8 Humanister i arbeidslivet

8.1 Innledning

En av de sterkeste innvirkningene humaniora har på det norske samfunnet, er at kandidatene tar sin kompetanse aktivt i bruk for å løse oppgaver i virksomheter rundt i landet. Gjennom kandidatenes innsats i arbeidslivet blir humaniora en samfunnsformende kraft.

Det er ingen nødvendig motsetning mellom å gi studentene kompetanse de kan bruke i arbeidslivet og idealet om dannelse. Å lytte til arbeidslivets uttrykte behov behøver heller ikke å svekke universiteter og høyskoler som kilder til nytenking. En altfor ensidig eller kortsiktig vektlegging av yrkesrettede kunnskaper og ferdigheter kan riktignok fortrenge den modningsprosessen, de kritiske perspektivene og det nyskapingspotensialet som akademisk utdannelse innebærer. Motsatt finnes det eksempler på at dannelsesidealet kan misbrukes til å nedvurdere de praktiske anvendelsene humanistisk kompetanse kan ha utenfor akademia. Men dette er ytterpunkter. Betraktet fra en balansert synsvinkel er det ikke bare mulig, men også nødvendig, for moderne humanistisk utdanning å forene målene om dannelse og arbeidslivsrelevans.

Det store flertallet av humanister er ansatt i offentlig sektor, og andelen kandidater som arbeider i privat sektor har ikke økt vesentlig siden 1990-tallet. I et næringsliv som preges av globalisering, omstilling og økende kompleksitet, kan tallene tyde på at humanistisk kunnskap og kompetanse representerer en underutnyttet ressurs. Behovet for humanistiske kandidater i næringslivet kan et stykke på vei karakteriseres som et spørsmål om en aktiv eller en passiv tilnærming til kunnskapsbasert verdiskaping. En passiv tilnærming innebærer at man forventer at markedskreftene bidrar til at arbeidskraft med riktig kompetanse vil møte etterspørselen i arbeidsmarkedet. En aktiv tilnærming innebærer at man erkjenner at deler av arbeidsmarkedet ikke alltid er i balanse, blant annet som følge av ufullstendig informasjon og manglende erfaring hos arbeidsgivere om hvilken kompetanse som finnes. I slike situasjoner kan det være hensiktsmessig at myndighetene bidrar til å øke bedriftenes absorpsjonsevne, i dette tilfellet med hensyn til språk-, kultur-, etikkunnskap og lignende.

8.2 Arbeidslivsrelevans i humaniora

Hva betyr arbeidslivsrelevans mer spesifikt innenfor humaniora? Det er store forskjeller mellom fagene. Enkelte fag, som for eksempel arkeologi, har lang tradisjon som profesjonsutdanning. Det finnes også nyere studieprogrammer fra tiden etter Kvalitetsreformen som orienterer seg eksplisitt mot bestemte sektorer eller bransjer i arbeidslivet, for eksempel bachelorprogram i arkiv- og samlingsforvaltning eller PR, kommunikasjon og media. De integrerte lektorprogrammene er et annet eksempel. For slike programmer er arbeidslivsrelevansen åpenbar.

Men mange av studieprogrammene i humaniora er ikke orientert mot en bestemt profesjon eller bransje; de er basert på disiplinfag. Programmene i for eksempel filosofi, litteraturvitenskap og historie henter for det meste lærestoffet, teoriene, metodene og selve innretningen på studiet fra den aktuelle forskningsdisiplinen, uten at anvendelsen er orientert mot bestemte sektorer. I en del tilfeller er forskningsorienteringen så sterk at spørsmålet er blitt reist om disse programmene i realiteten er profesjonsutdanninger for humanioraforskere. Men en slik definisjon er åpenbart ikke fullt ut dekkende når statistikken samtidig viser at en relativt liten andel av kandidatene, også fra disiplinfagene, går til forskning, se tabell 8.1. Det store flertallet får jobb i andre sektorer og bransjer.

Mye av diskusjonen om humanistiske studier dreier seg om karrieremulighetene til disiplinkandidatene som ikke går inn i forskning. Som vi skal se, er situasjonen for denne gruppen ikke tilfredsstillende. Majoriteten av kandidatene får likevel jobber der de selv oppgir å se relevansen av kompetansen de har med seg fra utdanningen.1 Det gir solid empirisk belegg for å hevde at humanistisk kompetanse, også fra fag som ikke sikter direkte mot bestemte yrkesroller, er anvendbar i mange ulike deler av arbeidsmarkedet.

Hva er det som gjør at humanister kan jobbe med for eksempel helseadministrasjon eller i forsikringsbransjen og oppleve at kompetansen fra et studieprogram i medievitenskap eller fransk er til nytte i løsningen av arbeidsoppgavene? Og hva kommer det av at mange av deres arbeidsgivere uttrykker tilfredshet med sine ansatte med humanistisk kompetanse?2 For en stor del ligger svaret i det som ofte omtales som overførbare kunnskaper og ferdigheter (transferable knowledge and skills). Dette begrepet, som har fått mye oppmerksomhet i den internasjonale utdanningspolitiske diskusjonen, handler om noen viktige men ganske enkle innsikter.3 For det første viser forskning at det å sette seg grundig inn i ett fagområde øver opp evnen til å sette seg tilsvarende grundig inn i andre temaer. Gjennom dybdelæring lærer man rett og slett å lære.

For det andre er det gradvis blitt mer tydelig for både enkeltvirksomheter, bransjer og nasjonalstater at i en tid som er preget av mangfold og høy endringstakt, vil det ikke være mulig å forberede seg på fremtiden ved å basere seg utelukkende på spesialiserte yrkesutøvere som har en fast definert kompetanse. Spesialister er viktige, men det er i tillegg et økende behov for arbeidstakere som er bredt orientert, og som kan endre metodene når virkeligheten endrer seg. Da trengs med andre ord kandidater som har en oppøvet evne til å sette seg inn i og håndtere det uforutsette.

