i 2014 til 53 i 2018.

4.6.2 Gjennomgang og vurdering av erstatnings- og kompensasjons- ordningene

Forsvarsministeren besluttet i 2018 at det skulle nedsettes en arbeidsgruppe som skulle foreta en helhetlig gjennomgang og vurdering av de eksisterende erstatnings- og kompensasjonsordningene for veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner. Dette var i tråd med uttalelsene fra en enstemmig utenriks- og forsvarskomité i Innst. 7 S (2017–2018), jf. Prop. 1 S (2017–2018).

I 2019 gjennomførte en ekstern arbeidsgruppe en slik gjennomgang. Arbeidsgruppens konklusjon var at innføringen av ordningene har gitt økt anerkjennelse og styrket veteranenes rettigheter og erstatningsrettslige vern. Arbeidsgruppen mente at erstatnings- og kompensasjonsordningene stort sett fungerer tilfredsstillende. Dette var bakgrunnen for at det ikke ble foreslått noen endringer i kompensasjonsordningene. For å oppnå større oversiktlighet foreslo arbeidsgruppen å lage et samlet regelverk i en forskrift som hjemles i forsvarsloven § 55. Den nye forskriften viderefører i grove trekk det materielle innholdet som følger av dagens forskrifter. Arbeidsgruppen gikk kritisk gjennom alle materielle vilkår for kompensasjon. Arbeidsgruppen mente at de alminnelige vilkårene for foreldelse ikke er godt tilpasset veteranenes spesielle situasjon, og foreslo derfor en særregel om starttidspunktet for foreldelsesfristen, hvilket vil gjøre det lettere for veteraner å søke erstatning i tide. Denne regelen bør, etter flertallets syn, kun gjelde for skader oppstått fra og med 1. januar 2010. Arbeidsgruppen vurderte også de prosessuelle reglene på området. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder i dag for behandling av saker etter den særskilte kompensasjonsordningen. Arbeidsgruppen forslo at disse også skal gjelde for saker etter forsvarsloven § 55.

Klager over vedtak om kompensasjon og billighetserstatning blir behandlet i en egen klagenemnd, administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. Det er ikke klageadgang for saker etter det lovfestede objektive erstatningsansvaret i forsvarsloven § 55. Årsaken til at en slik klageadgang foreløpig ikke er etablert, er i hovedsak at bevis- og årsaksspørsmålene for skader etter 2010 ikke har vært ansett for å by på de samme utfordringene som i eldre saker. I Innst. 28 S (2018–2019) fremhevet stortingsflertallet at det kan ta mange år før psykiske krigsskader viser seg, også med utgangspunkt i hendelser etter 1. januar 2010.7 På denne bakgrunn ble det besluttet at en klageordning skal innføres for saker om psykiske skader etter forsvarsloven § 55. Arbeidsgruppen har, i henhold til stortingsvedtaket og mandatet, utredet en rekke alternative klageordninger, og anbefalt en modell. Denne modellen innebærer at behandlingen av klagesakene etter forsvarsloven § 55 legges sammen med kompensasjons- og billighetserstatningssakene til en permanent klagenemnd med samme sammensetning og kompetanse som dagens klagenemnd.

Arbeidsgruppen foreslo at saksbehandlingen i første instans skulle bli værende hos SPK. Videre skulle sekretariatfunksjonen for nemnda løftes ut av Forsvarsdepartementet og overlates til Statens sivilrettsforvaltning (SRF). Et sentralt hensyn bak dette forslaget var at en flytting av sekretariatet fra Forsvarsdepartementet til SRF ville markere sivilsamfunnets ansvar for de skadde veteranene. I tillegg til øvrig virksomhet fungerer SRF som sekretariat for flere instanser. Dette medfører bred erfaring og etablert infrastruktur for den typen oppgaver som overtakelse av sekretariatsfunksjonen i veteransakene ville innebære. Arbeidsgruppen anså det også som en fordel at SRF, gjennom sitt virkeområde, allerede har erfaring fra saker som likner erstatningssakene for veteraner.

Arbeidsgruppen vurderte hensiktsmessige benevnelser på erstatningsordningene for indirekte å gi veteranene høyere anerkjennelse. Det var arbeidsgruppens syn at navnet bør gi assosiasjoner til operasjoner i utlandet. Ord som «krigspensjon» og liknende har i de siste tiår vært forbeholdt veteraner fra andre verdenskrig. Det er ikke uproblematisk å bruke samme betegnelse på en helt annen gruppe fra en annen generasjon. Arbeidsgruppen landet på begrepet «intopserstatning». Dette er en erstatning som tilkommer veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner. Betegnelsen «intops» anvendt for internasjonale operasjoner er godt innarbeidet i Forsvaret og blant veteranene. «Intopserstatning» er en god og dekkende betegnelse på ordningene, som er egnet til å gi økt anerkjennelse.

Gruppen foreslo også enkelte regler til styrking av kontradiksjonen i prosessen, i tillegg til regler om styrking av veteranenes rettsikkerhet i forbindelse med bruk av sakkyndige utredninger. Det foreslås at utgiftene til advokat skal beregnes ut fra en timesats tilsvarende den til enhver tid gjeldende salærsatsen fastsatt av Justisdepartementet i medhold av forskrift 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater m.v. § 2. Samtidig foreslås å innføre en særskilt bestemmelse som sier at advokaten ikke kan kreve eller motta ytterligere vederlag av veteranen for den del av saken der utgiftene dekkes etter forskriften. Arbeidsgruppen foreslår videre at det gis adgang for domstolene til å foreta full realitetsprøving og treffe nye avgjørelser i sakene. Det foreslås også at erstatning etter forsvarsloven for fremtiden skal utgå fra kap. 471 post. 71 på statsbudsjettet, for å markere sivilsamfunnets ansvar. Samtidig foreslås at utbetalinger etter den særskilte kompensasjonsordningen utgår fra kap. 1792 Norske styrker i utlandet.

