11 Internasjonalt samarbeid om familiepolitikk

Foto: Monica Strømdahl

Det har i mange år eksistert et omfattende internasjonalt samarbeid om familiepolitikk. Norge er avhengig av konkret samarbeid på en rekke familierelaterte områder. I mange sammenhenger er norske myndigheter bundet av konvensjoner og avtaler som virker direkte inn på hvordan lover og regler utformes.1

Hvert år bortføres barn til eller fra Norge. Det sentrale internasjonale instrumentet for å løse slike saker er Haagkonvensjonen om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring av 1980. I Norge behandles sakene etter barnebortføringsloven. Norge har tiltrådt Haagkonvensjonen 1996 om privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn.

Familieytelser, herunder eksport av kontantstøtte og barnetrygd, reguleres av trygdeforordningen i EU og av EØS-avtalen, se kap. 7. Flere Haagkonvensjoner regulerer anerkjennelse, fullbyrdelse og innkreving av bidrag, se kap. 11.4.

Norske barn som etterlates i utlandet kan være en krevende problemstilling. Barns statsborgerskap kan bli et spørsmål i saker om etterlatte barn.

Store migrasjons- og flyktningbevegelser globalt og til Europa, skaper nye utfordringer i norsk familiepolitikk. Det er behov for tett kontakt med myndigheter og organisasjoner i mange land for å hjelpe barnefamilier utsatt for krig og konflikt. Hjelp og bistand kan gis både i nærområdene og til de som får opphold i Norge.

11.1 Barn som har tilknytning til flere land

Stadig flere barn og foreldre har tilknytning til flere land. Et barn kan være statsborger i én stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje. Det kan være krevende å ivareta og beskytte barn med tilhørighet til flere land.

Departementene og norske utenriksstasjoner har de siste årene hatt økende pågang fra utenlandske myndigheter og privatpersoner i enkeltsaker om utenlandske barn i Norge. Norske myndigheter blir ofte bedt om å gripe inn i sakene eller tilrettelegge for å finne løsninger, bl.a. i barnevernsaker på tvers av landegrenser. I den seinere tid har enkeltsaker fra barnevernets arbeid med barn av tilreisende arbeidstakere og migranter fått stor plass i mediene, særlig i kritiske oppslag i opprinnelseslandene. Haagkonvensjonen av 1996, som Stortinget ga sin tilslutning til i juni 2015, vil gi Norge et nyttig internasjonalt regelverk for å løse og for å forebygge bl.a. barnevernssaker og foreldrekonflikter. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har utarbeidet et rundskriv til kommunene om arbeidet med barnevernssaker hvor barn har tilknytning til flere land, Q-42/2015. Retningslinjene gir informasjon om hvordan barnevernet kan håndtere sakene, herunder om undersøkelser, tiltak og mulighetene for alternativ oppfølging av barnet i utlandet. Rundskrivet inneholder en særlig omtale av barn som søker asyl eller som oppholder seg i Norge ulovlig. Det er også et eget kapittel om barneverntjenestens samarbeid med utlendingsmyndighetene.

Norske myndigheter erfarer også at barn etterlates i utlandet, og disse sakene reiser vanskelige problemstillinger. Barnets muligheter for å returnere til Norge, når det oppholder seg i et annet land, vil kunne være små dersom foreldrene ikke bidrar. I noen tilfeller hindres barn i å returnere ved at de fratas pass og andre nødvendige reisedokumenter. Det kan være mange ulike grunner til at foreldre ønsker at barnet skal flytte til eller ta opphold i en annen stat, f.eks. et ønske om å benytte et skoletilbud som ikke er tilgjengelig i Norge. Det kan også skyldes et ønske om at barnet skal bli kjent med kulturen og lære seg språket i en stat barnet og foreldrenes familier har tilknytning til. Enkelte barn kan utsettes for risiko når de er alene eller sammen med andre enn foreldrene i utlandet. Det kan være risiko for tvangsgifte eller kjønnslemlestelse, se kap. 9.5. Noen foreldre bruker utenlandsopphold som en måte å få mer kontroll over egne barn på, som en løsning på familiekonflikter eller på atferdsproblemer.2

