3 Humaniora ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter

3.1 Historisk sveip

Historikeren Fredrik W. Thue beskriver utviklingen av fagområdet humaniora slik:

Humaniora har sitt historiske opphav i studiet av klassiske språk, tekster og kultur, som ble oppfattet som bærer av universelle menneskelige verdier og lærdommer. På 1800-tallet kom utforskingen av de ulike europeiske nasjonenes historie, språk og litteraturer gradvis til å stille den klassiske filologien i skyggen. Samtidig tok imidlertid den nasjonale filologien og historieforskningen opp i seg elementer av den klassiske filologiens metodiske holdning og kultursyn, og understøttet derved den fremvoksende nasjonalstatens tilbøyelighet til å speile seg i den klassiske arven…. I løpet av 1800-tallet ble den humanistiske vitenskapeligheten tett knyttet til nasjonalstaten og til nasjonsbyggingsprosesser i Europa og andre regioner, en forbindelse som i sterk grad har preget humanioras identitet også i det 20. århundret.1

Filosofisk fakultet var ett av de fire opprinnelige da Det kongelige Frederiks universitet åpnet dørene i Oslo i 1813 med fem professorer og 18 studenter. Fra begynnelsen var dets viktigste funksjon å gjennomføre den såkalte «anneneksamen», en forberedende prøve med vekt på gresk og latin, filosofi og historie som ble ansett som grunnleggende for kandidatenes allmenndannelse. I 1860 ble fakultetet splittet i to mot Det akademiske kollegiums vilje: et historisk-filosofisk og et matematisk-naturvitenskapelig fakultet. Dette førte til en offentlig debatt om klassisk dannelse kontra samfunnsnytte, der motpolene var tidens fremste politikere, Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard.2

Nasjonalspråkene var ikke en del av universitetsutdannelsen fra begynnelsen. Det første professoratet i engelsk språk og litteratur i Oxford ble opprettet først i 1885. I Oslo ble det opprettet et professorat i nordisk litteratur i 1860, men allerede fra 1845 hadde det vært mulig å erstatte hebraisk med «Oldnorsk i Forening med Modersmaalets Literatur» til filologisk embetseksamen. Til tross for den sene institusjonelle tilknytningen spilte humanistisk forskning en sentral rolle i utviklingen av den nye nasjonale selvforståelsen slik Thue påpeker i sitatet ovenfor, og dermed også i landets akademiske liv. De humanistiske fagene var nasjonsbyggende fag, i Norge som i andre land.

Humaniora som fagområde sprang altså ut av studiet av det klassiske. Med fremveksten av det moderne industrisamfunnet kom naturvitenskapene i fokus, og deres vitenskapsbegrep og modeller ble etter hvert retningsgivende også for andre fagområder, inkludert det humanistiske. Ifølge noen kommentatorer «forvitret noe av [humanioras] videre samfunnsmessige perspektiv» som følge av denne utviklingen, og vi fikk de mye omtalte positivismedebattene både i Norge og andre land.3

Norges annet universitet ble opprettet ved stortingsvedtak 9. april 1946 med utspring i Bergens museum, grunnlagt i 1825. Universitetene i Trondheim og Tromsø fulgte på slutten av 1960-tallet. Alle universitetene hadde humanistiske fakulteter fra begynnelsen. I tillegg var mange av de humanistiske fagene viktige fag i lærerutdanningene, men da gjerne med en didaktisk profil. Da de første distriktshøyskolene ble etablert fra 1969 og utover etter forslag fra Ottosen-komiteen, inngikk «universitetsvarianten» av fag som engelsk og historie i fagkretsen også der. Snart var det tusenvis av humaniorastudenter på lavere grads nivå ved høyskolene. Dette gjorde dimensjoneringen av fagene på landsbasis mer fleksibel, samtidig som det betydde utvidede yrkesmuligheter for akademikere ved høyskolene.

3.2 Høy kvalitet i humanistisk utdanning og forskning

Å tilrettelegge for høyere kvalitet i forskning og utdanning har vært regjeringens overordnede kunnskapspolitiske mål siden tiltredelsen. Målet har kommet til uttrykk bl.a. gjennom Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024, Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet — Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren og Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Kvalitet er en vanskelig størrelse å definere både når det gjelder forskning og utdanning, men vi står ikke på bar bakke. Når det gjelder utdanningskvalitet, vet vi en del om kjennetegnene på god utdanning. For å sikre at alle studenter skal møte krevende og engasjerende studier, har regjeringen derfor identifisert seks klare mål i Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning: Alle studenter skal møtes som ansvarlige deltagere i egen læring og integreres bedre i det sosiale og akademiske fellesskapet. Alle studieprogrammer skal ha tydelige læringsmål og god helhet og sammenheng. Alle studenter skal møte aktiviserende og varierte lærings- og vurderingsformer, der digitale muligheter utnyttes. Alle studieprogrammer skal utvikles i samarbeid med arbeidslivet. Alle studenter skal møte lærere med god faglig og pedagogisk kompetanse, og utdanning og undervisning skal verdsettes høyere i akademia.4

Vi må stille spørsmål om de humanistiske utdanningenes relevans for arbeidslivet, dvs. om hvordan humanistiske kandidater vurderes av arbeidsgivere som har konkrete oppgaver som skal løses. Videre må det legges til grunn at også humanistisk utdanning og forskning tar del i den internasjonale kunnskapsutviklingen gjennom samarbeid med sterke fagmiljøer utenfor Norge. Dette forutsetter både aktiv deltakelse i multilaterale konkurransearenaer og langsiktig samarbeid med enkeltland. EU-samarbeidet er høyt prioritert. I tillegg har regjeringen valgt ut en gruppe strategiske samarbeidsland: USA og Canada samt de seks landene som er prioritert i Panorama-strategien (2016–2020).5 Sist, men ikke minst, må vi drøfte de humanistiske fagenes plass i lærerutdanning og skole. Skolen er den viktigste arenaen vi har for humanistisk kunnskap og dannelse, praktiske ferdigheter og kritisk refleksjon. Skolen er også en svært viktig arbeidsgiver for humanistiske kandidater.

Til de klassiske aspektene ved kvalitetsbegrepet i forskning hører spørsmålet om hvordan kvaliteten vurderes av andre forskere (fagintern relevans), dvs. hvordan fagfeller bedømmer graden av originalitet og soliditet, hvilket gjennomslag forskerne har på internasjonale konkurransearenaer og hvorvidt forskningen siteres av andre forskere. Vi må også spørre hvordan forskningskvaliteten er i forhold til konkrete samfunnsoppgaver (samfunnsrelevans), som problemstillinger knyttet til integrering, migrasjon og konflikter, behovet for grønn omstilling eller til samfunnsendring som følger av gjennomgripende teknologiskifter.

Forskning som ikke skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, svekker forskningens kvalitet og dermed forskningens og vitenskapens troverdighet som grunnlag for utdanning, formidling og nyskaping. Forskningsetikken kan bidra til bedre forskning, til å regulere forholdet mellom forskere og til at forskningen foregår i tråd med samfunnets forventninger og krav. Stortinget har nettopp vedtatt en ny lov om organisering av forskningsetisk arbeid, der både forskernes og forskningsinstitusjonenes ansvar for forskningsetikk er lovfestet. Forskningsinstitusjonene må legge til rette for at forskerne enkelt kan følge god praksis, og de må ha et system som kan bidra til å avsløre uredelighet.

Kjønnsbalanse i forskning er viktig for forskningens kvalitet og relevans, forskningssystemets troverdighet og evne til fornyelse. Ved å ha et kjønns- og mangfoldsperspektiv i forskning kan man skape nye muligheter for å berike og forbedre den i form av metoder, oppgave og bedre målrettede resultater. Hvis relevante kjønns- eller mangfoldstemaer er utelukket eller dårlig behandlet, kan forskningen bli unyansert. Et kjønns- og mangfoldsperspektiv kan derfor være en viktig faktor for å fremme god forskning.