Arbeidsgruppens undersøkelser viser at den praksis som er utviklet i klagenemnda og SPK vedrørende årsakssammenheng, skiller seg noe fra årsaksvilkåret i alminnelig erstatningsrett. Det er derfor foreslått en endring i de materielle vilkårene i forskriftene som kan fange opp den nevnte utviklingen i praksis.

Regjeringen støtter arbeidsgruppens foreslåtte modell for ny klageordning, forslaget om å flytte sekretariatet til SRF og forslaget om å innføre begrepet «intopserstatning», se kapittel 8. Øvrige anbefalinger fra arbeidsgruppen vil vurderes nærmere i Forsvarsdepartementet.

4.6.3 Saksbehandling i SPK

Fra januar 2010 fikk SPK, på vegne av Forsvarsdepartementet, ansvar for å behandle saker etter forskrift 22. desember 2009 nr. 1768 om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningskader.

Riksrevisjonens undersøkelse av ivaretakelse av veteraner fra internasjonale operasjoner, jf. Dok. 3:9 (2013–2014) og Innst. 42 S. (2014–2015) til Stortinget, påpekte bl.a. at behandlingen av erstatningssakene tok til dels lang tid. Dette dannet grunnlag for målet i oppfølgingsplanen om at saksbehandlingstiden i SPK skulle reduseres, og at kompensasjons- og erstatningsordningene skulle gjennomgås og forenkles. En rekke tiltak i SPK ble satt i verk som følge av dette.

Forsvarsdepartementet har, i samråd med Arbeids- og sosialdepartementet og SPK, utarbeidet retningslinjer for å forsterke styringen og forvaltningen av den særskilte kompensasjonsordningen. Forsvarsdepartementet har etablert faste månedlige kontaktmøter med SPK, hvor Arbeids- og sosialdepartementet normalt deltar, for å følge opp styringen og forvaltningen av kompensasjonsordningen. Møtene gir god oversikt over status og utfordringer når det gjelder behandlingen av kompensasjonssakene.

SPK har lagt Forsvarsdepartementets retningslinjer til grunn for forvaltning av kompensasjonssakene. SPK har utarbeidet skriftlige saksbehandlingsregler, herunder innført rutiner for purring på etterspurt dokumentasjon og rutiner for valg av spesialist. SPK fikk i 2015 et nytt saksbehandlingssystem som bidro til ytterligere effektivisering av saksbehandlingen.

Saker som er klare for behandling, det vil si at varig ervervsmessig uførhet er fastslått slik at SPK kan starte prosessen med dokumentasjonsinnhenting og spesialistvurdering, vil ta ca. ett år. Andre saker kan ta lengre tid, blant annet fordi SPK da må avvente kartlegging av helsetilstand og arbeidsavklaring før varig ervervsmessig uførhet kan fastslås. SPK fatter i gjennomsnitt vedtak innen fire uker etter at all nødvendig dokumentasjon, herunder spesialisterklæringen, er mottatt.

Det er viktig for begge parter at spesialisterklæringene holder høy kvalitet. For å øke kompetansen i å utferdige psykiatriske spesialisterklæringer i saker hvor personell fra internasjonale operasjoner søker om erstatning, har det blitt tilbudt kurs i sakkyndig arbeid. Målgruppen for kurset har vært spesialister i klinisk psykologi og psykiatri. Det har blitt gjennomført to kurs, ett i 2014 i regi av RVTS Øst og ett i 2016 i regi av RVTS Nord. Oppslutningen om kursene i spesialisthelsetjenesten kan sies å ha vært relativ lav. Kursene har likevel bidratt til kompetanseheving for tjenesteytende etater som er i kontakt med veteraner.

Alt i alt har tiltakene ført til høyere effektivitet og bedre kvalitet i saksbehandlingen i SPK. I sin oppfølgingsrapport i 2018 konstaterte Riksrevisjonen at forvaltningen hadde iverksatt tiltak for å følge opp Riksrevisjonens merknader i forvaltningsrevisjonene. Saksbehandlingen av veteransakene skjer nå uten ugrunnet opphold. Sakene omfatter ofte vanskelige årsaks- og bevisvurderinger, da tjenestegjøringen i mange tilfeller ligger langt tilbake i tid – det kan være så langt tilbake som til 1978. Noen saker kan av den grunn ta lenger tid enn fire uker å vurdere.

For å sikre ensartet praktisering av kompensasjonsordningen går SPK rutinemessig gjennom nye vedtak fra klagenemnda for å fange opp eventuelle motsetninger og uoverensstemmelser mellom SPKs praktisering og klagenemndas forståelse av regelverket. Utfall av saker ført for klagenemda og for rettsapparatet er også fast tema i SPKs månedlige kontaktmøter med Forsvarsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet. Medholdsandelen i SPKs favør i klagenemdas vedtak har siden 2014 ligget på om lag 75 prosent. En utfordring i dag er at det kan ta lang tid å få klagebehandlet SPKs vedtak i klagenemnda. Normal saksbehandlingstid er om lag ett år.

Foto: Politidirektoratet

4.7 Politiets ivaretakelse av personellet

Før internasjonal tjeneste

Politiet rekrutterer kun egne fast ansatte til utenlandstjeneste. Disse skal tilbake til sin stilling etter endt utenlandstjeneste. Politidistrikter og særorganer, sammen med Politidirektoratet, har et oppfølgingsansvar for personellet som blir sendt ut.

