8 Virksomheten til Det internasjonale valutafondet (IMF)

8.1 Innledning

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 189 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og støtte opp under internasjonal handel. Institusjonens tre hovedoppgaver er å overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser, gi teknisk assistanse til medlemslandene og å gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen. Det er en nær sammenheng mellom disse tre arbeidsfeltene. Makroøkonomisk overvåking og kompetanseoppbygging er viktig for å forebygge økonomiske kriser og redusere medlemslandenes lånebehov fra IMF.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Bank for International Settlements (BIS), Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til arbeidet i G201 med å stabilisere og styrke verdensøkonomien.

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Norges guvernør til IMF er sentralbanksjefen, med departementsråden i Finansdepartementet som vara.

Det daglige arbeidet ledes av et styre med 24 medlemmer. Norge deler en styreplass med de øvrige nordiske og de tre baltiske landene. Landene i valgkretsen samarbeider tett om hvilke synspunkter som skal fremmes i styret, og posisjoner og verv går på omgang. I slutten av januar 2020 overtok Finland styrestolen fra Sverige. Norge satt sist i styret i perioden januar 2013 til januar 2016. I inneværende halvår representerer Finland valgkretsen i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC). Norge skal ha dette vervet i siste halvår 2020 og første halvår 2021. Vårmøtet i IMFC ble i år avholdt som videokonferanse, som følge av det verdensomspennende utbruddet av det nye korona-viruset.

Dette kapittelet redegjør for virksomheten til IMF med vekt på de siste 12–18 månedene, samt noen sentrale spørsmål det skal tas stilling til i nær fremtid.

8.2 IMFs utlånsvirksomhet

IMF har en rekke låneordninger som kan brukes av medlemsland som ikke klarer å oppfylle sine betalingsforpliktelser overfor utlandet. Når et land søker om lån, vurderer IMF sammen med landets myndigheter hva som må gjøres for å redusere den økonomiske sårbarheten og legge grunnlag for en balansert vekst. IMFs styre bestemmer så om og på hvilke vilkår landet skal få lån.

IMFs generelle låneordninger har markedsbasert rente og er åpne for alle medlemsland. Ordningene omfatter både lån som utbetales over en periode for å løse et eksisterende betalingsbalanseproblem, og føre-var-avtaler om kreditt ved behov. En føre-var-avtale er en trekkrettighet som kan gis til land som har en sterk økonomisk stilling, men som likevel trenger å styrke tilliten i markedet til at de vil kunne innfri sine internasjonale betalingsforpliktelser. Land som inngår en føre-var-avtale, skal i utgangspunktet ikke ha behov for å trekke på avtalen.

IMFs låneordninger for lavinntektsland har subsidiert rente. Lånemidlene til disse ordningene kommer fra medlemsland som frivillig stiller midler til disposisjon. Subsidiene i ordningen, som tilsvarer differansen mellom markedsrenten og rentesatsene som IMFs styre fastsetter, finansieres gjennom avkastningen på et eget fond som er opprettet for formålet.

Boks 8.1 gir mer informasjon om de ulike låneordningene.

Omfanget av nye utlån under de generelle ordningene tok seg markert opp i 2019, se figur 8.1. Dette skyldes i stor grad låneavtalen som ble inngått med Argentina med en ramme på 40,7 mrd. SDR.23 Det siste året har IMF inngått nye låneavtaler med Armenia, Honduras, Ecuador, Ekvatorial-Guinea, Etiopia og Pakistan. Ved utgangen av februar hadde 18 land ordinære låneprogram med IMF, med en samlet utlånsramme på 58,0 mrd. SDR.

¹ Tall for IMFs finansår, som er 1. mai – 30. april. Tall for 2020: 1. mai 2019 – 29. februar 2020.

Kilde: IMF.

IMF har to føre-var-ordninger: Flexible Credit Line (FCL) og Precautionary and Liquidity Line (PLL). Ved utgangen av februar i år hadde Mexico og Colombia tilsagn under FCL-ordningen. Marokko var det eneste landet med tilsagn under PLL-ordningen. Samlede lånetilsagn for føre-var-ordningene gikk fra april 2019 til utgangen av februar i år ned fra 63,5 mrd. til 54,6 mrd. SDR. Dette skyldtes at Mexico i november valgte å fortsette sin gradvise nedtrapping av lånerammen. Ingen av føre-var-avtalene er trukket på.

Komorene, Ecuador, Irak og Vanuatu har små lån uten programforpliktelser under ordningen Rapid Financing Instrument. Samlet utestående beløp er på 0,4 mrd. SDR.

Omfanget av nye låneavtaler under de subsidierte ordningene for lavinntektsland som finansieres av Poverty Reduction and Growth Trust (PRGT), har økt igjen det siste året, se figur 8.2. Et relativt stort lån til Etiopia trekker opp. I tillegg har Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo, Liberia, Mali og São Tomé & Príncipe inngått nye avtaler. I alt 18 land hadde ved utgangen av februar i år program under Extended Credit Facility-ordningen (ECF), med samlet utlånsramme på 3,9 mrd. SDR. Norge har øremerket sine bidrag til finansiering av låneordningene for lavinntektsland til de to mest kortsiktige ordningene, Standby Credit Facility (SCF) og Rapid Credit Facility (RCF). Honduras inngikk en ny avtale med en låneramme på 75 mill. SDR under SCF. Honduras er det eneste landet med program under denne ordningen. Utestående beløp for tidligere inngåtte avtaler er 0,2 mrd. SDR. Ved utgangen av februar hadde i tillegg 20 land kortsiktige lån uten programforpliktelser under ordningen RCF, med et samlet utestående beløp på 0,7 mrd. SDR.

¹ Tall for IMFs finansår: 1. mai – 30. april. Tall for 2020: 1. mai 2019 – 29. februar 2020.

² Exogenous Shock Facility ble i 2010 erstattet av Standby Credit Facility. Rapid Credit Facility er ikke med i statistikken over nye låneavtaler.

Kilde: IMF.

Utestående utlån fra IMF har fortsatt å øke noe siden utgangen av forrige finansår, se figur 8.3. Ved utgangen av februar var IMFs samlede utlån på 72,7 mrd. SDR. Dette omfatter bare faktisk utbetalte midler og ikke forpliktelser under føre-var-ordningene FCL og PLL. Utestående beløp har økt for både de ordinære ordningene og for de subsidierte ordningene til lavinntektsland. Ved utgangen av februar var de utestående beløpene på henholdsvis 65,9 mrd. SDR og 6,8 mrd. SDR.

¹ Tall for 2019 er per 29. februar 2020.

Kilde: IMF.