Dette er ikke en type kompetanse som humanistene er alene om, men humanister får særlig god trening i en del av de elementene som inngår i begrepet om overførbare kunnskaper. Forskerforbundet har formulert det slik i sitt innspill til stortingsmeldingen: «Humanistisk kompetanse består ikke bare av det faglige innholdet, men er også en metodekompetanse, knyttet til kritisk refleksjon, vitenskapelig tenkemåte, analyse- og fortolkningskunnskap. Utdanningen gir også grunnleggende ferdigheter innen språk og formidling som er verdifulle for samfunns- og arbeidslivet.» Også andre har pekt på at fortolknings- og formidlingskompetanse har en fremtredende plass i humanistenes verktøykasse, og dette er verktøy som kan anvendes i mange sammenhenger.

Også de mer spesialiserte kunnskapene og ferdighetene fra humanistiske fag har stor nytteverdi i arbeidslivet utenfor akademia. Humanistiske fag omhandler ulike sider ved menneskelivet, for eksempel språk, historie, estetikk, etikk, religion og kultur. Det er naturlig nok ikke bare i akademisk forskning at inngående kunnskaper om slike temaer er nyttige.

Et interessant eksempel på et annet anvendelsesområde, som blant annet kom frem på innspillskonferansen til denne stortingsmeldingen, er Forsvaret.4 Representanter fra Forsvaret sier selv at de har behov for humanistisk kompetanse i sine løpende refleksjoner omkring mennesket, organisasjonen og samfunnet i krig og konflikt. Det innebærer blant annet refleksjon om krigens krav sett fra den enkelte deltaker med henblikk på lederens eller soldatens erfaringer og utvikling, eller refleksjon om menneskenaturen i møtet med krigens brutalitet. Annen forsvarsrelevant humanistisk kompetanse er språkkunnskap, kulturkunnskap, evne til etisk refleksjon og militærhistorisk kunnskap som del av profesjonskompetansen. Et bredere perspektiv handler om blant annet gruppetilhørighet og profesjonsidentitet.

I andre sektorer vil vektleggingen være annerledes, men også innenfor for eksempel finans, i statlig forvaltning eller i forlagsbransjen vil det sentrale ved den humanistisk kompetansen ofte være humanistenes evne til å forstå og engasjere seg i det som er blitt kalt «den menneskelige faktoren». Et kjennetegn og fortrinn ved den humanistiske kompetansen er at den gjør det mulig å forstå mennesker som meningsskapende vesener som står i bestemte kulturelle og historiske kontekster.

8.3 Humanister i det norske arbeidslivet 1995–2015

8.3.1 Innledning

Som nevnt i kapittel 3.3 har antall studenter i humaniora gått noe ned i senere år, men ettersom flere går videre til mastergrad, har tallet på masterkandidater økt i mange humanistiske fag. Prosentvis har veksten vært sterkest i kulturutdanninger og religionsutdanninger. Språkfag som norsk/nordisk og engelsk, som tradisjonelt har utdannet mange lærere, har hatt nedgang i antall kandidater. Som vi skal se har kandidatene fra disse fagene hatt et bedre arbeidsmarked enn de fleste andre humanister.

8.3.2 Hovedtrekk ved situasjonen på arbeidsmarkedet

Forskere ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus og NIFU har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet kartlagt situasjonen for humanister i arbeidslivet i perioden 1995–2015.5 De har basert seg på data fra DBH, NIFUs Kandidatundersøkelse og ulike registerdata. Funnene gjelder i hovedsak høyere grads kandidater. Studien finner blant annet at nyutdannede humanister i mindre grad går rett ut i arbeid sammenlignet med andre høyere grads kandidater, noe som delvis kan skyldes at flere humanister fortsetter i høyere utdanning også etter avlagt mastergrad. Men også tre år etter fullført utdanning er andelen som er yrkesaktive, omtrent 10 prosentpoeng lavere blant humanister enn blant personer som har andre typer mastergradsutdanning.

I gjennomsnitt har nyutdannede humanister en arbeidsledighet som er omtrent på linje med andre utdanningsgrupper på mastergradsnivå. Men det er til dels store forskjeller mellom de humanistiske fagene. Kandidater fra norsk/nordisk har en ledighet som er klart lavere enn de fleste andre humanistiske fag, dels fordi mange av dem tar arbeid i skolen, mens kandidater fra litteraturvitenskap, kunsthistorie og arkeologi, kulturfag og filosofi og idéhistorie har høyere risiko for ledighet. Mens arbeidsledighet for mange utdanningsgrupper er et forbigående problem i overgangen mellom studietid og yrkeskarriere, er det i større grad noe som vedvarer blant humanister. Ledigheten blant humanister er høyere enn snittet for andre mastergradsutdannede også tre år etter endt utdanning. Ettersom humanistene ofte er ansatt i offentlig sektor, er de imidlertid mindre berørt av økonomiske konjunkturer enn andre mastergradsutdannede.

Selv om relativt få er rammet av arbeidsledighet, er andre former for mistilpasning i arbeidslivet ganske utbredt. Mange nyutdannede humanister har arbeidsoppgaver som samsvarer dårlig med deres formelle kompetanse. De har også i større grad enn andre mastergradsutdannede ufrivillig deltidsarbeid. De som har studert litteraturvitenskap, kulturfag, filosofi og idéhistorie er de som oftest er mistilpasset og overutdannet.

Kilde: NIFU

Det store flertallet av humanister med mastergrad er ansatt i offentlig sektor. Av disse arbeider mange som lærere i grunnskolen, videregående opplæring og i universitets- og høyskolesektoren. Andelen kandidater som arbeider i privat sektor, har ikke økt vesentlig siden 1990-tallet. Men ettersom antall kandidater har økt, finnes det et høyere antall humanister ansatt i privat sektor enn tidligere. En høy andel av dem som jobber i privat sektor, har arbeidsoppgaver som ikke samsvarer med utdanningsnivået.

Kilde: NIFU

Humanister som gruppe har lavere inntekt enn andre mastergradsutdannede. Dels har dette sammenheng med at færre er i full jobb. De som har studert norsk/nordisk har den høyeste inntekten, mens de som har studert kunsthistorie og arkeologi har den laveste. De som har studert litteraturvitenskap og filosofi og idéhistorie har også betydelig lavere inntekt enn andre humanister. Over tid har lønns- og inntektsutviklingen vært svakere for humanister enn andre høyere grads kandidater. Likevel ser vi at mastergradskandidater i humanistiske fag tjener betydelig mer enn dem som har bachelorgrad på samme fagområde.