Politiet utarbeider informasjonsmateriell som omtaler rettigheter, støtte og tilbud til personellet og deres familier før, under og etter tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Det inneholder også informasjon om hvor personellet og deres familier kan henvende seg ved behov. Informasjonsmateriellet blir sendt ut til personellet og deres pårørende før deployering. I forkant av deployering gjennomfører politiet forberedende kurs og misjonsspesifikk trening for personellet. De får blant annet informasjon fra medisinsk personell om normale reaksjoner og faresignaler etter tjeneste i internasjonale operasjoner. På en av disse samlingene blir nærmeste pårørende invitert. Under samlingen gis det relevant informasjon og opplyses om kontaktpunkter i politiet for de pårørende under deployeringsperioden. Samlingen gir dessuten mulighet for nettverksbygging mellom pårørende. Reise og opphold blir kompensert økonomisk.

For personell som skal tjenestegjøre i Frontex, se kapittel 3.6.1, er det i samarbeid med de andre medlemslandene utarbeidet en «Mental Health Strategy» som anbefaler ulike former for ivaretakelse av personell før, under og etter tjenesten med tydelig ansvarsfordeling. Denne innbefatter også Frontex’ ivaretakelse av personell under internasjonal tjeneste. Det gjennomføres en brief før utreise om forventninger, praktiske detaljer og gjennomgang av operasjonsplanen for det enkelte oppdrag.

Under internasjonal tjeneste

Personellet som sendes ut, reiser i forholdsvis små kontingenter. Dette gir mulighet for en tettere individuell oppfølging. Det utpekes alltid en kontingentleder som har ansvaret for personlig oppfølging av sine kolleger. Personell som blir skadet eller syke under internasjonal tjeneste, får tilrettelagt oppfølging. Det samme gjelder for personell som, på grunn av langvarig tjenestebelastning, kan ha behov for særskilt oppfølging. Det gis blant annet tilbud om oppfølgingssamtale med psykolog. Det er viktig at oppfølgingen blir tilpasset den enkeltes behov. Det foretas minst én inspeksjonsreise til operasjonene årlig, der ivaretakelse og oppfølging av den enkelte er prioritert. I særskilte tilfeller kjøpes ekstra helsetjenester for å ivareta en tilfredsstillende medisinsk beredskap. Politiet har en kontinuerlig jourordning der pårørende kan henvende seg for støtte og informasjon, på lik linje med de utsendte. For personell i Frontex-operasjoner gjelder samme jourordning, og det holdes jevnlig kontakt med de utsendte.

Etter internasjonal tjeneste

Det gjennomføres individuelle oppfølgingssamtaler. En vesentlig hensikt med dette er at de som har deltatt i internasjonal tjeneste skal kunne bidra med sine erfaringer. Det gjennomføres helsekontroll, og alle får tilbud om individuelle samtaler med psykolog der også pårørende kan få være med hvis de ønsker. Dette avtales individuelt etter den utsendtes ønske.

Personellet tilbakeføres til sine faste tjenestesteder i politiet. Det gjennomføres medarbeidersamtale, gis tilbud om oppfølging av bedriftshelsetjenesten, og den utsendte skal gis anledning til å presentere sine erfaringer fra utenlandstjenesten. Er det spesielle forhold som krever en særskilt oppfølging, avtales dette mellom Politidirektoratet og det politidistriktet eller særorganet hvor personellet tjenestegjør. Dette for å få en best mulig personlig tilrettelagt oppfølging.

FSAN og politiet utarbeidet i 2016 en avtale om grensesnitt og samarbeidslinjer mellom politiet og sanitetstjenesten i Forsvaret i fredstid. I 2017 ble det utarbeidet en samarbeidsavtale mellom FSAN, ved IMPS, og Politidirektoratet ved internasjonal seksjon. Avtalen legger opp til at IMPS støtter politiet med undervisning før og etter tjeneste i internasjonale operasjoner, og at de kan gi tilbud om klinisk oppfølging ved behov.

Alle distrikter og særorganer har en kollegastøtteordning. Dette er et lavterskeltilbud. Det gis støttesamtaler etter utfordrende hendelser som kan føre til belastninger for enkeltpersoner. Tilbudet gjelder også ved kriser og særlig belastende hendelser. Ansatte kan ta kontakt med en kollegastøtte, dersom de ønsker det. Kollegastøtten kan også på eget initiativ ta kontakt med de berørte.

En tid etter tjenesten inviteres alt personell med pårørende til en hjemkomstsamling med medaljeseremoni. Hovedfokuset på samlingen er erfaringsutveksling, også for de pårørende.

For personell i Frontex-oppdrag gjennomføres det en samlet debrief på operasjonsstedet før de reiser hjem. Etter hjemkomst skrives det en erfaringsrapport, og det gjennomføres erfaringssamtaler ved behov. Videre behov for oppfølging avklares med de respektives faste tjenestesteder. Det legges til rette for individuell ivaretakelse.

5 Virkemidler for gjennomføring av veteranpolitikken

5.1 Det tverrsektorielle samarbeidet på departementsnivå

Ifølge den eksterne evalueringsrapporten fra 2019 synes det tverrsektorielle samarbeidet mellom først seks og deretter syv departementer å ha bidratt til en mer helhetlig forståelse for og tilnærming til arbeidet med ivaretakelse og oppfølging av personell før, under og etter tjeneste for Norge. Ifølge rapporten er det tverrsektorielle samarbeidet i dag i stor grad institusjonalisert.

