Meld. St. 31 (2023–2024)

Perspektivmeldingen 2024

Finansdepartementet

Neste kapittel

Til forsiden

1 Norge mot 2060

Velferdsmodellen er et felles prosjekt som vi skal verne om og videreutvikle

Norge er et godt land å leve i. Folk har muligheter til å utvikle seg, bidra og skape verdier. Tilliten i samfunnet er høy, og folk lever lenge. Vår velferdsstat gjør kunnskap, helsehjelp og bistand i ulike livssituasjoner tilgjengelig for alle. Velstanden er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Offentlige velferdsordninger understøttes av solide statsfinanser.

Å sikre trygghet for folk i Norge er regjeringens mest grunnleggende oppgave. En ny sikkerhetspolitisk situasjon krever at vi bruker mer av samfunnets ressurser på forsvar og beredskap i årene fremover.

Nye muligheter og utfordringer møter oss. Perspektivmeldingen drøfter langsiktige utfordringer i norsk økonomi. Hovedutfordringer som belyses, er:

Kamp om arbeidskraften: Omsorgsoppgavene blir flere, men vi blir ikke flere i yrkesaktiv alder til å utføre dem.
Behov for omstilling: Økte spenninger i verden, klima- og naturendringer og avtagende petroleumsaktivitet fører til endringer og forsterker behovet for å bruke ressursene godt og riktig.
Fortsatt god fordeling: Små forskjeller og stabil tilgang på velferdstjenester må bevares i møte med omstillingene og at mange lever lenger.

Formålet med denne meldingen er å belyse hvordan den norske velferdsmodellen som felles prosjekt kan vernes og videreutvikles i møte med utfordringene. På samme måte som at man skal overlate gården i bedre stand enn da man overtok den, bør vi også ta vare på og utvikle samfunnet til beste for kommende generasjoner. Det forutsetter kloke valg.

Regjeringens overordnede mål er å utvikle et tryggere og mer rettferdig Norge med muligheter over hele landet. Det innebærer en økonomisk politikk som gir befolkningen mulighet til å leve gode liv. Regjeringen vil føre en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet. Det skal være attraktivt å få barn i Norge, og vi skal ha levende lokalsamfunn. Vi skal legge til rette for at alle som kan, skal få mulighet til å bruke sin arbeidsevne og delta i arbeidslivet. Samtidig må vi føre en politikk for at flere kan jobbe, ved å øke folks kompetanse og arbeidsevne. Arbeidslinjen er avgjørende for den enkeltes sosiale og økonomiske muligheter og for at alle som trenger det, skal kunne tas vare på av fellesskapet. Å bevare fred og trygghet for innbyggerne vil kreve mer ressurser til sikkerhet og forsvar.

Tilgang på gode og stabile velferdstjenester for alle er grunnleggende for å videreføre den norske modellen med velstandsvekst og lav ulikhet. Det blir i årene fremover viktigere å få flere i jobb og legge til rette for god, effektiv og bærekraftig ressursbruk. Videre velstandsvekst må skje innenfor en ramme hvor vi skal forvalte naturressursene på en god måte og redusere klimagassutslipp, forurensning og tap av natur.

Perspektivmeldingen skal gi innsikt og danne et grunnlag for politikkutforming. Bildet som tegnes av norsk økonomi de neste årene og frem mot 2060, tar utgangspunkt i at dagens velferdsordninger og skattesystem videreføres slik de er. Det gjøres også noen forutsetninger og antagelser om sentrale utviklingstrekk for befolkningen og økonomien. Et referanseforløp for den økonomiske utviklingen danner utgangspunktet for å drøfte hvordan utviklingen kan bli. Analysene legger særlig vekt på utviklingen de neste 8–10 årene, men forsøker også å se helt frem til 2060.

Som utgangspunkt for å drøfte hva som skal til for å opprettholde velferdsmodellen, bygger analysene på enkelte forutsetninger som i seg selv vil kreve politiske valg. Det legges for eksempel til grunn at helse- og omsorgssektoren klarer å tiltrekke seg arbeidskraften som skal til for å løse oppgavene slik at velferdsmodellen kan opprettholdes, og at verden og Norge lykkes i klimaomstillingen slik at temperaturmålet i Parisavtalen nås. Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester og knapphet på arbeidskraft vil gi endringer i arbeidsmarkedet. Omstillingen til et lavutslippssamfunn vil kreve tilstrekkelig tilgang på fornybar kraft, arealer, materialer og råvarer og at nye teknologier og prosesser utvikles og tas i bruk hjemme og ute. Fordi det er knapp tilgang på ressursene, må de brukes mer effektivt.

Gjennom å utrede og belyse sentrale utviklingstrekk er det lettere å ta gode valg i dag og i de nærmeste årene. Drøftingen i meldingen danner grunnlag for å diskutere hva som trengs for å verne om og videreutvikle velferdsmodellen. Avsnitt 1.1 oppsummerer hovedutfordringene i meldingen, som utdypes i de neste kapitlene. Regjeringens strategi i møte med utfordringene følger i avsnitt 1.2.

1.1 Hovedutfordringer for norsk økonomi fremover

1.1.1 Kamp om arbeidskraften

Befolkningsendringene fremover vil reise nye utfordringer for utviklingen i norsk økonomi:

Endret sammensetning av befolkningen gir nye utfordringer

Fremover ventes veksten i befolkningen nærmest utelukkende å skje blant de eldste aldersgruppene, se figur 1.1.1 Det er dels fordi fødselskullene i de første tiårene etter andre verdenskrig var store, men også fordi levealderen øker betydelig. I løpet av de neste 40 årene ventes det å bli 700 000 flere over 67 år, se grå søyle i figur 1.2.

Figur 1.1 Befolkningen fordelt på aldersgrupper.1 1846–2060 — Figur 1.1 Befolkningen fordelt på aldersgrupper.¹1846–2060

Det blir større kamp om arbeidskraften. Veksten i antall personer i alderen 20–66 år, ventes å stoppe opp etter en lang periode med oppgang. De siste 100 årene er antallet personer i alderen 20–66 år mer enn doblet, til 3,3 millioner. De neste tiårene ser antallet ut til å bli omtrent som i dag, se blå søyle i figur 1.2.

Dagens lave fruktbarhet bidrar også til at andelen barn og unge i befolkningen vil falle fremover. Det er nedadgående fruktbarhet i hele Norden og andre vestlige land. Fruktbarheten i Norge var 1,4 barn per kvinne i 2023. I fremskrivingene i meldingen legges det til grunn at fruktbarheten vil bli 1,5 barn per kvinne i 2025 og etter hvert stabiliserer seg på rundt 1,7.2 Det er om lag på samme nivå som gjennomsnittet siden 2010, men ventes likevel å redusere antall barn og unge under 19 år i Norge i 2060, se grønn søyle i figur 1.2.

Figur 1.2 Endring i befolkning etter aldersgrupper. 1 000 personer. 2024–2060

Endringer i både alderssammensetningen og størrelsen på befolkningen kan påvirke økonomien.

Over tid er det hensiktsmessig å ha balanse mellom andelen barn, unge, voksne og eldre. Det balanserer samfunnsutviklingen. Det kan også balansere vektleggingen av barn og unges fremtid, og nåtiden som er særlig viktig for eldre. Svingningene i barnekullene i forbindelse med andre verdenskrig, synlig i figur 1.1, bidrar til ubalansen vi i dag ser i befolkningssammensetningen, se figur 1.2. Dagens lave fødselstall kan bidra til nye ubalanser mellom aldersgruppene.

Barn, unge, eldre og andre som står utenfor arbeidsmarkedet, forsørges av dem som er i jobb. Endringer i alderssammensetning gir derfor utslag i det som kalles forsørgerbyrden. Selv om økte fødselstall vil bidra til en bedre aldersmessig balanse i befolkningen på sikt, vil det ikke lette forsørgerbyrden før om lang tid. Høy fruktbarhet vil øke andelen barn og unge i tiårene fremover og føre til at andelen av befolkningen som ikke er yrkesaktiv, øker raskere frem mot 2060, se grå linje i figur 1.3. Flere barn vil forsterke behovet for forsørgere og dermed kampen om arbeidskraften fremover. Skulle derimot de lave fødselstallene holde seg, vil det kunne føre til at det vil være 400 000 færre personer i Norge i 2100 enn i dag.