Kilde: NIFU

8.3.3 Karriereveier for humanister

De humanistiske kandidatene fordeler seg over et stort antall sektorer, bransjer og nisjer og er å finne i en lang rekke stillingstyper. Delvis skyldes denne variasjonen forskjeller mellom de humanistiske fagene, men også kandidater fra samme program og samme kull kan være spredt over mange ulike felter. Tabell 8.1 viser en oversikt over hvor humanistiske kandidater fra ulike fag har fått jobb i perioden 1995–2015.

I det følgende er det knyttet noen kommentarer til tre hovedkategorier av karrieremuligheter for humanister: læreryrket, forskerkarriere og statsforvaltningen. I tillegg kommer en stor samlekategori med andre karriereveier.

Læreryrket

Fra midten av 1800-tallet og fremover var læreryrket den klart viktigste karriereveien for humanister, og det humanistiske fagfeltets identitet var nært knyttet til lærerskikkelsen langt ut i etterkrigstiden – i spennet fra lektor Tørrdal til gymnaslærer Pedersen. Fremdeles er det en god del av kandidatene fra de humanistiske fakultetene som blir skolelærere, men andelen har sunket betraktelig, fra 70–80 prosent i tiden før ca. 1980 til 20–30 prosent i de siste tiårene.6 Selv om antallet humanister som blir lærere har økt, har den synkende andelen vært medvirkende til at de akademiske fagmiljøene har endret karakter og i stor grad har vendt seg bort fra skolen.

I dag som tidligere er det kandidater fra de vitenskapsfagene som danner utgangspunkt for skolefagene, som i størst grad blir lærere, særlig fra nordisk, men også kandidater fra engelsk, tysk, fransk, historie og religionshistorie.7 I kombinasjon med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) gir en grad med slike fag adjunkt- eller lektorkompetanse og anledning til å undervise fra 5. trinn og opp til videregående skole. Siden 2003 har denne tradisjonelle formen for lærerutdanning vært supplert med integrerte lektorutdanninger. Faglig sett er det rimelig å definere lektorstudenter med overvekt av humanistiske fag som humanister, men organisatorisk er programmene ofte definert som utdanningsvitenskapelige. Rekrutteringen av humanister til skolen har ligget jevnt i ganske mange år, men har vist tegn til en økning i andelen av kandidatene i det aller siste.

SSB har beregnet at det vil være et underskudd av skolelærere fremover.8 Skolen vil derfor ha behov for å rekruttere flere kandidater, også innenfor de humanistiske fagene. Ettersom det er innført kompetansekrav for språkfagene som for andre sentrale fag, er det grunn til å regne med et stort rekrutteringsbehov. Se for øvrig omtale i kapittel 6.2.3.

Forskerkarriere

En annen yrkesmulighet som har vært viktig for humanister, er en forskerkarriere. Samtidig har det lenge vært slik at det akademiske arbeidsmarkedet bare absorberer et mindretall på omkring tjue prosent av kandidatene.9 Det innebærer at konkurransen om forskerstillinger er sterk, og mange bruker lang tid på å kvalifisere seg til faste stillinger. Første skritt er ofte stipendiatstilling for å ta en ph.d.-grad, og allerede her er konkurransen hard. Perioden fra disputas og frem til fast stilling kan også være preget av midlertidighet og usikkerhet.

Beregninger viser at behovet for rekruttering til stillinger i humanistiske fag vil ligge ganske stabilt i de kommende årene.10 Hvis vi antar at kandidatproduksjonen på masternivå fortsetter å stige svakt, eller blir liggende på omtrent samme nivå som i dag, er det sannsynlig at det akademiske arbeidsmarkedet for humanister fortsatt vil være preget av sterk konkurranse. Et tilleggsmoment her er økende internasjonal rekruttering. Undersøkelser viser også at arbeidsmarkedet for humanistiske forskere er preget av lav innenlandsk mobilitet.11

Mulighetene for en humanistisk forskerkarriere har i Norge vært sterkt knyttet til universitetene og høyskolene. Det innebærer at de aktuelle stillingene i realiteten er kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger. Regjeringen har nylig i Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning kommet med føringer om at undervisningsoppgavene skal tillegges større vekt, blant annet i meritteringssystemene som brukes ved ansettelser. Akademiske stillinger har også et formidlingsansvar å ivareta. Som Fredrik W. Thue har påpekt, inngår de humanistiske vitenskapene i et «kulturelt kretsløp» der løpende kontakt med andre samfunnsområder er avgjørende for et livskraftig humaniora.12

I tillegg til universitetene og høyskolene finnes det også humanistiske forskere i arkiver, biblioteker og museer og i instituttsektoren. Sammenlignet med samfunnsviterne og realistene er andelen humanister i instituttsektoren lav, jf. kapittel 3.

Statsforvaltningen

Statsforvaltningen har vært og er en viktig karrierevei for humanister. En mastergradsoppgave fra 2015 analyserer sammensetning av personalet i Kunnskapsdepartementet i perioden 1973–2013 blant annet med hensyn til utdanningsbakgrunn.13 Mens 25 prosent av de ansatte i 1973 og 30 prosent i 1983 var jurister, hadde samfunnsviterne overtatt som den største gruppen i 2013 med 36 prosent. Humanistene har ligget stabilt gjennom hele perioden på mellom 15 og 20 prosent. En tilsvarende utvikling gjelder for statsforvaltningen som helhet. Opprinnelig var juristene helt dominerende, etter annen verdenskrig kom sosialøkonomene sterkt inn, og så har samfunnsviterne vært den største gruppen de senere årene.14 Mye av arbeidet i et departement krever generalistkompetanse. Sosiolog Marte Mangset har undersøkt «hva det er toppbyråkrater er så flinke til» og har funnet at det som særlig vektlegges, er skrive- og taleførhet, hurtighet, intelligens, selvsikkerhet og ambisjoner.15 Her gir humanistenes trening i å tolke, forstå og formulere tekst et godt utgangspunkt.

