7 Humaniora og samfunnsutfordringene

7.1 Behovet

Humaniora kan tilføre dagsaktuell problemløsning historiske perspektiver og bedre forståelse av verden, menneskene og konkrete situasjoner, for eksempel gjennom refleksjoner, kunnskap og ferdigheter innenfor språk og kommunikasjon, religion, estetikk, kultur og medier samt etikk. Menneskene har en veldokumentert tendens til nåtidsskjevhet, det vil si til å tillegge situasjonen her og nå uforholdsmessig stor vekt på bekostning av fortid og fremtid. Vi har en tendens til å se oss blinde på suksess, det vil si til å merke oss fenomener som har overlevd og vedvarer, mens vi overser dem som ikke gjorde det fordi disse fenomenene ikke er synlige lenger. Vi har også en tendens til overdreven optimisme, til å tro at vi selv er mindre utsatt for å rammes av negative ting enn andre. Vi vet også at vi kan være uhensiktsmessig etnosentriske. Det vil si at vi vurderer andre samfunn og kulturer ut fra vår egen kultur, og dermed at vi ikke alltid forstår godt nok hvordan verden oppfattes av andre. Dessuten kan vår etiske bevissthet, altså evnen til både å se et etisk dilemma og til å gjøre gode etiske avveininger, av og til være for svak eller settes under press. Etikk favner også spørsmål om naturens verdi i seg selv eller dyrs egenverdi i tillegg til nytteverdi for mennesket.1

I møtet med samfunnsutfordringene trenger vi derfor både den perspektivforskyvningen i tid og rom og den systematiske refleksjonen ut fra dagens og tidligere tiders tenkning, kunst- og kulturuttrykk som humanister kan bidra med. Likeså trengs erkjennelsen av at det i alle situasjoner som berører samfunnsutfordringene, er mennesker, med alle sine tilbøyeligheter og følelser, som møter mennesker.

Mange av utfordringene, som for eksempel flyktningkrisen og klima- og miljøendringene, har utspring i menneskelige handlinger og aktivitet og berører alle områder av samfunnet: kultur, kommunikasjon, økonomi og politikk. God forståelse av mennesker, kultur og samfunn er avgjørende for å forstå hvordan endringer kan skje, hvorfor motstand og konflikter knyttet til endring oppstår og hvordan man kan håndtere konfliktene slik at man ender opp med løsninger som fungerer. Mye av kjernen i humaniora handler om å forstå, analysere og fortolke den menneskeskapte kulturen i fortid, nåtid og inn i fremtiden: måten vi setter spor etter oss på, måten vi kommuniserer og samhandler på, måten vi tenker og skaper på og konsekvenser av det vi gjør eller unnlater å gjøre, for å finne løsninger på de utfordringene vi står overfor.

En ting de store samfunnsutfordringene har felles, er at de består av innfløkte, flokete problemer uten åpenbare løsninger (wicked problems) som ingen fagområder kan finne ut av på egenhånd.2 Utvikling av kunnskap og ferdigheter som gjør oss i stand til å løse slike problemer, krever tvert imot en tverrfaglig tilnærming. Humanioras kunnskaper og perspektiver er derfor helt nødvendige i bestrebelsen på å løse problemene og møte de store samfunnsutfordringene. De humanistiske fagmiljøene bør være sentrale bidragsytere til den offentlige debatten om viktige samfunnsspørsmål. De bør også ta initiativ til og lede store tverrfaglige prosjekter der det er nødvendig. De som finansierer tverrfaglig forskning, bør samtidig stille klare forventninger til at humanistiske fagmiljøer inntar en slik rolle.

Å legge vekt på humanioras egnethet som instrument for å oppnå andre formål betyr ikke å underkjenne de humanistiske fagenes betydning for demokrati og dannelse eller deres verdi som kilde til forståelse og glede. Som det står i Bibelen: «Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.»3

Humaniora er en underutnyttet ressurs i møtet med samfunnsutfordringene slik de er definert i Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning2015–2024 og EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020.

Analyser fra Norges forskningsråd viser at en forsvinnende liten andel av deres finansiering av humaniora skjer gjennom store programmer rettet mot samfunnsutfordringene. I tillegg til grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler, som er den viktigste finansieringskilden for norsk humanistisk forskning, jf. kapittel 2.1, er forskningen finansiert hovedsakelig gjennom fri prosjektstøtte, sentre for fremragende forskning og nasjonal satsing på forskningsinfrastruktur samt gjennom grunnforskningsprogrammet Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger (SAMKUL).

Situasjonen er for en stor del den samme i de tematiske delene av Horisont 2020 som er mest relevante for humaniora og samfunnsvitenskapelige fag. I 2014 deltok forskere fra humanistiske og kunstneriske fag i alle land som er representert, bare i 14 prosent av prosjektene.4

At humanistisk forskning ikke finansieres gjennom bestemte typer programmer, samtidig som en stor finansieringsandel går direkte til universiteter og høyskoler, betyr ikke at dagens humaniora ikke er nyttig, jf. de mange eksemplene på viktige samfunnsbidrag som institusjonene har sendt inn til Forskningsrådets pågående fagevaluering av humaniora. Når regjeringen like fullt mener at den manglende integreringen i programmene er et problem, er det av to grunner:

For det første bør offentlige midler brukes i tråd med demokratiske føringer og så effektivt og kvalitetsfremmende som mulig. I dag får vi ikke så god problemforståelse og problemløsning ut av forsknings- og utdanningsmidlene som bevilges for å møte store samfunnsutfordringer som vi kan og bør, delvis fordi det humanistiske fagområdet ikke er tilstrekkelig inkludert i viktige, overordnede satsinger, som langtidsplanens tematiske prioriteringer og det tematiske området Societal Challenges i Horisont 2020. Humanistene sitter med kunnskap og verktøy som brukes for lite. Humanistisk kunnskap og kompetanse bringes ikke tilstrekkelig inn i den brytningen mellom fag som kreves for å møte komplekse utfordringer best mulig. Humanistene blir usynlige for myndigheter og deler av nærings- og samfunnslivet som ikke kjenner dem fra før. Humanistiske kandidater får det vanskeligere på arbeidsmarkedet hvis ikke forskere på området går foran og gjør kjent hva humaniora kan bidra med på samme måte som fagfolk fra andre fagområder.

For det andre har en del humanister uttrykt betydelig frustrasjon over manglende finansiering gjennom Forskningsrådet og Horisont 2020, og over at humaniora har vært marginalisert i politikkdokumenter fra en rekke land.5 Få politikere har stilt tydelige forventninger til humaniora. Samtidig har en del humanister, ikke bare i Norge, inntatt en kritisk utsiderolle og nærmest gjort en dyd av den.6 Det gjelder langt fra alle, men noen av dem som forfekter en slik rolle, har vært relativt høylytte. Kritisk refleksjon er helt nødvendig, men det er også problemforståelse og problemløsning, og det er derfor viktig at humaniora er godt koblet på de store utfordringene i vår tid.

Hypotesen er altså at grunnene til dagens situasjon er historiske heller enn å skyldes humanioras iboende egenart. Samfunnsutfordringene har tradisjonelt hatt liten plass når humanistene har formulert sine problemstillinger, samtidig som viktige grupper og beslutningstakere i samfunnet har hatt for lite kjennskap til hva humanister kan bidra med.

På alle områdene som er valgt ut som særlig viktige i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, trenger vi kunnskap om hvordan vi er kommet dit vi er og om hvordan vi forstår vår egen og andres situasjon for å danne oss fornuftige oppfatninger om hvor vi skal gå videre. Kunnskap om andre tider og andre steder gir oss et reservoar å øse av med hensyn til tankemodeller, organisasjonsformer og alternative løsninger. Her ligger det et betydelig innovasjonspotensial. Det må skapes rom for humanistiske perspektiver i de store forsknings- og innovasjonsprogrammene.

Nasjonalt fakultetsmøte for humanistiske fag har i sitt strategidokument Humanioras samfunnsmandat – program for fornyelse fra 2015 formulert seg slik:

«Store samfunnsutfordringer står på dagsorden både nasjonalt og internasjonalt. Humanistisk forskning forventes å bidra til å løse utfordringene. De humanistiske fakultetene skal [v]ise hvilke samfunnsutfordringer som humaniora særlig har kompetanse på, og konkretisere hvordan forskning og utdanning kan belyse og løse utfordringer.»

I innspillene til denne meldingen er det blitt pekt på en rekke utfordringer som kaller på mer humanistisk kunnskap og kompetanse. De klareste behovene er uttrykt i forbindelse med spørsmål som lar seg gruppere under følgende tre overskrifter:

• Integrering, migrasjon og konflikter

• De store teknologiskiftene

• Klima, miljø og bærekraft

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning utpekte regjeringen seks langsiktige prioriteringer. Utfordringene over faller inn under fire av disse langsiktige prioriteringene: fornyelse i offentlig sektor; muliggjørende teknologier; hav; og klima, miljø og miljøvennlig energi. Spørsmålene representerer noen av vår tids største samfunnsutfordringer og er viktige politikkområder for regjeringen. I det følgende vil derfor behovet for humanistisk kunnskap og kompetanse på disse områdene drøftes mer inngående. Det finnes imidlertid andre samfunnsproblemer der humanistisk kunnskap og kompetanse også bør utnyttes bedre, og humanioras rolle som selvstendig kunnskapsleverandør innenfor de langsiktige prioriteringene vil bli drøftet ved revisjonen av langtidsplanen.

