3 Klima og miljø

3.1 Målene for miljøvernet på Svalbard

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er en av de lange linjene i svalbardpolitikken, og har vært ett av de overordnede målene siden de første gang ble formulert i St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard. Svalbard har en internasjonalt viktig og verdifull natur- og kulturarv som Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Dette er understreket i de tre foregående stortingsmeldingene om Svalbard, og gjennom Stortingets behandling av disse meldingene. Denne politikken ligger fast. I tillegg til det overordnede målet om bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur, er det satt mer utførlige mål for miljøvernet på Svalbard. Målene er med mindre justeringer, de samme som Stortinget sluttet seg til i behandlingen av St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard (Innst. S. nr. 196 (1999–2000)).

Målene er:

• Svalbard skal på bakgrunn av sin internasjonalt viktige natur- og kulturarv, være et av verdens best forvaltede villmarksområder.

• Innenfor de rammer traktats- og suverenitetsmessige hensyn setter, skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser.

• Omfanget av villmarkspregede områder skal opprettholdes.

• Flora, fauna og verneverdige kulturminner skal bevares tilnærmet uberørt, og de naturlige økologiske prosessene og det biologiske mangfoldet skal få utvikle seg tilnærmet upåvirket av lokal aktivitet på Svalbard.

• Det skal finnes store, og i det vesentlige urørte, naturområder på Svalbard, som dekker behovet for referanseområder for klima- og miljøforskning.

• Mulighetene for å oppleve Svalbards natur uforstyrret av motorisert ferdsel og støy skal ivaretas, også i områder som er lett tilgjengelige fra bosettingene.

Disse målene setter rammene for all virksomhet på Svalbard.

Svalbard er i dag ett av Europas siste store gjenværende villmarksområder. Det aller meste av øygruppen er uten tyngre naturinngrep, og det naturlige dyre- og plantelivet er i hovedsak intakt. Svalbard er et unikt naturområde både i europeisk sammenheng, og når man ser Arktis som helhet. Det kalde Polhavet møter her det varme vannet fra Atlanterhavet i et område med både øyer, fjorder og store, relativt grunne, havområder som er dekket av is og drivis deler av året. Resultatet er en stor variasjon i leveområder i havet, langs kysten og på land. Dette gir en høyere biologisk produksjon og et rikere dyreliv enn noe annet sted så langt nord. Svalbards dyreliv omfatter blant annet arktiske pattedyr som isbjørn, svalbardrein, hvalross og ulike hvalarter. Svalbard og Barentshavet har en av verdens største tettheter av sjøfugl, og har om lag 20 millioner sjøfugl om sommeren. På Svalbard hekker også enkelte fuglearter som ikke hekker andre steder i Europa.

Her finnes også en unik kulturminnearv etter mange lands aktivitet på Svalbard, og i havet rundt, gjennom mer enn 400 år.

Svalbards natur er lettere tilgjengelig enn noe annet høyarktisk område. Ingen andre steder er havet isfritt så store deler av året, så langt mot nord. Samtidig er avstanden til det europeiske fastlandet relativt kort. Svalbard har også en unik infrastruktur som bidrar til å gjøre området tilgjengelig. Den uberørte naturen på Svalbard er viktig som kilde til kunnskap om klimaendringer og miljø.

I dag legger klimaendringer og aktivitet på og rundt øygruppen, et press på målet om bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur.

3.2 Klimaendringer

Ingen steder i verden går oppvarmingen hurtigere enn på Svalbard, der temperaturene stiger fem til sju ganger raskere enn det globale gjennomsnittet.1 I Longyearbyen har årstemperaturen økt med nesten 5 °C siden 1971, og vintertemperaturen med nesten 8 °C. Nedbøren har økt med nesten 20 pst. i samme periode. Siden satellittmålinger startet i 1979, har det vært en nedgang i havisutbredelse rundt Svalbard i april og september på henholdsvis 9,8 pst. og 17,7 pst. per tiår. Deler av Svalbard kan forvente en økning i årlig gjennomsnittstemperatur på 7–10 °C og en økning i årsnedbør på 45–65 pst. frem mot 2100.

Konsekvensene av klimaendringene er blant annet kraftig tap av isbremasse, kraftig oppvarming og tining av permafrosten, som øker erosjonsfaren, sannsynligheten for skred og mindre sjøis.

