5 Publiseringsmønstre i humaniora

5.1 Situasjonen i dag

Mer enn 13 000 vitenskapelige humanistiske arbeider ble publisert i Norge i perioden 2011–2015. Litt mer enn halvparten (56 prosent) av arbeidene er publisert i form av artikler, 40 prosent er kapitler i bøker (antologier) og 4 prosent er monografier. 56 prosent av publikasjonene er på engelsk, 37 prosent på norsk. Tysk er det tredje viktigste publiseringsspråket, fulgt av fransk, dansk og spansk. Universitetet i Oslo er den klart største bidragsyteren. Det står for mer enn en fjerdedel av publiseringspoengene (se tekstboks om CRIStin, Norsk vitenskapsindeks og publiseringspoeng). Universitetet i Bergen er den nest største, med 15 prosent av poengene, mens Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet står for henholdsvis 9 og 11 prosent av publiseringspoengene. Når det gjelder sampublisering, er det slik at 14 prosent av publikasjonene har medforfattere fra andre land, mens 7 prosent har medforfattere fra andre norske institusjoner.1

Siden mange av de vitenskapelige publikasjonene i humaniora ikke er omfattet av de tilgjengelige internasjonale bibliografiske databasene, finnes det få gode internasjonale sammenligninger av publiserings- og siteringsmønstre på dette fagområdet.

5.2 Særtrekk ved publisering i humaniora

I innspill til meldingen og i medieinnlegg uttrykkes det bekymring for det som oppfattes som manglende forskningspolitisk anerkjennelse av, og forståelse for, særegne publiseringsmønstre og forskningsformidlingstradisjoner i visse humanistiske fag. I naturvitenskap, medisin og teknologi går det et klart skille mellom publisering for kompetente fagfeller og populærvitenskapelig formidling til et bredere publikum. Innenfor en del humanistiske disipliner er et slikt skille vanskeligere og kanskje heller ikke alltid ønskelig å trekke, og diskusjoner har vært ført om hvordan internasjonalisering og publisering for fagfeller kan balanseres godt mot forpliktelsene overfor samfunnet som forskningen utgår fra.

Kilde: NIFU (CRIStin)

Kilde: NIFU (CRIStin)

Med hensyn til spørsmålet om hva som teller er en del humanister opptatt av leksika, ordbøker, språkbanker, kritiske tekstutgaver, kataloger og samlingspublikasjoner, utgivelse av lærebøker og monografier for et større publikum. De mener det er vanskelig å fremme forståelsen for forskningsgehalten i slik faglig virksomhet, og de mener at humanistiske fag har et formidlingsansvar, særlig for spesifikt norsk materiale og norsk kultur, som en viktig del av fagenes samfunnsoppdrag. En lokalhistorisk bok, en biografi eller en institusjons- eller bedriftshistorie kan for eksempel være både et originalt forskningsarbeid og samtidig rettet mot et bredere publikum. Konkret har mye av diskusjonen dreid seg om de såkalte tellekantene, dvs. om publiseringsindikatoren i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Av en samlet bevilgning på 34,5 mrd. i 2017 omfordeles 550 mill., dvs. ca. 1,6 prosent av finansieringen, mellom institusjonene ut fra publiseringsdata de har meldt inn til Norsk vitenskapsindeks (NVI) i 2015.

Enkelte har vært opptatt av dette punktet i NVIs rapporteringsinstruks:

Ikke alle monografier og antologier tilfredsstiller kravene til vitenskapelighet [original kursiv]. «Vekt på forskning» nevner spesifikt lærebøker (bøker skrevet spesifikt for undervisningsformål), og bøker rettet mot allmennmarkedet, som kategorier som ikke skal telle som vitenskapelige monografier/antologier. Ut fra den generelle definisjonen vil normalt heller ikke følgende publikasjonstyper kunne rapporteres: Populærvitenskapelige bøker, debattbøker, arbeidsrapporter og notater, oppslagsverk, antologier/artikkelsamlinger som ikke presenterer original forskning, redigerte verk, annen sakprosa/faglitteratur som ikke presenterer original forskning [og] skjønnlitteratur.2

Flere har påstått at denne avgrensningen kan slå uheldig ut i noen humanistiske fag der skillet mellom monografier som gir ny innsikt og publisering for allmennmarkedet, ikke så lett lar seg trekke. De har fremholdt at denne typen publisering på morsmålet er viktig for opprettholdelsen av en opplyst offentlig samtale og etterspurt uttelling i NVI, en formidlingsindikator og en indikator for lærebøker i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler.

