Del 1
Norge i internasjonale operasjoner

3 Den internasjonale innsatsen

Norge er en aktiv bidragsyter til internasjonal fred og stabilitet, og en forkjemper for menneskerettigheter og demokrati i mange land. Arbeidet foregår med flere virkemidler samtidig: med diplomati og forhandlinger, humanitær og økonomisk bistand, hjelp til å bygge opp rettsstatlige institusjoner i land som er i en overgangsfase mot demokrati, og militær deltakelse når det er påkrevet. Mange mennesker gjør en uvurderlig innsats i dette arbeidet: politipersonell og andre utsendte fra justissektoren, ansatte i humanitære organisasjoner, utsendte fra utenrikstjenesten og militært personell. Utenrikssektorens personell bidrar aktivt på freds- og forsoningsfeltet i mange konfliktområder i verden, blant annet som tilrettelegger for forhandlinger mellom parter. Personell fra Forsvaret og justissektoren gjør en viktig innsats i internasjonale operasjoner, for å skape eller bevare fred i land som befinner seg i krise og konflikt.

Alle som har vært ute i internasjonal tjeneste for Norge kommer hjem med erfaringer fra hvordan det er å leve i et konfliktområde, og hvordan fravær av demokrati og menneskerettigheter påvirker enkeltmennesker og hele samfunn. Disse erfaringene må forvaltes som en felles kunnskap og et gode for det norske samfunnet. Den bidrar til å befeste våre verdier og videreutvikle vårt demokrati.

I en verden der sikkerhetsutfordringene blir stadig mer globale og komplekse, er det viktig at Norge tar sin del av ansvaret for internasjonal stabilitet og sikkerhet. Norge legger stor vekt på å bidra i den felles innsatsen for fredelig håndtering av konflikter, og for å slutte opp om internasjonal normoppbygging. I de senere årene har denne type innsats også blitt viktig for å vise sentrale NATO-allierte at vi bærer vår del av byrdene knyttet til sikkerhet i det euro-atlantiske området. Samtidig er bidrag til internasjonal stabilitet et bidrag til Norges egen sikkerhet. Deltakelse i internasjonale operasjoner er i dag en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

3.1 Bruk av militær makt

Bruk av militær makt er en av de mest alvorlige beslutninger en regjering kan fatte. For den som deltar i en internasjonal militær operasjon, kan tjenesten innebære fare for eget liv, og for å måtte ta andres liv. Det påligger derfor regjeringen et stort ansvar når den velger å sende kvinner og menn ut i militære stridshandlinger. Det innebærer grundig seleksjon, realistisk øving og trening, nødvendig og tilstrekkelig utrustning og ivaretakelse av den enkelte og vedkommendes nærmeste familie før, under og etter tjenesten. Dette er et politisk ansvar og et samfunnsansvar.

Det er viktig med en åpen politisk debatt om hvilke internasjonale operasjoner Norge skal stille bidrag til. Åpenhet for ulike synspunkter og evne til å lære av erfaringer er avgjørende i et demokrati. I en situasjon der nasjonalistiske og antidemokratiske strømninger er på frammarsj, både i Europa og andre steder i verden, er det viktigere enn noen gang å forsvare demokratiske verdier og fremme flernasjonale løsninger.

Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

Det er store variasjoner i hva slags militær innsats Norge er engasjert i utenlands. Forsvaret bidrar i krisehåndteringsoperasjoner utenfor NATOs kjerneområde, som i Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Innenfor denne kategorien er det igjen store variasjoner. Soldatene deltar i alt fra direkte innsats mot en konkret motstander, til trening og kapasitetsbygging av nasjonale sikkerhetsstyrker. Det er videre et økende fokus på internasjonal innsats for å styrke NATOs kollektive forsvar. Norske hærstyrker står i Litauen som en del av NATOs fremskutte nærvær i Baltikum (Enhanced Forward Presence). Sjøforsvaret deltar i NATOs stående maritime styrker (NATO Standing Naval Force, og beredskapsstyrker (NATO Response Force). Luftforsvaret har gjenopptatt deltakelsen i NATOs luftpatruljering fra Island (Iceland Air Policing) – nå med F-35. I tillegg fortsetter NATO å øke prioriteringen av reaksjonsstyrkene, og norsk personell står på kontinuerlig beredskap. Spennet i forventningene til norsk personell i utlandet er stort. Oppgavene de skal løse er krevende og varierte.