Klimaendringer er den klart største menneskeskapte påvirkningen på arter og økosystemer på Svalbard, både på land og i sjø. Leveområdene til mange arter er allerede endret, særlig for isavhengige arter som ringsel og isbjørn. Mange breer som tidligere endte i sjøen, har allerede trukket seg så langt tilbake at brefrontene nå ligger på land. Dette er problematisk for sjøfugl og sel, som bruker sjøen foran tidevannsbreer som viktige næringsområder om sommeren. Vestkysten av Svalbard har fått varmere havvann og periodene med is på fjordene har blitt kortere. Det er fortsatt betydelig med sjøis vinterstid på østsiden av Svalbard. Et stadig varmere klima vil legge ytterligere press på mange av artene og deres leveområder på Svalbard. Samtidig etablerer også nye arter seg som følge av endringene. På Bjørnøya har for eksempel havsule etablert hekkekoloni, og i fjordene på Vest-Spitsbergen er både steinkobbe, torsk og hyse blitt vanligere.

Forstørr bilde

Foto: Norsk Polarinstitutt

Svalbard er utsatt for langtransportert forurensning av miljøgifter gjennom luft- og havstrømmer. De fleste miljøgiftene man finner i Arktis er langtransporterte. Selv om nivåene av flere miljøgifter har avtatt i Arktis, er de fortsatt høye i isbjørn, ismåke, polarmåke, havhest og mange andre arter. Klimaendringer med økt temperatur, forventes å gi økt spredning av miljøgifter globalt. Smelting av havis og tining av permafrost, kan forårsake remobilisering og fordamping av miljøgifter til atmosfæren i Arktis.

På Svalbard er hovedutfordringen å sikre at målet om bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur opprettholdes i en tid hvor klimaendringene sammen med aktivitet og ferdsel, legger et press på villmarksområdene. For å nå miljømålene på Svalbard er det viktig å begrense påvirkningen også fra lokal aktivitet.

3.3 Økt aktivitet

Ferdselen på Svalbard har økt og er en utfordring for å nå miljømålene. Ferdselen har spredt seg til stadig nye områder, og det sjøbaserte reiselivet har de siste årene utvidet sesongen. En stor del av den økte aktiviteten har skjedd innenfor naturreservatene og nasjonalparkene. Resultatet er større potensial for forstyrrelse av dyrelivet og slitasje på natur og kulturminner, særlig i kystområdene. I tillegg kommer faren for skipsulykker og akutt forurensning. Mange arter og områder blir også mer sårbare for forstyrrelser fra lokal aktivitet som en følge av klimaendringene. Klimaendringene, i kombinasjon med økt ferdsel, gjør at den samlede belastningen på natur- og dyreliv har økt.

3.4 Virkemidler

Svalbardmiljøloven med forskrifter er det viktigste virkemiddelet for å nå miljømålene for Svalbard. Svalbardmiljølovens formål er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø. Innenfor denne rammen gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift. Loven setter rammene for all aktivitet og arealbruk som kan ha konsekvenser for miljøet. Svalbardmiljøloven har bestemmelser om områdevern, flora, fauna, kulturminner, arealplanlegging i lokalsamfunnene, naturinngrep, ferdsel samt forurensning og avfall. I arealplanområdene setter svalbardmiljøloven med forskrifter rammene for arealplanleggingen og virksomhet som kan påvirke miljøet. Innenfor verneområdene har verneforskriftene egne bestemmelser for å ivareta verneformålet.

Verneområdene på Svalbard dekker 68 pst. av landområdene og 88 pst. av territorialfarvannet, og er viktige for bevaring av villmarksnaturen. I 2021 ble verneområdet rundt Van Mijenfjorden utvidet med nær 3000 km². Van Mijenfjorden er et viktig leveområde for ringsel og isbjørn, og verneformålet er blant annet å ta vare på viktige leveområder for isavhengige arter. Et mindre område rundt Svea er ikke innlemmet i utvidelsen av nasjonalparken.

Forstørr bilde

Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt

Det er utarbeidet forvaltningsplaner for naturreservatene på Øst-Svalbard, Bjørnøya og Hopen. Arbeid med forvaltningsplaner for nasjonalparkene, naturreservatene for fugl på vestsiden av Spitsbergen og Isfjorden-området, ble satt i bero i 2020 i påvente av annet regelverksarbeid. Endringer i verneforskriftene ble fastsatt i februar 2024 og trer i kraft 1. januar 2025. Arbeidet med å utarbeide forvaltningsplaner vil bli gjenopptatt for å presisere innholdet i vernebestemmelsene, slik at aktivitet og ferdsel skjer i samsvar med verneformålet. Regjeringen vil videre vurdere utarbeidelse av samlet strategi for ferdsel i Isfjordområdet, som omfatter både vernede og ikke vernede områder, blant annet for å sikre at aktiviteten skjer i tråd med miljømålene og regelverk.