For å utføre god forskning og gi god utdanning må universiteter og høyskoler ha autonomi og faglig frihet. Med den faglige friheten følger et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper, jf Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) og Innst. O. nr. 4 (2007–2008).

Autonomi og faglig frihet har to begrunnelser, én instrumentell og én ideologisk. Den instrumentelle begrunnelsen er at så komplekse organisasjoner – med sitt store mangfold av fagmiljøer og utdanning – bare kan drive god kvalitetsutvikling og nytenking hvis de har autonomi og frihet. Den ideologiske begrunnelsen bygger på erkjennelsen av at liberale demokratier er utenkelige uten faglig sterke og selvstendige universiteter og høyskoler med utstrakt faglig frihet.

Faglig frihet og ansvar innebærer også at universiteter og høyskoler har en forpliktelse til å sette seg inn i samfunnets behov og respondere på dem. Kunnskapsministeren har det konstitusjonelle ansvaret for at de gjør det på en tilfredsstillende måte. Både institusjonene og Kunnskapsdepartementet må derfor balansere autonomi og faglig frihet mot samfunnets behov for relevant kunnskap og ferdigheter.

Innenfor rammene av universitetenes og høyskolenes faglige frihet og ansvar forventer regjeringen at de humanistiske fagmiljøene i Norge engasjerer seg tydelig for å møte vår tids store samfunnsutfordringer.

7.2 Integrering, migrasjon og konflikter

7.2.1 Integrering

Ved inngangen til 2016 var det 700 000 innvandrere i Norge og 150 000 født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen i Norge har nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn. Innvandrerbefolkningen har bakgrunn fra over 200 nasjoner. De fleste kommer som familiegjenforente eller som arbeidsinnvandrere. Per januar 2016 hadde 20 prosent av innvandrerne i Norge fluktbakgrunn, noe som utgjør 188 000 mennesker. De tre største gruppene med fluktbakgrunn er fra Somalia, Irak og Eritrea.7 I en verden med mange millioner mennesker som søker et tryggere og bedre liv, er det sannsynlig at flere asylsøkere og innvandrere vil komme til Norge også i tiden fremover. Mange vil få beskyttelse i Norge.

Som utdypet i Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk, er integrering et samspill mellom mange parter. Tiden i mottak skal brukes effektivt, og bosetting i kommuner skal skje så raskt som mulig etter vedtak om opphold. Kvalifisering til arbeidslivet skal være målrettet, og medbrakt kompetanse og utdanning skal brukes. Det er en selvfølge at det stilles krav til kunnskaper i norsk språk og om det norske samfunn for dem som oppholder seg i Norge over tid. Skal nye innbyggere lykkes, krever det innsats fra alle parter: myndighetene, lokalsamfunn, frivilligheten, arbeidsliv og næringsliv, og ikke minst av den enkelte innvandrer selv.

Kunnskap på integreringsfeltet må brukes til å skape et samfunn med høy grad av deltakelse, tilhørighet og tillit. Vi trenger kunnskap om hvordan integrering kan foregå på en best mulig måte i en omskiftelig verden. Stortinget har bedt regjeringen om å styrke forskningen på integrering.8 Regjeringen har satt i gang mange tiltak på integreringsområdet på bakgrunn av eksisterende kunnskap, men det er fortsatt et stort kunnskapsbehov knyttet til språklige og kulturelle sider ved integrering.9 Det er behov for grunnforskning, effektstudier og kunnskapssammenstillinger. Humanistiske fagmiljøer kan bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for videreutvikling av politikken på feltet.

Flere av innspillene til meldingen påpeker at humanistisk forskning kan bidra med analyser av hva som utgjør samfunnets lim gjennom perspektiver som er komplementære til samfunnsvitenskapelige modeller. Humanistiske fag utforsker hvordan myter, etikk, fortellinger og ideologier skapes. De studerer grunnsteiner i dannelsen av fellesskap og bidrar til forståelse av hvordan identiteter har utviklet seg historisk.

Spørsmål som kan ha betydning for integrering kan være: Hvilken felles arv deler vi med andre samfunn historisk, språklig og religiøst? Hvordan reflekteres flertallets verdier i mediene og den offentlige samtalen generelt? Hvordan slår forskjellige verdier ut i praksis? Hvordan etableres tillit og tilhørighet? Hvordan vil demografiske forskyvninger påvirke kulturen og etikken? Hva er kulturelle forutsetninger for inkludering og deltagelse i samfunnet, godt medborgerskap, velfungerende naboskap og samhold i flerkulturelle fellesskap? Hvordan foregår radikalisering, og hvordan skapes ekstremisme?

Et demokratisk samfunn som skal fungere i en global virkelighet karakterisert av stadige endringer og økt mangfold, må utvikle en type fellesskap der ulikhet verdsettes som en mulighet for demokratisk meningsbrytning og utvikling. Humanistiske fag kan bidra med innsikt i og forståelse for hvordan ulikhet kan være en ressurs, og hvilke premisser som må oppfylles for at dette skal kunne realiseres i praksis.

Humanistisk forskning kan belyse forholdet mellom storsamfunnet og flertallets kultur på den ene siden og ulike gruppers livskvalitet og utfordringer, arenaer og minoritetskulturer på den andre. Historie om samfunnets marginaliserte grupper kan utdypes med deres egne historier. Dokumentasjon og formidling av minoriteters historie, kultur, kunst og språk er viktig for personer med minoritetstilhørighet for å styrke deres tilhørighet til fellesskapet og deres posisjon i samfunnet.

Innvandrere har ofte liten kunnskap om de norske helse- og velferdstjenestene. Det er derfor viktig å informere om tjenestene på en måte som gjør at flest mulig kan dra nytte av dem og få nødvendig hjelp så tidlig som mulig. Et viktig spørsmål i folkehelsearbeidet er hvordan tjenestene best kan kommunisere med denne delen av befolkningen for å få til en bedre helsetilstand. Medisinske begreper, språk, kultur og estetikk, historie og tilhørighet har betydning og kan påvirke helsefremmende atferd positivt og negativt. Humaniora står for både en rik tradisjon i helseforskning og for aktuell forskning på eksistensielle, meningsrelaterte og etiske sider ved sykdom, helbredelse, lidelse og død, og kan åpenbart bidra på dette området.

Det finnes eksempler på at byer i Europa har særlig utsatte områder med store levekårsutfordringer der mange står utenfor arbeidslivet og ikke deltar i storsamfunnet. Noen slike områder er preget av alvorlig kriminalitet. Dersom individer eller grupper har en opplevelse av ikke å høre til, kan det dannes parallellsamfunn med egne regler og kodekser.10 Vi trenger mer kunnskap om kriminalitetsforebygging i et multikulturelt samfunn. Hvilken rolle spiller religioner, livssyn, oppdragelse, oppvekst, familiemønstre, verdier, normer og sanksjonstyper som drivere og løsningsfaktorer for kriminalitet og forebygging? Hva betyr tillit, deltakelse og grad av integrering for kriminalitetsforebyggende tiltak? Bedre forståelse av denne typen forhold vil være nyttig for å forbedre dagens tiltak. Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme er et prioritert område der forskning og kompetanseutvikling er sentrale virkemidler.11

7.2.2 Migrasjon

Migrasjon har funnet sted helt siden Homo sapiens begynte utvandringen fra Afrika for anslagsvis 100 000 år siden. Det er en del av den menneskelige natur og har ikke nødvendigvis sitt utspring i krig, konflikt eller terror. Det gjelder også i dag. Samtidig kan vi ikke underkjenne at migrasjonen har økt de siste årene på grunn av kriger og konflikter.

FNs høykommissær for flyktninger rapporterte at det ved utgangen av 2014 var 56 millioner flyktninger og internt fordrevne i verden. Flere av innspillene til stortingsmeldingen peker på at migrasjonsbølgen fra Asia og Afrika er en av hovedutfordringene som europeiske samfunn står overfor i årene som kommer. Denne bølgen drives av flere faktorer: klimaendringer, store forskjeller i inntekt og levekår mellom Europa og andre verdensdeler, politisk, religiøs og etnisk undertrykkelse i de landene folk forlater, og terror og omfattende krigshandlinger i flere land. Samtidig er gjennomsnittsalderen i befolkningen svært lav i disse landene, med høye andeler unge som har dårlige fremtidsutsikter i hjemlandet. Ingen av disse faktorene vil forsvinne fort.

