2 Familiene bygger samfunnet

Foto: Monica Strømdahl

Familien er en viktig verdi som regjeringen ønsker å framheve. I dette kapittelet legges noen sentrale føringer og premisser for familiepolitikkens utforming. De tidligere familiemeldingene fra 1973 (Korvald), 1985 (Willoch) og 2003 (Bondevik II), viser at oppslutningen om familien er stabil i et tidsrom med ellers store endringer.1 I de tidligste meldingene var det stor oppmerksomhet om økonomi, inntektssikring og forbrukerpolitikk. St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap (Barne- og familiedepartementet) setter kjærlighet, omsorg og forhold innad i familien i sentrum. Det legges vekt på hvordan skape en familiepolitikk som støtter et godt og varig foreldreskap, samt forebygger samlivsbrudd og vold i nære relasjoner. I samme melding er utvikling av fedrerollen tillagt stor betydning, og behovet for økt valgfrihet for småbarnsforeldre understrekes. I samtlige tidligere meldinger er barnehageområdet omtalt.

I alle kjente samfunn har familiene spilt en grunnleggende rolle. En familie gir tilhørighet, nærhet og fellesskap, og barn opplever trygghet og omsorg i en godt fungerende familie. Familien skaper rammer for utvikling av personlig identitet og evnen til å utvikle sosiale relasjoner. At familien er den beste rammen rundt barns oppvekst er generasjoners erfaringer, uavhengig av verdier, kultur og religion.2

Familiene er mer enn ekteskap, samliv og oppvekst. Familier er generasjoner, slekt, kultur, tradisjon og økonomiske fellesskap og markerer de store begivenhetene i den enkeltes liv. Familiene er vanligvis stedet hvor man tar seg inn etter lange økter i arbeid og skole. Familier strekker seg på tvers av landegrenser. Å tilhøre en familie innebærer forpliktelser for et fellesskap. I familiene knyttes tette bånd som varer livet ut, mellom individer og på tvers av generasjoner og biologi. Tradisjoner skaper mening i hverdagen, men kan også være regulerende for hva den enkelte har frihet til å gjøre. Familieliv handler om å få hverdagen til å fungere ved å samarbeide om omsorg, huslige oppgaver og om å ivareta det sosiale nettverket i og rundt familiene.

2.1 Et felles verdigrunnlag i familiepolitikken

Kjærlighet, omsorg, materiell trygghet og familiers muligheter til å ta egne valg, regnes som kjerneverdier i en familiesammenheng. De seinere årene har aksept og respekt for ulike familie- og samlivsformer økt. Dette er en grunnleggende verdi i seg selv.

Det er stor oppslutning i befolkningen om et knippe sentrale samfunnsverdier. Åtte av ti oppgir at demokrati, ytringsfrihet, likhet for loven og barns rettigheter er svært viktige verdier. Personlig frihet og likestilling mellom kjønnene får mer enn 70 prosent tilslutning.3 Samtidig kan konflikter oppstå mellom individer og grupper som forfekter ulike verdier og /eller interesser. Samfunnet må leve med slike brytninger og legge til rette for en åpen og løpende debatt om verdier. Tydelige felles verdier er nødvendig for å fremme sosial inkludering og for aksept av mangfold.

Verdier uttrykkes gjennom idealer, lovverk og universelle rettigheter. Retten til familieliv er beskyttet i bl.a. FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter (SP) og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMD); begge tatt inn i norsk lov. ILO-konvensjonen om like muligheter og lik behandling for kvinner og menn i arbeidslivet – Arbeidstakere med familieforpliktelser nr. 156 av 1981 omhandler retten til både å ha arbeid og familieliv.4 FNs barnekonvensjon beskytter det enkelte barnet og er inkorporert i menneskerettsloven, barneloven og barnevernloven. FNs kvinnekonvensjon beskytter kvinner på alle samfunnsområder samt i ekteskapet. Barneloven regulerer forholdet mellom barn og foreldre og mellom foreldrene. Utgangspunktet i barneloven er privatrettslig, og det er opp til foreldrene i samarbeid med barna å ta valg som berører foreldrene og barna, se kap. 6. Barneloven uttrykker sentrale familie- og foreldreskapsverdier i det norske samfunnet. Foreldrene pålegges ansvar, plikter, rettigheter, og barna gis rett til medvirkning.

Likestillings- og ikke-diskrimineringslovene forbyr usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og nedsatt funksjonsevne. Lovene gjelder i utgangpunktet på alle samfunnsområder.5 Diskrimineringsvernet knyttet til omsorgsoppgaver omfatter omsorg for barn, samt foreldre, ektefelle og samboere som er omsorgstrengende pga. funksjonsnedsettelse eller sykdom. Denne lovgivningen har stor betydning for familiene og foreldres rettigheter og plikter i arbeidslivet. Regjeringen foreslår å tydeliggjøre forbudet mot graviditetsdiskriminering i utkastet til ny felles likestillings- og diskrimineringslov som har vært på offentlig høring.

2.1.1 Kjernefamilie og generasjoner

Historisk sett har spørsmål om slekt, ekteskap, reproduksjon og arv vært regulert i de fleste samfunn det finnes skriftlige overleveringer fra. En offentlig familiepolitikk er med andre ord ikke noe nytt. De til enhver tid rådende sosiale normer og samfunnsmessige betingelser har alltid lagt premissene for partnervalg og familieliv.6

Det nordvesteuropeiske husholdsmønsteret er allerede fra 1300–1400-tallet bygget rundt kjernefamilien som grunnleggende økonomisk enhet, gjerne kalt ekteskapsøkonomi.7 Både menns og kvinners arbeid var nødvendig for familiens eksistens, og begge parter brakte inn eiendom og ressurser til fellesskapet. Selv om begge kunne arve, var likevel kvinnen formelt underordnet mannen. Storfamilie og slekt hadde stor betydning uten at storfamilien satte en juridisk-økonomisk ramme som skapte avhengighet, rundt husholdet. Den industrielle utviklingen i Nord-Europa oppløste det økonomiske arbeidsfelleskapet mellom ektefellene, men kjernefamilien har vært stabil som rådende familieform.

Den historiske arven fra nordvesteuropeisk familiekultur, etter hvert med store liberale innslag, framstår ikke alltid tydelig for personer fra land med andre familieformer. Det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for at ulike familieformer skal kunne fungere godt i en norsk sammenheng.8

Flertallet av befolkningen er i storparten av livet i en familiesammenheng med minst tre generasjoner. Økt livslengde og aldring av befolkningen har resultert i at generasjonsrelasjoner er mer langvarige enn før. Stadig flere foreldre og barn lever femti år eller mer av sine liv i nær kontakt og det er ikke lenger uvanlig at besteforeldre og barnebarn får mer enn tretti år sammen. Oppfatninger om at familien omfatter flere generasjoner, er fortsatt sentral i det moderne menneskets liv. Voksne barn bidrar til omsorgen for foreldre. Samvær, omsorg og penger flyter også i dag mellom generasjonene, se kap. 6.2.4.9

Tidligere hadde familiene gjerne mange barnebarn og få besteforeldre. Nå er det vanligere med mange besteforeldre og få barnebarn. For mange familier gir det overskudd og muligheter. Mange besteforeldre er selv yrkesaktive i flere år etter at barnebarna er kommet til. Besteforeldre hjelper gjerne til når barn og barnebarn er syke. Forskningen viser at få besteforeldre definerer seg som faste barnepassere, men fungerer som et slags «heimevern» for foreldregenerasjonen og stiller opp ved behov.10 Støtte og formidling av verdier, kultur og tradisjon er viktig i samværet mellom barnebarn og besteforeldre. Generasjonssamarbeid er et verdifullt fellesskap som har stor betydning når arbeidsdeltakelsen er høy blant både kvinner og menn. En antropologisk studie fra Danmark peker på at besteforeldre fortsatt synes å være usynlige i et samfunnsmessig og velferdspolitisk perspektiv.11

Støtte og hjelp fra besteforeldre kan bidra til å gjøre hverdagen enklere for småbarnsforeldre. Tilgang til besteforeldre kan dermed påvirke beslutninger om å få barn. En studie analyserte betydningen av barneomsorg fra besteforeldre for fruktbarheten i elleve land i Europa, inklusive Norge.12 Resultatene viste at tilgang til hjelp fra besteforeldre spiller en viktig rolle når det gjelder beslutningen om å få barn. Betydningen av besteforeldre ser ut til å være sterkest i Sør-Europa, hvor bl.a. tilgangen på offentlig subsidiert barneomsorg er lav. Når familiers sosioøkonomiske situasjon og andre ytre rammer er fordelaktige for å få barn, kan besteforeldres følelsesmessige støtte bety det lille ekstra som skal til for beslutningen om å få et nytt barn.13

Nærmere tre av ti pensjonister (født 1940–1945) har ste-barnebarn.14 Kunnskapen om omfanget av ste-relasjoner er relativt begrenset. Hva besteforeldre yter og forventes å yte til sine ste-barnebarn sammenliknet med biologiske barnebarn, er lite kjent. Tilsvarende gjelder for stebarnebarns omsorg for ste-besteforeldre.

