Meld. St. 31 (2023–2024)

Perspektivmeldingen 2024

Til innholdsfortegnelse

7 Finanspolitikken fremover

Velferdsmodellen skal opprettholdes

Finanspolitikken skal bidra til at befolkningen har stabil tilgang på gode offentlige tjenester. For å opprettholde velferdsmodellen må det over tid være balanse mellom omfanget av velferdsordningene og inntektsgrunnlaget til det offentlige. Dette kapittelet sammenstiller fremskrivinger av offentlige utgifter og inntekter frem til 2060. Det gir grunnlag for å kartlegge om det er balanse i offentlige finanser over tid. Kartleggingen resulterer i et referanseforløp, som gir grunnlag for å drøfte hvordan ulike retningsvalg kan påvirke utviklingen.

Økt forventet levealder, flere eldre i forhold til sysselsatte og avtakende inntekter fra petroleumsvirksomheten utfordrer bærekraften i offentlige finanser i årene fremover.

Fremskrivinger av samlede offentlige inntekter og utgifter indikerer at det frem mot 2060 gradvis bygger seg opp et behov for å stramme inn i offentlige finanser med 6,2 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Fremskrivingene av inndekningsbehovet tar utgangspunkt i at dagens velferdsordninger og skattesystem videreføres. I beregningene er det lagt til grunn at standarden på offentlige tjenester fortsetter å vokse noe fremover, men betydelig mindre enn de siste tiårene.

De aller nærmeste årene anslås det at veksten i inntektene er større enn veksten i utgiftene. Tilførsel av høye petroleumsinntekter øker verdien av Statens pensjonsfond utland (SPU) og muliggjør økt fondsuttak i samsvar med handlingsregelen. Rundt 2030 snur utviklingen, og utgiftene øker raskere enn inntektene. I referanseforløpet vil det de nærmeste årene isolert sett være rom for en midlertidig økning i offentlige utgifter eller reduksjon i skattenivået, som deretter må reverseres.

Finansieringen av fremtidens velferdssamfunn påvirkes av valgene som tas i dag. Økt arbeidstilbud eller mer effektiv bruk av det offentliges ressurser kan bidra til å redusere behovet for innsparinger på utgiftssiden eller økte skatter og avgifter senere. Reformer og endringer som bidrar til å løfte produktiviteten vil trolig være nødvendig for å møte fremtidens behov og utfordringer.

Fremskrivingene av fremtidige utgifter og inntekter er usikre. Det er i beregningene verken lagt til grunn effektivitetsfremmende tiltak eller kostnadskrevende velferdsreformer.

Først i dette kapittelet drøftes de økonomiske rammene for velferdsstaten. I avsnittene 7.2–7.3 omtales forutsetningene og anslagene for fremtidig vekst i utgifter og inntekter som samlet gir grunnlag for å anslå inndekningsbehovet i offentlige finanser. I avsnitt 7.4 redegjøres det for handlingsrommet i statsbudsjettet de neste to stortingsperiodene, mens inndekningsbehovet på lang sikt beskrives i avsnitt 7.5. Retningsvalg som kan tas for å redusere utfordringene, analyseres i avsnitt 7.6.

7.1 Økonomiske rammer for velferdsstaten

Finanspolitikken skal bidra til at befolkningen over tid har stabil tilgang på gode offentlige tjenester. Offentlig finansierte tjenester og rettighetsbaserte overføringer jevner ut innbyggernes økonomiske velferd, mellom grupper av innbyggere, mellom livsfaser og mellom ulike deler av landet. Et godt utbygget helse- og utdanningstilbud bidrar til god helse og generell kompetanse i befolkningen. Universelle inntektssikringsordninger demper risiko forbundet med sykdom og bytte av jobb. Det bidrar til fleksibilitet i arbeidsmarkedet og næringslivet.

Omfanget av velferdsordningene må være tilpasset inntektsgrunnlaget til offentlig sektor. Innretningen av ordningene må kunne opprettholdes over tid, både av hensyn til utviklingen i økonomien og velferdsnivået, og av hensyn til rettferdighet mellom generasjoner. En utvidelse av rettigheter eller tjenestetilbud basert på midlertidige inntekter kan gi krevende tilpasninger når inntektene faller bort.