Uttelling i NVI

I St.prp. nr. 1 (2005–2006) ble det slått fast at Kunnskapsdepartementet legger til grunn data for vitenskapelig publisering basert på rapporteringssystemet som Universitets- og høgskolerådet (UHR) utviklet på oppdrag fra departementet og presenterte i rapporten Vekt på forskning: Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Innstilling fra faglig og teknisk utvalg til UHR i 2004. Dette innebærer at det er fagmiljøene som har definert og avgrenset vitenskapelig publisering fra annen publisering.3

I Vekt på forskning, og dermed i rapporteringsinstruksen til NVI, heter det om krav til vitenskapelig publisering: «En vitenskapelig publikasjon må: presentere ny innsikt, være i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelig i ny forskning, være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som kan ha interesse av den, [og] være i en publiseringskanal (tidsskrift, serie, bokutgiver, nettsted) med rutiner for fagfellevurdering.»4 Publiseringsdataene omregnes til publiseringspoeng, som utløser ressurser som omfordeles innenfor en lukket ramme. (Om beregningsmåte for publiseringspoeng, nivå 1, nivå 2, vekting av artikler, monografier osv., se nettsiden for Norsk publiseringsindikator http://npi.nsd.no/informasjon.)

Det avgjørende med hensyn til hva som skal telle i NVI er med andre ord ikke om et arbeid publiseres for allmennmarkedet eller for internasjonale fagfeller. Det avgjørende er ikke om man skriver lokalhistorie eller biografi på norsk eller artikkel på engelsk. Det avgjørende er om innhold og form er i samsvar med fagets krav til vitenskapelighet og om kanalen har uavhengig fagfellevurdering av innsendte manuskripter.

I utgangspunktet har institusjonene ansvaret for kvaliteten på egne rapporterte data. Det er den faglige ledelsen ved den enkelte institusjon som har ansvar for at det som rapporteres inn til NVI, presenterer ny innsikt og er i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelige i ny forskning. Kriteriene om at publikasjonen er i et språk og med en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som kan ha interesse av den, samt at arbeidet presenteres i en publiseringskanal (tidsskrift, serie, bokutgiver, nettsted) med rutiner for fagfellevurdering, ivaretas av det såkalte kanalregisteret for vitenskapelig publisering, som forvaltes av Norsk senter for forskningsdata (NSD).5 Her har Universitets- og høgskolerådets nasjonale publiseringsutvalg utarbeidet følgende definisjon av fagfellevurdering til bruk i godkjente publiseringskanaler: «Fagfellevurdering er en prosess som alltid finner sted før publisering av originale forskningsresultater.… Et manuskript skal som minimum være vurdert av en ekspert innenfor fagfeltet som er uten bindinger til utgiveren eller forfatteren. Eksperten kan være kjent eller anonym. Fagfellevurderingen skal forholde seg til vitenskapelig originalitet og kvalitet. Vurdering av vitenskapelig originalitet skal inngå i den skriftlige bedømmelsen.»6

De to første kravene til vitenskapelig innhold og form er det institusjonene selv som har ansvaret for å vurdere i tråd med de vitenskapelige normene som gjelder i det enkelte fag. Her kommer man ikke utenom en faglig vurdering, som i det minste må foretas i tvilstilfeller. Spørsmålet om en publikasjon har vitenskapelig innhold og form, kan ikke avgjøres av ytre kriterier som tittel, undertittel, forord, baksidetekst eller av om publikasjonen er eller kan komme på pensum. En rekke henvendelser til Det nasjonale publiseringsutvalget og erfaringer fra 200 superbrukere i CRIStin fra de fleste av landets forskningsinstitusjoner har vist at det likevel for ofte er slike kjennetegn som ligger til grunn for innrapportering i NVI. I mars 2016 sendte derfor Det nasjonale publiseringsutvalget et notat til institusjonene der de pekte på at bruken av primært ytre kjennetegn har vist seg å føre til både for streng og for romslig anvendelse av definisjonen om vitenskapelig innhold og form. De pekte også på at bruken av ytre kriterier kan være et tegn på at det er for stor avstand mellom institusjonens forskningsledelse og det administrative ansvaret for rapportering til CRIStin. Det kan også være et tegn på at institusjonen mangler gode rutiner for behandling av tvilstilfeller.