Lov om universiteter og høyskoler fastslår at universitetene og høyskolene i Norge skal «tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap». Undersøkelser viser at humanister i stor grad bruker egen forskning i undervisning på masternivå sammenlignet med andre fagområder, samtidig som de i mindre grad involverer masterstudentene i forskningen. Det siste forklares med at studentene i mindre grad enn studenter på andre fagområder, og spesielt innenfor naturvitenskap og teknologi, er en del av større – ofte eksternt finansierte – prosjekter der også veilederen inngår.6

Samarbeid med arbeidslivet er ett av kvalitetskriteriene i Meld. St. 16 (2016–2017). Forskere innenfor humaniora – i all hovedsak ansatt ved de høyere utdanningsinstitusjonene – samarbeider noe mindre med eksterne aktører enn tilfellet er innenfor andre disipliner. Ikke desto mindre viser en fersk undersøkelse at én av fire har samarbeidet med næringslivet og én av fem med ikke-statlige organisasjoner i løpet av de siste tre årene.7 Forholdet mellom humaniora og arbeidslivet er nærmere drøftet i kapittel 8.

3.3 Studietilbud og studenttall

Det er ca. 21 000 studenter i Norge som studerer humanistiske fag.8 Tallet har vært stabilt de senere årene. Historie er det største enkeltfaget med drøyt to og et halvt tusen studenter på landsbasis. Faggruppen der studenttallet vokser raskest, er religionsutdanninger, med over 3000 studenter. Språkfagene står for rundt 30 prosent av humaniorastudentene med litt over 6000 studenter.

Sammenlignet med andre land er det verken spesielt mange eller spesielt få humaniorastudenter i Norge. Det opereres med litt ulike tall i forskjellige statistikker, men figur 3.1 viser sammenlignbare tall for 2014.

Kilde: OECD

Ca. 80 prosent av humaniorastudentene i Norge følger studietilbud på lavere grads nivå, mot ca. 60 prosent innenfor andre store fagområder som naturvitenskapelige fag og samfunnsfag.9 57 prosent studerer ved universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim. Disse tallene reflekterer en situasjon med mange årsstudier. Det at mange tar årsstudier, er ikke negativt i seg selv. De tas av lærere som videreutdanning for å få et ekstra undervisningsfag, eller som allmenndannende fag eller redskapsfag av studenter med hovedtyngde på andre fagområder. F.eks. gir et årsstudium i språk kombinert med utdanning som ingeniør eller økonom verdifull tilleggskompetanse, jf. kapittel 6.2. Humaniora er altså spesielt på den måten at mange av studentene ikke har til hensikt å fullføre en grad. Dette er en viktig del av bildet ved analyser av frafall og gjennomføring.

Universitetet i Oxford tilbyr kombinerte bachelorstudier av typen fysikk og filosofi, matematikk og filosofi og historie og økonomi. Kvalitetsreformen begrenset studentenes muligheter til å velge denne typen kombinasjoner ved norske universiteter og høyskoler. Dette var en konsekvens av vekten på treårige bachelorprogrammer som hovedmodell for opptak. Institusjonene bør derfor vurdere å åpne opp i større grad for studieprogrammer som de nevnte, der humaniora kombinert med andre fag kan gi verdifull tverrfaglig kompetanse.

Allerede før Kvalitetsreformen hadde universitetene og høyskolene fått utvidet myndighet til å opprette og nedlegge studietilbud. I og med reformen fikk alle rett til å opprette tilbud opp til bachelornivå uten å søke om godkjenning, mens høyskolene fikk rett til å tilby mastergrader forutsatt at de ble akkreditert av NOKUT. Som resultat skjedde det en generell økning i studietilbudet, noe som også gjaldt humanistiske fag. Totalt sett har det vært størst økning innenfor religionsutdanninger. Innenfor språk har antall tilbud vokst betydelig på lavere grads nivå, mens det har falt på mastergradsnivå.10

Antall søknader til humanistiske fag i den samme perioden har vokst halvparten så mye som gjennomsnittet for alle fagområder. Samtidig er humanistiske fag det eneste fagområdet med nedgang i studenttallet samlet sett. Det meste av nedgangen skjedde de første årene etter Kvalitetsreformen.11 Siden har antall studenter som nevnt holdt seg forholdsvis stabilt, mens andre fagområder har økt, slik at de humanistiske fagenes andel av det samlede studenttallet falt fra 12,4 prosent i 2005 til 8,5 prosent i 2015. I samme periode har humaniora også hatt høyest frafall og lavest fullføring, særlig på bachelornivå.

Humaniora sto for ca. 9 prosent av doktorgradene som ble avlagt i Norge i perioden 1970–2011, og andelen er omtrent den samme i dag. Andelen utenlandske stipendiater og postdoktorer har vært lavere enn innenfor naturvitenskap og teknologi, men øker. I 2012 var 18 prosent av fagpersonalet inkludert stipendiater utenlandske statsborgere. Mens stipendiater og postdoktorer i teknologi og realfag rekrutteres fra hele verden, kommer de fleste utenlandske humanistene fra EØS-området.

3.4 Gjennomføring og frafall

Gjennomføring og frafall i høyere utdanning måles på flere måter. Studentene kan skifte til et annet studieprogram ved samme institusjon, bytte institusjon eller reise til utlandet. Det er heller ikke nødvendigvis noe problem eller nederlag å avbryte en høyere utdanning slik det ofte er i videregående opplæring. Studenten kan f.eks. ha fått jobb. Sett fra utdanningenes og samfunnets side er derimot mange tomme studieplasser lite gunstig.

Bachelor og master

Fra og med årskullet som begynte i 2008, er det registrert individdata i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) som gjør det mulig å følge hver student. Tallene viser at gjennomføringen er dårligere innenfor de humanistiske fagene enn på andre fagområder. Færre gjennomfører i henhold til avtalt utdanningsplan, færre fullfører på normert tid og flere faller fra.12 Dette bekreftes av tall fra enkeltinstitusjoner som har gjort egne undersøkelser. Det er ikke overraskende at gjennomføringen er bedre i studier med stort innslag av obligatoriske aktiviteter, mye praksis og tett oppfølging av hver student, som f.eks. sykepleierutdanning. Men også fagområder som typisk har en løsere organisering, som naturvitenskap og samfunnsfag, har gjennomgående bedre gjennomføring enn de humanistiske fagene.

Med Kvalitetsreformen ble det innført individuelle utdanningsplaner for studenter som planla et studieløp på 60 studiepoeng eller mer. Planene skulle være forpliktende for institusjonen og studenten, være et instrument for oppfølging og samtidig gi grunnlag for bedre statistikk om gjennomføring i forhold til hva studentene faktisk hadde planlagt. Riksrevisjonen påpekte i 2015 at utdanningsplanene i stedet for å være et virkemiddel for å hjelpe studentene til å bli ferdige i tide, heller ble tilpasset deres planlagte progresjon.13 En evaluering gjennomført i 2016 bekreftet dette inntrykket, og pekte på at bare halvparten av universitetene og høyskolene kontrollerte om studenten planla normal progresjon.14 I Meld. St. 16 (2016–2017) fastslo Kunnskapsdepartementet at utdanningsplanenes potensial som virkemiddel for å følge opp studentenes progresjon ikke er fullt utnyttet, men overlot til institusjonene å finne hensiktsmessige måter å bruke planene og vurdere eventuell oppfølging av rapportens anbefalinger.

I arbeidet med denne meldingen er det innhentet data for fullføring innenfor hver utdanningsgruppe, det vil si fullføring av det studieprogrammet studenten har begynt på. Med andre ord vil en student som har begynt på en grad innenfor f.eks. språkfag og så byttet til historie, i denne sammenhengen regnes som frafalt selv om begge fagene er en del av fagområdet humaniora.15 Med et lite unntak for 2011-kullet har de humanistiske fagene dårligst fullføringstall av alle fagområdene i høyere utdanning. Av dem som begynte på et treårig bachelorstudium i humanistiske fag i perioden 2010–12, fullførte bare om lag 25 prosent et studium innenfor samme utdanningsgruppe på normert tid, mot nærmere 60 prosent innenfor helse- og sosialfag. På mastergradsnivå er fullføringsgraden for de humanistiske fagene derimot sammenlignbar med andre fagområder.

Også frafall er målt med utgangspunkt i utdanningsgruppe. Mye tyder på at omfanget av omvalg er stort. Men igjen er det altså målt på samme måte for alle fagområder, og igjen er humanistiske fag det fagområdet som har størst frafall ved normert tid på bachelornivå, fra 54 til 61 prosent sammenlignet med f.eks. 22–24 prosent innenfor helse- og sosialfag. Tallene gjelder dem som begynte på en bachelorutdanning mellom 2008 og 2012. Det meste av frafallet skjer de to første semestrene. På mastergradsnivå er frafallet langt mindre, under 20 prosent ved normert tid, og de humanistiske fagene igjen mer på linje med andre fagområder.