De ordinære utlånene er hovedsaklig konsentrert om fem land, med Argentina som den klart største låntakeren, se figur 8.4. Europeiske lands andel av IMFs utestående gjeld fortsetter å falle etter hvert som Hellas betaler ned sitt lån fra 2012. Ukraina har også redusert sin gjeld. Lavinntektslandenes gjeld til IMF er mer jevnt fordelt. De tre største utestående lånene er til Ghana, Elfenbenskysten og Bangladesh.

IMF har de senere årene åpnet for at de best stilte lavinntektslandene, de som har mulighet til å låne i internasjonale kapitalmarkeder, kan kombinere lån fra PRGT med lån under IMFs ordinære utlånsordninger. Formålet er å sikre at IMFs subsidierte låneordninger målrettes til de fattigste og mest sårbare landene. Ved utgangen av februar hadde Elfenbenskysten, Etiopia og Moldova aktive låneprogram både under PRGT og under de ordinære låneordningene.

Kilde: IMF.

Argentina inngikk i juni 2018 et treårig låneprogram på 35,4 mrd. SDR som senere er blitt økt til 40,7 mrd. SDR. En stor andel av lånet ble betalt ut tidlig i programperioden for å styrke de offentlige finansene raskt og bidra til å roe finansmarkedene. Den fjerde utbetalingen på lånet ble foretatt i juli 2019. Senere utbetalinger har blitt lagt på is som følge av at Argentina ikke lenger oppfyller forutsetningene for programmet. IMFs vurdering i februar 2020 var at Argentinas gjeld ikke er opprettholdbar og må skrives ned. Argentinske myndigheter har uttrykt at de ønsker å reforhandle sin utenlandsgjeld.

Pakistan inngikk et låneprogram på 4,3 mrd. SDR i juli 2019. Dette er IMFs nest største, aktive låneprogram. I forbindelse med vurderingen av andre utbetaling på lånet, kom IMF og Pakistan på embetsnivå i februar frem til en felles forståelse om at reformprogrammet følges godt opp og at de makroøkonomiske utsiktene utvikler seg omtrent som ventet. IMFs styre vil senere formelt ta stilling til utbetalingen. Programmet legger bl.a. vekt på å utvikle rammeverk for arbeidet mot hvitvasking og terrorfinansiering, i bedriftssektoren og for statlige foretak.

Ukraina har siden 1995 hatt elleve låneprogram med IMF. Det siste av disse, som ble avtalt i desember 2018, tok sikte på å stabilisere økonomien gjennom perioden med valg i mars og oktober 2019. IMF og Ukraina kom i desember 2019 til enighet på embetsnivå om et nytt treårig program på 4 mrd. SDR. Programforslaget er ennå ikke lagt frem for IMFs styre.

Den betydelige økningen i IMFs utlån siden 2018 og konsentrasjonen av utlånene til Argentina og noen få andre store låntakere, har isolert sett økt kredittrisikoen IMF står overfor. Samlet sett er likevel IMFs utlånsrisiko liten, da betingelsene knyttet til utlånene skal bidra til at landet kan betale tilbake lånet. I tillegg kommer at lån til IMF skal betjenes foran alle andre kreditorer.

Etter at Somalia innfridde sin gjeld til IMF 25. mars i år, er Sudan den eneste landet som har restanser på sine lån fra IMF. Restansen er på i underkant av 1 mrd. SDR.

8.3 IMF og koronakrisen

Den verdensomspennende koronapandemien har kommet brått og fått dramatiske konsekvenser for verdensøkonomien og for mange av IMFs medlemsland. Usikkerheten om utviklingen og effektene på økonomiene er fortsatt svært stor. I vårens utgave av World Economic Outlook (WEO), som ble lagt frem 4. april, anslo IMF at verdensøkonomien kommer til å krympe med 2,9 pst. i 2020.

IMF var raskt ute med råd om hvordan den økonomiske og finansielle krisen knyttet til virusutbruddet kan møtes globalt og av enkeltland. Rask reaksjon med flere politikkelementer ble pekt på som sentralt for å begrense de økonomiske virkningene av utbruddet og smitteverntiltakene. Videre bør myndighetene sikre at finansmarkedene fungerer godt med god tilgang på lån for bedrifter og husholdninger. Ekspansiv pengepolitikk anbefales i avanserte økonomier, noe som også gir mer rom for fremvoksende økonomier til å støtte innenlandsk etterspørsel uten å generere stor utgang av kapital. Finanspolitikken bør raskt brukes for å gi betydelig likviditetsstøtte til bedrifter og husholdninger og å styrke helsesektoren. IMF understreker at omfanget og innretningen av tiltakene må vurderes løpende i lys av utviklingen. IMF mener videre at det etter hvert kan bli nødvendig med en koordinert og synkronisert finanspolitisk stimulans for å gjenreise tilliten til økonomiene. Regulering av og tilsyn med finansinstitusjoner og finansmarkeder må sikre en balanse mellom å opprettholde finansiell stabilitet og å støtte økonomisk aktivitet.

IMFs samlede utlånskapasitet i de ordinære ordningene på i overkant av 700 mrd. SDR gir tillit til at institusjonen har evne til å støtte land som får betalingsbalansevansker som følge av direkte eller indirekte virkninger av krisen.

IMF har i tillegg særskilte låneordninger som har som formål å hjelpe land ved naturkatastrofer og andre plutselige hendelser. Ordningene Rapid Credit Facility (RCF), som er forbeholdt lavinntektsland, og Rapid Financing Instrument (RFI), som er åpen for alle, brukes til å gi kortsiktige lån til land som rammes av for eksempel helserelaterte kriser. Lånene gis i form av engangsutbetalinger uten programforpliktelser. Låntakerne må imidlertid vise at deres gjeld er bærekraftig og forplikte seg til å rette inn den økonomiske politikken mot å komme gjennom krisen. Ifølge IMF kan disse to ordningene bidra med opptil 50 mrd. USD til fremvoksende økonomier og utviklingsland.

IMFs katastrofefond (Catastrophe Containment and Relief Trust – CCRT) kan gi gjeldslette til de fattigste landene når de rammes av katastrofale hendelser som omfattende naturkatastrofer eller epidemier. Fondet ble opprettet i forbindelse med jordskjelvet på Haiti i 2010 og også brukt i forbindelse med ebola-utbruddet i det sentrale Afrika i 2014–2015. Subsidiemidlene skal brukes til å oppfylle landenes betalingsforpliktelser overfor IMF i en periode der økonomien lider under en katastrofe. Mange av verdens fattigste land vil kunne få støtte under denne ordningen, herunder en rekke land i Afrika sør for Sahara. Per 13. april hadde 25 land fått innvilget gjeldsreduksjon under denne ordningen.

