2 Infrastruktur

2.1 Innsatsfaktorer for forskning

Humaniora sto for seks prosent av utgiftene til forskning og utviklingsarbeid (FoU) i Norge i 2015. Tallene gjelder universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, da FoU-statistikk fordelt på fagområder ikke utarbeides for næringslivet. Sammenlignet med de andre OECD-landene har Norge relativt mye FoU innenfor medisin og helsefag og samfunnsvitenskap, mens naturvitenskap og teknologi utgjør en mindre andel enn i mange andre land. Humanioras andel av utgiftene til forskning og utviklingsarbeid ligger rundt gjennomsnittet. Også målt i forhold til bruttonasjonalprodukt (BNP) ligger omfanget av FoU i humaniora i Norge omtrent rundt gjennomsnittet for OECD-landene, mens det er større sett i forhold til innbyggertallet.

I de fleste land utføres det aller meste av forskningen innenfor humaniora i universitets- og høyskolesektoren. I Norge er andelen over 80 prosent. I motsatt ende av skalaen finner vi Hellas, men også land som Tyskland og Østerrike har betydelige andeler utenfor universitetene og høyskolene.

Norge har hatt en relativt stabil økning i FoU-innsatsen innenfor humaniora de siste femten årene. Den årlige realveksten mellom 1999 og 2015 har for det meste ligget mellom tre og fem prosent, med en nedgang på rundt tre prosent fra 2009 til 2011 og en liten nedgang igjen i 2015. Veksten ligger rundt medianen for OECD-landene gjennom perioden. I mange land har veksten vært lavere etter 2009.

Av de seks fagområdene i FoU-statistikken er humaniora det minste målt både i utgifter og personale til FoU. Gjennom 1990-tallet økte FoU-utgiftene innenfor humaniora mer enn for alle fagområdene sett under ett, mens veksten de siste årene har ligget omtrent på gjennomsnittet.

Kilde: NIFU og SSB

Kilde: NIFU og SSB

I figur 2.3 vises fordelingen av antall FoU-årsverk på henholdsvis universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren innenfor hvert fagområde. Humaniora er fagområdet der universitets- og høyskolesektoren spiller størst rolle, med 84 prosent av FoU-årsverkene og 82 prosent av FoU-utgiftene i 2015. Mens den prosentvise utviklingen i de to sektorene var omtrent lik mellom 1991 og 2001, har det senere vært en betydelig økning i FoU-utgiftene innenfor humaniora i universitets- og høyskolesektoren, mens utgiftene i instituttsektoren har hatt en mer ujevn utvikling og alt i alt økt langt mindre.

¹ Universitetssykehus er inkludert i tallene for universitets- og høyskolesektoren og andre sykehus i offentlig sektor.

Kilde: NIFU

Kilde: NIFU og SSB.

Figur 2.5 og 2.6 viser fordelingen av FoU-utgiftene i universitets- og høyskolesektoren på finansieringskilder for de ulike fagområdene. Andelen offentlig finansiering er høyere i Norge enn i mange andre land. Årsaken er høye grunnbevilgninger, mens andelen annen offentlig finansiering ligger rundt medianen. I humaniora var andelen som ble finansiert over grunnbevilgningen, 81 prosent i 2015. Det er noe høyere enn i samfunnsvitenskap og medisin og helsefag, der den var henholdsvis 76 og 71 prosent. Finansiering fra Forskningsrådet utgjorde 11 prosent av FoU-utgiftene innenfor humaniora i 2015, omtrent tilsvarende andel som i samfunnsvitenskap og medisin og helsefag. Andelen finansiering fra EU var 1 prosent, litt lavere enn i samfunnsvitenskap og medisin og helsefag, der den var 1,3 prosent.