Rapporteringsinstruksen til NVI oppdateres jevnlig og er blitt revidert i senere år, f.eks. for å inkludere vitenskapelige kommentarutgaver (kjennetegnet ved å inneholde en innledning som omfatter en nøyaktig tekstredegjørelse for primærmaterialet, en forklaring av utgivelsesprinsippene som ligger til grunn for tekstgjengivelsen, og en etablering av utgaveteksten i samsvar med redegjørelsen og utgivelsesprinsippene) og kritisk noteedisjon (en variant av den vitenskapelige kommentarutgaven innenfor faget musikkvitenskap), se rapporteringsinstruksen pkt. 6.7.

Når det gjelder spørsmålet om hva som teller, er det for øvrig også grunn til å minne om et av hovedfunnene i evalueringen av publiseringsindikatoren fra 2014. Der ble det vist at publiseringsindikatoren ikke har vært fagnøytral. Publikasjoner i humaniora og samfunnsvitenskap har i gjennomsnitt gitt flere publikasjonspoeng pr. forsker pr. år.7 Nasjonalt publiseringsutvalg anså at indikatoren burde være balansert for å ha legitimitet og foreslo endringer. En ny metode for utregning av publiseringspoeng ble gjort gjeldende for å endre poengberegningen for 2015, som inngår i fordelingen av midler i budsjettet for 2017 (for mer informasjon, se nettsiden for Norsk publiseringsindikator http://npi.nsd.no/informasjon.).

Spørsmålet om en formidlingsindikator

Spørsmålet om en formidlingsindikator er utredet i flere omganger, sist gang rett før sommeren 2016.8 Hver gang har resultatet vært det samme: En slik indikator er vanskelig å innføre fordi det byr på store utfordringer å avgrense og etterprøve formidlingsaktivitet på en meningsfull måte, uten betydelig byråkrati. Dette er et klassisk dilemma i ethvert styringsregime: Det er alltid en fare for at det man måler, får mer oppmerksomhet enn det som ikke måles. Betyr det da at man skal prøve å måle alt, eller betyr det at man ikke skal måle noe? Regjeringens oppfatning er at dagens system representerer en rimelig balanse.

Det regjeringen videre har gjort, er å innføre en bidrags- og oppdragsindikator i finansieringssystemet, nettopp fordi forskernes samvirke med samfunnet er så viktig. Indikatoren skal gi insentiv til mer samspill med arbeids-, samfunns- og næringsliv. Hvis noen skriver en bok eller en rapport i arbeidstiden på et oppdrag institusjonen har fått fra en ekstern oppdragsgiver, vil boken telle i den nye bidrags- og oppdragsindikatoren. Hvis boken eller rapporten i tillegg tilfredsstiller kravene til en vitenskapelig publikasjon, vil den også gi publiseringspoeng. Da må den bl.a. utgis i en kanal med rutiner for fagfellevurdering.

Støtte til læremidler

Når det gjelder læremidler, ble situasjonen kartlagt i forbindelse med en evaluering av tilskuddsordningen til læremidler i høyere utdanning våren 2016. Tilstanden oppsummeres slik i rapporten:

• andelen norskspråklig pensum øker ifølge NIFUs undersøkelse av språk i pensum på grunnivå i høyere utdanning (Schwach, Brandt og Dalseng 2012)

• antall nye titler i salg i bokgruppen Lærebøker for høyere utdanning har vært stabil eller økende mellom 2004 og 2015, ifølge Forleggerforeningens bransjestatistikk

• i samme bokgruppe har antall øvrige (eldre) titler i salg økt vesentlig i samme tidsrom

• antall solgte eksemplarer i bokgruppen har vært stabilt i sammenlignbare år (enkelte år er det endringer i statistikkgrunnlaget)

• de fleste av respondentene blant utdanningsledere svarer at de verken ser en nedgang eller økning i tilgjengelige lærebøker på norsk9

Det ser med andre ord ikke ut til å være negative trender i produksjonen av norske lærebøker, og i evalueringsrapporten anbefales det at tilskuddsordningen til læremidler i høyere utdanning videreføres med en tilsvarende ramme som nå.