Andre karriereveier

Et stort antall humanistiske kandidater blir verken skolelærere, byråkrater eller forskere, men fordeler seg over mange områder i det øvrige arbeidslivet. Enkelte undergrupper i denne samlekategorien kan identifiseres, for eksempel er det mange arkeologer og kunsthistorikere som går til museums- og samlingssektoren og nordister og litteraturvitere som går til forlagsbransjen. Kultursektoren representerer relevante karriereveier for humanister, ikke minst fra de estetiske fagene. Men slike mønstre er ikke særlig mange eller utpregede. Det kan se ut til at det som kjennetegner de fleste humanistiske karrierer utenfor utdannings- og forskningssektoren er at de ikke følger noen tradisjonell «profesjonslogikk», men samsvarer mer med det som i moderne arbeidslivsforskning kalles «grenseløse» karrierer (boundaryless careers).16 Den store gruppen humanistiske kandidater som har slike karrierer, utgjør det som i den Fritt Ord-finansierte rapporten Hva skal vi med humaniora? kalles «det usynlige humaniora», ettersom variasjonen i oppgaver gjør at de i liten grad oppfattes som en enhetlig gruppe.17 Mange i denne kategorien har som nevnt både utfordrende og viktige karrierer i privat eller offentlig sektor der de opplever å trekke veksler på sin humanistiske kompetanse. Men det er også i denne kategorien at forskerne finner en relativt høy andel mistilpasning til arbeidslivet.

8.4 Utfordringene

Statistikken som er gjennomgått ovenfor, viser at humanioras forhold til arbeidslivet er utfordrende på flere måter. Arbeidsledighet, som er det mest alvorlige tilpasningsproblemet både for den enkelte og for samfunnet, forekommer for det meste i perioden rett etter endt utdanning. Deretter går ledigheten betydelig ned. Selv om den også tre år etter eksamen er høyere enn for sammenlignbare utdanningsgrupper, kan ikke ledighet i seg selv sies å være noe stort problem for norske humanister. Langt de fleste får arbeid. Sammenligner vi med situasjonen for humanister i andre europeiske land, har arbeidsledigheten for humanister i Norge ikke vært spesielt høy.18

Derimot har vi sett at humanistene er utsatt for andre former for mistilpasning. Ufrivillig deltidsarbeid er blant disse. Dette problemet henger sannsynligvis sammen med at en del humanistiske kandidater ønsker å skaffe seg et utkomme gjennom skrivearbeid, oversettelser, konsulentarbeid eller andre tjenester. Ofte innebærer det å gå inn i en freelance-rolle eller å kombinere flere stillinger. Særlig i kultursektoren, mediene og i frivillig sektor, men også etter hvert i akademia, er markedet for denne typen arbeid preget av ustabil prosjektfinansiering, utstrakt bruk av deltid og midlertidige stillinger og mange aktører som underbyr hverandre, eller til og med jobber gratis.

Et annet problem er såkalt irrelevant arbeid. Som nevnt ovenfor er det ikke alltid åpenbart hva som skal regnes som relevant arbeid når det gjelder humaniora. Men i undersøkelsen som er lagt til grunn for gjennomgangen i dette kapitlet, er irrelevans tydelig definert som «sysselsatte som mener at høyere utdanning er helt uten betydning for arbeidet og at innholdet i utdanningen passer dårlig med arbeidsoppgavene».19 Et noe mindre strengt begrep om «overutdanning» (se figur 9.2) inkluderer i tillegg stillinger «der høyere utdanning ikke er et krav men en fordel». Med utgangspunkt i disse definisjonene finner forskerne betydelige utfordringer for humanister. Det som er nytt er at utfordringene viser seg å variere ganske mye mellom de humanistiske fagene. I litteraturvitenskap og kulturfag er nesten halvparten av kandidatene i irrelevant arbeid et halvt år etter eksamen, mens dette bare gjelder 20 prosent av kandidatene fra nordisk. Tre år etter eksamen er situasjonen betydelig forbedret. Men også da er det nærmere 10 prosent i visse fag, som kunst-, kultur- og filosofifag, som har irrelevant arbeid, mens bare 1,5 prosent av kandidatene fra språkfagene opplever det samme. Både seks måneder og tre år etter utdanningen er forekomsten av irrelevant arbeid totalt sett langt høyere blant humanister enn i andre utdanningsgrupper.

Etter tre år ser vi også en annen indikasjon på humanistenes utfordringer i arbeidsmarkedet: Andelen kandidater som er i arbeidsstyrken, er omtrent 10 prosentpoeng lavere enn i sammenlignbare utdanningsgrupper. Det er ikke opplagt hvorfor humanister skal ha så lite som 84 prosent yrkesdeltakelse mens realister har 94 prosent og samfunnsvitere 95 prosent. Årsakene til dette bør undersøkes nærmere, men det er ikke urimelig å tolke funnet i lys av at så mange som 18 prosent av de yrkesaktive humanistene opplever mistilpasning tre år ut i karrieren. Legger vi disse utfordringene sammen, ser vi at andelen humanister som tre år etter eksamen er sysselsatt med relevante oppgaver på heltid eller frivillig deltid, er på 77 prosent, hvilket er betydelig lavere enn for andre utdanningsgrupper, som ligger mellom 91 og 96 prosent.

Utfordringene for de humanistiske kandidatene har til en viss grad sammenheng med situasjonen for de andre utdanningsgruppene, siden de i mange tilfeller konkurrerer med for eksempel samfunnsvitere og realister om de samme jobbene. Det finnes ikke så mye forskning om akkurat denne konkurransesituasjonen, men det kan se ut til at andre utdanningsgrupper har hatt større gjennomslag i det norske kompetansearbeidsmarkedet enn humanistene. Dette kan ha sammenheng med at det har utviklet seg et kulturelt skille mellom humanister på den ene siden og representanter for arbeidslivet på den andre, der det har vært lav gjensidig interesse for hverandres perspektiver, kompetanse og muligheter.