Flere titalls barn bortføres til og fra Norge hvert år. Internasjonal barnebortføring omfatter tilfeller der barn tas ut av landet i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder og tilfeller der barn ulovlig blir tilbakeholdt etter lovlig opphold i utlandet, f.eks. etter et ferieopphold. Tilfeller der barn blir tatt med ut av landet av foreldrene når barnevernet har rett til å bestemme hvor barnet skal bo, omfattes også. For å redusere skadevirkningene av en bortføring er det viktig med et godt system for bistand og oppfølgning for raskest mulig å få bortførte barn tilbake til sitt bostedsland. Norge er tilsluttet Haagkonvensjonen av 1980 om barnebortføring. Justis- og beredskapsdepartementet er sentralmyndighet etter denne konvensjonen og bistår i saker der barn er bortført til eller fra en stat Norge har et konvensjonssamarbeid med. Utenriksdepartementet bistår i saker der barn er bortført fra Norge til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet.

Som en følge av Prop. 143 L (2014–2015) Internasjonal barnebortføring, vedtok Stortinget 11. desember 2015 endringer i barnebortføringsloven, barnevernloven, straffeloven og rettshjelploven. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2016, med formål om en mer effektiv behandling av internasjonale barnebortføringssaker i Norge og bedre ivaretakelse av barn i disse sakene. De mest sentrale endringene innebærer at jurisdiksjonen i barnebortføringssaker nå er sentralisert til én domstol (Oslo tingrett), ankefristen er kortet ned til to uker. Straffeansvaret er utvidet slik at også bortføring av barn fra barnevernet etter bl.a. akuttvedtak, er gjort straffbart. Videre er det innført en regel om hvordan høring av barn i barnebortføringssaker skal gjennomføres. Det er utarbeidet et nytt rundskriv om internasjonal barnebortføring, rundskriv G-06/2015. Rundskriv G-12/2005 om fri rettshjelp er endret som en konsekvens av lovendringene.

For å legge til rette for rask tilbakeføring av barn som er bortført til utlandet, og forebygge og forhindre barnebortføring, vedtok Stortinget i 2014 lov om stans i utbetalinger og overføringer når en av foreldrene har bortført et barn til utlandet. Loven trådte i kraft 1. januar 2015. Det er for tidlig å måle effekten av loven.3 Loven skal evalueres innen tre år etter ikrafttredelsen.

Haagkonvensjonen 1996 inneholder bestemmelser om internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn. Konvensjonen gjelder foreldreansvar i kraft av loven og beskyttelsestiltak i form av avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon samt forvaltning av barnets formue. Den regulerer hvilken stat som har myndighet til å treffe beskyttelsestiltak for barn. Hovedregelen etter konvensjonen er at staten der barnet har vanlig bosted, kan treffe beskyttelsestiltak. Landet som barnet oppholder seg i, kan likevel treffe midlertidige tiltak og tiltak i hastesituasjoner. En sak kan unntaksvis overføres til en annen stat som barnet har tilknytning til når dette er til barnets beste. Konvensjonen har også regler om hvilken stats lov som skal brukes, og regler om anerkjennelse og gjennomføring av beskyttelsestiltak for barn truffet i andre stater. Den legger til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom stater for å sikre at barnets beste blir ivaretatt.

11.2 Familier i en migrasjonstilværelse

Familier og familieliv endrer seg gjerne som følge av migrasjonsprosesser. Selve flyttingen (migrasjonen) opprettholdelse av transnasjonale forbindelser hvor barn har tilhørighet til to eller flere land og det å være i en minoritetssituasjon, har konsekvenser for familielivet blant innvandrere i Norge.4 Den økte asyl- og flyktningtilstrømningen til Norge i løpet av 2015 og i 2016, herunder mange enslige mindreårige asylsøkere, vil kreve mye av mottaks- og integreringsapparatet samt alle familienære kommunale og regionale tjenester i årene framover. Tjenestene må gi god og presis informasjon om den enkeltes plikter og rettigheter i Norge. Kompetansekartlegging, opplæring og tilrettelegging for å komme i arbeid, for etter hvert å kunne forsørge seg selv og familien av egen inntekt, vil være sentrale tiltak.

Hverdagen i Norge innebærer møte med, og tilpasning til, et samfunn med andre former for barneoppdragelse, familieorganisering, rettigheter og plikter. Mange flytter fra et samfunn der storfamilien, med sterke lojalitetskrav, er dominerende, til et land der kjernefamilien, men også delte familier, er vanlig. Familiene må finne seg til rette i et samfunn der individuelle rettigheter, barnets beste, likestilling og yrkesdeltakelse er grunnleggende prinsipper, se kap. 2.1. Samtidig bringer familier med innvandrerbakgrunn med seg kulturelle impulser og idéer som kan være nyskapende og fruktbare, og bidrar aktivt i det sosiale og økonomiske livet i Norge.