Som tidligere påpekt er humaniora en samlebetegnelse som omfatter en rekke fag som innbyrdes er forskjellige. Det er ingen grunn til å overdrive motsetningen mellom å jobbe med norske forhold og publisere internasjonalt, men det er viktig å anerkjenne at det er legitime forskjeller mellom de humanistiske fagene med hensyn til studieobjekter, arbeidsmåter og samfunnsfunksjon. Enkelte humanistiske fag, som historie eller noen språkdisipliner, ivaretar et tydeligere nasjonalt samfunnsoppdrag i de fleste samfunn, ikke bare det norske, mens andre fag, som lingvistikk eller filosofi, har et sterkere universelt preg. Samtidig er det grunn til å minne om at ERC-resultatene til norske forskere ikke er så gode som vi kunne ønske, og at utfordringen for norsk humanistisk forskning i så måte kan se ut til å være større når det gjelder eksellens og verdensledende fagmiljøer enn den er med hensyn til humanioras bidrag til den opplyste offentlige samtalen.

5.3 Åpen publisering og tilgjengeliggjøring av artikler

5.3.1 Bakgrunn

Regjeringen har som mål at resultater av norsk forskning skal være åpent tilgjengelige og vil at Norge skal være et forsiktig foregangsland på dette området. Prinsippet om åpen tilgang ble tatt opp første gang av Bondevik II-regjeringen i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning. I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning står det: «Prinsipielt mener regjeringen at all offentlig forskning bør være åpent tilgjengelig, så sant ikke andre hensyn hindrer det.» Dette ble ytterligere presisert i Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter: «Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert skal være åpent tilgjengelig.» De fleste universitetene og høyskolene i Norge har etablert publiseringsfond som forskerne kan få støtte fra til åpen publisering.

Tidlig i 2016 nedsatte Kunnskapsdepartementet en ekspertgruppe, ledet av Torkel Brekke, som fikk i oppgave å utarbeide et forslag til nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater. Ekspertgruppen ble bedt om å konsentrere seg om tilgang til artikler og avgrense seg mot åpen tilgang til vitenskapelige monografier og resultater fra kunstneriske utviklingsprosjekter. Tilgjengeliggjøring og deling av forskningsdata inngikk heller ikke i mandatet (jf. omtale av regjeringens arbeid med en strategi for datatilgang i kapittel 2.4). Videre var mandatet avgrenset slik at gruppen ikke ble bedt om å vurdere spesifikke juridiske lisenser som en forutsetning for åpen tilgang. Begge disse problemstillingene er komplekse og krever egne prosesser. Ekspertgruppen overleverte et utkast til nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsartikler til Kunnskapsdepartementet 14. juni 2016.10 Utkastet ble sendt på høring med høringsfrist 1. november 2016. Departementet arbeider nå med å vurdere høringssvarene og tar sikte på å presentere retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler straks før eller etter sommeren 2017.

En av anbefalingene fra ekspertgruppen er at det opprettes en nasjonal konsortiemodell for innkjøp av åpne, norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter. Denne anbefalingen ønsker regjeringen å bidra til at blir oppfylt.

5.3.2 Nasjonal konsortiemodell for innkjøp av åpne norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter

Nasjonale vitenskapelige tidsskrifter innenfor humaniora og samfunnsvitenskap spiller en viktig rolle som publiseringskanaler og som faglige fora for norske forskningsmiljøer. En betydelig andel av den totale artikkelpubliseringen innenfor de to fagfeltene skjer i norske tidsskrifter. I 2013 var andelen 47 prosent for humaniora og 38 prosent for samfunnsvitenskap. Åpen tilgang til nasjonale tidsskrifter av høy kvalitet vil bidra til at en betydelig del av den norskspråklige forskningen blir umiddelbart tilgjengelig for relevante brukergrupper både innenfor og utenfor akademia, for eksempel i skoleverket, arkiver, biblioteker, museer, i helsevesenet, i kommunal og statlig forvaltning og i næringslivet.