CCRT hadde ved inngangen til koronakrisen bare 200 mill. USD til rådighet. IMF har anslått behovet under den pågående krisen til mange ganger dette beløpet og oppfordret finansielt sterke medlemsland til raskt å bidra til å fylle opp fondet. Storbritannia har annonsert at landet vil bidra med 150 mill. britiske pund. Flere andre land har signalisert vilje til å bidra. Finansdepartementet vurderer CCRT som en treffsikker og velegnet ordning for å hjelpe særlig sårbare stater med behov for gjeldslette. Regjeringen vil i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett foreslå at Norge skyter inn 180 mill. kroner gjennom en bevilgning over bistandsbudsjettet.

På grunn av økt pågang fra fattige land som trenger støtte under koronakrisen, har IMF anmodet medlemslandene om å øke utlånsvolumet i de spesielle låneordningene for lavinntektsland som finansieres gjennom PRGT. Lånemidlene kommer fra frivillige bidrag.

Lavinntektslandene er spesielt sårbare i den pågående krisen. Regjeringen mener det er viktig å sørge for at disse landene har tilstrekkelig tilgang på finansiell støtte. Regjeringen legger derfor opp til å fremme forslag for Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett om å stille nye norske lånemidler til disposisjon for IMFs låneordninger for lavinntektsland.

8.4 Restanseklarering og gjeldslette for Somalia

Etter to tiår med borgerkrig, begynte Somalia i 2012 arbeidet med å gjenoppbygge institusjoner og stabilisere økonomien. Gjenoppbyggingsarbeidet er omfattende, og vanskeliggjøres blant annet av en svært stor utenlandsgjeld. Ved utgangen av 2018 hadde Somalia en utenlandsgjeld på 5,3 mrd. amerikanske dollar, hvorav 96 pst. skyldtes mislighold. I underkant av 30 pst. av utenlandsgjelden var til multilaterale finansinstitusjoner som IMF, Verdensbanken og Afrikabanken.

IMF har de siste årene ytt en omfattende teknisk bistand for å styrke Somalias økonomiske institusjoner og støtte myndighetene i utformingen av en økonomisk reformstrategi. Siden 2016 har landet gjennomført fire såkalte stabsovervåkede økonomiske reformprogram (Staff Monitored Program). Ved slike program inngås det en avtale mellom IMF og medlemslandet om en fremdriftsplan for økonomiske og institusjonelle reformer, med tett oppfølging og bistand fra IMF, men uten lånemidler. Det siste av de fire programmene ble fullført i januar i år, og IMFs stab har sammen med Somalias myndigheter utformet forslag til en treårig låneavtale under EFF- og ECF-ordningene.

De stabsovervåkede IMF-programmene har bidratt til å kvalifisere Somalia for gjeldslette under den multilaterale gjeldsletteordningen Highly Indebted Poor Countries Initiative (HIPC-initiativet). HIPC skal hjelpe verdens fattigste land med å få hel eller delvis gjeldsslette. For å kvalifisere til gjeldslette under dette initiativet må landet blant annet ha gjennomført et tilstrekkelig ambisiøst økonomisk reformprogram i regi av IMF eller Verdensbanken, og være kvalifisert for å inngå låneavtaler med Verdensbankens fond for de fattigste landene (International Development Association, IDA) og IMFs låneordninger for lavinntektsland (PRGT).

Det siste reformprogrammet med IMF vurderes som tilstrekkelig ambisiøst til å kvalifisere Somalia for gjeldslette under HIPC-initiativet. Dette vilkåret er dermed oppfylt.

Land som har restanser til multilaterale finansinstitusjoner kan ikke inngå låneavtaler med Verdensbankens IDA-fond eller IMFs PRGT-ordninger. Institusjonene har ikke adgang til å refinansiere mislighold overfor seg selv. En multilateralt koordinert restanseklarering for et land forutsetter dermed at ett eller flere andre land stiller opp med overgangslån som kan bruke til å klarere gjelden, og at landet umiddelbart innvilges nye lån fra de aktuelle institusjonene, som så helt eller delvis brukes til å betale tilbake overgangslånene.

Restanseklareringen mot IMF ble gjennomført 25. mars. Italia stilte opp med overgangslån.

Klareringene av Somalias gjeld til Verdensbankens IDA-fond og til Afrikabanken ble begge gjennomført 5. mars. Restansene til Afrikabanken ble klarert ved hjelp av et overgangslån fra Storbritannia. I Verdensbanken stilte Norge opp med overgangslån, jf. Prop. 1 S (2019–2020), Innst. 5 S (2019–2020) og Prop. 41 S (2019–2020), Innst. 160 S (2019–2020). Norges Bank var, med hjemmel i sentralbankloven § 3-10 tredje ledd pålagt å delta i den praktiske gjennomføringen av statens overgangslån til Somalia, og å stille sine valutareserver til disposisjon for staten i transaksjonen. Pålegget ble gitt i kongelig resolusjon av 24. januar.

For at Somalia skulle få gjeldslette i IMF, ba IMF medlemslandene om å stille deler av midlene i to fond som er bygget opp for å dekke fremtidige manglende innbetalinger eller tap, til disposisjon for dette formålet. De to tapsfondene er bygget opp ved at medlemsland har akseptert en marginalt lavere rente på sine lån til IMF og en marginalt høyere rente på lån fra IMF enn det rentebetingelse i utgangspunktet tilsier. Norges Bank forvalter etter sentralbankloven § 3-10 første ledd Norges rettigheter og forpliktelser som følge av deltakelse i IMF. Norges andel av de nevnte fondsmidlene er således generert gjennom at en liten del av renten på Norge Banks lån til IMF er holdt tilbake. Beløpet tilfaller derfor ved tilbakeføring Norges Banks valutareserver. Norges andel av de aktuelle fondsmidlene var på 1,88 mill. SDR, og et beløp som tilsvarte 26,8 mill. kroner ble 26. mars tilbakeført til valutareservene. Som regjeringen varslet i Prop. 41 S (2019–2020), se også Innst. 160 S (2019–2020), vil Staten tilbakeføre et tilsvarende beløp til IMF, finansiert over bistandsbudsjettets kap. 159 Regionbevilgninger, post. 75 Afrika, innenfor gjeldende bistandsramme for 2020.

IMF og Verdensbanken bekreftet 25. mars at Somalia nå er kvalifisert til gjeldslette gjennom HIPC-initiativet. Neste skritt i denne prosessen er at Parisklubben4 og Somalia forhandler om økonomiske tiltak og reformer som skal være oppfylt før den bilaterale gjelden slettes. Norge deltar i forhandlingene som ett av 12 kreditorland og vil, når vilkårene er oppfylt, slette 16 mill. kroner i misligholdt statsgjeld.