Kvalitetsreformen sammenfalt i tid med ytre faktorer som kan påvirke gjennomføringen i negativ retning. Studenttallene økte, særlig i studentgrupper assosiert med lavere gjennomføringsgrad, som personer fra familier med lav utdanningsbakgrunn, deltidsstudenter og studenter med yrkesfaglig bakgrunn. Samtidig førte sterk økonomisk vekst og et generelt godt arbeidsmarked i Norge til at mange studenter ble rekruttert til arbeidslivet før de var ferdig med studiene. Andre ble trukket mot deltidsjobber og dermed kanskje forsinket i studiet. I en rapport fra EU-kommisjonen trekkes Kvalitetsreformen frem som ett av fire eksempler på «good national approaches» for bedre gjennomføring.16

Ingen av de nevnte forholdene kan i seg selv forklare hvorfor gjennomføringen innenfor humanistiske fag er dårligere enn på andre fagområder. At den relativt sett er mye bedre på masternivå enn på bachelor, kan imidlertid bidra til å belyse noen særegenheter ved humaniora. På bachelornivå er det mange studenter som aldri har til hensikt å ta en hel grad. De bruker kanskje humaniora som inngangsport til høyere utdanning; fagenes allmenne karakter gjør dem attraktive for studenter som er usikre på hva de vil på lengre sikt. Eller de er lærere som tar et årskurs for å skaffe seg et ekstra undervisningsfag, eller økonomi- eller ingeniørstudenter som vil dokumentere formell kompetanse i et fremmedspråk. Mange av studentene går videre til studier innenfor andre fagområder. Av dem som begynte på en bachelor i historisk-filosofiske fag i 2010 og fullførte en bachelorgrad innen fem år, avla for eksempel hver fjerde student graden innenfor et annet fagområde.

Det er også feilkilder i registreringen. Bruken av individuelle utdanningsplaner skulle i prinsippet redusere disse til et minimum, men utilsiktede insentiver kan trekke i motsatt retning. For eksempel kan studentene få tilgang til et større utvalg av emner hvis de registrerer seg som bachelorstudenter sammenlignet med årskursstudenter, og velger derfor bachelor selv om de bare har tenkt å ta et årskurs. I statistikken vil de da fremstå som frafalte. Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2016 viser at åtte prosent av opptakskullet til bachelor i 2010 tok 90 studiepoeng eller mer og likevel falt fra. En del av disse var antakelig reelle årskursstudenter registrert på bachelorstudier.

Tilgang til velferdsgoder som bolig, helsetjenester, idrettsanlegg og barnehage, samt rabatt på offentlige kommunikasjonsmidler, kan være en annen grunn til å registrere seg. Interne undersøkelser ved Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo viser at en stor andel av dem som blir registrert som frafalte, knapt tar noen studiepoeng det første året. Dette støttes av Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport for høyere utdanning, der rapporten for 2016 fastslår at den største gruppen frafalte studenter finnes blant dem som ikke tar noen studiepoeng.17

De humanistiske fagene må med andre ord forholde seg til en stor gruppe studenter med andre motiver og ambisjoner enn de fleste studenter på andre fag. Dette kan bidra til å forklare de dårlige tallene for gjennomføring og frafall på bachelornivå. Samtidig er det også en stor gruppe dedikerte humaniorastudenter som fra starten av har til hensikt å fullføre studieløpet de begynner på. Denne gruppen kommer bedre til syne i tallene for gjennomføring på masternivå. Tall fra enkeltinstitusjoner viser for øvrig at kjønn har liten betydning for graden av frafall.

Det er gjort en betydelig innsats ved mange universiteter og høyskoler for å redusere frafall og bedre gjennomføringen i de humanistiske fagene. Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo har f.eks. kombinert organisatoriske grep med sosiale tiltak, nettverkssamarbeid med andre institusjoner og tett oppfølging av hver student. Likevel er det mange som slutter.

For å få et bedre grunnlag for eventuelle tiltak ut over dem som allerede er iverksatt av institusjonene, vil Kunnskapsdepartementet i samarbeid med universitetene og høyskolene ta initiativ til å kartlegge hva som er det reelle frafallet innenfor humaniorastudier på bachelornivå, og hva som kan forklares med registreringsproblemer.

Doktorgradsnivå

Historisk har humanister og samfunnsvitere hatt lavere gjennomføringsgrad også på doktorgradsnivå, men forskjellene mellom fagområdene har blitt mindre de senere årene. Frafallet i humaniora er imidlertid fortsatt betydelig: Én av tre kandidater gir opp i disse fagene landet sett under ett. Kandidater i humanistiske fag og samfunnsfag er i gjennomsnitt ca. 40 år når de tar doktorgraden, mot ca. 33 år i matematikk, naturvitenskap og teknologi.

Det kan være gode grunner til frafall. Noen studenter kan få attraktive jobbtilbud andre steder underveis, og samfunnets investering gir likevel resultater. Andre kan mistrives eller av andre grunner finne ut at en doktorgradsutdanning ikke er riktig for dem.

Det kan også være gode grunner til en sen disputas. Fødselspermisjoner kan f.eks. være en slik grunn. Det er også verd å merke seg at forskjellene i disputasalder mellom fagområdene ikke primært skyldes at humanistene (og samfunnsviterne) bruker lengre tid, men at de er eldre når de begynner arbeidet. Doktorgradsstipendiater i matematikk, naturvitenskap og teknologi er betydelig yngre (28–29 år i gjennomsnitt) når de begynner i stipendiatstillingen enn stipendiatene i humaniora, samfunnsvitenskap og medisin og helse (ca. 33–34 år). Vi vet ikke nøyaktig hvorfor det er slik, og problemstillingen kan være verd å undersøke nærmere. Forskere som har fulgt doktorgradsutdanningen i Norge tett i mange år, peker imidlertid på noen mulige grunner. En del humanister bruker antagelig lengre tid på grunnutdanningen, ettersom dette er fag med en betydelig selvstendighetskultur. I humaniora er det også slik at mange doktorgradsstillinger er internt finansiert av universitetene selv, med svært høy grad av konkurranse blant de flinkeste studentene. En tredje faktor kan være at i en del humanistiske fag blir ikke kunnskap utdatert på samme måte som i f.eks. teknologi, slik at det er mulig å følge med på utviklingen og jobbe seg inn igjen faglig og dermed ta en doktorgrad etter å ha vært noen år ute i arbeidslivet. Dette kan tenkes å være vanskeligere i teknologi hvis man ikke har hatt en spesielt forskningsrelevant jobb.18

Til tross for mulige legitime grunner må høyt frafall og sen disputas karakteriseres som uheldig både for den enkelte og for samfunnet. Stipendiater som disputerer sent, kan oppleve overgangen til arbeidslivet utenfor akademia som vanskeligere. Fra et samfunnsperspektiv koster en doktorgradsstilling i snitt mellom tre og fem millioner kroner. Stort frafall betyr et betydelig tap av forskning, og samfunnet vil tjene på tidligere disputaser ved at kunnskap og kompetanse kommer tidligere i bruk. Med hensyn til norske humanisters relativt beskjedne suksess på en internasjonal konkurransearena som det europeiske forskningsrådet (ERC, se nærmere omtale i kapittel 3.7.1), er det også verd å merke seg at de fleste som lykkes i ERC, har tatt sin ph.d. vesentlig tidligere enn det som er vanlig i Norge, spesielt innenfor humaniora og samfunnsvitenskap.

Problemene over er erkjent på institusjonene, og universitetene har iverksatt tiltak for å få bukt med dem. Ved Universitetet i Oslo har det vært arbeidet systematisk med en kultur- og tradisjonsforandring når det gjelder synet på hvor omfattende en doktoravhandling skal være. De omorganiserte doktorgradsutdanningen i 2013, med mål om å bedre kvaliteten og øke relevansen for kandidatene. De har også arbeidet med å bedre veiledningskulturen og styrke skrivetreningen. Veilederne får belønning for å få kandidatene fortere gjennom, og kandidatene belønnes ved at de får et helt eller et halvt års ansettelse med en del undervisning dersom de leverer avhandlingen i tide (såkalt gjennomføringsstipend). NTNU har rettet mye oppmerksomhet mot veilederrollen og sikret tettere oppfølging ved å oppnevne to veiledere. Behov for veilederbytte eller for ekstra oppfølging i perioder har også blitt vektlagt. Også ved Universitetet i Tromsø har de innført evalueringer og gitt tilbud om flere veiledere og tettere oppfølging. Kandidatene skal ikke sitte alene og skrive på lange avhandlinger av den gamle «kronen på livsverket»-typen, men inngå i faglige fellesskap der doktorgraden betraktes som begynnelsen på en videre karriere. Universitetet i Bergen har i en årrekke arbeidet målrettet med tettere oppfølging av kandidatene. Alle instituttene har fra 2007 hatt både en faglig og en administrativt ansatt med spesielt ansvar for å følge opp doktorgradsstudentene. En årlig fremdriftsrapport har vært obligatorisk i flere år og ligger til grunn for jevnlige medarbeidersamtaler.

