Meld. St. 26 (2023–2024)

Svalbard

Til innholdsfortegnelse

4 Samfunnsutvikling og næringsvirksomhet i Longyearbyen

4.1 Innledning – mål og overordnede rammer

Et av de overordnede målene i svalbardpolitikken er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Dette målet nås gjennom familiesamfunnet i Longyearbyen. Næringsaktivitet er ikke et mål i svalbardpolitikken, men et virkemiddel for å opprettholde målet om norske samfunn. Da svalbardmeldingen av 2016 ble lagt frem var det klart at kulldriften, som tradisjonelt har vært den viktigste bærebjelken for Longyearbyen, hadde fått redusert betydning og at samfunnet sto overfor en nødvendig omstilling. Gjennom Stortingets behandling av meldingen ble det lagt til rette for en fortsatt utvikling innen eksisterende virksomhet som reiseliv, forskning og høyere utdanning, samt for en bred og variert næringsaktivitet fortrinnsvis med helårige og stabile arbeidsplasser. Samtidig ble det understreket at det ikke er et mål at samfunnet skal vokse utover dagens nivå og at det ikke legges opp til en utvidelse av tjenestetilbudet eller for en utvikling som medfører behov for større investeringer i infrastruktur.

Omstillingen har på mange måter vært vellykket. Longyearbyen har i dag et differensiert næringsliv bestående av virksomheter innenfor både reiseliv, kommunikasjon, tjenestenæring, bygg og anlegg, men har også et tydelig innslag av forskning og høyere utdanning. Samtidig med dette har Longyearbyen utviklet seg til et mer moderne familiesamfunn. Innbyggertallet har også økt og det er nå i underkant av 2600 bosatte her, mot omlag 2130 i 2016. Ikke bare næringsliv, men også utdanning og forskning bidrar til å opprettholde et stabilt familiesamfunn og ikke minst er studentenes aktive deltakelse i kultur og friluftsliv et positivt bidrag til lokalsamfunnet. I tillegg til dette kommer offentlige og statlige funksjoner som er nødvendige for å drifte og administrere samfunnet, og som tilpasses utviklingen i samfunnet for øvrig.

Det er også fremover et mål at Longyearbyen skal være et attraktivt sted for norske familier og gjennom dette bidra til å oppfylle målet om norske samfunn på øygruppen. Det er kostbart å legge til rette for et familiesamfunn så langt nord, og en økning i innbyggertall og aktivitet medfører også økte utgifter for staten. Føringen om at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn ligger fast, og det er heller ikke ønskelig at samfunnet skal vokse utover dagens nivå. Det skal ikke legges til rette for utvikling som utløser behov for større investeringer i infrastruktur eller for en utvidelse av velferds- og tjenestetilbudet. Samtidig skal Longyearbyen være et godt sted å bo for innbyggerne, og ha aktivitet som bidrar til oppfyllelse av de overordnede målene i svalbardpolitikken. For å sikre en utvikling i tråd med dette, er det nødvendig å justere virkemiddelbruken noe. I det følgende redegjør regjeringen for samfunnsutvikling og næringsvirksomhet i Longyearbyen, og kommer med forslag til enkelte grep for å sikre en fortsatt utvikling i tråd med målet om norske samfunn på øygruppen.

Figur 4.1 Utsyn fra Skjæringa mot sentrumsbebyggelsen med skredsikring og slalombakke i bakgrunnen.

Figur 4.1 Utsyn fra Skjæringa mot sentrumsbebyggelsen med skredsikring og slalombakke i bakgrunnen.

Foto: Eva Grøndal, Grøndal Foto

4.2 Målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen

Mennesker fra ulike land har alltid søkt seg til Svalbard, noe som idag bidrar til å gjøre Longyearbyen til et levende og variert samfunn. Dette er verdifullt. Samtidig som antallet innbyggere har økt de senere år, har også sammensetningen av befolkningen endret seg. I dag ligger andelen utenlandske statsborgere på rundt 36 pst., mens den i 2009 og 2016 lå på henholdsvis omlag 15 og 26 pst. Både forskning, undervisning og reiseliv sysselsetter innen et bredere spekter av nasjonaliteter enn det f.eks. bergverk gjør. Dette er derfor en naturlig utvikling. Den må imidlertid også ses i lys av at utlendingsloven ikke gjelder for Svalbard. Det er grunn til å følge med på utviklingen i befolkningssammensetningen. Longyearbyen oppfyller det overordnede målet om norske samfunn på øygruppen, og det er viktig å legge til rette for en god balanse mellom norske og utenlandske statsborgere.

En velutbygd infrastruktur, et godt velferds- og tjenestetilbud og et rikt kultur- og fritidstilbud er faktorer som kan gjøre det attraktivt å bosette seg i Longyearbyen. Tall fra SSB (rapport 2023/36) viser at levekårene her i det store og hele virker å være noe over snittet for lokalsamfunn på fastlandet, selv om det er stor variasjon mellom grupper. Vi ser også at gjennomsnittlig botid blant nordmenn går ned. Tall fra SSB (SSB 2023/36) viser at median botid for norske statsborgere pr. januar 2024 var på 3,4 år. Dette er en nedgang på over 20 pst. siden forrige stortingsmelding ble lagt frem. Noe av denne utviklingen må ses i sammenheng med nedbyggingen av gruvedriften, men kan også ha sammenheng med et høyere pris- og kostnadsnivå blant annet som følge av to husholdninger. Beboere fra flere andre nasjoner hadde i 2022 høyere median botid enn nordmenn, spesielt thailendere, som også har høyest gjennomsnittlig botid med over 10 år. Det er behov for mer kunnskap om hvilke forhold som påvirker bolysten i Longyearbyen. For å følge utviklingen i Longyearbyen vil regjeringen vurdere å gjennomføre en levekårsundersøkelse. Slike undersøkelser har vært gjennomført tidligere, og vil være et nyttig grunnlag for forvaltningen. Det er viktig med en solid norsk tilstedeværelse, også for å sikre en effektiv og troverdig myndighetsutøvelse. Regjeringen vil derfor innføre insentiver for å gjøre det mer attraktivt for nordmenn å flytte til og bli boende på Svalbard.

Regjeringen er opptatt av at Longyearbyen skal være et godt sted for de som bor og arbeider der. Utenlandske innbyggere som ikke har tilknytning til fastlandet har for eksempel tilgang til velferds- og tjenestetilbudet her, samtidig som barna deres vil ha krav på skoleplass etter tre måneders opphold i byen. Også øvrige deler av velferds- og tjenestetilbudet vil være tilgjengelig, likevel slik at utenlandske innbyggere uten tilknytning til fastlandet kan måtte betale for slikt som helsetjenester ved Longyearbyen sykehus.

Tilgangen til ytelser fra folketrygden vil også variere. De som allerede er medlemmer i folketrygden når de ankommer Svalbard, beholder dette medlemskapet, uavhengig av om de er norske statsborgere eller ikke. Andre utenlandske statsborgere vil kunne få medlemskap dersom de tar arbeid for norsk arbeidsgiver.

Det er staten som forvalter folketrygden, og som sammen med Longyearbyen lokalstyre i hovedsak tilrettelegger for velferds- og tjenestetilbudet i Longyearbyen. Med den utviklingen vi gjennom de senere år har sett når det gjelder sammensetningen av befolkningen i Longyearbyen, ser regjeringen behov for å i større grad skille mellom innbyggere med fastlandstilknytning og innbyggere som ankommer direkte fra utlandet. I dag er satsen for arbeidsgiveravgift på Svalbard satt til null, mens folketrygdavgiften ligger på 7,8 pst. Regjeringen vil vurdere om det skal innføres arbeidsgiveravgift for norske arbeidsgivere som sysselsetter personer som får medlemskap i folketrygden gjennom arbeid. Regjeringen vil også vurdere om de som får medlemskap på denne måten skal ha en høyere trygdeavgift, og om de skal ha rett til å opparbeide ytelser som barnetrygd og kontantstøtte. Et tilsvarende skille er allerede etablert gjennom at det nå er krav om tre års botid på fastlandet for at utenlandske statsborgere skal kunne stemme og stille til valg i Longyearbyen.

Regjeringen er samtidig opptatt av at det er ordnede lønns- og arbeidsforhold for alle arbeidstakere i Longyearbyen, og vil innen utgangen av 2024 fremme en proposisjon om å gjøre allmenngjøringsloven gjeldende for Svalbard. Etter en nærmere vurdering av utviklingstrekk og behov lokalt, vil regjeringen vurdere utsatt iverksettelse for deler av øygruppen. Regjeringen vil også vurdere andre tiltak for å fremme et seriøst arbeidsliv, som å formalisere at offentlige aktører ved ulike former for avtaleinngåelser skal stille krav om at lønns- og arbeidsvilkår for ansatte skal være i samsvar med gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransjen.

Boks 4.1  Næringsutvikling

Næringsutviklingen har ført til en økning i antall virksomheter, og i dag er antallet virksomheter på Svalbard i overkant av 400 mot i underkant av 300 i 2015. Tallene viser også at det i perioden fra 2015 har vært en økning i andelen sysselsatte som jobber deltid og sesongbasert. Økningen knytter seg til reiselivsrelaterte bransjer som overnattings- og serveringsvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og kultur- og underholdningsvirksomhet. Det har også vært en økning i ikke-registrerte bosatte som jobber innenfor reiselivsnæringene i kortere perioder og ikke melder seg inn i befolkningsregisteret.

Utviklingen i innbyggertall medfører press på tjenestetilbud men også på infrastruktur slik som energi, vei og vannforsyning. Det offentlige finansierer og vedlikeholder en stor del av den offentlig infrastrukturen herunder også helse-, beredskaps- og redningstjenesten. Siden 2016 har en hovedutfordring vært å sikre Longyearbyens befolkning mot skred samt å bygge skredsikre boliger til erstatning for de som har gått tapt eller har måttet saneres etter skredene i 2015 og 2017. Den siste tiden er utfordringer knyttet til energiomstilling, vannforsyning og annen infrastruktur blitt mer fremtredende. Investeringer og vedlikehold av denne infrastrukturen er svært kostbart. Deler av dette finansieres i dag av innbyggerne i Longyearbyen i form av kommunale gebyrer og avgifter, mens andre deler finansieres av staten gjennom årlige bevilgninger.