Publisering på norsk i humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter er med andre ord viktig bl.a. for kompetanseheving, livslang læring, opplyst offentlig samtale og av språkpolitiske grunner. Kravet om åpen publisering må ikke undergrave denne publiseringen. Det er det en reell fare for ved omlegging fra lukkede til åpne tidsskrifter og fra regnestykker basert på leserbetaling til regnestykker basert på publiseringsavgifter for enkeltartikler (såkalt article processing charge (APC)). På sikt antas det at de fleste tidsskrifter vil bli åpne, men i overgangsfasen er det ikke gitt at forskerne vil prioritere å betale artikkelavgift for å publisere i et norsk tidsskrift når det i mange tilfeller fremmer karrieren deres bedre å betale mindre eller ingenting for å publisere på engelsk i et internasjonalt, lukket tidsskrift. I tillegg kommer problemstillingen med at en del av forfatterne som publiserer i de norske tidsskriftene, jobber andre steder enn på universiteter og høyskoler, det vil si på steder som i dag ikke har publiseringsfond som kan finansiere publiseringen (ca. 15 prosent av forfatterne).

Norges forskningsråd har gjennom mange år gitt tilskudd til utgivelse av et utvalg norske tidsskrifter innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Forskningsrådet kunngjorde i 2014 at fra 2017 er åpen publisering et krav for å få denne publiseringsstøtten. De siste par årene har CRIStin (fra nyttår fusjonert inn i CERES), Forskningsrådet og Universitets- og høgskolerådets publiseringsutvalg arbeidet med forslag til en nasjonal konsortiemodell for hvordan denne åpne publiseringen kan ivaretas uten at det må innføres betaling per artikkel. Arbeidet har møtt en del spørsmål og skepsis. Et springende punkt har hele tiden vært at omleggingen til åpen publisering nødvendigvis må innebære at finansieringsstrømmene går andre veier enn de gjør i dag. Abonnementsinntekter fra offentlige institusjoner utenom universiteter og høyskoler vil falle bort. Det samme vil skje med inntektene fra private og foreningsmedlemmer. Universiteter og høyskoler med mange forfattere som publiserer i disse tidsskriftene, overtar betalingen og får dermed økt egne utgifter tilsvarende. I dag står offentlige institusjoner inkludert universiteter og høyskoler for 60 prosent av abonnementsinntektene, mens private utgjør 23 prosent og foreningsmedlemmer 17 prosent.

Av 1683 artikler publisert i relevante tidsskrifter fra 2013 til 2015 er 94,8 prosent utgått fra institusjoner som er helt eller delvis offentlig finansiert, ca. 85 prosent er fra universiteter og høyskoler og av det igjen er ca. 70 prosent fra de ti største universitetene og høyskolene.

Regjeringen er opptatt av at den åpne publiseringen på norsk kvalitetssikres godt og ønsker å tilrettelegge for enkle løsninger som innebærer minst mulig byråkrati og minst mulig bry for redaktører og forfattere. Selv om overgangen til åpen publisering bygger på regnestykker som har sitt utgangspunkt i en vending fra leserbetaling til publiseringsbetaling, behøver ikke betalingen å ta form av betaling per artikkel. Som et alternativ ønsker regjeringen å bidra til at allmennheten får åpen tilgang til norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter av høy kvalitet ved å støtte utprøvingen av en nasjonal konsortiemodell for innkjøp av slike tidsskrifter i en overgangs- og etableringsfase fra 2017 til 2020. På denne måten vil regjeringen kompensere universitetene og høyskolene i overgangsfasen slik at deres samlede utgifter til tidsskriftene blir omtrent som i dag. Gjennom støtten ønsker regjeringen også å bidra med finansiering til formidling av publiseringsverdig materiale fra forfattere som er ansatt hos arbeidsgivere uten publiseringsfond.

Før støtten eventuelt videreføres etter 2020, bør ordningen vurderes/evalueres. Det er viktig at institusjonene og tidsskriftseierne, det vil si forskerne i de mange faglige foreningene som gir ut tidsskriftene, bruker prøveperioden godt for å høste erfaringer. På sikt er det ønskelig med en kultur der kostnadene ved åpen publisering inngår i budsjettene for forskningsaktivitet like naturlig som kostnader til annen nødvendig virksomhet.

Regjeringens støtte forutsetter at institusjonene som i dag abonnerer på de aktuelle tidsskriftene, bidrar inn i potten med midlene som i dag går til abonnementsutgifter som faller bort når publiseringen blir åpen.