Fra 2022 ble det innført et generelt tungoljeforbud i territorialfarvannet rundt Svalbard. Skipsulykker med oljeutslipp regnes som en av de største truslene mot økosystemene i Arktis. Store avstander, krevende vær-, is- og temperaturforhold samt begrenset tilgang på oljevernressurser, gjør at oljevernberedskap er vanskelig på Svalbard.

Dagens regelverk med formål om å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø, gir et godt utgangspunkt for å takle dagens utfordringer. Regjeringen vil beholde dagens verneområder. Samtidig må det vurderes om dagens vernebestemmelser er tilstrekkelige for å kunne håndtere konsekvensene av klimaendringer og aktivitet fremover.

3.5 Utfordringer

3.5.1 Bevaring av villmark

Villmarksnaturen på Svalbard er godt bevart. Med unntak av områder rundt lokalsamfunnene og gruveanleggene, fremstår Svalbard som et stort, sammenhengende villmarksområde. Andelen av Svalbards landområder som er villmarkspregede ut fra definisjonen av tyngre naturinngrep som brukes på fastlandet, er 96 pst. Villmarkspregede områder er områder som befinner seg mer enn 5 km i luftlinje fra tyngre naturinngrep. Tilsvarende tall for fastlandet er 11,5 pst.

Bevaring av villmarksnaturen på Svalbard er resultatet av en langsiktig politikk og effektive tiltak. I verneområdene er naturinngrep i utgangspunktet ikke tillatt. Svalbardmiljøloven § 56 slår fast at bosetting og næringsvirksomhet som hovedregel skal lokaliseres til planområdene.

For områder som ikke er vernet, er det i svalbardmiljøloven krav om tillatelse for virksomhet som medfører naturinngrep. Etablering av eksempelvis gruvevirksomhet krever tillatelse etter svalbardmiljøloven, og besittelse av utmål gir ikke rett til gjennomføring av naturinngrep på Svalbard. I områder som ikke er vernet, legger svalbardmiljøloven opp til en restriktiv praksis når det gjelder tillatelse og vilkår for virksomhet som medfører naturinngrep. Det kan for eksempel ikke påregnes tillatelser til å opprette nye forskningsstasjoner eller annen større, permanent forskningsinfrastruktur utenfor planområdene.

Svalbardmiljøloven § 59 fastsetter krav om miljøkonsekvensvurderinger for all virksomhet som kan få mer enn ubetydelig virkning for naturmiljøet utenfor planområdene. Det innebærer at ved søknader om for eksempel prøveboring etter mineraler, må den samlede letevirksomhetens påvirkning på miljøet både i omfang og tid, vurderes. Dersom tiltakshaver etter en slik vurdering får tillatelse til prøveboring etter mineraler, betyr ikke det automatisk at det senere blir gitt tillatelse til oppstart av mineralutvinning. Dette blir en selvstendig vurdering etter svalbardmiljøloven, der formålet om å bevare et tilnærmet uberørt miljø og målet om å opprettholde omfanget av villmarkspregede områder på Svalbard, legges til grunn.

Også for inngrep innenfor planområdene, er det krav i svalbardmiljøloven om å ivareta hensyn til naturmiljøet ved ny eller utvidet aktivitet. For inngrep innenfor eller i forlengelsen av etablerte gruveområder og lokalsamfunn, vil det bli stilt strenge vilkår for å ivareta miljøhensyn ved ny eller utvidet aktivitet.

Opprydning og restaurering av natur etter avsluttet virksomhet, er også viktig for å opprettholde omfanget av villmarksnatur på lang sikt. Da det i 2011 ble gitt tillatelse til ny gruve i Lunckefjell, ble den gitt på vilkår om full tilbakeføring av det berørte området til opprinnelige tilstand etter endt drift. Det ble også lagt vekt på at driftsperioden kun skulle vare i fem år før tilbakeføring, og at inngrepene dermed hadde en midlertidig karakter. Slik opprydning og tilbakeføring er nå gjennomført med godt resultat. Tilsvarende krav må påregnes dersom det skulle bli gitt tillatelse til andre utvidelser av eksisterende gruveområder eller annen virksomhet som medfører tyngre inngrep i naturen. Opprydningen i Svea er Norges hittil største naturrestaureringsprosjekt.