Sikkerheten til personellet står øverst på agendaen når militære bidrag ute blir diskutert. Deltakelse i internasjonale operasjoner vil alltid innebære ulike typer risiko. Sikkerhetssituasjonen i mange operasjonsområder er krevende. Forsvarets personell har deltatt i kamphandlinger i noen operasjoner. I andre oppdrag, der de ikke deltar aktivt i kamphandlinger, er det likevel en risiko for å bli utsatt for målrettete angrep, komme i skuddlinjen eller utsettes for terrorhandlinger, kidnapping, miner eller andre uforutsigbare trusler.

Personellet nedlegger en enorm innsats for å ivareta Norges sikkerhet og nasjonale interesser. Tilbakemeldingene fra NATO, FN og andre er entydige: Norske soldater presterer på et meget høyt nivå.

3.2 Veteranbegrepet

Begrepet «veteran» blir i denne meldingen gjennomgående brukt om personell som har deltatt i internasjonale operasjoner. Tradisjonelt brukes veteranbegrepet også om blant annet krigsseilere og soldater som deltok i andre verdenskrig, Tysklandsbrigaden og FN-operasjoner. Noen ser det slik at begrepet favner alle som har gjennomført militær førstegangstjeneste.

Det er ubestridt at alle som har deltatt i øvelser og trening eller i fredsoperativ tjeneste for Norge, enten det skjer her hjemme eller i andre NATO-land, har gjort en viktig innsats. Norsk trygghet og sikkerhet er avhengig av helheten i denne innsatsen. I denne meldingen brukes imidlertid betegnelsen «veteran» om personell som deltar eller har deltatt i internasjonale operasjoner. Dette er i tråd med stortingsmelding nr. 34 handlingsplan og oppfølgingsplan. Denne innsatsen skiller seg fra andre former for militær aktivitet, fordi den innebærer deltakelse i risikofylte operasjoner i krigsområder.

Mange militært tilsatte i Forsvaret har minst én deployering bak seg og er derfor veteraner. De aller fleste veteraner er likevel tidligere tjenestegjørende og har sin tilhørighet til sivil sektor.

Personell fra politiet deltar også i internasjonale operasjoner for Norge, enkelte steder side om side med militært personell. Justissektoren betegner imidlertid ikke sitt personell i internasjonale operasjoner som «veteraner», og begrepet blir derfor heller ikke brukt om gruppen i denne meldingen.

Foto: Marthe Brendefur, Forsvaret

3.3 De norske veteranene

Siden 1947 har mer enn 100 000 kvinner og menn deltatt i internasjonale operasjoner for Norge, i fire verdensdeler, i mer enn 40 land og i over 100 operasjoner. De har fylt funksjoner i alle forsvarsgrener, på land, i lufta og på sjøen. De har vært i strid, hatt støttefunksjoner og planlagt og ledet operasjoner. De har løst oppdrag under press og under alle slags forhold. De har måttet ta vanskelige valg på kort tid under krevende betingelser, og ofte i uoversiktlige situasjoner. De har utsatt seg selv for fare, og har måttet ta liv. De har opparbeidet seg en enorm kompetanse, utviklet seg som mennesker, fått trening i å lede og planlegge komplekse oppdrag, og de har lært seg å løse oppdrag og bo tett sammen med mennesker fra andre nasjoner, samfunn og kulturer.

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Operasjonene har vært gjennomført i ulike styrkestrukturer. De har vært ledet av FN, NATO, EU eller OSSE. Andre har vært del av en koalisjon. Operasjonene har en enorm spennvidde: fra tradisjonell fredsbevaring via fredsoppretting, til rene kampoperasjoner – med eller uten våpen. De har variert i utstrekning og størrelse – fra de største troppebevegelser etter andre verdenskrig til beskjedne innsatser.

Norge har i dag ca. 39 000 veteraner som har tjenestegjort fra 1978 fram til i dag. Om lag 7 000 er stadig tjenestegjørende i Forsvaret, med erfaring fra internasjonale operasjoner. De sendes i hovedsak ut fra avdelinger i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Forsvarets spesialstyrker og Forsvarets sanitet. I tillegg bidrar alle driftsenheter i Forsvaret med mindre enheter og enkeltpersonell inn i styrkebidragene, og som stabspersonell eller observatører. I volum bidrar Hæren og spesialstyrkene med flest soldater, men dette kan endre seg basert på politiske beslutninger, etterspørsel og tilgjengelighet av kapasiteter.

De fleste reiser ut og kommer tilbake med sine avdelinger. Et unntak er FN-observatørene, som i hovedsak reiser ut alene. De bærer ikke våpen, opererer med partenes samtykke og er avhengige av partenes samarbeidsvilje.