2.1.2 Samlivsformer i endring

Familiemønstre og samlivsformer har endret seg de siste femti årene. Samboerskap er nå mer vanlig enn ekteskap, og alderen ved første ekteskapsinngåelse har økt betydelig.

I 1970-årene var det vanlig å inngå ekteskap i midten av 20-årsalderen. I 2014 var gjennomsnittsalderen for kvinner 31 år og menn 34 år når de giftet seg. En årsak til den høyere alderen ved ekteskapsinngåelse kan være at de fleste unge først velger samboerskap.

Fortsatt er det mange som inngår ekteskap. 22 738 par giftet seg i 2015. 67 prosent av alle mellom 16 og 79 år er gift eller samboende. Andelen samboere i forhold til gifte har økt gradvis fra 1980-tallet. 27 prosent av alle par var samboere i 2014, en økning fra 10 prosent i 1990. Det er yngre par som velger samboerskap. Andelen samboere og ektefeller er omtrent lik for par i begynnelsen av 30-årene. For de eldste aldersgruppene er ekteskap fortsatt mest vanlig.15

Personer som er like med hensyn til kjennetegn som utdanning, sosial bakgrunn, inntekt og yrke, har tilbøyelighet til å finne sammen (homogami). Det er funnet klare sammenhenger mellom sosioøkonomisk status (utdanning, inntekt, arbeidsmarkedsdeltakelse mv.) og samlivsetablering (tidspunkt og samlivstype).16 F.eks. inngår lavt utdannende samboerskap eller ekteskap tidligere enn middels og høyt utdannede. Andelen som før eller seinere gifter seg stiger med økt sosioøkonomisk status.

Antallet barn født av foreldre som ikke er gift har økt de siste 50 årene, og mest siden midten av 1980-årene. Barn født av samboende foreldre står for hoveddelen av veksten.17

Over 20 000 barn opplever årlig at foreldrene flytter fra hverandre, uavhengig av foreldrenes samlivsstatus før bruddet. Tallene for skilsmisser og separasjoner har vært ganske stabile fra 2007. Det er tegn til at antall skilsmisser synker. I 2015 var det 9 306 skilsmisser.18 Par med felles barn er mindre tilbøyelige til å flytte fra hverandre enn par uten felles barn, og par med veldig små barn har lavest bruddrisiko. De som er gift for andre eller tredje gang, har høyere skilsmisserisiko enn førstegangsgifte. Forskning viser også at samboerpar har høyere bruddrisiko enn ektepar.19 Samlivsbrudd forekommer i alle sosiale grupper, men par med lav utdanning har høyere risiko for brudd enn par med høy utdanning.20

Antall ekteskap mellom personer av samme kjønn er lavt og har vært relativt stabilt etter at endringer ekteskapsloven i 2009 åpnet for likekjønnsekteskap. Partnerskapsloven ble opphevet samme år. 269 ekteskap mellom likekjønnspar ble inngått i 2014. Om lag 60 prosent av de likekjønnede ekteskapene inngås mellom kvinner. Det har vært en markant vekst i antall likekjønnede par med felles barn. Økningen gjelder i første rekke de lesbiske parene. Likekjønnede par har høyere bruddrisiko enn heterofile par. Dette gjelder også for de parene som har felles barn.21

Endringene i ekteskapsloven i 2009 åpnet for at et gift par av samme kjønn kan bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med ektepar av motsatt kjønn. Det ble også åpnet for å tilby assistert befruktning til lesbiske par som er gift eller samboere i ekteskapsliknende forhold på lik linje med heterofile par. Som en følge av forslaget om å tilby assistert befruktning ved hjelp av donorsæd til lesbiske ektefeller og lesbiske par i ekteskapsliknende forhold, ble det vedtatt endringer i barneloven slik at morens kvinnelige samboer eller ektefelle under gitte forutsetninger kan bli medmor til barnet.22

Kvinner og menn som lever i et stabilt samliv og har barn, har gjennomgående bedre psykisk og fysisk helse enn aleneboende.23 Samlivsbrudd der det er felles barn, innebærer økonomiske kostnader både for foreldre og samfunn. Emosjonelle kostnader som følge av samlivsbrudd kan være store. Det gjelder også kostnadene som følger av å bli værende i konfliktfylte forhold, både for barn og voksne. Tidlig rådgivning, familieterapi, pardialog og samtaler med barn, er viktig for å forebygge konflikter, uavhengig om det kommer til samlivsbrudd eller ikke, se kap. 4 og 5.

Ekteskapsloven er endret flere ganger, bl.a. for å hindre barneekteskap, tvangsekteskap og stedfortrederekteskap. Den er også endret for å hjelpe parter ut av tvangsekteskap. Loven har regler om inngåelse og oppløsning av ekteskap, om formuesforholdet mellom ektefeller, om ektefellebidrag og pensjon etter separasjon og skilsmisse. Ekteskap har både privatrettslige og offentligrettslige rettsvirkninger på områder som arv, skatt, trygd, regler om straff mv. Ekteskap har betydning for forholdet mellom foreldre og barn, og reguleres i barneloven, adopsjonsloven, barnevernloven o.a. Enkelte trossamfunn med og uten vigselsrett foretar utenomrettslige vigsler. Partene blir ikke gift i henhold til norsk eller utenlandsk lov, men i praksis anses de unge som gift av dem selv, familien og miljøet rundt dem.

Selv om det i dag er nesten like vanlig å leve i samboerskap som i ekteskap, er det ingen generell likebehandling av samboere og ektepar i lovverket. Samboere blir behandlet som ektefeller på enkelte områder og som enslige på andre. Om samboere blir behandlet likt med ektefeller eller ikke, følger av de respektive regelverkene.

Krav til dokumentasjon for at det foreligger et samboerskap, defineres også nærmere på de enkelte rettsområder. Når foreldre er registrert på samme adresse i folkeregisteret, har de siden 2006 automatisk fått felles foreldreansvar for barn de har sammen. På andre rettsområder kan det imidlertid være nødvendig med tilleggsopplysninger.

2.1.3 Mangfoldige familier

Norge er blitt et mangfoldig samfunn med mange samlivsformer og ulik familieopprinnelse. Innbyggerne er mer forskjellige i livsstil, verdispørsmål, tros- og livssynsspørsmål og uttrykksformer enn tidligere. Oppfatningen av hva som er familie og familiemedlemmer, og hva som ligger i roller som partnere, mødre, fedre og barn, har endret seg vesentlig.

Et mangfoldig samfunn har mange positive sider og innebærer flere muligheter. To- og trespråklighet framheves ofte som en styrke i utdanning og arbeid i et mer internasjonalisert og globalisert samfunn. Familier kan imidlertid ha ulike behov og utfordringer når det gjelder økonomi, barneoppdragelse eller i kontakten med de familienære tjenestene. Det er derfor viktig med en politikk som gir alle familier gode rammebetingelser, men også særlige tiltak rettet mot de som trenger ekstra hjelp og støtte. Alle familier har krav på likeverdige offentlige tjenester.

Kjernefamilier og stjernefamilier

I Norge vokser de fleste barn opp med begge biologiske foreldre. Tre av fire barn under 18 år bor sammen med både mor og far. Mange familier lever imidlertid i delte hushold med stefamilier, mine, dine og våre barn. Noen forskere har gitt disse familievariasjonene et nytt navn: stjernefamilier.24 I stjernefamilien knyttes mennesker ofte sammen som familie uavhengig av biologiske bånd.

Familiebegrepet må i dag knyttes til mer enn kjernefamilien.25 Det innebærer at familiepolitiske tiltak må tilpasses det eksisterende familiemangfoldet, bl.a. er det lagt til rette for at enslige forsørgere skal kunne ivareta omsorgen for barna sine, se kap. 8.2.

Etter samlivsbrudd er det vanlig at begge foreldre beholder omfattende kontakt med barna gjennom samværsordninger og ferier. Det er fortsatt vanligst at barn bor ett sted (hos bostedsforelder, oftest mor) men det er en økning i antall foreldre som avtaler delt bosted for felles barn, se kap. 6.2.2.26 Det skal utvises respekt for de ulike familie- og samlivsformene uten at dette går på akkord med barnas eller de voksnes lovfestede rettigheter.