3.5.2 Ferdsel

På Svalbard er omtrent 10 pst. av landarealene dekket av vegetasjon. De fleste vegetasjonstypene i polare strøk har dårlig evne til gjenvekst. Klimaendringene gir utslag i økt nedbør og tining av permafrost, som igjen gjør terrenget mer sårbart. Spor i terrenget kan ligge synlig i mange tiår etter opphørt bruk. Det er dokumentert betydelig slitasje på flere mye brukte ilandstigningsplasser for cruiseskip og eldre sporskader fra barmarkskjøring flere tiår tilbake i tid. Det er i dag ingen tilstrekkelig oversikt over status og utvikling av terrengslitasje. Norsk Polarinstitutt har de siste årene jobbet med å få på plass et overvåkningsprogram, som på sikt vil gi forvaltningen mer kunnskap om miljøpåvirkningen av ferdsel.

Økningen i reiselivet fra 2012 til 2019, og særlig den økte ekspedisjonscruiseturismen, ble vurdert å være en utfordring for miljømålene og regelverket. Det ble derfor igangsatt et regelverksarbeid som nå er sluttført, og fra 2025 gjelder nye regler for ferdsel etter svalbardmiljøloven med forskrifter.

Forstørr bilde

Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt

For å ivareta det overordnede målet om bevaring av villmarksnaturen, er det fortsatt behov for å vurdere tiltak for å redusere den samlede miljøbelastningen fra cruisevirksomhet. Se kapittel 6.6.

Bruk av snøskuter er den mest brukte ferdselsformen vinterstid, og er en attraktiv aktivitet for reiselivsnæringen. Fastboende har lov til å kjøre med snøskuter i flere områder enn tilreisende, fordi bruk av snøskuter er viktig for rekreasjon og muligheten til å ferdes utenfor lokalsamfunnene. Snøskuter blir også mye brukt i forbindelse med forskning, overvåkning og undervisning.

Skutertrafikken på Svalbard har økt. Dyrelivet forstyrres i større grad i dag enn da eksisterende motorferdselsregelverk ble utarbeidet tidlig på 2000-tallet. I tillegg har klimaendringene endret mulighetene for motorisert ferdsel. Regjeringen vil revidere motorferdselforskriften i lys av endrede naturforhold, ferdselsmønstre og ferdselsformer.

Høysesongen for snøskuterturer sammenfaller med den mest sårbare perioden for isavhengige arter. Ringselene kaster (føder) og isbjørnbinna vandrer ut av hiet med ungene i dette tidsrommet og er på jakt etter mat. Det er færre isdekte fjordområder på vestkysten nå enn tidligere. Samtidig er de samme områdene attraktive mål for snøskuterturer. Dette øker muligheten for forstyrrelser av isbjørn og sel. For å hindre forstyrrelse av disse artene, har Sysselmesteren siden 2018 fastsatt midlertidige ferdselsreguleringer på sjøisen i Billefjorden, Tempelfjorden og Rindersbukta i Van Mijenfjorden. Ferdselsreguleringene vil fra 1. januar 2025 være permanente etter endring i forskrift om motorferdsel på Svalbard, og omfatter i tillegg Van Keulenfjorden og Van Mijenfjorden, samt Dicksonfjorden for tilreisende.

Arktis er hjemsted for en rekke marine arter som benytter lyd til å kommunisere, navigere, og søke etter mat. Aktiviteter som produserer undervannsstøy, kan påvirke disse funksjonene. Det er imidlertid store kunnskapshull om effektene av undervannsstøy. Norsk Polarinstitutt gjorde i 2022 undersøkelser i Kongsfjorden og i områdene sør for Kvitøya. Det er størst båttrafikk i Kongsfjorden i perioden juni–september. I denne perioden overskrider støynivået ofte de internasjonalt aksepterte terskelverdiene for forstyrrelse av sjøpattedyr. Regjeringen ser at det er behov for å kartlegge støybelastningen på livet i fjordene på Svalbard som har mye trafikk, herunder Isfjorden og Kongsfjorden, og vurdere behovet for tiltak.

3.5.3 Artsforvaltning

Høsting

All fauna på Svalbard er i utgangspunktet fredet etter svalbardmiljøloven § 25. Høsting, herunder jakt, fangst og sanking av egg og dun, er likevel tillatt i begrenset omfang, i hovedsak for lokalbefolkningen. For lokalbefolkningen er muligheter til slik begrenset høsting viktig for rekreasjon og trivsel. Etter forskrift 24. juni nr. 712 om høsting på Svalbard § 5, skal ikke høsting påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig. Det er fastsatte regler for hvilke arter og i hvilke tidsrom det kan høstes.

Klimaendringene påvirker mange arter, det samme gjelder ulike sykdommer, parasitter, forurensning og marin forsøpling. For å sikre at høstingen ikke påvirker bestandene, har Sysselmesteren i 2024 fått i oppdrag å lage en samlet strategi for forvaltningen av de høstbare artene. Videre er det også igangsatt et arbeid med å revidere høstingsregelverket.