De fleste som deltar i internasjonale operasjoner i dag er fast ansatt i Forsvaret. Tilsvarende gjelder politipersonell som er ansatt i justissektoren. Forsvaret rekrutterer også personell som har avtjent førstegangstjeneste og tidligere har hatt et tilsettingsforhold til Forsvaret, samt personell som besitter spisskompetanse for å bekle ulike stillinger i styrkebidragene. Helsepersonell, veterinærer og håndverkere er eksempler på det. Felles for disse er at de har et sivilt yrke som de har permisjon fra så lenge de tjenestegjør i internasjonale operasjoner. De er alle veteraner, uavhengig av om de er militære eller sivile, om de er stadig tjenestegjørende eller har avsluttet sin tjeneste i Forsvaret.

Kilde: Forsvaret

Kilde: Forsvaret

3.4 Norges internasjonale militære engasjement – en historisk linje

Andre verdenskrig markerte et skille i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den tidligere nøytralitetspolitikken ble forlatt. Internasjonalt og transatlantisk samarbeid kom til å utgjøre grunnsteiner i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Fra slutten av 1940-årene har norsk personell deltatt i en lang rekke militære operasjoner utenlands for å skape, bevare eller gjenopprette fred og stabilitet. Fram til omkring 1990 var operasjonene Norge deltok i av fredsbevarende karakter. Tjenesten kunne være krevende nok, og til tider farefull. Internasjonale operasjoner ble ikke betraktet som et primæroppdrag for Forsvaret. Med åpningen for fredsopprettende operasjoner etter den kalde krigen, og mer offensivt pregede NATO- og koalisjonsoperasjoner fra århundreskiftet, ble internasjonale operasjoner ansett som del av primæroppdraget. Dermed økte også kravene til seleksjon av personellet. Det samme gjaldt kravene til forberedelser, utdanning og trening. Over de seneste tiårene har dette ført til en økende profesjonalisering. Operasjonenes skarpere karakter har gjort at mange av de yngre veteranene har en noe annerledes erfaring fra internasjonale operasjoner enn sine eldre kolleger.

De fleste internasjonale militære operasjoner som Norge har bidratt i har vært FN- eller NATO-operasjoner. Deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland 1947–1953 skyldtes imidlertid ikke medlemskapet i FN. Norge deltok i okkupasjonen av det slagne Tyskland etter henstilling fra britiske myndigheter, som ledd i en viss byrdefordeling blant seiersmaktene. De som tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene var hovedsakelig unge menn i førstegangstjeneste. De fikk seks måneder grunnleggende opplæring i Norge og seks måneder ved avdeling i Tyskland. 41 norske soldater mistet livet under tjenesten i Tyskland, de fleste av dem grunnet ulykker og sykdom.

Foto: Forsvarsmuseet

Norske offiserer har tjenestegjort som militære observatører i konfliktområder siden 1940-tallet. De første reiste ut i 1949 til FNs observatørkorps i Kashmir, i forbindelse med konflikten mellom India og Pakistan.

Den militære observatørstyrken United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) i Midtøsten ble opprettet i 1948. Norge har sendt observatører til UNTSO siden 1956. Flere enn 500 norske kvinner og menn har tjenestegjort i Egypt, Israel, Jordan, Libanon og Syria i den forbindelse. Yrkesoffiserer og vernepliktige offiserer har gjort tjeneste som militære observatører etter søknad. En nordmann ble skutt og drept i tjeneste for FN i Jerusalem i 1948. Norske kvinner og menn har, foruten i Kashmir og Midtøsten, deltatt i observatøroperasjoner blant annet i Den persiske golf, Afrika, Mellom-Amerika og på Balkan.

Midtøsten har vært et konfliktområde i hele etterkrigstiden. En rekke fredsoperasjoner er iverksatt i denne ustabile regionen. I november 1956 ble den fredsbevarende styrken United Nations Emergency Force (UNEF) opprettet, og det norske bidraget kom meget raskt på plass. UNEFs oppdrag var å overvåke tilbaketrekkingen av styrker og at våpenstillstandsavtalen ble oppfylt. Hver norske kontingent besto av om lag 500 personer, som vaktstyrker og sanitetspersonell. Vaktstyrken var bygd omkring et geværkompani som inngikk i den dansk-norske DANOR-bataljonen. Tett nordisk samarbeid på avdelingsnivå var et konsept som skulle komme til å bli brukt også senere i internasjonale operasjoner. Personellet var i stor grad rekruttert fra stående avdelinger. Vernepliktig personell i førstegangstjeneste deltok, sammen med offiserer og befal. Det var vanskelig å skaffe nok vernepliktige, så beordring ble brukt i enkelte tilfeller. Spesifikke forberedelser før utreise var lite omfattende.