8.5 IMFs vurdering av betingelsene i sine låneprogram

Når et land inngår en avtale om et stabiliseringsprogram med IMF, forplikter landet seg samtidig til å gjennomføre endringer i sin økonomiske politikk for å bedre situasjonen. IMF gjennomførte i 2019 en vurdering av i hvilken grad betingelsene i låneprogrammene har hjulpet medlemslandet med å styrke betalingsbalansen, oppnå økonomisk stabilitet på mellomlang sikt og understøtte bærekraftig vekst, samt om de bidrar til tilstrekkelig sikkerhet for fondets utlånte midler.

Vurderingen konkluderte med at om lag ¾ av låneprogrammene helt eller delvis hadde nådd sine mål, til tross for ofte meget krevende økonomiske forhold. IMFs styre så imidlertid også rom for forbedringer.

IMF har ofte hatt et for optimistisk syn på den økonomiske veksten i låneperioden. IMF-styret ønsker derfor at det skal jobbes med å bedre risikovurderingene. Videre mener styret at det bør utformes mer detaljerte betingelser knyttet til finanspolitikken for å bidra til at målene om økonomisk vekst nås og sikre at nødvendige sosiale utgifter skjermes. Ved lån til land med høy gjeld bør det gjøres grundigere analyser og vurderinger av gjeldssituasjonen og behovet for nedskriving av gjeld. For avtalene som inngås med lavinntektsland, pekes det på at det er viktig å få til bedre skatteinngang og mer lønnsomme investeringer. Videre må betingelser knyttet til gjennomføring av strukturreformer være realistiske. Styret diskuterte også om låneprogrammene bør vare lenger. Lengre varighet medfører imidlertid en fare for reformtretthet i landet, og færre land vil kunne hjelpes med de finansielle ressurser IMF har tilgjengelig. Styret la til grunn at nødvendige forbedringer i utformingen av låneprogrammene kan gjennomføres innenfor det eksisterende regelverket for IMFs utlån.

Norge og vår valgkrets støttet disse konklusjonene. Det er viktig at betingelsene som settes om endringer i den økonomiske politikken er effektive med hensyn på å gjenopprette balansen i landets utenriksøkonomi, fremme økonomisk vekst og sikre IMFs utlånte midler.

8.6 IMFs ressurssituasjon og styresett

8.6.1 Valg av ny administrativ direktør for IMF

IMFs styre valgte 25. september 2019 Kristalina Georgieva til ny administrerende direktør og leder av styret i IMF. Hun etterfulgte Christine Lagarde som fratrådte for å bli leder for Den europeiske sentralbanken. Kristalina Georgieva er fra Bulgaria. Hun var tidligere nestleder i Verdensbanken og har også erfaring fra Europakommisjonen. Hun er den første leder av IMF fra en fremvoksende økonomi. IMFs leder velges for en periode på 5 år og kan gjenoppnevnes.

IMFs leder velges etter en åpen prosess der medlemmer av IMFs styre og guvernørråd kan nominere kandidater. Kandidater til stillingen skal velges på bakgrunn av kvalifikasjoner og egnethet, ikke nasjonalitet. Kristalina Georgieva var eneste nominerte kandidat. I forkant av valget ble regelen om at den som velges som administrerende direktør og styreleder må være yngre enn 65 år og ikke kan inneha stillingen etter fylte 70 år, opphevet.

8.6.2 IMFs finansielle ressurser

IMF fungerer som en kredittunion der medlemslandene stiller deler av sine valutareserver til disposisjon for å finansiere utlån til vanskeligstilte medlemsland. Lånene skal tilbakebetales så snart som mulig, gitt programmets lengde og betingelser. Det sikrer at midlene blir tilgjengelige for nye låntakere. IMFs finansiering består av ordinære kvoter som medlemslandene betaler inn og trekkfasiliteter i form av den multilaterale ordningen «New Arrangements to Borrow» (NAB) og bilaterale avtaler. Dersom et land selv får problemer med betalingsbalansen, kan landet be om at IMF straks betaler tilbake de midlene IMF har trukket. Det sikrer at midlene som IMF har trukket, fortsatt regnes som del av landets internasjonale reserver.

Kvotene er det faste grunnlaget for IMFs virksomhet og bestemmer langt på vei styrkeforholdet mellom landene i IMFs styrende organer. Disse midlene er tilgjengelige til enhver tid til utlån som IMFs styre kan vedta med vanlig flertall. NAB-ordningen og de bilaterale låneavtalene er tidsbegrensede trekkrettigheter som det er frivillig å delta i, og gir ikke uttelling i form av stemmerett i IMFs styre. Det er i dag 40 land som deltar i disse innlånsordningene. Et flertall på 85 pst. av långiverne må være enige før midlene blir tilgjengelige for utlån fra IMF.

IMFs totale finansielle ressurser er på 975 mrd. SDR. IMF avsetter 20 pst. som likviditetsreserve, og bare midler fra medlemsland som etter IMFs vurdering har en sterk nok utenriksøkonomisk stilling brukes til å finansiere utlån. Dette innebærer at IMF i dag disponerer i overkant av 700 mrd. SDR til utlån. Over halvparten av dette kommer fra frivillige bidrag gjennom den multilaterale NAB-ordningen og bilaterale låneavtaler. Disse utgjør henholdsvis 20 og 35 pst. av IMFs samlede tilgjengelige ressurser, se første søyle i figur 8.5.

¹ Med justert NAB-avtale og nye bilaterale låneavtaler.

² Høyeste nivå på IMFs låneforpliktelser i forbindelse med finanskrisen.

Kilde: IMF.

Kvotereform

Kvotene bestemmer størrelsen på medlemmenes finansielle forpliktelser og rettigheter. Med jevne mellomrom vurderer IMF nivået på og fordelingen av kvotene. Uten enighet om en kvoteøkning, er det nær sagt umulig å endre fordelingen av kvoter og medlemslandenes stemmevekt i IMFs styrende organer. Etter en prosess som pågikk i flere år, vedtok IMFs guvernørråd i februar 2020 å avslutte den 15. kvoterevisjonen uten noen endring i kvotene. Den negative konklusjonen skyldtes i hovedsak at USA, som har blokkerende mindretall, ikke støttet en økning. Fordelingen av medlemslandenes stemmevekt i IMFs styrende organer endres dermed heller ikke, og flere fremvoksende økonomier, særlig Kina, vil fortsatt være betydelig underrepresentert. Den nordisk-baltiske valgkretsen, som Norge er med i, har beklaget at det ikke ble noen kvoteøkning.