Store endringer i størrelsen på befolkningen skaper utfordringer. Innvandring kan redusere forsørgerbyrden, men det avhenger av alderssammensetningen og yrkesdeltakelsen til innvandrerne som kommer. Samtidig skal også innvandrere ha tilgang på offentlige tjenester, infrastruktur og bolig, og de vil bidra til økt etterspørsel etter varer og tjenester. Økt innvandring vil dermed også øke etterspørselen etter arbeidskraft og vil trolig i begrenset grad lette forsørgerbyrden i befolkningen.

Figur 1.3 Forsørgerbyrde i befolkningen. Andel av befolkningen som ikke er yrkesaktive1 ved alternative forutsetninger. Prosent — Figur 1.3 Forsørgerbyrde i befolkningen. Andel av befolkningen som ikke er yrkesaktive¹ved alternative forutsetninger. Prosent

Økt levealder, friskere aldring og flere eldre i arbeid

I meldingen er det antatt at forventet levealder vil fortsette å øke. Frem mot 2060 antas forventet levealder å øke med seks til sju år for en nyfødt. For en 61-åring ventes levealderen å øke med om lag fem år, hvorav tre av årene antas å være med god helse. Fremskrivingene tilsier likevel at flere eldre i befolkningen vil øke behovet for pleie- og omsorgstjenester.

Det er lagt til grunn at andelen eldre som er yrkesaktive, vil fortsette å øke på grunn av bedre helse og fordi pensjonsreformen gir sterke insentiver til å stå lenger i arbeid. I beregningene er det forutsatt at eldre i gjennomsnitt står to år lenger i jobb. Det vil bidra positivt til den samlede yrkesdeltakelsen, men vil ikke fullt ut kunne motvirke bildet som tegnes i referanseforløpet, at forsørgerbyrden vil øke.

Utviklingen i arbeidsmarkedet vil påvirkes av retningsvalg i den økonomiske politikken fremover.

Ulike retningsvalg kan bidra til å øke arbeidstilbudet

Bedre insentiver og forutsetninger for deltakelse i arbeidsmarkedet kan både gi økt yrkesdeltakelse blant dem som av ulike årsaker i dag ikke deltar i arbeidsmarkedet, og økt arbeidsinnsats blant dem som allerede er i jobb. Figur 1.4 illustrerer mulig økning i antall årsverk ved ulike retningsvalg sammenlignet med bildet som tegnes i referanseforløpet.3

Beregningene gir ikke anslag på virkningene av konkrete tiltak, men er regneeksempler som kan illustrere potensialet for økt arbeidsinnsats i ulike grupper. Det legges til grunn at det finnes tiltak som på sikt kan bidra til å realisere dette potensialet, men det vil på de fleste områder være behov for nærmere vurderinger og utredninger for å identifisere alle de konkrete tiltakene som kan bidra til dette. Potensialet som illustreres i figuren sier ikke noe om hvilke tiltak som vil være raskest og enklest å gjennomføre.

Beregningene kan tilsi at potensialet for å øke sysselsettingen er størst dersom det iverksettes tiltak som reduserer antall personer som faller ut av arbeidslivet og går over til uføretrygd. Dette må ses i sammenheng med det høye antallet mottakere av helserelaterte ytelser. Dette gjør at selv små endringer i andelen som går fra helserelaterte ytelser til arbeid får store utslag om de virker over flere år.

Figur 1.4 Illustrasjon av mulig økning i antall årsverk ved ulike retningsvalg. Virkning ved full innfasing.1 1 000 årsverk — Figur 1.4 Illustrasjon av mulig økning i antall årsverk ved ulike retningsvalg. Virkning ved full innfasing.¹ 1 000 årsverk

1.1.2 Behov for omstilling

Norsk økonomi står også overfor flere andre utfordringer fremover som gir endringer og forsterker behovet for å bruke ressursene effektivt:

Økt spenning i verden gir behov for mer beredskap og sikkerhet

Russlands angrep på Ukraina endret Norges sikkerhetspolitiske hverdag. Avslutningen av den kalde krigen rundt 1990 innledet en lang periode med nedrustning, der Norge og andre land trappet ned innsatsen til forsvar og sikkerhet. Gevinsten var å kunne bruke ressurser på andre områder med større behov. I løpet av få år har den sikkerhetspolitiske situasjonen igjen endret seg, og Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina truer ikke bare det ukrainske folket, men vår egen sikkerhet og samfunnsverdier vi setter høyt. Mer av samfunnets ressurser må brukes på forsvar, sikkerhet og trygghet.

I beregningene i meldingen legges det til grunn en opptrapping av de norske forsvarsutgiftene som er i tråd med regjeringens forslag til ny langtidsplan for forsvarssektoren.

Til tross for spenninger i verden, trekker sterke drivkrefter fortsatt i retning av et høyt nivå på handelen mellom land. Det legges i denne meldingen til grunn at handel og grensekryssende investeringer vil vokse om lag i takt med verdensøkonomien, som de siste femten årene, se figur 1.5.

Figur 1.5 Verdenshandelen i varer og tjenester 1870–2022. Sum av eksport og import relativt til BNP. Prosent

Begrense utslipp av klimagasser og tap av naturmangfold

Utslipp av CO₂ og andre klimagasser har sammen med store naturinngrep ført til et klima i endring og tap av naturmangfold. Dersom verden ikke klarer å snu utviklingen, vil konsekvensene bli betydelige og irreversible i fremtiden. Det er derfor nødvendig å handle raskt. Internasjonale avtaler legger rammene for å begrense klimaendringene, redusere forurensning og stanse tapet av naturmangfold.

Norge og alle andre land som har sluttet seg til Parisavtalen har forpliktet seg til å bidra til at verden når avtalens langsiktige temperaturmål. Til tross for stor oppslutning om avtalen og økt innsats fra landene har globale klimagassutslipp fortsatt å øke, men økningen er avtagende. Både det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs miljøprogram anslår at utslippstoppen i verden kan være nådd og at utviklingen er i ferd med snu. Anslaget på hvor høy temperaturøkningen kan bli ved utgangen av dette århundret, er også nedjustert etter at Parisavtalen ble inngått. Likevel anslår IEA at dersom verden forsetter som i dag, vil globale utslipp kun avta marginalt fremover (se den lilla stiplede linjen i figur 1.6), og verden vil ikke nå temperaturmålet i Parisavtalen. Det vil ha konsekvenser. FNs klimapanel finner at virkningene av oppvarmingen inntreffer ved lavere temperaturer enn tidligere beregnet.

Analysene i denne meldingen bygger på en forutsetning om at verden lykkes med å begrense oppvarmingen i tråd med temperaturmålet i Parisavtalen. Hvis landene oppfyller bidragene til utslippsreduksjoner meldt inn under avtalen for 2030 og de mer langsiktige ambisjonene for 2050 og utover, anslår for eksempel IEA at utslippene vil avta raskt, og at den globale temperaturøkningen vil kunne begrenses til 1,7 °C i 2100, se den blå stiplede linjen i figur 1.6. Det vil kreve nye og kraftfulle klimatiltak og en omfattende omlegging av det globale energisystemet. For å begrense oppvarmingen til 1,5 °C peker IEA på at det er behov for ytterligere omstilling globalt.

Figur 1.6 Globale industri- og energirelaterte utslipp av CO2.1 Mrd. tonnCO2 — Figur 1.6 Globale industri- og energirelaterte utslipp av CO₂.¹ Mrd. tonnCO₂

Raske og betydelige reduksjoner i globale utslipp av klimagasser vil akselerere omstillingen av verdensøkonomien og sette fart på utviklingen av ny utslippsfri teknologi som kan tas i bruk i Norge. Det vil i så fall legge til rette for utslippsreduksjoner også i Norge og gi betydelig drahjelp på veien mot lavutslippssamfunnet. For at utslippene skal kunne gå ytterligere ned, vil det være behov for både nye teknologiske løsninger og en forsterking av klimapolitikken.

Målkonflikter som følge av økt etterspørsel etter kraft

Norge har i dag et betydelig kraftoverskudd i år med normale værforhold. I årene fremover vil behovet for omstilling av eksisterende virksomheter og nyetableringer kreve større tilgang på kraft og nett. Utviklingen går i retning av større bruk av elektrisk kraft til stadig flere formål. Elektrifisering og utvikling av industri kan innebære at nytt, stort forbruk etableres raskt i ulike deler av landet.