Forsvaret har rekruttert og utdannet personellet til internasjonale operasjoner på forskjellige måter. Det samme gjelder oppsetting og avvikling av avdelingene. Fra midten av 1960-tallet ble det etablert en modell som virket fram til omkring 2000. I bunnen lå systemet med en FN-beredskapsstyrke, som skulle sørge for tilgjengelig personell når et styrkebidrag på kort varsel skulle settes opp. En svakhet ved dette systemet viste seg når kontingentene skulle avløses, hver sjette måned. Da ble kvalifisert personell rekruttert via annonsering i pressen. Også mye av befalet i disse avdelingene ble rekruttert blant vernepliktige med gjennomført førstegangstjeneste. I tillegg utgjorde personell med forlenget kontrakt – rekapitulering, «rekap» – en til dels betydelig andel av mange kontingenter.

FN ønsket at medlemslandene skulle kunne stille styrker på kort varsel ved behov. Oppsettingen av de norske bidragene til Egypt i 1956 og Kongo i 1960 viste god evne til improvisasjon. Et nordisk samarbeid om beredskapsavdelinger for FN-operasjoner kom på agendaen i 1960. Stortinget behandlet planen for en FN-beredskapsstyrke i 1964. Styrken var basert på frivillighet og besto av 1 330 personer fra alle forsvarsgrener. Mesteparten av befalet, stabspersonellet, observatørene og Luftforsvarets andel skulle bestå av tjenestegjørende personell. For Hærens vedkommende var det tale om tjenestegjørende befal, personell som hadde fullført sin førstegangstjeneste, ikke-tjenestegjørende vernepliktige eller beordret personell i førstegangstjeneste. For Sjøforsvarets vedkommende ville personell om bord på fartøy dels bestå av vernepliktige i førstegangstjeneste.

Foto: Forsvarsmuseet

De frivillige inngikk kontrakt om to års beredskap. De forpliktet seg til å delta i utenlandsoperasjoner i inntil seks måneder, med seks ukers trening i forkant. Som en del av beredskapen skulle deler av styrken trene sammen hvert år. I 1968 var styrken ferdig oppsatt og ble meldt klar.

Da henstillingen om å stille styrker til FN-operasjonen i Libanon kom i 1978, var det elementer fra FN-beredskapsstyrken som ble mobilisert. Deler av styrken hadde vært inne til repetisjonsøving i 1977, men hadde ikke spesifikk trening for operasjoner i Midtøsten. FN-operasjonen i Libanon preget norsk internasjonal innsats i mange år. Til sammen 21 326 norske menn og kvinner tjenestegjorde i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) fra 1978 til 1998. 21 av dem omkom.

Det som kan kalles Libanonmodellen hvilte på to pilarer: rekruttering av enkeltpersoner fra det sivile og en kort treningsperiode før deployering. Modellen hadde fungert godt da fredsbevarende operasjoner ikke stilte veldig høye krav til samtrening, og arbeidsmarkedet ga rikelig tilgang på søkere til stillinger i internasjonale operasjoner. Mangfoldet av kompetanse blant personellet bidro til at norske avdelinger i fredsbevarende operasjoner hadde gode forutsetninger for å lykkes.

Fredsopprettende operasjoner fra 1990-tallet stilte imidlertid høyere krav til militær utdanning. Utdanningsperioden ble forlenget. Likevel fylte fortsatt vernepliktige og sivile enkeltpersoner listene over de tjenestegjørende. Den gjennomgående utdanningsordningen, med vekt på samtrening av avdelinger, ble innført etter hvert. Personell som i løpet av førstegangstjenesten meldte seg frivillig til en internasjonal operasjon, ble utdannet sammen før deployering.

Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Etter den kalde krigen – større variasjon

Da den kalde krigen endte omkring 1990, økte etterspørselen etter avdelinger til internasjonale operasjoner. Operasjonene endret karakter. NATOs strategiske konsept fra 1991 hjemlet alliansens bruk av militærmakt utenfor medlemsstatenes geografiske mandatområde. NATOs evne til å gjennomføre robuste operasjoner gjorde at denne organisasjonen ledet an under flere av de store operasjonene fra 1990-årene.