Når det gjelder de humanistiske fagmiljøene, har vi flere indikasjoner på at det forholder seg slik. En studie har vist at lærere i humanistiske fag på lavere grad er mindre opptatt av å gi et godt grunnlag for arbeidslivet enn lærere fra andre fag.20 En annen undersøkelse viser at humanister i mindre grad har samarbeidspartnere utenfor universitets- og høyskolesektoren enn andre vitenskapelig ansatte.21 Forskjellen er imidlertid liten, og en av fire humanister oppgir å ha samarbeid med private bedrifter, noe som er høyere enn innenfor medisin og helse.22

I institusjonenes innspill til meldingsarbeidet var arbeidslivsrelevans det av fire utvalgte spørsmål som fikk klart minst oppmerksomhet. Denne lave interessen for arbeidslivet utenfor campus får konsekvenser for studentene. Forskning viser at humaniorastudenter har mindre kontakt med arbeidslivet enn andre studenter.23 Karrieresentrene rapporterer også at humanistiske kandidater ofte vet for lite om arbeidslivet, at de sjelden identifiserer seg som entreprenører eller har lederambisjoner, og at de ofte har en litt defensiv holdning til hvilke karrieremuligheter som måtte by seg.

Arbeidsgivere utenfor skolen, akademia og kultursektoren har på sin side liten tradisjon for å nyttiggjøre seg humanistisk kompetanse, og når humanister ansettes, er det ikke sjelden uavhengig av deres utdanningsbakgrunn. I NHOs kompetansebarometer er det for eksempel svært få arbeidsgivere som gir uttrykk for et spesifikt behov for å ansette humanister.24 Hva dette skyldes har vi for lite kunnskap om. Det kan handle om næringsstrukturen, trekk ved organiseringen av norske virksomheter samt tradisjoner. Sannsynligvis har det også sammenheng med for liten kunnskap om humanistisk kompetanse blant arbeidsgivere. Økt bevissthet om den humanistiske kompetansens anvendelsesmuligheter vil bidra til å styrke norske virksomheter. I møte med komplekse utfordringer vil mange virksomheter både i privat og offentlig sektor ha behov for å kombinere humanistisk kompetanse med andre kunnskapsområder for å få belyst problemstillinger fra flere synsvinkler. Underutnyttelsen av humanistisk kunnskap og kompetanse kan tilsi at det er behov for tiltak som kan bidra til en bedre rekruttering av humanister i arbeidslivet.

Selv om samarbeidet mellom humanistiske læresteder og virksomheter i arbeidslivet ikke er på det nivået som er ønskelig, er det mange institusjoner som har høstet viktige erfaringer med ulike samarbeidsaktiviteter i senere år. NTNU har for eksempel utviklet emnet Humanister i praksis, som inkluderer tre ukers gruppepraksis i en bedrift, organisasjon eller etat. Universitetet i Bergen har etablert PRAKTINF (Praktisk informasjonsarbeid), et emne med åtte ukers praksis i kommunikasjonsavdelinger i bedrifter og organisasjoner i Bergensområdet. Hovedmålet med slike emner er å gi studentene yrkesrelevant erfaring, øke bevisstheten om egen kompetanse og mulige bruksområder, samt å stimulere til entreprenørskap. Emnene søker i tillegg å synliggjøre verdien av humanistisk kompetanse for arbeidsgivere, og gir fagmiljøene innsikt i kompetansebehovene i arbeidslivet.

I 2016 innførte Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo et nytt emne der studentene skulle tilbringe et semester i Kina, dels i praksis i en norsk bedrift og dels med undervisning relatert til næringsliv og ledelse på et kinesisk universitet. Erfaringene viser at relasjonen mellom humaniora og arbeidslivet ikke alltid er enkel å forutberegne, særlig ikke på den internasjonale arenaen. Det viste seg nemlig vanskelig å få studenter til å reise ut, samtidig som norske bedrifter i Kina ikke var interesserte i å ta inn praksisstudenter. Derimot var flere kinesiske bedrifter interesserte.

I tillegg til spesifikt arbeidslivsrettede studieemner har institusjonene i sine innspill til stortingsmeldingen trukket frem igangsatte tiltak som for eksempel samarbeid med virksomheter om bachelor- og masteroppgaver, alumninettverk, karrierearrangementer, nettressurser med informasjon om karrieremuligheter og ikke minst veiledningstjenestene ved karrieresentrene. Når det gjelder slike tiltak, kan det se ut til at institusjonene har mye å lære av hverandres erfaringer. Forskere har pekt på at det er tydelige forskjeller i ambisjonsnivået både mellom institusjonene og mellom studieprogrammene når det gjelder kontakt med arbeidslivet. Det er generelt en utfordring å få skalert opp arbeidslivsrettede tiltak slik at de kan omfatte en større andel av de humanistiske studentene.25

Regjeringen varslet i Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning at den ønsker å stimulere fagmiljøenes kvalitetsarbeid på utdanningssiden ytterligere ved å etablere en bredere virkemiddelportefølje og videreutvikle de eksisterende ordningene. Gjennom å etablere en samlet nasjonal konkurransearena for utdanningskvalitet der dagens ordninger og nye virkemidler kan ses i en strategisk og faglig sammenheng, vil regjeringen blant annet bidra til å mobilisere fagmiljøer til kunnskapsbasert utvikling og innovasjon av utdanningene. Et tiltak som kan stimulere næringslivsrelevans i humanistiske studier, kan være utlysninger på denne nasjonale arenaen. En mer aktiv tilnærming til rekruttering av humanister i næringslivet kan også kreve virkemidler som gjør bedriftene bedre kjent med hva humanistisk kompetanse kan bidra med i deres virksomhet.

Samlet sett tilsier den nåværende relasjonen mellom humaniora og arbeidslivet at begge parter har et arbeid å gjøre. Initiativet til en bedre kobling må imidlertid komme fra humanistene selv. Utfordringene som er beskrevet ovenfor, har vært kjent lenge. De må møtes med strategisk tenkning og vilje til å gjennomføre reelle tiltak. Da finnes det også mange muligheter.

8.5 Muligheter

8.5.1 Innledning

Et av målene med å lage en stortingsmelding om humaniora har vært å invitere til en nasjonal samtale om hvordan den humanistiske kompetansen kan anvendes til beste for samfunnet. I forbindelse med meldingsarbeidet har Kunnskapsdepartementet mottatt innspill fra representanter for en rekke ulike samfunnssektorer som peker på utviklingsområder der det er behov for humanistisk kunnskap og kompetanse. Nedenfor presenteres et utvalg av slike områder.