Migrasjonen er del av et større bilde der verden er i rask endring. Det økonomiske tyngdepunktet flyttes i retning Asia, og nærområdene til Europa er preget av store politiske rystelser som flere steder har utløst krigshandlinger. Humanistiske forskningsmiljøer i Norge har kompetanse og metoder som kan belyse hvordan samfunn reagerer stilt overfor omfattende endringer, ikke minst med utgangspunkt i Europas egen historie. Denne kompetansen er det viktig å mobilisere når Norge skal forme sin egen respons til de pågående endringene.

I arbeidet med å møte migrasjonen på en god måte, er flere humanistiske innsikter sentrale. Det gjelder for eksempel innsikt i drivkreftene som skaper migrasjonen og den politiske, samfunnsmessige, økonomiske og miljømessige utviklingen i områdene migrantene kommer fra. Humanistiske innsikter er også nødvendige for å forstå historiske og kulturelle særtrekk i våre vestlige samfunn som gjør dem attraktive som mål for migrasjon. Og ikke minst gjelder det forståelse av muligheter og motsetninger i kulturmøtene her hjemme, slik at grunnlaget for å utvikle gode mottaks- og integreringstiltak blir best mulig.

Relevant humanistisk forskning og utdanning i denne sammenhengen er basert på språkkunnskaper, på felterfaring fra de aktuelle regionene og solide nettverk der og på innsikt i historie, religion, kultur og politikk. Det setter humanister i stand til å gi grundige og virkelighetsnære beskrivelser av utviklingen. Slike beskrivelser og analyser er avgjørende for å kunne formulere og vurdere sannsynlige virkninger av så vel utenriks- som innenrikspolitiske tiltak for å møte utfordringene.

7.2.3 Innvandring og språk

Innvandringen reiser spørsmål knyttet til ulike former for språkopplæring og tolketjenester. Det snakkes i dag rundt 300 ulike språk i Norge, og mange barn, unge og voksne er flerspråklige. Hvordan kan det norske samfunnet best mulig dra nytte av denne ressursen?

I Meld. St. 30 (2015–2016) Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk ble det påpekt at personalet i barnehagen og lærere i skolen har stort behov for kompetanse når det gjelder å gi et godt opplæringstilbud til minoritetsspråklige barn, unge og voksne. For eksempel har bare 24 prosent av lærerne som underviser elever med vedtak om særskilt språkopplæring, relevant utdanning eller videreutdanning i norsk som andrespråk. Dette innebærer at kvaliteten på tilbudet elevene mottar, samlet sett er for dårlig. Resultatet kan bli at det tar lengre tid før de lærer seg så vel norsk som andre fag. Behovet for kompetanse på dette området har økt etter det høye antallet asylankomster i 2015.

Minoritetsspråklige elever i den norske skolen har rett til særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. I inneværende skoleår gis det morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring på over 100 språk til i alt over 14 000 elever, mens over 45 000 elever får særskilt norskopplæring. Det kan ta lang tid for nyankomne elever å lære seg et språk så godt at det fungerer som et opplæringsspråk. Dette ligger til grunn for prinsippet om langvarig andrespråksopplæring, og medfører at alle lærere må arbeide med elevenes begreps- og språkutvikling. I tillegg er det utviklet digitale tiltak som Skolekassa.no, som inneholder læringsressurser for nyankomne barn i mottak på ulike morsmål, og Morsmal.no, som sammen med sitt svenske søsternettsted inneholder ressurser på 48 språk. Det er også gjort forsøk med nettbasert tospråklig opplæring i naturfag og matematikk.

Kunnskapsdepartementet har satt i gang en rekke etter- og videreutdanningstilbud for å bedre kompetansen i utdanningssektoren om minoritetsspråkliges situasjon. Kompetanse for mangfold 2013–2017 er en femårig satsing der barnehager og skoler får tilbud om å øke sine kunnskaper om utfordringer som minoritetsspråklige barn, unge og voksne møter i opplæringen. Kompetansen skal styrkes i hele utdanningssektoren fra barnehage, grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring til universitets- og høyskolesektoren.

Videreutdanning i andrespråkspedagogikk er en del av strategien «Kompetanse for kvalitet». Kunnskapsdepartementet økte i 2016 antallet tilbud i andrespråkspedagogikk i lys av flyktningsituasjonen. Det økte antallet flyktninger og asylsøkere i 2015 førte til at regjeringen satte i gang fylkesvise kompetansehevingstiltak for skoleledere, lærere og andre som arbeider med opplæring av barn og unge asylsøkere og flyktninger. Disse kursene har fått gode tilbakemeldinger og vil bli videreført i 2017 i kommuner der det er behov. I dette arbeidet vil fylkesmennene samarbeide med aktuelle fagmiljøer for å støtte kompetansehevingen i kommunene.

Meld. St. 16 (2015–2016) Fra utenforskap til ny sjanse la til rette for bedre norskopplæring for flyktninger og et mer effektivt introduksjonsprogram, og understreket igjen betydningen av at norsklærerne for minoritetsspråklige må ha tilstrekkelig kompetanse.

I NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit: Langsiktige konsekvenser av høy innvandring påpeker Brochmann II-utvalget at det foreligger lite forskningsbasert kunnskap om opplæringen i norsk og samfunnskunnskap for voksne, både når det gjelder innhold, kvalitet og effekt. Det er behov for mer kunnskap om hva som er god og tilpasset opplæring for innvandrere, ut fra deres forkunnskaper, alder, botid i Norge, sosioøkonomisk bakgrunn osv. Hva fører til at vi lærer språk, og hvordan foregår språkinnlæring best i ulike faser av livet? Videre er det behov for effektstudier (blant annet når det gjelder innvandrere med særskilte utfordringer, språkvansker mv.) og undersøkelser av kvaliteten på det pedagogiske tilbudet. Både når det gjelder grunnskole for voksne og norskopplæring for voksne innvandrere, trengs det mer kunnskap om hvordan kvaliteten i læringsprosessen, kommunens organisering av opplæringen og lærerkompetansen påvirker den enkeltes læringsutbytte, og hvordan det igjen henger sammen med deltakernes videre muligheter i samfunnet.

NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd beskriver en situasjon med underforbruk / feil bruk av tolk i flere av de viktigste tjenestene i offentlig sektor. Dette er en trussel mot likebehandling og rettssikkerhet. NOU-en inneholder en rekke forslag til tiltak for å kvalitetssikre tolketjenesten, herunder en lovfestet plikt for offentlig sektor til å bruke kvalifiserte tolker i gitte tilfeller. Regjeringen har fulgt opp flere av forslagene, blant annet ved å sette i gang et arbeid med sikte på en egen tolkelov. Loven skal tydeliggjøre offentlige myndigheters ansvar for å veilede og informere alle innbyggere. Et forbud mot bruk av barn som tolk trådte i kraft 1. juli 2016 (forvaltningsloven § 11 e).

Det høye antallet asylankomster i 2015 har bidratt til ekstra stor etterspørsel etter tolker. Stortinget har bedt regjeringen om å sørge for at tolketjenesten fungerer og har tilstrekkelig kapasitet.12 For å øke antallet tolker har regjeringen tildelt ekstra midler til kvalifiseringstiltak. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Høgskolen i Oslo og Akershus har gitt ekstraordinære tilbud om testing, kurs og tolkeutdanning i de mest etterspurte asylspråkene. Det er fortsatt behov for å utdanne flere tolker. Samtidig er det viktig at de tolkene som har fått utdanning, blir brukt.

IMDi er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor og kan bidra med råd og veiledning. Direktoratet har ansvaret for Nasjonalt tolkeregister. Det er enkelt å finne frem til tolker for ulike språk i dette registeret og å se hva slags kvalifikasjoner de har.13

Regjeringen vil vurdere tiltak for å sikre bedre tilgang på kvalifiserte tolker i alle deler av landet.

7.2.4 Konflikter

Som beskrevet i langtidsplanen for forsvarssektoren har utviklingen i Sahel-regionen, Nord-Afrika og Midtøsten vist at spenninger, konflikter og svake regimer kan destabilisere en hel region.14 Økonomiske utfordringer, arbeidsledighet blant unge, korrupsjon, diskriminerende politikk, organisert kriminalitet og fremveksten av terrorgrupper er blant faktorene som virker inn. Noen konfliktområder preges av systematiske overgrep mot sivilbefolkningen. Svak eller manglende myndighetskontroll gjør at uro og væpnet konflikt raskt kan spre seg over porøse landegrenser. I Midtøsten øker antallet borgerkriger på grunn av økt spenning mellom ulike politiske, etniske og sekteriske grupper. Denne utviklingen forsterkes av tiltakende rivalisering mellom regionale stormakter og folkegrupper på tvers av landegrenser og ved fremveksten av ekstremistiske grupper. De væpnede konfliktene har ført til store humanitære lidelser, ødeleggelser og flyktningstrømmer.