Energiprisene i Longyearbyen har økt betydelig etter avviklingen av kullkraftverket og overgang til diesel som energibærer. I nysalderingen for 2023-budsjettet økte derfor Stortinget, etter forslag fra regjeringen, bevilgningen til Longyearbyen lokalstyre med 50 mill. kroner, for å bidra til reduserte strømpriser. I revidert nasjonalbudsjett for 2024 foreslo regjeringen å bevilge ytterligere 125 mill. kroner til dette formålet, samt 42 mill. kroner til investeringer i infrastruktur som styrker redundans og forsyningssikkerhet i Longyearbyen. Regjeringen foreslo samtidig å bevilge 3 mill. kroner til statlig medfinansiering av forprosjekt for etablering av reservedrikkevannskilde i Longyearbyen. Regjeringen vil arbeide videre med vurderinger av behov for investeringer i kritisk infrastruktur i Longyearbyen, herunder spørsmål om finansiering.

Det ligger fast at det ikke skal legges til rette for utvikling som utløser behov for større investeringer i infrastruktur. Dette innebærer at nivået på boligmassen ikke skal utvides utover nivået fra før skredene i 2015 og 2017. For å kunne gjennomføre nødvendig rehabilitering av boligmassen, vil det imidlertid være behov for at boligforvalterne har noe overkapasitet. Eventuell utskifting av boliger bør fortrinnsvis løses gjennom transformasjon og fortetting, og ikke ved å ta ubebygde arealer i bruk. Disse føringene vil, sammen med andre rammer for aktivitet, og de overordnede svalbardpolitiske målene, bidra til å fastsette handlingsrommet for næringsvirksomheten og samfunnsutviklingen i Longyearbyen.

4.3 Samfunns- og tjenestetilbudet i Longyearbyen

4.3.1 Rammer og føringer for samfunns- og tjenestetilbudet

Longyearbyen kan i kortversjon omtales som et «robust familiesamfunn» og har utviklet seg til et kvalitativt godt samfunn med et velferds- og tjenestetilbud som innen miljøforsvarlige rammer er tilpasset samfunnets størrelse og struktur. Samtidig ligger det fast at dette ikke skal være et livsløpssamfunn. Det er tilrettelagt for et visst nivå at velferds- og tjenesteytelser i Longyearbyen, tilpasset det som har vært nødvendig for et «robust familiesamfunn» med borgere som i hovedsak oppholder seg her i kraft av en arbeidstilknytning. Sentrale rettighetslover som lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven), gjelder for eksempel ikke for Svalbard, og helsetilbudet er begrenset. Nivået på de ytelsene som er tilgjengelige i Longyearbyen må ses i sammenheng med det lave skattenivået som regjeringen også fremover vil legge til rette for, men er også en konsekvens av at det ikke er krav om oppholdstillatelse for utenlandske statsborgere som vil til Svalbard. Dette, sammen med øvrige rammebetingelser legger klare føringer for nivået på tjenestetilbudet i Longyearbyen.

Regjeringen er opptatt av at alle som bor og arbeider i Longyearbyen skal ha muligheter og trygghet i den tiden de oppholder seg der. Med et begrenset velferds- og tjenestetilbud, tilpasset en i hovedsak arbeidsfør befolkning, ligger det fast at ved behov utover det som tilbys lokalt, må borgere med fastlandstilknytning henvende seg til sine hjemkommuner på fastlandet, mens borgere uten fastlandstilknytning, må henvende seg til sine hjemland. Selv ikke et langvarig opphold i Longyearbyen vil i seg selv kunne gi inngang til et videre «løp» på fastlandet for utenlandske statsborgere. Mens norske statsborgere kan reise til fastlandet for videre skolegang og studier, og til sine respektive fastlandskommuner for å få oppfylt eventuelle behov for pleie- og omsorgstjenester, har ikke utenlandske statsborgere uten slik tilknytning mulighet for dette, bortsett fra en begrenset adgang til videregående opplæring.

Dette kan være en utfordring, ikke minst for barn som er født under foreldrenes opphold i Longyearbyen, og hvor båndene til hjemlandet etter hvert kan ha blitt svake. Det er viktig å understreke at ansvaret i slike tilfeller påhviler foreldrene. Det må derfor legges vekt på at utenlandske statsborgere som kommer til Longyearbyen gis god og målrettet informasjon om de rettslige og praktiske rammebetingelsene som gjelder for opphold på Svalbard, og at det derfor er viktig å opprettholde kontakten med hjemlandet.

Tjenestetilbudet i Longyearbyen forestås av både sentrale og lokale aktører. De grunnleggende tjenestene ytes av Longyearbyen lokalstyre, Longyearbyen sykehus, Sysselmesteren på Svalbard og flere andre aktører. Etter fremleggelsen av meldingen i 2016 har det vært nødvendig å presisere enkelte rammer for tjenestetilbudet, gjennom blant annet å fastslå at barn med mer enn mindre og moderate behov for tilrettelegging av opplæring, ikke har krav på skoleplass i Longyearbyen.

For at de rammene som er lagt for velferds- og tjenestetilbudet i Longyearbyen skal opprettholdes, er det viktig at alle avgjørelser på området er i tråd med svalbardpolitikken. Det er derfor etablert praksis for at Sysselmesteren bistår fastlandsmyndigheter i slike spørsmål. Regjeringen vil følge opp dette med å vurdere å forskriftsfeste at statsforvalterens tilsyn med barnehagedrift og opplæring i Longyearbyen skal utøves i samråd med Sysselmesteren. Regjeringen vil også vurdere å forskriftsfeste at klage på enkeltvedtak som gjelder Longyearbyen lokalstyres plikter etter forskriftene om barnehagevirksomhet og grunnskoleopplæring mv. i Longyearbyen, sammen med statsforvalterens forslag til vedtak, skal forelegges Sysselmesteren til uttalelse.

4.3.2 Helse- og velferdstjenester

Helse Nord RHF har gjennom Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN Tromsø) ansvaret for de offentlige helsetjenestene på Svalbard. Universitetssykehuset Nord-Norge HF – Longyearbyen sykehus (UNN Longyearbyen) sørger for nødvendige helsetjenester. Helsetjenesten på Svalbard er ikke organisert på samme måte som på fastlandet, hvor kommunene er forpliktet til å sørge for et lokalt tilbud av helse- og omsorgstjenester. Longyearbyen lokalstyre har ikke et slikt ansvar.

Longyearbyen er ikke et livsløpssamfunn, og det ytes derfor ikke omsorgstjenester eller andre tjenester av langvarig karakter, som for eksempel hjemmesykepleie, opphold i sykehjem, avlastningstiltak, praktisk bistand mv. Personer som har behov for denne typen tjenester må derfor få disse tjenestene i sine hjemkommuner eller i sine hjemland.

Longyearbyen sykehus har seks senger for innleggelse og observasjon. Sykehuset har akuttberedskap 24 timer i døgnet. Noe medisinsk behandling og små kirurgiske inngrep kan vanligvis utføres ved poliklinikken, mens pasienter som trenger utredning eller henvisning til annen spesialist enn det Longyearbyen sykehus kan tilby, må få dette utført enten på fastlandet, eller i sine hjemland. Akuttmedisinske tjenester ytes også til tilreisende. I Barentsburg har gruveselskapet Trust Arktikugol helsetjeneste i tilknytning til sin virksomhet, men Longyearbyen sykehus bidrar ved behov.

Det akuttmedisinske tilbudet på Svalbard består av medisinsk nødmeldetjeneste (betjenes av AMK Tromsø), øyeblikkelig hjelp, ambulansetjeneste, redning utenfor vei i samarbeid med frivillige, redningshelikoptertjeneste organisert via og i samarbeid med Sysselmesteren og luftambulanse til fastlandet. Longyearbyen sykehus samarbeider med UNN Tromsø ved bl.a. bruk av videobasert akuttmedisinsk konferanse. Dette gjør det mulig med medisinsk konsultasjon og veiledning fra UNN Tromsø til personalet ved Longyearbyen sykehus.

Longyearbyen sykehus yter noen typer tjenester som ikke vanligvis ytes på sykehus, også tjenester som kan sammenlignes med primærhelsetjenesten på fastlandet. Dette gjelder for eksempel allmennlegetjeneste, jordmor- og helsesykepleiertjeneste og fysioterapitjeneste. Sykehuset har også tannlegetjeneste, men ikke fast psykologtjeneste.

Utgifter til behandling og egenandeler for helsetjenester som ytes ved Longyearbyen sykehus, dekkes langt på vei etter regler og takster som gjelder på fastlandet. I de tilfeller der pasienten hverken er medlem i norsk folketrygd eller nordisk konvensjon om trygd under oppholdet på Svalbard, må vedkommende enten ha forsikring som dekker utgiftene eller selv betale for tjenestene.

4.3.3 Barn og ungdom

Antallet barn og unge har vokst i takt med utviklingen av Longyearbyen som familiesamfunn. Mens det i 2008 var 372 barn og unge i alderen 0–19 år i Longyearbyen, er antallet i samme aldersgruppe 464 i 2023.

Longyearbyen har to barnehager som begge drives av Longyearbyen lokalstyre. Longyearbyens barnehager tilbyr barnehageplass til barn av fastboende som har til hensikt å oppholde seg på Svalbard i mer enn 6 måneder. Per 15. desember 2023 var det ifølge Utdanningsdirektoratet 74 barn i barnehage i Longyearbyen, hvorav 20 av disse var minoritetsspråklige (dvs. med et annet morsmål enn norsk, samisk, dansk, svensk og engelsk). Per 15. desember 2022 var antallet barn i barnehage 88, mens det i 2015 lå på 107.

Longyearbyen lokalstyre er skoleeier og har ansvaret for skoletilbudet i Longyearbyen. Longyearbyen skole har både grunnskole og avdeling for videregående opplæring, samt skolefritidsordning og kulturskoletilbud. Skolen har en fastlandselevordning for inntil åtte elever som har gjennomført vg1 på en videregående skole på fastlandet. Skolen har i skoleåret 2023–2024 219 elever i grunnskolen og totalt 33 elever i videregående opplæring.

Longyearbyen skole, avdeling for videregående opplæring tilbyr utdanningsprogrammene studiespesialisering og bygg- og anleggsteknikk. Fra skoleåret 2024–2025 oppretter skolen et nytt utdanningsprogram for salg, service og reiseliv, mens utdanningsprogram for bygg- og anleggsteknikk legges ned. Norske elever på Svalbard kan søke andre opplæringstilbud i sitt hjemfylke. Norske og utenlandske elever som er tatt inn ved Longyearbyen skoles videregående avdeling kan i tillegg søke tilbud om videregående opplæring i Troms og Finnmark fylkeskommuner dersom Longyearbyen skole ikke kan gi et tilbud elevene ønsker.