5.2 Fylkesmannens rolle

Fylkesmannsembetene har fått en rolle i utarbeidelsen av kommunale planer for personell som har deltatt i internasjonale operasjoner. Fra og med 2018 har embetene fått et oppdrag gjennom den årlige Virksomhets- og økonomiinstruksen fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I punkt 5.4.4.2 heter det:

«Fylkesmannen skal på egnet måte ha anerkjennelse og ivaretakelse av personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner som tema i møter med kommunene. Dette kan for eksempel være gjennom kommunale planer for anerkjennelse og ivaretakelse av personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, den nasjonale frigjørings- og veterandagen 8. mai og nasjonal veterankonferanse.»

Resultatene av dette anmodningsoppdraget begynner å vise seg.

Siden 2011 har Forsvarsdepartementet og Forsvaret i samarbeid arrangert Nasjonal veterankonferanse (NVK). Til konferansene har fylkesmannsembeter og kommuner i årenes løp blitt invitert for å hente inspirasjon, få kunnskap og bygge nettverk.

5.3 Kommunale veteranplaner

Regjeringens oppfølgingsplan oppfordret kommunene til å etablere kommunale veteranplaner. Siden sommeren 2018 har regjeringen merket en økning i antall kommuner som melder at de har vedtatt en kommunal plan, eller at de har startet arbeidet med å utarbeide en plan, alene eller i samarbeid med andre kommuner. Det pågår et bredt engasjement og arbeid rundt omkring i landets kommuner for å utarbeide kommunale planer. Som et ledd i dette utarbeidet Forsvaret i 2017 et «Grunnlag for utvikling av en kommunal veteranplan», som ble distribuert til alle landets kommuner. Forsvaret har etter dette hatt et omfattende samarbeid med kommuner over hele landet, og antallet kommuner med veteranplan eller en plan under utvikling har vokst til rundt 140. FVT har ved flere anledninger blitt invitert til å orientere om veteransaken i tilknytning til fylkesmennenes møter med ordførere og rådmenn, og har også deltatt på fagdager i regi av enkelte fylkesmannsembeter. OfF har påpekt at det er utfordrende for kommunene å vite hvilke veteraner som bor i kommunen. Det er ikke anledning til å overføre personopplysninger fra Forsvaret til den enkelte kommune.

Totalt er det 73 prosent av personellet som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner som bor i en kommune som enten har en plan eller er i ferd med å utvikle en. Andelen personell som bor i en kommune med en kommunal veterankontakt er 50 prosent.

6 Anerkjennelse

Kvinner og menn som gjør tjeneste for Norge i internasjonale operasjoner fortjener samfunnets anerkjennelse. Det er viktig for regjeringen at anerkjennelsen kommer tydelig til uttrykk. Dette var helt sentralt i den forrige stortingsmeldingen, handlingsplanen og oppfølgingsplanen. De som påtar seg denne oppgaven, bidrar til å trygge vår felles sikkerhet, ofte med betydelig risiko for liv og helse. 102 norske kvinner og menn har mistet livet i internasjonale operasjoner siden 1947. Andre har pådratt seg alvorlige fysiske og psykiske skader som følge av tjenesten.

I likhet med i andre land, er det tradisjon for å hedre dem som har falt for Norges sak på årets merkedager. Første verdenskrig berørte Norge sterkt, ved at flere enn 2 100 norske sjømenn omkom som følge av krigshandlinger. Sjømennenes Minnehall i Stavern er reist for å hedre deres minne. De omkomne sjømennenes navn står skrevet på plater i krypten under minnehallen. Senere er navnene på sjøfolk som mistet livet som følge av andre verdenskrig føyd til. Etter 1945 er det reist minnesmerker over dem som falt i kampen 1940–1945. Det finnes om lag 3 000 minnesmerker over falne i Norge. Første søndag i november hvert år markeres Forsvarets minnedag. Det er dagen for å hedre og minnes dem som har mistet livet i Forsvarets tjeneste i og utenfor Norge.

Kilde: Forsvaret

I 1940 fantes det ikke noe norsk system for påskjønnelse av tapperhet og ledelse i krig. I løpet av okkupasjonstiden innførte regjeringen i London et dekoreringsregime bestående av tre utmerkelser: Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen. Etter 1940 er det utdelt flere enn 40 000 norske krigsdekorasjoner for tapperhet og ledelse under andre verdenskrig.

Forsvarssjefen innførte i 2000 Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner. Statuttene for denne medaljen fikk tilbakevirkende kraft til 1947. Det utdeles fortsatt medaljer for internasjonale operasjoner før 2000 i seremonier over hele landet og verden rundt. En erfaring fra tidligere er at medaljeoverrekkelser bør skje direkte, personlig og høytidelig. En verdig ramme gir også familie, pårørende, venner og samfunnet for øvrig større forståelse for betydningen av de norske bidragene.

St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen rangerer under Krigskorset med sverd, og sammen med Forsvarets medaljer utgjør de et fleksibelt dekorasjonssystem. Medaljens båndstriper bæres daglig til tjenesteuniform. Medaljer eller miniatyrer bæres når anledningen tilsier det. Utmerkelsene, som synlige tegn på bragd, fortjeneste eller deltakelse, oppfordres båret til sivilt antrekk på 8. mai og 17. mai.

Boks 6.1 Fra statuttene:

Krigskorset med sverd kan utdeles for personlig innsats i kamp eller lignende bedrift til norske eller utenlandske sivile og militære som, under krig eller væpnet konflikt, på særlig fremragende måte har utmerket seg ved personlig tapperhet eller ved ledelsen av en troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling under kamp.