Humanistiske fagmiljøer har lang tradisjon for forskning som belyser grunnleggende forhold ved slike konflikter. Blant problemstillingene som undersøkes er: Hvilken politisk og samfunnsmessig rolle spiller religiøse bevegelser i Midtøsten? Hvordan har litteraturen i regionen respondert på møtet med moderniteten og vestlig kulturell påvirkning? Hvordan endrer forståelsen av islams budskap seg over tid? Ved Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo bidrar innsikter fra språk- og litteraturvitenskap, religionshistorie, historie, antropologi og statsvitenskap til et tverrfaglig perspektiv på en region og kulturkrets i rask endring.15

Voldelige konflikter og sårbare stater preger fremdeles deler av Afrika, blant annet på grunn av svake regimer med begrenset mulighet til å iverksette nødvendige sikkerhetstiltak. De transnasjonale utfordringene knyttet til migrasjon, voldelig ekstremisme og narkotika-, våpen- og menneskesmugling er økende og har konsekvenser for europeisk sikkerhet.

Norge bidrar aktivt i fredsprosesser i Afrika, også militært. Prosessene er skjøre, og det vil være behov for internasjonalt nærvær og engasjement i mange år fremover. Det vil samtidig være behov for humanistisk forskning og kompetanse for å øke sjansene for at nærværet og engasjementet blir vellykket. I tillegg til bidrag fra de sivile forskningsmiljøene, produserer forsvarssektoren selv analyser innenfor etikk, samtids-, krigs- og militærhistorie samt konfliktstudier med perspektiver fra humanistiske fag. Samarbeidet mellom sivile og militære fagmiljøer om konfliktstudier og områdestudier må øke, jf. kapittel 8.5.3.

Terrorisme og voldelig ekstremisme, ofte kombinert med organisert kriminalitet, forblir en alvorlig trussel mot nasjonal og internasjonal fred og sikkerhet. En rekke terrorangrep og avdekkede planer om terror viser hvor grenseløs og kompleks trusselen er. Håndteringen av store terroraksjoner er krevende og kan utfordre liberale samfunn. Ved Forsvarets forskningsinstitutt er temaet beredskap og samfunnsbeskyttelse styrket siden hendelsene 22. juli 2011. Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo studerer høyreekstrem ideologi og voldsutøvelse for å oppnå mer kunnskap om høyreekstremismens årsaker og konsekvenser i tillegg til økt forståelse for hvordan liberale demokratier kan forsvare seg mot voldelige eller antidemokratiske krefter. Senteret forener perspektiver fra statsvitenskap, sosiologi, historie, antropologi, etnografi, kriminologi, psykologi og medievitenskap, noe som sikrer teoretisk og metodologisk mangfold. Den tverrdisiplinære tilnærmingen gjør det i stand til å studere både høyreekstreme holdninger og handlinger og ideologisk og organisatorisk utvikling av høyreekstrem politikk lokalt, nasjonalt og transnasjonalt.16

Terrorgrupper som ISIL og al-Qaida har erobret omfattende landområder i blant annet Irak, Syria, Libya og Jemen. Deres fremferd har skapt store humanitære lidelser og er en trussel mot regional og internasjonal sikkerhet. Landområdene de kontrollerer kan benyttes som utgangspunkt for terrorangrep mot land i egen region så vel som mot vestlige land. Fremmedkrigere som slutter seg til terrorgrupper for å motta militær trening eller delta i kamphandlinger, er et alvorlig problem. Terrorfaren øker også i europeiske land dersom militær kunnskap og erfaring spres og bidrar til radikalisering. Fremmedkrigere fra land i Nord-Afrika og Midtøsten utgjør også en fare for spredning av ekstremisme ved retur til sine hjemland eller ved migrasjon til andre land.

Humanistiske studier av tidligere tiders konflikter, sammen med studier av hvordan slike konflikter er blitt behandlet politisk, litterært og kunstnerisk gjennom tidene, har også relevans for dagens konfliktforståelse. For å bruke et hjemlig eksempel: Studier av middelalderens borgerkriger (ca. 1130–1260) i Norden er verdifulle på grunn av den økte innsikten de gir oss i middelaldersamfunnet. Samtidig er borgerkrig et dagsaktuelt fenomen. En rekke borgerkriger er blitt utkjempet bare siden slutten på Den kalde krigen. Tverrfaglige samarbeider mellom forskere som studerer borgerkriger før og nå kan derfor utdype vår forståelse av begge deler.

7.3 De store teknologiskiftene

7.3.1 Teknologi og samfunnsendring

Teknologiske endringer kommer ofte gjennom gradvis utvikling i produksjonen av varer og tjenester. Endringene kan imidlertid også være så store at produksjonsmetoder, offentlige tjenester, handelsmønstre og forretningsmodeller forandres radikalt. Når det oppstår endringer på forskjellige teknologiske områder samtidig, kan de forsterke hverandre slik at samfunnet endres på grunnleggende måter. Dampkraft og elektrisitet, masseproduksjon, automatiserte husholdningsartikler og datateknologi er historiske eksempler på teknologi som har blitt tatt i bruk og integrert i samfunnet på måter som har gjort helt nye levemåter mulige.

For eksempel medførte de mange teknologiske gjennombruddene på vidt forskjellige områder som sammen utgjorde den industrielle revolusjonen i England fra slutten av 1700-tallet, starten på en æra med velstandsvekst i befolkningen som helhet som har vart helt opp til vår tid. Samtidig innebar den industrielle revolusjonen store sosiale endringer med flytting fra landsbygden til overbefolkede og kummerlige arbeiderboliger og brakker i hurtig voksende fabrikkbyer. Mange opplevde at deres kompetanse ble utdatert nesten over natten, og at arbeidet ble erstattet av maskiner.

Spørsmålet om hva som er de viktigste drivkreftene bak økonomiske, politiske og sosiale endringer i samfunnet, er et gjennomgående tema i mye humanistisk forskning. Forskjellige samfunnsaktører og forskere anlegger forskjellige tolkningsperspektiver på fortiden avhengig av hva de holder for å være de viktigste grunnene til historisk endring. Mulige lovmessigheter og samspillet mellom materie, kultur og ideer er jevnlig gjenstand for studier og faglig debatt.

Også i dag står vi overfor teknologiske endringer som kan ha stor betydning for samfunn og hverdagsliv. OECD har nylig pekt på et stort antall fremvoksende teknologier som sammen forventes å forsterke hverandre og bidra til teknologiskifter med store konsekvenser for næringsliv, samfunn og hverdagsliv (se figur 7.1).17

Generiske teknologier som disse, som kan anvendes på et bredt sett av områder, refereres ofte til som «muliggjørende». De ses på som avgjørende drivere for modernisering av europeisk industri og overgangen til et kunnskapsbasert lavutslippssamfunn, som grunnlag for økonomisk vekst og som avgjørende innsatsfaktor i utviklingen av nye produkter og ny industri.

Teknologier kan imidlertid ha lys- og skyggesider. Noen berører etisk og verdimessig følsomme områder mer enn andre, slik som f.eks. bioteknologi og kunstig intelligens, men også mindre radikale teknologiske gjennombrudd kan gi oss redskaper som kan endre samfunnet på grunnleggende måter.

Når vi velger teknologi, velger vi samtidig sider ved fremtidens samfunn. Noen av dem er uoverskuelige. Det skyldes at vi ofte har mangelfull kunnskap om hva ny teknologi kan brukes til og hvordan fremtidig bruk vil virke inn på natur og samfunn. Teknologier kan få anvendelser som ikke var påtenkt i utgangspunktet eller skape uventede reaksjoner. Det som er en løsning for én gruppe mennesker, kan være et problem for en annen.

Kultur, i betydningen oppfatninger, verdier og preferanser i samfunnet med kraft nok til å endre vår adferd, kan være avgjørende for økonomisk og teknologisk utvikling.18 Det samme gjelder institusjoner og politiske systemer.19 Oppfatninger av fortiden og kulturelle fortolkninger av nåtiden kan ikke unngå å legge føringer for hva som anses som de beste veivalgene fremover. Bredden i perspektiver som humanister kan tilføre, kan hjelpe oss til å se flere av mulighetene vi står overfor og dermed håndtere teknologiskifter på en best mulig måte.

Humanister kan sette i gang den offentlige samtalen om hva vi som samfunn vil med teknologien. De kan hjelpe samfunnet med å formulere problemstillingene på en måte som gjør at flere enn teknologene kan bidra i diskusjonen, for eksempel gjennom å trekke paralleller til tidligere tider i et språk vi kan forstå. De kan bidra med å sette diskusjon om teknologi og teknologiskifter inn i en bredere sammenheng.

Samfunnet trenger også humanister som bidrar med sine perspektiver inn i utviklingen av teknologi, for eksempel med å fortolke kulturforskjeller i hva slags trafikkoppførsel bruk av blinklys er et tegn på, eller som bidrar til å unngå innebygget forskjellsbehandling i teknologisk design, f.eks. bilbelter som er mindre sikre for kvinner enn for menn.

Resten av dette kapitlet går gjennom eksempler på områder der humanistisk kunnskap og kompetanse kan være av stor betydning. Listen er ikke ment å være uttømmende, men peker på sentrale områder som det også er pekt på i innspillene til meldingen.