Oppsparingen av petroleumsinntekter i SPU gjør det mulig å finansiere offentlige utgifter med lavere skatter enn ellers. I dag finansieres mer enn 20 pst. av statens utgifter med inntekter fra SPU. Handlingsregelen har lagt til rette for en gradvis økning i bruken av fondsmidler, i takt med at fondet har fått påfyll av statens petroleumsinntekter. Den gradvise innfasingen reduserer risikoen for at perioder med ekstraordinært store petroleumsinntekter fører til utvidelser av velferdsordninger som ikke kan opprettholdes over tid.

Velferdsordningene i Norge er basert på en generasjonskontrakt der man har ulike behov gjennom livsløpet. Mens barn, unge og eldre er netto mottakere av overføringer fra det offentlige, er de fleste i arbeidsfør alder netto bidragsytere, se figur 7.1.

Befolkningsfremskrivingene tilsier at andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder vil avta, og den demografiske forsørgerbyrden vil øke, se figur 7.2. Aldersgruppen over 67 år vil øke fra 27 pst. i 2023 til 48 pst. i 2060, målt som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder. Det vil utfordre generasjonskontrakten i velferdsordningene.

Last ned CSVFigur 7.1 Netto overføringer fra offentlig forvaltning etter alder.1 1 000 2024-kroner

Figur 7.1 Netto overføringer fra offentlig forvaltning etter alder.1 1 000 2024-kroner

1 Basert på tallgrunnlag fra 2017. Omregnet til 2024-priser ved hjelp av utgiftsdeflatoren for statsbudsjettet.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.2 Aldersgruppen 67+ som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder (20–66 år). Prosent

Figur 7.2 Aldersgruppen 67+ som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder (20–66 år). Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

7.2 Veksten i inntekter ventes å avta

Inntektene på statsbudsjettet består i hovedsak av skatter og avgifter. I tillegg finansieres om lag 20 pst. av statsbudsjettets utgifter, og i overkant av 16 pst. av samlede offentlige utgifter, av overføringer fra SPU. Veksten i skatte- og avgiftsinntekter ventes å avta fremover, som følge av lavere vekst i fastlandsøkonomien sammenlignet med årene før koronapandemien, se figur 7.3. Samtidig vil lavere tilførsel av petroleumsinntekter til SPU bidra til lavere vekst i fondet og dermed lavere vekst i hvor mye fondsmidler som kan brukes over statsbudsjettet.

I perioden 2020–2023 førte koronapandemien og høye priser på energi til store endringer i statens inntekter og utgifter. Niårsperioden før koronapandemien benyttes derfor som sammenligningsgrunnlaget bakover i tid i avsnittene 7.2–7.4.

Last ned CSVFigur 7.3 Anslått årlig vekst i strukturelle skatte- og avgiftsinntekter og bruk av fondsmidler. Mrd. 2024-kroner

Figur 7.3 Anslått årlig vekst i strukturelle skatte- og avgiftsinntekter og bruk av fondsmidler. Mrd. 2024-kroner

Kilde: Finansdepartementet.

Lavere vekst i skatteinntekter

Norge har, i likhet med de øvrige skandinaviske landene, godt utbygde velferdsordninger. Det krever et forholdsvis høyt skatte- og avgiftsnivå.

Når skattesystemet ligger fast, vil veksten i skatteinntektene i stor grad følge veksten i fastlandsøkonomien. Fremover ventes det at aldringen av befolkningen og lavere produktivitetsvekst vil trekke ned den underliggende veksten i økonomien og skatteinntektene. I løpet av 2020-tallet anslås den årlige veksten i både arbeidsstyrke og sysselsetting å avta fra rundt 1 pst. til ¼ pst. Det er lagt til grunn at pensjonsreformen og flere friske leveår isolert sett gir økt yrkesdeltakelse blant eldre, slik at skattegrunnlaget blir høyere enn de demografiske endringene isolert sett tilsier. Samtidig ventes det at utfasingen av fossile kjøretøy reduserer inntektene fra bruksavhengige avgifter.