St. Olavsmedaljen med ekegren kan tildeles for personlig innsats i kamp eller lignende bedrift til norske eller utenlandske sivile og militære som, under krig eller væpnet konflikt, på fremragende måte har utmerket seg ved personlig tapperhet eller ved ledelse av en troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling under kamp.

Krigsmedaljen kan tildeles for personlig innsats i kamp eller lignende bedrift til norske og utenlandske sivile eller militære som, under krig eller væpnet konflikt, på særlig måte har utmerket seg ved personlig tapperhet eller ved ledelsen av en troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling under kamp.

I tiårene etter andre verdenskrig ble det stilt spørsmål om hvorvidt alle som burde være det, var dekorert som fortjent for sin innsats for Norges sak. En gruppe historikere undersøkte dekorasjonssaker knyttet til andre verdenskrig for om mulig å kunne fastslå om det fantes personer eller grupper som var forbigått på grunn av hemmelighold, manglende kunnskap eller politiske forhold. Konklusjonen var at det ikke ble utdelt flere dekorasjoner for innsats under andre verdenskrig av hensyn til likebehandling og manglende dokumentasjon. Praksis for tildeling av dekorasjoner for innsats under andre verdenskrig var ikke feilfri, men det var ikke ønskelig å skape nye skjevheter i forsøket på å rette gamle.

Regjeringen innførte i anledning frigjøringsjubileet i 2015 en minnemedalje, «Norge takker deg for innsatsen 1939–1945». Det er viktig å hedre de gjenlevende som har gjort en innsats i motstandskampen og på forskjellige måter bidratt til frihet og selvstendighet under andre verdenskrig. Mange former for motstandsarbeid falt utenfor kriteriene for tildeling av eksisterende krigsdekorasjoner. Minnemedaljen gjorde det mulig å påskjønne også dem som bidro i den sivile motstandskampen og i holdningskampen under okkupasjonsårene, som kurer- og losvirksomhet, illegal presse og farefullt redningsarbeid i forbindelse med ødeleggelser og sabotasjeaksjoner. Det har særlig vært ønskelig å identifisere personer som tidligere ikke har fått oppmerksomhet for sin innsats i motstanden. Mange kvinner fått minnemedaljen. Kommunene, fylkeskommunene, norske utenriksstasjoner og lokale ildsjeler har utført et stort arbeid med å identifisere kandidater til minnemedaljen.

Boks 6.2 Regjeringens minnemedalje

• regjeringens minnemedalje har siden den ble innstiftet i forbindelse med 70-års markeringen 2015 blitt delt ut til ca. 1 100 personer.

• minnemedaljen kan tildeles norske og utenlandske militære og sivile som anerkjennelse for innsats under andre verdenskrig.

• minnemedaljen skal overrekkes deltakeren personlig. Medaljen tildeles ikke post mortem.

Foto: Forsvarets Forum

Uttrykk for anerkjennelse for innsats i internasjonale operasjoner etter 1945, var lenge preget av en viss tilfeldighet. Frigjøringsdagen 8. mai ble offisiell flaggdag etter 15-årsmarkeringen i 1960. I 1996 besluttet Stortinget at 8. mai også skulle være dagen for markering av veteraner fra internasjonale operasjoner etter 1945. Først i 2011 kom markeringen av Frigjørings- og veterandagen inn i de former den har hatt de seneste år. Siden da har har 8. mai vært en årlig, profilert merkedag for å hedre alle veteraner – tidligere tjenestegjørende og stadig tjenestegjørende – fra andre verdenskrig og fram til dagens internasjonale operasjoner. Regjeringens hovedarrangement finner sted på Akershus festning i Oslo. Her legges det ned kranser ved retterstedet der norske motstandskjempere ble henrettet under okkupasjonen, ved Nasjonalmonumentet for krigens ofre og i minnelunden der flere minnesmerker er samlet. Bragdmedaljer for særlig innsats overrekkes under en høytidelig seremoni på festningsplassen. Kongehuset og representanter for landets øverste politiske og militære ledelse er til stede.

Samtidig markeres Frigjørings- og veterandagen over hele landet med lokale tilstelninger. Regjeringens medlemmer deltar i markeringene på forskjellige steder i landet for å understreke at regjeringen legger stor vekt på anerkjennelse av veteranenes innsats.

Foto: Gabriel J. Lund, Forsvarsdepartementet

Arrangementene får bred dekning i mediene, noe som i seg selv er uttrykk for anerkjennelse av innsatsen i internasjonale operasjoner. Videre bidrar det til formidling av kunnskap om de oppdragene norske kvinner og menn løser i internasjonale operasjoner, hvilken betydning innsatsen har i operasjonsområdet og for fred og sikkerhet mer allment. Dagens veteraner fra internasjonale operasjoner er morgendagens tidsvitner.

År om annet løftes spesielle grupper av veteraner fram. I 2017 var det 70 år siden Tysklandsbrigadens oppdrag begynte. Det ble markert. Ved 40-årsminnet for den første kontingenten til UNIFIL i Libanon i 2018 ble dette markert med en større jubileumsfeiring på Akershus festning. Inviterte UNIFIL-veteraner besøkte også minneparken i Ebel es Saqi i Libanon. Hensikten med Forsvarets markeringer er å hedre og minnes dem som med personlig innsats har bidratt i krevende operasjoner for Norge. I årene som kommer vil Forsvaret fortsette å markere jubileer knyttet til innsats i internasjonale operasjoner.