Det er viktig med god kunnskap om hva som kan bidra til å motivere asylsøkende familier til å rette seg etter utlendingsmyndighetenes avslag på søknad om oppholdstillatelse og reise tilbake til hjemlandet. Det arbeides kontinuerlig med å legge til rette for gode og tilpassede programmer for assistert retur og re-integrering.

Et barn taper sitt norske statsborgerskap automatisk der en eller begge foreldrene (verge) søker annet statsborgerskap for barnet, og denne søknaden innvilges. Enkelte land tillater at kun en av foreldrene søker om statsborgerskap for barnet, uten at den andre forelderen eller barnet samtykker i søknaden.

Regelverket kan vanskeliggjøre norske myndigheters bistand dersom barn tas med ut av Norge, mot en av foreldrenes eller barnets vilje. I barnebortføringstilfeller kan en forelder sørge for erverv av annet statsborgerskap for barnet, slik at barnet taper norsk statsborgerskap. Dette kan være en strategi for å vanskeliggjøre tilbakeføring til Norge og inngripen fra norske myndigheter. Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med å utrede hvordan slike tilfeller bør håndteres.

Forslag om å heve botidskravet for norsk statsborgerskap for statsløse søkere og søkere som er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger har vært på bred, offentlig høring. Det arbeides med oppfølging av høringen parallelt med oppfølging av forslaget om å heve botiden fra tre til fem år, for å kunne få permanent oppholdstillatelse.

Barn med norsk far eller mor blir automatisk norsk statsborger. Regjeringen utreder eventuelle endringer i statsborgerloven og/eller barneloven som kan forhindre at barn som er født i utlandet feilaktig blir ansett som norske statsborgere.

Som følge av den økte asylsøker- og flyktningtilstrømmingen til Norge har Stortinget, både i 2015 og 2016-budsjettene, økt bevilgningene til mottak, bosetting og integrering.

11.3 Familieetablering og familiegjenforening

Det har vært en økning i antall familiegjenforeninger de siste årene, mens antall som kommer til Norge for å gifte seg (familieetablering) har holdt seg stabilt. I perioden 1990–2014 var familieinnvandring den viktigste innvandringsgrunnen til Norge.5 Økning i familiegjenforeninger er bl.a. et resultat av økt arbeidsinnvandring som følge av EØS-utvidelsen i 2004.

Flertallet av dem som kommer for å etablere familie i Norge gifter seg med personer som ikke er innvandrere eller som er norskfødte med innvandrerforeldre. Av disse er sju av ti kvinner. Etter årtusenskiftet har det årlig kommet rundt 200 personer for å etablere seg med norskfødte med innvandrerbakgrunn. Til tross for at det stadig blir flere ugifte i 20-årene blant norskfødte med innvandrerforeldre, har ikke antall familieetableringer økt i denne gruppen. Forklaringen på dette er både at det er blitt mindre vanlig å gifte seg i ung alder blant norskfødte med innvandrerbakgrunn, og at de oftere finner ektefelle i Norge. Likevel er det ganske vanlig at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre gifter seg.

Det antas at det inngås noen proformaekteskap i Norge. Menn som har fått avslag på asyl har i noen tilfeller kontaktet kvinner i ulike EØS-land for å inngå ekteskap, og dermed kunne få opphold i Norge, hvis kvinnen flytter hit. Analyser fra SSB viser imidlertid at dette ikke er et utbredt fenomen.6

Personer som er gitt oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer til en person bosatt i Norge, må som hovedregel returnere til hjemlandet dersom samlivet opphører før utlendingen har fått permanent oppholdstillatelse. For å hindre at ofre for vold i nære relasjoner tvinges til å velge mellom å reise ut av Norge og å bli værende i en voldelig familierelasjon, har familieinnvandrere som har opplevd vold i samlivsforholdet etter søknad rett til fortsatt opphold etter samlivsbrudd, jf. utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Regjeringen har foreslått å heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år, jf. kap. 11.2 ovenfor. I den forbindelse vil behovet for å iverksette avbøtende tiltak, for å sikre ofre for vold i nære relasjoner et tilstrekkelig vern mot å måtte velge mellom å reise ut av Norge og å bli værende i en voldelig familierelasjon, bli vurdert.7 Lovforslaget planlegges fremmet for Stortinget våren 2016.