For å bidra til at den statlige støtten til åpen publisering på norsk går til tidsskrifter av høy kvalitet som er sentrale på sine fagområder, er det nødvendig å etablere en kvalitetssikringsmekanisme og et innkjøpskonsortium. Gjennom de nasjonale fakultetsmøtene i humaniora og samfunnsvitenskap er det derfor oppnevnt en publiseringskomité. Publiseringskomiteen vil foreta faglige vurderinger og foreslå en prioritert liste over hvilke tidsskrifter som bør støttes gjennom konsortiet. Foreløpig har de fire største universitetene gått sammen i et konsortium for å kjøpe inn de aktuelle tidsskriftene. De andre institusjonene inviteres til å være med i konsortiet og ta kontakt med CERES (tidligere CRIStin) om dette.

Norges forskningsråd kunngjorde som nevnt i 2014 at fra 2017 er åpen publisering et krav for å få publiseringsstøtte til utgivelse av norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter. Forskningsrådet vil videreføre sin publiseringsstøtte ved å bidra med en rammebevilgning til konsortiet. For utgivelsesåret 2017 har Forskningsrådet allerede bevilget tilskudd til et utvalg tidsskrifter. Gjennom regjeringens støtte kan konsortiet bidra med den nødvendige tilleggsfinansieringen for disse tidsskriftene i 2017.

Fra 2018 skal det gjøres et nytt utvalg av tidsskrifter som skal støttes gjennom konsortiet. CERES vil opprette en nettside der tidsskriftseiere kan melde sin interesse for å være med i innkjøpsordningen, og det vil bli arrangert informasjonsmøter for å gjøre prøveordningen kjent.

Det er viktig å understreke at ansvaret for fremdrift når det gjelder spørsmålet om åpen publisering, ikke ligger hos institusjonsbibliotekene, men hos institusjonene sentralt ved styrene. Kunnskapsdepartementet viser i den anledning til tildelingsbrevet for 2017: «Universitetene og høyskolene har en avgjørende rolle i arbeidet med å skape økt åpenhet i forskningen. Departementet ber institusjonen om å følge opp dette arbeidet ved å vurdere om The San Francisco Declaration on Research Assessment (DORA) kan være en mulig tilnærming for den enkelte institusjon.»11 Deklarasjonen inneholder et sett av anbefalinger om god praksis for kvalitetsvurderinger i forskning, med en gjennomgående oppfordring om at ikke tidsskriftenes innflytelsesfaktor (impact factor, IF) legges til grunn for prosjektfinansiering, ansettelser eller opprykk, men vurderinger av de enkelte forskningsarbeidenes faktiske kvalitet. Anbefalingene er rettet til henholdsvis forskningsfinansiører, institusjoner, forlag, organisasjoner som jobber med indikatorer, og til forskerne. (Se deklarasjonen her: http://www.ascb.org/files/ SFDeclarationFINAL.pdf?x30490.)

Gjennom det som er beskrevet over, anser regjeringen også å ha fulgt opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 325 fra 17. desember 2016: «Stortinget ber regjeringen om å legge til rette for at norske fagtidsskrifter konverteres til Open Access-tidsskrifter som gjøres tilgjengelig for alle, og å vurdere hvilke finansielle løsninger som best kan bidra til dette.»

5.4 Forventninger og tiltak

Regjeringen forventer:

• at den faglige ledelsen ved institusjonene tar tilstrekkelig ansvar for at bøker som rapporteres inn til Norsk vitenskapsindeks, ikke blir rapportert inn på bakgrunn av ytre kriterier som tittel, forord, baksidetekst o.l., men av faglige vurderinger av hvorvidt publikasjonen gir ny innsikt i en form som gjør resultatene etterprøvbare og anvendelige i ny forskning

• at institusjonene opptrer kostnadsbevisst i sine innkjøp av publiseringstjenester. CERES (tidligere CRIStin) bør få et tydelig mandat fra institusjonene om å forhandle med utgiverne i dialog med dem. Tidsskriftseierne bør vurdere sitt støttebehov når det gjelder kvalitetssikring og publiseringstjenester nøye, og velge forlag eller publiseringsplattformer som tilbyr tjenester av god kvalitet og til riktig pris

Regjeringen vil:

• bidra til at allmennheten får åpen tilgang til norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter av høy kvalitet ved å støtte utprøvingen av en nasjonal konsortiemodell for innkjøp av slike tidsskrifter i en overgangs- og etableringsfase fra 2017 til 2020. Før støtten eventuelt videreføres etter det, bør ordningen vurderes på egnet måte