Foto: Marion Aaserud Dahlen, Forsvaret

Norske minnesmerker i Libanon og andre operasjonsområder utenlands er naturligvis mindre tilgjengelige enn minnesmerker i Norge. Det er en av grunnene til at det reises et felles, nasjonalt monument over dem som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner på Akershus festning i Oslo. Det nasjonale veteranmonumentet skal være en del av rammen om viktige markeringer og seremonier og gi rom for ettertanke, anerkjennelse og refleksjon. Det er tilstrekkelig areal til oppstilling for æresvakt, musikk, flagg og faner. Det skal samtidig tilrettelegges for mindre grupper og enkeltpersoner. Monumentet er for Forsvarets veteraner og deres pårørende, men er ikke avgrenset til dem. Monumentet vil også være for personell fra andre sektorer, som justis- og utenrikssektoren, som har deltatt i internasjonale operasjoner. Det er et tydelig uttrykk for samfunnets anerkjennelse av veteranenes innsats at det etableres et felles monument for personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Veteranmonumentet vil bli reist på festningsplassen, mot fjorden, i nærheten av Nasjonalmonumentet for krigens ofre. Det nasjonale veteranmonumentet er planlagt avduket på Frigjørings- og veterandagen 8. mai 2021.

Tilskuddsordningen for prosjekter om andre verdenskrig og kulturhistoriske hendelser, støtter prosjekter som kan gi anerkjennelse til dem som ble berørt av krigen. Det kan være prosjekter som bidrar til ny kunnskap om krigshistoriske hendelser, for eksempel gjennom bøker, filmer og monumenter.

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Foto: Gabriel J. Lund, Forsvarsdepartementet

Forsvarsmuseets faste utstilling om Norges deltakelse i internasjonale operasjoner etter 1945 åpnet 8. mai 2012. Utstillingen forteller historier fra noen av operasjonene. Gjenstander og informasjonstablåer, soldatintervjuer og installasjoner, film og foto. Utstillingen gir innblikk i konflikter og operasjoner, innsatsen og utviklingen. Boken INTOPS 1947–2012 som ledsager utstillingen dokumenterer Norges deltakelse i internasjonale operasjoner og løfter fram problemstillinger knyttet til innsatsen. Bidragsytere med bred innsikt i historien deler personlige opplevelser fra operasjonsområdene, presenterer oppdragene og analyserer erfaringer og utviklingstrekk.

Nasjonal veterankonferanse (NVK) har siden 2011 vært arrangert i samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret. Veterankonferansen er først og fremst en fagkonferanse, der fagpersonell fra ulike samfunnsområder kan utveksle informasjon og erfaringer. På konferansen bygges det nettverk og nye bekjentskap etableres. Hensikten med konferansen er å spre kunnskap om veteranen og veteranfamiliens utfordringer og behov, i tillegg til å fokusere på hjelpeapparatets tilbud og kompetanse. Politisk ledelse fra flere departementer deltar og synliggjør regjeringens vektlegging av samfunnsansvaret for ivaretakelse og oppfølging. I de senere år har det vært lagt ekstra vekt på deltakelse fra kommune-Norge, som har det lokale ansvaret for veteranivaretakelsen. Veterankonferansen har vært gjennomført på forskjellige steder i landet. Dette har bidratt til å sikre lokal forankring i arbeidet.

I forbindelse med NVK utdeles årlig Forsvarets veteranpris. Prisen tildeles av Forsvarssjefen til personer eller organisasjoner som har nedlagt et særlig betydningsfullt arbeid for å fremme veteransaken eller har gjort seg bemerket gjennom uegennyttig innsats.

Anerkjennelse kommer også til uttrykk gjennom synliggjøring av veteranenes kompetanse og verdifulle erfaring, og gjennom gode ordninger for ivaretakelse og oppfølging av personellet. Norges bidrag til internasjonale fredsoperasjoner har varig betydning ut over resultatet av den enkelte operasjon. For å ivareta verdier vi holder høyt, som frihet, demokrati og menneskerettigheter, er samfunnet avhengig av at noen påtar seg oppgaver som kan være svært krevende og farlige. Mye tyder på at befolkningen i løpet av de seneste ti år har fått økt kunnskap om hva deltakelse i internasjonale operasjoner innebærer. I en undersøkelse i 2018 svarte om lag 60 prosent av tjenestegjørende og tidligere tjenestegjørende at de var litt eller helt enige i at befolkningens kjennskap til innsatsen som gjøres på Norges vegne har blitt bedre. I underkant av 30 prosent var litt eller helt enige i at befolkningen har god kjennskap til den innsatsen personellet gjør.

7 Veteranorganisasjonene

Veteranorganisasjonene er viktige talerør for veteranene. Organisasjonene har gitt verdifulle innspill både til den forrige og denne stortingsmeldingen, samt til handlingsplanen og oppfølgingsplanen. De deltar i faste møter med Forsvarsdepartementet og Forsvaret. Gjennom aktiviteter som kameratstøtte og organisering av møteplasser gir de et viktig bidrag til forebygging av psykiske utfordringer og skader. Av alle landets store og små veteranorganisasjoner har samarbeidet blitt konsentrert om fire organisasjoner: Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO), Veteranforbundet SIOPS – Skadde i Internasjonale Operasjoner, Veteran møter Veteran (VmV) og Norske Reserveoffiserers Forbund (NROF).

7.1 Norges veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO)

NVIO ble etablert i 1960. Siden den gangen har forbundet utviklet seg fra å være en selskapsklubb til en interesseorganisasjon med 7 500 medlemmer fordelt på 59 lokalforeninger. Medlemmene representerer ulike faser i Norges moderne historie. De er veteraner fra Tysklandsbrigaden og fram til dagens internasjonale operasjoner. NVIO er en politisk nøytral organisasjon som jobber for å fremme interessene til veteraner og deres pårørende og driver et landsomfattende kamerat- og familiestøttearbeid.