Forstørr bilde

Foto: Tommy Dahl Markussen

Miljømålet om at flora og fauna skal bevares tilnærmet uberørt av aktivitet på Svalbard, gjelder også i territorialfarvannet. Bunntråling er en av de lokale aktivitetene som har størst påvirkning på det marine miljøet. Dette gjelder særlig livet på sjøbunnen, som er sårbart i sjøområdene rundt Svalbard. Etter verneforskriftene er reketråling tillatt innenfor alle de store verneområdene på dyp større enn 100 meter. Sjøisen trekker seg nå tilbake og gjør nye områder tilgjengelige, og øker mulighetene for bunntråling. I områder som sjelden eller aldri har vært trålet, er det i dag, etter fiskeriforskriftene, ikke tillatt å drive reketråling, men det kan søkes om tillatelse til prøvefiske. Det er strenge krav som må være oppfylt for at søknaden kan innvilges, og da i tilfelle bare på dyp større enn 100 meter. Terskelen for å innvilge tillatelse er følgelig høy. Hittil har myndighetene ikke mottatt noen søknader. Det kan dessuten legges til at en søker ikke uten videre har krav på å få tillatelse, selv om vilkårene er oppfylt. Videre kan det heller ikke uten videre åpnes for regulært fiske med bunntrål etter reker på dyp større enn 100 meter.

Fremmede arter

Fremmede arter regnes som en av de største truslene mot naturmangfoldet. Fremmede arter er arter som ikke hører hjemme i Svalbards natur, men som er brakt dit av mennesker. Arter som finnes naturlig i områdene sør for Svalbard, og utvider sitt utbredelsesområde mot nord som en følge av klimaendringer, regnes ikke som fremmede arter, selv om de kan være nye på Svalbard.

Flere nye arter er observert, dels som en følge av varmere klima, og dels gjennom introduksjon av fremmede arter. Den raske oppvarmingen svekker den klimatiske barrieren mot fremmede arter fra tempererte områder. Dette øker faren for at slike arter kan få fotfeste og spre seg på Svalbard og i de arktiske havområdene, der de kan fortrenge naturlig forekommende arter. Etter svalbardmiljøloven §§ 26 og 27 kreves det tillatelse for innførsel, utsetting og flytting av flora, fauna og organismer som ikke finnes naturlig på Svalbard.

I Artsdatabankens fremmedartsliste fra 2023, er det registrert 67 fremmede arter på Svalbard. Det er utarbeidet en handlingsplan mot fremmede arter på Svalbard, som Sysselmesteren har ansvaret for oppfølgningen av.

Norsk Polarinstitutt har fått i oppdrag å oppdatere kunnskapsstatus om fremmede arter på Svalbard. Behov for tiltak vil bli vurdert når det foreligger ny og oppdatert kunnskap.

3.5.4 Forurensning og avfall

Det er ikke satt egne mål for forurensning på Svalbard, men følgende nasjonale mål gjelder:

• Forurensning skal ikke skade helse og miljø.

• Bruk og utslipp av kjemikalier på prioritetslisten skal stanses.

I dag er kvikksølv, PCB, bromerte flammehemmere, klorerte pestisider og PFAS blant de miljøgiftene som regnes som mest problematiske i Arktis. I tillegg til langtransportert forurensning, finnes også lokale kilder til forurensning på Svalbard. Etter at kullkraftverket i Longyearbyen ble lagt ned og Gruve 7 avvikles i 2025, vil disse få redusert betydning. I Barentsburg er det fortsatt kullgruvedrift og kullkraftverk.

Permafrost har fungert som en barriere mot spredning av forurensning. Økt tining av permafrosten, økt kysterosjon og fysiske inngrep, kan medføre utvasking og spredning av forurensning. Tidligere gruvevirksomhet, deponier, bruk av PFAS på brannøvingsfelt og annen aktivitet, har bidratt til at store deler av grunnen i planområdene er forurenset. Det er behov for å få en bedre samlet oversikt over grunnforurensningen. Dette for å vurdere hvor det ligger forurensning i grunnen som medfører risiko for skade på helse og miljø, og hvor det er behov for tiltak. Planområdene vil prioriteres først.

Store mengder søppel driver i land hvert år. Fiskeflåten i Norskehavet og Barentshavet synes å være den største kilden til strandsøppelet på Svalbard. Pattedyr, fugl og fisk kan sette seg fast i gamle liner, garnrester og annen søppel. Det kan ta livet av dem eller påføre dem betydelige ytre skader. Plastfragmenter blir spist av både sjøfugl, fisk og hval. Plasten kan skade indre organer og i verste fall ta livet av dyrene. I tillegg til å ha direkte effekt på dyr, kan mikroplast fungere som sprednings- og opptaksveier for miljøgifter.