Troms fylkeskommune har også ansvaret for forvaltningen av fagopplæringen i bedrift på Svalbard på vegne av Longyearbyen lokalstyre, og læretiden kan gjennomføres både på Svalbard og på fastlandet. Utenlandske elever må imidlertid være tatt opp ved Longyearbyen skole før de kan søke om læreplass.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark fører tilsyn med barnehagedrift og opplæring, i samråd med Sysselmesteren. Som nevnt ovenfor i kapittel 4.3.1 vil regjeringen vurdere å forskriftsfeste Sysselmesterens rolle i tilsyns- og klagesaker på dette området.

Regelverket for skoler og barnehager i Longyearbyen er nærmere beskrevet i kapittel 2.3.10. De tidligere reglene medførte særlig vanskelige avveininger for Longyearbyen lokalstyre når det gjaldt både hvilke plikter som faktisk påhviler lokalstyret, og hva den enkelte elev har rett til, og det har derfor vært nødvendig å klargjøre dette regelverket. Det fremgår nå av forskrift om grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen at barn med mer enn mindre og moderate behov for tilrettelegging av opplæringen, ikke har krav på skoleplass i Longyearbyen. Dette er en presisering som gjenspeiler tilbudet ellers i samfunnet i Longyearbyen, hvor barn med behov utover dette, ikke vil kunne møtes med tilsvarende tilbud som i fastlandskommuner. Presiseringen fastsetter også det som nå er rammen for det opplæringstilbudet som skal være tilgjengelig i Longyearbyen. I dette ligger en føring om at tjenestetilbudet ikke skal utvides.

Regjeringen vil igjen understreke at det lave skattenivået og det faktum at utlendingslovgivningen ikke gjelder for Svalbard, gjør rammebetingelsene for lokalsamfunnet i Longyearbyen spesielle. Longyearbyen skal ikke være et livsløpssamfunn, og de nevnte rammebetingelsene er dimensjonerende for hvilke tilbud som skal gis, og dermed også for hvilke forventninger innbyggerne kan ha, bl.a. om tilrettelagte tilbud for barn og unge. Det ligger i dette at Longyearbyen lokalstyre heller ikke skal gi ytelser som har en klar sosial profil.

Regjeringen har merket seg at Longyearbyen ungdomsråd ønsker å endre svalbardskatteloven slik at det blir mulig å ta småjobber uten å betale inntektsskatt. Regjeringen vil utrede en ordning som gjør det mulig for ungdom på Svalbard å tjene mindre beløp uten å betale inntektsskatt.

4.3.4 Svalbard forskningspark og Svalbard folkehøgskole

Svalbard forskningspark ble åpnet i 2005, og er hovedarenaen for utdanning og forskning i Longyearbyen. I tillegg til å være en stor arbeidsplass, benyttes Forskningsparken som storstue for lokalbefolkningen ved ulike anledninger, med blant annet faglige foredrag og arrangementer. Svalbard museum ligger også i Forskningsparken.

Svalbard folkehøgskole åpnet høsten 2019, og eies av KFUK-KFUM Norge sammen med Longyearbyen lokalstyre. Skolen drev med redusert kapasitet i midlertidige lokaler i starten, men i februar 2023 flyttet skolen inn i nytt bygg på Sjøskrenten. Skolen er godkjent for 125 elever, og har åtte forskjellige linjetilbud som alle spiller på den unike naturen og/eller kulturlivet på Svalbard. Folkehøgskolen har rundt 20 ansatte skoleåret 2023–2024.

4.3.5 Kulturtilbudet

Det er viktig at innbyggerne på Svalbard har bred og mangfoldig tilgang på kultur av høy kvalitet, slik man har i landet for øvrig. Et velfungerende kulturliv bidrar til bokvalitet og bolyst. Kulturfeltet kan også gi viktige bidrag til reiselivet, både i form av kulturkompetanse og kulturelt innhold i reiselivsprodukter.

Kultur og idrett står sterkt i Longyearbyen. Det institusjonaliserte kulturlivet er naturlig nok begrenset, men Longyearbyen har likevel et omfattende kulturliv. Tilbudet omfatter både profesjonell kultur- og amatørvirksomhet og frivillige aktiviteter innenfor de fleste deler av kulturfeltet.

Longyearbyen kulturhus inneholder kino og scene. Galleri Svalbard viser faste og skiftende kunstutstillinger. Galleriet tilbyr også kunstnere residensopphold. Longyearbyen har folkebibliotek, og Svalbard museum viser utstillinger fra Svalbards kultur og historie frem til i dag.

Nordnorsk kunstmuseum (NNKM) har etablert en utstillingsarena for visuell kunst, som fra 2022 er lokalisert i nye og utvidede lokaler i Nordover Kunstsenter i sentrum av Longyearbyen. Tiltaket er et samarbeidsprosjekt mellom Longyearbyen lokalstyre og Nordnorsk kunstmuseum.

Høsten 2016 etablerte Fritt Ord, daværende Kulturdepartementet og Sparebank1 Nord-Norge Stiftelsen Artica Svalbard. Stiftelsens formål er bl.a. å legge til rette for kunst- og kulturvirksomhet på Svalbard, utvikle det norske kulturfeltet og styrke den kulturelle næringen på Svalbard. Artica Svalbard disponerer et kunstnerverksted og kunstnerresidens i Longyearbyen, der kunstnere fra alle genre skaper og formidler kunst. Stiftelsen mottar driftsstøtte fra Kultur- og likestillingsdepartementet.

Kulturskolen tilbyr barn og unge faglig fullverdig kulturell undervisning på ulike områder. Det finnes en rekke lag og foreninger innenfor et bredt spekter, herunder flere idrettslag. Tilbudet innenfor idrett omfatter bl.a. flerbrukshall, svømmehall, alpinbakke og kjøring av langrennsspor.

Svalbard kirke ligger i Longyearbyen, og er en del av Den norske kirke. Kirken er en viktig kulturbærer og kulturaktør i lokalsamfunnet. Kirken har en samlende funksjon, og har en sentral rolle i beredskapssammenheng.

Figur 4.2 Longyearbyen har et rikt kulturliv, med tilbud både for barn, ungdom og voksne.

Figur 4.2 Longyearbyen har et rikt kulturliv, med tilbud både for barn, ungdom og voksne.

Foto: Tommy Dahl Markussen

4.4 Grunnleggende infrastruktur i Longyearbyen

4.4.1 Grunnleggende trekk – rammer og føringer

Longyearbyen har i arktisk sammenheng på flere områder en godt utbygd og moderne infrastruktur. Det er knyttet betydelige nasjonale interesser til Svalbard, noe som tilsier et sterkt statlig engasjement i denne. Infrastruktur på et hensiktsmessig nivå er en forutsetning for næringsaktivitet og verdiskaping, sikkerhet og beredskap, samt for en god samfunnsutvikling. Summen av disse faktorene avgjør hvor attraktiv Longyearbyen er som bo- og arbeidssted. Longyearbyens fysiske infrastruktur bidrar på denne måten til å opprettholde norske samfunn på øygruppen.

Longyearbyen lokalstyre er etter Svalbardloven ansvarlig for infrastruktur i Longyearbyen når ansvaret ikke er lagt til staten eller andre. Som følge av dette har lokalstyret ansvar for hoveddelen av havna, veier, vann og kraftforsyning, mens det er Avinor som eier og drifter flyplassen. Regjeringen er opptatt av at infrastrukturen benyttes for formål som bygger opp under målene i svalbardpolitikken og i kapittel 4.4.3 og 4.4.5 gis enkelte føringer for bruken av flyplass og havnefasiliteter.

Selv om infrastrukturen i Longyearbyen er på et høyt nivå i arktisk sammenheng, er det likevel et betydelig vedlikeholdsetterslep, eksempelvis i kraftforsyningen, vannforsyningen og bygningsmassen. Dette speiler igjen viktigheten av at det ikke legges til rette for en utvikling som utløser behov for større investeringer i infrastruktur. Longyearbyen lokalstyre er i senere år tildelt midler for å dempe vedlikeholdsetterslepet, bl.a. under covid-19.

Videre er Svalbard et av stedene i verden hvor klimaendringene treffer raskest. Dette innebærer at fysisk infrastruktur blir mer utsatt for klimarelaterte hendelser, og klimaendringene skaper behov for oppgradering og tilpasning. I tiden etter skredene i 2015 og 2017 har det derfor vært brukt betydelige midler på å skredsikre Longyearbyen, samt bygge nye, skredsikrede boliger. I takt med at det ikke er ønskelig at Longyearbyen skal vokse utover dagens nivå, skal heller ikke boligmassen utvides utover nivået fra før disse skredene.

Etablering, drift og vedlikehold av infrastruktur i Arktis er krevende og kostbart. Infrastrukturen i Longyearbyen ble dimensjonert for å betjene et gruvesamfunn, ikke for lokalsamfunnet slik det har utviklet seg, med et betydelig antall tilreisende gjennom store deler av året. Reiselivsaktiviteten i Longyearbyen fører til økt slitasje på en allerede presset infrastruktur, noe som utløser høyere vedlikeholdskostnader og gir et økt investeringsbehov. Regjeringen vil derfor utarbeide et forslag til regelverk for besøksbidrag for Longyearbyen. Dette skal være et pilotprosjekt. Inntektene av et slikt besøksbidrag skal øremerkes utgifter til infrastruktur og annen offentlig tjenesteyting som er en forutsetning for turisme i Longyearbyen, og deler av disse inntektene skal tilgodeses Longyearbyen lokalstyre.

4.4.2 Vannforsyning

Longyearbyen lokalstyre har ansvaret for Longyearbyen vannverk som forsyner byen med drikkevann. Vannverket har i dag to kilder: Isdammen og Steintippdalselva. I vintersesongen er det ingen reservekilde tilgjengelig.

Det er utfordringer knyttet til vannverkets kilder og tilstand, som bl.a. forsterkes av klimaendringene. Infrastrukturen knyttet til vannverket er sårbar for naturhendelser, akutt forurensning og tilsiktede handlinger. Vann er avgjørende for nær sagt alle funksjoner i et samfunn, herunder grunnleggende tjenesteyting. Longyearbyen er ikke koblet sammen med et større system slik kommunene på fastlandet er. Det er derfor behov for å vurdere robusthet og reserveløsninger i dagens system, noe bl.a. Totalberedskapskommisjonen har pekt på. Mattilsynet avla i 2022 en rapport som også bekrefter denne vurderingen.

Longyearbyen lokalstyre utreder fremtidig reserveløsning for vannforsyning i Longyearbyen. Foreløpige vurderinger peker på sjøvann som den mest aktuelle alternative råvannskilden i ny reservedrikkevannsløsning. Vannforsyning i Longyearbyen er kritisk infrastruktur og arbeidet med å utrede fremtidig reserveløsning for vannforsyning er viktig og må prioriteres. Som nevnt i kapittel 4.2 ovenfor foreslo regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2024 å bevilge 3 mill. kroner til statlig medfinansiering av forprosjekt for etablering av drikkevannskilde i Longyearbyen.