NVIO er opptatt av at personell som har deltatt i internasjonale operasjoner vises respekt og anerkjennelse. Respekten og anerkjennelsen skal være synlig i form av minnesmerker, medaljeseremonier og markeringer. NVIO betrakter personellet som en ressurs som samfunnet bør vite å nyttiggjøre seg. NVIO er opptatt av at det må forskes mer på området barn og familie. I den forbindelse er de opptatt av å formidle at deltakelse i internasjonale operasjoner påvirker hele familien.

Foto: NVIO

NVIO er opptatt av å hjelpe personell som etter deltakelse i internasjonale operasjoner møter utfordringer som gjør hverdagslivet vanskelig. Organisasjonen administrerer Stiftelsen Veteranhjelp, i tillegg til kamerat- og familiestøtte. NVIO tilbyr kurs til medlemmer som arbeider innenfor kamerat- og familiestøtte. NVIO medvirker gjennom sine lokale organisasjoner til utvikling av kommunale veteranplaner. I tillegg arrangerer organisasjonen en rekke aktiviteter som veterantreff, ulike markeringer, veterancamper, familietreff og kirkeparader. NVIO har inngått et samarbeid med Den norske Turistforening om å benytte medlemmer av NVIO som turledere. NVIO samarbeider også med Det frivillige Skyttervesen.

7.2 Veteranforbundet SIOPS – Skadde i Internasjonale Operasjoner (SIOPS)

SIOPS´ formål er å etablere likemannsarbeid og selvhjelpsgrupper blant skadde fra internasjonale operasjoner og være en pådriver for å bedre deres økonomiske, sosiale og helsemessige vilkår. Organisasjonen arbeider for å forebygge at personell skades under tjenesten i internasjonale operasjoner. De ønsker å sikre at de som likevel skades får et godt behandlingstilbud og trygge økonomiske rammer. SIOPS har mellom 200 og 300 medlemmer, men mottar årlig henvendelser og besøk fra ca. 2 000 personer.

Foto: SIOPS

SIOPS mener at staten har et særskilt ansvar for å ivareta og følge opp personell som gjennom internasjonale operasjoner har pådratt seg skader, også psykiske senskader. SIOPS mener også at personell som opplever problemer etter endt tjeneste ikke har et tilfredsstillende sosialt, helsemessig eller økonomisk vern. SIOPS ser det som sin oppgave å fremme denne gruppens saker overfor myndighetene.

Organisasjonen bistår skadd personell fra tjeneste i internasjonale operasjoner. SIOPS sørger for oppfølging og veiledning i møtet med det offentlige og tilbyr juridisk og økonomisk rådgivning. SIOPS arbeider også aktivt med å støtte pårørende til skadd personell. Pårørende har ofte behov for juridisk hjelp og støtte i møtet med helsevesenet og bistand i økonomiske forhold. For SIOPS er det viktig å synliggjøre problemer og anbefale tiltak som kan bidra til å bedre situasjonen for de skadde og pårørende. Organisasjonen er opptatt av å bygge opp kompetanse innenfor de fagfelt som er relevante for de skadde. På lokalt nivå driver SIOPS likemannsarbeid der skadde i fellesskap hjelper hverandre for å få en bedre hverdag.

7.3 Veteran møter Veteran (VmV)

Veteran møter Veteran er en organisasjon som gjennom aktiviteter er åpen for personell som har deltatt i internasjonale operasjoner. Organisasjonen er opptatt av å skape sosiale fellesskap mellom veteraner og deres familier og barn.

Foto: VmV

Organisasjonen opplever et særlig stort behov for aktiviteter og arrangementer i forbindelse med ferier, høytider og fridager. De sosiale sammenkomstene bidrar til nettverksbygging og samhørighet. Organisasjonen har stor tro på inkludering av familie og pårørende.

Veteran møter Veteran appellerer særlig til yngre personell som har deltatt i den senere tids internasjonale operasjoner. En del av disse ser ikke på seg selv som veteraner. En viktig grunn til det mener organisasjonen er at enkelte medier framstiller veteranbegrepet som noe negativt. Dette er en årsak til at en del ønsker å distansere seg fra begrepet. Veteran møter Veteran mener det er viktig at framtidens veteranpolitikk har fokus på de yngre veteranenes behov, og på stadig tjenestegjørende personell. Dette kan skje ved å sørge for at de yngre veteranene får en større plass i media. Videre er de opptatt av forskningsprosjekter som fokuserer på at dette personellet er motivert, godt selektert, og som undersøker hvordan de lever i utlandet. Dette for å presentere et mer presist og positivt bilde av veteranen enn det som er vanlig i dag. VmV er opptatt av at den som deltar i internasjonale operasjoner skal kunne gjøre en best mulig jobb. Det er avgjørende å vite at de som er hjemme har det bra, og at hverdagen er godt tilrettelagt med hensyn til barnehage, skole og arbeid. Det er viktig at kommunikasjonen mellom dem som er ute og dem som er hjemme er god, og at det er en familiekoordinator tilgjengelig.

Veteran møter Veteran er en organisasjon som arbeider forebyggende. I tillegg ønsker de å fokusere på kunnskap og økt kompetanse gjennom forskning og utvikling, med særlig vekt på barn og familie.

Organisasjonen har merket et økt antall henvendelser fra politipersonell som har deltatt i internasjonale operasjoner.

