8 Filmformidling og tilgjengeliggjøring for publikum

8.1 Innledning

Det er først i møte med publikum at filmen realiserer sin verdi. Med filmformidling menes i denne meldingen både den fysiske tilgjengeliggjøringen av filmene på kort og lang sikt og arbeidet med å tilrettelegge for filmens møte med publikum. Dette løpet strekker seg fra distribusjon, markedsføring og tilrettelegging av innhold via formidling i et kulturelt og pedagogisk perspektiv, til bevaring og tilgjengeliggjøring av filmarven. Hele denne prosessen er avgjørende for at filmkultur og filmkunst skal nå et størst mulig publikum.

Publikums forventninger til tilgjengeligheten av audiovisuelt innhold har endret seg i takt med den teknologiske utviklingen. Digitaliseringen har medført at film fra hele verden er enklere og raskere tilgjengelig, ofte bare et tastetrykk unna. Tilbudet av filmer og serier har i praksis økt voldsomt. Dette øker ikke bare valgmulighetene, men gjør det også vanskeligere for hver enkelt produksjon å nå fram til sitt publikum. Det gjør det også mer krevende for publikum å orientere seg og finne fram til sitt foretrukne innhold. Med et så stort tilbud av innhold blir behovet større for å tilrettelegge for at filmene når fram til sitt publikum og for at publikum skal kunne foreta et informert valg. Arbeidet med filmen bør ikke stoppe når filmen er ferdig produsert og har fått sin premiere, en viktig del av formidlingsprosessen starter nettopp da.

Det er naturlig å se formidlingsprosessen i to perspektiver. Det ene omhandler formidling og tilgjengeliggjøring i kommersiell forstand, og dreier seg om salg og den næringsrettede delen av distribusjon, markedsføring og lansering av filmene. Det kommersielle formidlingsarbeidet er avgjørende for at innholdet skal være tilgjengelig for publikum og for at produsenter og distributører skal kunne optimalisere filmenes inntjeningspotensial og generere inntekter til produksjon og distribusjon av nytt innhold. Denne delen av formidlingsbegrepet er omtalt i kap. 3 og 5. Kap. 8 tar for seg det andre perspektivet, som omhandler den mer ideelle, filmkulturelle formidlingen hvor hensikten er å formidle og tilgjengeliggjøre filmer med kulturell og kunstnerisk verdi som ikke nødvendigvis finner inntjening i markedet.

8.2 Formidling av filmkultur

Formidling av filmkultur dreier seg om å tilrettelegge for økt tilgang til norske og utenlandske filmer der dette ikke nødvendigvis er økonomisk lønnsomt, f.eks. fordi filmen har en begrenset målgruppe. Dette er tiltak som markedet i liten grad er i stand til å tilby uten stimulering fra det offentlige.

Filmkulturell formidling handler også om å formidle filmhistorie og kunnskap om norsk og internasjonal film og å sette filmene inn i en større sammenheng. Dette kan gjøres f.eks. ved å fasilitere visninger av filmklassikere og andre utvalgte filmer på kino og andre plattformer innenfor en filmkulturell kontekst. Med forankring i en felles historie kan film skape opplevelser utover det umiddelbare møtet med filmens fortelling, for eksempel knyttet til filmens tidsepoke, tematiske vinkling eller filmskaper. I en tid med et massivt tilbud av filmer fra hele verden blir slik kuratering viktig også for nye filmer.

Formidlingsarbeid kan også være av mer pedagogisk art, som å bidra til at barn og unge blir reflekterte og kritiske brukere av levende bilder. Mediekompetanse («media literacy») er et viktig satsingsområde i Norge og EU. Mediekompetanse er evnen til å bruke mediene, forstå og kritisk evaluere ulike aspekter ved medieinnholdet, samt å skape kommunikasjon i en sammensatt kontekst.

Det er i dag flere viktige aktører innen filmformidling i Norge. For eksempel gjør filmfestivaler, cinemateker og filmklubber et viktig arbeid her, og Film & Kinos tilskuddsordninger bidrar til tilgang til norske og utenlandske kvalitetsfilmer på norske kinoer. Ulike tiltak og aktører på feltet er nærmere beskrevet i kap. 4.