Utvalget her antyder ingen prioritering av disse teknologiene. Det er i stedet ment å gi et bilde av etablerte og fremvoksende teknologier på tvers av et bredt spekter av anvendelser.

Kilde: OECD, Science, Techology and Innovation Outlook2016.

7.3.2 Omstillinger i arbeidslivet

Teknologier som vinner frem, gjør det som oftest fordi de kan brukes på måter som er fordelaktige for mange i samfunnet. Men med teknologiskifter følger også tap av levemåter, endring av statushierarkier og bortfall av arbeidsoppgaver og arbeidsplasser. I Storbritannia tidlig på attenhundretallet oppsto flere protestbevegelser både mot fremveksten av automatisert produksjon som kunne bruke lavtlønte, ufaglærte arbeidere, og mot arbeidsforholdene i fabrikkene. I dag opplever mange at arbeidsplassene deres forsvinner eller endres som følge av økt robotisering og annen ny teknologi. Kan lærdom fra historien hjelpe oss å håndtere fremtidens endringer bedre enn vi har gjort tidligere? Kan humanistisk innsikt om forholdet mellom menneske og maskin hjelpe oss å bruke ny teknologi for omstilling i arbeidslivet uten utstrakt fremmedgjøring? 20

Som drøftet i den kommende industrimeldingen står vi overfor en teknologisk utvikling som over tid kan endre norsk arbeidsliv. Digitalisering og automatisering av industriproduksjonen fører til endrede prosesser og mer effektive produksjonsmetoder i tillegg til nye materialer, produkter, verdikjeder og forretningsmodeller. Industri over hele verden preges av disse teknologiske endringene, og teknologien spres raskt mellom land.

Kunstig intelligens utfordrer allerede menneskelig arbeidskraft på områder som tidligere har vært skjermet fra automatisering. Det er ikke lenge siden mennesker var overlegne maskiner når det gjaldt å gjenkjenne mønstre. I dag er maskinene i økende grad lærende, og kan for eksempel bidra til mer presis diagnostisering basert på mønstergjenkjennelse i røntgenbilder enn mennesker kan.21

En studie fra 2015 antyder at omtrent en tredjedel av sysselsettingen i Norge er i høyrisikogruppen for automatisering eller digitalisering i løpet av et par tiår. Her er det enkle, rutinepregete jobber i servicenæring og administrasjon som vurderes som mest utsatt. Jobber innenfor helse, omsorg og utdanning i tillegg til jobber som krever høy utdanning, antas å være mindre utsatt.22 Andre konkluderer imidlertid med at også leger, advokater, lærere, arkitekter, ingeniører og journalister vil komme til å merke maskinenes suksess.23

Naturlig nok er det delte meninger om hvilken effekt den avanserte robotteknologien vil kunne ha for arbeidsmarkedet. Omstillingen stiller nye krav til kompetanse i arbeidsstyrken. Etterspørselen etter ferdigheter i dataanalyse, modellering og annen digital kompetanse forventes å øke i mange sektorer. Samtidig kan økende behov for omstillingsdyktighet innebære at generiske ferdigheter som kritisk tenkning, evne til etisk refleksjon, kreativitet og sosial intelligens blir viktigere fremover.24

Ved store teknologidrevne omstillinger går ofte produktiviteten ned i en overgangsperiode til man har lært å utnytte den nye teknologien gjennom f.eks. annerledes organisering av arbeidet.25 Kan humaniora øke vår forståelse av hvordan maskiner og mennesker samhandler med hverandre og dermed videreutvikle teknologien og gi nye muligheter for anvendelse?26

Ikke all teknologi som er utviklet, blir tatt i bruk, og det er mer enn teknologiutviklingen som vil forme fremtidens arbeidsliv. Humanistisk forskning og utdanning kan gjennom studier av fortid og nåtid bidra til å forstå de menneskelige omkostningene og mulighetene forbundet med dagens omstillinger.

7.3.3 Menneske og maskin

Roboter er i ferd med å innta klasserommene både som avatarer for elever og som undervisningsverktøy for lærere.27 Avatarer som trer inn for elever som må være hjemme fordi de er syke, gjør at elevene likevel kan følge med i undervisningen og holde kontakt med klassen sin. Bruken av slik teknologi kan øke raskt de neste tiårene. Hvilken effekt kan slike roboter ha på læringsmiljø, motivasjon og læring? Hvordan kan det påvirke vår oppfatning av fellesskap, deltakelse, omsorg og empati når de vi er sammen med opptrer som maskiner? Dette er spørsmål som humanister kan være med på å belyse.

Integrering av kunstig intelligens i våre dagligliv kan gjøre hverdagen enklere, men reiser også en rekke etiske og filosofiske spørsmål omkring menneskelig liv og muligheten for en avhumanisering av samfunnet.28 Det stiller spørsmål ved hvilken rolle mennesker og maskiner skal ha i et samfunn utstyrt med kunstig intelligens og bringer oss tilbake til spørsmålene om rett og galt hva det vil si å være et menneske.

Hvilken status skal maskiner ha i et slik samfunn? Kan det bli nødvendig å innføre rettslige skiller mellom maskiner avhengig av hvor intelligente de er? Det er ikke usannsynlig at mennesker vil kunne knytte seg følelsesmessig til maskiner. Dette har man allerede sett med langt enklere mekaniske kjæledyr, og det er enda mer sannsynlig at det vil skje med menneskelignende roboter. Da kan det f.eks. tenkes at en følelsesmessig tilknyttet eier vil være opptatt av robotens ve og vel, og ønske at den på en eller annen måte har rettigheter. I så fall er vi kommet dit at mennesker har moralske forpliktelser overfor maskiner. Microsoft-gründer Bill Gates har på sin side foreslått at roboter bør betale skatt.

Ved hjelp av nevroteknologi kan vi gi maskiner direkte adgang til sentralnervesystemet vårt. Det vil kunne viske ut grensen mellom menneske og maskin på nye og helt grunnleggende måter. Nevroteknologi brukes i forskning for å forstå hvordan den menneskelige hjernen fungerer, og flere store satsinger på hjerneforskning er i gang i Asia, Europa og USA. Teknologien gir store håp om å kunne behandle alvorlige nevrologiske lidelser og skader. Den kan også brukes til å forsterke kognitive egenskaper for å gjøre både syke og friske personer i stand til å yte mer. OECD har samtidig påpekt at nevroteknologi gir opphav til viktige samfunnsspørsmål. Utviskingen av forskjellen mellom menneske og maskin gjør det vanskeligere å vite hvor kroppen ender og teknologien tar over. Dermed blir det vanskeligere å vite hva som er personens frie vilje og moralske ansvar og hva som må tillegges maskinen. På lengre sikt kan altså nevroteknologi komme til å endre vår forståelse av verdier, normer og etiske regler.29 Dette er problemstillinger som ikke kan belyses uten deltakelse fra humanistiske forskere.

Etisk råd for forsvarssektoren har viet komplekse våpensystemer, droner og utviklingen av autonome våpen mye oppmerksomhet. Fullt ut autonome våpen som er i stand til å velge ut mål og angripe dem uten menneskelig medvirkning, eksisterer ennå ikke. Det er likevel et scenario vi bør ta på alvor. Hva skjer når dronene ikke lenger er avhengige av menneskelig styring, men er blitt utstyrt med kunstig intelligens på et slikt nivå at de selv kan fatte beslutninger om liv og død? Hvilke militære, juridiske, etiske og politiske problemstillinger reiser dette? Utvikling mot større autonomi gjelder ikke bare droner, men også en rekke andre våpensystemer. Hvilke dilemmaer og fallgruver innebærer slike våpen? Krigens hverdag blir mer abstrakt og virtuell. Det er fare for at realitetene på bakkenivå kommer i skyggen av menneskenes møte med teknologien.30 Dette er sammensatte problemstillinger som ikke kan løses av noen fagdisiplin alene, men krever tverrfaglig samarbeid mellom militære og sivile fagmiljøer, ikke minst innenfor humaniora.

Utviklingen innenfor kunstig intelligens reiser en rekke grunnleggende spørsmål i skjæringspunktet mellom humaniora og teknologi, spørsmål som det også ligger til humanistene å besvare. Hvor går grensen mellom menneske og maskin?31 Hvordan definere intelligens og bevissthet? Hva er teknologiens natur? Og hvordan påvirker arbeidet med slike problemstillinger på sin side utviklingen av kunstig intelligens?

7.3.4 Medier og kulturprodukter

«’Den som behersker fortiden, behersker fremtiden’, lød Partiets slagord, ‘og den som behersker nåtiden, behersker fortiden’.»

Kilde: George Orwell, 1984

De redaksjonelle massemediene er fremdeles et av de viktigste elementene i infrastrukturen for det offentlige rom og for den demokratiske samtalen. Utviklingen av digitale informasjons- og ytringsmuligheter, blant annet gjennom sosiale medier, er imidlertid i ferd med å endre både den offentlige samtalens former og funksjoner og mellommenneskelige relasjoner.