NVE legger i sine langsiktige analyser til grunn at kraftforbruket vil øke mer enn kraftproduksjonen, og at kraftbalansen kan gå mot null i 2030. Dette trekker i retning av et økt behov for import av kraft og perioder med økte strømpriser, for eksempel i år med mindre nedbør og vind enn normalt. Kraftsektoren i Europa skal gjennom en storstilt omstilling, der fossil kraftproduksjon erstattes av fornybar kraft. Et økende innslag av uregulerbar kraft i Norge og våre naboland vil kunne gi nye utfordringer i kraftsystemet.

Frem mot 2040 legger NVE til grunn at produksjonen vil kunne øke og kraftbalansen bedre seg.

Samtidig som kravene til kraftforsyningen blir større tar det tid å få på plass ny produksjon og nytt nett. Når tilgangen på kraft og areal blir knapp, kan konflikter mellom klima, natur og næringsutvikling komme til syne. Da trengs gode prosesser med lokal forankring og involvering av viktige samfunnsinteresser.

Avtagende petroleumsaktivitet

Helt siden fossekraften ble bygd ut i begynnelsen av forrige hundreår, har politisk styring med naturressursene gitt inntekter til fellesskapet. Inntektene fra petroleumsvirksomheten og grunnrenteskatten på utvinnelsen av denne ressursen har lagt grunnlaget for det solide statsfinansielle utgangspunktet i Norge.

I 2022 stengte Russland i all hovedsak gasstilførselen til Europa. Det gjorde Norge til den største leverandøren av gass til Europa.

Selv om petroleumsproduksjonen ventes å være relativt stabil de aller nærmeste årene, ventes den etter hvert å falle i takt med en gradvis nedgang i gjenværende utvinnbare ressurser, se figur 1.7. Den forventede produksjonsutviklingen krever fortsatt leting og investeringer, uten dette vil fallet være raskere. Usikkerheten i produksjonsnivå øker betydelig mot 2040.

Figur 1.7 Produksjon og anslått fremtidig produksjon av petroleum på norsk sokkel. Mill. Sm3 oljeekvivalenter — Figur 1.7 Produksjon og anslått fremtidig produksjon av petroleum på norsk sokkel. Mill. Sm³ oljeekvivalenter

Anslagene for utviklingen i produksjonen i denne meldingen baseres på Sokkeldirektoratets anslag for den gjenværende ressursbasen på norsk kontinentalsokkel. Lønnsomheten til norsk petroleumsproduksjon, og dermed også det fremtidige produksjonsnivået, avhenger blant annet av prisen på olje og gass. Den bestemmes av tilbuds- og etterspørselsforhold i det globale markedet. Hvor raskt petroleumsproduksjonen vil avta, avhenger blant annet av energipolitikk og verdens håndtering av klimautfordringene.

Den ventede nedgangen i petroleumsvirksomheten vil innebære omstilling i norsk økonomi og arbeidsmarked. I årene etter at oljeprisen falt markert i 2014, gikk sysselsettingen i petroleumsrelaterte næringer markert ned uten at det skapte ustabilitet i økonomien. Fremover ventes etterspørselen fra petroleumssektoren mot fastlandsøkonomien å avta gradvis fra om lag 8–9 pst. av BNP for Fastlands-Norge i dag til vel 6 pst. i 2030.

Endringer i arbeidsmarkedet gir behov for mer effektiv bruk av ressursene

Den ventede nedgangen i petroleumsrettede næringer og økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester frem mot 2060 gir behov for store omstillinger i arbeidsmarkedet de neste tiårene.

Den økte etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester ventes å komme gradvis over en periode på 30–40 år, i takt med aldringen av befolkningen. Som et utgangspunkt for drøfting av utviklingen er det i referanseforløpet i meldingen forutsatt at den økte etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester møtes med økt bemanning. Videre legges det til grunn at produktivitetsvekst i offentlig tjenesteyting fører til høyere standard på tjenestene fremfor færre ansatte.

Utviklingen i helse- og omsorgssektoren vil påvirke sysselsettingsutviklingen i øvrig samfunns- og næringsliv. Fremskrivingene i referanseforløpet tilsier et behov for økt sysselsetting i helse- og omsorgssektoren på drøyt 180 000 personer frem mot 2060, forutsatt dagens arbeidsinnsats per bruker, se blå søyler i figur 1.8. Dette er vesentlig mer enn antatt økning i samlet sysselsetting i økonomien på rundt 75 000 personer. Forutsatt noe økt sysselsetting i annen offentlig forvaltning, og en betydelig nedtrapping av sysselsettingen i petroleumsrettede næringer, vil det ifølge fremskrivingene fortsatt være mangel på arbeidskraft i 2060.

Figur 1.8 Endring i sysselsetting frem mot 2060. Referanseforløp og forløp med mer effektiv ressursbruk i offentlig forvaltning.1, 2 1 000 personer — Figur 1.8 Endring i sysselsetting frem mot 2060. Referanseforløp og forløp med mer effektiv ressursbruk i offentlig forvaltning.^{1, 2} 1 000 personer

Usikkerheten er stor. Endringene i sysselsetting som vises i de blå søylene i figur 1.8, er ingen prognose. Fordelingen mellom sektorene kan bli annerledes dersom eksempelvis flere eldre holder seg friskere lenger, ved at eldre kan bo hjemme lenger, ved nye medisinske gjennombrudd eller ved at innovasjon i helseteknologi fører til at tjenestenivået per person kan opprettholdes uten økt arbeidsinnsats. Norge er allerede blant de landene som har størst ressursinnsats per pasient og bruker i helse og omsorg. Som beskrevet av Helsepersonellkommisjonen, kan det bli vanskelig for helse- og omsorgssektoren å tiltrekke seg tilstrekkelig arbeidskraft. Det kan derfor være en gunstigere løsning om tjenestebehovet kan forebygges eller dekkes mer effektivt, for eksempel ved hjelp av ny teknologi, bedre oppgavefordeling, bedre helse eller at eldre bosetter seg i egnede boliger.

Det har stor betydning for etterspørselen etter arbeidskraft om det kan gis like god omsorg med færre arbeidsressurser. De grønne søylene i figur 1.8 gir et enkelt eksempel på hvordan høyere produktivitetsvekst og lavere vekst i ressursbruken i offentlig forvaltning generelt kan redusere det fremtidige behovet for arbeidskraft. Mer effektiv ressursbruk i helse- og omsorgssektoren har særlig betydning.

Norsk økonomi har tidligere vist god evne til omstilling, og hvert år er det store bevegelser i det norske arbeidsmarkedet. Om lag hver tiende jobb er skapt i løpet av det siste året. I løpet av ett år bytter mange jobb, og nye personer blir sysselsatt, mens andre går ut av arbeidslivet.

Økt arbeidstilbud er også effektiv bruk av samfunnets ressurser

Hva et samfunn kan oppnå av inntekt over tid, avhenger av evnen til å forvalte arbeidskraft, kapital og naturressurser på en smart måte. Produktiviteten vokser når man finner bedre måter å innrette ressursbruken på. Da vil arbeidsinnsatsen til den enkelte bidra til størst mulig produksjon. Kapitalinnsats og forvaltningen av naturressurser må også innrettes effektivt ved at ressursene brukes der de kaster mest av seg og at sløsing unngås.

Arbeidsproduktiviteten viser hvor mye produksjon man får ut per time med arbeidsinnsats, slik det måles i nasjonalregnskapet. Produktiviteten til arbeidskraften kan øke som følge av økt bruk av kapital og andre innsatsfaktorer, bedre kvalitet på innsatsfaktorene og samvirket mellom disse. Slike forbedringer kan blant annet være bedre bruk av teknologi, bedre tilpasset kompetanse og endret organisering og lokalisering av produksjonen.

Svak produktivitetsutvikling internasjonalt påvirker norske næringer, som har vært gode til å ta i bruk teknologiske løsninger fra utlandet. Tilpasninger til klimaendringer og overgangen til et lavutslippssamfunn kan for en periode gjøre at produksjonsutstyr ikke utnyttes i samsvar med sin levetid og at det er behov for å flytte og omskolere arbeidskraft. Å vri investeringer og forbruk i mer bærekraftig retning vil dempe de negative effektene av klimaendringene, samtidig som det vil kunne bidra til lavere produktivitetsvekst i en overgangsperiode. I meldingen legges det til grunn at den lave veksten i arbeidsproduktiviteten i Norge og hos Norges viktigste handelspartnere de siste 15 årene vil vedvare, se figur 1.9.