Med en videreføring av dagens skatte- og avgiftssystem anslås gjennomsnittlig årlig underliggende vekst i statens skatteinntekter til om lag 14 mrd. 2024-kroner i perioden 2025–2033. Til sammenligning anslås den årlige veksten i disse inntektene til 21 mrd. 2024-kroner i gjennomsnitt for 2011–2019.

Aldringen av befolkningen gir økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, og innebærer at en større andel av arbeidskraften vil gå til denne sektoren. Det gir noe svakere vekst i skatte- og avgiftsinntektene sammenlignet med veksten i fastlandsøkonomien. Ved uendret skattesystem anslås skatte- og avgiftsinntektene å være 1,0 prosentenheter lavere i 2060 enn i dag, målt som andel av BNP Fastlands-Norge.

Økt yrkesdeltakelse blant eldre demper svekkelsen i skattegrunnlaget

Arbeidsmarkedstilknytningen etter alder, kjønn og landbakgrunn antas i hovedsak videreført fra dagens nivåer, men det antas økt deltakelse i yrkeslivet blant eldre. Flere friske leveår og sterke insentiver til utsatt pensjonering etter hvert som levealderen øker, ventes å bidra til at flere vil stå lenger i jobb. I beregningene er det lagt til grunn at eldre i gjennomsnitt jobber to år lenger når levealderen frem mot 2060 øker med 6–7 år. For de yrkesaktive innebærer det at om lag 2/3 av effekten av levealdersjusteringen på alderspensjonen motvirkes ved at man står lenger i arbeid.

Bruken av fondsmidler følger handlingsregelen

Bruken av fondsmidler fremover er i fremskrivingene antatt å følge forventet realavkastning av SPU, som er anslått til 3 pst. Det er i tråd med handlingsregelen for budsjettpolitikken, se boks 3.1 i Nasjonalbudsjettet 2024. Høy vekst i verdien av fondet har gjort det mulig å øke bruken av fondsmidler betydelig de seneste årene, og bruken anslås å tilsvare 10,4 pst. av beregnet trendnivå for BNP for Fastlands-Norge i 2024.

Tilførsel av nye inntekter fra petroleumsvirksomheten til fondet ventes å falle fremover, men anslås likevel betydelig høyere enn i årene før pandemien en god stund fremover, se figur 7.4. Den høye kontantstrømmen bidrar til å øke verdien av fondet og kan muliggjøre videre økning i fondsuttaket de nærmeste årene.

I beregningene er det lagt til grunn en fondsverdi ved inngangen til 2025 på 17 900 mrd. kroner.1 I referanseforløpet øker fondsuttaket de nærmeste årene, før det stabiliserer seg og avtar mot slutten av fremskrivingsperioden, se figur 7.5. I perioden 2025–2033 tilsier fremskrivingene at det vil være mulig å øke bruken av fondsmidler med i gjennomsnitt 20 mrd. kroner årlig. Til sammenligning var gjennomsnittlig årlig økning i bruk av fondsmidler 12 mrd. 2024-kroner i periode 2011–2019.

Utviklingen i fondsverdien fremover er usikker, og ved utformingen av finanspolitikken må en være forberedt på at fondet kan falle i verdi. I særlig krevende tider, som økonomiske kriser og perioder med større fall i fondsverdien, kan fondsuttaket bli høyere enn 3 pst. For at bruken av fondsmidler ikke skal overstige forventet realavkastning over tid, må merbruken i krevende tider motsvares av et tilsvarende lavt fondsuttak i gode og normale tider. I fremskrivingene av finanspolitikken bør det tas høyde for at det vil komme et merforbruk i krevende tider.

Merbruken skyldes ekstraordinære utgifter til krisetiltak, at det tar tid å fase ut motkonjunkturtiltak i etterkant av nedgangstider og gradvis tilpasning ved fall i fondsverdien. Den forventede merbruken er på usikkert grunnlag anslått å utgjøre i gjennomsnitt 0,3 pst. av fondsverdien årlig.2 I praksis vil merforbruket oppstå brått og ujevnt i forbindelse med økonomiske nedgangsperioder eller perioder med uro i verdipapirmarkedene. I fremskrivingene i denne meldingen er merforbruket ved kriser og fondsfall ivaretatt ved å beregningsteknisk sette til side en årlig buffer, som tilsvarer de anslåtte gjennomsnittlige årlige kostnadene på 0,3 pst. av fondsverdien.