Når foreldre etablerer seg i nye samboerforhold eller ekteskap, dannes stefamilier hvor barn må forholde seg til steforeldre og i mange tilfeller nye halvsøsken eller stesøsken på begge sider. Steforeldre har i utgangspunktet ingen formell rolle eller myndighet overfor stebarn, men etter enkelte særbestemmelser i barneloven kan en steforelder få foreldreansvar og/eller samvær dersom barnets forelder dør.27 Det kan avtales at barnet skal ha kontakt med steforelder etter et samlivsbrudd. Barnets behov for å komme i rettsforhold til en steforelder gjør seg særlig gjeldende der barnet kun har én juridisk forelder, eller der barnet ikke har kontakt med den forelderen som det ikke bor sammen med. Stebarnsadopsjon forutsetter at vilkåret om at adopsjonen er til barnets beste, er oppfylt. Barnet skal høres eller samtykke, avhengig av alder og modenhet.

Familier som adopterer

Noen adopterer barn fra utlandet. Adopsjonslovutvalget la i 2014 fram NOU 2014: 9 Ny adopsjonslov. Utvalget har foretatt en bred gjennomgang av adopsjonsinstituttet og har fremmet forslag til en ny adopsjonslov som skal bidra til større trygghet, likebehandling og forutsigbarhet. Mange av forslagene innebærer en lovfesting av gjeldende praksis som i mange tilfeller kun er nedfelt i rundskriv og retningslinjer. Utvalget har foreslått at barn som er adoptert fra utlandet og deres familier gis tilbud om oppfølging i regi av Bufdir i tre år etter adopsjonen. Forslagene har vært på høring, og mange instanser uttaler seg positivt til en enklere og mer oversiktlig adopsjonslov. Det arbeides i 2016 med å følge opp høringen.

I 2013 ble det gjennomført 144 utenlandsadopsjoner til Norge.28 Opprinnelseslandene finner i økende grad nye foreldre til foreldreløse barn i eget land, derfor synker antallet utenlandsadopterte. Gjennom adopsjon får barnet samme rettsstilling som egenfødte barn. Noen utenlandsadopterte barn og deres familier har behov for spesiell støtte. Barna som nå kommer fra utlandet til norske familier er ofte eldre og kan ha mer sammensatte utfordringer enn tidligere. Selv om de fleste av barna klarer seg bra, viser flere nordiske studier at barna kan ha økt risiko for å utvikle psykiske plager, ha svakere skoleprestasjoner og en dårligere språkutvikling enn ikke-adopterte barn.29

Fosterfamilier

Noen familier ønsker å være fosterfamilier. Et fosterhjem er et privat hjem som gir omsorg til barn som for en periode ikke kan bo hos foreldrene sine. Fosterhjemmet skal ivareta alle de funksjoner et hjem har, og fosterforeldrene skal opptre og har oppgaver som foreldre. Opphold i fosterhjem skal vanligvis være av begrenset varighet. Å være fosterhjem er å anse som et samfunnsoppdrag og ikke som et ordinært lønnsarbeid. I perioden 2000 til 2012 har det vært en gradvis økning av barn som bor i fosterhjem i egen slekt. Fosterfamilier i egen slekt eller i nære nettverk ser ut til å gi større stabilitet og trygghet for barna, se kap. 5.1.3. Det kommer flere enslige mindreårige flyktninger til Norge enn før. En stor og viktig oppgave i tiden framover vil være å finne fosterfamilier til disse barna.

I noen tilfeller kan det være aktuelt med adopsjon av fosterbarn.

Regnbuefamilier

Regnbuefamilier brukes ofte som en fellesbetegnelse der voksne som er lesbiske, homofile, bifile eller transpersoner (LHBT-personer) eller på annen måte bryter med tradisjonelle kjønnsskiller, lever sammen eller er gift.30 Barn i regnbuefamilier kan vokse opp med to mødre, to fedre eller ha en forelder som tilhører kategorien LHBT. Foreldrene kan være biologiske, juridiske eller kun sosiale foreldre.31

Funksjonsnedsettelse

Noen familier har barn eller voksne som har en funksjonsnedsettelse. God tilrettelegging er avgjørende for at personene det gjelder og familiene deres skal kunne delta på lik linje med andre i samfunnet og mestre dagliglivet. Familier med barn med funksjonsnedsettelser kan oppleve at de ikke får tilstrekkelig og helhetlig informasjon, tjenester og støtte. Det er bostedskommunen, de ordinære familierettede tjenestene og spesialisthelsetjenestene som skal møte familiene på en samlet og verdig måte.32

Samiske familier

Den samiske befolkningen i Norge er anerkjent som urbefolkning.33 Det skal legges til rette for at samiske familier, uansett bosted, kan verne om og utvikle identitet, språk, kultur og næring. Samiske foreldre skal kunne delta aktivt i samarbeidet med barnehage, grunnskole og videregående opplæring. Offentlige tjenester rettet mot samiske familier skal være likeverdige med andre og omfatte formidling av samiske kulturverdier.

Storfamilien har tradisjonelt vært et viktig fundament i samiske samfunn. Den tradisjonelle samiske storfamilien kan forstås ut fra et flerforeldre-prinsipp, hvor barna støttes av flere voksne.34 Samiske barn blir gjennom navnevalg og dåpen tildelt et flerforeldre-nettverk av faddere og navnesøsken.

Konsultasjonsordningen med Sametinget er viktig også for saker som berører familiene.35

Familier med status som nasjonale minoriteter

Norge har fem folkegrupper med status som nasjonale minoriteter: jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og romanifolket/tatere.36 Alle fikk status som nasjonale minoriteter i 1999. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger statene å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet.37

Alle nasjonale minoriteter i Norge har en særskilt historisk bakgrunn og har i ulik grad tilpasset sine levemåter til det norske samfunnet. Det kan være kulturelle forskjeller innad i hver minoritetsgruppe.

Familier med innvandrerbakgrunn

Arbeidsinnvandring gjennom EØS-avtalen har de siste årene vært den vanligste innvandringsgrunnen. Familiegjenforening har vært innvandringsgrunn nummer to.38 Sju av ti arbeidsinnvandrere kommer fra EU-land i Øst-Europa. EØS-arbeidsinnvandringen og ekspertkvoten til norsk arbeidsliv gir Norge tilgang på kunnskap, kompetanse og talenter. Mange av arbeidsinnvandrerne tar med seg familiene sine til Norge. Sju prosent av de sysselsatte i Norge kommer fra EØS-området. Arbeidsinnvandrere og familiegjenforente flytter direkte til en kommune og kommer gjerne raskt i gang med livet i Norge.

Økt global migrasjon har ført til at mange familier som bor i Norge har sterk tilknytning til et annet land. Hele, eller deler av familien, kan ha utenlandsk statsborgerskap eller familiemedlemmene er født og oppvokst i et eller flere andre land. Familier med innvandrerbakgrunn kan ha spesifikke utfordringer som følge av migrasjonsprosessen, bl.a. å forholde seg til nytt språk, ny kultur og tradisjon, ukjente lover og regler.

Antall familier med innvandrerbakgrunn som har bosatt seg, eller som skal bosette seg i Norge har økt betydelig. I 2015 mottok utlendingsmyndighetene 31 145 søknader om asyl, hvorav 5 297 var søknader fra enslige, mindreårige asylsøkere.39

2.1.4 Flere aleneboende

Aleneboende favner alle typer mennesker og er en uensartet gruppe. Aleneboende defineres her som énpersons-husholdning. Enslige er personer som ikke er registrert som gift eller i partnerskap i offentlige registre og omfatter alle som ikke er gift eller samboende. Å være aleneboende betyr ikke nødvendigvis at man ikke har familie eller relaterer seg til generasjoner.

For den enkelte vil statusen som aleneboende kunne være en tilfeldig kortvarig situasjon, en valgt og langvarig situasjon eller alle varianter mellom disse ytterpunktene. De aller fleste vil før eller seinere oppleve å være aleneboende.

Rapporten Aleneboendes levekår presenterte den første statistiske analysen av vesentlige områder i aleneboendes hverdagsliv.40 Den understreker at aleneboende er en uensartet befolkningsgruppe. Generelt skåret aleneboere noe lavere enn befolkningen ellers på sentrale levekårsindikatorer som inntektsutvikling, helse, sosial og politisk deltakelse, sosial kontakt og yrkesdeltakelse. Videre hadde aleneboende mer gjeld, spesielt yngre menn.