Figur 1.9 Endring i arbeidsproduktivitet (produksjon per time arbeidsinnsats). Markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge. Historiske tall 1970–2022 og forutsetning i referanseforløpet 2023–2060. Prosent

Det er flere faktorer som vil kunne gi enda lavere produktivitetsvekst enn lagt til grunn. Økt spenning i verden øker risikoen for at videre økonomisk integrasjon kan avta og eventuelt reverseres. Konsekvensene av globale klimaendringer, omstillingen til et lavutslippssamfunn og tiltak for å begrense virkningene av klimaendringer kan vise seg å bli mer krevende enn lagt til grunn. På den annen side kan anvendelse av og innovasjon i informasjonsteknologi, slik som videre digitalisering, kunstig intelligens og robotisering, bidra til å løfte produktiviteten og kvaliteten på tjenester.

Prisutviklingen på innsatsvarer og produkter vil være med på å bestemme lønnsomheten i næringslivet og velstandsutviklingen. Norge har hatt høy inntektsvekst som følge av uventet høye priser på særlig olje og gass i perioder. Dette kan også gå motsatt vei. Prisforholdet mellom varene og tjenestene som Norge importerer og eksporterer avhenger av internasjonal utvikling.

Hvor effektivt ressursene i samfunnet brukes og organiseres kan påvirkes gjennom politikk:

Arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk påvirker arbeidsstyrken og arbeidsreserven, og kan øke produktiviteten per person og verdiskaping per innbygger. Produktivitet målt som gjennomsnittlig verdiskaping per arbeidstime gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av effektiv ressursbruk i samfunnet. Dersom alle som kan, får bruke sin arbeidsevne, øker verdiskapingen per person selv om produktiviteten målt som verdiskaping per timeverk i gjennomsnitt kan bli lavere.

Verdiskapingen påvirkes gjennom utformingen av stønadsordninger for husholdningene, skatte- og avgiftspolitikken og andre rammebetingelser for privat næringsliv. Ved innføringen av retningslinjene for bruk av midler i Statens pensjonsfond utland i 2001, handlingsregelen, ble også hensynet til konkurranseutsatt sektor og å unngå brå og store omstillinger i økonomien vektlagt. For høy bruk av petroleumsinntekter kan føre til en utvidelse av velferdsordninger som ikke kan opprettholdes, og dermed på sikt gi store omstillingskostnader og høy ledighet, såkalt hollandsk syke. Handlingsregelen har lagt til rette for en gradvis økning i bruken av fondsmidler, i takt med at fondet har vokst.

Forvaltningen av petroleumsformuen har omgjort en midlertidig inntektsstrøm fra utvinning av petroleumsressurser til en varig inntektskilde. På denne måten fordeles ressursformuen over tid slik at også kommende generasjoner kan nyte godt av den.

1.1.3 Fortsatt god fordeling

Små forskjeller og stabil tilgang på velferdstjenester må bevares i møte med omstillingene og at mange lever lenger:

Lav inntektsulikhet og god fordeling

Norge er et av landene i verden med høyest velstandsnivå og samtidig minst forskjeller i levekår. Lav lønnsulikhet, et omfordelende skattesystem og omfattende fellesfinansierte velferdsordninger bidrar til trygghet, fleksibilitet og omstillingsevne. Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet bidrar til å redusere de økonomiske forskjellene. Den norske lønnsdannelsen, med et organisert arbeidsliv og høy grad av koordinering, har bidratt til små lønnsforskjeller.

Offentlig finansierte tjenester til alle og rettighetsbaserte overføringer jevner ut innbyggernes økonomiske velferd, både mellom grupper av innbyggere og mellom livsfaser. Overføringer over livsløpet varierer etter alder, se figur 1.10.

Mens yrkesaktive gjennomgående betaler inn til fellesskapet, vil de yngste og eldste aldersgruppene motta overføringer fra det offentlige som i en kontrakt mellom generasjonene. Fra midten av tjueårene går gjennomsnittsinnbyggeren fra å motta overføringer til å begynne å betale inn til fellesskapet, men fra midten av sekstiårene snur det igjen. Overføringene per person stiger med alderen som følge av økt behov for pleie, omsorg og helsetjenester, samt mottak av alderspensjon fra folketrygden.

Figur 1.10 Omfordeling over livsløpet. Netto overføringer fra offentlig forvaltning etter alder.1 1 000 kroner. 2024-priser — Figur 1.10 Omfordeling over livsløpet. Netto overføringer fra offentlig forvaltning etter alder.¹ 1 000 kroner. 2024-priser

Jo flere yrkesaktive, desto bedre blir balansen mellom andelen som tas vare på av fellesskapet, og andelen som bidrar til å finansiere omsorgen.

Befolkningen skal ha stabil tilgang på gode offentlige tjenester

Finanspolitikken skal bidra til at befolkningen over tid har stabil tilgang på gode offentlige tjenester. Omfanget av velferdsordningene må være tilpasset inntektsgrunnlaget til offentlig sektor. Innretningen av ordningene må kunne opprettholdes over tid, både av hensyn til utviklingen i økonomien og velferdsnivået, og av hensyn til rettferdighet mellom generasjoner.

Beregningene i meldingen kartlegger om utviklingen i offentlige utgifter er forenlig med utviklingen i inntektene, eller om det oppstår et udekket finansieringsbehov – inndekningsbehov – i offentlige finanser. Utviklingen i offentlige finanser vurderes i lys av utviklingen i fastlandsøkonomien.

Frem mot 2060 anslås offentlige utgifter å øke med 5,7 prosentenheter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge, se figur 1.11. Over halvparten av økningen kan knyttes til utgifter som følger av befolkningsutviklingen. De nærmeste årene ventes økningen i demografiske utgifter å bli moderat. Det skyldes blant annet at små fødselskull de senere årene antas å dempe ressursbruken i utdanningssektoren fremover. Samtidig antas økt satsing på forsvar å øke utgiftene frem mot 2036, for så å følge utviklingen i fastlandsøkonomien. Frem mot 2036 er de økte utgiftene til forsvar beregnet å bli like høye som de økte utgiftene til folketrygden og helse-, omsorgs- og utdanningstjenester til sammen. Utover på 2030-tallet ventes utgiftene som følger av befolkningsutviklingen å tilta. Det skyldes særlig oppgang i utgifter som følger av en eldre befolkning, og som bare delvis motvirkes av antagelsen om at yrkesdeltakelsen blant eldre vil øke.

Offentlige inntekter består i hovedsak av skatteinntekter og bruk av midler fra Statens pensjonsfond utland. I beregningene bidrar omstillingen som følger av økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester til at skatteinntektene som andel av fastlandsøkonomien avtar noe frem mot 2060, mens økt yrkesdeltakelse blant eldre bidrar til økte skatteinntekter. Det legges til grunn at bruken av fondsmidler følger handlingsregelen, slik at realverdien av finansformuen opprettholdes også for fremtidige generasjoner. Det anslås at betydelige petroleumsinntekter de nærmeste årene vil bidra til en økning i fondsverdien og den beregnede bruken av fondsmidler på kort sikt. Lenger frem i tid ventes avtakende tilførsel av petroleumsinntekter å føre til at fondet, og fondsuttaket, vokser mindre enn økonomien. Samlet vil veksten i inntektene avta som andel av økonomien frem mot 2060, som illustrert i figur 1.11.

Frem mot 2060 tilsier fremskrivingene i meldingen at utgiftene øker mer enn inntektene, som følge av endringene i befolkningen og avtakende tilførsel av petroleumsinntekter til fondet. På sikt oppstår det dermed et inndekningsbehov i offentlige finanser. Figur 1.11 illustrerer hvordan inndekningsbehovet påvirkes av hvilken tidshorisont man ser på.

Figur 1.11 Inndekningsbehov i finanspolitikken. Offentlige utgifter og inntekter frem mot 2060. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent.