I figur 2.7 vises FoU-utgiftene i humaniora fordelt på finansieringskilder, inkludert FoU i instituttsektoren. Av de store finansieringskildene er det særlig finansiering fra departementer mv. (inkl. grunnbevilgninger) som har økt gjennom de siste tiårene. Etter 2005 har det vært realvekst også i forskningsrådsfinansieringen, med en noe høyere vekstrate enn for alle finansieringskilder sett under ett. I prosent har veksten i visse perioder vært størst for finansiering fra utlandet, som i hovedsak er EU-finansiering. Finansieringen fra utlandet har de siste årene vært mellom 20 og 40 millioner kroner i 2015-priser. Finansieringen fra næringslivet ble omtrent seksdoblet fra 1995 til 2005, en økning på rundt 100 millioner kroner. Siden har den gått kraftig ned igjen og var i 2015 på under en tredjedel av nivået i 2005, med 33 millioner kroner.

Kilde: NIFU og SSB

I universitets- og høyskolesektoren arbeidet 12 prosent av det samlede FoU-personalet i 2015 innenfor humaniora. Kvinneandelen var 48 prosent. Kvinneandelen blant professorene var 32 prosent. Av de største universitetene var det bare Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet som hadde en lavere andel faglig ansatte innenfor humaniora enn gjennomsnittet i sektoren. Andelen var også lavere enn gjennomsnittet ved Nord universitet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (som ikke hadde FoU-personale i humaniora). Av de største universitetene var andelen høyest ved Universitetet i Bergen (inkludert den tidligere Kunst- og designhøgskolen i Bergen) med 22 prosent, etterfulgt av Universitetet i Oslo med 18 prosent. Ved Universitetet i Agder var andelen av FoU-personalet i humaniora 25 prosent i 2015.

Kilde: NIFU og SSB

2.2 Digitalisering

Innenfor humanistisk forskning ser vi en økende bruk av digitale verktøy og teknologi. Digitaliseringen gir nye muligheter, jf. f.eks. mulighetene for tekst- og datautvinning, og det er behov for gode koblinger mellom humaniora og e-vitenskap (nye modeller, metoder, algoritmer og programvare rettet mot beregnings- og dataintensive vitenskapelige problemstillinger) og mellom humanistiske disipliner og arkiv-, bibliotek- og informasjonsvitenskap.

Det ligger et stort potensial i at humanistiske forskere tar i bruk informasjonsteknologi som et effektivt og kraftfullt verktøy i forskningen. Sammen med nye arbeidsmåter og metodeutvikling utvider det samarbeidsflaten mot andre fagområder. Samtidig representerer den digitale aktiviteten og samhandlingen i informasjonssamfunnet et nytt forskningsobjekt for forskerne innenfor det humanistiske feltet. Begrepet digital humaniora brukes ofte om denne fagretningen, som i økende grad har fått fotfeste innenfor de humanistiske miljøene.

De siste 30 årene har en rekke vitenskapelige samlinger blitt digitalisert og gjort tilgjengelige for forskning innenfor humaniora, blant annet gjennom det såkalte Dokumentasjonsprosjektet og Museumsprosjektet.1 Disse ressursene er fortsatt tilgjengelige, men mangler en helhetlig profil og et oppdatert grensesnitt, jf. kapittel 4.4. Mange av de humanistiske databasene som er etablert, kan ikke kobles sammen i sin nåværende form. Forskning som innebærer sammenstilling av data fra ulike databaser og vitenskapelige samlinger, kan derfor være både tid- og ressurskrevende. Å standardisere og koble ulike databaser sammen har lenge vært et mål for humanistiske forskningsmiljøer.

2.3 Nasjonal satsing på forskningsinfrastruktur

Tilgang til riktig verktøy understøtter fagmiljøenes kvalitet og effektivitet. I Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 forpliktet regjeringen seg til å øke bevilgningene til forskningsinfrastruktur med 400 millioner kroner. Siden 2009 har Kunnskapsdepartementet investert 4,1 mrd. kr i utstyr og laboratorier.

