6 Norge som attraktivt innspillingsland

6.1 Innledning

Dette kapitlet ser nærmere på Norge som innspillingsland. Det vurderer også det videre arbeidet med spørsmålet om innføring av en insentivordning for film- og serieproduksjoner som politisk virkemiddel for å øke antall innspillinger i Norge. Kapitlet beskriver utviklingen av insentivordninger i europeiske land, presenterer hovedfunn som vurderer de samfunnsøkonomiske effektene av å eventuelt innføre en insentivordning og redegjør for hovedelementene ved en ordning.

6.2 Norge som innspillingsland

Departementet er kjent med at flere store filmproduksjoner har vært interessert i å legge hele eller deler av innspillingen til Norge de siste årene. Norsk natur framheves ofte som det viktigste fortrinnet, men en voksende interesse for filmatisering av skandinaviske/nordiske historier de siste årene har trolig også bidratt til å øke interessen for Norge som innspillingsland. En større internasjonal interesse for norske filmer og filmskapere de seinere årene viser at den norske filmbransjen har utviklet seg til å bli profesjonell og en del av en internasjonal bransje. Disse faktorene bidrar til å øke Norges konkurransefortrinn som innspillingsland.

Innspill fra sentrale bransjeaktører tyder imidlertid på at høyt kostnadsnivå kombinert med mangel på insentivordning har ført til at flere internasjonale produksjoner, som det i utgangspunktet har vært aktuelt å legge til i Norge, har blitt lagt til andre land. Flere av disse har vært store produksjoner som kunne stimulert til betydelig omsetning for norsk næringsliv, og som ville vært med på å fremme norsk kultur, historie og natur.

Det er naturlig at det forekommer en viss import og eksport av film- og serieproduksjonsaktiviteter. Ved å legge hele eller deler av produksjonen til andre land kan man få tilgang til andre innspillingssteder, fasiliteter og finansieringsmuligheter. Økt samarbeid på tvers av landegrensene bidrar også til å styrke kompetansen og profesjonaliteten i den norske filmbransjen. Dette gjelder også når utenlandske produksjoner legges til Norge. For å utvikle en bærekraftig norsk filmbransje på sikt, er det imidlertid behov for en viss balanse mellom import og eksport av filminnspillinger.

Som nevnt i kap. 3 har det de seinere årene vært en økt tendens til at stadig flere norske filmer spilles inn helt eller delvis i andre land uten at det importeres flere utenlandske innspillinger til Norge. Departementet har ikke tilgang til tall som viser utviklingen over tid, men viser til at om lag en tredjedel av norske kinofilmers innspillingsdager legges til utlandet, jf. kap. 4. Europeiske insentivordninger bidrar til å forsterke utflaggingstendensen.

Når filmproduksjoner flyttes til andre land, er det vanlig at en del av filmarbeiderne følger med som fast stab i tillegg til at det leies inn arbeidskraft og tjenester fra det aktuelle innspillingslandet. Utviklingen mot at flere norske produksjoner legges til utlandet uten at Norge evner å tiltrekke seg flere internasjonale innspillinger, fører dermed til en redusert etterspørsel etter varer og tjenester fra den norske filmbransjen. På kort sikt svekker dette økonomien og konkurranseevnen til aktørene i den norske filmbransjen. På lengre sikt er det fare for at lite kontinuitet i norske produksjonsmiljøer fører til redusert kompetanse som følge av at det blir vanskeligere å rekruttere og ivareta talentene i filmbransjen. Dette kan også bidra til å svekke kvaliteten på norske film- og serieproduksjoner.

6.3 Insentivordninger i andre land

En insentivordning refunderer en andel av dokumenterte innspillingskostnader i landet som tilbyr ordningen. Insentivordningene er ofte introdusert som et tiltak som er ment å bidra til å oppfylle både nærings- og kulturpolitiske målsettinger. På verdensbasis utgjør USA, Canada og Australia de største landene med insentivordninger. I USA finnes det flere insentivordninger etablert på delstatsnivå. En rapport om insentivordningen i Maryland viser at antall stater med insentivordninger steg fra fire i 2002 til førtifire stater i 20091. Finanskrisen i 2008 og økt usikkerhet knyttet til statens avkastning på ordningene førte imidlertid til at antall stater med insentivordning ble redusert til trettisju i 2014.