I Norge bodde 960 000 personer alene per 1. januar 2014, dvs. nesten én av fem personer. Husholdninger med én person utgjorde 41 prosent av husholdningene.41 Antallet aleneboende har økt de siste 15–20 årene. Økningen er særlig blant de yngre, og skyldes tidligere utflytting fra foreldrene, seinere etablering med familie og flere oppløste samliv. I aldersgruppene over 30 år, og særlig blant de eldste, er det å bo alene oftest noe som varer. Kvinner er i flertall blant enslige eldre, mens det er flest menn blant de yngste enslige.42 I de neste 30 årene forventes det at andelen aleneboende vil øke, noe som vil kunne føre til forbruksendringer og endrede familierelasjoner.43

Aleneboende kan ha noen særlige utfordringer. En studie viser at hver femte enslige uten barn lever under grensen for lavinntekt i Norge.44 Spesielt yngre enslige under 45 år er overrepresentert. For alle husholdninger har medianinntekten etter skatt økt med 63 prosent.45 Yngre aleneboende har hatt en økning i medianinntekten etter skatt på 40 prosent i perioden 1990–2012. Økte boligpriser kan ramme denne gruppen spesielt hardt, fordi de konkurrerer med par som har to inntekter. Felleskostnader, kommunale avgifter mv. utgjør en større andel av aleneboendes budsjett.

Aleneboende opplever oftere ensomhet enn personer som er gift eller samboende.46 Dette gjelder i alle aldersgrupper, og for begge kjønn. Å ha en partner beskytter i noen grad mot ensomhet, og aleneboende har større risiko for å mangle tilgang på støtte og sosial kontakt. Det er en vanlig antakelse at ensomheten stiger i eldre år, og at ensomhet er en del av alderdommen. Dette handler om at tap knyttet til helse og sosialt nettverk reduserer deltakelse og tilgang på sosial støtte. Blant 70-åringene oppgir kun én av ti at de opplever seg ensomme. Det er en klar økning i andelen som er ensomme for de som er over 80 år. Sju av ti kvinner over 80 år lever alene, mot 36 prosent av mennene. Ensomhet i eldre år henger ikke nødvendigvis sammen med det å bo alene. Det er mer vanlig å bli alene i eldre år, og forventningene til sosial kontakt avstemmes med situasjonen. Noen har kanskje bodd alene i lang tid og har etablert og vedlikeholdt nye relasjoner.47

Problemer med ensomhet i eldre år er mer utbredt i land med lavere velstand og dårligere velferdsordninger. I mange av de øst-europeiske landene er mellom en tredjedel og halvparten ensomme, og andelene er mye høyere blant kvinner enn menn. Dettes skyldes dårligere helse og økonomi, i tillegg til de nevnte velferdsforskjellene.48

Aleneboendes organisasjoner løfter boutgifter, kommunale utgifter og «smådrifts-ulemper» som viktige utfordringer. En alminnelig god bolig-, skatte- og avgiftspolitikk til beste for alle boenheter, vil være en god ramme også for aleneboende.49

Virkemidlene i boligpolitikken er ikke målrettet spesielt mot aleneboende, men flere har betydning og innvirker på deres levekår. Bostøtten skal sikre personer med lave inntekter og høye boutgifter en egnet bolig, se kap. 8.6. Bostøtte gis til om lag 100 000 husstander årlig hvor om lag 70 prosent er enslige. Startlån skal bidra til at personer med langvarige boligfinansieringsproblemer, kan skaffe seg en egnet bolig og beholde den. Husbanken gir lån til kommuner for startlån til enkeltpersoner. I 2014 ble det gitt startlån til om lag 3 700 énpersons-husholdninger. Husbanken har også flere andre låne- og tilskuddsordninger for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, bl.a. gis tilsagn om investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser som omfatter enslige eldre.

En mulighet for å imøtekomme aleneboendes utfordringer, kan være ytterligere å differensiere ulike gebyr og avgifter knyttet til bolig. Kommunale avgifter varierer fra kommune til kommune.50 Betaling etter målt forbruk og ikke etter stipulert forbruk basert på boligens areal, vil være viktige tiltak for å redusere offentlige avgifter for énpersons-husholdninger. Både kommunen og den enkelte gebyrpliktige kan kreve at årsforbruket skal fastsettes ut fra målt forbruk. Aleneboende med mindre forbruk enn det stipulerte anslaget vil med en slik ordning kunne få mindre gebyr, og dette vil være en fordel for flere.

Dersom kommunen legger til rette for differensierte gebyr, vil også aleneboende med mindre avfallsmengder kunne få reduserte gebyr.51

2.1.5 En trygg oppvekst for barna

Barns rett til en god oppvekst er grunnleggende. Alle barn har egne rettigheter. Foreldrene har et ansvar for å ta vare på sine barn og sørge for en trygg oppvekst. Godt foreldreskap starter gjerne i svangerskapet, hvor grunnmuren for foreldrenes tilknytning til og omsorg for barnet bygges.

Det er dessverre ikke alltid slik at barns rettigheter anerkjennes eller respekteres.52 Det er alminnelig enighet om at fravær av fare, risiko, bekymringer og frykt gir trygghet. Det finnes mange potensielle kilder til risiko og fare. Hva som gir opphav til bekymring og frykt vil også variere fra individ til individ. Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt er alvorlige trusler mot barns trygghet. Oppvekst i en familie med vedvarende lavinntekt kan være problemfylt.53 Barn er i større grad enn voksne prisgitt sine omgivelser, noe som gjør dem ekstra sårbare. Tidlige overgrep kan derfor ha en spesiell destruktiv effekt på den enkeltes mulighet til en god utvikling og livskvalitet. Utrygghet gjennom å bli utsatt for vold eller å oppleve at andre i familien utsettes for vold, kan forårsake angst, depresjon, atferdsvansker, skadelig rusmiddelbruk og psykiske vansker eller lidelser. Problemene kan ofte vedvare i voksen alder.54 Vold er et inngrep i det enkelte barns muligheter til å realisere sine mål, drømmer og ambisjoner.55

Foruten liberale verdier som frihet og like muligheter, er det mange andre hensyn som understreker at en god og trygg barndom er viktig. Ifølge en studie er de økonomiske kostnadene av vold og overgrep mot barn (målt i verdens andel av BNP) større enn kostnadene av krig, borgerkrig og terrorisme til sammen.56

Gode oppvekstsvilkår krever godt foreldreskap. Kommunene må ha strategier, planer og redskap for å møte situasjoner der familiene strever. Godt foreldreskap omfatter gjerne noen hovedgrep i hverdagen: en organisert, helhetlig omsorgs-kjede for barnet (hjem, barnehage, skole, SFO, fritidsaktiviteter), daglige rutiner for barnets gjøremål og medvirkning i familien, og tydelige omsorgsstandarder og utviklingskrav til barnet.

2.1.6 Småbarns- og storbarnsfamilier har ulike utfordringer

Barn og familier er forskjellige og har ulike behov. Derfor må hver enkelt familie sikres fleksibilitet og frihet til å velge de løsningene som passer best. Familiepolitikk har gjerne blitt sett på som tiltak rettet mot småbarnsfamiliene, og det er gjort store investeringer i form av foreldrepenger, barnehager, barnetrygd, kontantstøtte, retten til å være hjemme med lønn under barns sykdom, ammefri med lønn, mv., se kap. 7.

Småbarnsfasen er en periode hvor mye skal skje samtidig. Nybakte foreldre må omstille seg, ta ansvar og gi omsorg. Foreldreskap utøves i stor grad i et samspill mellom familien og barnehagen, skolen eller nærmiljøet. Foreldre med små barn er ofte i kontakt med helsestasjonen de første årene. Leverings- og hentesituasjonene i barnehagene og foreldremøtene i barnehage og skole kan fungere som møteplasser for å utveksle erfaringer med andre foreldre. Disse treffpunktene blir færre når barna blir større.

Kostnadene ved å ha barn øker med alderen. Sett bort fra barnehage- og SFO-utgifter, koster barn mer jo eldre de blir.57 Ungdom i skolealder bruker også mer penger på klær og sko, lek og fritid og personlig pleie enn yngre barn. Utgifter til utdanning blir vanligvis også høyere når ungdommen begynner på videregående skole. Elever i videregående skole kan få støtte gjennom Statens lånekasse. Støtten til elever med ungdomsrett etter opplæringsloven § 3-1 er i all hovedsak stipendbasert. Alle elever har rett på utstyrsstipend som skal bidra til å dekke utgifter til læremidler og nødvendig individuelt utstyr. Videre gis det bostipend til elever som må bo borte for å gå på skole og et behovsprøvd grunnstipend til elever som kommer fra familier med særlig svak økonomi. Fra og med undervisningsåret 2015–2016 har vilkårene for tildeling av grunnstipend blitt endret for å sikre at det kun når målgruppen. Samtidig ble det behovsprøvde lånet gjort om til en låneordning kun for elever over 18 år som har flyttet hjemmefra.