Ansvaret for den filmkulturelle formidlingen er i dag delt mellom Film & Kino, Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket. Avgiften til Norsk kino- og filmfond, som forvaltes av Film & Kino, er sentral i denne sammenheng.

8.3 Avgiften til Norsk kino- og filmfond

8.3.1 Bakgrunn

Norsk kino- og filmfond (NKFF) ble opprettet av Kommunale Kinematografers Landsforbund (i dag Film & Kino) i 1970, og var fram til 1987 finansiert gjennom en frivillig avgift på 2,6 pst. av kinoenes billettinntekter. I 1987 ble avgiften lovfestet, etter forslag fra det daværende Kultur- og vitenskapsdepartementet1. Avgiften ble da utvidet til også å gjelde omsetning av videogram2, og satsen ble satt til 2,5 pst. av bruttoomsetningen ved framvisning, salg og utleie av film og videogram i næring. Avgiften for videogram ble seinere endret fra prosentsats til enhetssats. I dag er avgiften på 2,5 pst. av all omsetning av film på kino og 3,50 kroner per distribuerte videogram. I 2014 utgjorde inntektene om lag 48 mill. kroner, hvorav 26 mill. kroner fra kino og 22 mill. kroner fra fysiske eksemplarer (videogram).

Fondet forvaltes av organisasjonen Film & Kino i henhold til forskrift om film og videogram. NKFF og Film & Kino har i dag felles styre og landsmøte, men fondet har egne vedtekter fastsatt av Kulturdepartementet. Avgiftsmidlene finansierer Film & Kinos tilskuddsordninger og drift3, inkludert oppgaver innen formidling av filmkultur som tidligere har vært finansiert over statsbudsjettet.

8.3.2 Bruk av avgiftsmidlene

Forskrift om film og videogram § 3-2 slår fast at avgiftsmidlene skal brukes til ulike tiltak i film- og videosektoren, bl.a.4:

Boks 8.1 Kortfilmsuksess for Sinna Mann

Foto: Anita Killi

Filmskaper Anita Killi holdt på i nesten seks år med historien om lille Boj som har en voldelig far, før kortfilmen Sinna Mann hadde premiere i 2009. På premieren kom kong Harald, og kongen ble tydelig rørt av den sterke historien. Denne animasjonsfilmen på 20 minutter har blitt en stor suksess både hjemme og i utlandet. Den ble opprinnelig lansert som en del av Redd Barnas kampanje med fokus på vold i nære relasjoner, og har seinere blitt distribuert på dvd og nett i Norge gjennom NFI. Filmen er i distribusjon i Tyskland, Japan og USA og selv etter seks år på markedet er den etterspurt og flere land vil komme til. Filmen har vunnet mer enn 40 internasjonale filmpriser, og ble omtalt i internasjonale kortfilmtidsskrifter som den filmen som i 2011 hadde vunnet flest internasjonale priser, uansett produksjonsland.

• bygdekinoen,

• import og distribusjon av kvalitetsfilm,

• filmtiltak for barn og unge medregnet dubbing av film for barn,

• teksting og dubbing av film for barn på samisk,

• filmfestivaler,

• cinemateker utenfor Oslo,

• støtte til Norsk Filmklubbforbund og barnefilmklubber.

Da salget av fysiske eksemplarer som dvd og blu-ray var på høyden ble det diskutert hvordan og av hvem avgiftsmidlene skulle forvaltes. Dette ble vurdert av en arbeidsgruppe nedsatt av Kulturdepartementet i 20065 . Et klart flertall mente her at en del av NKFF-avgiften burde tilfalle det statlige virkemiddelapparatet og anvendes til formidlingen av norsk film. Konklusjonen ble at Film & Kino beholdt ansvaret for forvaltningen av fondet, mot at inntektene dekket deler av utgiftene til digitalisering av kinoene i Norge. Det ble videre forutsatt at deler av avgiftsmidlene skulle brukes til andre oppgaver på filmområdet etter hvert som det var satt av tilstrekkelige midler til digitalisering av kinoene. Som oppfølging av dette har Film & Kino fått ansvar for flere filmkulturelle oppgaver som tidligere ble finansiert over statsbudsjettet.