Flere land i Europa, bl.a. Irland og Storbritannia, etablerte insentivordninger for film- og tv-produksjoner allerede på 1980-tallet. I motsetning til USA, som reduserte antall insentivordninger i etterkant av finanskrisen, har flere land i Europa valgt å etablere eller revidere sin insentivordning i kjølvannet av finanskrisen. Målet har vært å stimulere til vekst og sysselsetting i nasjonal filmbransje. Bare i 2014 valgte fire land i Europa å innføre en insentivordning, mens bl.a. Irland har valgt å revidere sin eksisterende ordning.

6.4 Effektene av en insentivordning

6.4.1 Europeisk studie

Olsberg SPI har på oppdrag fra Det Europeiske Audiovisuelle Observatoriet utført en større studie av europeiske insentivordninger som ser på virkningene av ordningene i de ulike landene og for Europa samlet sett2. Over 40 land i verden, herunder 17 land i Europa, har ifølge Olsbergs rapport innført en insentivordning for filmproduksjoner. En av konklusjonene er at Europa samlet sett ser ut til å tjene på at mange land har innført insentivordninger. En viktig årsak til dette er at en stor andel av produksjonene som mottar støtte gjennom europeiske insentivordninger er produksjoner som ellers ville blitt spilt inn utenfor Europa. En økning i antall europeiske land med insentivordninger stimulerer trolig til at flere ikke-europeiske produksjoner velger å legge deler av innspillingen til Europa.

Videre viser Olsberg SPI til at insentivordningene har hatt en positiv effekt på sysselsetting og verdiskaping i filmbransjen i de europeiske landene som har innført en insentivordning. En annen positiv effekt er at ordningene stimulerer til økt mobilisering av produksjonsaktivitet og flere samproduksjoner på tvers av landegrensene. Dette bidrar til økt kompetanse- og kunnskapsutveksling mellom landene.

De fleste europeiske landene som har sett nærmere på effektene av sin insentivordning har funnet resultater som tyder på at avkastningen er større enn investeringskostnaden ved ordningen. Blant annet viser Olsberg SPI til at en studie finner at den franske insentivordningen rettet mot internasjonale filmproduksjoner bidrar til en økt verdiskaping på 2,7 euro for hver euro gitt i skattefradrag, mens en annen studie finner at en euro gitt i skattefradrag gjennom den italienske insentivordningen generer 1,4 euro i økte skatte- og avgiftsinntekter. Av de ni insentivordningene som har blitt evaluert i ulike studier, er økt verdiskaping høyere enn statens utbetalinger i forbindelse med åtte av ordningen. Insentivordningene i Europa ser dermed ut til å komplementere framfor å kannibalisere hverandre.

6.4.2 Norsk studie

Oslo Economics utførte våren 2014 en utredning om insentivordninger for film- og tv-produksjoner på oppdrag fra Kulturdepartementet3. Hensikten med utredningen var å kartlegge de samfunnsøkonomiske konsekvensene ved å innføre en insentivordning for film- og tv-produksjon i Norge. Oslo Economics konkluderte med at hvis det er ledig kapasitet i filmbransjen og andre berørte bransjer, er det sannsynlig at en insentivordning kan være samfunnsøkonomisk lønnsom på kort sikt. På lengre sikt er det mindre entydig om en slik ordning er lønnsom, grunnet usikkerhet om hvorvidt en slik ordning på filmområdet vil føre til press fra andre bransjer om lignende ordninger, og muligheten for et «race-to-the-bottom» mellom land med insentivordninger4. Hvis det ikke er ledig kapasitet i bransjen, vil ordningen ifølge Oslo Economics trolig være samfunnsøkonomisk ulønnsom også på kort sikt. Dette skyldes at subsidiert produksjon som fortrenger annen, mer lønnsom virksomhet, generelt vil redusere samlet verdiskaping og ressursavkastning. I Norge har vi nær full kapasitetsutnyttelse i økonomien, med svært høy sysselsetting.