Borgerkrig og statsoppløsning i Somalia skapte tidlig på 1990-tallet en situasjon som påkalte FNs reaksjon. I september 1992 rettet FN en forespørsel til Norge om å stille et lite stabskompani for drift av hovedkvarteret i en FN-styrke. Som ved flere tidligere anledninger gikk beslutningsprosessen hos norske myndigheter meget raskt. Via annonsering i pressen ble personellet rekruttert blant vernepliktige sivile med minimum gjennomført førstegangstjeneste. FN-beredskapsstyrken var på dette tidspunktet i hovedsak bundet opp i Libanon, så bidraget til Somalia-styrken ble satt opp separat. Naturlig nok hadde ingen av dem som ble rekruttert tjenesteerfaring fra Somalia. Det viste seg at de fleste av dem hadde bakgrunn fra Libanon. Stabskompaniet drev vakthold, eskorte, sanitetstjeneste, forpleining og andre tjenester forbundet med driften av hovedkvarteret til UN Operation in Somalia (UNOSOM). Misjonsspesifikk opplæring i forkant var begrenset. I alt tjenestegjorde 350 norske kvinner og menn i UNOSOM. Én norsk menig ble drept i en ulykke under tjenesten.

Oppløsningen av Jugoslavia i 1991–1992 førte til opprettelsen av United Nations Protection Force (UNPROFOR) i 1992. UNPROFOR skulle få slutt på krigshandlingene. Styrken kom til å telle over 38 000 personer etter hvert, inkludert 700 observatører og 800 sivile politifolk. Norge bidro med transportkontrollenheter, observatører, en ambulanseenhet, en ingeniørtropp og et sanitetskompani, i tillegg til en helikopterving. En logistikkbataljon kom på plass i 1994. Flere enn 3 000 norske kvinner og menn tjenestegjorde i UNPROFOR, hovedsakelig i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Fire norske personer omkom i tjenesten. Konflikten var vanskelig å løse. I 1995 avløste NATO-styrken Implementation Force (IFOR) UNPROFOR. IFOR besto av 60 000 soldater og hadde mandat og utrustning for å kunne drive fredsoppretting. Mange av dem som tjenestegjorde i UNPROFOR på det tidspunktet, fortsatte i IFOR. Etter ett år overtok Stabilization Force (SFOR) for IFOR. En norsk infanteribataljon erstattet logistikkbataljonen. SFOR var innrettet på å ivareta de sivile delene av Dayton-avtalen.

Norge deltok med jagerfly i den NATO-ledete luftoperasjonen Allied Force over Kosovo og Serbia i 1999. Allied Force la grunnlag for å sette inn bakkestyrken Kosovo Force (KFOR). Spesialsoldater fra Hærens jegerkommando var blant de første som kom på plass. Telemark bataljon (TMBN) var opprettet i 1993 for å kunne inngå i NATOs utrykningsstyrker. Fra høsten 1999 inngikk TMBN i KFOR. KFORs oppdrag var å sørge for at stridighetene i Kosovo ikke ble gjenopptatt og legge til rette for en fredelig utvikling. Frem til 2004 deltok Norge med et stort bidrag til KFOR. Fra da av førte økende behov i Afghanistan til at bidraget i Kosovo ble trappet ned.

Innsatsstyrkene – ytterligere profesjonalisering

NATOs strategiske konsept fra april 1999, og alliansens operasjoner mot den føderale republikken Jugoslavia samme år, førte til ytterligere krav til profesjonalitet. Enda mer enn før betydde det nye konseptet operasjoner utenfor medlemsstatenes mandatområde, såkalte out-of-area-operasjoner. St.meld. nr. 38 (1998–1999) Tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner introduserte Forsvarets innsatsstyrker. Hensikten var blant annet å etablere et mer fleksibelt system for krisehåndtering og deltakelse i internasjonale operasjoner, blant annet gjennom økt beredskap og et bedre rekrutteringssystem. Ordningen med innsatsstyrker avløste FN-beredskapssystemet fra 1960-tallet. Fleksible innsatsstyrker skulle kunne settes inn både ute og hjemme.

Foto: Kim A. Gulbrandsen, Forsvaret

Operasjoner i Afghanistan har i høy grad preget norsk militær virksomhet internasjonalt siden århundreskiftet. Norge har deltatt i flere forskjellige misjoner, og med en rekke forskjellige styrkebidrag. Etter terrorangrepene i USA i 2001 ble Operation Enduring Freedom (OEF) etablert for å bekjempe terrorisme. Mange land deltok i den USA-ledete koalisjonen. Taliban-regimet falt, men kampen mot terrorisme fortsatte. Norge bidro med blant annet F-16 jagerfly, eksplosivryddere, transportkontrollenheter og C-130 transportfly. Norske spesialstyrker har løst oppdrag i Afghanistan mange ganger. I 2006 avsluttet Norge bidraget til OEF for å rette innsatsen inn mot International Security Assistance Force (ISAF). ISAFs oppdrag var å støtte statsbyggingen i Afghanistan. Norge sto for ledelsen av blant annet et Provisional Reconstruction Team i Meymaneh fra 2004 til 2012. Her samvirket militære styrker og sivile aktører om et spekter av oppgaver. ISAF ble avsluttet i 2014. Norske styrker har siden den gang fortsatt drevet trening, rådgivning og assistanse til afghanske sikkerhetsstyrker i rammen av operasjonen Resolute Support Mission. Ti norske kvinner og menn har falt i tjeneste i Afghanistan.