3.5 Tilbud til de mest talentfulle og motiverte studentene

Karakterkravene for å komme inn på humanistiske studier har tradisjonelt vært lavere enn kravene for å komme inn på medisin, visse sivilingeniør- og økonomlinjer, jus osv. Humanistiske disipliner har ikke det samme omdømmet når det gjelder læringstrykk og vanskelighetsgrad som enkelte andre fag, til tross for at noen studier, som f.eks. fremmedspråk, er meget arbeidskrevende. Det betyr ikke at det ikke tas opp studenter med toppkarakterer i humaniora eller at det ikke finnes fremragende studenter, men manglende omdømme kan likevel være uheldig dersom elever som går ut med toppkarakterer fra videregående opplæring, velger bort humanistiske disipliner fordi de helst vil studere sammen med andre flinke studenter på linjer og fag de har hørt om som krevende, og dermed stimulerende, der det stilles høye forventninger og uttrykkes tydelige ambisjoner på studentenes vegne.

Flere institusjoner har i innspill til meldingen ønsket mulighet for skjerpede karakterkrav og anledning til å bruke motivasjonsbrev og intervju i bacheloropptaket. Noen har også bedt Kunnskapsdepartementet utrede behovet for å kreve spesiell studiekompetanse på andre fagområder enn i realfag og pekt på forsterkede mastertilbud som en mulig vei å gå for å utvikle profilerte, krevende studieprogrammer med høye opptakskrav, kombinert med få studieplasser og stor grad av én-til-én oppfølging av studentene.

Det er et mål at alle studenter får anledning til å ta ut mer av sitt potensial, ikke bare de som ønsker seg videre til en forskerkarriere. Differensierte studieløp kan sikre at studentene får utfordringer som ligger nærmere kapasiteten til den enkelte. Én måte kan være å utvikle talentprogrammer (såkalte honours programmes) hvor de flinkeste studentene søker opptak.

I likhet med andre kvalitetsfremmende virkemidler, som sentre for fremragende utdanning (SFU), kan egne talentprogrammer eller lignende også bidra til en generell kvalitetsheving for de øvrige studentene. Det vil sannsynligvis være attraktivt å undervise ved disse programmene. Dette kan tiltrekke fremragende fagfolk og gjesteforelesere til fagmiljøene, noe som også vil komme andre studenter til gode.

I Meld. St. 16 (2016–2017) gjorde regjeringen det også kjent at den vil fremme forslag om endring i lov om universiteter og høyskoler slik at institusjonene selv kan sette strengere opptakskrav enn dem som gjelder nasjonalt. Slike krav må de i så fall fastsette i egne forskrifter. Regjeringen forventer at universitetene og høyskolene gjør grundige vurderinger, også i samråd med hverandre, før de eventuelt fastsetter slike opptakskrav.

Ved at institusjonene får mulighet til selv å fastsette strengere opptakskrav, vil de kunne få et riktigere rekrutteringsgrunnlag til de ulike utdanningene og mer motiverte studenter. Samtidig vil slike krav gi tydelige signaler om de faglige forutsetningene som studentene må ha for å kunne klare studiet. Det kan bidra til at flere kommende studenter på et tidligere tidspunkt tenker gjennom hva de vil studere, og hvilket faglig grunnlag som kreves for studiet. Ved at studentene har større faglige forutsetninger for studiet, ligger det også bedre til rette for at flere fullfører på normert tid.

En annen mulighet er å vurdere forskerlinjer i humaniora. I dag finnes det forskerlinjer på medisin- og veterinærstudiene, og regjeringen har åpnet for slike linjer i flere fag der institusjonene selv finner det hensiktsmessig. Gjennom forskerlinjer får studentene mer erfaring med forskning og vitenskapelige metoder. Forskerlinjer er også et virkemiddel som kan bidra til å få ned gjennomføringstid og gjennomsnittsalder ved disputas.

Forskningsrådet har satt i gang et prosjekt sammen med de fem universitetene som har forskerlinjer i dag, for å se på mulighetene for å lage lignende ordninger i andre fag. Regjeringen er positiv til dette.

Metodene som er tatt i bruk i resten av utdanningssystemet for å gi et mer differensiert tilbud, må også gjelde i høyere utdanning. Regjeringen vil stimulere til utvikling av tilbud rettet mot de mest talentfulle og motiverte studentene, herunder en bredere bruk av talentprogrammer, forskerlinjer, e.l. hvor institusjonene selv finner det hensiktsmessig.

3.6 Koordinering av fagtilbudet og sikring av utsatte fag

3.6.1 Dagens situasjon

Universitetene og høyskolene i Norge har stor grad av selvstendighet, og det er styret ved institusjonene som bestemmer hvilke fag de vil tilby og hvordan fagene dimensjoneres. På noen få, samfunnskritiske områder fastsetter likevel Kunnskapsdepartementet krav til hvor mange som skal utdannes, hovedsakelig innenfor helse- og lærerutdanninger.

Søkningen til ulike utdanninger varierer over tid. Det er en utfordring for institusjonene, som må tilpasse tilbudet og kanskje omdisponere ressurser. Resultatet kan bli at fag med svak rekruttering kan bli nedprioritert eller i siste instans lagt ned ved flere studiesteder samtidig og i teorien forsvinne helt fra det norske utdanningskartet.

Nasjonal eller nordisk koordinering av fag kan være en løsning for å bidra til nødvendig kvalitet, kunnskapsberedskap og kompetanse i hele landet og for å lykkes med nødvendig omstilling generelt på de høyere lærestedene. Dette gjelder ikke bare humaniora, men de humanistiske fakultetene utmerker seg ved å ha spesielt mange små fag. F.eks. finnes ca. 20 språkfag i Norge bare ved Universitetet i Oslo.

Midler for å støtte opp under prosesser for bedre samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) har vært bevilget i flere omganger og på flere nivåer, mens resultatene, kanskje spesielt når det gjelder aktiv og planlagt arbeidsdeling, har vært relativt beskjedne. I en rapport utarbeidet for Nasjonalt fakultetsmøte for humanistiske fag er det uttrykt slik:19

basert på erfaringene med SAK-prosjekter må arbeidet framover organiseres på en annen måte – med klarere forpliktelser, større tilknytning til administrasjon og en sterkere strategisk forankring ved institusjonene.20

Strukturreformen og sammenslåingsprosessene som nettopp er gjennomført i høyere utdanning, legger forholdene bedre til rette enn før for å få til arbeidsdeling og konsentrasjon. Reformen svarer imidlertid ikke på hvordan vi skal sikre Norge et tilbud i små og utsatte fag i humaniora. Dette er fag med få studenter og få faglig ansatte. Det er ikke gitt at få personer nødvendigvis innebærer kvalitetsutfordringer eller sårbarhet i fagmiljøene. I noen tilfeller kan fagene være riktig dimensjonert når det gjelder studenttall, med en tilpasset stab som inngår i relevante faglige samarbeidsrelasjoner. Noen fag kan likevel være utsatte på grunn av rekrutteringsutfordringer eller andre forhold. Bildet kompliseres av at noen små og utsatte fag kan være nødvendige for forskningen i andre fag (f.eks. klassiske språk), eller nødvendige i f.eks. kulturforvaltningen.

Tilhørighet til et fagmiljø av en viss størrelse (som kan bestå av ansatte fra flere disipliner) vil normalt være en fordel for både studie- og forskningskvaliteten. I tildelingsbrevet til universiteter og høyskoler for 2014 indikerte Kunnskapsdepartementet en anbefalt minstegrense på 20 studenter for å sikre at forutsetningene for et godt læringsmiljø er til stede. Anbefalingen gjaldt generelt for alle fagområder. Styret ved hver institusjon treffer endelig beslutning om dimensjoneringen.