Som vist i tabell 6.1 identifiserer Oslo Economics flere nytte-/kostnadsvirkninger ved å innføre en insentivordning i Norge.

Oslo Economics viser til at en insentivordning vil kunne ha positive effekter for verdiskapingen i norsk filmbransje og nærliggende bransjer dersom den evner å tiltrekke seg internasjonale og nasjonale produksjoner som ellers ikke ville blitt spilt inn i Norge. Samtidig vil det være vanskelig å innrette en ordning slik at den kun retter seg mot produksjoner som ellers ikke ville blitt spilt inn i Norge. Oslo Economics påpeker at tilskudd som går til produksjoner som uansett ville blitt spilt inn her i landet vil utgjøre en kostnadsfaktor ved ordningen.

Av indirekte positive effekter nevner Oslo Economics at en insentivordning kan snu trenden med at mange velger bort filmarbeid i ung alder på grunn av lite kontinuitet og jobbsikkerhet i den norske filmbransjen. En insentivordning kan også bidra til å øke kompetansen i bransjen, og dermed indirekte øke kvaliteten på norske film- og tv-produksjoner. Oslo Economics viser også til at samarbeid med internasjonale aktører kan bidra til at norsk filmbransje og film oppnår en høyere anerkjennelse internasjonalt. Filmturisme trekkes også fram som en mulig indirekte positiv effekt av en insentivordning, men det understrekes at det er vanskelig å bevise en årsakssammenheng mellom insentivordninger og økt turisme.

6.5 Innretning på insentivordningene

6.5.1 Kvalifikasjonskrav, kvalifiserte kostnader og refusjonsandel

Innretningen på insentivordningene varierer fra ett land til et annet. Det er i hovedsak tre kriterier som avgjør om og hvor mye en produksjon kan få refundert gjennom en insentivordning:

• Kvalifikasjonskrav

• Kvalifiserte kostnader

• Refusjonsandel

Kvalifikasjonskrav er krav en produksjon må oppfylle for å kunne motta støtte gjennom ordningen. Kvalifikasjonskravene varierer fra land til land og kan blant annet innebære krav om oppfyllelse av visse kulturelle kriterier og minimumsforbruk i landet. De aller fleste land har valgt å innføre en insentivordning som er åpen både for nasjonale og internasjonale produksjoner. Dette innebærer at land med eksisterende støtteordninger for nasjonale filmproduksjoner må foreta en vurdering av hvordan støtteordningene for nasjonal filmproduksjon kan kombineres med en insentivordning. For eksempel løser Island dette ved at støtten gjennom en insentivordning avkortes mot annen mottatt statlig støtte.

Flere av de europeiske insentivordningene setter også krav til kulturelle kriterier som en produksjon må oppfylle for å kvalifisere til ordningen. På Island settes det blant annet krav til at produksjonen må bidra til å spre islandsk kultur eller øke kompetansenivået i islandsk filmbransje. I Storbritannia må produksjonen oppfylle definerte kulturelle kriterier eller kvalifisere under en samproduksjonsavtale. Hvilke sjangre som er kvalifiserte til å motta støtte gjennom ordningen spesifiseres også ofte i de kulturelle kriteriene. I hovedsak er det spillefilm, animert film, serier og, i enkelte land, kreative dokumentarer som er kvalifiserte til å søke.

Noen land setter også krav til minimumsforbruk i vertslandet. Storbritannia krever at minimumsforbruket i Storbritannia tilsvarer minst 10 pst. av produksjonens totale budsjett, Frankrike krever minimumsforbruk på om lag 8 mill. kroner, mens New Zealand setter et minstekrav til forbruk i landet på om lag 80 mill. kroner.