Last ned CSVFigur 7.4 Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Bokført. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.4 Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Bokført. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.5 Bruken av fondsmidler. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.5 Bruken av fondsmidler. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Utviklingen i fondsverdien er usikker. Faktisk realavkastning og tilførsel av petroleumsinntekter til fondet kan bli både høyere og lavere enn lagt til grunn, og det kan oppstå brå og varige endringer i fondsverdien. I referanseforløpet ses det i hovedsak bort fra denne usikkerheten, med unntak av at det tas høyde for merforbruket som oppstår i krevende tider, som beskrevet. En vesentlig annerledes utvikling i fondsverdien vil kunne få stor virkning på inndekningsbehovet. Særlig vil et varig fall i fondsverdien innebære krevende utgiftskutt eller skatteøkninger, se nærmere omtale i avsnitt 7.5. Risikoen for en slik utvikling har økt over tid, i tråd med at en stadig større del av utgiftene dekkes inn med uttak fra SPU.

7.3 Befolkningsutviklingen vil øke veksten i utgiftene

En sterkere vekst i den ikke-yrkesaktive delen av befolkningen sammenlignet med den yrkesaktive delen vil trekke opp offentlige utgifter, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Frem mot 2060 kommer veksten i befolkningen i hovedsak i aldersgruppen 75 år og eldre, se figur 7.6 og omtalen av befolkningsutviklingen i kapittel 1. Ettersom offentlige utgifter er høyere for eldre enn for andre aldersgrupper, vil utgiftene øke når andelen eldre øker, se figur 7.7. Lave fødselstall de siste årene trekker på den annen side i retning av mer moderat vekst i utgifter til tjenesteyting rettet mot barn og unge en lang stund fremover.

Last ned CSVFigur 7.6 Endringer i befolkningen etter aldersgrupper. 1970–2024 og 2024–2060. 1000 personer.

Figur 7.6 Endringer i befolkningen etter aldersgrupper. 1970–2024 og 2024–2060. 1000 personer.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.7 Offentlige utgifter etter alder.1 1 000 2024-kroner

Figur 7.7 Offentlige utgifter etter alder.1 1 000 2024-kroner

1 Basert på tallgrunnlag fra 2017, og omregnet til 2024-priser ved hjelp av utgiftsdeflatoren for statsbudsjettet.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Utgifter i folketrygden påvirkes av aldring og pensjonsreformen

Utgiftene i folketrygden utgjør rundt en tredjedel av offentlige utgifter,3 og består blant annet av utgifter til alderspensjon, uføretrygd, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, foreldrepenger, legemidler og andre helseformål. Aldringen av befolkningen ventes å øke statens utgifter til folketrygden, særlig til alderspensjon.

Folketrygdens utgifter har vokst mye de siste årene. Fra 2011 til 2019 økte de samlede utgiftene i folketrygden med om lag 11 mrd. kroner årlig, målt i faste 2024-kroner, se figur 7.8. Frem mot 2033 ventes en gjennomsnittlig vekst på 10 mrd. 2024-kroner årlig. I 2033 anslås det at utgiftene til folketrygden, som andel av BNP for Fastlands-Norge og korrigert for direkte skatter på alders- og uførepensjoner, er 0,8 prosentenheter høyere enn i dag. Fra 2033 til 2060 ventes utgiftene i folketrygden å øke med 2,0 prosentenheter, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge.4

Pensjonsreformen, som ble vedtatt av Stortinget i 2009, har de siste årene dempet veksten i årlige utgifter til folketrygden, i første rekke som følge av levealdersjustering av alderspensjon og endret regulering av pensjoner under utbetaling. I 2024 er innsparingseffekten av reformen anslått til om lag 12 mrd. kroner, og den ventes å øke fremover. Det anslås at utgiftene til alderspensjon blir om lag 50 mrd. lavere i 2033 enn de ville vært uten pensjonsreformen. Frem til 2020 bidro reformen til å øke de årlige utgiftene i folketrygden.5

Foreslåtte endringer i reglene for alders- og uførepensjoner i Meld. St. 6 (2023–2024) Et forbedret pensjonssystem med styrket sosial profil er innarbeidet i fremskrivingene. Endringene, som blant annet øker kompensasjonen til uføretrygdede for levealdersjusteringen, trekker opp utgiftene som andel av fastlandsøkonomien med 0,5 prosentenheter frem mot 2060.