4.4.3 Havnefasiliteter

Svalbard er avhengig av gode havnefasiliteter for frakt av varer til og fra øygruppen. Longyearbyen har tre kaier, Gamlekaia og Bykaia som er eid av Longyearbyen lokalstyre, og Kullkaia som eies av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Videre er det etablert en flytebrygge i plastmateriale, Turistkaia, som også er i lokalstyrets eie. Kapasiteten ved kaiene i Longyearbyen er begrenset. Større deler av trafikken skal betjenes over en kort sesong, hvilket avgrenser liggetiden ved kai for det enkelte skip.

I forrige melding til Stortinget om Svalbard ble behovet for utvidet havnekapasitet i Longyearbyen omtalt. Utvidet havnekapasitet i Longyearbyen ble satt i sammenheng med tilrettelegging for økt passasjertrafikk i Meld. St. 33 (2016–2017) Nasjonal Transportplan 2018–2029.

I perioden siden forrige stortingsmelding ble fremlagt har trenden vært kraftig vekst i maritim aktivitet rundt Svalbard. Veksten i maritim aktivitet vises også i tallene for passasjerer som besøker Longyearbyen havn med cruiseskip. Tall fra Kystverket viser at Longyearbyen var Norges tredje største cruisedestinasjon i 2023, målt i antall anløp.

I Meld. St. 20 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033 fremkommer det at behovene for nye havnefasiliteter i Longyearbyen har endret seg. Det er for eksempel ikke aktuelt å legge til rette for havnefasiliteter for å understøtte oversjøiske cruise. Kystverket vil på denne bakgrunn kartlegge hvilke behov som nå foreligger, og deretter foreta en ny vurdering av omfang, innretning og tidsplan for et eventuelt havneprosjekt i statlig regi i Longyearbyen. Dersom det viser seg at det er grunnlag for å arbeide videre med prosjektet, vil Kystverket kunne foreslå konkrete tiltak som innspill til Nasjonal transportplan 2029–2040.

Regjeringen er opptatt av at infrastrukturen benyttes til formål som bygger opp under målene i svalbardpolitikken. Innenfor rammen av en begrenset kapasitet er det derfor viktig at statlige fartøyer, som Sysselmesterens tjenestefartøy og Kystvaktens skip, gis prioritet til kailigge. Det samme gjelder samfunnsnyttige fartøy som post- og forsyningsskip. Når det gjelder sjøbasert reiseliv, bør lokalt baserte aktiviteter i Isfjordområdet prioriteres ved bruk av havnefasiliteter i tråd med regjeringens føringer knyttet til reiseliv.

4.4.4 Posttilbud

Posten Bring AS (Posten) leverer et bredt tilbud av post- og vareleveringstjenester til Svalbard. Postens frakt av postsendinger som faller under leveringsplikten, skjer i dag med innleide fly, rutefly og fraktskip.

Det stilles i postloven § 10 krav om at leveringspliktige posttjenester skal være kostnadsorienterte og overkommelig priset. Siden 2004 har det eksistert et pristillegg for lettgods til og fra Svalbard. I 2023 ble tillegget fjernet for tjenesten Norgespakke Liten og den leveringspliktige tjenesten Norgespakke Stor, som følge av at slike pakker nå sendes med fraktskip til og fra Svalbard.

4.4.5 Svalbard lufthavn

Svalbard lufthavn Longyear er den viktigste forbindelsen mellom fastlandet og øygruppen. Lufthavnen er avgjørende for kommunikasjon og transport av personer og varer.

Lufthavnen ble satt i drift i 1975 og utvidet med ny terminal i 2007. I 2017 ble lufthavnens status endret fra internasjonal til nasjonal, som bl.a. innebærer at det ikke kan opprettes ruteflygninger direkte fra utlandet til Svalbard. Chartertrafikken ble ikke berørt av omleggingen.

Tabell 4.1 Flybevegelser og passasjerer ved Svalbard lufthavn, Longyear

År

Flybevegelser

Passasjerer

2015

6 469

167 347

2016

5 505

171 012

2017

5 142

170 069

2018

5 213

182 352

2019

5 055

187 911

2020

3 853

74 274

2021

4 043

88 284

2022

4 438

175 815

2023

3 803

169 017

Kilde: Avinor

Økningen i aktivitet på og rundt Svalbard gir seg utslag i antall passasjerer ved lufthavnen i årene frem til pandemien, illustrert i tabell 5.1. Lufthavnens infrastruktur og driftskonsept er dimensjonert for å håndtere ett fly om gangen, og kapasiteten er satt til seks daglige ankomster og avganger.

Som følge av stor belastning ved samtidig ankomst av flere fly, er det innført tildeling av konkrete tidsluker (slots) for avganger og landinger som skal følges. I lys av den begrensede kapasiteten er det viktig å sikre at lufthavnen i størst mulig grad benyttes til formål som bygger opp under målene for svalbardpolitikken. Det har tidvis vært krevende for lokal befolkning og næringsliv å få tilgang til flyreiser på et rimelig nivå. Regjeringen vurderer det likevel slik at rutetilbudet til/fra Svalbard fungerer tilfredsstillende på kommersielle vilkår, og mener det ikke er behov for at staten går inn med offentlig støtte til flyrutetilbudet til/fra Svalbard. Samtidig vurderer regjeringen at flytrafikk som støtter opp om lokal befolkning og næringsliv må gis prioritet. Det er heller ikke ønskelig at lufthavnen benyttes som knutepunkt for videre flyvninger nordover som skal understøtte aktivitet som foregår i disse områdene.

Personkontroll og kontroll med vareførselen til og fra øygruppen ble innført på Svalbard i 2022. Sysselmesteren gjennomfører personkontroll ved Svalbard lufthavn i midlertidige lokaler. Eventuell utvidelse av personkontrollen og den fysiske kontrollen med vareførselen ved lufthavnen forutsetter utvidelse av arealene ved lufthavnen til disse formålene.

4.5 Næringsaktivitet

4.5.1 Rammer og føringer for næringsaktivitet

Det er de naturgitte fortrinnene som er årsaken til at det er aktivitet på Svalbard i dag. Kullvirksomheten bidro til fremveksten av de samfunnene vi i dag kjenner på Svalbard, og samfunnet har utviklet seg rundt denne aktiviteten. Siden 1990-tallet har myndighetene jobbet for å legge til rette for et mer variert næringsliv på øygruppen. Myndighetene pekte i den sammenheng på at nye virksomheter i all hovedsak skulle komme innenfor næringer som drar nytte av Svalbards særegne natur eller beliggenhet. For å sikre et stabilt samfunn over tid, ble det også lagt vekt på at de nye virksomhetene skapte helårige arbeidsplasser som støtter opp under de svalbardpolitiske målene.

Ved fremleggelsen av forrige stortingsmelding var det usikkerhet rundt konsekvensene for Longyearbysamfunnet av at aktiviteten i Svea og Lunckefjell skulle avvikles. Myndighetene videreførte allerede uttalt næringspolitikk innenfor de samme rammene som tidligere – at virksomhetene skulle ha naturgitte fortrinn på Svalbard og bidra til helårige arbeidsplasser som støtter opp under målet om et norsk samfunn i Longyearbyen. Næringslivet svarte bra på omstillingstiltakene i forrige stortingsmelding. Longyearbyen har utviklet seg til å bli et samfunn med et variert næringsliv innenfor reiseliv, bygg- og anleggsnæringen, tjenestenæring, service og varehandel samt offentlig forvaltning. I tillegg har Longyearbyen stor aktivitet innen forskning og utdanning, og et godt tilbud av aktiviteter. Den langsiktige politikken for å omstille Longyearbyen bort fra et ensidig industrisamfunn, har vist seg å være vellykket.

Næringsaktiviteten på Svalbard har endret seg over tid. Det samme gjelder rammene for aktivitet. Global oppvarming er en av vår tids største utfordringer og vi ser at Svalbard er et av de stedene som merker klimaendringene raskest. De endringene dette medfører for utbredelsen av havis, arktiske arter og økosystemers sårbarhet, vil påvirke aktiviteten på og rundt Svalbard både i dag og i årene fremover.

For å opprettholde et variert og stabilt næringsliv på Svalbard, må næringslivet ta inn over seg de endrede rammebetingelsene. Næringsaktivitet som legger til rette for mindre press på infrastruktur, lavere belastning av naturmiljøet, nye grønnere løsninger og aktivitet som positivt bidrar til lokalsamfunnet vil være ønskelig. For deler av næringslivet er de unike natur- og kulturmiljøverdiene på Svalbard selve grunnlaget for virksomheten. En forutsetning for den fremtidige utviklingen av næringsaktivitet i Longyearbyen, er at aktiviteten bevarer den særegne villmarksnaturen, i tråd med miljømålene som er satt for Svalbard.

Klimaendringene og utviklingen mot et lavutslippssamfunn kan innebære endringer i etterspørselen og kundegrunnlaget, både for reiselivsprodukter, transporttjenester og annen energi- og utslippsintensiv næringsvirksomhet. Endringer i markedenes bevissthet og økt oppmerksomhet rundt egen miljø- og klimapåvirkning, gjør også at næringslivet må ta inn over seg disse hensynene i sin utvikling. Dette skaper behov for omstilling og tilpasning til en næringsaktivitet med lavere klima- og miljøavtrykk. Aktører som utvikler egen virksomhet i en mer bærekraftig retning, og klarer både å bevise og synliggjør dette, vil bli mer konkurransedyktig i fremtiden.

4.5.2 Reiseliv

Den spesielle naturen og dyrelivet har gjort Svalbard til en attraktiv reiselivsdestinasjon. Siden 2015 har Longyearbyen hatt en gradvis vekst innenfor reiselivsrelaterte næringer som overnattings- og serveringsvirksomhet, transport, opplevelser og formidling. I dag er reiselivsnæringen blitt en av de viktigste næringene på Svalbard.