Kombinasjonen av nye medier uten redaksjonell kvalitetssikring og aktører med skjulte agendaer har ført til en oppblomstring av såkalte falske nyheter, særlig på internett. Motivasjonen for å publisere direkte usanne artikler kan være politisk, økonomisk eller ideologisk. Falske nyheter spres raskt, får stor oppmerksomhet og kan tåkelegge den faktabaserte offentlige debatten som demokratiet er avhengig av. Humaniora kan bidra til en forståelse av at grunnplanken i et demokrati er at flertallet aksepterer at fakta finnes, også fakta som kan gå imot egne oppfatninger og interesser. Vi kan selvfølgelig ta feil, og vi kan endre våre oppfatninger som følge av ny kunnskap, men i bunn ligger det en vilje til å gi sanne utsagn en privilegert stilling i forhold til usanne utsagn.

Mange steder på internett, ikke minst nettsidene til sosiale medier, sorterer hvilket innhold vi får se basert på informasjon om hvem vi er og hva vi har vært interessert i tidligere. Vi stenges dermed ute fra informasjon som kan motsi det vi allerede mener. Humanistiske fagfelter som f.eks. medievitenskap har en viktig oppgave i å bygge ny kunnskap om denne typen utfordringer. Ikke minst er formidling til skolen og opplæring av elevene i kildekritikk viktig.

Vi trenger kunnskap om hvordan medielandskapet fungerer og utvikler seg, hvordan utviklingen påvirker kommunikasjon, diskusjon og meningsdannelse og dermed hvordan det demokratiske systemet og samfunnet for øvrig fungerer. Humaniora kan bidra med perspektiver på hva endringene betyr for ytringsfrihet og deltakelse i den offentlige samtalen.

Mediebruken til barn og unge øker og flytter seg over på nye plattformer som nettbrett og mobiltelefoner. Mediene vil kunne ha positive effekter på barnas læring, utvikling og sosiale omgang, men også skadeeffekter knyttet til for eksempel voldsskildringer, deling av personlige data eller reklame. Humaniora kan bidra med kunnskap om medienes påvirkning av barn og unge. Sosiale medier gir nye muligheter til å holde kontakt med venner og få bekjentskaper verden over, men gir også nye kanaler for mobbing, hets og sjikane, på steder hvor dette i enda mindre grad enn tidligere er synlig for voksne.

Det er estimert at det hver dag publiseres mer enn 1000 nye dataspill i programvarebutikken App Store og omkring 25 000 låter og andre komposisjoner på musikkstrømmetjenesten Spotify. Hvert minutt blir det lastet opp anslagsvis 400 timer med nytt innhold til YouTube.32 Der produksjon og utgivelse tidligere var forbeholdt de få, gir digitaliseringen mange flere mulighet til å delta i samfunnsdebatten og dele ideer.

Digitaliseringen gir lettere tilgang til kulturelle uttrykk på tvers av landegrenser. Hvordan påvirker det kunstuttrykk? Hvordan påvirker det bruken av kunst og kultur og måtene kunst og kultur i seg selv bidrar til det gode, meningsfulle liv? Uten deltakelse fra humaniora vil vi ikke kunne besvare denne typen spørsmål.

7.3.5 Sikkerhet, trygghet og frihet

Sosiale medier bidrar til svært mye positivt i samfunnet, men de har som nevnt også en skyggeside. Blant problemstillingene som må utforskes, er språkbruk i ulike nettfora, alvorlige integritetskrenkende saker knyttet til mobbing, hets, sjikane og trusler samt deling av nakenbilder. Hvilke faktorer bidrar til å utløse hatytringer og hatkriminalitet på digitale arenaer? For bedre å kunne forebygge må vi vite mer om hvordan den digitale verden bidrar til at stereotypier og fordommer utvikler seg og kommuniseres gjennom negativ retorikk – og på hvilke måter sosiale medier kan motvirke stereotypier og fordommer.

Vi forventer i økende grad at de elektroniske kommunikasjonstjenestene skal være sikre og pålitelige. Kommunikasjonen skal være trygg, og data vi gir fra oss skal behandles forsvarlig.33 En betydelig utfordring for samfunnssikkerheten er at teknologiskiftene skjer veldig raskt. Å utnytte dem på en slik måte at vi unngår sårbarhet og utrygghet i samfunnet, vil kreve mye av individer, bedrifter og myndigheter.

I de nordiske landene er liberale verdier som ytringsfrihet, likestilling, åpenhet og personvern grunnleggende for vår selvforståelse og for vår tilnærming til samfunnssikkerhet. Samtidig gir teknologiutviklingen, ikke minst innenfor digitale medier, stadig større muligheter til å overvåke og kontrollere. Sikkerhetsteknologi setter i økende grad dagsorden for politikken innenfor samfunnssikkerhet. Hvordan skal vi veie fordelene med teknologien opp mot de kulturelle tradisjonene som utgjør verdiene vi opplever som mest grunnleggende? Teknologiutviklingen reiser problemstillinger som krever innsats fra humaniora i tillegg til blant andre jus og samfunnsvitenskap.

7.3.6 Vår forståelse av liv

Gjennom avansert bioteknologi kan produkter basert på fornybart biologisk materiale erstatte så godt som alle petroleumsbaserte produkter, inkludert energi. Nye miljøvennlige industriprosesser kan gi mindre forurensning. Bruk av bioteknologi innenfor hav- og landbrukssektoren kan gi tryggere og sikrere mattilgang for verdens økende befolkning. Nye, innovative helsetjenester vil gi oss bedre behandlingstilbud og samtidig kunne redusere faren for feilbehandling.

Samtidig som bioteknologien åpner opp slike muligheter, stiller den oss overfor valg som menneskeheten aldri før har måttet ta stilling til.

Syntetisk biologi er en av de fremvoksende teknologiene som i størst grad kan utfordre vår grunnleggende forståelse av liv. En av tilnærmingene er å konstruere helt nye, levende celler som kan brukes i produksjon av nye substanser.34 Er det riktig å lage nye livsformer som et middel til å løse konkrete problemer? Hva gjør det med vår oppfatning av liv når vi konstruerer nye organismer fra definerte deler, på samme måte som man skrur sammen et hvilket som helst annet verktøy? I krysningen mellom livsvitenskapene og humanistiske forståelser av liv finnes det rike muligheter for tverrfaglig forskning.

Genterapi for å behandle sykdommer i vanlige vev og organer er langt på vei akseptert. Dette er slett ikke tilfellet for endring av arvematerialet i menneskelige embryoer og kjønnsceller. Slik genmanipulering, som allerede er gjort i dyr, vil være arvelig og kan i prinsippet forandre mennesket som art. Teknikkene er attraktive fordi de kan forhindre mange alvorlige arvelige sykdommer, men flere forskere er bekymret for ukjente konsekvenser.35 Noen av effektene av slik modifisering vil vi ikke kunne se før etter at barnet er født. Det kan oppstå problemer senere i livet. Ettersom endringene er arvelige, vil de kunne ha en positiv effekt hos kommende generasjoner, men i verste fall kan de også medføre skade i flere generasjonsledd.36 Slike effekter reiser en ny type etiske problemstillinger som humanistisk forskning må bidra til å definere og belyse.

På verdensbasis dyrkes genmodifiserte planter i stor skala. Mange land har et mer liberalt regelverk enn Norge når det gjelder import og produksjon av genmodifiserte matvarer. I diskusjonen om tolkning og eventuell endring av det norske regelverket har ulike forskningsmiljøer, kommersielle interesser og andre interessentgrupper ulike standpunkter. Her kan humaniora bidra til å klargjøre diskusjonen og dilemmaene.

Den pågående debatten om assistert befruktning er et aktuelt eksempel som utfordrer vår forståelse av foreldreskap og hva et barn er. Grunnen til at debatten dukker opp igjen og igjen, er at stadig nye teknologiske gjennombrudd forskyver samfunnets forståelse av hva som er formålet med, og mulighetene for, menneskelig reproduksjon. Noen av spørsmålene i debatten er svært tankevekkende: Hva er et barns egenverdi? Hva skal vi som samfunn sette først: foreldrenes behov for et fullt og givende liv her og nå, eller barnets fremtidige behov for det samme? Slike spørsmål illustrerer hvor langt våre oppfatninger har beveget seg siden de første prøverørsbarna ble født på begynnelsen av nittenåttitallet. Hvordan vi blir til er et av de mest grunnleggende spørsmålene vi kan stille oss. Humanister kan vurdere slike spørsmål i en bredere forstand enn innenfor rammene av problemstillinger som likestilling og rett til helsetjenester som i dag dominerer debatten.