Det er definisjonen av kvalifiserte kostnader og refusjonsandelen som avgjør hvor mye produksjonen kan få refundert dersom en produksjon er kvalifisert for ordningen. Kvalifiserte kostnader defineres ofte som dokumenterte utgifter til varer og tjenester i innspillingslandet, med nærmere spesifikasjoner, mens refusjonsandelen er den andelen av kvalifiserte kostnader som ordningen refunderer. På verdensbasis opereres det med svært ulike refusjonsandeler, fra 15 pst. i New Zealand til nærmere 40 pst. i flere amerikanske delstater. I Europa er det derimot mest vanlig med en refusjonsandel på om lag 20 til 25 pst. Enkelte land opererer også med en øvre grense for hvor mye en enkeltproduksjon kan få refundert gjennom ordningen. Dette gjelder for eksempel Irland, som har satt en øvre grense på omlag 105 mill. kroner, og Frankrike, med en øvre grense på om lag 80 mill. kroner.

6.5.2 Finansieringsform

Finansieringsformen for de ulike insentivordningene varierer også. I hovedsak opereres det med tre ulike former for insentiver:

1. Direkte refusjon til produsenter

2. Skatterabatt til produsenter

3. Skatterabatt til investorer

Ifølge Olsberg SPI velger stadig flere land å gå bort fra en insentivordning som gir skatterabatt til investorer. To mulige årsaker til dette er at finansieringsformen oppleves som lite kostnadseffektiv og transparent for flere ledd i verdikjeden. Skatterabatt til produsenter er derimot en vanlig finansieringsform. Med denne finansieringsformen får produsentene et skattefradrag tilsvarende refusjonsandelen av kvalifiserte kostnader. Dersom produsenten ikke har tilstrekkelig skatte- eller avgiftsgrunnlag, utbetales det i stedet en direkte refusjon til produksjonsselskapet tilsvarende refusjonsandelen av kvalifiserte kostnader.

Regjeringen legger stor vekt på at skattesystemet skal bidra til mer effektiv ressursutnyttelse og bedre rammevilkår for all næringsvirksomhet. En skatterabattordning til produsenter framstår som mer kompleks enn en direkte refusjonsordning og vil komplisere skattesystemet.

Direkte refusjonsordninger er, i likhet med skatterabatt til produsenten, en av de vanligste finansieringsformene. Dette er en transparent finansieringsform der produksjonsselskapet får tilbakebetalt en refusjonsandel av kvalifiserte kostnader, uavhengig av skatte- og avgiftsgrunnlag. Ifølge Olsberg SPI har dette blitt den vanligste finansieringsformen for europeiske insentivordninger som har blitt etablert eller revidert i perioden mellom 2010 og 2014.

Boks 6.1 Krigsdrama appellerer til brede publikumsgrupper

Foto: Filmkameratene AS

NRK-serien Kampen om tungtvannet er årtusenets mest sette programserie, mens Max Manus er kinofilmen med høyest besøkstall siden Flåklypa Grand Prix. Kampen om tungtvannet handler om sabotasjeaksjonen på tungtvannsannlegget på Vemork under andre verdenskrig. I snitt hadde serien over 1,3 millioner seere. Med opptaksseing og visning på nett-tv kommer serien opp i 1,6–1,7 millioner seere per episode. Ikke siden Tande-P på begynnelsen av 1990-tallet har en programserie blitt fulgt av flere nordmenn. Max Manus handler om motstandskampen og sabotasjeaksjonene utført av den såkalte Oslogjengen. Filmen ble sett på kino av 1,17 millioner besøkende. Felles for de to suksessproduksjonene er utgangspunkt i spennende hendelser fra andre verdenskrig. Historiene er velkjente for mange nordmenn og favner både eldre og yngre seere.

6.6 Høring

Kulturdepartementet sendte Oslo Economics’ utredning av insentivordninger for film- og tv-produksjoner på høring våren 2014. Departementet etterspurte særlig innspill til rapportens kap. 4 og 5, som beskriver Oslo Economics’ vurdering av de samfunnsøkonomiske effektene av å innføre en insentivordning for film- og tv-produksjon i Norge og deres anbefaling. Videre ble høringsinstansene spesielt bedt om å vurdere eksisterende kapasitet i norsk film- og tv-bransje.