Offentlige finanser er i en overgangsfase

Fremskrivingene av referanseforløpet illustrerer at offentlige finanser nå er i en overgangsfase, hvor inntektene som andel av økonomien først ventes å vokse noe mer de nærmeste årene for deretter å avta. Petroleumsformuen på sokkelen er gradvis omgjort til en finansformue i Statens pensjonsfond utland. De nærmeste årene ventes kontantstrømmen å bli høy, og høyere enn tidligere anslått. Det vil bidra til økt fondsverdi og muliggjøre økt bruk av fondsmidler i noen år.

Statens kontantstrøm fra petroleumssektoren ventes å avta fremover i tråd med avtakende petroleumsaktivitet, som drøftet også i tidligere perspektivmeldinger. Da vil fondet vokse saktere, og dermed også bruken av fondsmidler. Det er usikkert nøyaktig når utviklingen i inntektene snur. Det har lenge vært kjent at aldringen i befolkningen vil medføre økte utgifter i årene fremover, et bilde som bekreftes i denne meldingen. Det langsiktige bildet peker derfor fortsatt mot at utgiftene til velferdsstaten stiger mer enn de samlede inntektene.

Beregningene i meldingen viser at dersom kursen ikke justeres underveis, vil utgiftene til velferdsstaten over tid vokse med om lag 7 mrd. kroner mer per år enn inntektene, når dagens velferdsordninger og skattesystem videreføres. Det er da lagt til grunn at standarden på offentlige tjenester vil fortsette å vokse noe fremover, men betydelig mindre enn de siste tiårene. Som andel av fastlandsøkonomien anslås inndekningsbehovet for offentlige finanser å øke til 6,2 prosent i 2060.

Ubalanser mellom utgifter og inntekter kan dekkes inn gjennom lavere vekst i offentlige utgifter eller høyere vekst i inntektene, for eksempel ved økt arbeidstilbud eller bedre ressursbruk i offentlig forvaltning.

Ulike retningsvalg kan bedre utviklingen i offentlige finanser

Økt arbeidstilbud og en mer effektiv offentlig ressursbruk kan bidra til å redusere inndekningsbehovet fremover, se illustrasjon av mulig virkning av ulike retningsvalg i figur 1.12.

Figur 1.12 Illustrasjon av mulig reduksjon i inndekningsbehov i 2060 ved ulike retningsvalg.1 Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter — Figur 1.12 Illustrasjon av mulig reduksjon i inndekningsbehov i 2060 ved ulike retningsvalg.¹ Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Økt arbeidsdeltakelse vil bidra til økte skatteinntekter og kan bidra til redusert bruk av trygdeordninger som ledighetstrygd, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Å lykkes med å få flere inn i arbeidslivet er viktig både for å redusere ulikheten direkte, og for å styrke finansieringen av velferdsstaten.

Hvis offentlige ressurser brukes effektivt, kan det oppnås like gode resultater med lavere ressursbruk, eller bedre resultater med samme ressursbruk. Privat sektors bruk av teknologi, nye produksjonsmetoder og nye måter å organisere arbeidet på kan overføres til offentlig sektor og gi økt produktivitet.

Analysen peker i retning av et behov for lavere vekst i offentlige utgifter eller høyere vekst i inntektene. En mer effektiv offentlig ressursbruk og ulike retningsvalg som bidrar til å øke arbeidstilbudet, vil gi rom for vekst i øvrig samfunns- og næringsliv og bedre balansen i offentlige finanser.

Et godt fremtidig velferdssamfunn i hele landet vil kreve gode og bevisste valg nå og i årene som kommer. Meldingen drøfter utfordringer som Norge står overfor i tiden fremover, selv om det ikke er mulig å forutsi nøyaktig når de vil oppstå og hvordan de vil forløpe. Drøftingen skal gi innsikt og skape bevissthet og understreke behovet for å planlegge for fremtiden og legge best mulig til rette for at velferdsmodellen skal kunne opprettholdes på lang sikt.

1.2 Regjeringens strategi i møte med hovedutfordringene

Perspektivmeldingen løfter frem tre hovedutfordringer Norge som samfunn står overfor, og som det er viktig at vi løser i fellesskap de neste årene - og frem mot 2060. Hovedutfordringene knytter seg til kamp om arbeidskraften, behov for omstilling og fortsatt god fordeling. Regjeringens strategi for å følge opp hovedutfordringene er å:

Få flere i jobb, og holde folk i jobb
Løse oppgavene smartere
Føre en ansvarlig økonomisk politikk som gir rettferdig fordeling over tid

Til sammen skal dette bidra til å verne om og videreutvikle den norske velferdsmodellen.

Velferdsordningene gir borgerne trygge livsvilkår, uansett sosial og økonomisk bakgrunn. Folk mottar fra fellesskapet etter behov i ulike faser av livet og i ulike livssituasjoner. Velferden er tilgjengelig for alle uavhengig av inntekt og bosted, samtidig som den har et sikkerhetsnett for situasjoner hvor man trenger det.

For å opprettholde velferdsmodellen, er det nødvendig at folk bidrar til fellesskapet ved å yte etter evne. En sterk arbeidslinje som gjør at det lønner seg å jobbe, og et organisert arbeidsliv med partssamarbeid, høy organisasjonsgrad, hovedavtaler og tariffavtaler, er viktig for å sørge for høyest mulig sysselsetting. Det samme er en utdannings- og kompetansepolitikk som bidrar til å kvalifisere og mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet.

Regjeringens overordnede mål er å utvikle et tryggere og mer rettferdig Norge med muligheter over hele landet. Regjeringens politikk skal gi trygghet og tro på fremtiden, mindre sosiale og geografiske forskjeller og samtidig ta vare på noe av det som gjør Norge til Norge: At vi er et land med små forskjeller, høy tillit, sterke fellesskap og et levende folkestyre. Det er ved å bygge på det beste med landet vårt at vi får med folk på store samfunnsløft. Folk stiller opp for fellesskapet når fellesskapet stiller opp for dem.

Perspektivmeldingen skal bidra til en mer opplyst debatt om de økonomiske utfordringene fremover og at politikken utformes kunnskapsbasert og i et langsiktig perspektiv.

1.2.1 Få flere i jobb, og holde folk i jobb

Menneskene er samfunnets viktigste og mest verdifulle ressurs. Fremskrivingene i meldingen tilsier at det er behov for å mobilisere mer arbeidskraft med riktig kompetanse for å løse de viktigste oppgavene i samfunnet og ta vare på dem som trenger omsorg. Etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, regjeringens ambisjoner om styrket beredskap og forsvarsevne, et høyproduktivt næringsliv og klima- og energiomstilling vil medføre stort behov for kompetanse og arbeidskraft fremover.

Regjeringen legger arbeidslinjen til grunn i arbeids- og velferdspolitikken. Alle som kan, skal få mulighet til å bruke sin arbeidsevne og delta i arbeidslivet. Vi må finne en god balanse mellom å ta vare på dem som står utenfor arbeidslivet og å sørge for at de som har mulighet kommer seg i aktivitet. Regjeringen vil legge frem en arbeidsmarkedsmelding høsten 2024.

Øke sysselsettingen

Regjeringen legger stor vekt på å føre en økonomisk politikk som sørger for fortsatt høy sysselsetting. Det er regjeringens ambisjon at Norge skal være blant landene med høyest sysselsetting i Europa. Regjeringen setter seg derfor som mål å øke andelen sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80½ pst. i 2023 til 82 pst. i 2030, og en ytterligere økning til 83 pst. i 2035. For å oppnå høyere sysselsetting må strukturelle tiltak vurderes og ulike politikkområder virke sammen.

Regjeringen vil arbeide for at flere kan delta i arbeidslivet. Regjeringen har, sammen med partene i arbeidslivet, et mål om å redusere sykefraværet og forebygge frafall fra arbeidslivet. Økningen i antallet unge uføre de siste 20 årene må snus, og det må bedre legges til rette for at unge som i dag mottar stønader kommer i jobb eller utdanning. Samtidig må det legges bedre til rette for at uføre som har mulighet til det, kan delta i arbeidslivet i tråd med deres helsetilstand og tilretteleggingsbehov.