Norge har bidratt med styrker til flere operasjoner i Irak siden 2003. Norge deltok ikke i invasjonen av Irak, men i den etterfølgende oppbyggingsperioden, blant annet med et maskin- og konstruksjonskompani og en ingeniøravdeling fra TMBN. Norge var blant annet involvert i prosjekter i forbindelse med forbedring og gjenoppbygging av infrastruktur og irrigasjon til landbruk. Spesialister på eksplosiver bidro også til ødeleggelse av store mengder våpen og miner. Kirurgiske enheter og spesialstyrker er andre kapasiteter som har inngått i norske bidrag. Trening og rådgivning av irakiske sikkerhetsstyrker har vært en viktig del av oppdraget.

Foto: Brage Steinson Wiik-Hansen, Forsvaret

3.5 Profesjonalisering av soldatrollen

Et endret sikkerhetspolitisk bilde, sammen med behovet for omstilling i Forsvaret, både med tanke på effektivisering og modernisering, har ført til en profesjonalisering av soldatrollen. Mer kompliserte og krevende oppdrag stiller strenge krav til forberedelser, utdanning og trening av de enkelte soldatene og avdelingene. Denne utviklingen har pågått siden 1990-årene, og gjennomsyrer i dag hele Forsvaret.

Deltakelse i utenlandsoperasjoner har blitt en karakteristisk del av Forsvarets virksomhet. Personellsammensetningen videreutvikles derfor slik at en større andel medarbeidere kan disponeres til internasjonale operasjoner, både militært og sivilt tilsatte.

Det har etter hvert blitt en dreining mot en ny soldatkultur. Veteraner fra internasjonale operasjoner besitter en unik profesjonskompetanse, og har gjerne erfaring fra flere kontingenter ute med sin avdeling. Disse soldatene holder et høyt profesjonelt nivå, og har stor fagkompetanse, fleksibilitet og omstillingsevne. Det gjør dem til kulturbærere med høy status i organisasjonen.

Kompetansen som den enkelte opparbeider seg i utenlandstjeneste varierer med operasjon og tjenestestilling. En felles erfaring som de fleste har med seg hjem er likevel økt kunnskap om andre språk, kulturer og samfunn. Større fokus på kulturforståelse i Forsvarets utdanning har bidratt til at mange har utviklet en bedre forståelse for både egen rolle og livssituasjonen til de menneskene man har møtt gjennom tjenesten.

I tråd med Norges innsats for kvinner, fred og sikkerhet, har økt deltakelse av kvinner og et tydeligere kjønnsperspektiv i operasjonene vært viktig. Erfaringer fra operasjoner i kjønnssegregerte samfunn som Afghanistan har vist at kvinners deltakelse og medvirkning er avgjørende for å kommunisere og samhandle med den kvinnelige delen av befolkningen. Kjønnsperspektivet har også bidratt til at mange har opparbeidet seg en bredere og mer kompleks forståelse for betydningen av kvinner, menn og barns særegne perspektiver, forutsetninger og behov i krigs- og konfliktsituasjoner.

Kompetansen som soldatene opparbeider seg i utenlandstjenesten er svært nyttig for Forsvaret, både i nye utenlandsoppdrag og i andre deler av virksomheten. Den er også nyttig for hele samfunnet, og for arbeidsgivere i sivil sektor.

Forsvaret er i økende grad avhengig av å utnytte kompetansen til soldater som har sluttet i Forsvaret, blant annet for å dekke behov i innsatsstyrkene. Mange veteraner som slutter i Forsvaret er fortsatt reservister, enten fordi de står i den aktive reserven og trener og øver med sin avdeling, eller fordi de fortsatt har tjenesteplikt i henhold til verneplikten som udisponert reserve. Reservistene fyller viktige funksjoner for Forsvaret, men har sitt primære virke i det sivile. Heimevernsoldaten er det klassiske eksempelet, men det er reservister i stort sett alle deler av Forsvaret. Dette betyr at veteranene som har sluttet fortsatt utgjør en viktig ressurs for Forsvaret.