Guvernørrådet vedtok samtidig at prosessen med reform av IMFs styresett, kvotestørrelse og fordeling av kvoter på medlemslandene skal fortsettes under den 16. kvotereformen, samt at denne skal avsluttes innen 15. desember 2023. Guvernørrådet slo også fast at kvotene skal være IMFs primære finansieringskilde, og at endringer i medlemmenes kvoteandeler ventes å resultere i en økning i kvotene for raskt voksende økonomier, og dermed for fremvoksende økonomier og utviklingsland samlet.

Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen støtter dette utgangspunktet og er i diskusjonene om IMFs styresett opptatt av at alle elementene – nivået på de samlede kvotene, fastsettelse av det teoretiske utgangspunktet for fordelingen av kvoter (kvoteformelen) og den faktiske fordelingen av kvotene – må vurderes samlet.

Frivillige avtaler om lån til IMF

Det er bred internasjonal enighet om at IMF skal ha nok ressurser til å opprettholde sin sentrale stilling i det globale monetære og finansielle systemet. På årsmøtet i oktober 2019 støttet IMFs rådgivende forsamling av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC) å opprettholde IMFs finansielle ressurser på nåværende nivå. Siden det i øyeblikket i er uaktuelt med en økning i kvotene må dette sikres gjennom fortsatt bilaterale bidrag, som i praksis vil si økte bidrag til NAB-ordningen og / eller høyere bilaterale lån.

Dagens NAB-avtale gjelder til november 2022, mens de bilaterale låneavtalene løper ut ved årsskiftet 2020/2021. Hvis det ikke inngås nye eller justerte avtaler reduseres dermed IMFs ressurser med om lag 1/3 fra kommende årsskiftet, se tredje søyle i figur 8.5.

IMFs styre vedtok i januar 2020 å doble ressursene i NAB-ordningen med virkning fra januar 2021. Den nordisk-baltiske valgkretsen støttet vedtaket. Som følge av styrevedtaket har IMF bedt Norge om å doble sitt NAB-bidrag.

For Norge er det viktig med stabile internasjonale forhold, åpne markeder og et velfungerende globalt sikkerhetsnett. Regjeringen mener Norge bør fortsette å bidra til å opprettholde IMFs finansielle styrke, forutsatt et godt begrunnet behov, bred internasjonal deltakelse, en rimelig byrdefordeling og at sammenhengen mellom Norges finansielle bidrag og vår representasjon og innflytelse i IMF fortsatt er tilfredsstillende.

Regjeringens vurdering er at NAB-ordningen og situasjonen for øvrig oppfyller disse vilkårene. Regjeringen er derfor innstilt på å akseptere IMFs forespørsel om å doble det norske bidraget til NAB-ordningen under forutsetning av at Stortinget slutter seg til. Det norske bidraget øker i så fall fra 1 966,69 mill. SDR til 3 933,38 mill. SDR med virkning fra januar 2021. Det legges opp til å be Stortinget om fullmakt til dette i forbindelse Nasjonalbudsjettet 2021.

Endringene i NAB-ordningen skal ifølge styrevedtaket tre i kraft samtidig som de nåværende bilaterale lånene forfaller. For at IMFs samlede finansielle ressurser skal opprettholdes, må IMF inngå nye bilaterale låneavtaler med virkning fra 2021. For å opprettholde lånekapasiteten er det tilstrekkelig at de nye lånene utgjør om lag 43 pst. av de som forfaller. IMFs styre vedtok i mars 2020 rammeverket for en ny runde med bilaterale lån. Det foreslås at lånene i utgangspunktet har samme omfang som i de gjeldende avtalene, men at de reduseres tilsvarende som de økte NAB-bidragene når den nye NAB-ordningen trer i kraft. Det legges opp til å be Stortinget om fullmakt til dette i forbindelse Nasjonalbudsjettet 2021.

Hvis bidragene til NAB-ordningen og de bilaterale lånene justeres som beskrevet over, opprettholdes IMFs ressurser på dagens nivå, se andre søyle i figur 8.5. Som illustrert i figuren har IMF med dette god kapasitet til å inngå avtaler om nye låneprogram. Også uten de foreslåtte justeringene blir IMFs utlånskapasitet i 2021 betydelig høyere enn både det som har vært nødvendig de siste årene (fjerde søyle) og høyere enn utlånstoppen fra april 2012 i forbindelse med finanskrisen (femte søyle). Redusert kapasitet vil imidlertid i seg selv kunne svekke tilliten til at IMF kan håndtere en ny omfattende finansiell krise. For å underbygge tilliten til det finansielle systemet fremhevet IMF i forbindelse med koronakrisen sin betydelige kapasitet for å yte lån til medlemslandene, se avsnitt 8.3.

8.6.3 Norges bidrag til finansieringen av IMF

Norge stiller i dag til sammen 11,7 mrd. SDR (tilsvarende i overkant av 150 mrd. kroner) til disposisjon for IMFs generelle låneordninger. Av dette er 3,75 mrd. SDR ordinære kvotemidler som Norge plikter å bidra med. Videre stilles 1,97 mrd. SDR til disposisjon gjennom NAB-ordningen og 6 mrd. SDR gjennom Norges Banks bilaterale lån. Deltakelsen i NAB og bilaterale lån er frivillig, og de nåværende avtalene løper ut i henholdsvis 2022 og 2020.

Nye utlån finansieres for tiden i sin helhet ved trekk på kvotemidler. Ved utgangen av februar 2020 hadde IMF trukket 803 mill. SDR på Norge, tilsvarende om lag 10,4 mrd. kroner.5

IMFs utlån til lavinntektsland finansieres ved at et særskilt fond (PRGT) tar opp lån til markedsbasert rente fra medlemsland. Midlene lånes ut til subsidiert rente. Norge har to låneavtaler med PRGT. Den ene avtalen er på 300 mill. SDR og ble undertegnet i november 2016. Den andre avtalen som også er på 300 mill. SDR ble undertegnet i 2010. IMF har trukket hele beløpet fra 2010-avtalen, men så langt ikke noe på den som ble inngått i 2016. Potensialet for nye trekk fremover er begrenset til 300 mill. SDR i 2016-avtalen. Regjeringen vil foreslå overfor Stortinget å bidra med ytterligere lån til PRGT som følge av koronakrisen. Se avsnitt 8.3.

Låneavtalene er såkalt non-revolving, det vil si at avdrag som betales på lånene ikke lånes ut igjen fra IMF, men føres tilbake til långiverlandet. Utestående på lånet fra 2010 går derfor ned etter hvert som avdragene kommer inn. Ved utgangen av februar 2020 var utestående beløp på dette lånet 75,3 mill. SDR.