8.5.2 Internasjonalt arbeid

Store norske bedrifter som Statoil, Telenor og DNV-GL er aktive over hele verden.26 Da kan humanistisk kompetanse være avgjørende. Det finnes mange historier om hvordan manglede kulturkunnskap kan føre til fiasko, enten det gjelder navn på produkter som vekker uheldige assosiasjoner på andre språk eller brudd på elementære sosiale regler. Et kjent eksempel er legemiddelfirmaet som ville selge sine smertestillende tabletter i et fattig land med mange analfabeter og laget en tegneserie der en tydelig lidende person tar en pille og deretter stråler opp i glede. I farten glemte de at skriftspråket i det aktuelle landet leses fra høyre mot venstre. Alle land har sine innarbeidede omgangsformer, som det er helt nødvendig å kjenne og respektere. Kan du i tillegg delta i en samtale om landets kultur og historie, møtes du gjerne også med større velvilje ved forhandlingsbordet. I tillegg kommer språkkunnskaper. Det sies gjerne at engelsk er tilstrekkelig hvis du skal kjøpe, mens det ofte kreves andre språk for å selge.

Også i offentlig virksomhet er internasjonalt samarbeid og kontakter utbredt. Mye av det samme gjelder her som i næringslivet: Den som kjenner andre lands kultur og språk, har et bedre utgangspunkt for å oppnå gode resultater. Alt dette er humanistisk kunnskap.

8.5.3 Forsvaret

Tradisjonelt har humaniora stått sterkt i Forsvaret, og lenge var historisk kunnskap om tidligere kriger den eneste kunnskapen man hadde om krig. I lys av den teknologiske utviklingen skulle man derfor tro at humaniora har vært på dalende kurs de siste årene, men det motsatte har skjedd. Da norske styrker opererte i Afghanistan, var savnet de kjente sterkest knyttet til manglende språkferdigheter og historisk kunnskap om konfliktlinjene. Erkjennelsen er stor for at humaniora gir viktige bidrag for å styrke forståelsen av et konfliktområde og evnen til å operere der. Forsvaret har egne språkutdanninger, og det utføres humanistisk forskning både ved Forsvarets forskningsinstitutt og Institutt for forsvarsstudier. Etterretningstjenesten søker også jevnlig etter personell med humanistisk kompetanse.

Langtidsplanen for forsvarssektoren 2017–2020 understreker at mer mangfold i Forsvarets kompetanse kan gi økt operativ effekt, blant annet i form av økt spesialistkompetanse og kompetanse innenfor kultur, samfunn og språk i operasjonsområder, jf. Prop. 151 S (2015–2016). Humanistiske fag gir viktige bidrag til yrkesutøvelsen i Forsvaret. Dessuten, i et overordnet perspektiv gir humaniora bidrag til refleksjon om krigens rasjonale og dilemmaer, militæretikk, verdigrunnlag, legitimitet og militærvesenets rolle i samfunnet, nå og gjennom historien.

Militær kjernekompetanse favner bredere enn tekniske militære ferdigheter, og relevante humanistiske fag inngår. Det er derfor behov for rekruttering av humanister til ekspertmiljøer i militære staber, for eksempel til etterretning, operativt hovedkvarter og forsvarsstab, og til Forsvarsdepartementet. Kompetansemangfoldet som omtales i forsvarssektorens kompetansemelding, inkluderer en styrking av humaniora som del av fagmiljøene for sikkerhetspolitisk analyse og konfliktforståelse.27

Ved sivile universiteter og høyskoler er det eksempler på master- eller doktorgradsarbeider som berører, eller i sin helhet omhandler, militærfaglige temaer. Ved Forsvarets høgskole ses krigs- og militærhistorie i sammenheng med militærteori og operativ doktrine. Fagene undervises på bachelor- og masternivå. Det systematiske samarbeidet mellom sivile og militære institusjoner om humanistiske fag er imidlertid beskjedent. Dette medfører at militære problemstillinger i liten grad kommer på dagsordenen i sivil forskning og utdanning, for eksempel i historiefaget eller litteraturstudier. En konsekvens er at militære temaer, og de militæres erfaringer i krig og konflikt, ofte er lite kjent blant dem som ikke har hatt direkte befatning med Forsvaret. På den annen side blir sivil humanistisk forskning og utdanning i for liten grad anvendt militært. Det er påfallende at en stor samfunnssektor som Forsvaret i nokså beskjeden grad underkastes et kritisk forskerblikk utenfra. Samtidig har dette sammenheng med at forsvarssektoren selv har betydelige forskningsmiljøer. Disse har hovedvekt innenfor teknologi og samfunnsvitenskap.

Regjeringen forventer at de sivile og militære institusjonene styrker samarbeidet om forskning og utdanning innenfor humanistiske fagområder på tvers av sektorgrensene. Ansvaret ligger hos institusjonene i begge sektorer.

8.5.4 Kulturturisme

Norges attraksjonsverdi for utenlandske reisende har tradisjonelt vært basert på norsk natur og kulturarv. Det er i dag økende etterspørsel fra turister etter kulturopplevelser både i Norge og internasjonalt, og tall fra SSB viser at antall kulturturister økte med hele 82 prosent fra 2013 til 2014.

Turistene søker opplevelser med særpreg som kan bidra til læring og nye perspektiver. Kulturopplevelser i lokale kulturmiljøer som bare kan oppleves på spesielle destinasjoner og i mange tilfeller bare på bestemte tidspunkter, danner grunnlag for reiselivsprodukter og dermed verdiskaping. Dette spenner fra kurs i samiske håndverkstradisjoner i lokale omgivelser i nord til den årlige svartmetallfestivalen i Halden. Humanistisk kunnskap står sentralt i tilretteleggingen av slike produkter, både i form av kunnskap om kulturuttrykkene selv og deres historiske, nasjonale og internasjonale kontekster, om fortolkninger og om forventninger og interesser hos kulturturister fra ulike land.

Reiselivsnæringen vokser raskest i de større byene.28 Stadig flere turister både kan og vil reise på kortere fritidsreiser gjennom hele året. Historiske bysentra og kulturminner generelt virker tiltrekkende på et økende antall turister. Eksempelvis har Oslo kommune en strategi for vekst og verdiskaping i kulturnæringen fremover. Reiselivsnæringen har også de i de senere årene styrket sitt arbeid og samarbeid med kulturlivet. På Visit Oslos hjemmeside handler et flertall av oppslagene om kulturopplevelser. Igjen står humanistisk kunnskap sentralt i tilretteleggingen av opplevelsene.