Arbeidsdelingen mellom forskningsinstitusjonene, Forskningsrådet og departementene når det gjelder beslutninger om finansiering av forskningsinfrastruktur ble definert i St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning. Basisutrustningen, det vil si det vitenskapelige utstyret som kreves for å sikre faglig virksomhet på et forsvarlig nivå, dekkes over institusjonenes grunnbevilgninger. Institusjonene anses å ha de beste forutsetningene for å bedømme behovet for denne typen utstyr og for å sikre enkle og gode tildelingsprosedyrer. Beslutninger om investeringer i forskningsinfrastruktur av nasjonal viktighet er Forskningsrådets ansvar. Bevilgninger over Forskningsrådets budsjett skal støtte opp under utviklingen av nasjonalt prioriterte forskningsområder og nasjonalt viktige næringer med stort behov for forskningsinfrastruktur. Forskningsrådet evaluerer infrastruktursøknader fra 2 millioner kroner og oppover og kan finansiere prosjekter med inntil 200 millioner kroner. Anbefalinger om bevilgninger over 200 millioner kroner fremmes av Forskningsrådet overfor aktuelt departement for særskilt behandling og tildeling. Gjennom vår deltakelse i bl.a. European Strategy Forum on Research Infrastructure (ESFRI) og infrastrukturprogrammet i Horisont 2020 sørger vi for at våre investeringer og veivalg er godt koordinert med utviklingen internasjonalt. Deltakelse i internasjonale forskningsorganisasjoner gir norske forskere tilgang til forskningsinfrastruktur og mulighet for å delta i nyskapende og ressurskrevende forskning som det ellers ville være umulig å oppnå med nasjonale midler alene.

Selv om de største infrastrukturutfordringene innenfor humaniora ligger i digitalisering, standardisering, systematisering, kobling og tilgjengeliggjøring av data gjennom åpne arkiver og databaser, vil dette fagområdet i økende grad også være avhengig av mer lagrings- og regnekapasitet. Det er derfor en forutsetning at det gjøres tilstrekkelige investeringer i e-infrastruktur for å nå målene innenfor humanistisk forskning. Det er også relevant å samordne utviklingen av databasesystemer på tvers av alle fagfelter. En slik samordning kan bidra til en mer effektiv utnyttelse av kompetanse, standarder og systemer. Avanserte analysefasiliteter innenfor materialvitenskap bør også utnyttes av relevante humanistiske forskningsmiljøer.

Nærmere om digitalisering av arkiver, biblioteker, museer og kunstsamlinger, se kapittel 4.4.

2.4 Tilgjengeliggjøring av forskningsdata og data for forskning

I Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet har regjeringen identifisert fem sektorer der tilgjengeliggjøring av data vil være av stor samfunnsøkonomisk verdi: kultur, forskning og utdanning, statlige utgifter, transport og samferdsel og kart og eiendomsdata. Strategien for økt tilgjengeliggjøring av forskningsdata (både data som er resultater av forskning, og data som er relevante for forskning) skal foreligge innen utgangen av 2017.

Gjennom bevilgninger til Forskningsrådet har Kunnskapsdepartementet som nevnt investert 4,1 mrd. kr i forskningsinfrastruktur siden 2009. Av disse har én milliard gått til et tjuetalls infrastrukturer for å håndtere og tilgjengeliggjøre data. Andre departementer investerer også betydelige summer i datahåndtering, registre osv.