Tabell 8.1 gir en samlet oversikt over Norges bidrag til å finansiere utlån fra IMF.

Norge bidrar også til IMFs kapasitetsbygging. I 2018 var det norske bidraget til dette på totalt 42,4 mill. kroner, finansiert over bistandsbudsjettet. Nesten halvparten gjaldt utbetalinger til et trustfond som skal hjelpe lavinntektsland med å øke skatteinntektene (Revenue Mobilization Thematic Fund). Videre støttet Norge et prosjekt for modernisering av sentralbanken i Mosambik, der Norges Bank stiller teknisk ekspertise til rådighet, et prosjekt for å bedre styringen av inntektene fra naturressurser, et prosjekt for å styrke den makroøkonomiske politikken i Sør-Sudan, og utvikling av et analyseverktøy for skatteadministrasjoner. Norge støtter også IMFs kapasitetsbygging for håndtering av offentlig gjeld, Debt Management Facility III, med 24 mill. kroner i perioden 2020–2022.

8.7 IMFs overvåkningsaktivitet

IMF overvåker den økonomiske utviklingen globalt og i det enkelte medlemsland. Etter finanskrisen har det blitt et sterkere fokus på regionale perspektiv og makroovervåking av finanssektoren. Videre blir multilateral, bilateral og finansiell overvåking i større grad sett i sammenheng, og strukturpolitikk har fått økt oppmerksomhet.

De viktigste resultatene fra den multilaterale overvåkingen blir presentert halvårlig i de såkalte flaggskipsrapportene; World Economic Outlook, Global Financial Stability Report og Fiscal Monitor. I forbindelse med de halvårlige møtene i IMFC samles hovedkonklusjonene fra de forskjellige publikasjonene i Managing Director’s Global Policy Agenda, som også redegjør for hvordan IMF kan støtte utformingen av en god økonomisk poltikk globalt og i de enkelte medlemsland. IMF publiserer også årlig External Sector Report, som analyserer eksterne ubalanser i 29 av de største medlemslandene samt euro området. Alle disse, og andre relevante rapporter, ligger på IMFs hjemmeside (www.imf.org).

Under IMFs vår- og høstmøter drøfter IMFC tiltak i den økonomiske politikken basert på IMFs flaggskipsrapporter og risikobildet framover.

IMF hjelper G20 i arbeidet med å fremme en stabil og godt fungerende verdensøkonomi, bl.a. gjennom den såkalte Mutual Assessment Process (MAP) som ble startet høsten 2009. MAP skal utvikle felles mål for verdensøkonomien, samt gjennomgå og samordne den økonomiske politikken til de ulike G20-landene. Bidrag til G20 er i utgangspunktet ikke en del av IMFs overvåking, men likevel i tråd med IMFs mandat siden arbeidet bidrar til å styrke overvåkingen av systemviktige land.

Det holdes jevnlig, bilaterale konsultasjoner, såkalte artikkel IV-konsultasjoner, med medlemslandene om den økonomiske tilstanden i landet. IMF-stabens rapporter fra disse konsultasjonene diskuteres i IMFs styre. De fleste medlemslandene, deriblant Norge, tillater publisering av rapportene fra staben og oppsummeringen av styrebehandlingen.

Med jevne mellomrom går IMF, i regi av et såkalt Financial Sector Assessment Program (FSAP), grundig gjennom medlemslandenes finansielle systemer for å vurdere svakheter og styrker i deres finansielle system og foreslå tiltak som kan bidra til et mer robust finansielt system både nasjonalt og internasjonalt. FSAP-ordningen er en viktig del av IMFs finansielle overvåkning. Gjennom denne vurderes det blant annet hvor langt land har kommet i å gjennomføre ulike standarder på finansmarkedsområdet og hvor godt forberedt ulike myndighetsorgan er på å håndtere kriser. Siden 2010 har landene med størst betydning for det globale finansielle systemet obligatoriske FSAP-gjennomganger hvert femte år. Fra og med 2014 gjelder dette også Norge. Neste FSAP for Norges skal etter planen ferdigstilles før sommeren.

8.8 IMFs gjennomganger av norsk økonomi

Fjorårets rapport om norsk økonomisk utvikling og politikk (artikkel IV-konsultasjon) ble behandlet i IMFs styre 10. juni 2019 og offentliggjort 12. juni.

Rapporten slo fast at oppgangen i norsk økonomi var solid, med lav arbeidsledighet og god vekst i lønningene. Veksten ble understøttet av høy oljepris, bedre konkurranseevne som følge av svak kroneverdi, og et robust arbeidsmarked. IMF oppfordret norske myndigheter til å bruke den gunstige økonomiske situasjonen til å gjennomføre reformer for å bevare velstandsnivået, mestre overgangen til en mindre oljeavhengig økonomi og øke produktiviteten.

IMF støttet overgangen fra en ekspansiv til en nøytral finanspolitikk. Fremover ble det anbefalt en moderat innstramming av finanspolitikken for å skape rom for å møte fremtidige tilbakeslag. Videre vil press på utgiftssiden som følge av demografiske endringer kreve reduksjon i andre utgifter eller nye inntektskilder dersom nye tiltak skal gjennomføres. IMF anbefalte tiltak for å gjøre skattesystemet mer effektivt, spesielt å redusere skattefavoriseringen av bolig.

Videre ble det pekt på at boligprisene var høye, men at de var noe mindre overvurdert enn ett år tidligere. Sammen med høy gjeld i husholdningene ble likevel boligmarkedet vurdert å utgjør en risiko for norsk økonomi og finansiell stabilitet, og IMF advarte mot å myke opp tiltakene i boliglånsforskriften. Den høye prisveksten i markedet for næringseiendom ble sett på som bekymringsfull, og IMF støttet økningen i den motsykliske kapitalbufferen fra utgangen av 2019. IMF understreket også betydningen av at regelverket knyttet til antihvitvasking og terrorfinansiering overholdes.

IMF-styret la vekt på at norsk økonomi står overfor langsiktige utfordringer med en aldrende befolkning og avtakende olje- og gassreserver. Det trakk frem at det er behov for å se på hva som kan gjøres for å øke deltakelsen i arbeidsmarkedet. Videre fremhevet styret at helserelaterte ytelser peker seg ut som det område der behovet for å gjøre endringer er størst. Bedre utdanning, samt trening og andre tiltak rettet mot dem som mottar ytelser for å stimulere til sysselsetting, er viktig. Fordelingsvirkninger av endringene bør vurderes nøye. Moderat lønnsvekst er fortsatt viktig for å understøtte konkurranseevnen.