Kulturarven er en ressurs i arbeidet med å utvikle attraktive bymiljøer og kan danne grunnlag for reiseliv, næringsutvikling og læring. Riksantikvaren er opptatt av å bevare særpreget i de historiske bykjernene og å legge til rette for at disse miljøene kan tas i bruk som ressurser og fellesgoder for å utvikle et godt samfunn, attraktive byer, økt verdiskaping og læring. Disse perspektivene fremkommer i Riksantivarens bystrategi 2017–2020.

Også i resten av landet er det store muligheter for økt verdiskaping basert på kulturopplevelser og kulturhistoriske miljøer. Et eksempel er pilegrimsledene som binder sammen natur- og kulturminner knyttet til middelalderen og Olavstradisjonen. Arbeidet med å kartfeste, rydde og merke disse ledene startet i 1994, og det norske nettverket av pilegrimsleder er i dag på over 2000 km. Pilegrimsledene tiltrekker seg stadig nye vandrere fra inn- og utland, med behov for tradisjonelle reiselivstjenster som overnatting, mat, transport og spesifikke produkter. Pilegrimsledene støtter dermed opp om utviklingen av et bærekraftig reiseliv for økt verdiskaping, produktivitet og flere levedyktige distrikter. Det nasjonale pilegrimssenteret ligger i Trondheim.

Et annet eksempel er stavkirkene. Besøkssenteret ved Borgund stavkirke har lykkes godt i å legge til rette for opplevelser basert på kultur og kulturminner. Selve besøkssenteret er et særpreget byggverk som har fått mye oppmerksomhet, og har blant annet fått plass på listen over verdensarkitektur i det 21. århundre som er utarbeidet av det londonbaserte forlaget Phaidon Atlas.

Museene er uunnværlige formidlere av kulturarv og historie. De er en viktig del av opplevelsesindustrien og bidrar til verdiskaping på dette feltet. For å oppnå god utvikling fremover, kreves økt samarbeid mellom kulturfaglig og kommersiell kompetanse i og utenfor museene samt relevante forskningsmiljøer.

Kulturturister har en høyere betalingsvilje og -evne enn andre turistgrupper. Reiselivsnæringen har med grunnlag i kulturen og kulturminnene en stor mulighet til å utvikle og sette sammen eksklusive «reiselivspakker» for kjøperne av kulturopplevelser.29 Her kan lokale reiselivsaktører på en helhetlig måte tilby losji, gode lokale matopplevelser, sightseeing og læring i nærområdet. Etter hvert har stadig flere utviklet nettopp slike pakker. Eksempler på dette er reiselivspakker/produkter basert på arrangementer på Operagården i Sunnfjord, Rudi Gard i Gudbrandsdalen eller Peer Gynt-stevnet på Gålå.

8.5.5 Digital innholdsproduksjon

Digitalisering er et gjennomgripende teknologiskifte som representerer nye muligheter også for humanister. De kan bidra med perspektiver og kunnskap som kan styrke norsk næringsliv i arbeidet med å utvikle innovative løsninger i konkurranse med andre aktører i et internasjonalt marked. Mer direkte kan de bidra i produksjonen av innhold til de nye digitale mediene, det være seg læremidler til skolen eller dataspill. Kreative næringer har i mange år vært vekstbransjer, og denne utviklingen vil i økende grad skje på digitale plattformer. Humanister spiller en viktig rolle i innholdsproduksjon når det gjelder programvare, læremidler til skoleverket, dataspill osv.

8.5.6 Kreative næringer

UNESCO-rapporten The Globalisation of Cultural Trade: A Shift in Consumption (2016) viser en dobling av den internasjonale handelen knyttet til kunst og kreative uttrykk i perioden 2004–2013 og et skifte fra fysiske produkter til digitale tjenester. Norge har i vesentlig mindre grad enn Sverige og Finland klart å dra nytte av denne utviklingen.

I rapporten Kreativ næring i Norge i 2008–2011 presenterer Centre for Creative Industries ved BI (BI:CCI) hovedtall for hele næringen. I denne perioden har det vært en vekst i verdiskaping på 15 prosent og en sysselsettingsvekst på ni prosent, og det er enkeltpersonforetakene som står for den største veksten. Den kreative næringen utgjør tre prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien og vel fire prosent av sysselsettingen i Norge. Næringen har lavere lønnsomhet og produktivitet enn fastlandsøkonomien som helhet i hele perioden, men høyere lønnsomhet og produktivitet enn reiselivsnæringen. Den kreative næringens andel av fastlandsøkonomien har gått ned fra 3,6 prosent i 2008 til tre prosent i 2014. Når det gjelder sysselsetting er utviklingen motsatt; her har andelen sysselsatte gått opp fra 4,1 prosent til 4,3 prosent. Veksten for musikk er betydelig høyere enn for andre uttrykk på grunn av digital inntjening.

Etterspørselen etter kunstopplevelser har aldri vært større, og interessen for nordiske kunst- og kulturuttrykk er økende. Potensialet for å fremme norske kunst- og kulturuttrykk nasjonalt og internasjonalt og skape økonomisk verdi og nye arbeidsplasser er betydelig. Nye digitale plattformer åpner for nye måter å nå et marked på. Humanistiske fag tjener som veivisere i landskapet, gir kontekst og bidrar med fortolkninger.

8.6 Forventninger og tiltak

I februar 2017 lanserte partene i arbeidslivet, fem departementer, Sametinget og Voksenopplæringsforbundet en nasjonal kompetansepolitisk strategi for perioden 2017–2021. Strategien har som mål å bidra til at enkeltmennesker og virksomheter har en kompetanse som gir Norge et konkurransedyktig næringsliv og en effektiv og god offentlig sektor og gjør at færrest mulig står utenfor arbeidslivet. Humanister er viktige bidragsytere for at vi skal lykkes med dette.

