4 Kunnskapsstatus

4.1 Bestandsutvikling

Bestandsutviklingen for kongekrabbe i perioden før 2007 er beskrevet i St.meld. nr. 40 (2006–2007) Forvaltning av kongekrabbe. Totalbestanden av kongekrabbe på norsk side nådde sitt maksimum i 2008, og har etter den tid stabilisert seg på et lavere nivå (figur 4.1). Indekser for mengden av kongekrabbe er basert på årlige tokt i det kvoteregulerte området. Krabbe mindre enn 70 mm skallengde inngår ikke i beregningene, ettersom toktene ikke gir representative prøver fra denne delen av bestanden. Likevel anses denne tidsserien som beste representasjon av totalbestandens utvikling.

4.2 Spredning utenfor det kvoteregulerte området

Formålet med et avgrenset kvoteregulert område i Øst-Finnmark er å begrense videre spredning av kongekrabbe. Erfaringene har vist at utfordringene er størst når det gjelder spredning videre vestover langs Finnmarkskysten, og at naturgitte forhold i stor grad påvirker mulighetene for å begrense den videre spredningen av bestanden.

Spredningen av kongekrabbe utenfor det kvoteregulerte området i Finnmark overvåkes ved hjelp av et eget tokt i de kystnære områdene vest for Nordkapp og ved det årlige økosystemtoktet nord for kvoteområdet. I tillegg gir fangststatistikk og informasjon fra det frie fisket supplerende opplysninger om forekomstene av kongekrabbe utenfor det kvoteregulerte området (pkt. 5.2.3). Det er i følge Havforskningsinstituttet lite som indikerer noen særlig spredning av kongekrabbe nordover og til havs, ettersom det ikke er observert mengder kongekrabbe som bifangst i trål på de årlige økosystemtoktene med stasjoner langs kysten av Øst-Finnmark. Det aller meste av kongekrabbebestanden i norsk sone er derfor innenfor ca. 12–15 nautiske mil fra land, og det meste av spredninger synes å være vestover i kystnære områder.

Registreringene fra Havforskningsinstituttets årlige tokt viser ingen store endringer i forekomsten av kongekrabbe i kystområdene vest for Nordkapp i tidsrommet 2011–2014 (figur 4.2). Basert på erfaringene med hvordan kongekrabbebestanden utviklet seg i områdene lenger øst, ville det vært nærliggende å forvente en markant økning også i disse nye områdene i løpet av en slik periode på fire år. Den eneste lokaliteten hvor det ble registrert økt forekomst i denne perioden, var på en stasjon i Gamvikfjorden på Sørøya. På alle andre stasjoner ble det registrert nedgang eller ingen endring. Havforskningsinstituttet vurderer derfor at det frie fisket og tilskuddsordningen (pkt. 5.2.2) har redusert både krabbens spredningshastighet vestover, og mengden krabber i dette området til enhver tid.

4.3 Høstingspotensial i det kvoteregulerte området

Havforskningsinstituttet har beregnet at det årlige høstningspotensialet (MSY=Maximum Sustainable Yield) for kongekrabbebestanden i det kvoteregulerte området er mellom ca. 850 og 1450 tonn. Fangstene har de siste årene ligget tett på MSY, og alt tyder på at høstingspotensialet utnyttes fullt ut.

I bestandsberegningene har Havforskningsinstituttet siden 2011 benyttet en modell som beskriver historisk utvikling i relativ bestandsstørrelse, og det har blitt utarbeidet prognoser og risikoanalyser ved forskjellige fangstuttak. Modellen er basert på at økosystemet har en gitt bærekapasitet for denne bestanden, det vil si at det kan produseres en gitt mengde kongekrabbe per tidsenhet (år).

Utviklingen i bestanden av hannkrabber større enn 130 mm skallengde (figur 4.3 A) viser en nedgang siden 2003, og at bestandstørrelsen nå er omtrent på det nivået som gir det maksimale langtidsutbyttet (B_msy). Dødeligheten fra fiske er noe redusert siden 2011 (figur 4.3 B). Den gjennomsnittlig maksimale årlige produksjonen (MSY) er beregnet til ca. 1040 tonn (tabell 4.1).

Totalkvotene av kongekrabbe i det kvoteregulerte området har de siste årene ligget tett opptil det maksimale utbyttet som bestanden i dette området kan produsere. I 2014 ble bestandsstørrelsen i dette området beregnet å være på et nivå som gir 99 % av maksimal produksjon (utbytte). Gitt de forutsetningene som ligger til grunn for modellen, kan det ikke forventes noen vesentlig økning i totalkvotene i tiden fremover. Forutsetningene i modellen er at 1) minstemålet på 130 mm skallengde opprettholdes, 2) bærekapasiteten for kongekrabbe i det kvoteregulerte området ikke endres og 3) at bestanden ikke ekspanderer i vesentlig grad ut over det arealet som ligger til grunn for disse beregningene.