8.3.3 Inntektssituasjonen i NKFF

Inntektene til NKFF har variert som følge av svingninger i salget av fysiske eksemplarer som dvd og blu-ray. Som figur 8.2 viser var inntektene på topp i 2007, da salget var på det høyeste. De høye inntektene fra videogramavgiften i denne perioden finansierte kinoenes digitalisering i Norge.

Tilgangen på film via nyere plattformer har ført til at elektronisk omsetning av film øker på bekostning av omsetningen av videogram, jf. omtale i kap. 3. Inntektene til fondet har derfor sunket betraktelig de siste årene. Fra et toppnivå i 2007 med 95 mill. kroner (hvorav om lag 75 mill. kroner fra videogram) har avgiften falt til 48 mill. i 2014 (hvorav 22 mill. fra videogram). Nedgangen ventes å fortsette, og er stipulert til om lag 39 mill. kroner i 2015 og 34 mill. kroner i 2016. Av dette er inntektene fra kinoomsetning stipulert til å ligge stabilt på 24 mill. kroner årlig, mens inntektene fra salg av videogram forventes å utgjøre 15 mill. kroner i 2015 og 10 mill. kroner i 2016.

Nedgangen i fondsinntektene har skapt usikkerhet om finansieringen av de formidlingstiltakene som Film & Kino i dag har ansvar for. Film & Kino har redusert tilskuddene til flere av disse. Film & Kino og andre aktører har gjentatte ganger uttrykt bekymring for dette og etterlyst en varig løsning for hvordan disse tiltakene skal finansieres framover. I statsbudsjettene for 2014 og 2015 la Kulturdepartementet inn ekstra midler til NKFF øremerket filmfestivaler, cinemateker og synstolking, i påvente av filmmeldingen.

Det må forventes at inntektene fra videogramavgiften vil fortsette å falle og på sikt bli ubetydelige. Departementet har initiert et bredt bransjesamarbeid med bl.a. filmbransje, teleoperatører og strømmetjenestetilbydere for å se på nye forretningsmodeller for finansiering av norsk audiovisuelt innhold i et digitalt marked, jf. 1.4.

8.3.4 Endring av kino- og videolandskapet

Kino- og videomarkedet har gjennomgått store endringer de siste årene. De tradisjonelle videoforhandlerne er redusert til rundt 10 forretninger6, og utleie av dvd er nå et marginalt fenomen. Salg av dvd er overtatt av et par store aktører og dagligvarebransjen. Stadig flere kinoer har gått fra kommunalt til privat eierskap og store utenlandske konsern står for betydelige eierandeler. Målt i besøk er 67 pst. av det norske kinomarkedet tilknyttet en kinokjede, hvor de to store, internasjonalt eide kjedene SF Kino og Nordisk Film Kino har en samlet markedsandel på 56 pst. 7. Målt i antall saler er 35 pst. av kinoene privateide8.

Som et motsvar til privatiseringen av kinokjedene gikk Aurora kino IKS og Trondheim Kino, som begge er kommunalt eide kinoer, sammen om å danne KinoNor, med det formål å tilby norske kinoer en samarbeidsmodell med en større grad av lokalt selvstyre. Eierskiftene i det norske kinomarkedet har hatt konsekvenser for organiseringen av Film & Kino.

8.3.5 Omdanning av Film & Kino

På bakgrunn av endringene i kinolandskapet og organisasjonens medlemsmasse er Film & Kino i ferd med å endre sin organisasjonsstruktur til en ren bransjeorganisasjon. Organisasjonen ble stiftet i 1917, under navnet Kommunale Kinematografers Landsforbund, som en medlemsorganisasjon for kommuner med kinodrift. Film & Kino har fram til nå vært en kombinert medlemsorganisasjon for norske kommuner og bransjeorganisasjon for kino- og videobransjen. Medlemskap er åpent for alle kommuner etter vedtak i kommunestyre eller formannskap9. I tillegg til medlemskommunene er også kinoene, både kommunale og private, og videobransjen representert på organisasjonens landsmøte.