Kulturdepartementet mottok 28 høringssvar. Høringsinstansene var i all hovedsak positive til innføring av en insentivordning for film- og tv-produksjoner i Norge. Et flertall av høringsinstansene understreket imidlertid at de bare støttet en insentivordning dersom den ikke går på bekostning av eksisterende tilskuddsordninger til norsk film- og tv-produksjon. Noen av høringssvarene utdypes nedenfor.

Produsentforeningen stiller seg negativ til en insentivordning i sitt høringssvar, men utdyper at foreningen er positiv til en insentivordning under forutsetning av at ordningen etableres som et næringstiltak og ikke finansieres gjennom kulturbudsjettet. Produsentforeningen mener at en innføring av en insentivordning ikke vil sprenge kapasiteten i markedet, og at det vil være mulig å innhente stab fra andre nordiske land ved høy etterspørsel.

FilmReg og Vestnorsk Filmkommisjon anser en insentivordning for å være samfunnsøkonomisk lønnsom på kort og lang sikt. Begge høringsinstansene viser til at det er ledig kapasitet både i filmbransjen og i tilknyttede næringer. Av den grunn mener de at ordningen vil styrke verdiskapingen i Norge og ikke gå på bekostning av annen produksjon.

Norsk Filminstitutt er positiv til innføring av en insentivordning under forutsetning av at den ikke finansieres på bekostning av eksisterende tilskuddsordninger til nasjonal filmproduksjon, og at den ikke stimulerer til at det lages flere filmer for det norske markedet. Filminstituttet viser til at sysselsettingen i filmbransjen er på vei ned, og at det er et høyt tilfang av nyutdannede fra norske utdanningsinstitusjoner. Norsk filminstitutt mener det er grunn til å tro at det er tilstrekkelig kapasitet i bransjen til å håndtere flere filmproduksjoner.

Norsk Filmforbund er positiv til en insentivordning under den forutsetning at ordningen må ligge under Finansdepartementet eller Nærings- og fiskeridepartementet. Norsk filmforbund viser til at potensialet for å rekruttere film- og tv-arbeidere som har forlatt bransjen pga. manglende kontinuitet i arbeidsoppdrag er meget stor, og at bransjen har kapasitet til å ta på seg en betydelig økning i arbeidsmengde. Norsk filmforbund anser at en insentivordning vil være samfunnsøkonomisk lønnsom både på kort og lang sikt.

LO, Norsk industri og Virke leverte et samlet høringssvar, der de viser til at Norge har en betydelig ledig produksjonskapasitet i tv- og filmbransjen som kan komme til anvendelse dersom Norge innfører en insentivordning. Høringsinstansene viser videre til at det ikke er manglende kompetanse og profesjonalitet som er årsaken til nedgangen i antall produksjoner i Norge, men utviklingen mot at stadig flere andre land får insentivordninger.

NRK mener det er avgjørende at en norsk insentivordning har kvalifikasjons- og refusjonskrav som er enkle å forstå, og at ordningen er åpen både for nasjonale og internasjonale aktører. NRK antyder at som følge av økt press på eksisterende studio- og utstyrskapasitet samt menneskelige ressurser, vil det kunne forekomme en midlertidig kostnadsøkning i den norske filmbransjen. NRK viser imidlertid til at en vesentlig økning i produksjonsoppdrag i 2012 viser at produksjonsselskapene har vist en god evne til å gjennomføre produksjoner også under økt etterspørselspress.

Fylkeskommuner og regionale filmvirksomheter framhever at økt produksjonsnivå vil bidra til å skape mer kontinuitet i arbeidsoppdrag for den regionale filmnæringen. En insentivordning vil også kunne være et positiv stimuli for lokalt næringsliv, ved at større innspillinger i regionen vil kunne medføre betydelig økt salg av lokale varer og tjenester i innspillingsperioden.

6.7 Filmkommisjonsvirksomhet

I likhet med for insentivordninger er formålet med filmkommisjonsvirksomhet å tilrettelegge for at flere film- og serieinnspillinger legges til en gitt region. De to virkemidlene drar dermed i samme retning og forsterker den samlede tiltakseffekten.