Nye undersøkelser viser at ungdom i hovedsak, og i større grad enn tidligere generasjoner, er veltilpassete, hjemmekjære og trives på skolen. De aller fleste har gode venner og er fornøyde med foreldrene sine. Omfanget av ungdomskriminalitet, rusmisbruk og vold er blitt mindre, og færre unge skulker skolen enn før.58 Norske 15–16 åringer kommer godt ut sammenlignet med ungdom på samme alder i resten av Europa, både når det gjelder bruk av tobakk, alkohol og narkotika.59

Venner er for de fleste en kilde til lek, glede, støtte, samhørighet og bekreftelse. Det å være sammen i et større nettverk eller gruppe av ungdommer er vanlig. Samspillet med jevnaldrende har betydning for utvikling av selvbilde og sosial kompetanse på lengre sikt. Dagens unge bruker mindre tid sammen med andre jevnaldrende enn de som var unge på 1980- og 1990-tallet.60 Nesten ti prosent oppgir at de mangler fortrolige venner, eller ikke har noen de vil kalle venner.61

Barn og ungdommers ideer, tanker og forslag kan gi viktige bidrag i offentlige beslutningsprosesser. Ulike ordninger for medvirkning, som ungdomsråd og ungdommens kommunestyrer, har tilført både kompetanse og engasjement. Ungdomsforeldre må legge til rette for at ungdom får medvirke, blir tatt på alvor og blir hørt. Ungdom som opplever at det går an å påvirke sin egen hverdag i kommunene, vil bli mindre sårbare. Medvirkning fra barn og ungdom lokalt og regionalt er viktig for demokratiet, utvikling av ungdomspolitikken og de unges personlige vekst og dannelse. Frivillig sektor spiller en betydelig rolle i å mobilisere barn og unge, se kap. 3.

Selv om de fleste unge har det bra, er det likevel mange unge som oppgir at de har vansker. Gutter og jenter har til dels ulike utfordringer.62Det er bl.a. flere gutter enn jenter som ikke fullfører videregående skole. Flere jenter enn gutter har depressive symptomer og jenter opplever i større grad ulike helserelaterte problemer.63 Jenter med innvandrerbakgrunn oppgir i mindre grad enn jenter uten innvandrerbakgrunn at de er plaget med dårlig psykisk helse.64

Ungdata-undersøkelsen viser at det å være fornøyd med seg selv er tett koblet til å være fornøyd med eget utseende. Dette gjelder i større grad for jenter enn for gutter. Det kan tyde på at dagens vestlige kroppsidealer kan være med på å forklare hvorfor så mange unge jenter strever med helseplager. Undersøkelsen viser at det ikke nødvendigvis er de med høye ambisjoner og som presterer godt på flere områder som er mest utsatt for psykiske helseplager, slik det gjerne har vært fremstilt i media.65 Tvertimot, er det de ungdommene som har dårligere relasjoner til foreldrene, færre venner og ikke er spesielt godt tilpasset i skole- og fritidsaktivitetene, som i størst grad rammes av dårlig psykisk helse.

En undersøkelse som ser spesielt på forskjeller og likheter blant ungdom med og uten innvandrerbakgrunn, viser at ungdom med innvandrerbakgrunn er mer bekymret enn annen ungdom for om de vil få jobb i framtiden, til tross for utdanning.66 Ungdom med innvandrerbakgrunn opplever likevel ofte motiverende holdninger fra foreldrene når det gjelder skolegang og eventuelle videre studier. Et svært lite mindretall føler seg presset til å velge videregående studier som de i utgangspunktet selv ikke ønsker. De aller fleste har foreldre som er positive til det utdanningsvalget barna har gjort og framholder at ungdommenes egne interesser og ønsker er viktigst.

Lesbiske, homofile, bifile og trans (LHBT)-ungdom har spesielle utfordringer. De er bl.a. mer utsatt for vold hjemme og har noe høyere forekomst av selvmord. Et godt forhold til foreldre er viktig for å sikre trygghet om det å være åpen LHBT-person. En større andel ikke-heterofil ungdom er i kontakt med barnevernet enn heterofil ungdom, og disse ungdommene oppgir oftere at de har vanskelige familieforhold.67

Ung.no er statens digitale informasjonskanal for ungdom. I tillegg til artikler og annet informativt innhold innen 85 tema, har ung.no en omfattende spørretjeneste der ungdom kan stille spørsmål om det aller meste og få svar fra et panel bestående av fagekspertise fra ulike offentlige etater og tjenester. Ung.no hadde mer enn 1 700 000 besøkende i fjerde kvartal i 2015. Besøkstallene viser at kunnskapsetterspørselen blant unge er stor. De søker gjerne informasjon og veiledning om mange ulike tema.

Det er lite kunnskap om skiftende krav til foreldreskapet og det å ha ungdom i familien.6869 Denne kjensgjerningen har muligens vært noe oversett i forskning om familiepolitikk.70 Storbarnsforeldre viser seg å etterspørre kunnskap i langt større grad enn tidligere antatt.71 Dette må foreldrerådgivning og foreldreveiledningstilbud ta hensyn til.

Familienære tjenester i kommunene og familievernkontorene bør ha et rådgivningstilbud som også dekker foreldre med ungdommer i familien.

Forebygging av kriminalitet blant barn og unge

En trygg oppvekst med god omsorg fra foreldre og familie er viktig for å forebygge kriminalitet.

I arbeidet med kriminalitetsforebygging er det viktig å skaffe til veie kunnskap om de bakenforliggende faktorene som øker risikoen for negativ atferd og kriminalitet. Kriminalitet i tidlig alder sammenfaller som oftest med en rekke andre risikofaktorer. Samordnet innsats på tvers av samfunnssektorer vil derfor være nødvendig for å stanse eller snu en uheldig utvikling. Det er et mål å tydeliggjøre sammenhengen mellom innsats på ulike samfunnsområder og sikre en helhetlig tilnærming gjennom forpliktende tiltak.

Fengsling eller iverksetting av annen straffegjennomføring av en forelder, har store konsekvenser for barn. Kriminalomsorgen har et ansvar for å vektlegge barns rett til samvær med sine foreldre under straffegjennomføringen. Det er derfor etablert besøkshus eller besøksleiligheter i mange fengsler. Det etableres samtalegrupper (pappa- og mammagrupper og foreldreveiledningsprogram) for innsatte som har barn. I tillegg er det etablert en ordning med barneansvarlige i alle kriminalomsorgens enheter, som skal koordinere kriminalomsorgens arbeid overfor barn som pårørende. Hvis den ene ektefellen eller samboeren er i fengsel i minst seks måneder, kan det gis utvidet barnetrygd selv om ekstra barnetrygd vanligvis gis kun til enslige forsørgere og ikke når foreldrene er gift eller samboende.

Radikalisering og voldelig ekstremisme: trusler mot samfunn og familie

Ungdommer som radikaliseres i ekstrem retning skaper usikkerhet og frykt både i egen familie og sitt nære lokalsamfunn. Noen ungdommer mangler tilhørighet og finner ikke mening i miljøet rundt seg. Følelsen av å være krenket, mangel på håp og skuffelse over samfunnet, kan være noen forklaringer på at ungdom foretar ekstreme valg. Noen individer finner tilhørighet i ideologisk ekstreme grupper. Ofte skjer rekruttering via internett. At unge radikaliseres og trekkes inn i voldelige og ekstreme miljøer, kan ikke alene forebygges av politiet. Gode og trygge levekår for alle familier, med reell mulighet for deltakelse i samfunns- og arbeidsliv, er sentrale forutsetninger for å forebygge konflikter og ekstremisme i samfunnet.

Regjeringen la i juni 2014 fram Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Den er et samarbeid mellom ni departementer og består av 30 tiltak for å styrke det forebyggende arbeidet. Behovet for et forpliktende samarbeid på tvers av sektorer, samt betydningen av tidlig innsats, kunnskap og samarbeid, er gjennomgående i handlingsplanen. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for en tiltakspakke som omfatter politiet, kriminalomsorgen og kommunene. En nasjonal veileder til bruk i kommunene, ble lagt fram og formidlet til landets kommuner våren 2015.

Nettsiden radikalisering.no er etablert for å gjøre informasjonen om arbeidet mot radikalisering mer tilgjengelig. Den skal bistå ansatte i kommuner, skoler, barnevern, politi og andre som jobber med ungdom, samt for foreldre og de unge selv.