4.4 Reproduksjonspotensial og økosystemets bæreevne

Undersøkelser har vist at reproduksjonspotensialet hos kongekrabbebestanden i det kvoteregulerte området er betydelig redusert siden oppstarten av kongekrabbefisket på 1990-tallet. Havforskningsinstituttet mener dette trolig skyldes redusert gjennomsnittsstørrelse for både hann- og hunnkrabber. Samtidig er det de siste årene ikke registrert tallrike årsklasser i bestanden på samme måte som tidligere, men en årlig rekruttering som synes å være stabilisert på et lavere nivå. Likevel tyder mye på at yngelproduksjonen er tilstrekkelig til å opprettholde en bestand som gjør det mulig å høste nært opptil det maksimale langtidsutbyttet (MSY).

Varangerfjorden er det området i norsk sone hvor kongekrabben har vært lengst etablert. Det kan derfor forventes at en likevekt mellom bestandsstørrelse og økosystemets bæreevne oppnås først her. Havforskningsinstituttet mener det likevel ikke er mulig å fastslå at det er etablert en slags «likevekt» mellom krabbemengden i området og den økologiske bæreevnen for bestanden, som er den øvre grensen for antall individer av en art som kan leve i et område over lengre tid. Bunnfaunaen i fjorden er fortsatt sterkt påvirket med en artssammensetning og biomasse som er mye endret, sannsynligvis på grunn av kongekrabbens beiting. Det er imidlertid vanskelig å si om dette vil være en varig situasjon for bunnfaunen i Varangerfjorden. Det er derfor viktig at stasjoner i fjorden fortsatt overvåkes fremover. Til tross for at tilgjengelig matmengde for kongekrabben synes å være redusert, er det ikke observert vesentlige endringer i tettheten av krabbe i dette området. En netto innvandring av krabber fra russisk side av grensen kan imidlertid ha kompensert for en eventuell nedgang i bestanden av kongekrabbe i Varangerfjorden som følge av matmangel.

4.5 Økosystemeffekter av kongekrabben

4.5.1 Kunnskap om økosystemeffekter

Undersøkelser på utvalgte steder i Varangerfjorden hvor situasjonen før krabben ble tallrik (1994) ble sammenlignet med situasjonen etter at den var etablert med høye tettheter (2007), viste store endringer i bunnfaunaen (tabell 4.2). I de dype områdene av Bøkfjorden i Varanger var alle store individer av forskjellige arter musling, sjøstjerner og børstemarker borte i 2007, og bunnfaunaen besto for det meste av små individer av ulike dyregrupper. Det var også stor nedgang i tettheten av flere dominerende arter, mens en del små og hurtigvoksende arter av børstemark hadde økt betydelig i antall og tetthet. Dette er en situasjon som ofte karakteriserer bunnfauna i områder som er kraftig påvirket av menneskelig aktivitet. Samtidig viser undersøkelser av krabbens næringsvalg at de artene som er redusert i antall, er blant krabbens viktigste byttedyr. De observerte endringene skyldes derfor med stor sannsynlighet kongekrabbens beiting på bunnfaunaen. Det er gjennomført to omfattende studier som belyser effektene av kongekrabben på bløtbunnsfauna; en i Bøkfjord i Sør-Varanger hvor en del av resultatene er publisert, og en i Porsangerfjorden hvor dataene ennå ikke er ferdig bearbeidet.

I Bøkfjorden har undersøkelsene vist store endringer i mengde (biomasse) av bunnfauna og en reduksjon i antall arter i de bunndyrsamfunn som er studert. Det er først og fremst store individer av gruppene muslinger, pigghuder og børstemark som er blitt borte. Sammenlignet med situasjonen før kongekrabben ble tallrik, registreres det i dag kun små individer av disse gruppene, samt at små hurtigvoksende arter synes å ha overtatt mye av produksjonen i bunndyrsamfunnene. Trolig har produksjonsraten i bunnfaunaen økt samlet sett som følge av påvirkningene av kongekrabben, men den stående biomassen er redusert.