7.4 Norske Reserveoffiserers Forbund (NROF)

NROF ble stiftet i 1896. Forbundet består av 57 lokale avdelinger med 7 000 medlemmer, hvorav ca. 35 prosent er veteraner fra internasjonale operasjoner. NROF betrakter seg ikke primært som en veteranorganisasjon, men siden mange av medlemmene er veteraner ønsker organisasjonen også å ivareta disse medlemmenes interesser.

Foto: NROF

NROFs formål er å støtte Forsvaret og forankre forsvarsviljen i befolkningen gjennom å arrangere aktiviteter som vedlikeholder reservistenes kompetanse og fremmer medlemmenes aktive forhold til Forsvaret. Videre støtter NROF Forsvaret gjennom å bidra til at reservistene brukes som en aktiv ressurs for Forsvaret og ved å ivareta reservistenes interesser. Som organisasjon befinner NROF seg i grensesnittet mellom Forsvaret og det sivile samfunnet. NROF arrangerer ikke egne aktiviteter for veteraner, men gjennom samarbeid med veteranorganisasjonene bidrar organisasjonen til et mangfold av aktiviteter som veteraner kan delta på i et forsvarsrelatert miljø. «Employer Support» er et bidrag til å styrke samarbeidet og dialogen mellom Forsvaret og sivile arbeidsgivere. NROF støtter veteranorganisasjonenes arbeid med å skape forståelse for kompetansen til personell som har deltatt i internasjonale operasjoner, men mener at dette arbeidet først og fremst tilligger de øvrige veteranorganisasjonene.

Foto: Team Rubicon Australia

7.5 Veteranorganisasjoner, frivillighet og tilskuddsordningen

Det finnes også en rik flora av andre foreninger som organiserer aktiviteter og treff for veteraner. Mange er opptatt av at veteranenes særskilte kompetanse og ressurser blir brukt i det sivile samfunn. Blant disse er Team Rubicon Norge, som er en veteranbasert organisasjon som sender frivillige til katastrofeområder mange steder i verden. Et eksempel er de voldsomme skogbrannene som herjet i Australia ved årsskiftet 2019–2020, der Team Rubicon deltok i hjelpearbeidet med en gruppe frivillige. Siden 2012 har norske veteraner støttet Team Rubicon USA og Team Rubicon UK i flere operasjoner i USA og i Haiti.

Organisasjonene er forskjellige, men til sammen skaper de en helhet av tilbud til og for veteraner. I tillegg til veteranorganisasjonene som samarbeider med Forsvaret finnes det mange mindre veteranorganisasjoner. Mange av organisasjonene er lokale og har funnet sin plass i lokalsamfunnet. Til sammen nedlegger veteranorganisasjonene et betydelig arbeid til beste for veteranene og deres familier. Det er derfor viktig at myndighetene setter pris på denne ulønnede frivillige innsatsen. Som samfunn har vi mye å takke organisasjonene som støtter opp om veteranarbeidet for. De skaper møteplasser som gir mulighet til å treffe og ha et sosialt fellesskap med andre veteraner. Flere nye veteranhus blir etablert og tatt i bruk, ofte på initiativ fra veteraner. Mange veteranhus er åpne for alle veteraner, men kan driftes av én organisasjon. Det er ikke uvanlig at kommuner går inn og dekker deler av driftskostnadene, som for eksempel Oslo, Bergen og Trondheim har gjort. I tillegg har mange veteranorganisasjoner tilgang til lånte eller leide lokaler. Det er stor aktivitet på veteranhusene gjennom hele året. I forbindelse med høytider og i ferier er det viktig at tilbudet om å møte andre er til stede.

Veteranhusenes betydning som samlingsarenaer har stor verdi og støttes derfor gjennom en tilskuddsordning for veteranorganisasjoner og veteranprosjekter som Forsvaret forvalter på vegne av Forsvarsdepartementet. Ordningen er oppdatert og fastsatt i ny forskrift, som trådte i kraft 2. mars 2020. Tilskuddsordningens formål er å stimulere til økt aktivitet for og ivaretakelse av dem som har tjenestegjort for Forsvaret i internasjonale operasjoner, og til aktivitet som fremmer kunnskap om og engasjement for denne gruppen. Frivillige organisasjoner med en formålsbestemmelse og virksomhet som er i samsvar med tilskuddsordningens formål kan søke Forsvaret om økonomisk støtte til drift og prosjekter, mens andre organisasjoner kan søke om prosjektstøtte til prosjekter som ivaretar tilskuddsordningens formål og særskilte tildelingskriterier.

I vurderingen av tildelingen av økonomiske midler legges det vekt på om prosjektet skaper aktiviteter for dem som har tjenestegjort for Forsvaret i internasjonale operasjoner og særlig aktiviteter som ivaretar og fanger opp dem som ellers faller utenfor etablerte veteranaktivteter. Andre kriterier er at prosjektet bidrar til å ivareta familiene til dem som har tjenestegjort for Forsvaret i internasjonale operasjoner, særlig barn og unge, fremmer aktiviteter i nærmiljøet og fremmer kontakt mellom skadde og friske veteraner, og eldre og yngre veteraner.

I 2019 ble det til sammen utbetalt omtrent 23,5 millioner kroner over tidligere tilskuddsordning til veteranorganisasjoner og veteranprosjekter. Vedlegg 2 gir en oversikt over tildeling til den enkelte organisasjon. De årlige tilskuddene gjør det mulig for organisasjonene å skape ulike tilbud som er med på å lette overgangen til det sivile livet gjennom f.eks. kameratstøtte, mestringsaktiviteter og tilbud for barn og unge. For mange veteraner og familier er dette et viktig tilbud i hverdagen.