Det finnes en rekke eksempler på samarbeid om humanistiske fag. UiO og NTNU har inngått en intensjonsavtale på rektornivå og er i ferd med å utrede flere bilaterale studieprogrammer. NTNU samarbeider også med UIB om å tilby tysk og fransk og med UiT–Norges arktiske universitet om spansk. På nordisk nivå samarbeider NTNU med universitetene i København, Stockholm og Tampere om en mastergrad i dansevitenskap, og en nordisk master i logopedi er under utredning. Nordisk ministerråd har et eget program for «Nordic Masters».

3.6.2 Samfunnets behov

Hvem bestemmer at et utsatt fag er viktig nok til å opprettholde, og på hvilket grunnlag? I noen tilfeller følger behovet for kompetanse av lov og forskrift. For eksempel er alle kommuner pålagt å tilby enten fransk, russisk, spansk eller tysk som valgfag i ungdomsskolen; altså må det utdannes lærere. Kompetanseforskriften for lærere presiserer nærmere hvilken kompetanse som kreves for å undervise i de ulike fagene på forskjellige klassetrinn.

Et annet eksempel på behov som følger av lov, er kunnskap om stedsnavn. Stedsnavn forteller om tidligere tiders liv og virke og er sikret vern gjennom lov om stadnamn. Forvaltning av loven, som også har direkte betydning for eiendomsregistrering og vedlikehold av kartdata, er avhengig av spesialisert språkvitenskapelig kompetanse. Å finne denne kompetansen har blitt en utfordring da det utdannes få mastergradskandidater innenfor navnefag og tilgrensende områder. Norge har forpliktelser på dette området etter UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven.

I andre tilfeller er behovet artikulert av ulike samfunnsaktører. NHO har for eksempel vært klare på nødvendigheten av tyskkunnskaper i næringslivet. Utenrikstjenesten trenger medarbeidere som behersker mange ulike språk. Bedriftene i Finnmark trenger kunnskaper i russisk.

En tredje type begrunnelse er knyttet til Norge som kulturnasjon. I boken Confronting the Classics skriver Mary Beard, professor i klassiske språk ved universitetet i Cambridge:

Det viktige er at noen bør ha lest Vergil og Dante. Sagt på en annen måte: De klassiske språkenes stilling kan ikke bedømmes ut fra nøyaktig hvor mange unge mennesker som har lært latin og gresk på skolen eller universitetet. Den måles bedre ved å spørre hvor mange som mener at det bør være mennesker i verden som kan latin og gresk, hvor mange som synes at det representerer en ekspertise som er verdt å ta alvorlig – og i siste instans å betale for.21

Det er nokså opplagt at også Norge bør ha kompetanse – og dermed minst ett universitet med studietilbud og tilhørende forskningsmiljø – i latin og gresk, også fordi de som nevnt er redskapsfag i andre utdanninger. Men hva med f.eks. sanskrit eller gammelegyptisk, aztekisk arkitektur eller urfolksreligioner i Amazonas? Mens Norges forskningsråd har mekanismer og møteplasser for å diskutere forskningsprioriteringer, finnes det ikke noe tilsvarende forum når det gjelder utdanning.

3.6.3 Mulige mekanismer for koordinering og arbeidsdeling

Som nevnt ovenfor er oppfatningen i sektoren at tildeling av SAK-midler i begrenset grad har ført til varig arbeidsdeling innenfor humaniorafagene. For å få til det er det nødvendig med klarere forpliktelser på institusjonsnivå, noe også universitetene selv har påpekt. De peker på de nye utviklingsavtalene som en mulighet for Kunnskapsdepartementet til å sikre at institusjonene gir visse tilbud. Avtalene forhandles enkeltvis med hver institusjon, og institusjonen og departementet må være enige om hva som skal stå der. Universitetet eller høyskolen kan altså ikke pålegges å gi bestemte tilbud, men departementet kan se behov på tvers og komme med forslag. De nasjonale fakultetsmøtene kan ha en varslingsfunksjon og komme med anbefalinger om fag som bør opprettholdes, men siden de er konsensusorganer kan de vanskelig ha en rolle når det gjelder prioritering eller fordeling av studietilbud mellom institusjoner.

I forbindelse med innføringen av utviklingsavtaler har departementet hatt møter med ledelsen ved de første pilotinstitusjonene. Et helhetlig opplegg for videre innføring av avtalene vil bli presentert i budsjettproposisjonen for 2018. Det vil inkludere møter på rektornivå for å drøfte blant annet utviklingen og bruken av avtalene. Et slikt møte ville kunne være et forum for dialog mellom politisk ledelse og ledelsen ved universiteter og høyskoler, der de kan føre en strategisk diskusjon om utviklingen i sektoren. Utsatte fag kan være et punkt på dagsordenen i den grad det er behov for det. Departementet tar sikte på å gjennomføre et møte med institusjonene spesielt om oppfølging av denne meldingen høsten 2017.

I tillegg til å legge det inn i utviklingsavtalen for bestemte institusjoner, kan nasjonalt ansvar for å gi studietilbud på et visst fagområde lyses ut for en begrenset periode. En slik ordning finnes i Danmark, jf. boks 3.3. Den nasjonale konkurransearenaen for utdanning som ble lansert i Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning kan eventuelt benyttes som mekanisme for utlysningene. Regjeringen vil fortsette arbeidet for å finne løsninger på hvordan vi best kan sikre at små og utsatte fag ikke forsvinner.

Nasjonalt fakultetsmøte for humanistiske fag har tatt til orde for en støtteordning for frivillige samarbeidsopplegg for å sikre små og utsatte fag. I prinsippet bør slike samarbeidstiltak kunne finansieres innenfor eksisterende rammer og programmer, men Kunnskapsdepartementet vil vurdere spørsmålet nærmere i forbindelse med aktuelle utviklingsavtaler. Fakultetsmøtet foreslår i tillegg å etablere nasjonale studieprogrammer etter mønster av nasjonale forskerskoler, selv om dette fordrer et mer omfattende og integrert samarbeid om hele studieprogrammet. Møtet peker på at det kan tenkes ulike modeller (fellesgrad med et felles vitnemål, samarbeidsgrad med delt vitnemål ol.). Forslaget må eventuelt konkretiseres nærmere.

Et tredje forslag som har vært fremmet, er at en institusjon kan (med)finansiere en stilling hos en annen mot at den som tilsettes, også underviser hos dem. På den måten kan en ivareta både ønsket om et sterkere, samlet fagmiljø og muligheten til å gi undervisning i faget på mer enn ett sted. Institusjonene står fritt til å avtale slike ordninger seg imellom, men de kan eventuelt også tas inn i og støttes gjennom utviklingsavtalene.

3.6.4 Koordinering på nordisk nivå

Under norsk formannskap tok Nordisk ministerråd i 2012 initiativ til en prosess med sikte på økt nordisk samarbeid om utsatte fagområder. Et møte i februar 2014 med HF-dekanene fra universitetene i de fem hovedstedene ble oppsummert med at spørsmål knyttet til SAK innenfor små fag allerede var godt gjennomdiskutert på nasjonalt nivå. Det ble derfor lyst ut midler til å «kortlægge eksisterende udsatte fagområder og undersøge mulighederne for øget samarbejde, arbejdsdeling eller koncentration (SAK) inden for de akademiske humanistiske uddannelser i de nordiske lande.» Konsulentfirmaet Damvad fikk oppdraget.

Den resulterende rapporten konkluderer med at SAK-samarbeid på nordisk nivå har betydelig potensial, men at det eksisterer en rekke barrierer i form av formelle hindringer, kostnader og ikke minst manglende vilje fra institusjoner med stor grad av autonomi som opplever at de er i en konkurransesituasjon og ønsker å beholde tilbudene selv. Eller med rapportens egne ord: «De nævnte barrierer og modviljen fra institusjonernes side står i vejen for styrkelse af de udsatte fag gennem SAK-samarbejder, der kan være med til at sikre fagenes overlevelse.» Rapporten lar det stå åpent om disse hindringene kan overvinnes, men kommer med en rekke anbefalinger.