Det er behov for et nasjonalt og internasjonalt arbeid med tiltak for å redusere marin forsøpling fra marine aktiviteter og fiskeri. Sysselmesteren har sammen med lokalbefolkningen siden 2000 ryddet strandsøppel gjennom organiserte strandryddinger, og på egne tokt, for å begrense spredning av søppel. Ekspedisjonscruisenæringen har også bidratt til rydding av mye marin forsøpling. I tillegg har Sysselmesteren utarbeidet en strategi for å redusere marin forsøpling på og rundt Svalbard. Arbeidet videre vil inkludere en systematisk kartlegging av avfallet, og se dette i sammenheng med kunnskap om leveområder for sårbare arter. Strandrydding, både frivillig og profesjonell, bør prioriteres i disse områdene.

3.5.5 Arealplanlegging i lokalsamfunnene

Økt aktivitet i lokalsamfunnene og deres nærområder kan påvirke miljøet både i og utenfor planområdene.

Svalbardmiljøloven kapittel VI regulerer planlegging av arealbruken i arealplanområdene. Hensikten med bestemmelsene er å sørge for at utviklingen i planområdene skjer innenfor lovens formål. I hvert planområde er det en planansvarlig, som ved siden av å gjennomføre en løpende planlegging, skal sørge for at planen etterleves og følges opp. I Barentsburg, Pyramiden og Ny-Ålesund er grunneier planansvarlig. I Longyearbyen har Longyearbyen lokalstyre fått delegert myndighet som planansvarlig innenfor Longyearbyen planområde.

Lokalsamfunnene på Svalbard har svært ulik karakter, og det er ulike former for arealkonflikter som skal løses. Plansystemet etter svalbardmiljøloven er fleksibelt, og åpner opp for at detaljeringen kan tilpasses avhengig av behovene i samfunnene.

Et hovedformål med arealplanleggingen er å gi føringer for hvor og hvordan det kan bygges. Det er også viktig av hensyn til forutsigbarhet for innbyggerne i lokalsamfunnene. Arealplanen må være tilstrekkelig detaljert slik at det gir grunnlag for senere plan- og byggevedtak. For enkelte områder vil det være nødvendig å utarbeide egne delplaner.

Boks 3.2 Adventdalen

Adventdalen vurderes som ett av de viktigste områder for vadere og ferskvannsfugl på Svalbard, og i alt 16 av Svalbards rødlistede fuglearter har tilhold her. Forslag om vern av nedre Adventdalen har vært på høring.

Forstørr bilde

Foto: Bjørn Lytskjold, Norsk Polarinstitutt

Gruve 7 er planlagt nedlagt sommeren 2025. Eventuell etterbruk med endret arealbruk av gruveområdet, må forankres i arealplan for Longyearbyen planområde.

I Barentsburg er arealplanen fra 2004 under revisjon. Et nytt planprogram ble vedtatt høsten 2015, og planansvarlig Trust Arktikugol har jobbet videre med å oppdatere planen. Pyramiden fikk sin første arealplan vedtatt av Sysselmesteren i 2014, og aktivitetene på stedet skal skje innenfor rammene av arealplanen. Trust Arktikugol er planansvarlig for Pyramiden.

I Sveagruva ble arealplanen revidert i 2012, og siden 2017 har det vært drevet opprydningsarbeid i samsvar med avslutningsplaner godkjent av Sysselmesteren. Opprydningsprosjektet ble avsluttet høsten 2023. INy-Ålesund sluttføres nå arbeidet med rullering av gjeldende arealplan fra 2009.

Planbestemmelsene i svalbardmiljøloven har i hovedsak stått uendret siden 2002. Lokalsamfunnene på Svalbard har gjennomgått store forandringer, særlig når det gjelder aktivitet og bruk av arealene i planområdene. Det er naturlig å vurdere om svalbardmiljølovens bestemmelser om arealplan, ivaretar dagens behov når det gjelder arealplanlegging på Svalbard. Regjeringen vil sette i gang et arbeid med å gjennomgå planbestemmelsene i svalbardmiljøloven med sikte på å rydde, tydeliggjøre og oppdatere regelverket.