Regjeringen er særlig opptatt av å styrke kommunens forebyggende innsats for å hindre at unge rekrutteres til voldelige og ekstreme miljøer. Det er derfor etablert to tilskuddsordninger som retter seg mot kommunene og frivillige aktører. Midlene skal bidra til å styrke kommunens kriminalforebyggende arbeid, og at det skapes inkluderende aktiviteter og arenaer for barn og ungdom gjennom et tydelig samarbeid mellom frivillige og offentlige aktører. Ungdom er en viktig ressurs som må inkluderes og bli hørt i det forebyggende arbeidet bl.a. gjennom tilrettelagte konferanser og andre møteplasser.

Trygge og støttende foreldre er en viktig faktor for å hindre at unge blir radikalisert. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Bevilgningen til foreldreveiledningsprogrammet International Child Development Program (ICDP) for å støtte og hjelpe foreldre som er bekymret for at barna deres står i fare for å bli rekruttert inn i et ekstremistisk miljø, videreføres. Bufdir har utviklet et veiledningsopplegg basert på ICDP, som et pilotprosjekt rettet mot denne målgruppen. Prosjektet blir gjennomført i kommunene Kristiansand, Grimstad, Larvik, Hamar, Bærum og Oslobydelene Alna, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand.

Terrorhendelsen 22. juli 2011, framveksten av hatkriminalitet i Europa og økt rekruttering av unge fremmedkrigere fra Vesten, er komplekse former for voldelig ekstremisme. Det europeiske ungdomsnettverket YouthCan, som arbeider mot voldelig ekstremisme og radikalisering, mottar offentlig støtte. I november 2015 la regjeringen fram en erklæring mot hatefulle ytringer og vil i 2016 legge fram en helhetlig strategi, se kap. 2.3.

2.2 Familien i kunnskapssamfunnet

Menneskene er den viktigste innsatsfaktoren i arbeidslivet i kunnskapssamfunnet. Regjeringens mål er at alle elever skal gjennomføre videregående opplæring og komme på et godt nivå kunnskapsmessig. Investeringer i utdanning og kompetanse er grunnlaget for framtidig velferd og verdiskapning. Opplevelsen av å høre til i trygge rammer er et positivt utgangspunkt for unges evne til å fullføre videregående opplæring, fagutdanning og høyere utdanning.

Et nært og forpliktende samarbeid mellom hjem og skole er en forutsetning for barnas læring og for å skape en god skole.72 Foreldrenes forventninger, støtte og engasjement i barnas skolegang er viktig for utvikling og mestringsmuligheter. Skolen har ansvar for å etablere samarbeid med foreldrene. Det formelle samarbeidet mellom hjem og skole er hjemlet i opplæringsloven § 13-3. Foreldrene bør følge opp dette samarbeidet på en aktiv måte.

Det er et mål for regjeringen å realisere et inkluderende kunnskapssamfunn der mangfold og samhold er kjennemerker. Utdanningsinstitusjonene er gode fellesarenaer for utvikling i tråd med vår felles kulturarv, felles verdier og demokratiske prinsipper. Deltakelse i barnehage, skole og høyere utdanning legger grunnlaget for selvstendighet, sosial mobilitet, demokratisk forståelse og medvirkning. Sosial deltakelse og samarbeid er, sammen med faglig læring, avgjørende for å lykkes i yrkeslivet og for å kunne delta aktivt i samfunnet gjennom hele livet. Kunnskapsdepartementet forvalter mange ordninger som skal fremme gjennomføring av skoleløpet. Mange tiltak foregår i samarbeid med andre sektorer.

Fullført skolegang

Det å mestre skole og utdanning er den enkeltfaktoren som ser ut til å ha størst betydning for å lykkes i voksenlivet. Et utdanningssystem som legger stor vekt på tidlig innsats, er et av de viktigste virkemidlene for å øke fullført utdanning. Sosioøkonomiske forhold, som foreldres utdanningsnivå og levekår, skal ikke avgjøre om elever lykkes i skolen. Regjeringen har derfor satt i gang en rekke større tiltak for å videreutvikle kvaliteten i grunnopplæringen. Gjennom tidlig innsats og tett oppfølging, god kvalitet i opplæringen og et godt læringsmiljø, kan sosial ulikhet motvirkes, slik at alle får like muligheter.

Regjeringens satsing 0-24-samarbeidet har som mål å sørge for at flere barn og unge utvikler god helse, gjennomfører utdanningsløpet og gis det nødvendige grunnlag for en god tilknytning til arbeidslivet. For å nå et slikt mål er det avgjørende at utsatte barn og unge oppdages og hjelpes så tidlig som mulig. Det er viktig at de ulike kommunale tjenestene som helsestasjon, barnehage, barnevern, skole og NAV samarbeider bedre og tilbyr tverrfaglige tjenester. Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider tett med sine fagdirektorater for å tilrettelegge og tilpasse de ulike sektorenes virkemidler. Hensikten er å gjøre det enklere for kommunene å samarbeide på tvers av faggrenser og regelverk som i dag kan oppleves som hindre. Departementene har gitt felles likelydende embetsoppdrag til alle landets fylkesmenn om å støtte kommunenes tverrsektorielle arbeid med utsatte barn og unge.

Målet for Kunnskapsdepartementets Program for bedre gjennomføring i videregående opplæring, er å utvikle og formidle kunnskapsbaserte tiltak for å forebygge frafall i skolen. Programmet videreføres et nasjonalt nettverk som skal bidra til utviklingen av kunnskapsgrunnlaget og sørge for at tiltakeneformidles til lokalt nivå. Tiltak som på ulike måter kombinerer arbeidspraksis og opplæring for ungdom med svært lav sannsynlighet for å fullføre og bestå med ordinær studie- eller yrkeskompetanse, inngår i programmet. Det skal utvikles en kunnskapsbase som legges til grunn for det videre arbeidet med å bedre gjennomføringen.

Mange elever med innvandrerbakgrunn gjør det godt i skolen. Ungdom med innvandrerbakgrunn er likevel overrepresentert blant frafallselever i videregående opplæring. Dette gjelder særlig gutter, og særlig dem som selv har innvandret. Ferdigheter fra grunnskolen, sosial bakgrunn og landbakgrunn er de viktigste forklaringsfaktorene.73 En OECD rapport slår fast at det ikke er antallet minoritetsspråklige elever i en skole som er avgjørende for barnas mestring, men foreldrenes utdanningsnivå.74

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har lagt fram en rapport om erfaringer med minoritetsrådgivere i skolen.75 Ordningen ble innført i 2008 med formål om å motvirke sterk sosial kontroll som fører til alvorlige begrensninger av unges frihet, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Rapporten konkluderer med at rådgivernes mandat og ansvar ikke bør utvides fordi dette kan føre til økt segregering. Kunnskap om og veiledning av, barn med innvandrerbakgrunn bør, ifølge rapporten, være en del av det generelle tilbudet i skolen. Flerkulturell kompetanse bør inngå i grunnopplæring av lærere, rådgivere og helsesøstre.76 En rapport om hjem-skole samarbeid viser at det er viktig at foreldre med innvandrerbakgrunn behersker norsk så raskt som mulig og at skolene benytter tolk så lenge det er nødvendig.77 Oversettelser av skriftlig informasjonsmateriale og mulighet til å kunne kommunisere på et språk foreldrene behersker, er av stor betydning for skole-hjem samarbeidet.

Barn med tiltak i barnevernet gjennomfører sjeldnere enn andre videregående opplæring.78 Skole og opplæring for barn under barnevernets omsorg er derfor et viktig innsatsområde for regjeringen.79 Det ble bevilget 10 mill. kr i 2014 for å skape en bedre tilpasset skole- og utdanningssituasjon for disse barna. Satsingen fortsatte i 2015 og videreføres i 2016. Skolesatsingen involverer ansatte i skolen og barnevernet. Den har to viktige formål: å endre holdninger og praksis både i barnevern- og skolesektoren, og å styrke samarbeidet mellom sektorene.

Skole–hjem samarbeid

Foreldre som støtter barna på en god måte, og som samtidig samarbeider godt med skolen, har barn som i gjennomsnitt presterer godt faglig og sosialt i skolen. Utdanningsdirektoratet framhever i en kunnskapsoppsummering at betydningen av skole–hjem samarbeid er godt dokumentert gjennom studier fra ulike land.80 Elever og foreldre med høyere sosioøkonomisk status finner seg lettest til rette, fordi skolens språk, uttrykksformer og normer sammenfaller med deres egne. Denne gruppen foreldre er som oftest engasjert og interessert i barnas læringsprosess og det som foregår på skolen. Dette virker positivt inn på elevenes læring og utvikling. Det ser ut til at læringsutbytte henger sterkere sammen med mødrenes utdanningsnivå enn fedrenes.