Et forslag om å innføre 24-årsgrense for familieetablering ble sendt på høring i 2014. Aldersgrensen vil gjelde begge ektefeller. Formålet er å bekjempe tvangsekteskap og å sikre at paret kan forsørge seg selv. Regjeringen tar sikte på å legge fram et lovforslag for Stortinget våren 2016.

Forslag til en rekke tiltak for å stramme inn, og gjøre det mindre attraktivt å søke asyl i Norge, herunder endringer i reglene om familiegjenforening for flyktninger, ble sendt på høring i desember 2015. Lovendringsforslag legges fram for Stortinget våren 2016.

11.4 Viktige samarbeidsorganer for familiepolitikken

Haagkonferansen

Haagkonferansen for internasjonal privatrett samarbeider om viktige spørsmål innenfor internasjonal privatrett som har betydning for bl.a. familiepolitikken. Norge er ett av 80 medlemmer av Haagkonferansen. 38 konvensjoner er vedtatt fra 1951 til 2008. Norge ble medlem av Haagkonferansen i 1955 og har sluttet seg til 13 konvensjoner.

Sentrale konvensjoner på familieområdet er: Haagkonvensjonen av 1958 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdningsbidrag til barn, Haagkonvensjonen av 1973 om anerkjennelse og fullbyrdelse av underholdsbidrag, Haagkonvensjonen av 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring, Haagkonvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, Haagkonvensjonen av 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og Haagkonvensjonen av 2007 om internasjonal innkreving av underholdsbidrag til barn og andre former for underhold til familie.

Europarådet

Europarådets menneskerettighetskonvensjon har stor gjennomslagskraft og er inkorporert i norsk menneskerettighetslov.8 Den europeiske menneskerettighetsdomstolen behandler også saker som berører familieområdet.

Europarådet har i den seinere tid løftet familiepolitisk arbeid og gjennomført et omfattende program for Good Parenting. Våren 2016 vil Europarådet legge fram en ny og helhetlig strategi for barns menneskerettigheter (Children’s Human Rights) med fem prioriterte områder og 61 tiltak med varighet fra 2017–2021. Norge vil følge opp strategien etter at den er vedtatt i rådets øverste organer.9

Europarådets styringskomite for sosial inkludering, menneskeverd og likestilling (CDDECS) har særlig ansvar for familie, barn, ungdom og arbeidet mot fattigdom. Istanbulkonvensjonen om vold mot kvinner reiser viktige spørsmål i familiepolitikken og Norges ratifisering er til behandling, se kap. 9.5. Konvensjonen om statsborgerskap av 1997 og konvensjonen av 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar, har betydning for familiene.

FN

FN anerkjenner familien som en grunnleggende enhet i samfunnet. Dette framkommer bl.a. av FNs menneskerettighetserklæring artikkel 16 (3), FNs barnekonvensjon (BK), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW), FNs flyktningkonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), FNs konvensjon mot rasediskriminering (CERD) og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Alle berører familiepolitikken på ulikt vis.

Norge rapporterer jevnlig til overvåkningskomiteene for de ulike konvensjonene om oppfølging av forpliktelsene. Siste rapportering om oppfølgingen av CERD ble levert i 2013 og høring av Norge fant sted i 2015. Norges første rapport til CRPD-komiteen ble levert i 2015. Rapportering om gjennomføring av barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen avleveres i 2016. Overvåkningskomitéenes kritiske funn og forslag til handling, bidrar inn i Norges politikkutforming.

To viktige funksjonelle komiteer under FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC som rapporterer til Generalforsamlingen) er Kvinnekommisjonen (CSW) og Sosialkommisjonen – der tyngden av familiepolitikken ligger.

FNs Generalforsamling vedtok 17 nye bærekraftsmål i september 2015, som erstattet de tidligere tusenårsmålene.10 Bærekraftsmålene skal fungere som verdens felles arbeidsplan for god samfunnsutvikling, utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet, fremme likestilling mellom kvinner og menn og dempe klimaendringene. Målene gjelder for alle land, ikke bare utviklingsøkonomier. Målene er et grunnlag for prioritert innsats i perioden 2015–2030. Nasjonale parlamenter skal involveres.