Institusjonene anbefales å satse på samarbeid om enkeltkurs og fellesgradsprogrammer, samt samarbeid om språkfag i landet der språket snakkes, f.eks. Kina. Betydningen av at ledelsen involveres, blir understreket. Utdanningsmyndighetene anbefales å gjennomgå og samordne lov- og regelverk, herunder akkrediteringskrav, og innføre insitamenter for å legge til rette for samarbeid. Nordisk ministerråd anbefales å stille til rådighet mobilitetsmidler og støtte utvikling av digitale samarbeidsløsninger, samt gi finansiering ikke bare til utvikling av felles mastergradsprogrammer som hittil, men også til drift av programmene. Endelig bør det utarbeides retningslinjer på nordisk nivå for systematisering av student- og økonomidata for å gjøre disse mer kompatible.

Norge har for tiden formannskapet i Nordisk ministerråd og vil vurdere hvordan rapporten kan følges opp. Skal en lykkes med koordineringstiltak på nordisk nivå, krever det vilje fra institusjonene.

3.7 Kvalitet slik den vurderes av andre forskere

3.7.1 Innledning

Økt kvalitet i norsk forskning og utvikling av verdensledende forskningsmiljøer er sentrale forskningspolitiske mål. Informasjon om situasjonen i Norge kan vi få ved å undersøke hvordan norske forskere lykkes på internasjonale konkurransearenaer, og hvordan andre forskere bedømmer graden av originalitet og soliditet i forbindelse med fagevalueringene som Forskningsrådet forestår med jevne mellomrom. På bakgrunn av kunnskap herfra kan det foretas justeringer av forskningsfinansiering og virkemidler med mål om å stimulere stadig bedre til kvalitetsheving av norsk forskning.

3.7.2 Humaniora i Det europeiske forskningsrådet (ERC)

Det europeiske forskningsrådet European Research Council (ERC) ble etablert i 2007 og har raskt vunnet anerkjennelse som en verdensledende konkurransearena for fremragende forskning. ERC inngår som en sentral del av Horisont 2020s eksellens-pilar, med rundt 17 prosent av det totale budsjettet i programmet. ERC lyser ut stipender sortert på tre domener (Physical and Engineering Sciences (PE), Life Sciences (LS) og Social Sciences and Humanities (SH) og for forskere på tre karrierenivåer: Starting Grants for forskere 2–7 år etter avlagt doktorgrad, Consolidator Grants for forskere 7–12 år etter avlagt doktorgrad og Advanced Grants for seniorforskere. Forskere som har fått et ERC-stipend, kan også søke om et Proof of Concept-stipend for å utforske innovasjonspotensialet i et prosjekt videre dersom det skulle være aktuelt.

Hvordan norske forskere lykkes i ERC gir oss verdifull informasjon om hvordan internasjonale fagfeller vurderer kvaliteten på norsk forskning. Generelt har de relativt lav suksessrate når det gjelder deltakelse i søknader og innstilte prosjekter, og lavere enn land det er rimelig å sammenligne med. Ser vi på det samfunnsvitenskapelige og humanistiske domenet samlet sett, har 20 norske forskere vunnet frem med søknader til et av de seks SH-panelene siden ERC ble etablert.22 Blant disse finner vi fem forskere med en humanistisk profil (to filosofer, en historiker, en arkeolog og en religionsviter/filolog).

For å sammenligne med andre land kan vi se på søkning til, og suksess i, to av panelene med relativt tydelig humanistisk profil: SH 5 Cultures and Cultural Production og SH 6 The Study of the Human Past. Disse to panelene har mottatt omtrent samme andel av de norske ERC-søknadene som humanioras andel utgjør i den norske FoU-statistikken. Med 63 søknader og tre stipender har Norge lavere suksessrate i disse panelene enn i ERC samlet sett, der suksessraten allerede er lav.

Det rettes nå betydelig innsats mot å bedre denne situasjonen, både gjennom Norges forskningsråd og på institusjonene. Forskningsrådet spiller en viktig rolle i mobiliseringen av norske søkere til ERC. Denne rollen ivaretas gjennom ordningen med spesielle ressurspersoner, såkalte nasjonale kontaktpunkter (National Contact Points, NCP). Dessuten har Forskningsrådet en rekke støttemekanismer som bidrar til å gjøre veien til en vellykket søknad enklere, slik som prosjektetableringsstøtte (PES), tiltak for økt deltakelse av forskningsinstitutter i EUs forsknings- og innovasjonsprogram (STIM EU) og støtte for å videreutvikle ERC-søknader som har fått god vurdering uten å ha nådd helt opp.

Forskningsrådets tidligere analyser har vist at særlig forskermobilitet og selvstendighet har vært viktige forbedringspunkter for norske ERC-søkere. Dette var noe av bakgrunnen for å innføre mobilitetsstipender (to år ute, ett år hjemme) og Unge forskertalenter (to til åtte år etter godkjent doktorgrad, prosjektleder yngre enn 40) som støtteformer på den store, åpne konkurransearenaen Fri prosjektstøtte (FRIPRO) i Forskningsrådet. Deltakelse i Horisont 2020s mobilitetsordning Marie Skłodowska Curie Actions ses på samme måte som en kvalifisering og styrking av underskogen av potensielle ERC-søkere. Forskningsrådet vil fortsette å legge til rette for at utenlandsopphold inngår i norske forskeres karriereplanlegging og har nylig lansert en offensiv politikk for forskerrekruttering der utgående mobilitet står sentralt.

Selv om forskere kan vise til mobilitet og solide internasjonale nettverk, er det avgjørende at selve prosjektideen holder høy kvalitet. Tilbakemeldingene til norske søkere viser at det er rom for større faglig dristighet og mer visjonære prosjektideer. ERC opererer med en totrinns søknadsprosess, og søkere fra Norge ser ut til å lykkes noe dårligere enn det europeiske gjennomsnittet i andre evalueringsrunde. Det betyr at det er gevinster å hente gjennom å forbedre de fullstendige prosjektbeskrivelsene som vurderes i andre runde, og gjennom å forbedre intervjuprestasjonene til de unge søkerne, som har intervju som en del av søknadsprosessen. Forskningsrådet har siden de første ERC-utlysningene bistått institusjonene med å gi kandidatene intervjutrening. Samtidig er Fri prosjektstøtte (FRIPRO) utviklet og tilpasset i retning av større sammenfall med ERC-ordningen, for eksempel ved at det er innført intervjuer ved søknad fra unge forskertalenter, og ved tilnærmet identiske kriterier for den nye støtteformen FRIPRO Toppforsk som for ERC Advanced Grant. Slik kan FRIPRO, i tillegg til sine andre funksjoner, også være en kvalifiserings- og treningsarena for ERC. En slik tilpasning vil være arbeidsbesparende for forskere som får svært gode vurderinger på den nasjonale konkurransearenaen og som har ambisjoner om å søke ERC.

Den viktigste jobben med å identifisere forskertalenter, tilrettelegge for en god karriereutvikling og stimulere til gode ERC-søknader gjøres ved institusjonene, og de fleste er nå i gang med forskjellige typer målrettet støtte. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har siden 2010 hatt på plass et solid støtteapparat som gir opplæring og guider potensielle søkere hele veien fra idé til fullført søknadsprosess. Ved Universitetet i Bergen starter tilretteleggingen når en potensiell søker er identifisert og vedkommende kobles med en forskningsrådgiver fra fakultetet og forskningsavdelingen i sentraladministrasjonen. Videre tilbyr UiB også stipendiatstillinger som tilleggsfinansiering for søkere som får tilslag. Ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet er det opprettet et ERC-mentorprogram som består av generell informasjonsvirksomhet om ERC-ordningen og individuell oppfølging av søkerne. Ved Universitetet i Oslo er det i Humanistisk fakultets årsplan 2016–18 vedtatt en storstilt EU-satsing med mål om å doble EU-inntjeningen. For å få til dette brukes sterkere insentiver for å søke om midler fra EU, flere av de ansatte må bygge CV-en sin i tråd med krav som stilles av ERC, mens fakultetet vil sikre nødvendig administrativ kapasitet og kompetanse. Det største tiltaket er karriereløpsprogrammet for unge, lovende forskere. Første gruppe av deltakere er tatt opp, med oppstart i september 2016.

Selv om de humanistiske fagmiljøene i Norge har hatt relativt lav uttelling i ERC til nå, har det vært en positiv trend med flere søknader de siste årene og en langt mer målrettet satsing på talenter ved institusjonene. Det gir grunn til å forvente bedre uttelling i årene som kommer.