Film & Kino oppnevnte i 2012 et organisasjonsutvalg som bl.a. skulle se på behovet for en omstrukturering av Film & Kino, med bakgrunn i de store endringene i kino- og videomarkedet. Utvalget avga innstilling i november 201310. Utvalget anbefaler at Film & Kino omdannes fra å være en medlemsorganisasjon for norske kommuner til å bli en bransjeorganisasjon uavhengig av kinoenes eierskap, der både private og kommunale kinoer samt videobransjen er medlemmer. På Film & Kinos landsmøte i 2014 ble det vedtatt å gjennomføre de foreslåtte endringene, som formelt skal skje på landsmøtet i juni 2015.

Per mai 2015 består medlemsmassen i nye Film & Kino av 117 kommunale kinoer, 36 private kinoer og 5 selskaper innen videobransjen. Målt i besøk står kinokjedene for nær 70 pst. av medlemsmassen.

8.4 Departementets vurderinger

Endringene i kinolandskapet og omdanningen av Film & Kino medfører behov for å vurdere organiseringen og forvaltningen av Norsk kino- og filmfond (NKFF). Den sterke og trolig vedvarende nedgangen i avgiftsinntektene til fondet gjør det videre nødvendig å vurdere hva midlene skal brukes til framover og hvordan viktige filmkulturelle tiltak som har blitt finansiert fra avgiften eventuelt skal finansieres i framtiden.

8.4.1 Forvaltning av Norsk kino- og filmfond

I lys av de nevnte endringene i kino- og videomarkedet de siste årene og endringen av Film & Kino fra en organisasjon med kommunale kinoer som medlemmer til en ren bransjeorganisasjon som også har private medlemmer, er det etter departementets vurdering ikke lenger en ønsket ordning at Film & Kino forvalter et fond bestående av en statlig avgift. En legitim og hensiktsmessig forvaltning av avgiftsmidlene i NKFF vil være å legge midlene inn på statsbudsjettet. Dette vil også være i tråd med fullstendighetsprinsippet og bruttobudsjetteringsprinsippet i staten. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om egnet innretning i ordinært framlegg om statbudsjettet.

Aktører fra ulike deler av bransjen har tatt til orde for at det er mer hensiktsmessig, ryddig og forutsigbart at staten overtar forvaltningen av NKFF og ansvaret for filmkulturelle tiltak, ikke bare økonomisk, men også organisatorisk. Dette vil kreve at lov om film og videogram med tilhørende forskrifter endres. Departementet vurderer dette og vil komme tilbake til Stortinget med forslag om eventuelle lovendringer. Departementet vil i denne sammenheng vurdere om avgiftsmidlene må notifiseres til ESA, eller om dette kan regnes innenfor EUs gruppeunntak, jf. omtale i kap. 5. Departementet utreder dette nærmere.

8.4.2 Bruk av avgiftsmidlene

Regjeringen mener det er et statlig ansvar å bidra til forutsigbar og stabil finansiering av de viktige oppgavene for formidling av filmkultur som i dag er finansiert gjennom NKFF. Formidling er en viktig del av den nasjonale filmpolitikken, og formidling og tilgjengeliggjøring overfor publikum er et av de filmpolitiske målene (jf. kap. 2). Norske filmer og serier bør være tilgjengelige for alle målgrupper på relevante plattformer både på kort og lang sikt. Kvalitetsfilm fra andre språk- og kulturområder bør også tilgjengeliggjøres for et norsk publikum. For eksempel gis det fra NKFF i dag tilskudd til import og distribusjon av kvalitetsfilmer fra hele verden som har høy kulturell eller kunstnerisk verdi, men et begrenset publikumspotensial (jf. omtale i kap. 4). Dette er filmer som gir stor økonomisk usikkerhet for distributør og kino, men som har et innhold og kunstnerisk nivå det er vesentlig å formidle i en kulturnasjon. Staten bør derfor tilrettelegge for at slik film når et publikum i Norge, enten ved kinodistribusjon, på filmfestivaler, cinemateker eller visning på andre plattformer, på linje med tilrettelegging for formidling av andre kulturuttrykk.