Last ned CSVFigur 7.8 Anslått årlig vekst i folketrygden og demografidrevne kostnader i helseforetakene og kommunesektoren. Mrd. 2024-kroner

Figur 7.8 Anslått årlig vekst i folketrygden og demografidrevne kostnader i helseforetakene og kommunesektoren. Mrd. 2024-kroner

Kilder: Finansdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi.

Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester ventes å øke

Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester ventes å øke i takt med at det blir flere eldre med pleiebehov.

Høyere levealder gjenspeiler også bedre folkehelse. I fremskrivingene er det lagt til grunn at levealderen vil øke med syv år frem mot 2060, og at tre av disse årene er friske leveår.6 Dette samsvarer med antagelsen i hovedalternativet i Europakommisjonens langsiktige fremskrivinger av offentlige utgifter.7 Se også boks 7.1 for en gjennomgang av resultatene fra SINTEFs utredning av demografikostnader og endringer i helsetilstand.

Fra 2011 til 2019 økte de demografidrevne utgiftene i kommuner og helseforetak med om lag 5 mrd. kroner årlig, og de ventes å vokse om lag tilsvarende i årene frem mot 2033, se figur 7.8. Lave fødselskull de senere årene antas å dempe behovet for ressurser i utdanningssektoren en lang stund fremover.

For perioden 2025–2060 sett under ett tilsier de demografiske endringene (inkl. friskere aldring) at utgiftene til helse-, omsorgs- og utdanningstjenester øker med 2,4 prosentenheter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge.8 Antakelsene om mindre helse- og omsorgsbehov som følge av friskere aldring bidrar til å redusere utgiftene som andel av BNP for Fastlands-Norge med 2,3 prosentenheter i 2060.

7.4 Mindre handlingsrom i finanspolitikken på mellomlang sikt

I dette avsnittet belyses utviklingen i handlingsrommet i statsbudsjettet de neste to stortingsperiodene, fra 2025 til 2033. Handlingsrommeter definert som årlig økning i statens skatteinntekter og hvor mye fondsmidler det er rom for å bruke innenfor handlingsregelen, fratrukket økte utgifter til folketrygden. Definisjonen av handlingsrommet er ment å gi et overordnet bilde av rommet for ytterligere vekst i utgiftene eller reduserte skatter for de to neste stortingsperiodene.

Tabell 7.1 oppsummerer handlingsrommet i perioden 2011 til 2019, og i de to neste stortingsperiodene, målt i 2024-kroner.9 I perioden 2011–2019 bidro sterk inntektsvekst og forholdsvis stor årlig økning i fondsuttakene til et gjennomsnittlig handlingsrom på 22 mrd. kroner per år, etter at økte utgifter til folketrygden var dekket. Dersom det legges opp til et fondsuttak på linje med forventet realavkastning og tas høyde for en buffer for ekstraordinære utgifter, vil handlingsrommet for underliggende utgifter og skattelette være i gjennomsnitt 17 mrd. årlig i perioden 2025–2033.

Sterk vekst i fondsverdien gjennom 2024 og høy kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten de nærmeste årene ventes å gi et stort handlingsrom i noen år fremover, om lag på linje med årene før pandemien. I siste halvdel av perioden, 2030–2033, mer enn halveres handlingsrommet sammenlignet med de nærmeste årene.

Bufferen for ekstraordinære utgifter ved kriser og fall i fondsverdien er i perioden 2025 til 2033 anslått å utgjøre i gjennomsnitt 55 mrd. 2024-kroner årlig. Til sammenligning var de samlede bevilgningene til koronatiltak i årene 2020, 2021 og 2022 om lag 300 mrd. 2024-kroner. I perioden 2011 til 2019 var bruken av fondsmidler i gjennomsnitt 75 mrd. 2024-kroner lavere enn forventet realavkastning.