Tilgjengeliggjøring av forskningsdata og data for forskning er et viktig tema også globalt, og spesielt EU har mange aktiviteter som skal støtte opp under bedre tilgang, bruk og deling av slike data. EU vedtok ambisiøse rådskonklusjoner om åpen forskning 27. mai 2016, med vekt på åpen publisering, data «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig», og etablering av en europeisk forskningssky (se omtale nedenfor).2 Kunnskapsdeling er et viktig punkt på veikartet for Det europeiske forskningsområdet (ERA), og punktet skal følges opp gjennom vårt nasjonale veikart, se prioritering 5 A, «Fully implementing knowledge transfer policies at national level» og 5 B, «Promote open access to scientific publications».3 Europakommisjonen har også besluttet at alle data som genereres gjennom forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020, skal være åpne som standard (med de alminnelige begrensningene som følger av personvern, retten til forretningshemmeligheter osv.). Den planlagte europeiske forskningsskyen (European Open Science Cloud) skal sikre forskerne tilgang til data og tilhørende tjenester. Dataene skal være basert på prinsippene som på engelsk danner akronymet FAIR: Findability, Accessibility, Interoperability, Reusability.4 Europakommisjonen har også presentert et forslag til nytt opphavsrettsdirektiv for Europas indre marked. Direktivet er relevant for forskningsdata fordi det omtaler forskernes mulighet til å søke i tekst og data (text and data mining).5

Noen av problemstillingene som står sentralt i arbeidet med en strategi for tilgjengeliggjøring og deling av forskningsdata er:

• Finansiering av arkiver for forskningsdata: Løsningene for arkivering av forskningsdata må ha en langsiktighet for at de skal være attraktive. Dette er en forutsetning både for dem som deler data og dem som bruker dataene. Det er også et krav som stilles både av dem som finansierer forskning og tidsskriftene som publiserer resultatene av forskning.

• Finansiering av tilgang til arkiver opprettet for forvaltningsformål: Forskningen bruker flere databaser og registre som er opprettet for forvaltningsformål. Eierne av disse databasene/registrene har ofte ikke egen bevilgning eller andre midler for å gjøre dataene tilgjengelige for forskning. I noen tilfeller må brukerne dekke alle kostnadene ved tilgang. Det kan redusere bruk av dataene i forskning og påvirke hvilken forskning som kan gjennomføres.

• Bruk av helsedata i forskning: Dette er viktig for innsikt i befolkningens helse og for å utvikle ny behandling. Samtidig er helseopplysninger sensitive opplysninger som er underlagt taushetsbestemmelser. Det er ønskelig at dataene er tilgjengelige for forskning, men summen av vilkårene som er satt opp for å få tilgang, kan gjøre bruken av dem unødvendig arbeids-, tids- og kostnadskrevende. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor nedsatt et ekspertutvalg som skal utrede enklere tilgang og bedre utnyttelse av helsedata.

• Insentiver for publisering og deling av data: Sett fra forskerens synspunkt er det i dag få insentiver knyttet til å dele data, mens arbeidet med å gjøre data tilgjengelige og brukbare for andre forskere kan være omfattende og gå utover egen vitenskapelig produksjon.

• Harmonisering med internasjonale løsninger: Deling av forskningsdata er en internasjonal aktivitet. Det betyr at for eksempel finansieringsmodeller, tekniske løsninger for tilgang (autentisering og autorisering), metadata, lisenser og identifikatorer for datasett må være basert på eller tilpasset internasjonale løsninger. Videre vil forskerne benytte både institusjonelle, nasjonale og internasjonale arkiver for deling av sine data.

• Spørsmål om opphavsrett: Det må avklares om, og eventuelt hvordan, forskningsmateriale som er underlagt opphavsrett kan benyttes, arkiveres og deles, f.eks. konsertopptak, skjønnlitteratur, avisfotografier eller TV-reportasjer. Her er det ofte snakk om ulike rettigheter: komponister har rett til verk, musikere har rett til sin fremføring, plateselskapet har rett til utgivelsen.

• Dataomfang: Det produseres enorme mengder forskningsdata. Det vil ikke være kostnadseffektivt å gjøre alle dataene tilgjengelige, heller ikke å lagre dem. Det må utvikles retningslinjer for å avklare hvilke data som skal tas vare på og gjøres tilgjengelige.