7.4 Klima, miljø og bærekraft

7.4.1 Naturen og vår eksistens

Hva er menneskets plass i naturen? Står vi fritt til å forvalte livet på jorden, eller påligger det oss et ansvar for å verne om livet? Er det et individuelt ansvar å bidra til å hindre global oppvarming, eller er dette ansvaret først og fremst noe kollektivt som må løses med internasjonale avtaler og politikk på nasjonalt nivå? Hvilken rolle spiller lokale myndigheter og demokratiske prosesser der folk bor, enten det er i Norge eller i utlandet? Dette er noen få eksempler på spørsmål omkring klima, miljø og bærekraft som ikke kan besvares uten bidrag fra humanistiske fagmiljøer.

Naturen er selve livsgrunnlaget vårt. Den gir oss alt fra mat og medisin til pollinering, flomdemping og opplevelser, og den tar opp CO₂ fra atmosfæren. Den er vårt ressursgrunnlag, men også grunnlag for vår kultur, historie og selvforståelse.

Kulturminner og kulturmiljøer med sin egenart og variasjon er en sentral del av vår kulturarv og identitet, en ressurs som vitenskapelig kildemateriale og et varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.

7.4.2 Omfattende utfordringer

Klima- og miljøutfordringene er en av de største samfunnsoppgavene vi står overfor i vår tid. Globalt og i Norge er klimaendringer, tap av naturmangfold og spredning av miljøgifter de største miljøtruslene. Tap av kulturhistoriske verdier er også en utfordring.

Klimaendringene skaper risiko for store og alvorlige endringer på kloden, med dertil påfølgende konsekvenser for mennesker og samfunn. Fortsatt velstand og et sunt miljø krever fornyelse, økt ressurseffektivitet og grønn omstilling innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Verdens ressursforbruk øker kraftig. Det skyldes blant annet befolkningsvekst, høy økonomisk vekst i folkerike land som Kina og India og at stadig flere mennesker kommer seg ut av fattigdom. For å kunne løse fattigdomsproblemet og møte klimautfordringen parallelt, må økonomien og velstanden øke samtidig som vi reduserer utslippene av CO₂ og miljøbelastningen fra produksjon og forbruk. Dette innebærer omstilling til et lavutslippssamfunn med økt produksjon av energi fra fornybare kilder, kombinert med en mer effektiv bruk av energi.

Naturmangfoldet er under press. Arealbruksendringer er viktigste påvirker. Økosystemene er mange steder så overbelastet at de ikke kan levere de naturgodene og opprettholde de naturlige prosessene som menneskene er avhengig av.

Verdens matproduksjon må holde tritt med økende befolkning, klimaendringer og økt konkurranse om matjord som ressurs.

Kulturminner og kulturmiljøer er ikke-fornybare ressurser. Ødelegges eller fjernes de, er de tapt for alltid.

Naturmangfold og økosystemer er delvis kulturelt betinget. De er resultater av lange tradisjoner for bruk og forvaltning av naturen og kulturlandskapet. Slik tradisjonskunnskap består av erfaringer og kunnskap overlevert fra generasjon til generasjon gjennom læring og muntlig overføring. I løpet av de siste generasjonene er denne kunnskapen redusert, og enkelte steder i ferd med å forsvinne. Å sikre og videreføre slik kunnskap er viktig både for naturforvaltningen og kulturminneforvaltningen. For vedlikehold og ivaretakelse av kulturminner, kulturmiljøer og landskap står for eksempel videreføringen av tradisjonelle håndverksferdigheter sentralt.37

7.4.3 Grunnleggende samfunnsendringer

Det europeiske miljøbyrået har i sin rapport om Europas miljø pekt på at dersom vi skal leve innenfor jordens økologiske begrensninger, krever det grunnleggende endringer i systemene for produksjon og forbruk slik at de blir bærekraftige. De nærmeste årene må det skje dyptgripende endringer i hvordan vi lever, forflytter oss, bor og bruker ressurser for å unngå at klimagassutslipp gir svært alvorlige og ødeleggende konsekvenser. Raske samfunnsendringer er alltid konfliktfylte. Humanistisk kunnskap kan hjelpe oss å forstå og håndtere interesser og konflikter, og være til hjelp i verdivurderinger.

Både klima- og miljøendringene i seg selv og tiltakene for å møte dem rammer ulike grupper i samfunnet ulikt. Økonomiske virkemidler som avgifter og støtteordninger påvirker fordelingen av inntekter og utgifter mellom individer og grupper. Klimaendringene og naturforringelsene rammer noen mer enn andre, både innenfor og mellom landene.

Ressurskonflikter kan oppstå når flere grupper ønsker å utnytte samme begrensede ressurs, eller når en parts ressursutnyttelse gir negative virkninger for andre parter. Eksempler kan være konflikter som følge av utbygging av vindkraft i områder med reindrift og forholdet mellom petroleumsindustrien og fiskeri- og havbruksnæringen.

Arealkonflikter kan oppstå når miljøtiltak skal lokaliseres. Mens samfunnet som helhet ønsker økt utbygging av fornybar energi for å bekjempe klimaendringene, vil ofte de berørte lokalsamfunnene være negative. Problemstillinger knyttet til sikkerheten for lokalsamfunnet ved lagring av CO₂ i bakken er et eksempel.38

Et ytterligere kompliserende element er at interessekonflikter og verdikonflikter ikke alltid kommer til uttrykk som det de er, men noen ganger fremstår kamuflert som vitenskapelig uenighet der begge sider støtter seg på forskning uten at den kan gi klare svar.

Humanistiske fag kan bidra til økt forståelse av slike problemstillinger slik at interessekonflikter kan løses eller unngås og ulike hensyn balanseres og reguleres, blant annet gjennom å bidra til bedre forståelse av underliggende forhold som interesser, natursyn, verdier og kultur. Vi trenger en dypere forståelse av hvorfor motstand og konflikter knyttet til endring oppstår og hvordan man kan håndtere konfliktene slik at man ender opp med løsninger som fungerer.

Norge er avhengig av å importere deler av maten vi spiser fra andre deler av verden. Vi mangler kunnskap om de miljømessige og etiske utfordringene knyttet til matproduksjon i mange av disse landene. Vi mangler også kunnskap om etiske problemstillinger knyttet til andre sider av matproduksjon, som for eksempel bruk av genmodifiserte organismer, økologisk versus konvensjonelt landbruk, havbruk og hva langsiktighet og bærekraft innebærer i praksis.

Videre er det problemstillinger knyttet til for eksempel matsvinn, matkultur og kunnskap om matproduksjon som krever bedre forståelse av folk, kultur, interesser, etikk og filosofiske spørsmål om menneskenes fremtid på jorden.

Utvikling av tiltak og virkemidler for å løse klima- og miljøproblemer, nasjonalt og internasjonalt, vil som regel kreve et flerfaglig grunnlag. Forskningen må inkludere humanistiske innfallsvinkler i tillegg til de samfunnsvitenskapelige, naturvitenskapelige og teknologiske aspektene.

Gjennomføring av klimaomstillingen vil kreve grunnleggende kunnskap om verdier, holdninger, interesser og motiver i tillegg til kultur, økonomi og samfunnsforhold, og evne til å reflektere over og se konsekvenser av teknologisk endring i et bredere perspektiv. Slik kan humaniora bidra med kreativitet og åpenhet for endring av vante handlingsmønstre i retning av mer miljøvennlige valg.

7.4.4 Grønn konkurransekraft

Også for å gripe mulighetene som omstillingen gir, kan man trenge humaniora: Hva var de bakenforliggende årsakene til endringer som lyktes? Hvorfor mislyktes andre forsøk på endring? Vi kan lære av andre tider og andre kulturer for å utvide horisonten for mulige løsninger i dag.

De globale klima- og miljøutfordringene krever et grønt skifte i verden og i Norge. Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050. Strengere klimapolitikk verden over og rask teknologisk utvikling, for eksempel innenfor fornybar energi og lavutslippstransport, gir nye markedsbetingelser for norsk næringsliv. Næringslivet må evne å konkurrere globalt i en tid der strengere virkemidler tas i bruk i klimapolitikken. Norge står overfor tøffe omstillinger de neste tiårene, men vi har gode forutsetninger for omstilling som også gir nye muligheter for grønn vekst.

Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft la i oktober 2016 frem sin rapport Grønn konkurransekraft med forslag til en nasjonal strategi for hvordan vi kan redusere klimagassutslippene samtidig som Norge opprettholder høy verdiskaping og sysselsetting.39 Det understrekes i rapporten at teknologiforståelse må spille sammen med perspektiver fra humanistisk, samfunnsvitenskapelig og rettsvitenskapelig forskning. Innsikt i kundebehov og -adferd, samfunnsaksept, forretningsmodeller, finansieringsformer, regelverk og forvalting vil være viktig. Det samme gjelder språkferdigheter og kompetanse om kultur og historie, samt evne til etiske vurderinger hos den enkelte.