Ved å satse mer på foreldrene og deres samarbeid med skolen, er det mulig å forbedre de skolefaglige prestasjonene for enkelte grupper av elever. Det vil føre til at forskjellene i skolen blir mindre, og at flere elever kan gå ut av grunnopplæringen med studie- eller yrkeskompetanse. Lærere og skoleledere må i langt større grad aktivt involvere alle foreldre. Slik kan skolens innhold og arbeidsmåte bedre tilpasses variasjonene i elevgruppene og bidra til at det stilles like store forventinger til alle elever, uavhengig av foreldrebakgrunn. Det er behov for mer kunnskap om hvordan foreldre kan være med å motvirke kunnskapsskiller og dokumentert betydning av skole-hjemsamarbeidet.

Foreldreutvalget for barnehager (FUB) og foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen (FUG) er to selvstendige utvalg som bl.a. gir råd til regjeringen om forhold som gjelder samarbeidet mellom hjem og skole.81 FUB og FUG skal ivareta foreldrenes interesser i hhv. barnehage- og skolesammenheng og samarbeide med aktuelle aktører der det er viktig at foreldreperspektivet er tilstede.

Hvert år opplever flere skoler at noen elever ikke møter ved skolestart. Det er viktig at hver kommune, fylkeskommune og skole følger opp elever som uteblir. Utdanningsdirektoratet har utformet en egen veileder for skoleeier og skoler.82

Opplæringens samfunnsoppdrag

Et offentlig utvalg leverte våren 2015 utredningen NOU 2015: 8 Fremtidens skole – Fornyelse av fag og kompetanser. Utvalget mener bl.a. at elevene skal kunne mestre sammensatte utfordringer, løse oppgaver i ulike situasjoner og kombinere kunnskap. Rapporten peker på at dagens læreplaner er overfylte. Utvalget mener det er behov for å gå gjennom og fornye læreplanene i fag slik at de legger bedre til rette for at elevene skal få tid til å gå i dybden og få en helhetlig og varig forståelse av fagene. For å få til dette må det være tydelig i læreplanene hvilket innhold som er prioritert og hva elevene skal lære.

Det er viktig å motvirke kunnskapsskiller som kan føre til sosial ulikhet i befolkningen. Det er en sterk sammenheng mellom formell utdanning og tilknytning til arbeidslivet.83 Svak sosial tilknytning i ungdomsårene bidrar til å svekke ungdoms livskvalitet og gir økt risiko for marginalisering i voksen alder.84

Mange innvandrere kommer til Norge med høy kompetanse, utdanning, arbeidserfaring og gode ferdigheter i språk. Andre har lite eller ingen utdanning. Uavhengig av medbrakt kompetanse mangler nyankomne innvandrere som oftest norskkunnskaper og kunnskaper om det norske samfunnet og arbeidsmarkedet. Språkopplæring og utdanningstiltak er viktige for å kunne delta i samfunnet og komme i arbeid eller utdanning. Det er et mål at personer med rett og/eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap starter raskt i opplæringen og gjennomfører denne innen tre år, som er fristen satt i introduksjonsloven. Av de som fikk rett og plikt til opplæring i 2012, startet 85 prosent av kvinnene og 91 prosent av mennene på opplæringen innen de tre første årene. Nasjonalt introduksjonsregister viser at 87 prosent av kvinnene og 92 prosent av mennene oppfylte plikten til opplæring innen tre år.85

Regjeringen ønsker bedre og mer systematisk kartlegging av flyktningers kompetanse. Målet er at utdanningsnivået og arbeidslivserfaringen til flyktninger blir kartlagt så tidlig som mulig for å få til rask og god deltakelse på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil legge fram en melding om integreringspolitikken våren 2016.

Tiltak mot mobbing

For å gjennomføre skoleløpet, er elevenes læringsmiljø, skolekultur og det psykososiale miljøet i barnehage og skole, særdeles viktig. Tiltak mot mobbing må omfatte også digital mobbing, se kap. 2.3. NOU 2015: 2 Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt miljø, har gjennomgått hele tiltaksapparatet knyttet til psykososialt skolemiljø. Utredningen foreslår bl.a. endringer i regelverket, tiltak knyttet til kompetanseheving og ulik støtte til skoler og skoleeier for å bedre deres arbeid med å forebygge, avdekke og følge opp mobbing i skolen. Mobbesaker er sammensatte og kan ha store konsekvenser for det enkelte barn. Alle deler av arbeidet mot mobbing må derfor styrkes og regelverket skjerpes. Regjeringen ønsker å øke barnehagenes og skolenes kompetanse om hva som virker mot mobbing. Videre vil regjeringen videreføre støtten til antimobbeprogrammer. Midler til dette utlyses med nye kriterier våren 2016. Regjeringen har etablert et forpliktende Partnerskap mot mobbing. Partnerskapet omfatter organisasjonene som organiserer både skole- og barnehageeiere, ansatte i skole og barnehage, foreldre og elever. En raskere og enklere klageprosess enn i dag er ønskelig. Regjeringen vil vurdere å innføre sanksjoner mot skoleeiere som ikke følger opp mobbesaker på en forsvarlig måte. Høringsuttalelsene til NOU 2015: 2 viser at både elever og foreldre etterlyser mer tilgjengelig rettledning for hvordan de skal nå fram med vanskelige mobbesaker. Regjeringen vil derfor etablere en ny digital portal som skal gjøre det enklere for både barn, unge og foreldre å finne riktig informasjon om tiltakene mot mobbing.86 Regjeringen vil videreføre støtten til arbeidet som utføres gjennom lokale beredskapsteam mot mobbing, samt støtten til Læringsmiljøprosjektet som drives av Senter for læringsmiljø og adferdsforskning.

Funksjonsnedsettelse

FNs konvensjon om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013. Artikkel 24 omhandler utdanning og artikkel 27 arbeid og sysselsetting. Det norske velferdssystemet dekker mange tjenester og ytelser til personer og familier med funksjonsnedsettelse, herunder utviklingshemming. Ordningen Brukerstyrt personlig assistent (BPA) er styrket og partsavtalen om inkluderende arbeidsliv (IA) understreker inkludering i arbeidslivet. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL) er tydelig om forbud mot diskriminering innenfor utdanning, helse og arbeidsliv.

Arbeid og egen inntekt er viktig for alle voksne og for familiene. For enkelte med funksjonsnedsettelse kan det være problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet og få sin arbeidsevne eller del-arbeidsevne vurdert. Transport til og fra jobb og manglende universell utforming kan by på utfordringer. SSBs tall viser at bare 43 prosent av personer med funksjonsnedsettelser er i arbeid mot 74 prosent av befolkningen totalt.87 Unge voksne under 30 år er en prioritert gruppe i myndighetenes jobbstrategi for personer med funksjonsnedsettelse. Overgangen fra skole til arbeid kan være en kritisk fase for mange unge med funksjonsnedsettelser. Opplæringsloven legger til rette for gjennomføring av skoleløpet for alle, men det er forskjeller i hvordan barn og unge med funksjonsnedsettelser, herunder utviklingshemmede, får tilrettelegging og en inkluderende opplæring. Overgangene mellom barnehage og skole og høyere utdanning kan være krevende for barn og unge med utviklingshemming. I følge en rapport fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) kan dette noen ganger skyldes mangel på samordning av rettigheter hjemlet i lovverk og koordinering mellom tjenestene i kommunen.88

Kunnskapssamfunnet kan gi nye barrierer for utviklingshemmede.89 Statistikk viser at sysselsettingen blant utviklingshemmede gikk ned på 2000-tallet, og en økende andel utviklingshemmede står uten tilbud på dagtid.

Foreldre med utviklingshemming kan oppleve særlige utfordringer i møte med barnehage og skole. Skoler, kommuner og fylkeskommuner må samarbeide om tiltak som kan gi disse familiene trygghet i å følge opp barna sine.

2.3 Digitalisert hverdag

I løpet av de siste tiårene har internett og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) forandret familienes liv. Teknologien er blitt en stadig større del av hverdagen. IKT finnes i dag i det meste folk omgir seg med: telefonen, bilen, TV-en, hvitevarene, heisen, panelovnen eller informasjonstavlen på bussholdeplassen. Stadig flere fysiske ting og tjenester blir koblet til internett, som f.eks. skole og barnehagers kontakt med foresatte.90 Det digitale landskapet som familier, hjem, skole og barnehage skal navigere i er svært omfattende og i stadig utvikling.

I skolen er det mål om at IKT skal være et sentralt verktøy i undervisningen, og digitale ferdigheter er en grunnleggende ferdighet på linje med lesing og regning.