FN vedtar årlig i Generalforsamlingen omfattende resolusjoner om barns rettigheter og vilkår, kvinners rettigheter og arbeidet mot vold. Disse resolusjonene er å regne som FNs viktigste vedtak på disse områdene og er retningsgivende for medlemslandenes politikkutvikling.

International Labour Organization (ILO) er FNs arbeidslivsorganisasjon hvor regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere møtes. ILO har gjennom årene hatt stor betydning for utforming av Norges velferds-, familie og arbeidspolitikk. Konvensjonene om likelønn, rett til familieliv, og nr. 156 om retten til både å ha arbeid og familieliv, er integrert i norsk arbeidslivslovgivning.11 Norge ratifiserte i 2015 ILO-konvensjon nr. 183 om mødrevern etter at rett til lønnet ammefri ble innført 1. januar 2014. Konvensjonen tar sikte på å styrke mødres stilling i arbeidslivet, og har bestemmelser om bl.a. rett til fødselspermisjon, vern mot diskriminering og rett til lønnede ammepauser.

FNs spesialrapportører

Spesialrapportørene er personer eller grupper som får i oppgave av FNs Menneskerettighetsråd å overvåke menneskerettigheter – enten i et spesifikt land, eller et spesifikt tema. De viktigste spesialrapportørene med betydning for familiespørsmål er FNs spesialrapportør for barn, barneprostitusjon og barnepornografi, FNs spesialrapportør for utdanning som bl.a. har ansvar for å overvåke hvordan FNs medlemsland overholder barns rett til skolegang, FNs spesialrapportør for menneskehandel, med særlig vekt på kvinner og barn, FNs spesialutsending for bekjempelse av vold mot barn, FNs spesialrapportør mot vold mot kvinner og FNs spesialrapportør for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapportørenes arbeid benyttes i norsk politikkutvikling.

Særskilte organer med betydning for familiepolitikken er bl.a. FNs hjelpeorganisasjon for barn (UNICEF), FNs befolkningsfond (UNFPA), FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), FNs høykommisjonær for menneskerettigheter (OHCHR), UN Women samt FNs øverste organ for menneskerettigheter, Menneskerettighetsrådet. Norge deltar aktivt i disse organene.

EU/EØS

EØS-avtalen har medført en rekke krav til utformingen av norske ikke-diskrimineringslover, f.eks. regler om delt bevisbyrde. Flere av EUs ikke-diskrimineringsdirektiver (f.eks. direktiv 2006/54/EF om gjennomføring av prinsippet om like muligheter for og likebehandling av menn og kvinner i forbindelse med arbeid og yrkesdeltakelse) er innlemmet i EØS-avtalen. Det innebærer at Norge er forpliktet til å gjennomføre direktivet i norsk lovgivning. Andre av EUs ikke-diskrimineringsdirektiver (f.eks. direktiv 2000/43/EF og 2000/78/EF som omfatter bl.a. etnisitet, alder og funksjonsnedsettelse) er ikke en del av EØS-avtalen, men Norge har likevel lagt til grunn at norsk lovgivning skal være minst på høyde med vernet i disse direktivene. EU har ingen omforent, samlet familiepolitikk på unionsnivå.

I sin arbeidsplan for 2016 har Europakommisjonen likevel skissert ulike veivalg for å bedre balansen mellom familie- og yrkesliv. Foreldrepermisjon og likestilt foreldreskap vil være sentrale emner når Europaparlamentet argumenterer for en bedre balanse mellom familie- og yrkesliv i løpet av 2017. EFTA landene har i en felles uttalelse gitt prinsipiell støtte til Europakommisjonens initiativ. EFTA landene har i et notat delt sine erfaringer når det gjelder foreldrepermisjon, likestilt foreldreskap, barnehagedekning og sysselsetting. Her drøftes utfordringer knyttet til deltid og kjønnsdelte arbeidsmark, samt tiltak som sikrer høy kvinnedeltagelse på arbeidsmarkedet.12

EU har tatt opp spørsmålet om barns rettigheter i tråd med barnekonvensjonen og har forhandlet fram et barnepolitisk program.13 I EUs Charter for grunnleggende rettigheter (2000) er retten til full respekt for individets privat- og familieliv uttrykt klart, det samme er retten til å gifte seg og stifte familie. Likestilling, barns og eldres rettigheter m.m. er også framhevet. Charteret er ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Norge deltar i EUs ulike høynivågrupper og rådgivende organer for likestilling, ikke-diskriminering og nedsatt funksjonsevne, samt forbrukersaker.