3.7.3 Forskningsrådets humanioraevaluering

Fagevalueringer foretas jevnlig for å gi informasjon om hvordan andre forskere bedømmer graden av originalitet og soliditet, og dermed kvaliteten, i norsk forskning. Etter at Norges forskningsråd satte i gang med nasjonale evalueringer for snart 20 år siden, er en rekke fag blitt evaluert. Mandatene for evalueringene har dreid seg om å identifisere områder der norske forskere står sterkt internasjonalt, og områder der de står svakere. Evalueringene har pekt på sammenfallende problemer på tvers av fag og institusjoner: lav mobilitet og stor grad av egenrekruttering, for svak integrering av doktorgradsstudentene i fagmiljøene, fragmentering nasjonalt og for svakt fagstrategisk lederskap. Anbefalinger som går igjen har vært økt mobilitet, mer internasjonalisering, sterkere faglig konsentrasjon, tydeligere fagstrategisk arbeid på institusjonene og sterkere akademisk lederskap.

Norges forskningsråd er nå i ferd med å evaluere humaniora i Norge på nytt. Resultater fra evalueringen vil foreligge i juni 2017. Forskningsrådet prøver ut en ny form for fagevaluering i og med humanioraevalueringen. Istedenfor å evaluere disiplinene hver for seg slik de har gjort før (nordisk, historie, filosofi osv.), har de slått sammen hele humaniora og fordelt fagene på åtte paneler (religion, estetiske fag, kulturvitenskap og historiske fag osv.). Evalueringen omfatter også mer enn tidligere. Det er ikke bare omfang og kvalitet på forskningen som skal vurderes, men også samspillet mellom forskning og utdanning og de humanistiske forskernes samfunnsbidrag. Institusjonene er bedt om å melde inn eksempler der de beskriver den samfunnsinnflytelsen humanistisk forskning fra forskjellige disipliner har hatt, og peker konkret på hvilke forskningsarbeider innflytelsen stammer fra.

Når det gjelder forskningskvaliteten, skal panelenes vurderinger bygge dels på bibliometriske og andre typer kvantitative data, dels på egenevaluering fra institusjonene, og dels på eksterne ekspertvurderinger av innsendte vitenskapelige arbeider.

Deler av evalueringsdesignet har vært omdiskudert. For å finne de feltene der Norge kan bli verdensledende, har Forskningsrådet bedt institusjonene om å melde inn forskergrupper «som er internasjonalt ledende, eller kan ha potensial til å bli det.» Så vil eksperter lese gjennom ett innsendt arbeid per forsker i disse gruppene, hvoretter gruppene vil få karakterer fra «excellent» (mye forskning i den internasjonale forskningsfronten) til «weak» (forskning av utilstrekkelig kvalitet og lite internasjonal publisering). Malen for forskergruppenes rapporter omfatter blant annet deres etablering og utvikling, mål, publiseringsstrategi, eksternt samarbeid og støtte fra moderinstitusjonen til infrastruktur og eksperimenter.23 Diskusjonen har bl.a. dreid seg om bruken av forskergruppetilhørighet som utvalgskriterium for hvilke arbeider som skal sendes inn til fagfellevurdering, fordi de fleste humanister ikke forsker i grupper av den typen malen forutsetter, selv om mange er tilknyttet løsere organiserte faggrupper/fagmiljøer og uttrykker stor tilfredshet med det. Kunnskapsdepartementet forventer at evalueringen vil bli nøye diskutert mellom Forskningsrådet og relevante fagorganer når den foreligger.

Resultatene av fagevalueringen av humaniora kommer mest sannsynlig ikke før etter at Stortinget har behandlet denne meldingen. Det er de evaluerte institusjonene og fagmiljøene i samarbeid med Norges forskningsråd som skal følge opp evalueringen. Det er de som skal videreutvikle humaniora i Norge på best mulig måte. Denne meldingen og Stortingets behandling av den vil gi retning til arbeidet.

3.7.4 Etterslep eller egenart?

Som nevnt over har Forskningsrådets fagevalueringer pekt på noen problemer som går igjen i mange fag. Norsk forskning befinner seg ikke i forskningsfronten i tilstrekkelig grad, den er ikke tilstrekkelig organisert etter forbilde av de beste internasjonale universitetene og den blir ikke tilstrekkelig oppdatert gjennom internasjonal forskermobilitet og konkurranse. Med Fredrik Thue kan vi si at mange av de senere årenes forskningspolitiske tiltak har hatt som forutsetning at norsk forsknings problem er dens etterslep.24 For de humanistiske fagene kan det stilles spørsmål om de ikke henger ytterligere etter de andre delene av forskningssystemet, som medisin, naturvitenskapene eller deler av samfunnsvitenskapene. Men Thue peker også på at forsøk på å overføre modeller fra én institusjonell og samfunnsmessig kontekst til en annen (i denne sammenhengen særlig fra USA til Norge) sjelden gir det resultatet man hadde sett for seg, og at suksessoppskrifter fra én gren av forskningen ikke nødvendigvis lar seg overføre til en annen. Han anfører at det kan være en svakhet at strategien for internasjonalisering og flere topper i norsk forskning primært ble utviklet med referanse til naturvitenskapene, og deretter er forsøkt anvendt uten tilstrekkelige tilpasninger også på humanistiske fag.

Hvordan forskjellene mellom humanistiske og medisinske, teknologiske eller naturvitenskapelige fag tolkes, kan ha viktige implikasjoner for hvilke virkemidler som vurderes som mest formålstjenlige for å fremme kvaliteten. Skyldes det etterslep eller egenart når humanistene i større grad arbeider individuelt i tilknytning til løsere faggrupper, heller enn i mer formaliserte og sampubliserende forskergrupper? Eller når de i større grad publiserer sine resultater i form av monografier? Skyldes lavere strategisk konsentrasjon av forskningsressurser i humaniora etterslep eller egenart?

Humaniora er en samlebetegnelse på fag som er forskjellige. Svarene vil dermed variere mellom fag. Spørsmålet bringer oss likevel tilbake til et av utgangspunktene for denne meldingen, nemlig hvordan humaniorafagenes nytte skal forstås. Det handler ikke om hvordan et fag kan forandre sin egenart for å gi størst mulig kortsiktig nytte. Spørsmålet er: Gitt et fagområdes egenart, hva er dets relevans for samfunnet og hvordan stimulerer vi kvaliteten best mulig?25 Både diskusjonen om humanioraevalueringens design og funnene når de foreligger kan fungere som et godt utgangspunkt for en mer nyansert tolkning av spørsmålet om hvor problemet eventuelt ligger. Kunnskapsdepartementet tar sikte på å drøfte evalueringen på et møte med institusjonene spesielt om oppfølging av denne meldingen høsten 2017 (jf. kap. 3.6.3).

3.7.5 Holbergprisen

Regjeringens tre forskningspriser, Abelprisen i matematikk, Holbergprisen i humaniora, samfunnsvitenskap, jus og teologi og Kavliprisen i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap deles ut for å anerkjenne fremragende vitenskapelig arbeid og stimulere interessen for grunnleggende, langsiktig forskning i samfunnet.

Abelprisen og Holbergprisen deles ut årlig og forvaltes av henholdsvis Det norske Videnskaps-Akademi og Universitetet i Bergen på vegne av Kunnskapsdepartementet. Kavliprisen deles ut annethvert år og er et samarbeid mellom Det Norske Videnskaps-Akademi, Kunnskapsdepartementet og The Kavli Foundation.

Hovedformålet med Holbergprisen er å anerkjenne banebrytende vitenskapelig arbeid innenfor humanistiske, samfunnsvitenskapelige, juridiske og teologiske fag. Arbeidet kan enten være innenfor et enkelt fag eller av tverrfaglig karakter. Prisen skal også bidra til å heve fagenes status i samfunnet og stimulere barn og unge til å bli interessert i dem. Prisvinneren skal på avgjørende måte ha påvirket internasjonal forskning på området, for eksempel ved utvikling av ny teori, ny bruk av eksisterende teorier eller ved metodene som benyttes. Holbergprisen ble opprettet av Stortinget i 2003 og utdelt første gang i 2004. Prisvinnerne kunngjøres i mars, og den høytidelige prisutdelingen finner sted i Bergen i juni hvert år.