8.9 Noen sentrale politikktema for IMF

8.9.1 Hovedbudskapet fra Managing Directors Global Policy Agenda

I Managing Director’s Global Policy Agenda (GPA) gis det hvert halvår en oversikt over de viktigste problemstillingene IMF står overfor i den multilaterale overvåkingen. Til årsmøtet 2019 ble handelsspenningene satt i fokus, med overskriften «Bridging Differences through Multilateral Cooperation». Budskapet var der at det multilaterale handelssystemet må styrkes, det må finnes varige løsninger på handelskonfliktene, og tolløkinger må reverseres. Innenrikspolitisk ble det anbefalt at landene skulle fortsette arbeidet med å gjøre økonomiene mer tilpasningsdyktige og for å sikre at den økonomiske veksten inkluderer alle befolkningsgrupper. I vårens GPA var den helsemessige og økonomiske krisen i forbindelse med koronavirus-pandemien i fokus, med et budskap om at alle tilgjengelige virkemidler må tas i bruk for å stabilisere den økonomiske og sosialt krevende situasjonen.

8.9.2 Klimarelaterte problemstillinger og IMF

IMF har de siste årene økt fokuset på klimarelaterte problemstillinger. Klimaendringer påvirker medlemslandene på områder som faller innunder IMFs mandat. Utfordringene spenner over alle regioner, men er spesielt alvorlige for lavinntektsland. IMFs arbeid med dette temaet inkluderer blant annet forskning og rådgivning rundt hvordan en karbonavgift bør utformes, rådgiving til medlemslandene om energisubsidier og om hvordan klimarisiko kan reduseres, samt hvordan klimarisiko påvirker finansiell stabilitet.

I Fiscal Monitor høsten 2019 var klima hovedtema. Publikasjonen gikk gjennom miljømessige, skattemessige, økonomiske og administrative argumenter for bruk av karbonavgifter eller lignende prissettingsordninger som for eksempel kvotehandel, for å begrense klimautslippene. Rapporten analyserer også konsekvenser av karbonprising og hvordan inntekten kan brukes til å motvirke økt ulikhet blant husholdningene. Strategier for hvordan karbonprising kan gjøres mer akseptabelt diskuteres, i tillegg til hvordan det kan sikres tilstrekkelige investeringer i ren teknologi.

Sammen med Verdensbanken er IMF en institusjonell partner i Koalisjonen av finansministre for klimatiltak, som ble etablert våren 2019. Koalisjonen skal fremme og legge til rette for utveksling av erfaringer og informasjon om klimapolitikk og hvordan den gjennomføres i praksis. Den skal spre kunnskap og oppmuntre medlemmene til å dele erfaringer om hvordan man kan ta hensyn til og håndtere utfordringene ved klimaendringer. Koalisjonen har omkring 50 medlemsland, blant annet alle de nordiske landene. Norge har deltatt aktivt i koalisjonen siden oppstarten.

IMF skal blant annet gi koalisjonen råd om hvordan land kan innføre karbonprising, hvordan klimaendringer kan tas hensyn til i makroøkonomisk politikk, og hvordan bruk av offentlige anskaffelser kan brukes for å fremme utvikling og spredning av klimavennlig teknologi.

IMF er observatør i Network for Greening the Financial System (NGFS) for sentralbanker og finanstilsynsmyndigheter, som ble etablert i desember 2017. Nettverket har om lag 60 medlemmer, herunder Norges Bank og Finanstilsynet. NGFS er et nettverk som skal bidra til å øke kunnskapen om hvordan finansielle myndigheter og finanssektoren bør ta hensyn til miljø- og klimarisiko. Dette skjer gjennom å dele erfaringer og beste praksis, utføre analyser og utarbeide metoder for å håndtere miljø- og klimarisiko av relevans for de finansielle myndigheter og finanssektoren.

I samarbeid med Verdensbanken gjennomfører IMF som et prøveprosjekt såkalte Climate Change Policy Assessments (CCPA). Initiativet tar sikte på å støtte særlig sårbare, små stater med å håndtere økonomiske effekter av klimaendringer og samtidig sikre finanspolitisk og utenriksøkonomisk balanse. Slike vurderinger er hittil gjennomført for Grenada, Mikronesia, St. Lucia, Belize og Seychellene.

Norge og resten av landene i vår valgkrets støtter IMFs arbeid med klima. Valgkretsen har fremhevet at det er viktig også å vurdere fordelingsvirkninger av politikktiltak på miljøområdet, og at dette skjer i et tett samarbeid med andre aktører som Verdensbanken og FN.

8.9.3 Vurdering av låneordningene for lavinntektsland

Om lag halvparten av alle lavinntektsland hadde minst ett låneprogram under låneordningene for lavinntektsland i perioden 2010–2018, og omtrent ¾ av disse hadde flere program. IMFs styre konkluderte i fjor med at ordningene fungerer tilfredsstillende, men at det burde gjøres noen justeringer i vilkårene. Justeringene som ble gjennomført tok særlig sikte på å bedre sammenhengen mellom lånerammene og landenes finansieringsbehov, og å gjøre ordningene bedre for sårbare og konfliktutsatte land.

Lånerammene i ordningene settes som andel av landenes kvote i IMF. Rammene har jevnlig blitt økt ettersom lavinntektslandenes økonomier har vokst og mange har blitt bedre integrert i verdensøkonomien, men uten at kvotene har blitt justert tilsvarende opp. I forbindelse med fjorårets gjennomgang ble lånerammene økt med en tredel. Låneadgangen under ordningene som er særlig rettet mot sårbare og konfliktutsatte land, ble økt ytterligere.

Fremover skal det legges større vekt på kortsiktige mål, også når land får lån under den relativt langsiktige ECF-ordningen. Den maksimale varigheten av SCF- og ECF-ordningene ble økt med ett år til henholdsvis tre og fire år, og vurderingen av kredittrisiko ved særskilt store utlån til lavinntektsland skal styrkes.

Lavinntektsland med relativt høyt inntektsnivå og markedsadgang kan låne samtidig fra både de subsidierte ordningene og fra de generelle ordningene som har markedsrente. Tidligere har land som har reell tilgang til internasjonale kapitalmarkeder, men med høy risiko for gjeldsproblemer, vært utelukket fra slik blandet opplåning og blitt tvunget til bare å låne fra ordningene for lavinntektsland. For å sikre at de midlene som er tilgjengelige til subsidiert rente i størst mulig grader tilgjengelig for de fattigste landene, ble denne begrensingen opphevet.