Bortimot alle norske husholdninger har bredbånd, og norske barn er svært langt fremme når det gjelder å benytte digital teknologi og digitale tjenester. 95 prosent av befolkningen har tilgang til internett, mens 87 prosent bruker nettet daglig.91 En svært høy andel av befolkningen har smarttelefon og dermed tilgang til internett hvor og når som helst. En undersøkelse viser at 98 prosent av befolkningen i Norge har mobiltelefon, og at 87 prosent av disse har smarttelefon.92 83 prosent av norske barn mellom 9–16 år har smarttelefon ifølge tall fra 2014.93

Internett har skapt grunnlaget for nye kommunikasjonsformer, gjerne betegnet som sosiale medier. Barn og unge er ofte pålogget ulike sosiale medier store deler av døgnet. En aktiv bruker av sosiale medier kan ha jevn kontakt med mange mennesker i ulike livsfaser og som bor i ulike verdensdeler.94 Omfanget av sosiale medier blant barn og unge skaper nye utfordringer og preger familiers samvær i stor grad. Internett vil bli stadig mer sentralt for deltakelse i demokratiske prosesser, særlig for barn og ungdom.

Familienes adferdsmønster endres som følge av utbredelsen av IKT. Foreldre søker gjerne etter nettbasert rådgivning om barneoppdragelse og helse. Det er ikke lenger vanlig å bruke tid på å oppsøke et banklokale eller et skattekontor, og svært mange handler varer på nett. Det er viktig å belyse forbrukernes rettigheter og interesser i møtet med sosiale medier og den såkalte delingsøkonomien.95 Flere nettbaserte portalløsninger, som skal gi forbrukerne mulighet til å sammenlikne priser og velge mellom leverandører, er utviklet, se kap. 8.7.

Regjeringen ønsker et retningsskifte i IKT-politikken, og har iverksatt en rekke digitaliseringsløsninger i offentlig sektor. Sentrale tjenester som ID-portalen, Altinn, Sikker digital post og A-ordningen (enklere rapportering for arbeidsgivere) illustrerer betydningen av informasjonsteknologien, både for brukerne og tjenestetilbyderne. Målet er at offentlig sektor skal bli mer effektiv i takt med brukernes forventninger. En melding til Stortinget om IKT-politikken fremmes i 2016.

Det er et mål å utvikle brukervennlige, enkle og tilgjengelige digitale tjenester. IKT er grunnleggende for å skape et universelt utformet samfunn. Regjeringens handlingsplan for universell utforming (2015–2019) vektlegger derfor IKT og velferdsteknologi, se kap. 8.8.

Noen utviklingshemmede behersker ikke digitale verktøy, samtidig som stadig flere har stor nytte av tilpasset opplæring i bruk av IKT. Den største barrieren er ikke teknologi, men evnen til å tolke og sortere den informasjonen som er tilgjengelig.96

Da tradisjonelle medier ble tatt i bruk, var de voksne tidlige brukere og gjorde erfaringene først. Situasjonen er gjerne motsatt når det gjelder bruk av nettbaserte tjenester og sosiale medier. Barn og unge gjør erfaringer som voksne ofte ikke er kjent med. De deler kunnskap med hverandre og har sine mediebrukskulturer.97 Halvparten av de unge bruker minst tre timer på digitale aktiviteter foran en skjerm etter skoletid. Tendensen er at mobiltelefoner og nettbrett blir stadig viktigere enn TV og datamaskin. Gutter er generelt mer opptatt av spill mens jenter bruker sosiale medier i stor grad.98 Studier av hvordan mediebruk, spilling inkludert, faktisk foregår og reguleres i hjemmene, er generelt få. Spesielt vet man lite om bruken av nye håndholdte medier som smarttelefoner, nettbrett o.l. Over 80 prosent av barn under 12 år har tilgang til nettbrett og andre personlige og bærbare skjermer som kan brukes til å konsumere og produsere innhold.99

Undersøkelser viser at norske barns utstrakte bruk av sosiale medier har gitt høy digital kompetanse sammenliknet med andre europeiske land.100 Dette er en unik ressurs for arbeidslivet framover. Den digitale kompetansen gjør barn og unge bedre rustet til å møte nettbaserte utfordringer. Enkelte forskere kaller dette digital motstandskraft.101 Digital motstandskraft innebærer å ha selvtillit og ferdigheter til å håndtere også de negative opplevelsene som de teknologiske plattformene og selve kommunikasjonen kan medføre.

Norske barn oppgir i større grad enn barn i andre land at de utsettes for, digital mobbing. Noe av bakgrunnen for den digitale mobbingen er at barn i Norge er svært aktive brukere av internett og sosiale medier. Forskningen viser at de som mobber og blir mobbet ofte oppsøker informasjon på nettet som handler om selvskading, hat og spiseforstyrrelser. I Norge synes det som om den digitale mobbingen er mer alvorlig enn i andre land i Europa.102 Mens mobbing i skolegården kan ses av en voksen, kan digital mobbing i større grad å foregå skjult fra dem som bør gripe inn. To av tre foreldre til barn som blir digitalt mobbet i Norge, vet ikke om dette.103 Arbeid mot digital mobbing skjer ikke primært på nettet, men i hjemmet, på skolen og med det enkelte barnet.104 Voksne, og særlig foreldrene, bør snakke med barna om nettbruk, før, under og etter problematiske erfaringer.105 IKT-kompetanse integrert i foreldrerådgivningsprogrammer, kurstilbud og foreldrestøttende tiltak er derfor svært viktig.106 Det er viktig at arbeidet mot mobbing i skoler og barnehager inkluderer den digitale hverdagen der barn og unge befinner seg fordi digital mobbing ofte utspiller seg i skolesammenheng og mellom elever. Det vises til kapittel 2.2, der regjeringens oppfølging av NOU 2015: 2 Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø omtales.

I tillegg til kunnskap og god forebygging er det behov for et godt og effektivt lovverk for å beskytte barn mot skadelig innhold i audiovisuelle medier. Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. trådte i kraft 1. juli 2015.

Hatefulle ytringer, politisk ekstremisme, trusler om vold og seksuelle tilnærminger forekommer på internett. Det er bekymringsfullt med vold utøvet i unge parforhold (kjærestevold), som kommer til uttrykk via nettet. En europeisk studie som inkluderer norske skoleungdommer, undersøker bl.a. digital vold. De norske tallene viser at 38 prosent av jentene og 20 prosent av guttene rapporterer å ha opplevd dette.107 Digital vold beskrives som å få stygge eller truende meldinger, bli kontrollert og overvåket gjennom mobiltelefon og/eller sosiale medier. Trakassering av jenter og kvinner som ytrer seg i det offentlige rom er et problem både i sosiale medier og i spill på internett.108

Politiet beskriver økende utfordringer med materiale der barn eksponerer seg selv foran webkamera eller sender fra seg bilder. Barn og unge opplever å bli truet i forbindelse med slike situasjoner og blir gjenstand for utpressing (også kalt «sextortion»). Dette understreker behovet for tidlig forebygging og nødvendigheten av å ha kunnskap om trender i teknologiutviklingen og utvikling av brukermønstre. Politi og hjelpeapparat for øvrig må være i stand til å utvikle sitt arbeid i takt med utfordringene.

Politiet melder at dokumentasjon på seksuelle overgrep mot barn i lokale beslag og straffesaker i Norge har økt i mengde de seinere årene.

Regjeringen er bekymret for omfanget og mulige skadevirkninger av hatefulle ytringer og hatkriminalitet. Hatytringer eksisterte lenge før internett ble tatt i bruk, men digitale medier er effektivt for å spre hatytringer og dermed bidra til økt omfang av denne formen for ytringer. Hatytringer og hatkriminalitet kan være motivert av fordommer om bl.a. kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Politiet rapporterer om flere nye typer overgrep i tilknytning til sosiale medier og internett, hvor noen grenser til andre lovbruddskategorier som ran, utpressing, trakassering og hatkriminalitet. Politiet har som mål å være like tilstedeværende på internett som i samfunnet for øvrig. Kripos har en nettpatrulje hvor de kommuniserer med publikum og det er i tillegg mulig å sende tips til Kripos’ tipsmottak.109110

Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Regjeringen viderefører støtte til Stopp hatprat-kampanjen i 2016 og ønsker å styrke kunnskapsgrunnlaget om hatefulle ytringer, og økte bevilgningen i statsbudsjettet for 2016.

Regjeringen la i november 2015 fram en politisk erklæring mot hatytringer, inkludert de nettbaserte. Med erklæringen har regjeringen forpliktet seg til innsats for å bekjempe ytringer som sprer hat. Mange av arbeidslivets parter, politiske partier, sentrale aktører innen frivilligheten, skole- og utdanningssektoren, justissektoren og media samt en rekke enkeltpersoner, har sluttet seg til den politiske erklæringen.