Norge er en havnasjon, og vår handel og økonomi er sterkt knyttet til havet. Kunnskap om havet har vesentlig betydning for vår evne til å forstå og møte klima- og miljøutfordringene både globalt og lokalt. Verden kommer ikke til å ha store nok jordbruksområder i årene som kommer. Det vil gjøre matproduksjon i havet enda viktigere. Internasjonalt har Norge en ledende rolle i å utvikle kunnskap for forvaltningen av miljøet i havet og ressursene på kontinentalsokkelen og i havområdene. Sterke norske fagmiljøer innenfor havrelaterte temaer kan vinne mye på å dra nytte av kunnskapsoverføring på tvers av fag, sektorer og næringer, inkludert samfunnsvitenskap og humaniora.

7.4.5 Internasjonalt miljøsamarbeid

De internasjonale forhandlingene under FNs klima- og biodiversitetskonvensjoner preges i stor grad av moralske spørsmål om rettferdighet mellom land og folkegrupper. Dette er utfordringer som humanister bør belyse.

Verdens skoger inneholder omfattende biologisk mangfold og store karbonlagre som må sikres for å ta vare på livsgrunnlaget til opp mot ytterligere to milliarder mennesker på jorden og for å bremse global oppvarming. Skogforvaltningen må skje med deltakelse fra urfolk og andre lokalsamfunn som er avhengige av skogen for sitt levesett, sikre deres rettigheter og bygge på deres tradisjonelle kunnskap og forvaltningspraksiser.40 Humanistisk forskning kan bidra til kunnskapsgrunnlaget for dette arbeidet.

Behovet for humanistiske fag er videre sterkt til stede innenfor miljøvernsamarbeidet med andre land, som for eksempel Russland og Barentssamarbeidet. Dette gjelder kunnskaper om russisk språk, samfunn, kultur og historie. Humanistiske fagmiljøer ved både sivile og militære forskningsinstitusjoner og høyere utdanningsinstitusjoner bidrar i denne sammenheng med grunnleggende kompetanse og kunnskap om vår samarbeidspartner i øst. Forståelse for kulturelle forskjeller er en forutsetning for godt samarbeid.

Arktis omfattes av økende interesse fra mange land. Naturen i nord er sårbar, og klimaendringene utgjør en raskt økende trussel mot arter og naturtyper.41 Det ventes at polhavet vil være isfritt om sommeren innen relativt kort tid, noe som vil gi lettere tilgang til marine ressurser, olje og gass og mineraler. Med isens tilbaketrekning oppstår også nye muligheter for skipsfart. Utviklingen reiser både praktiske og moralske spørsmål, blant annet når det gjelder vern om sårbar natur som allerede er under press. I nordområdene og Arktis møtes urfolkenes tradisjonelle kunnskap og moderne forskningsbasert kunnskap, noe som kan gi både utfordringer og muligheter.42 God forståelse av lokale tradisjoner kan bidra til å forene disse to tilnærmingene og styrke grunnlaget for natur- og kulturminneforvaltningen.

7.5 Forventninger og tiltak

Humanistiske fagmiljøer over hele landet forsker og underviser i dagsaktuelle temaer. Regjeringen ønsker imidlertid at flere humanister skal bidra til kunnskapsutvikling og utdanning for å møte vår tids store samfunnsutfordringer.

Universiteter og høyskoler brukte i 2015 mer enn 1,5 milliarder kroner på humanistisk forskning. En stor del av dette ble finansiert over grunnbevilgningen, jf. kapittel 2.1. Selv om ekstern finansiering av humanistisk forskning skulle øke betydelig, for eksempel inntektene fra EU, er vi fortsatt avhengig av at fagmiljøene selv dreier mer av ressursene inn mot den typen problemstillinger som er drøftet i dette kapitlet.

Som nevnt i kapittel 7.1 innebærer universitetene og høyskolenes faglige frihet også et ansvar for å sette seg inn i samfunnets behov og respondere på dem. Regjeringen forventer at institusjonene legger til rette for mer utfordringsdrevet humanistisk forskning og utdanning. I sitt arbeid med humaniora må institusjonene, som i andre fag, vektlegge de langsiktige prioriteringene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.43 Som nevnt innledningsvis faller de tre områdene som er beskrevet i dette kapitlet inn under hver sine prioriteringer i langtidsplanen, og regjeringen forventer at disse områdene får oppmerksomhet. Kunnskapsdepartementet vil følge opp institusjonenes arbeid med humaniora i styringsdialogen. Utvikling av humanistisk forskning og utdanning kan eventuelt også tas inn i og støttes gjennom utviklingsavtalene.

Regjeringen forventer at også Norges forskningsråd følger opp de tre tematiske områdene som er omtalt i dette kapitlet. Forskningsrådet bør videreutvikle de relevante virkemidlene i samråd med fagmiljøene slik at de sammen kan utforme et effektivt løp for å styrke utfordringsdrevet og handlingsrettet humanistisk forskning.

I sitt innspill til meldingen peker Norges forskningsråd på behovet for å gjøre utlysningene innenfor flere programmer tilstrekkelig relevante for humanistiske forskere, eventuelt gjennom fellesutlysninger mellom flere programmer. Ikke minst gjelder det de store programmene som finansierer forskning rettet mot samfunnsutfordringene. Programplanene og utlysningene må være slik at det er faglig utfordrende og interessant også for humanistene å gå inn på nye områder. Humaniora må ikke reduseres til en hjelpevitenskap, men må kunne bidra ut fra sine fags styrker.

For å sette i gang en slik utvikling bør humanister inviteres, og invitere seg inn i, idélaboratorier, arbeidsgrupper og programstyrer. Samtidig må humanistiske fagmiljøer bli bedre til å se mulighetene. Humaniora må integreres, og integrere seg, bedre i langtidsplanens tematiske prioriteringer og i de store tematiske programmene og de mer handlingsrettede programmene i Norges forskningsråd. Humaniora må delta i Horisont 2020s Societal Challenges. Regjeringen vil på sin side gjøre det tydeligere at humanistisk forskning har en selvstendig rolle som kunnskapsleverandør innenfor de prioriterte områdene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ved den kommende revisjonen av planen.

I Forskningsrådet er det hovedsakelig forskningsprogrammet SAMKUL som legger til rette for å mobilisere humanistiske fagmiljøer til forskning om de store samfunnsutfordringene. Dette har blant annet skjedd gjennom felles utlysninger med noen av de store forskningsprogrammene som for eksempel KLIMAFORSK. Sammenlignet med de mange, store programmene er imidlertid grunnforskningsprogrammet SAMKUL lite. Forskningsrådet må derfor arbeide for at også andre programmer skal mobilisere humanistiske fagmiljøer til å gå i gang med utfordringsdrevet og handlingsrettet forskning.

De store programmene i Forskningsrådet vil best tjene fagutviklingen i humaniora ved å være åpne for flerfaglige og tverrfaglige prosjekter der forskere fra humaniora samspiller med forskere med andre disiplinbakgrunner. En åpnere tverrfaglig tilnærming i programmene vil bidra både til tverrfaglig orientering og til fagintern utvikling innenfor humaniora gjennom samarbeid med miljøer som har andre faglige tilnærminger.

På lengre sikt bør også mastergradsutdanningene og doktorgradsutdanningene innenfor humaniora innrettes slik at de bidrar til at humanistene i større grad enn i dag bruker sin forskning og sine kunnskaper til å møte samfunnsutfordringer i samspill med andre faggrupper.

Humanistisk forskning har en betydelig rolle i EUs åttende rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020.44 Samtidig deltar humanister som nevnt altfor lite i de mest relevante tematiske delene av programmet. Regjeringen arbeider allerede for å gi humaniora en større plass i det niende rammeprogrammet som tar over for Horisont 2020 i år 2021.

Samfunnsutfordringene er paneuropeiske temaer, og regjeringen forventer at også humanistiske fagmiljøer, som sine kolleger fra andre fagområder, er aktive i utformingen av programsatsinger i EU.

Regjeringen forventer:

• at Norges forskningsråd videreutvikler relevante virkemidler i samråd med humanistiske fagmiljøer

• at humanister deltar i idélaboratorier, arbeidsgrupper og programstyrer som utvikler virkemidler i Forskningsrådet

• at humanistiske fagmiljøer er aktive i utformingen av programsatsinger i EUs rammeprogrammer

Regjeringen vil:

• tydeliggjøre humanioras rolle som selvstendig kunnskapsleverandør innenfor de prioriterte områdene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ved den kommende revisjonen av planen

• be universiteter og høyskoler og Norges forskningsråd legge til rette for mer utfordringsdrevet humanistisk forskning og utdanning med vekt på områdene integrering, migrasjon og konflikter; de store teknologiskiftene; og klima, miljø og bærekraft

• be Norges forskningsråd om å trappe opp arbeidet med å mobilisere humanistiske fagmiljøer til utfordringsdrevet og handlingsrettet forskning

• be Norges forskningsråd om å utforme utlysninger innenfor de brede forskningsprogrammene slik at humanistiske forskere kan bidra ut fra sine fags styrker

• arbeide for å gi humaniora en større plass i EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon som vil ta over for Horisont 2020 i år 2021

• videreføre kurstilbud i andrespråkspedagogikk i kommuner der det er behov

• vurdere tiltak for å sikre tilgang på kvalifiserte tolker i alle deler av landet