Nils Klim-prisen ble opprettet som en del av Holbergprisens aktiviteter i 2003. Prisen tildeles årlig en nordisk forsker under 35 år innenfor de samme forskningsfeltene som Holbergprisen. Videre gjennomføres den nasjonale forskningskonkurransen «Holbergprisen i skolen» hvert år. Elever ved landets videregående skoler inviteres til å gjennomføre et forskningsarbeid med hjelp fra etablerte forskere. Begge disse tiltakene bidrar til å stimulere barn og unge til å bli interessert i forskning.

Holbergprisen har i løpet av de årene den har eksistert befestet seg som en prestisjetung internasjonal pris innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, jus og teologi. Universitetet i Bergen arbeider systematisk for å gjøre prisen mer kjent og øke anseelsen internasjonalt.

Abelprisen og Holbergprisen ble opprettet av Stortinget i henholdsvis 2002 og 2003 som likestilte og sammenlignbare priser innenfor ulike fagområder. I 2017 har Abelprisen en ramme på 14,9 mill. kroner, mens Holbergprisens ramme er på 11,9 mill. kroner. Ulikheten skyldes finansielle forhold da prisene ble opprettet. Det er ingen faglig grunn til at de to prisene skal ha ulik ramme, og det er ønskelig at de er sammenlignbare og behandles likt. Regjeringen vil derfor øke rammen for Holbergprisen til samme nivå som for Abelprisen.

3.8 Humaniora i instituttsektoren

Forskningens organisering påvirker resultatene som oppnås. Det kan stilles spørsmål ved om det er tilstrekkelig dynamikk i strukturen for humanistisk forskning i Norge til å ta ut potensialet for faglig nyskaping og gi de humanistiske fagene en bredere kontaktflate mot samfunnet. Humaniora skiller seg fra andre fagområder ved at det meste av forskningen foregår på universitetene og høyskolene. Til forskjell fra samfunnsvitenskap, realfag og teknologi, der forskningsinstitutter og forskning og utvikling i nærings- og samfunnsliv for øvrig bidrar til bedre kanalisering av kunnskapen, må humaniora dermed stimuleres til selv å søke ut mot samfunnet.

Det finnes innslag av humanistisk forskning på alle de fire arenaene under den statlige basisfinansieringsordningen for forskningsinstitutter. Humanister bidrar i en rekke prosjekter ved flere av de samfunnsvitenskapelige instituttene med historiske, etiske, filosofiske, kulturelle, kreative og språklige perspektiver, som oftest innenfor en tverrfaglig ramme. Eksempler er Uni Research Rokkansenteret og Fredsforskningsinstituttet (PRIO). Det finnes også et betydelig humanistisk forskningsmiljø ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), som hører hjemme på miljøarenaen. Eksempler på internasjonalt ledende fagmiljøer er etikk i krig og fred-miljøet ved PRIO og TERRA-miljøet ved Forsvarets forskningsinstitutt, som studerer terrorisme og asymmetriske trusler mot norsk og internasjonal sikkerhet. Flerfaglig forskning med betydelige faghistoriske komponenter har bidratt til originalitet og dermed i sin tur til videre utvikling av de humanistiske fagene som er involvert.

Totalt sett har likevel de humanistiske fagene en marginal posisjon ved de norske forskningsinstituttene. Statistikk fra NIFU viser at det i 2015 ble utført 218 faglige årsverk av humanister innenfor en instituttsektor som til sammen omfattet om lag 6655 faglige årsverk, altså en andel på bare 3,3 prosent.

For mange av forskningsinstituttene utgjør oppdragsinntekter en vesentlig del av omsetningen, og oppdragsandelen regnes som et mål på instituttets relevans. Instituttene er markedsorientert, og den lave andelen humanister kan ses som en indikasjon på manglende etterspørsel etter humanistisk oppdragsforskning i et kommersielt marked. Dette kan igjen ses på som en del av et større bilde, jf. kapittel 8 om humaniora og arbeidslivet.

Noen av forskningsinstituttene har de handlingsrettede programmene i Norges forskningsråd som en stor inntektskilde. Disse programmene er uttrykk for at staten, og dermed samfunnet, ønsker å bidra til kunnskapsutvikling og kapasitetsbygging på områder med markedssvikt. Hvis et forskningsinstitutt har en høy andel inntekter fra slike programmer, regnes det derfor også som et mål på relevans sammen med andelen eksterne oppdrag.

Det er ikke mange av Forskningsrådets handlingsrettede programmer som retter seg inn mot humanistiske tilnærminger. Det kan være et uttrykk for manglende interesse fra forskningsfinansierende departementer, men det kan også skyldes en manglende tradisjon for å se humanistiske fagområder og miljøer som relevante.

Forskningsinstituttenes styrke ligger i kombinasjonen av vitenskapelig kvalitet og samfunnsmessig relevans eller anvendbarhet. Mye av det de driver med er utfordringsdrevet forskning rettet mot samfunnsspørsmål. Slik sett kan et større innslag av humanistisk forskning i instituttsektoren bidra både til faglig utvikling og til å øke samfunnsrelevansen for humaniora, og samtidig utvide kunnskapsbasen for instituttenes virksomhet.

Institutter som har basisfinansiering fra Norges forskningsråd, evalueres nå gruppevis. I den avsluttende oppsummerende evalueringen vil det være naturlig med en samlet vurdering av instituttenes rolle i forsknings- og innovasjonssystemet, med et særlig blikk på den humanistiske forskningens plass i instituttsektoren.

En annen modell for institusjonell organisering av humanistisk forskning finnes i såkalte humaniorasentre som er opprettet ved flere universiteter i utlandet. Senteret TORCH (The Oxford Research Centre in the Humanities) er et eksempel. Det ble opprettet i 2013 og består av en kjernestab på rundt 10 personer, 10–20 «visiting research fellows» og 20 til 30 «early career fellows». Senteret driver en målrettet utadrettet virksomhet, samtidig som det er tilknyttet Universitetet i Oxford. TORCH har blitt et viktig bidrag til faglig fornyelse ved universitetet og har skapt en ny møteplass for tverrfaglig samarbeid, samtidig som kontakten med verden utenfor har blitt bedre og bredere.

3.9 Forventninger og tiltak

Regjeringen forventer:

• at universitetene og høyskolene fortsetter arbeidet med å heve kvaliteten og øke gjennomføringsgraden i de humanistiske studiene, særlig på bachelornivå og ph.d.-nivå

• at institusjonene utvikler en kultur for å gjenkjenne og ivareta talent så tidlig og så godt som mulig

• at institusjonene utvikler forutsigbare karriereveier og tilbyr beslutningsstøtte til kandidatene når de skal velge videre karriere i eller utenfor akademia

• at universitetene og høyskolene vurderer behovet for institusjonelle initiativer som kan styrke anvendbarheten av humanistisk forskning i et kommersielt marked

Regjeringen vil:

• fremme forslag om endring i lov om universiteter og høyskoler slik at institusjonene selv kan fastsette utfyllende spesielle opptakskrav

• stimulere til utvikling av tilbud for de mest talentfulle og motiverte studentene, herunder bruk av talentprogrammer eller forskerlinjer i flere fag

• i samarbeid med universitetene og høyskolene ta initiativ til å kartlegge hva som er det reelle frafallet innenfor humaniorastudier på bachelornivå og hva som kan forklares med registreringsproblemer

• etablere et rektormøte i forbindelse med innføringen av utviklingsavtaler for universitetene og høyskolene

• invitere universitetene og høyskolene til et møte om oppfølgingen av denne meldingen høsten 2017, der dagsorden vil inkludere bl.a. sikring av små og utsatte fag og humanioras forhold til skolen

• utrede hensiktsmessige mekanismer for særfinansiering av utsatte studietilbud og fagområder

• følge opp spørsmålet om koordinering og arbeidsdeling på nordisk nivå under norsk formannskap i Nordisk ministerråd i 2017

• følge opp humanioraevalueringen gjennom dialog med institusjonene

• be Norges forskningsråd om å samarbeide tettere med relevante humanistiske fagorganer om hvordan virkemidler for å stimulere fagintern forskningskvalitet best kan utformes for å samvirke godt med institusjonenes eget kvalitetshevingsarbeid

• øke rammen for Holbergprisen til samme nivå som Abelprisen

• foreta en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet, og av om sektoren er godt tilpasset fremtidige behov, når alle områdene er ferdig evaluert. I vurderingen skal den humanistiske forskningens plass i instituttsektoren ses på spesielt