Regjeringen skal verne om insentivene i pensjonsreformen og legge til rette for at flere eldre kan utnytte sine erfaringer og ferdigheter og stå lenger i arbeid. Innvandrere må i større grad delta i arbeidslivet, og nye innvandrere skal komme raskt i jobb. Flere som jobber deltid, skal få mulighet til å jobbe heltid. Dette er særlig viktig for å løse alle oppgavene i helse- og omsorgssektoren.

Bedre utdanning og kompetanseutvikling for å møte omstillingene

Utdannings- og kompetansepolitikken skal bidra til å kvalifisere og mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet. Det styrker arbeidstilbudet og reduserer behovet for andre velferdstjenester.

Regjeringen vil legge til rette for at elevene lærer mer og bedre i skolen, at flere gjennomfører påbegynte utdanninger og at utdanningene dimensjoneres mer i tråd med de kompetansebehovene Norge har. De siste årene har vi sett en bekymringsfull utvikling i skoleresultater. Regjeringen vil følge opp utfordringene i en stortingsmelding om 5.–10. trinn i løpet av 2024.

Utdanningstilbudene må ses i sammenheng med omstillingene vi står overfor, slik at utdanningssystemet leverer kompetanse i tråd med behovene. For å dekke de viktigste kompetansebehovene fremover, må utdanningssystemet i større grad innrettes og dimensjoneres slik at kapasiteten følger etterspørselen fra utdanningssøkende og arbeidslivets behov, både på kortere og lengre sikt. Regjeringen har nedsatt Kompetansebehovsutvalget for å utrede dette. Det skal danne grunnlag for planlegging og riktige beslutninger for myndigheter og arbeidsliv, regionalt og nasjonalt.

Det er også behov for å utvikle folks kompetanse gjennom hele livet for å være godt rustet til å jobbe med morgendagens utfordringer. Regjeringen vil legge til rette for fleksibel utdanning i hele landet og ta grep for at utdanning og opplæring skal være tilgjengelig for alle. Regjeringen har blant annet nedsatt Kompetansereformutvalget for å legge bedre til rette for omstilling og læring i arbeidslivet gitt mål om høy stabil sysselsetting, å motvirke økende ulikhet og å sikre kompetansen arbeidslivet trenger.

Regjeringen vil også arbeide for at studentene kommer raskere gjennom studieløpet, blant annet gjennom et nytt opptakssystem til høyere utdanning.

1.2.2 Løse oppgavene smartere

Flere oppgaver og samtidig knapphet på ressurser gjør at oppgavene må løses smartere. Vi må husholdere med arbeidskraften og andre viktige ressurser. Evne og vilje til omstilling blir avgjørende. Regjeringen vil legge til rette for dette langs flere spor:

Mer effektiv offentlig ressursbruk

Å forvalte offentlige ressurser på en best mulig måte er et grunnleggende ansvar for myndighetene, og bidrar til å bygge opp under tilliten i samfunnet. Regjeringen arbeider for at offentlig ressursbruk skal være effektiv. Det innebærer blant annet å bruke ressursene i offentlig sektor på en bedre måte, gjøre de riktige investeringene og sørge for at ordninger med overføringer til privat næringsliv og husholdninger gir gode insentiver til arbeid og produktivitetsuvikling.

På samme måte som at produksjon av varer i lang tid har vært utviklet gjennom mer kapital bak hvert timeverk, skal den offentlige tjenesteproduksjonen også fremover produsere flere og bedre tjenester med de ressursene som er tilgjengelig. Det kan innebære nye måter å løse oppgavene på, bedre samhandling på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, nye arbeidsformer og mer hensiktsmessig utvikling og bruk av teknologi, for eksempel gjennom digitalisering og automatisering av tjenester. Hvis vi lykkes i å utnytte mulighetene for å gi enkelte offentlige tjenester med færre sysselsatte, kan vi frigjøre arbeidskraft til andre formål. Regjeringen er opptatt av at den enkelte skal kjenne seg trygg på at det offentlige stiller opp uavhengig av hvor i landet man bor. Det skal være frihet til å finne gode løsninger lokalt i tråd med regjeringens tillitsreform. Det forutsetter god samhandling mellom ledelse og medarbeidere, bedre utnyttelse av medarbeideres kompetanse og enklere rapporterings- og dokumentasjonsrutiner. En mer effektiv ressursbruk og nye arbeidsmetoder vil være nødvendig for å kunne levere et godt tjenestetilbud over hele Norge.

Helseinnovasjon kan bidra til bedre helse, mestring og livskvalitet, og mer effektive helsetjenester. Riktig prioritering av knappe ressurser i helse- og omsorgstjenesten er sentralt for en bærekraftig utvikling av sektoren i møte med den medisinsk-teknologiske utviklingen. Prioritering handler om å gi et godt, rettferdig og likeverdig tilbud innenfor de ressursene vi har til rådighet. Regjeringen vil derfor legge fram en stortingsmelding om prioritering i 2025.

Bedre planlegging og forebygging

Regjeringen arbeider for god folkehelse og forebygging. God folkehelse er viktig for livskvalitet og den enkeltes arbeidsevne og for utviklingen i offentlige utgifter. Bedre planlegging og forebygging bidrar til å målrette knappe personellressurser til dem som trenger det mest.

Forebygging og tilrettelegging for helsefremmende levevaner, styrker folkehelsen. Slik kan befolkningen leve lange liv med færre helseplager, og eldre kan leve aktive liv lenger.

Alle eldre i Norge skal ha en trygg og god alderdom. For å legge til rette for en god alderdom er også planlegging fra den enkeltes side viktig, som å vurdere om dagens bolig og bomiljø krever tilpasning til år med svekket førlighet. Det kan gjøre at man kan bo lenger i eget hjem og leve gode selvstendige liv. God arealplanlegging vil videre kunne avlaste offentlig omsorgs- og boligtilbud, ved å legge til rette for boliger og bomiljø som også egner seg for eldre, herunder nærhet til tjenester eldre kan ha behov for.

Gode rammevilkår for et produktivt og innovativt næringsliv

Innovasjon og omstilling må prege utviklingen av fremtidens arbeidsplasser.

Regjeringen vil legge til rette for et produktivt og innovativt næringsliv i hele landet, ved å sørge for gode, bærekraftige og forutsigbare rammevilkår og effektiv ressursbruk. Dette skal understøttes av mange politikkområder, som skattesystemet, konkurransepolitikken, utdannings- og kompetansepolitikken, arbeidsmarkedspolitikken, det næringsrettede virkemiddelapparatet og innsatsen innenfor forskning og utvikling.

Regjeringen er opptatt av at all næringsstøtte skal ha et klart definert mål om hva støtten skal bidra til, og utformes med brede, objektive kriterier for å sørge for konkurranse mellom prosjekter og teknologier. Dette kan begrense lobbyvirksomhet og utilsiktede effekter som negative konkurransemessige virkninger, samtidig som belastningen på offentlige budsjetter reduseres.

Forskning, utvikling og innovasjon er avgjørende for at norske bedrifter skal hevde seg internasjonalt over tid, og for at vi skal nå de ambisiøse klimamålene vi har satt oss. Nye løsninger og teknologier utviklet i privat sektor bidrar til innovasjon også i offentlig sektor.

Mer effektiv politikk i omstillingen til lavutslippssamfunnet

Klima og natur er rammen rundt regjeringens politikk. Regjeringen legger til rette for omstillingen til lavutslippssamfunnet i Norge. I klimaloven er dette definert som 90–95 pst. reduksjon i klimagassutslippene i 2050 sammenlignet med nivået i 1990. Målet er å få ned utslippene av klimagasser så raskt og kostnadseffektivt som mulig innenfor naturens tålegrenser. Med knappe ressurser er det viktig å få størst mulig utslippsreduksjoner igjen for innsatsen, unngå feilinvesteringer og legge til rette for at samfunnet tar riktige valg for at fremtidens miljø og økonomi skal være bærekraftig. Vi vil ta i bruk virkemidler som gir gode insentiver gjennom prising av utslipp og annen miljøskade, samt reguleringer og støtteordninger.

Omstillingen mot lavutslippssamfunnet må være rettferdig og ta hensyn til de sosiale, geografiske og økonomiske konsekvensene av tiltakene som settes i verk. Det kan bli behov for å møte omstillingen med tiltak på flere politikkområder for å unngå uønskede fordelingsvirkninger.