Filmkommisjonsoppgavene innebærer blant annet å informere norske og internasjonale produsenter om innspillingssteder, fasiliteter, lokale forhold og finansieringsmuligheter. En viktig oppgave er å tilrettelegge for samarbeid mellom utenlandske produsenter og norsk filmbransje. Dette inkluderer bl.a. å informere om, og tilrettelegge for kontakt med, norske produksjonsselskaper som kan fungere som minoritetsprodusenter, norske filmarbeidere og tekniske leverandører.

Det drives i dag filmkommisjonsvirksomhet på regionalt nivå. I tillegg har NFI nasjonale filmkommisjonsoppgaver. Det finnes i dag en viss etterspørsel etter Norge som innspillingssted, men for de fleste utenlandske produsenter settes insentivordning som en forutsetning for å legge innspillingen til Norge. Av den grunn har arbeidet med den nasjonale filmkommisjonen blitt nedprioritert de seinere årene. De siste ti årene har regionene i økende grad satset på filmkommisjonsarbeid, og det drives i dag filmkommisjonsvirksomhet i flere regioner i tilknytning til regionale filmsentre og -fond. Organisering og eierforhold varierer mellom filmkommisjonene, men virksomhetene er lokalt eller regionalt initiert og eid.

Hvis det innføres en insentivordning i Norge vil regionene i enda større grad tjene på, og ha insitament til å satse på, sitt regionale filmkommisjonsarbeid. En eventuell insentivordning vil gjøre det enklere å hente inn norske og utenlandske film- og serieproduksjoner til regionen. Også lokale og regionale myndigheter kan ha en sentral rolle i filmkommisjonsarbeidet ved f.eks. å veilede og informere interessenter samt bistå søkere med det administrative arbeidet slik at søknadsprosessen oppfattes som enkel og ubyråkratisk. Ved en eventuell innføring av en insentivordning vil en større satsing på regionalt filmkommisjonsarbeid trolig innebære store regionale gevinster som følge av at flere film- og serieproduksjoner legges til regionen. Dette vil både bidra til økt aktivitetsnivå i den regionale filmbransjen og økt etterspørsel etter varer og tjenester i andre regionale næringer.

6.8 Departementets vurderinger

Kulturdepartementet vil arbeide videre med spørsmålet om det skal innføres en insentivordning i Norge. Det kan se ut til at en insentivordning kan stimulere til vekst i den norske filmnæringssektoren, og bidra til å oppfylle en kulturpolitisk målsetting om en mer profesjonell filmbransje med styrket økonomi, jf. kap. 2. Videre kan en insentivordning legge til rette for sterkere filmregioner, noe som på sikt vil gi større maktspredning, jf. kap. 7. Økt produksjonsvolum og tettere samarbeid med internasjonale aktører vil være positivt for markedsføringen av norsk film og filmbransje internasjonalt.

Departementet vil arbeide videre med spørsmålet om å innføre en insentivordning for film- og serieproduksjoner i Norge. En slik ordning vil kunne bidra til å gjenopprette balansen mellom import og eksport av filminnspillinger i Norge, og samtidig stimulere til økt internasjonalt samarbeid i norsk filmbransje, med de positive effektene dette medfører. En insentivordning kan styrke norsk filmbransje i et internasjonalt marked og utnytte Norges konkurransefortrinn som innspillingsland. De positive effektene må imidlertid vurderes opp mot kostnadene ved en insentivordning.

Departementet har tidligere vurdert muligheten for å innføre territoriale forbrukskrav på NFIs tilskuddsordninger. Dette vil innebære at det settes krav til at filmproduksjoner som mottar tilskudd gjennom NFIs tilskuddsordninger må bruke en viss andel av sitt budsjett i Norge. Slike krav vil imidlertid redusere de positive effektene ved økt eksport av norske filmproduksjoner, noe som vil være i strid med målet om økt fleksibilitet. Departementet vil derfor ikke følge opp dette videre.