3.5.6 Kulturmiljø

Svalbard har med sin særegne historie en unik og verdifull kulturarv. Sporene fra de tidligere periodene er skjøre og utsatte, og alle kulturminner eldre enn 1946 er derfor automatisk fredet etter svalbardmiljøloven § 39. Kulturmiljøene gir opplevelser og kunnskap om polarhistorien for både fastboende og besøkende, og er til dels i aktiv bruk.

De nasjonale målene for kulturmiljøpolitikken er forankret i Meld. St. 16 (2019–2020). På Svalbard er målet at de «100 viktigste kulturminnene» skal sikres gjennom aktiv forvaltning. Det nasjonale målet følges opp gjennom å utføre prioriterte tiltak og oppgaver i «Kulturmiljøplan for Svalbard».

Klimaendringene på Svalbard og økende ferdsel har store konsekvenser for kulturmiljøet. Mange av kulturminnene ligger ved kysten, og mindre sjøis, mer erosjon, fuktigere klima og tinende permafrost innebærer at flere kulturminner står i fare for å gå tapt. Det er behov for å avklare hvilke kulturminner som skal bevares gjennom aktive tiltak, og hvilke som kun skal vernes passivt mot inngrep eller slitasje som kan akselerere nedbrytningen. Det er også behov for å vurdere klimatilpasningstiltak og avklare hvordan forvaltningen skal møte tap av kulturminner, for eksempel gjennom dokumentasjon eller nødutgravninger.

De aller fleste av de i overkant 300 automatisk fredede bygningene på Svalbard, står på statlig grunn. De som ligger utenfor planområdene, er i hovedsak hytter og spor etter ulike former for menneskelig aktivitet. For å ha tilstrekkelig oversikt over tilstand og istandsettingsbehov, har Sysselmesteren i oppdrag å kartlegge og tilstandsregistrere statens hytter på Svalbard. Tilstandsvurderingene skal være grunnlag for prioriteringer etter kulturmiljøplanen fremover.

Sysselmesteren etablerte våren 2023 sammen med Nærings- og fiskeridepartementet, et toårig prøveprosjekt med et kompetansesenter for kulturmiljø på Svalbard museum. Målet er å samle håndverkerne slik at kompetanse deles, og kvaliteten på istandsetting og vedlikehold av kulturmiljøer er god. Samtidig kan et slikt tiltak bidra til å rendyrke Sysselmesterens rolle som forvaltningsmyndighet på området.

Boks 3.3 Klimaendringenes konsekvenser

Kulturmiljøet og enkeltobjektene i Hiorthhamn er utsatt for en rekke nedbrytende krefter som gir til dels dramatiske effekter på kulturminnene og miljøet. Noen av disse er jordsig, endringer i det aktive laget i bakken som tiner i sommerhalvåret, råte, kysterosjon og slitasje fra besøkende. Foreløpig er det kun gjort midlertidige tiltak i form av å flytte smia og legge steinmasser på den mest kritisk utsatte siden av bygget. Det vurderes hvordan kulturmiljøet i Hiorthhamn kan bevares. Bak i bildet ser man smia under flytting.

Forstørr bilde

Foto: Edvard Undall, Norsk institutt for kulturminneforskning

På Svalbard er Riksantikvaren kulturmiljømyndighet for automatisk fredede kulturminner, og fatter vedtak om dispensasjon etter svalbardmiljøloven § 44. På fastlandet har fylkeskommunen fått delegert forvaltningen av de fleste automatisk fredede kulturminnene.

Regjeringen vil delegere Riksantikvarens dispensasjonsmyndighet for kulturminner på Svalbard til Sysselmesteren. En delegering vil bidra til å rendyrke Sysselmesterens rolle som forvaltningsmyndighet og Riksantikvarens rolle som fagdirektorat, og gi mindre avstand mellom søker og beslutningsmyndighet med kortere saksbehandlingstid. Klage- og overprøvingsmyndigheten vil fremdeles ligge hos Riksantikvaren.

3.5.7 Miljøforvaltningens kunnskapsbehov

God og oppdatert kunnskap om miljøtilstanden og om mulige utviklingstrender, er avgjørende for å kunne gjennomføre effektiv miljøforvaltning. Kunnskap fra miljøovervåkning er grunnlag for å vurdere i hvilken grad de nasjonale miljømålene for Svalbard blir oppnådd, og om iverksatte miljøtiltak har ønsket effekt. Lange og kontinuerlige tidsserier er viktige for å kunne følge med på endringer i miljø og natur. Videre er de viktige for å vurdere om forvaltningen er i tråd med miljømålene for Svalbard, eller om det er behov for nye tiltak og virkemidler.