Vi kjenner foreløpig ikke de helsemessige ettervirkningene som kan komme etter de store kontingentene i Afghanistan fram til 2014. Vi har heller ikke oversikt over konsekvensene av utviklingen mot mindre bidrag og flere enkeltindivider i utenlandsoppdrag. Framtidens veteranpolitikk må ta høyde for det vi ikke vet om framtidens veteranpopulasjon og deres behov. Arbeidet med å bygge gode systemer for ivaretakelse og oppfølging i sivil sektor må derfor fortsette. Dette gjelder selv om det er færre som deltar i internasjonale operasjoner nå enn tidligere, og selv om soldatene er mer profesjonelle enn før.

3.6 Justissektorens personell

3.6.1 Politiet

Norsk politi har deltatt i internasjonale fredsbevarende operasjoner siden 1989. Personellet har hovedsakelig blitt sendt til internasjonale operasjoner i land der den normale samfunnsstrukturen har brutt sammen som følge av krig eller konflikt. Politiet har hatt over 1 500 personer i internasjonale operasjoner, fordelt på 32 land over hele verden, fra Øst-Timor i øst, Balkan i nord, Namibia i sør til El Salvador i vest.

Foto: Politidirektoratet

Bidrag til FN-operasjoner har vært den mest omfattende oppgaven for politiets personell. I mindre omfang har politiet deltatt i EU- og OSSE-operasjoner, samt i bilaterale bidrag. Av de sistnevnte er Norwegian Police Support to the Afghan Authorities (NORAF) og Temporary International Presence in Hebron (TIPH) de største. Fra 2006 har politiet deltatt med personell til European Agency for the Management of Operational Cooperation at the External Borders of the Member States of the European Union (Frontex). Frontex skal støtte medlemsstatene i EU/Schengen og sikre samhandlingen mellom medlemsstatene, for å oppnå en mer effektiv kontroll av yttergrensene. I 2019 ble Frontex gitt et nytt og utvidet mandat, hvilket betyr at det etableres en operativ styrke som i 2027 vil utgjøre en grensepoliti-pool på 10 000 menn og kvinner. Dersom Norge slutter seg til den nye rettsakten, vil dette innebære en økt forpliktelse til å bidra med personell og teknisk utstyr til Frontex. Dette er oppdrag av kortere varighet, ca. fire til åtte uker.

Pr. november 2019 deltok 28 norske politikvinner og -menn i internasjonale operasjoner. Personellet er fordelt på FN-operasjoner i Sør-Sudan, Mali, Colombia og Jemen.

FN-politiet har de siste ti årene gjennomgått en betydelig profesjonalisering. Dette er et resultat av det økte fokuset på justisoppgaver i FNs Sikkerhetsråds mandater. Mer spesifikt for FNs politiavdeling er det viktig å trekke fram Det strategiske rammeverket for polititjeneste. Implementeringen av dette norskfinansierte tiltaket har hevet kvaliteten i hovedkvarter og felt. Etableringen av spesialiserte polititeam, samt en grundigere opplæring og kvalitetssikring av FNs sikkerhets- og nærforsvarspoliti (Formed Police Units), har bidratt til ytterligere profesjonalisering av FN-politiet. Parallelt med denne utviklingen har politiets oppgaver økt i kompleksitet og omfang. FN har på denne bakgrunn oppfordret til bruk av team som gir kompetanseheving på spesielle fagfelt, for å gjøre arbeidet mer målbart og effektivt. Dette krever mer spesialisert og spisset kompetanse blant personellet. Innen fagområder som organisert kriminalitet, menneskesmugling og seksuelle overgrep etterspørres ofte spesialkompetanse.

Blant politipersonell som har deltatt i internasjonale operasjoner, mener flertallet at erfaringene fra tjenesten er relevant for den daglige tjenesten i Norge. Særlig framheves den personlige utviklingen, evnen til å håndtere stress og risiko, samt kulturell kompetanse. Mange kommer hjem med økt lederkompetanse, administrativ erfaring og kunnskap om internasjonal kriminalitet. Flertallet mener at utenlandserfaring med fordel kunne være tillagt mer vekt når personellet etter endt utenlandsopphold skal tilbake til arbeidsoppgaver i politiet i Norge. Dessuten burde slik erfaring bli tillagt vekt ved søknad på stilling og avansement.