I det videre arbeidet vil departementet vurdere nærmere en refusjonsbasert insentivordning for nasjonale og internasjonale produksjoner med virkning f.o.m. 2016. Forskrift som omtaler innretning av insentivordningen utarbeides av departementet og sendes på høring høsten 2015.

Som nevnt ovenfor bør en eventuell insentivordning også gjelde for nasjonale produksjoner. Departementet mener imidlertid at det som hovedregel ikke skal være adgang til å kombinere tilskudd fra en insentivordning med produksjonstilskudd fra NFI5. Dette vil forhindre at en eventuell insentivordning stimulerer til merproduksjon av norske lavbudsjettfilmer som ellers ikke ville blitt produsert, og at insentivordningen fører til et større press på NFIs tilskuddsordninger. Prosjekter som har fått før-produksjonstilskudd hos NFI bør imidlertid også kunne søke om tilskudd gjennom en slik insentivordning, og prosjekter som har mottatt tilskudd gjennom en insentivordning bør kunne søke om etter-produksjonstilskudd hos NFI.

En insentivordning vil sannsynligvis ha stor betydning for regionene ved å stimulere til økt produksjonsaktivitet i de regionale filmbransjene og økt etterspørsel etter andre varer og tjenester. Regionenes tiltrekkingskraft overfor internasjonale film- og serieproduksjoner vil i stor grad avhenge av arbeidet den enkelte region legger ned for å tilrettelegge for internasjonale produksjoner. For ytterligere å øke regionenes tiltrekkingskraft og påvirkningsmuligheter, bør tilskudd fra regionale filmfond til norske filmproduksjoner kunne kombineres med tilskudd fra en eventuell insentivordning. Dette gir regionene større innflytelse over hvilke norske filmprosjekter som blir realisert og det kan stimulere til at filmfondene investerer mer i samproduksjoner mellom utenlandske og norske produksjonsselskaper.

Departementet viser til at budsjettrammen til en eventuell insentivordning må innrettes etter de årlige budsjettprosessene. Av den grunn vil det være behov for å prioritere mellom kvalifiserte søkere dersom totalt søknadsbeløp overstiger fastsatt budsjettramme.

Departementet anser at Norsk filminstitutt, som har høy kompetanse på filmfeltet og forvalter de tilskuddsordningene som insentivordningen avgrenses mot, vil være best egnet til å administrere og forvalte en mulig insentivordning. Departementet foreslår at oppgavene knyttet til administrasjon og forvaltning av en eventuell intensivordning legges til Bergen, som en del av NFI, jf. kap. 9.

Departementet vurderer at lokale krefter er best egnet til å markedsføre og tilrettelegge for filmproduksjon i egen region. En eventuell insentivordning vil gi regionene vesentlig bedre vilkår for å tiltrekke seg nasjonale og internasjonale filmproduksjoner, og gi regionene bedre avkastning på ressursene avsatt til filmkommisjonsarbeid. Departementet anser at dette er et regionalt tiltak som er av stor betydning for den regionale filmkulturen og -næringen. Etter departementets vurdering er regionene bedre egnet enn staten, både til å legge premissene for, og for å utøve filmkommisjonsarbeid. Hvis det blir innført en insentivordning vil regionene selv ha de nødvendige insentivene for å utarbeide gode filmkommisjonsløsninger for framtiden. Departementet mener at uavhengig av om det vil komme en insentivordning eller ikke så bør det nasjonale (statlige) filmkommisjonsarbeidet i NFI avvikles, jf. kap. 9.

Insentivordningen vil regnes som offentlig tilskudd etter EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1. EFTAs overvåkningsorgans retningslinjer for offentlig tilskudd til audiovisuelle produksjoner og det såkalte gruppeunntaket fastsetter regler for når tilskudd til audiovisuelle produksjoner, anses forenlig med EØS-avtalen. Tilskudd som oppfyller vilkårene i gruppeunntaket er unntatt fra reglene om forhåndsgodkjenning og forhåndsmelding til EFTAs overvåkningsorgan.

6.9 Departementets anbefalinger