Norge og landene i vår valgkrets støttet endringene, men understreket at det er viktig å vurdere landenes evne til å betjene de totale gjeldsnivåene de står overfor.

Rentene for låneordningene for lavinntektsland vurderes hvert annet år. Rentene er knyttet til gjennomsnittlig SDR-rente for siste 12-månedersperiode pluss et susidieelement. IMF-styret bestemte i 2019 at renter i begge disse ordningene skal være null frem til neste vurdering i juni 2021.

IMF har vurdert at rammeverket for finansieringen av disse låneordningene er tilfredsstillende, og at de vedtatte reformene er forenlig med at subsidieringen av renten varig skal kunne finansieres av avkastningen av fondet som er etablert for dette formål.

Landene i vår valgkrets sluttet seg til beslutningen om rentene på lån under SCF og ECF, men understreket at det er viktig at ordningene utformes slik at de hindrer overforbruk av begrensede PRGT-ressurser. Den generelle regelbaserte mekanismen bør således få lov til å virke når globale renter normaliseres, uten kontinuerlige modifikasjoner for å oppnå null rente under alle disse ordningene.

8.10 Evalueringer fra IMFs uavhengige evalueringsorgan (IEO)

IMFs uavhengige evalueringsorgan (IEO) skal gjennomføre objektive og uavhengige evalueringer av IMF.

8.10.1 IMFs rådgivning om ukonvensjonell pengepolitikk

Under og etter finanskrisen tok en rekke sentralbanker i bruk nye, ukonvensjonelle virkemidler i pengepolitikken. Blant disse var kvantitative lettelser i form av kjøp av verdipapirer, veiledning om fremtidig pengepolitikk og negative styringsrenter. Sentralbankene i USA og Storbritannia var blant de første som tok i bruk ukonvensjonelle virkemidler. Først ute med å innføre negative renter var Danmark og Sverige, og etter hvert kom også Den europeiske sentralbanken (ESB) etter. Også fremvoksende økonomier ble påvirket av den ukonvensjonelle pengepolitikken i de store industrilandene gjennom svingninger i global likviditet og kapitalstrømmer.

I juni 2019 la IEO, frem en rapport med vurdering av IMFs rådgivning om ukonvensjonell pengepolitikk. Rapporten konkluderer med at IMFs respons på disse nye utviklingstrekkene på mange måter var imponerende. Til tross for betydelig usikkerhet og begrenset erfaring med denne type virkemidler, gikk IMF tidlig ut med støtte til sentralbankene som tok i bruk nye virkemidler. IMF var også pådriver for en kraftigere virkemiddelbruk i sentralbanker som var mer forsiktige, som for eksempel ESB. IMF pekte videre på at den svært ekspansive pengepolitikken kunne utgjøre en risiko for finansiell stabilitet og bidro til å utvikle makrotilsynspolitikken.

IEO hadde også kritiske merknader. Begrenset ekspertise på pengepolitikk og hyppig skifte av personer i landovervåkingsteamene reduserer IMFs evne til å gi gode råd som samtidig tok landspesifikke hensyn. Videre ble det pekt på at enkelte fremvoksende økonomier mente at IMF la for liten vekt på deres utfordringer med store svingninger i kapitalbevegelsene. IMF kunne også gjort mer for å analysere pengepolitikkens rolle i forhold til finans- og makrotilsynspolitikk, og for å analysere virkningene av ukonvensjonell pengepolitikk på inflasjon og på finansiell stabilitet.

IEO anbefalte at IMF styrker ekspertisen på pengepolitikk ved å etablere en gruppe med eksperter på dette politikkområdet. IEO anbefalte videre at IMF styrker analysen av nytte og kostnader ved ukonvensjonell pengepolitikk og av hvordan slik politikk påvirker kapitalstrømmer. IMFs rammeverk for rådgivning om tiltak for å motvirke store svingninger i kapitalbevegelser kan også vurderes. Endelig bør IMF sikte mot større kontinuitet i landovervåkingsteamene.

IMFs styre, inklusive den nordisk-baltiske valgkretsen, sluttet seg i hovedsak til IEOs anbefalinger. Den nordisk-baltiske valgkretsen pekte på at det er rom for å utnytte den pengepolitiske ekspertisen som allerede er i IMF bedre. Videre mente valgkretsen at det ikke er behov for å revurdere rammeverket for fondets politikk på kapitalbevegelser.

8.11 Avstemninger i IMFs guvernørråd

Guvernørrådet er IMFs øverste organ. Norges guvernør er sentralbanksjef Øystein Olsen. Guvernørrådet har delegert mye av sin myndighet til IMFs styre. Det har imidlertid beholdt retten til blant annet å godkjenne kvoteøkninger, å tildele IMFs spesielle trekkrettighet (SDR) og til å gjøre endringer i IMFs vedtekter. Guvernørrådet velger og oppnevner også medlemmer til IMFs styre og har siste ord når det er behov for tolkning av IMFs statutter. I 2019 stemte Guvernørrådet over følgende saker:

• Tid og sted for IMFs årsmøter i 2022 og 2023. IMFs styre anbefalte at IMFs årsmøter disse årene finner sted i Washington DC i USA hhv. 14. oktober 2022 og 13. oktober 2023. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

• Aldersgrenser for IMFs administrerende leder. IMFs styre anbefalte å fjerne aldersgrensene for IMFs administrerende leder, nærmere bestemt bestemmelsene som sa at IMFs leder ikke kunne være eldre enn 64 år ved ansettelse og ikke kunne fortsette i stillingen etter fylte 70 år. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

• Forslag om lønnsjusteringer for medlemmer og varamedlemmer i IMFs styre. Lønnen til IMFs styre fastsettes av guvernørrådet etter forslag fra en felles komite for IMF og Verdensbanken. Frem til 2018 hadde styrene i IMF og Verdensbanken lik lønn. Forslaget om lønnsøkning for 2018 ble imidlertid godtatt av IMFs guvernører, men forkastet av guvernørene i Verdensbanken. For 2019 foreslo den felles komiteen at lønnen skulle holdes uendret. Videre foreslo den at en ekstern ekspertgruppe skulle vurdere om det fortsatt er grunnlag for lik lønn i de to styrene, og at det skulle innføres en forenklet treårs syklus for fastsettelse av lønnen. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

• Valg av nytt nordisk-baltisk styremedlem. De nordiske og baltiske landene har inngått en avtale om at valgkretsens styreplass skal gå på omgang mellom landene. I henhold til denne avtalen ble styrevervet overført fra Sverige til Finland i slutten av januar 2020, og Mika Pösö ble enstemmig valgt som nytt nordisk-baltisk styremedlem.