EU har en aktiv og sterk forbrukerpolitikk. Forbrukerne er sikret gode rettigheter ved kjøp av bolig, bil og pakkereiser og andre typer varer og tjenester. Markedsføring rettet mot barn er viet spesiell oppmerksomhet. Forbrukerpolitikken i Norge blir i stor grad formet i samspill med EU.

Norge har trygdeavtaler med flere land. Den mest omfattende avtalen er EØS-avtalen. EØS-avtalens trygdebestemmelser går foran norsk lov. Barnetrygd og kontantstøtte utbetales derfor til barn av personer som er trygdet og arbeider i Norge, men hvor barna bor i hjemlandet.

EFTA

Det europeiske frihandelsforbund, EFTA består av EØS-landene samt Sveits. Arbeidsgruppen for familiepolitikk, likestilling og ikke-diskriminering er viktig for Norge. Her drøftes og fremmes posisjoner for EFTA-landene i forkant av forhandlinger med EU. Eksperter fra Europakommisjonen og EUs formannskapsland inviteres regelmessig til møtene i EFTAs arbeidsgruppe for gjensidig faglig utveksling av informasjon og erfaringer, samt tilrettelegging for EFTA-landenes medvirkning og deltagelse i EUs aktiviteter. Norge deltar også i EFTAs arbeidsgruppe for forbrukersaker.

Norden

Nordisk ministerråd (NMR) er det formelle nordiske regjeringssamarbeidet og omfatter Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige samt Færøyene, Grønland og Åland. Samarbeidet mellom regjeringene er organisert i 11 ministerråd (MR) og i saksforberedende embetsmannskomiteer (EK). Et felles sekretariat er lagt til København.

Det er særlig gjennom ministerrådene for sosial- helsepolitikk (MR-S), ministerrådet for likestillingspolitikk (MR-JÄM), ministerrådet for lovsamarbeid (MR-LOV) og ministerrådet for arbeidsliv (MR-A) at familiespørsmålene reises. Barne- og ungdomsspørsmål tas opp i Nordisk barne- og ungdomskomité (NORBUK). Innen det nordiske samarbeidet finnes også nordiske institusjoner som arbeider med felles nordiske problemstillinger.14 Det foreligger en avtale (konvensjon) om trygd mellom de nordiske landene.

Nordisk Råd (NR) er samarbeidsorgan for de nordiske parlamentarikerne. Rådet møtes i plenum to ganger i året. Arbeidet foregår i fem ulike fagutvalg. De viktigste utvalgene for å drøfte familiepolitiske spørsmål er medborger- og forbrukerutvalget og velferdsutvalget.

OECD

OECD, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling har tatt opp familiens utvikling både økonomisk og demografisk. I den sammenheng vises til rapporten The Future of Families, 2012. Skole-, utdannings- og arbeidsmarkedspolitikk er sentrale områder for OECD. OECDs økonomiske analyser er viktige for Norge. Rapporten In It Together – Why Less Inequality Benefits Us All (2015), omtaler bl.a. behovet for familiestøttende tiltak for å få barna til å fullføre skolen og bekymringen for høy gjeld blant husholdningene i Norge. Norge deltar i OECDs forbrukerkomité. Komiteen utarbeider bl.a. retningslinjer for nasjonal politikk på forbrukerområdet. Retningslinjene fungerer som veiledende prinsipper for utforming av regelverk og politikk i de enkelte medlemslandene.

Østersjøsamarbeidet

I Østersjørådet (CBSS) inngår 11 land i tillegg til EU. I Expert Group for Cooperation on Children at Risk (EGCC) vil Norge arbeid med aktiviteter for utsatte barn og unge innenfor noen prioriterte områder: vern mot vold og seksuelle overgrep, enslige mindreårige i migrasjon, menneskehandel og barns rettigheter på institusjon.

Barentssamarbeidet

Barentsrådet har en ungdomspolitisk gruppe Joint Working Group on Youth (JWGY) og et kontor for informasjon og veiledning, Barents Youth Cooperation Office – BYCO. Hovedoppgavene er å formidle kontakt mellom organisasjoner og ungdomsgrupper i regionen, og folk til folk-samarbeid.