Tabell 4.2 Utvikling i reiselivsaktivitet i Longyearbyen fra 2016 til 2023

2016

2017

2018

2019

2020

2021

2022

2023

Ankomne gjester

65 200

68 100

72 500

76 400

25 500

29 800

68 000

63 000

Gjestedøgn

142 300

147 600

156 200

161 200

65 100

79 100

147 800

139 400

Konvensjonelle cruisepassasjerer

41 600

44 300

45 900

41 800

0

0

19 500

47 100

Ekspedisjons-cruisepassasjerer

14 000

17 000

17 400

16 1001

1 400

382

24 100

24 600

Overnattingskap. (rom)

373

405

457

488

488

488

Sysselsatte i overnatting og servering

454

461

463

425

323

410

484

Tilskudd til Visit Svalbard

(mill. kr)

2,2

2,2

2,25

2,315

3,05

6,15

3,2

3,3

1 Tallet ikke er sammenlignbart med tallene for 2016-2018 på grunn av skifte i datagrunnlag

Kilde: Visit Svalbard og SSB

Reiselivsvirksomheten deles ofte inn i de to hovedkategoriene landbasert reiseliv og sjøbasert reiseliv, hvorav sistnevnte deles inn i ekspedisjonscruise og konvensjonelle cruise. Den landbaserte reiselivsaktiviteten består i stor grad av aktiviteter og opplevelsestilbud konsentrert i Longyearbyen og områder som kan nås på en dagstur fra byen. Mye av aktiviteten er opplevelser tilknyttet naturen og kulturminnene som finnes i disse områdene. Konvensjonelle cruisefartøy er som regel større skip med et høyt antall passasjerer. Disse skipene har en rekke fasiliteter om bord og kjennetegnes ved relativt kort liggetid ved kai. Ekspedisjonscruise har lang historie på Svalbard, og kjennetegnes ved mindre skip med snuhavn i Longyearbyen. Det innebærer at passasjerene på ekspedisjonsskip ankommer Longyearbyen med fly. Mens det tradisjonelt har vært overvekt av konvensjonelle cruisepassasjerer, har sammensetningen de senere årene endret seg. Ekspedisjonscruisesegmentet har økt og utgjør i dag en betydelig del av cruiseturismen på Svalbard.

Tall fra Kystverket viser at Longyearbyen var Norges tredje største cruisedestinasjon i 2023, målt i antall anløp. Når de konvensjonelle cruiseskipene ankommer Longyearbyen er det et stort antall reisende som går i land samtidig. Selv om en del av turistene betaler for opplevelser i Longyearbyen mens cruiseskipet ligger til kai, har det vært en oppfatning om at turistene på konvensjonelle skip i mindre grad enn ekspedisjonscruiseturister bidrar til lokal verdiskaping. I 2019 samarbeidet Visit Svalbard og AECO med hjelp fra analysebyrået Epinion om å undersøke hvor stort forbruk cruiseoperatørenehar på Svalbard. Undersøkelsen viste at ekspedisjonscruise har en gjennomsnittlig lokal verdiskaping på 4 235 kroner pr. passasjer, mens konvensjonelle cruiseskip har en gjennomsnittlig verdiskaping på 810 kroner pr. passasjer. Ekspedisjonscruisepassasjerer bidrar til 5,2 ganger høyere lokal verdiskaping enn de konvensjonelle cruisepassasjerene. Den totale omsetningen fra cruisetrafikken til Svalbard i 2018 var estimert til 110 millioner kroner.

Den samlede cruiseaktiviteten er økende og legger press på miljø, beredskap og infrastruktur. Av beredskapshensyn foreslår regjeringen å innføre en begrensning på antall personer om bord på cruiseskip i territorialfarvannet ved Svalbard. Regjeringen vil samtidig vurdere en begrensing i antallet skip som seiler der. For nærmere omtale av tiltaket, se kapittel 6.6.

Reiselivsaktivitet er godt synlig i Longyearbyen. Ansvarsbevisste og kompetente aktører har bidratt til en positiv utvikling av reiselivsnæringen. Siden forrige svalbardmelding ble lagt frem, har det vært en betydelig vekst i aktivitetsnivået. Overnattingskapasiteten har økt og det er utviklet nye opplevelsesprodukter. Reiselivsaktiviteten på Svalbard er fortsatt preget av sesongvariasjoner, men det har over tid vært arbeidet systematisk for å etablere attraktive tilbud i skuldersesongene for å utnytte den ledige kapasiteten og bidra til helårige arbeidsplasser i reiselivsnæringen. Et mangfold av lokale aktører har vokst frem og produkttilbudet er mer variert enn tidligere. Produksjon og design fra Svalbard har også egen merkevareverdi når det kommer til profilering. Vi ser eksempler på dette både på klær, smykker eller mat- og drikkevarer.

En grunnleggende forutsetning for fremveksten av reiselivsaktiviteten er velfungerende infrastruktur og annen offentlig tjenesteyting. Økt aktivitet fører til slitasje på en allerede presset infrastruktur, noe som utløser høyere vedlikeholdskostnader og behov for investeringer. Regjeringen vil derfor utarbeide et forslag til regelverk for besøksbidrag. Deler av inntektene skal tilgodeses Longyearbyen lokalstyre. Se kapittel 4.4.1 for nærmere omtale.

De naturgitte fortrinnene Svalbard har i reiselivssammenheng, endrer seg relativt raskt. På samme tid som klimaendringene påvirker mulighetsrommet for reiselivsaktivitet, påvirker også veksten i antallet tilreisende til Svalbard miljøet. Det er derfor nødvendig å følge utviklingen i aktivitet på og rundt Svalbard, og også følge nøye med på klimaendringenes påvirkning på natur og dyreliv. Det er spesielt viktig å beskytte den sårbare naturen slik at det særegne ressursgrunnlaget reiselivsnæringen baserer mange av sine produkter på, ivaretas så godt som mulig. Det vil legge grunnlag for at reiselivsnæringen også i fremtiden kan tilby attraktive opplevelser.

I 2015 utarbeidet destinasjonsselskapet Visit Svalbard i samarbeid med lokale reiselivsaktører en «Masterplan Svalbard» for reiselivet som ble revidert i 2022. I den reviderte masterplanen legges det vekt på økt verdiskaping, mot tidligere da det var et mål med vekst i volum. Innsatsen rettes nå mot å utvikle kvalitetstilbud som tiltrekker seg de rette gjestene, på rett sted, til rett tid og i rett volum. Longyearbyen er innehaver av «Merket for bærekraftig reisemål». Merkeordningen til Innovasjon Norge er et verktøy for å systematisere arbeidet med bærekraft på et reisemål. Bedrifter og destinasjoner som investerer i utslippskutt og miljømerking gjør ikke bare en innsats for fellesskapet, men bidrar også til å sikre sin egen fremtid.

I 2020 ble det igangsatt et større regelverksarbeid for Svalbard, blant annet en rekke endringsforslag knyttet til svalbardmiljøloven med forskrifter. Endringene i miljøregelverket skal bidra til målet om at Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder.

Å bevege seg utenfor lokalsamfunnene er forbundet med risiko som øker med avstand til Longyearbyen. For å redusere risikoen legges det blant annet til rette for aktiviteter i Longyearbyen og i Isfjordområdet. For individuelle reisende, dvs. tilreisende som ikke deltar i et organisert turopplegg, legger regjeringen i ny feltsikkerhetsforskrift opp til at krav om melding av ferdsel, først inntrer ved ferdsel utenfor Isfjordområdet («forvaltningsområde 10»). Dette vil da også gjelde studenter og andre med kortvarig opphold på Svalbard. Fastboende må melde om ferdsel i de store verneområdene slik som i dag. Det er også under utvikling en guidesertifiseringsordning som skal bidra til tryggere og mer skånsom ferdsel i felt. Ordningen skal også bidra til økt kompetanse i reiselivsnæringen og ytterligere heve kunnskapsnivået som ligger til grunn for utvikling av produktene som tilbys.

Figur 4.3 Kart over forvaltningsområde 10

Figur 4.3 Kart over forvaltningsområde 10

Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt

Endringene som nå blir gjort, vil bidra til mer stabile rammevilkår for reiselivsnæringen gjennom klare regler for hva som er tillatt og ikke.

Regjeringen ønsker fremover å legge til rette for en bærekraftig utvikling av reiselivsnæringen innenfor rammene av miljømålene, i hovedsak konsentrert til lokalsamfunnene og nærområdet til Isfjorden. De rammene som nå legges innebærer at en videre utvikling av reiselivet ikke kan skje i form av vekst i volum, men i form av økt verdiskaping.

Boks 4.2 Visit Svalbards bærekraftsarbeid

Selv om den lokale reiselivsnæringen har liten påvirkning på de store utslippskildene i Longyearbyen, som transport og energiforsyning, skal reiselivet nå jobbe med fire nye prosjekter, som vil bidra konkret til reduksjon i utslippene. Først og fremst skal det undersøkes om lengre oppholdstid for gjester på Svalbard vil gi lavere karbonintensitet. Videre ønsker Visit Svalbard å få flest mulig reisende til å kjøpe biodrivstoffkvoter samt utvikle et karbonregnskap på reiselivsaktiviteter i Visit Svalbards bookingsystem.

Klima skal også bli en viktigere del av reiselivets historiefortelling. Ved å formidle utfordringene i sårbare områder og hvordan klimaendringene påvirker, skal guider og andre være med å tenne ansvarsfølelse og inspirere til endring hos gjestene.

Boks 4.3 Organisering av reiselivet

Visit Svalbard er destinasjonsselskapet for Svalbard. Visit Svalbard er eid av, og opererer på grunnlag av, en årlig handlingsplan som er vedtatt av Svalbard Reiselivsråd. Svalbard Reiselivsråd er en sammenslutning av flere aktører med interesser tilknyttet reiselivet på Svalbard.

The Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO) er en internasjonal organisasjon for ekspedisjonscruiseoperatører. Organisasjonens formål er å sikre at ekspedisjonscruise og turisme i Arktis utøves med størst mulig hensyn til det sårbare naturmiljøet, lokale kulturer og kulturminner. Svalbard Cruise Forum ble etablert i 2023 og består av blant annet Avinor, Longyearbyen havn, Visit Svalbard og AECO i tillegg til aktivitetsleverandører. Forumet skal arbeide for å øke verdiskapingen lokalt og iverksette tiltak mot negative effekter av cruiseturismen.

4.5.3 Romvirksomhet på Svalbard

Romvirksomhet er en viktig del av næringsgrunnlaget på Svalbard. Samtidig er romvirksomheten på Svalbard også en forutsetning for samfunnsutvikling på fastlandet, og har stor betydning for en rekke tjenester i Europa og resten av verden. Romaktiviteten på Svalbard er et viktig nasjonalt bidrag inn i internasjonalt samarbeid. I årene som kommer er det forventet at nye nasjonale, europeiske og kommersielle satellitter vil gi helt nye muligheter for å observere, kommunisere og utvikle nye tjenester basert på satellittdata for områdene på og rundt Svalbard. Dette vil gi muligheter for ny og økt aktivitet, samt bidra til bærekraft og beredskap.