Det er fortsatt store kunnskapshull om klima og miljø på Svalbard, og det er behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget. Generelt er det stort behov for bedre kunnskap om effekter av klimaendringer og hvordan dette virker sammen med miljøpåvirkning fra lokal aktivitet på Svalbard. Videre er det behov for kunnskap om de forventede raske fremtidige klimaendringene og miljøeffektene av disse. Det er også behov for bedre overvåkning av effekter av ferdsel på vegetasjon og dyreliv, samt undervannsstøy og effekter dette har på dyreliv. Det er videre behov for å videreutvikle kunnskapen om truede og sårbare arter og naturtyper på Svalbard, med vekt på marine naturtyper og naturtyper knyttet til sjøis. Det er også behov for å se på utviklingen i økosystemene som helhet og ikke bare for enkeltarter. Det arbeides også med forbedring av miljøovervåkning av kulturminnene. Miljøovervåkning er nødvendig for å fremskaffe den kunnskapen som er viktig for forvaltningen av Svalbard, og også som grunnlag for internasjonale prosesser og avtaler på klima- og miljøområdet.

Miljøovervåkning fra Zeppelinobservatoriet i Ny-Ålesund omfatter blant annet langtransporterte, grenseoverskridende luftforurensninger, tungmetaller, organiske miljøgifter og klorerte og fluorerte klimagasser. Det gjennomføres også betydelig overvåkning av flere dyrebestander på Svalbard, og det overvåkes også miljøgifter i flere av disse dyrene. Denne kunnskapsinnhentingen er og vil fortsatt være viktig både for å skaffe oversikt over hvordan langtransportert forurensning tilføres og oppkonsentreres i det arktiske miljøet. Videre hvilken belastning forurensningen innebærer for utsatte og sårbare arter på Svalbard, som sjøpattedyr og sjøfugl.

Sysselmesteren, Longyearbyen lokalstyre, Svalbard museum og Norsk Polarinstitutt har sammen jobbet for å etablere et naturinformasjonssenter. Naturinformasjonssenteret skal formidle natur- og kulturmiljøverdier på Svalbard, og kan være en turistattraksjon som vil bidra til lokal verdiskaping. Regjeringen arbeider for etablering av et naturinformasjonssenter som en del av Svalbard museum i Longyearbyen.

3.6 Tiltak

Regjeringen vil:

• Ta vare på den særegne villmarksnaturen på Svalbard, videreføre miljømålene og svalbardmiljølovens bestemmelser og restriktive praksis for tillatelse til større naturinngrep utenfor planområdene.

• Beholde dagens verneområder gjennom forvaltning i tråd med vernets formål. Samtidig må det vurderes om dagens vernebestemmelser er tilstrekkelige for å kunne håndtere konsekvensene av klimaendringer og aktivitet fremover.

• Videreføre arbeidet med forvaltningsplaner for verneområdene, slik at ferdsel og aktivitet skjer i samsvar med verneformålet.

• Vurdere utarbeidelse av en samlet strategi for ferdsel i Isfjordområdet, som omfatter både vernede og ikke vernede områder, slik at aktivitetene skjer i tråd med miljømål og regelverk.

• Revidere motorferdselforskriften i lys av endrede naturforhold, ferdselsmønstre og ferdselsformer.

• Kartlegge støybelastningen på livet i fjordene på Svalbard som har mest trafikk, herunder Isfjorden og Kongsfjorden, og vurdere behovet for tiltak.

• Gjennomføre nødvendige endringer i høstingsregelverket etter svalbardmiljøloven.

• Oppdatere kunnskapsgrunnlaget om fremmede arter og vurdere nye tiltak.

• Sørge for at det utarbeides en samlet oversikt over grunnforurensning på Svalbard, og prioritere planområdene først.

• Sørge for en systematisk kartlegging av marin forsøpling på Svalbard, og se områdene med mye marin forsøpling i sammenheng med kunnskap om leveområder for sårbare arter. Strandrydding bør prioriteres i disse områdene.

• Gjennomgå planbestemmelsene i svalbardmiljøloven og foreslå eventuelle endringer.

• Tilstandsvurdere statens fredede hytter på Svalbard som grunnlag for prioriteringer etter kulturmiljøplanen fremover.

• Delegere Riksantikvarens dispensasjonsmyndighet for kulturminner på Svalbard til Sysselmesteren.

• Styrke kunnskapsgrunnlaget for miljøforvaltningen med vekt på overvåkning av effektene av klimaendringene og ferdsel, og påvirkningen dette har på naturmiljøet, kulturminner og dyrelivet.

• Styrke formidlingen og kunnskap om de unike miljøverdiene på Svalbard ved å arbeide for etablering av et naturinformasjonssenter som en del av Svalbard museum i Longyearbyen.