3.6.2 Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)

DSB har gitt støtte til internasjonale humanitære operasjoner siden slutten av 1990-tallet, gjennom konseptene Norwegian Support Team (feltmessige servicemoduler, herunder telt) og Norwegian UNDAC Support (feltmessig IKT-støtte). I 2018 ble et norsk Emergency Medical Team (EMT) sertifisert. Teamet er etablert og organiseres i samarbeid med norske helsemyndigheter. I tillegg bistår DSB med sekondering av enkelteksperter gjennom FN og EU ved internasjonale katastrofer. DSB har avtaler med ulike FN-organisasjoner, og deltar aktivt i samarbeid med søsterorganisasjoner i andre land om planlegging og gjennomføring av sitt internasjonale arbeid.

Internasjonale oppdrag er blitt mer komplekse og sammensatte de siste årene. Det er derfor økt fokus på ivaretakelse av personell før, under og etter oppdraget. Personellet i DSBs internasjonale konsepter rekrutteres fra alle sektorer i samfunnet, som helsevesen, politi, brannvesen, Sivilforsvaret og privat sektor. De selekteres og gis opplæring i forkant, herunder obligatorisk sikkerhetsopplæring. Personellet må gjennomføre obligatorisk debrief etter hjemkomst, og får ved behov oppfølging fra kvalifisert personell. Personellet må også gjennomføre en obligatorisk medisinsk utsjekk, både før og etter oppdrag. Dette gjøres i samarbeid med Forsvarets sanitet (FSAN). DSB er omfattet av tiltakene i handlingsplanen «I tjeneste for Norge», og har deltatt sammen med Forsvaret og politiet i dette arbeidet. Det inkluderer også forebygging av brudd på etiske retningslinjer for humanitært arbeid, med egne etiske retningslinjer for personellet. Alt personell ansettes midlertidig av DSB under opplæring, øvelser og skarpe oppdrag.

Pr. 2019 besto DSBs personellstyrkebrønn av rundt 150 personer. De aller fleste oppdragene har funnet sted i Afrika og Asia, samt Karibia. Fra det første oppdraget i 1999 til i dag, har DSB deltatt i 50 store og små humanitære oppdrag. Disse dekker et stort spenn, fra deltakelse med én til to IKT-eksperter for FNs krisevurderingsteam, til store teltleirer. Eksempler er jordskjelvet i Haiti i 2010 og ebola-krisen i Vest-Afrika i 2015. Det norske EMTet løste oppdrag i Samoa i forbindelse med et meslingutbrudd i 2019. Oppdragene i regi av DSB varer vanligvis fra to til åtte uker, avhengig av hvilken type innsats som kreves.

3.7 Utenrikssektorens personell

Norge bidrar aktivt med freds- og forsoningsarbeid i mange konfliktområder i verden, som tilrettelegger for forhandlinger mellom parter. De ansatte i utenrikstjenesten arbeider for å fremme fred og sikkerhet, en internasjonal rettsorden, en økonomisk rettferdig verdensorden og bærekraftig utvikling. Et engasjement i slike spørsmål er også i norsk interesse, samtidig som arbeidet er et uttrykk for internasjonal solidaritet.

Utenrikstjenesten har over 600 utsendte og mer enn dobbelt så mange lokalt ansatte, som jevnlig håndterer krevende og belastende saker. Dette skjer både i forbindelse med bistand til norske borgere i utlandet, kriseberedskap og politiske hendelser. Mange av utenrikstjenestens ansatte og deres familier er stasjonert i områder med økt risiko på grunn av krig eller krigslignende tilstander, kriminalitet, alvorlig forurensing eller andre alvorlige trusler mot psykisk og fysisk helse.

Utenriksdepartementet har, knyttet til sikkerhetssituasjonen ved enkelte av disse stasjonene, definert dem som særlig risikoutsatte, og pålegger de utsendte å reise ut fra stasjonen med gitte intervaller. I 2019 var ambassadene i Kabul, Juba, Khartoum og Mali, og i tillegg ambassadeseksjonen i Bagdad, underlagt denne ordningen.

Utsendte på disse stasjonene følges særlig tett, med helseundersøkelser før og under stasjonering, utreiseforberedende kurs, rutinemessige besøk ved stasjonene og andre sikkerhetsmessige tiltak og rutiner. Det tillates ikke barn som medfølgende på noen av disse stasjonene, og på enkelte er det også lagt begrensninger på om partner kan medfølge. Hovedsakelig ivaretas ansatte på disse stasjonene internt på ambassaden, og det er særlige forventninger til at ledere på de risikoutsatte stasjonene prioriterer dette. Flertallet av de utsendte som tjenestegjør på disse stasjonene er fast ansatt i departementet, og fortsetter etter stasjoneringen i utenrikstjenesten, enten på en annen utenriksstasjon eller i departementet.