Departementet anbefaler at avgiftsmidlene brukes til tilskudd til formidling av filmkultur, herunder distribusjon og lansering11 av audiovisuelle produksjoner – inkludert produksjoner som utfordrer plattformskillene og tenker nytt om uttrykk, distribusjonsformer, visningsvinduer, finansiering eller markedsføring. Bruken av avgiftsmidlene låses ikke til hva midlene har vært nyttet til tidligere, men tilskudd til tiltak som filmfestivaler, cinematek, film i Den kulturelle skolesekken12 og dubbing13 bør videreføres. Når det gjelder dubbing viser departementet til at regjeringen vil styrke det nordiske språksamarbeidet. Departementet mener det har en selvstendig verdi at barn også får høre andre nordiske språk, og at dette hensynet bør tas med i vurderingen av mengden filmer som dubbes og hvilke filmer som dubbes eller alternativt tekstes for de yngre aldersgruppene.

Etter omleggingen må Film & Kino selv stå for finansiering av egen drift og virksomhet, på linje med andre bransjeorganisasjoner som f.eks. Filmdistributørforeningen, Virke Produsentforeningen m.fl.

Gjennom NKFF finansierer Film & Kino i dag også tiltak rettet særlig mot kinobransjen. Om Film & Kino kan søke tilskudd fra departementets midler til formidling av filmkultur til disse tiltakene vil avhenge av innretningen på en ny tilskuddsordning på feltet og nivået på inntektene i framtiden.

8.4.3 Ansvar for formidling og tilgjengeliggjøring av filmkultur

En helhetlig, nasjonal filmformidlingspolitikk har vært etterlyst av store deler av bransjen i kjølvannet av den forrige filmmeldingen, der dette perspektivet ikke ble prioritert.

Som nasjonalt forvaltningsorgan på filmområdet er NFI den best egnede aktøren til å forvalte en nasjonal filmformidlingspolitikk. Departementet anbefaler derfor at det nasjonale ansvaret for formidling av filmkultur og forvaltning av tilskudd til filmformidling legges til NFI. Dette vil legge til rette for en mer helhetlig tenkning for hele prosessen fra utvikling, gjennom produksjon til formidling. Videre vil det gi NFI et utvidet og tydeligere oppdrag for, og nye virkemidler til, å nå det filmpolitiske målet om formidling og tilgjengeliggjøring. NFI har denne type mål og oppgaver i dag, og forvaltningen av feltet blir med dette samlet på ett sted. Sammenslåingen av de tre statlige virksomhetene Norsk filmfond, Norsk filmutvikling og Norsk filminstitutt i 2008 har bidratt til at virkemidlene på filmfeltet i større grad har blitt sett i sammenheng. At virkemidlene for filmformidling også blir en del av denne helheten fullfører denne prosessen.

Departementet anbefaler at dagens festivalstøtteutvalg avvikles og erstattes av et nytt støtteutvalg som får ansvar for å tildele midler til både filmfestivaler og cinemateker. Utvalget underlegges NFI, som får sekretariatfunksjon.

Departementet legger til grunn at NFI løser disse oppgavene gjennom omprioriteringer og effektivisering uten å få tilført nye ressurser. Departementet vil utarbeide forskrift for tilskudd i samarbeid med NFI.

Bygdekinoen

Departementet mener at Bygdekinoen er et godt filmkulturelt tiltak for å sikre publikum i hele landet muligheten til å se film på stort lerret. Bygdekinoens tilbud gir barn og unge som ikke har kino der de bor mulighet til å få gode filmopplevelser sammen med andre. På mange av de minste visningsstedene er Bygdekinoen kanskje det eneste kulturtilbudet. Departementet mener det fortsatt vil være behov for et slikt tilbud. Departementet ser det derfor som en god løsning at Film & Kino administrerer Bygdekinoen videre, og vil ha dialog med Film & Kino om framtidig finansiering.

8.5 Departementets anbefalinger