SvalSat

Gjennom en langsiktig satsing har Svalbard satellittstasjon (SvalSat) utviklet seg til å bli verdens største kommersielle satellittstasjon for polarbanesatellitter. Svalsat ligger på Platåberget utenfor Longyearbyen og eies og driftes av Kongsberg Satellite Services (KSAT). Satsingen på Svalsat har gjort KSAT til en verdensledende aktør innenfor nedlesing av data og kontroll med satellitter.

Figur 4.4 SvalSat

Figur 4.4 SvalSat

Foto: KSAT – Svalbard Satellite Services

SvalSat er en forutsetning for at KSAT kan levere tjenester til norske og europeiske satsinger, samt noen av verdens største romorganisasjoner og kommersielle selskaper.

SvalSat har ambisjoner om å utvide med 10–15 antenner årlig i årene som kommer. Denne utviklingen kan gi ringvirkninger for lokalsamfunnet, inkludert langsiktige og stabile arbeidsplasser, kjøp av tjenester, kompetanse og personell fra leverandører i Longyearbyen, og tilrettelegging for forskning, innovasjon og utvikling av nye løsninger i Arktis i samarbeid med lokale aktører og næringsliv. Utvidelse krever tillatelse av relevante myndigheter.

KSAT har valgt å undersøke om alternative energikilder fungerer i Arktis. Det er nå installert solceller på antennefundamentene, og det planlegges etablering av en solcellepark som vil redusere CO2-avtrykket av stasjonen.

Boks 4.4 Verdensledende romværforskning

Svalbards geografiske plassering gir unike muligheter for romforskning, bl.a. innen romvær. Denne type forskning aktualiseres ettersom kraftige solstormer har kapasitet til å forstyrre, eller i verste fall føre til bortfall av funksjonaliteten til satellitter og annen teknologi og infrastruktur. Romværforskningen på Svalbard er blitt internasjonalt anerkjent på grunn av den lokale forskningsinfrastrukturen og kompetansen blant forskerne som deltar. Kjell Henriksen Observatoriet (KHO) utenfor Longyearbyen (UNIS) som er samlokalisert med SuperDARN radaren og EISCAT Svalbard Radaren utgjør til sammen en unik bakkebasert forskningsplattform i global kontekst for romvær.

Det skytes også opp forskningsraketter fra Svalbard for å studere romvær og andre fenomener i atmosfæren som er spesielle i Arktis. SvalRak er en oppskytingsstasjon for forskningsraketter ved Ny-Ålesund. SvalRak eies av Andøya Space AS, et statlig selskap under Nærings- og fiskeridepartementet.

Boks 4.5 Romforskning på Svalbard

Copernicus er EUs jordobservasjonsprogram, som gir muligheter for å følge miljø- og klimautviklingen på Svalbard. Ettersom klimaendringer gir større utslag i polare områder er det av global interesse å kartlegge og kommunisere endringene på øygruppen nøye, noe Copernicus-programmet og lokal forskning er en vesentlig bidragsyter til.

Det er også flere prosjekter iverksatt for å integrere data fra satellitter med andre observasjonsplattformer, slik som Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIOS). SIOS er et internasjonalt samarbeid om forskningsinfrastruktur som bl.a. bidrar til bedre tilgjengeliggjøring av klima-, miljø- og jordobservasjonsdata av Svalbard og de nærliggende regionene (se også 5.4.2).

I 2018 åpnet Kartverkets nye Geodetiske jordobservatorium i Ny-Ålesund. Herfra kartlegges bevegelsene i jordoverflaten, jordas rotasjon og jordas nøyaktige plassering i verdensrommet. Dette er informasjon som er helt sentral for å forstå klima- og miljøutvikling globalt, og er et viktig bidrag til å styrke arbeidet med å forbedre den globale geodetiske referanserammen og arbeidet i FN knyttet til denne. Det bidrar altså med viktig informasjon for beslutningstakere globalt.

4.5.4 Fiskerivirksomhet

Fiskeressursene er i dag regulert gjennom et omfattende forvaltnings- og kontrollregime, blant annet gjennom uttaks- og deltakelsesreguleringer. Dette gjelder også for fiskeriene i områdene rundt Svalbard. Hvorvidt det er adgang til å øke aktiviteten, er avhengig av den til enhver tid gjeldende bestandssituasjon. Det er avgjørende at de marine ressursene blir forvaltet på en slik måte at vi også i fremtiden kan høste av dem.

Det har tradisjonelt ikke vært kommersiell landing og mottak av fisk og sjømat på Svalbard. Sjømaten som har vært omsatt har derfor i hovedsak kommet fra fastlandet.

Landing og omsetning av sjømat er på fastlandet underlagt detaljerte reguleringer, og i 2015–2016 ble matloven og havressursloven gjort gjeldende for Svalbard. Mattilsynet og Fiskeridirektoratet er kompetent tilsynsmyndighet.

Landingsforskriften, som fastsetter krav til å registrere opplysninger om fangsten til bruk ved ressurskontroll og kvotekontroll, ble innført på Svalbard 1. september 2018.

Fiskesalgslagsloven gjelder på fastlandet i Norge og i havområdene rundt Svalbard, men ikke på landterritoriet på Svalbard. I tillegg er norske fiskere, uavhengig av hvor de lander råstoffet, pålagt førstehåndsomsetning gjennom et fiskesalgslag.

Det er betydelige begrensninger i grunnleggende infrastruktur på Svalbard, i tillegg til at Svalbard faller utenfor EØS-avtalens virkeområde, jf. punkt 2.3.3. Regjeringen vil ikke iverksette særskilte tiltak for etablering av fiskeindustri på Svalbard.

4.5.5 Mineralvirksomhet

Mineralvirksomheten på Svalbard startet tidlig på 1900-tallet med utvinning av kull. I dag er det to kullgruver igjen på Svalbard. Det er Store Norske som driver kullvirksomheten i Gruve 7 i Longyearbyen, mens kullvirksomheten i Barentsburg drives av Trust Arktikugol. Tidligere var det virksomhet også i Ny-Ålesund, Pyramiden og Svea og Lunckefjell. I 2017 vedtok Stortinget at Store Norskes kullvirksomhet i Svea og Lunckefjell skulle avvikles, og området ryddes. Oppryddingsprosjektet i Svea og Lunckefjell ble avsluttet høsten 2023. Store Norskes gruvevirksomhet på Svalbard er gradvis redusert de siste årene, og driften i Gruve 7 er planlagt å opphøre sommeren 2025.

4.5.6 Petroleumsvirksomhet

Havområdene som omgir Svalbard er ikke åpnet for petroleumsvirksomhet. Det er ikke gitt tillatelse til leteboring i territorialfarvannet ved Svalbard. Etter at svalbardmiljøloven trådte i kraft i 2002, er det heller ikke gitt tillatelse til leteboring på land. Regjeringen vil videreføre gjeldende politikk når det gjelder petroleumsvirksomhet på land og i territorialfarvannet ved Svalbard.

4.6 Rammebetingelser for fremtidig næringsaktivitet

Formålet med næringsaktiviteten på Svalbard er å understøtte de svalbardpolitiske målene. I det ligger det at aktiviteten bør bidra til å nå målet om et norsk samfunn på øygruppen og i tillegg ivareta Svalbards særegne villmarksnatur. Det er samtidig kostbart å legge til rette for aktivitet og infrastruktur i Arktis, og det er derfor ikke ønskelig at samfunnet skal vokse ytterligere eller at det skal utvikles på en måte som medfører behov for større investeringer i infrastruktur eller utvidelse av tjenestetilbud. Det innebærer at videre utvikling av næringslivet ikke kan skje i form av vekst i volum, men i form av økt verdiskaping.

Forutsigbarhet er viktig for å tilrettelegge for ønsket næringsaktivitet på øygruppen. Flere forhold påvirker bedrifters konkurranseevne slik som forsknings- og utdanningspolitikken, innovasjonspolitikken, konkurransepolitikken og sektorspesifikk politikk. I tillegg kommer de mer konkrete rammevilkårene for aktivitet som energipriser, boligmarked, tilgang på kompetanse, digital og fysisk infrastruktur og kommunikasjon. For næringslivet er det viktig at rammebetingelsene er så tydelige og forutsigbare som mulig. I lys av utviklingstrekkene i Longyearbyen, ønsker regjeringen å bidra til å tydeliggjøre rammebetingelsene og skape større forutsigbarhet for næringsaktivitet i tråd med de svalbardpolitiske målene.

4.6.1 Boliger

Tilgangen til bolig er en grunnleggende forutsetning for å kunne jobbe og oppholde seg i Longyearbyen. Etter skredene i 2015 og 2017 ble en del skredutsatte boliger sanert, og arbeidet med å erstatte disse boligene startet. Formålet med boligpolitikken er å legge til rette for en utvikling av Longyearbyen innenfor målene og rammene i svalbardpolitikken. Det er ikke et mål at Longyearbysamfunnet skal vokse, og det er derfor ikke ønskelig å legge til rette for en vekst i boligmassen utover nivået før skredene. Samtidig vil regjeringen fortsette arbeidet med å heve kvaliteten på boligene i Longyearbyen.

Rammene for forvaltningen av Svalbard skiller seg dels fra fastlandet. Det samme gjør boligmarkedet. I dag eier det offentlige mer enn 70 pst. av boligene i Longyearbyen, mens det resterende eies av private. Det store offentlige eierskapet er dels historisk fra tiden som company town, men også resultat av villet utvikling. Begrensning i antallet boliger vil virke dimensjonerende på innbyggertall og aktivitet. Dette gjør at eierskap til boliger og forvaltningen av tilgangen til disse er et viktig virkemiddel for å bidra til å utvikle Longyearbyen i samsvar med målene i svalbardpolitikken.

Boligmassen i Longyearbyen skal ikke vokse utover nivået før skredene i 2015 og 2017. For å kunne gjennomføre nødvendig rehabilitering av boligmassen, vil det imidlertid være behov for at boligforvalterne har noe overkapasitet. I tillegg kan det være behov for å etablere midlertidig innkvartering for å huse håndverkere mv. i de tilfeller der dette ikke kan løses ved bruk av korttidsleie av eksisterende boligmasse. Dette bør i så fall skje i regi av de statlige boligforvalterne i Longyearbyen. Ved erstatning av ras- og skredutsatte boliger, vil regjeringen at antallet familieboliger ikke reduseres.