Artssammensetningen i bunnfaunaen endres etter at kongekrabben har vært til stede i store konsentrasjoner over lang tid. Dette er resultater som også framkommer i russiske studier. I Motovsky Bay, som var det første området krabben invaderte, har studier i 1931, 1995, og 2003 vist at mange børsteormer økte på bekostning av arter som er foretrukket mat for kongekrabben (bl.a. slangestjerner og muslinger). Konklusjonene fra undersøkelsene i Motovsky Bay var imidlertid at trålfiske i området sannsynligvis var den viktigste årsaken til endringene i bunnfaunaen. I Dolgaya Inlet ble det gjort sammenlignende studier fra 1990 og 2006 som viste at kalkalger og muslinger var gått tilbake som dominerende arter, mens det hadde vært en økning for arter av rur. Det er trolig slik at faunaen generelt endres i retning av flere småvokste arter og små individer av arter som normalt vokser seg større. Mange av de «nye» artene er hurtigvoksende «opportunister» som bidrar til en høy produksjon, men som er lite tilgjengelig som mat for kongekrabben.

Foto: Per Eide, Norges sjømatråd

Oppfølgende undersøkelser i Bøkfjorden (2012) har vist en litt forbedret tilstand for noen arter i bunnfaunaen, men at tilstanden fortsatt er betydelig svekket sammenlignet med situasjonen før krabben ble tallrik. Studiene indikerer at kvaliteten på bunnsedimentene er nedsatt der tettheten av kongekrabben er høy. Dette har trolig sammenheng med at arter som er redusert i antall eller blitt borte (børstemark og muslinger) utfører viktige økologiske funksjoner som vanntransport og oksygentilførsel ned i sedimentet. Redusert oksygentilgang og nedsatt sedimentkvalitet innebærer at økosystemtjenester som re-mineralisering av organisk materiale kan ha blitt forstyrret i områder med høye tettheter av kongekrabbe over lang tid.

Lignende observasjoner er gjort fra flere års studier i Porsangerfjorden, hvor undersøkelser i 2008 og 2010 viste at biomassen av bunnfauna (sjøstjerner, sjøpinnsvin og slangestjerner) i noen områder var betydelig redusert etter invasjonen av kongekrabbe. Etter at flere av resultatene fra langtids-moniteringen (2007–2014) i Porsangerfjorden ble behandlet, synes bildet mer nyansert. Noen områder viser redusert biomasse, mens biomassen i andre områder hadde økt eller holdt seg på samme nivå. Temperaturendringer i Porsangerfjorden i undersøkelsesperioden, samt stor variasjon i sammensetningen av bunndyr og varierende habitater, bunntopografi og sediment, er mest sannsynlig medvirkende til disse observasjonene. Heterogene fjordområder med store temperaturendringer (grunnere områder) gjør det vanskelig å konkludere entydig at observerte endringer skyldes kongekrabben. Det bør derfor velges homogene og gjerne dype områder ved langtidsovervåkning av effekter fra kongekrabben. Manglende funn av store individer av f.eks. muslinger og sjøstjerner indikerer likevel at kongekrabben har hatt betydelige effekter på bunnfaunaen i områder av Porsangerfjorden.

Foto: Havforskningsinstituttet

4.5.2 Effekter på bunngytende fisk

Studier av mageinnhold viser at kongekrabben har en svært variert diett som inneholder mange byttedyrkategorier, herunder også egg fra lodde og rognkjeks som gytes på bunnen. Undersøkelser gjennomført ved Universitetet i Tromsø har vist at effekten på loddebestanden fra kongekrabbens beiting på loddeegg langs Finnmarkskysten trolig er svært liten. Loddeegg spises av en rekke fiskeslag (f.eks. hyse) som sannsynligvis tar langt mer loddeegg enn kongekrabben. I tillegg viser resultatene at krabben i større grad ernærer seg av lodda som dør etter gyting. Beregninger viser at kongekrabben spiste ca. 0,3 % av mengden egg som ble gytt i de to årene undersøkelsene pågikk. Loddebestanden har også vært stor etter at krabben ble tallrik i Barentshavet. Konklusjonene fra undersøkelsen er derfor at kongekrabben ikke har noen målbar effekt på rekrutteringen til loddebestanden i Barentshavet.

Det er kjent at kongekrabbe beiter på rognkjeksegg. Undervannsobservasjoner har også vist at krabben sannsynligvis ødelegger langt mer rognkjeksegg enn den spiser. Blant annet bidrar kongekrabben til å fordrive rognkallen som vokter eggene, slik at eggene blir eksponert for andre predatorer. Konklusjonene fra undersøkelsen er at kongekrabben kan ha negative effekter på rekrutteringen til rognkjeksbestanden.

Når det gjelder torsk, hyse og sei, er dette arter som gyter i de pelagiske vannmassene, og eggene er derfor i liten grad tilgjengelig for kongekrabben. For øvrig synes ikke kongekrabben å ha hatt noen kvantumsmessig negativ innvirkning (totalt sett) på torskefiskeriene i området øst for 26°Ø. Tilgjengeligheten har vært relativt god i disse fiskeriene, og etter hvert som fiskerne har erfart hvor kongekrabben oppholder seg gjennom sesongen, klarer man til en viss grad å unngå stor bifangst av kongekrabbe.