Det er i første omgang institusjonene som tilbyr humanistiske studier, som må ta hovedansvaret for å undersøke og synliggjøre arbeidslivsrelevansen av sine studietilbud. Ansvaret er tydeliggjort blant annet ved at arbeidslivsrelevans er definert som et av aspektene ved den studiekvaliteten som NOKUT skal sikre at institusjonene har systemer for. Samtidig må vi akseptere at arbeidsmarkedssituasjonen for humanister, særlig for nyutdannede, alltid til en viss grad vil være konjunkturavhengig, og at det ikke er mulig å forutse fremtidens arbeidsmarked fullt ut. Det innebærer at hver enkelt student også må ta et ansvar for sine valg og tilpasse sine forventninger til skiftende realiteter. Skal studentene kunne treffe gode valg om utdanning og karriere, må de være basert på solid informasjon om hva realitetene er. Her har utdanningsinstitusjonene et klart informasjonsansvar.

Enkelte har hevdet at vi utdanner for mange humanister, og at dette fører til at mange må ta jobber de er overkvalifisert for. Målt etter arbeidsledighetsstatistikken fra senere år er det ingen dramatisk overproduksjon. Den vedvarende høye andelen som opplever mistilpasning gir imidlertid grunn til å spørre om det er samsvar mellom etterspørselen i arbeidsmarkedet og kompetansen kandidatene kommer ut med.30 Humaniorafagene appellerer til mange unge menneskers interesser. Populariteten til årsenheter og det høye frafallet fra bachelorstudier kan tyde på at en del bruker humaniorastudier som en «mellomstasjon» før de bestemmer seg for videre studieløp. Men selv om mange faller fra, synes antallet som fullfører allikevel å være høyere enn det finnes relevante jobber til.

Et viktig spørsmål i den forbindelse er om studenttallene regulerer seg selv ved at studiesøkere oppfatter signaler fra arbeidsmarkedet, og at søkningen til humaniora går ned i nedgangstider. At studentveksten i senere år hovedsakelig har kommet på andre områder, kan tyde på at det i noen grad er tilfelle. Kandidatproduksjonen i humaniora har imidlertid ligget ganske stabilt. Når vi samtidig ser at mistilpasningen har holdt seg jevnt høy i den samme perioden, særlig innenfor enkelte fag, er det viktig at utdanningsinstitusjonene dimensjonerer studieprogramporteføljen i dialog med samfunns- og arbeidslivet for å sikre at programmene ivaretar samfunnets behov for kompetanse på kort og lang sikt. Det innebærer at kandidatenes fremtidige arbeidsmuligheter må tillegges vekt når den humanistiske programporteføljen skal dimensjoneres ved den enkelte institusjon.

Regjeringen ønsker i samarbeid med utdannings- og forskningsinstitusjonene å forsterke og løfte frem det som er humanioras styrker. Humanistenes kompetanse har brede anvendelsesmuligheter. Mistilpasningen blant kandidatene kan imidlertid tyde på at bevisstheten om hva humanistisk kompetanse kan brukes til, ikke er høy nok blant norske arbeidsgivere. Det må adresseres gjennom målrettet informasjonsarbeid fra lærestedenes side. En forutsetning for å kunne gi god informasjon til arbeidsgivere er at humanioramiljøene selv reflekterer over slike spørsmål. Det innebærer at lærerne systematisk diskuterer humanistisk kompetanse og arbeidslivsrelevans i det interne utviklingsarbeidet med studieprogrammene, og at de programansvarlige er i løpende dialog med relevante arbeidsgivere om kompetansebehovene i ulike bransjer. Ikke minst innebærer det at studentene får anledning til løpende refleksjon omkring anvendeligheten av sin kompetanse, blant annet gjennom kontakt med arbeidslivet i løpet av studietiden og karriereveiledningstjenester.

Det viktigste er kanskje likevel god informasjon til studiesøkerne om karrieremulighetene forbundet med humanistiske fag. I Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning har Kunnskapsdepartementet varslet at det skal utvikles en portal for høyere utdanning rettet mot studiesøkere med indikatorer på studieprogramnivå. Denne portalen vil være ett av flere verktøy i arbeidet med å sikre søkerne faktabasert informasjon om fremtidige karrieremuligheter. Departementet vil også ta ansvar for å fremskaffe mer kunnskap om andre forhold som berører forholdet mellom humaniora og arbeidslivet, herunder studiesøkernes motivasjon, kompetansebehovene i ulike sektorer og kandidatenes erfaringer med anvendelsen av humanistisk kompetanse.

Regjeringen forventer:

• at universitetene og høyskolene arbeider systematisk for å vurdere hvordan porteføljen av humanistiske studieprogrammer samsvarer med behovene i arbeidslivet og kandidatenes karrieremuligheter

• at universitetene og høyskolene gir nøktern og faktabasert informasjon til studiesøkere om hvilke karrieremuligheter studieprogrammene erfaringsmessig gir

• at universitetene og høyskolene som ledd i de ordinære studieløpene legger til rette for refleksjon over hvordan humanistisk kompetanse kan anvendes på ulike arenaer

• at universitetene og høyskolene i høyere grad enn i dag tilbyr studentene praksisopphold og muligheter til å skrive oppgaver i samarbeid med virksomheter i arbeidslivet

• at sivile og militære universiteter og høyskoler styrker samarbeidet om forskning og utdanning innenfor humanistiske fagområder på tvers av sektorgrensene

• at universitetene og høyskolene bidrar til at alle studenter får tilgang til karriereveiledning som et ledd i de regulære studieløpene

Regjeringen vil:

• styrke kunnskapsgrunnlaget for kvalitetsarbeid gjennom evalueringer som også omfatter spørsmålet om arbeidslivsrelevans

• utvikle en portal for høyere utdanning med indikatorer på studieprogramnivå med data fra flere ulike kilder, herunder indikatorer for arbeidslivsrelevans

• iverksette forskning som kan belyse faktisk bruk av og fremtidig behov for humanistisk kompetanse i norsk arbeidsliv utenfor utdannings- og forskningssektoren

• vurdere videreføring av ordningen med Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) på bakgrunn av den kommende evalueringen, og i den forbindelse særlig se hen til humanioras behov for bedre kobling til arbeidslivet

• vurdere tiltak for økt næringslivsrelevans i humanistiske studier i forbindelse med utviklingen av en nasjonal konkurransearena for utdanningskvalitet

• be Norges forskningsråd i samarbeid med Innovasjon Norge om å utrede virkemidler for å stimulere til økt anvendelse av humanistisk kompetanse i næringslivet