Boligforvaltning – aktørene

I etterkant av forrige stortingsmelding, ble det gjort et arbeid med å samle forvaltningen av den offentlig eide boligmassen i selskapet Store Norske Boliger (SNB) og den statlige forvaltningsbedriften Statsbygg. Det førte til at Statsbygg i 2021 kjøpte boligene til Universitetssenteret på Svalbard AS (UNIS). Arbeidet med å overføre boligene som lokalstyret eier til Statsbygg pågår fortsatt. Ved å overta eierskapet til boligene, får Statsbygg samtidig ansvaret for å dekke boligbehovet til UNIS og LL.

Figur 4.5 Nye boliger i Gruvedalen

Figur 4.5 Nye boliger i Gruvedalen

Foto: Trond Isaksen, Statsbygg

Det er i dag 1309 boliger i Longyearbyen. Ved utgangen av 2023 eide og forvaltet SNB om lag 500 boenheter, eller om lag 40 prosent av boligene i Longyearbyen. SNB jobber med en konseptvalgutredning, som skal danne grunnlag for en langsiktig og helhetlig plan for klimasikring, energieffektivisering og generell standardheving av selskapets boliger. I parallell med dette arbeidet bør det gjennomføres rehabiliteringstiltak på boliger som er egnet for dette. SNB eier i dag 110 boenheter på «Blåmyra» i Longyearbyen som utgjør om lag 20 pst. av selskapets boliger. Boligene på «Blåmyra» er godt fundamentert og derfor egnet for rehabilitering. I revidert nasjonalbudsjett for 2024 har regjeringen foreslått en bevilgning på 130 mill. kroner i lån til Store Norske for å blant annet kunne gjennomføre rehabiliteringen av boligene på «Blåmyra».

Statsbygg forvalter boligpoolen for statlige arbeidsgivere i Longyearbyen og skal dekke deres behov. I dag består denne boligpoolen av omtrent 260 boliger. Ved behov utover dette, må Statsbygg leie boliger i utleiemarkedet. Statsbygg leier i dag i overkant av 60 boliger utover det selskapet selv eier. Statsbygg arbeider også med en plan for standardheving av boligene i sin portefølje.

Nybygging/transformering

Siden skredene i 2015 og 2017 har det blitt brukt 275 mill. kroner på å skredsikre Longyearbyen. I 2018/19 ferdigstilte Statsbygg 60 nye boliger i Gruvedalen, og det vil til sammen være brukt om lag 645 mill. kroner på nye, skredsikre boliger når Statsbygg har gjennomført planlagte kjøp og nybygg. I dag ligger Longyearbyen omtrent på samme nivå i antall boliger som før skredene. Befolkningstallet har likevel økt i denne perioden, noe som også må ses i sammenheng med etableringen av Svalbard folkehøyskole. Folkehøyskolen har sørget for egen innkvartering av elevene, som ikke regnes med i den ordinære boligmassen.

Det er i dag få tilgjengelige arealer for boligbygging. Å gjøre arealer tilgjengelige for boligbygging i Longyearbyen kan være krevende, da disse bl.a. må ha tilstrekkelig sikring mot skred, og mulighet for fundamentering til fjell. Investeringer i ny infrastruktur i forbindelse med boligbygging er også svært kostbart i Arktis. Samtidig vil nye energieffektive boliger kunne bidra til reduksjon av energiforbruket, og til energibalansen. Eventuell utskifting av boliger må løses gjennom transformasjon og fortetting, og ikke ved å ta ubebygde arealer i bruk. Både SNB og Statsbygg utarbeider planer for transformasjon og nybygging. Longyearbyen lokalstyre er planmyndighet for Longyearbyen arealplanområde. Gjennom eierskapet til grunnen i Longyearbyen vil staten i samråd med Longyearbyen lokalstyre legge til rette for utvikling innenfor rammene av målene i svalbardpolitikken.

Fremtidig boligforvaltning

Statlig kontroll med boliger er et sentralt verktøy for å styre den fremtidige forvaltningen av Longyearbyen. Det er derfor ønskelig at staten fortsatt skal eie en betydelig andel av boligmassen. Forvaltningen av boliger skal videre bidra til helhetlig prissetting og verdibevarende forvaltning og utvikling av boligmassen. Boligmassen skal ha en kvalitet og sammensetning som er attraktiv for norske arbeidstakere og familier. Regjeringen vil vurdere å endre kriteriene for registrering i befolkningsregisteret på Svalbard, slik at dokumentert opphold i godkjent bolig blir et vilkår for å kunne innføres i befolkningsregisteret.

Begrensningen i antallet boliger vil kunne føre til at boliger oppleves som en knapphetsressurs. Samtidig er det fra regjeringens side ikke ønskelig at det legges til rette for boligutvikling med mål om å dekke boligbehovet for en stadig voksende befolkning i Longyearbyen. Det er hverken areal, infrastruktur eller tjenestetilbud tilgjengelig for en slik utvikling. Fremtidig aktivitet må derfor skje innenfor det fastsatte tilbudet av boliger.

Tilgangen til bolig er knyttet opp til behovet for å kunne jobbe og oppholde seg i Longyearbyen. Det legges derfor opp til at boligene som hovedregel leies ut til arbeidsgivere, for videreformidling til ansatte. Arbeidsgivere som ikke kan tilby bolig til sine arbeidstakere, må dimensjonere sin virksomhet deretter.

Med et begrenset boligtilbud, er det et vesentlig hensyn å imøtekomme boligbehovet til de viktigste samfunnsaktørene i Longyearbyen, innenfor både offentlig og privat sektor. Det innebærer at det er og skal være en tildeling der viktige samfunnsoppgaver prioriteres høyere enn andre. Offentlig eide boliger for øvrig kan leies ut til private arbeidsgivere som bidrar til måloppnåelse i svalbardpolitikken.

4.6.2 Energiforsyning

Etter Svalbardloven har Longyearbyen lokalstyre (LL) ansvar for infrastruktur som ikke er lagt til staten eller andre. I mange år hadde Store Norske ansvaret for energiforsyning i Longyearbyen. I 2002, i forbindelse med etableringen av LL, ble eierskapet til kraftvarmeverket og ansvaret for energiforsyningen overført til LL.

Frem til etableringen av det heleide aksjeselskapet Svalbard Energi AS (SEAS) i januar 2023, var energiforsyningen organisert som en integrert enhet under LLs administrasjon. Bakgrunnen for etableringen av SEAS i 2023 var krav i Svalbardbudsjettet for 2022 om et regnskapsmessig og organisatorisk skille mellom drift av energiforsyning og annen virksomhet i LL. LL utøver dermed nå sitt ansvar for energiforsyningen i Longyearbyen gjennom eierskapet til SEAS.

Selv om energiforsyningen eies og driftes av SEAS, fastsetter lokalstyret gebyrene for levering av strøm og varme til kundene. I henhold til Svalbardloven, kan lokalstyret fastsette slike gebyrer så lenge ansvaret for energiforsyningen i Longyearbyen ligger hos LL.

Kraftforsyningen i Longyearbyen var frem til høsten 2023 basert på et kullkraftverk fra 1983. Kullkraftverkets tilstand og alder samt usikkerhet om den fremtidige forsyningen av kull som brensel, er bakgrunnen for at det over flere år har vært arbeidet med å se på ulike alternative forsyningsløsninger. Energisystemet skiller seg fra løsninger på fastlandet blant annet ved å være fysisk isolert og ved at energiloven ikke gjelder. LL leverte på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet og daværende Olje- og energidepartementet en energiplan for Longyearbyen i 2023. Noen av premissene for planen var at fornybar energi skal fases inn raskest mulig med mål om at fornybare løsninger skal utgjøre hovedforsyningen, og at energiforsyningen skal være i tråd med, og støtte opp under, klimamålene til Norge for 2030 og 2050. Energiplanen avdekket blant annet behov for å etablere et formålstjenlig regelverk for regulering av energiforsyningen i Longyearbyen, og Energidepartementet følger nå opp dette sammen med NVE.

Som ledd i oppfølgningen av energiplanen, besluttet LL å stenge ned kullkraftverket i oktober 2023 og deretter gå over til dieselfyring. I etterkant av overgangen til dieselfyringen har det oppstått problemer med dieselaggregatene, og i mars 2024 ble det tatt i bruk aggregater fra Forsvaret for å sikre tilstrekkelig forsyningssikkerhet. Dieselaggregater fra den tidligere gruvevirksomheten i Lunckefjell skal også kobles til energisystemet for å styrke forsyningssikkerheten.

Arbeidet med å omstille energiforsyningen i Longyearbyen fra kull til mer fornybare energikilder er i gang, men det gjenstår fortsatt et betydelig arbeid. Som eier er staten opptatt av å forstå hvilken rolle Store Norske kan ha i den lokale energiforsyningen. NFD ba derfor Store Norske i november 2023 om å gjøre en vurdering av dette, i dialog med lokalstyret og andre relevante aktører. NFD mottok Store Norskes vurderinger i desember 2023. Som en oppfølging av dette har regjeringen gitt Store Norske i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning (KVU) av ulike alternativer for energiforsyningen i Longyearbyen og en tilstandsvurdering av eksisterende infrastruktur.

Strøm og varme er helt grunnleggende for opprettholdelsen av befolkning og næringsliv i Longyearbyen. Lange avstander til fastlandet og de klimatiske forholdene gjør at hensyn som forsyningssikkerhet og en stabil energiforsyning må vektlegges særlig. Regjeringen har som intensjon at staten bør ta et større ansvar for energiforsyningen i Longyearbyen, f.eks. gjennom Store Norske, og at ansvaret for energiforsyningen skal avklares så snart som mulig.

Som følge av overgangen fra kull til diesel, har kostnadene til energiproduksjon blitt høyere. I nysalderingen for 2023-budsjettet økte Stortinget bevilgningen til Longyearbyen lokalstyre med 50 mill. kroner etter forslag fra regjeringen, for å bidra til reduserte strømpriser i Longyearbyen. I revidert nasjonalbudsjett for 2024 foreslo regjeringen å bevilge ytterligere 125 mil. kroner til reduserte strømpriser, samt 42 mill. kroner til investeringer i infrastruktur som styrker redundans og forsyningssikkerhet.

4.6.3 Kommunikasjon

Elektroniske kommunikasjonstjenester er spesielt viktig på Svalbard, gitt øygruppens beliggenhet og infrastruktur. Kommunikasjonsforbindelsene både internt på Svalbard og til fastlandet er avgjørende for innbyggere, næringsliv, forskning og høyere utdanning, offentlig administrasjon, samfunnssikkerhet og beredskap, samt for måloppnåelsen i svalbardpolitikken.