4.5.3 Kongekrabbe som byttedyr

Det er ikke gjennomført systematiske undersøkelser av hvilke arter som har kongekrabbe på dietten og eventuelt omfang av dette. Undersøkelser av mageinnhold hos fisk viser imidlertid funn av kongekrabbe i mager hos torsk og steinbit. Trolig er små kongekrabber en del av dietten hos de fleste fiskeslag som spiser bunndyr. Store krabber er først og fremst utsatt for predasjon like etter skallskifte, og det er funnet store kongekrabber i magen til blant annet stor torsk og kveite.

Analyser av mageinnhold hos kongekrabbe viser at store individer spiser små artsfrender. Dette har bidratt til en hypotese om at når mattilgangen reduseres, slik situasjonen trolig er i Varanger i dag, reguleres størrelsen på krabbebestanden gjennom beiting av voksne krabber på rekruttene.

Foto: Havforskningsinstituttet

4.6 Oppsummering

Dagens kunnskapsgrunnlag om kongekrabbens biologi, reproduksjon og spredningsveier er noe bedre enn da St.meld. nr. 40 (2006–2007) ble lagt frem. Det synes imidlertid fortsatt å være behov for mer kunnskap om bl.a. kongekrabbens effekter på økosystemet og kunnskap om bioøkonomiske virkninger. Det vil bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget dersom det kan utvikles metodikk for estimering av den delen av bestanden som består av små individer (under 70 mm skallengde).

Bestandsutviklingen av kongekrabbe etter 2007 viser at den nådde sitt maksimum i 2008 og har etter den tid stabilisert seg på et lavere nivå.

Spredningen av kongekrabbe utenfor det kvoteregulerte området overvåkes årlig. Det er lite som indikerer spredning av bestanden nordover og til havs. Størstedelen av kongekrabbebestanden i norske områder er innenfor ca. 12–15 nautiske mil fra land, og spredning synes i hovedsak å skje vestover i kystnære områder. Det er ikke registrert noen store endringer i tilstedeværelsen av kongekrabbe her siden 2011. Det er sannsynlig at det frie fisket supplert med tilskuddsordningen har redusert både spredningshastigheten vestover, og tettheten av kongekrabber i områdene vest for det kvoteregulerte området.

Havforskningsinistuttets beregninger tyder på at høstingspotensialet for kongekrabbe i det kvoteregulerte området blir utnyttet fullt ut. Siste års totalkvoter ligger tett opp mot det kongekrabbebestanden i dette området produserer.

Kongekrabbebestandens reproduksjonspotensial i det kvoteregulerte området er redusert siden oppstarten av kongekrabbefisket på 1990-tallet. Varangerfjorden er det området i norsk sone hvor kongekrabben har vært lengst etablert. Det må derfor kunne forventes at en «likevekt» mellom bestandsstørrelse og økosystemets bæreevne oppnås først her.

I Bøkfjorden i Sør-Varanger viser undersøkelser (1994–2007) store endringer i mengde (biomasse) av bunnfauna og en reduksjon i antall arter i de bunndyrsamfunn som er studert. Det er primært store individer av gruppene muslinger, pigghuder og børstemark som er borte. Sammenlignet med situasjonen før kongekrabben ble tallrik, registrerte man senere kun små individer av disse gruppene, samt at små hurtigvoksende arter hadde overtatt mye av produksjonen i bunndyrsamfunnene. Disse er lite tilgjengelig som mat for kongekrabben. Når dyr som lever nede i bløtbunn blir borte, medfører dette forringet kvalitet på bunnsedimentene.

Foreløpige resultater fra Porsangerfjorden indikerer at individer av store artsgrupper som skjell og pigghuder også her har forsvunnet. Bildet er imidlertid sammensatt her grunnet temperaturendringer i løpet av undersøkelsesperioden og stor variasjon i bunnforhold.

Undersøkelser har vist at kongekrabbens beiting på loddeegg neppe påvirker loddebestanden. Krabben ernærer seg i større grad av selve lodda som dør etter gyting. Det er mer sannsynlig at kongekrabben har negative effekter på rekrutteringen til rognkjeksbestanden. Videre er det kjent at store kongekrabber spiser små artsfrender, noe som kan medføre at redusert mattilgang bidrar til å regulere størrelsen på krabbebestanden gjennom slik kannibalisme.

Foto: Johan J. Petersen, Redningsselskapet