Utvikling av ny teknologi med lave utslipp vil være hovedløsningen for fremtidens lavutslippssamfunn. For eksempel har veksten i investeringer i solenergi, vindturbiner og batteriløsninger internasjonalt bidratt til at flere lavutslippsteknologier er blitt konkurransedyktige mot fossile energikilder. Det gir håp om at selv en fragmentert verden kan nå klimamålene og at nye innovative løsninger vil utkonkurrere løsninger som slipper ut klimagasser. Dette underbygges også av FNs klimapanel som peker på at klimatiltak som koster under 100 amerikanske dollar per tonn CO₂-ekvivalenter, kan halvere globale klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 2019-nivå. Omtrent halvparten av dette er utslippsreduksjoner med kostnad under 20 amerikanske dollar per tonn CO₂-ekvivalenter. Norge skal videreføre den internasjonale innsatsen for utslippsreduksjoner parallellt med økt innsats på hjemmebane.

Norge er et land med et stort areal i forhold til innbyggertallet. Det gir gode muligheter for å utøve frivluftsliv. Regjeringen er opptatt av at ressurser og landarealer brukes på en bærekraftig og mest mulig effektiv måte. Arealplanleggingen skal derfor være kunnskapsbasert. I tillegg kan effektiv bruk av energiressursene skåne natur og legge til rette for omstillingen til lavutslippssamfunnet.

Ansvarlig forvaltning av naturressurser

Det er viktig for regjeringen å sørge for nasjonal kontroll over landets rike naturressurser.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med effektiv markedsregulering, forsvarlig og bærekraftig arealforvaltning og et godt skattesystem, for å sørge for god og ansvarlig forvaltning av ressursene naturen gir oss.

Evnen til å nå målsettinger i klima- og omstillingspolitikken handler i økende grad om å ivareta kraft- og effektbalansen innenlands og opprettholde en stabil tilgang på kraft i møte med store endringer. Det er nødvendig med fortsatt innsats for å holde totalkostnadene for utvikling og drift av kraftsystemet lave, et fortrinn den norske kraftforsyningen har hatt i mange år.

Regjeringen legger til grunn at kraftforsyningen må utvikles på en måte som gir rom for fortsatt reduksjon i fossil energibruk og økt verdiskaping i årene framover. Dette krever bedre overføringskapasitet i strømnettet, økt kraftproduksjon og et kraftsystem som har evne til å møte forbruket i perioder med høy belastning. Regjeringen vil styrke kraftbalansen framover gjennom en satsing på vannkraft, solkraft, vindkraft på land og til havs, og en mer ambisiøs politikk for energieffektivisering.

All kraftproduksjon har miljøkonsekvenser. Behovet for økt fornybar kraftproduksjon vil derfor kunne stå i konflikt med hensynet til viktige naturverdier eller fortrenge alternativ bruk av areal. Regjeringen vil gjennom gode avveininger i konsesjonsbehandlingen legge til rette for utbygging av lønnsom fornybar energi. En styrket innsats for energieffektivisering kan bidra til å unngå unødige naturinngrep og redusere maksimalbelastningen i nettet. Prising av naturinngrep, reguleringer, bedre arealforvaltning og vern kan bidra til å balansere målkonflikter. Rammevilkår som gir riktige insentiver vil bidra til at knappe ressurser blir benyttet der de kaster mest av seg.

De fornybare energiressursene skal forvaltes klokt. Prinsippet om at fellesskapet skal ha en andel av avkastningen ved utnyttelsen av fellesskapets naturressurser, har tjent Norge godt. Inntektene fra naturressurser skal også komme lokalsamfunnet til gode der produksjonen skjer. Samtidig er det et mål med attraktiv avkastning og verdiskaping for aktører som er villig til å investere i å utvikle samfunnets ressurser innenfor naturens tålegrense.

Regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel, med stabile rammevilkår for petroleumsaktiviteten og økt innslag av fornybarnæringer over tid og hvor man bygger på kompetansen fra olje- og gassindustrien i nye næringsområder. Norge skal være en stabil og forutsigbar leverandør av olje og gass produsert med lave utslipp, og en betydelig bidragsyter til Europas energisikkerhet.

Skape trygghet ved å styrke sikkerhet og beredskap

Å sikre trygghet for folk i Norge er regjeringens mest grunnleggende oppgave. Regjeringen er opptatt av at vi må kunne håndtere både forutsette og uforutsette utfordringer.

Med et endret sikkerhetspolitisk landskap, må Norge bruke en større del av samfunnets ressurser på forsvar og sikkerhet fremover. Vi trenger et forsvar som er tilpasset dagens situasjon og trusselbilde. Regjeringen har lagt frem en langtidsplan for Forsvaret som innebærer en betydelig styrking av Forsvaret, og at Norge når NATOs målsetning om å bruke to prosent av BNP på forsvarsformål i 2024. Videre har Norge forpliktet seg til en flerårig og omfattende militær og sivil støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet. Regjeringen vil styrke samfunnets kollektive motstandskraft. Kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner skal være robuste, det er forutsetninger for et motstandsdyktig samfunn. Solide lokalsamfunn og god sivil grunnberedskap er kritisk for samfunnets evne til å håndtere svært krevende hendelser. God matsikkerhet og selvbergingsevne står også sentralt.

Behovet for forebygging og tilpasning til et klima i endring er stort og økende. Et endret klima fører med seg et mer uforutsigbart værmønster der store nedbørsmengder på kort tid vil øke forekomsten av flom og skred, og lengre perioder med høy varme vil øke forekomsten av skogbranner og tørke. For å bedre klimaberedskapen vil regjeringen styrke insentiver og krav til sikring mot flom og skred og sørge for effektiv planregulering og sårbarhetsanalyser.

Fremme internasjonalt samarbeid

Internasjonalt samarbeid vil være en forutsetning for å bringe verden inn på et spor hvor man fortsatt høster gevinster ved internasjonal samhandel og hvor man ivaretar globale fellesgoder som et levelig klima, mangfoldig natur og fredelig sameksistens.

Regjeringen vil arbeide for et effektivt internasjonalt klima- og natursamarbeid og gi bistand til å redusere utslipp i utviklingsland. Regjeringen vil bidra i kampen mot sult og fattigdom i utviklingsland.

Regjeringen er opptatt av forskningens rolle for å løse kjente og ukjente utfordringer. Norge er avhengige av forskningsbasert kunnskap og kompetanse for å forstå og løse de samfunnsutfordringene vi står overfor. Utviklingen av ny kunnskap gjennom forskning, ikke minst den langsiktige grunnforskningen, utgjør mye av grunnlaget vi står på når vi skal håndtere utfordringer og kriser. Norsk deltakelse i internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid er en viktig del av dette.

1.2.3 Føre en ansvarlig økonomisk politikk som gir rettferdig fordeling over tid

Vi skal videreutvikle velferdsstaten slik at alle får del i velstandsutviklingen, både i dag og over tid. Da må den økonomiske politikken ta høyde for dagens og fremtidige utfordringer. Fremskrivingene i denne meldingen illustrerer behovet for kloke valg i dag for å sørge for balanse i offentlige finanser og stabil tilgang på velferdstjenester over tid.

Sørge for fortsatt lav ulikhet og levende lokalsamfunn i hele landet

Regjeringen vil føre en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet.

Et særpreg ved Norge er at det finnes levende lokalsamfunn i hele landet. Det er en kvalitet regjeringen ønsker å ta vare på og videreutvikle.

Norge er et mangfoldig land, rikt på menneskelige og naturgitte ressurser. Regjeringen vil ta vare på og utvikle dette mangfoldet. En forutsetning for dette er at folk bor og arbeider i hele landet.

Samfunnet vårt er basert på at den enkelte skal gis muligheter til å utvikle seg og bidra, og tas vare på når det trengs. Velferdsmodellen gjør kunnskap, helsehjelp og bistand i ulike livssituasjoner tilgjengelig for alle, uavhengig av privat økonomi og nettverk. Det danner grunnlaget for god fordeling og like muligheter, over hele landet. Dette skal regjeringen verne om og videreutvikle.

Det skal være attraktivt å få barn i samfunnet vårt. Foreldrepermisjonen er bedret, barnetrygden styrket og barnehageprisen redusert for å gi en bedre hverdag for store og små. Regjeringen arbeider for å redusere fattigdom, særlig den som rammer barn. Regjeringen vil sette ned et utvalg som skal utrede årsakene til og konsekvenser av lave fødselstall, og mulige tiltak som kan bidra til å snu utviklingen.