Fiberkabelforbindelsen

Svalbard og fastlandet er forbundet gjennom to undersjøiske fiberkabler. Fiberkabelforbindelsen er kritisk infrastruktur, og gir like gode ekomtjenester som på fastlandet gjennom den tilnærmet ubegrensede kapasiteten i kablene. Kablene eies og driftes av Space Norway.

Ulike næringsaktører og offentlige virksomheter benytter fiberkabelforbindelsen for sine kommunikasjonsbehov, herunder Svalbard Satellittstasjon (SvalSat). Avinor benytter fiberkabelforbindelsen til trafikkavviklingen ved Svalbard lufthavn.

Fiberkabelen mellom Svalbard og fastlandet har vært operativ siden 2004 og har en beregnet teknisk levetid til utløpet av 2028. Vinteren 2022 skjedde det utfall på den ene av de to fiberkablene. Kabelen er siden reparert og er nå operativ. Det er også gjennomført andre tiltak for å gjøre det eksisterende fibersambandet mer robust. Det pågår et arbeid for å finne en ny løsning som gir sikker og robust kommunikasjonsforbindelse med god kapasitet til Svalbard.

I 2015 ble det etablert fibersamband mellom Ny-Ålesund og Longyearbyen. Sambandet er redundant med to separate kabler, og er verdens nordligste høyhastighetsforbindelse.

Bredbånds- og mobildekning og satellittbasert kommunikasjon

Dekning gjennom mobilnett gjør det mulig å utnytte fordelene med mobilkommunikasjon i forskningssammenheng og bedrer sikkerheten i felt. Mobilnettene på Svalbard er oppgradert til den nyeste mobilstandarden, hvilket innebærer at det er tilgang til 5G i store deler av Longyearbyen og i Barentsburg. Ny-Ålesund fikk mobildekning i 2023. Et forsterket reservesatellittsamband har vært operativt for Svalbard siden 2022. Tjenester fra lavbanesatellittsystemer vil være tilgjengelig på Svalbard i løpet av 2024.

Forvaltning av kritisk kommunikasjonsinfrastruktur

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) gjennomfører tilsyn med samfunnskritisk infrastruktur innenfor ekomsektoren, herunder fiberkabelforbindelsen mellom Svalbard og fastlandet.

Satellittvirksomhet på Svalbard er særlig regulert, og Nkom har ansvaret for å føre tilsyn med satellittstasjoner på Svalbard, herunder SvalSat. Tilsynsvirksomheten skal påse at etablering og bruk av satellittjordstasjoner på Svalbard skjer innenfor rammen av bestemmelsene i Forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard. Tilsynsregimet har blitt utviklet og styrket de seneste årene.

4.6.4 Tilgang på arbeidskraft og kompetanse

Arbeidsmiljøloven, med noen unntak, gjelder også på Svalbard. Et sikkert og seriøst arbeidsliv er viktig for å verne arbeidstakere mot helseskade og utnytting og er i tillegg et vesentlig bidrag til et bærekraftig og verdiskapende næringsliv. Arbeidstilsynet fører tilsyn med regelverket for arbeidsmiljø og sikkerhet på Svalbard. Etaten skal legge premisser for, og følge opp at virksomhetene holder et høyt nivå med hensyn til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet. I tillegg jobber Arbeidstilsynet med å motvirke useriøsitet og sosial dumping.

Tilstrekkelig tilgang på rett kompetanse er avgjørende for bedriftenes mulighet til å drive effektivt og skape verdier. Kunnskap og kompetanse er viktige konkurransefaktorer i næringslivet. Næringslivet kan ha utfordringer knyttet til rekruttering av medarbeidere med rett kompetanse, og årsakene til dette er sammensatte. Viktige faktorer kan knyttes til begrenset mobilitet i arbeidsstyrken, begrenset arbeidsmarked, små fagmiljøer og lange avstander. Utfordringer med tilgang på arbeidskraft og kompetanse kan gå utover innovasjon og teknologiutvikling i virksomhetene, som som videre kan påvirke verdiskapingen.

Arbeidskrafttilgangen vil påvirkes av lønnsnivået de ulike virksomhetene kan tilby. For å sørge for at næringslivet på Svalbard har god tilgang på arbeidskraft er det derfor viktig å sikre tilfredsstillende arbeidsvilkår i de ulike bransjene. Gode arbeidsvilkår er også et viktig element for å sikre at næringslivet er sosialt bærekraftig.

Allmenngjøring skal sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkårene norske arbeidstakere har, og legge til rette for rettferdig konkurranse i det norske arbeidsmarkedet. Allmenngjøringsordningen er derfor et viktig tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dersom det er nødvendig for å oppnå formålet med loven, kan Tariffnemda etter begjæring fra en av partene i en landsomfattende tariffavtale, treffe vedtak om at tariffavtalen helt eller delvis skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid innenfor tariffavtalens virkeområde.

På grunn av utviklingen i nærings- og arbeidslivet og viktigheten av å sikre et seriøst og velfungerende arbeidsliv, vil regjeringen innen utgangen av 2024 fremme en proposisjon om å gjøre allmenngjøringsloven gjeldende for Svalbard. Etter en nærmere vurdering av utviklingstrekk og behov lokalt, vil regjeringen vurdere utsatt iverksettelse for deler av øygruppen. Regjeringen vil også vurdere andre tiltak for å fremme et seriøst arbeidsliv, slik som å regulere offentlige oppdragsgiveres krav til lønns- og arbeidsvilkår etter modell av forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.

4.6.5 Virkemiddelapparatet

De landsdekkende virkemidlene og ordningene til Innovasjon Norge og Norges forskningsråd er tilgjengelige for bedrifter på Svalbard, men Svalbard har ikke tilgang til fylkeskommunale midler. Det ble i 2022 igangsatt en særskilt næringsrettet satsing på Svalbard for omstilling av næringslivet, etter modell av regionalpolitiske virkemidler. Prosjektansvarlig er LL. Oppstarten av satsingen er, etter ønske fra lokalstyret, forskjøvet til 2025 i påvente av en ny næringsplan.

I Prosjektbanken til Norges forskningsråd fremgår at det er tildelt 3,8 mill. kroner til prosjektet «Framsteg Longyearbyen», fra FORREGION-midler, for perioden 2021–2025. Det fremgår der at prosjektet skal stimulere til bærekraftig omstilling og utvikling samt stabilisering av aktivitetsnivå i næringslivet.

Innovasjon Norge har en øremerket satsing for næringstiltak på Svalbard som skal mobilisere og støtte prosjekter på Svalbard etter modell av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler. Satsingene skal skje innenfor målene og rammene i svalbardpolitikken som innebærer at videre utvikling av næringslivet ikke kan komme i form av vekst i volum, men i form av økt verdiskaping.

Innovasjon Norge kan med sin erfaring fra regional omstilling være en viktig bidragsyter i de endringene Svalbard står overfor. Regional omstilling er en ekstraordinær innsats for kommuner eller regioner hvor mange arbeidsplasser går tapt. Innovasjon Norge finansierer prosjektet «Næringsvennlig kommune».

Fra 2016 til 2023 er det tildelt i overkant av 10 mill. kroner i lån og 48 mill. kroner i tilskudd til Svalbard, av dette er om lag 20 mill. kroner fra ekstraordinære tiltak som ble innført i forbindelse med de negative konsekvensene av koronapandemien. Forretningsmessig tjenesteyting er den næringen som har mottatt størst andel av midlene, og deretter industri og reiseliv.

4.7 Tiltak

Regjeringen vil:

  • Innføre insentiver for å gjøre det mer attraktivt for nordmenn å flytte til og bli boende på Svalbard.

  • Vurdere om kontantstøtte og barnetrygd skal avvikles for arbeidstakere som ikke har tilknytning til fastlandet.

  • Vurdere å innføre arbeidsgiveravgift for norske arbeidsgivere som sysselsetter personer som får medlemskap i folketrygden gjennom arbeid på Svalbard.

  • Vurdere endring i trygdeavgift for utenlandske arbeidstakere uten tilknytning til fastlandet.

  • Gi allmenngjøringsloven anvendelse på Svalbard.

  • Vurdere behov for ytterligere tiltak for å fremme et seriøst arbeidsliv.

  • Vurdere en ordning med at offentlige aktører ved avtaleinngåelser stiller krav om at lønns- og arbeidsvilkår for ansatte skal være i samsvar med gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransjen.

  • Vurdere å forskriftsfeste Sysselmesterens rolle i saker på opplæringsområdet.

  • Gå gjennom ansvaret for kritisk infrastruktur i Longyearbyen.

  • Vurdere å gjennomføre en levekårsundersøkelse for Longyearbyen.

  • Legge til rette for en bærekraftig næringsutvikling i Longyearbyen ved å sikre stabile rammebetingelser for næringslivet.

  • Arbeide for en robust fiberkabelforbindelse med god kapasitet til Svalbard.

  • Ha som intensjon at staten skal ta et større ansvar for energiforsyningen i Longyearbyen, f. eks. gjennom Store Norske, og at ansvaret for energiforsyningen skal avklares så snart som mulig.

  • Innføre en sertifiseringsordning for svalbardguider som skal legge til rette for at alle guider innehar tilstrekkelig kompetanse for å redusere risikoen for ulykker for mennesker, samt unngå miljøødeleggelser.

  • I ny feltsikkerhetsforskrift legge opp til at krav om melding om ferdsel for individuelle reisende inntrer ved ferdsel utenfor forvaltningsområde 10.

  • Utarbeide forslag til besøksbidrag for tilreisende til Longyearbyen.

  • Innføre begrensning på antall personer om bord på cruiseskip i territorialfarvannet ved Svalbard, og vurdere en begrensning på antall cruiseskip som seiler der.

  • At infrastruktur som flyplass og havn benyttes til formål som bygger opp under målene i svalbardpolitikken.

  • Fortsette å benytte eierskap til boliger og forvaltningen av tilgangen til disse som virkemiddel for å bidra til en utvikling av Longyearbyen i samsvar med målene i svalbardpolitikken.

  • Fortsette arbeidet med å redusere antallet offentlige boligforvaltere i Longyearbyen av hensyn til effektiv forvaltning.

  • Fastholde føringen om at den samlede boligmassen ikke skal vokse utover nivået fra før skredene i 2015 og 2017.

  • Fortsette arbeidet med å heve boligstandarden i Longyearbyen.

  • At ved erstatning av ras- og skredutsatte boliger, skal antallet familieboliger ikke reduseres.

  • Vurdere om registrering på godkjent bopel bør være en forutsetning for å kunne innføres i befolkningsregisteret, samt evt. krav om registrering fra dag én.

  • Utrede en ordning som gjør det mulig for ungdom på Svalbard å tjene mindre beløp uten å betale inntektsskatt.

Til forsiden