Bedre helse i befolkningen er viktig for å få flere i jobb, og holde folk i jobb. Regjeringen vil fortsette arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller.

Arbeidslinjen bidrar til lav ulikhet. At mange har jobb, er en vesentlig årsak til den jevne inntektsfordelingen i Norge. Arbeidslinjen er også avgjørende for inntekter til fellesskapet som gir mulighet for å ivareta dem som trenger det, og for å bedre forholdet mellom hvor mange som bidrar og mottar.

En økonomisk politikk som er ansvarlig over tid

Regjeringen vil føre en økonomisk politikk som gir stabil tilgang på gode velferdstjenester også i fremtiden.

Regjeringen vil støtte opp om samspillet i den økonomiske politikken. Lønnsdannelsen med ansvarlige parter i arbeidslivet, sammen med den økonomiske politikken, spiller en avgjørende rolle for om vi lykkes med å skape en balansert utvikling i økonomien både på kort og lang sikt.

I tiden fremover ventes store omstillinger i økonomien og arbeidsmarkedet. Da blir det inntektspolitiske samarbeidet og en koordinert lønnsdannelse gjennom frontfagsmodellen særlig viktig. Koordineringen demper lønnspresset ved et høyt sysselsettingsnivå, og gjør det mulig å oppnå høyere sysselsetting enn det som ville være mulig med ukoordinert lønnsdannelse.

Å få flere i jobb, holde folk i jobb og løse oppgavene smartere, er avgjørende for å bedre tilgangen på arbeidskraft og lette omstillingen av samfunnet, men også for å bedre handlingsrommet i statsbudsjettene fremover.

Den økonomiske politikken skal utformes i et langsiktig perspektiv slik at høy velstand i befolkningen og små forskjeller mellom folk kan bevares til kommende generasjoner.

Omfanget av velferdsstaten må være tilpasset inntektsgrunnlaget over tid, for å unngå store omstillingskostnader og høy ledighet på sikt. Regjeringen legger handlingsregelen for bruk av midler fra Statens pensjonsfond utland til grunn for den økonomiske politikken. Bruken av fondsmidler fremover skal gi en stabil utvikling i offentlige utgifter og skatter over tid.

Boks 1.1 Leseveiledning

Perspektivmeldingen skal bidra til langsiktighet i utformingen av den økonomiske politikken gjennom å utrede og gi innsikt i hvordan sentrale utviklingstrekk påvirker norsk økonomi og velferdsmodellen.

Kapittel 1 oppsummerer hovedutfordringene som belyses i meldingen og presenterer regjeringens strategi i møte med utfordringene.

Kapittel 2–7 omhandler referanseforløpet i meldingen, som gir en illustrasjon av hvordan utviklingen frem mot 2060 kan bli. Referanseforløpet tar utgangspunkt i at dagens velferdsordninger og skattesystem videreføres slik de er. Det gjøres også noen forutsetninger og antagelser om sentrale utviklingstrekk for befolkningen og økonomien. Referanseforløpet danner utgangspunkt for å drøfte hvordan utviklingen kan bli. Analysene legger særlig vekt på utviklingen de neste 8–10 årene, men forsøker også å se helt frem til 2060.

Kapittel 2–4 analyserer sentrale forutsetninger for den økonomiske utviklingen, som internasjonale rammer (kapittel 2), tilgang på ressurser (kapittel 3) og hvordan ressursene organiseres og brukes (kapittel 4).
Kapittel 5 samler trådene fra kapittel 2–4 og illustrerer referanseforløpet for den langsiktige økonomiske utviklingen frem mot 2060. Videre drøftes behovet for omstilling av norsk økonomi med vekt på utfordringer for arbeidsmarkedet og veien til lavutslippssamfunnet.
Kapittel 6 analyserer fordeling av verdiene som skapes i Norge, og belyser ulike forhold som påvirker velferden i samfunnet.
Kapittel 7 illustrerer referanseforløpet for offentlige finanser frem mot 2060.

Utviklingen vil påvirkes av ulike retningsvalg. For eksempel vil valg som tas i dag, kunne påvirke arbeidstilbud og offentlig ressursbruk i mange år fremover. Meldingen belyser ulike valg som kan gi en bedre utvikling enn den som tegnes i referanseforløpet i fremskrivingene. I kapittel 3 presenteres ulike retningsvalg som illustrerer et potensial for å bedre utviklingen i arbeidstilbudet, og i kapittel 7 illustreres det hvordan retningsvalgene kan bedre utviklingen i offentlige finanser.

Omtalen og beregningsgrunnlaget i meldingen er i hovedsak basert på informasjon frem til medio april 2024. Enkelte forutsetninger er justert i tråd med Meld. St. 2 (2023–2024) Revidert nasjonalbudsjett 2024.

Perspektivmeldingen søker å gi en overordnet problembeskrivelse av de langsiktige utfordringene norsk økonomi står overfor. Det vil alltid være diskusjon om utformingen av den økonomiske politikken, men gode beslutninger må bygge på en problembeskrivelse som hjelper oss i avveiingene.

God lesning!

Fotnoter

Befolkningsfremskrivingene fra 2022 er oppjustert med faktiske ankomster fra Ukraina for 2022 og 2023. Anslag i Revidert nasjonalbudsjett 2024 legges til grunn for 2024.

Fremskrivingene er basert på hovedalternativet i Statistisk sentralbyrås (SSBs) nasjonale befolkningsfremskrivinger for 2022, som forutsetter at fruktbarheten vil øke igjen fra 2025, før samlet fruktbarhetstall når en langsiktig fruktbarhetsrate på omtrent 1,7 på midten av 2030-tallet. SSB bruker observerte tall fra befolkningsstatistikk for å beregne fruktbarheten til ulike undergrupper av kvinner etter alder, landgruppe og botid. Datagrunnlaget er beskrevet i detalj i Thomas, M. J. & Tømmerås, A. M. (2022) Norway’s 2022 national population projections. Rapport 2022/28. Statistisk sentralbyrå.

Retningsvalgene er regneeksempler som er nærmere utdypet i kapittel 3. Virkning av redusert sykefravær ned til svensk nivå er et enkelt eksempel som utgangspunkt for sammenligning.

Økt yrkesdeltakelse blant eldre antar at eldre står tre år lenger i jobb fremfor to år.

Økt sysselsetting blant innvandrere antar at yrkesdeltakelsen blant innvandrere i landgruppe 3 øker fra 75 til 85 pst. av øvrig befolkning.

Redusert overgang til uføretrygd antar endringer på flere områder: Nye mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP) under 35 år reduseres med 20 pst. Langtidssykefravær (mer enn tre mnd.) reduseres 20 pst. samtidig som antall som går fra sykepenger til AAP eller uføretrygd reduseres 20 pst. Andel som går fra AAP til arbeid øker med 5 prosentenheter, med en tilsvarende nedgang i overgang til uføretrygd. På grunn av helseutfordringer antas det at arbeidstiden for de som kommer i jobb er 75 pst. av øvrige arbeidstakere for hele gruppen.

Flere uføre i arbeid antar at andelen nye mottakere av uføretrygd som også er i et arbeidsforhold øker med 10 prosentenheter for nye uføre. Antar stillingsprosent på 30. Virkningen av retningsvalget vil bli noe redusert dersom det innføres samtidig med retningsvalget som reduserer antall nye mottakere av uføretrygd.

Økt gjennomføring av yrkesfag antar fullføringsgrad innen seks år øker med 10 prosentenheter, blant disse øker sysselsettingsandelen varig med 15 prosentenheter. Gjennomsnittlig arbeidstid antas å være 75 pst. av øvrige arbeidstakere.

Tidligere gjennomføring av høyere utdanning antar fullføring et halvt år tidligere og at i overkant av 90 pst. av studentene kommer i arbeid etter fullføring. Det tas hensyn til at mange studenter jobber både før og under studiene.

Redusert ufrivillig deltid antar at alle som jobber ufrivillig deltid i alderen 25–54 år går over til fulltidsarbeid, mens alle som jobber ufrivillig deltid i øvrige aldersgrupper får høyere stillingsprosent.

Neste kapittel

Til forsiden

Neste kapittel

Til forsiden

Til toppen