Handlingsrommet brukes blant annet til å dekke vekst i demografidrevne utgifter i helseforetakene og kommunesektoren. De statlige bevilgningene til kommuner og helseforetak øker ikke automatisk i tråd med demografiske endringer. Økninger i disse utgiftene er derfor ikke regnet med i handlingsrommet. Det er likevel forventninger til høyere bevilgninger når etterspørselen øker som følge av endringer i befolkningen. Anslått utvikling i demografidrevne utgifter i helseforetakene og kommunesektoren er derfor blant utvalgte utgifter som er oppgitt i tabell 7.1.

Oppfølging av regjeringens forslag til langtidsplan for forsvarssektoren, som er innarbeidet i referanseforløpet i denne meldingen, vil ta en betydelige del av det tilgjengelige handlingsrommet i perioden frem til 2033. Handlingsrommet for satsinger utover demografirelaterte utgifter og forsvarssatsingen er beregnet til om lag 3 mrd. kroner i gjennomsnitt fra 2025 til 2033. Mens det de nærmeste årene isolert sett er handlingsrom utover demografirelaterte utgifter og forsvarsatsingen, vil ikke handlingsrommet etter 2030 være tilstrekkelig til å dekke disse utgiftene. En mer forsiktig innfasing av fondsmidler de nærmeste årene, vil lette tilpasningen mot slutten av perioden.

Dersom fondsutviklingen blir annerledes enn anslått, vil også handlingsrommet bli påvirket. De siste årene har fondsverdien økt betydelig, på grunn av stor tilførsel til fondet, høy avkastning og en svekket kronekurs. Finansieringen fra fondet er en usikker inntektskilde som kan svinge mye, men også falle til et vedvarende lavere nivå. Se nærmere omtale av usikkerhet om fondsverdien i avsnitt 7.5.

Tabell 7.1 Anslått årlig gjennomsnittlig vekst i strukturelle skatte- og avgiftsinntekter, bruk av fondsmidler, folketrygden, demografidrevne kostnader i helseforetakene og kommunesektoren, forsvarsutgifter og buffer for ekstraordinære utgifter ved kriser og fall i fondsverdien. Mrd. 2024-kroner

2011–2019

2025–2029

2030–2033

2025–2033

Fondsmidler1

12

31

6

20

Skatteinntekter

21

14

14

14

= Samlet inntektsøkning

33

45

20

34

– Buffer for ekstraordinære utgifter ved kriser og fall i fondsverdien2

11

1

7

– Utgiftsøkninger folketrygden

11

10

9

10

= Disponibelt handlingsrom

22

24

10

17

Utvalgte utgifter:

Demografi helseforetakene og kommunesektoren

5

5

6

6

Forsvar3

2

8

8

8

Handlingsrom utover utgifter til demografi og forsvar

15

11

-4

3

1 I referanseforløpet er det lagt til grunn at bruken av fondsmidler tilsvarer 3 pst. av fondsverdien.

2 I referanseforløpet er ekstraordinære utgifter som vil oppstå i kriser og ved treg tilpasning til et fondsfall, antatt å utgjøre i gjennomsnitt 0,3 pst. av fondsverdien per år. Tabellen viser gjennomsnittlig årlig vekst i bufferen, som er antatt å følge veksten i fondsverdien.

3 Regjeringens forslag til ny langtidsplan for forsvarssektoren legger opp til en opptrapping av forsvarsbudsjettet med et samlet økonomisk omfang på 600 mrd. kroner i perioden frem til 2036. Regjeringens forslag legger opp til at opptrappingen gjennomføres gjennom tre løft på 15 mrd. kroner hver i 2025, 2028 og 2032, i tillegg til en jevn opptrapping mellom løftene på om lag 4 mrd. kroner årlig. I tabellen er opptrappingen i perioden 2025–2033 vist som en lineær økning.

Kilder: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Finansdepartementet.

Markedsverdien av fondet har de siste årene utviklet seg gunstigere enn ventet i forrige perspektivmelding. Samtidig har bruken av fondsmidler blitt løftet til et vesentlig høyere nivå enn anslått i forrige melding. Slik sett er det økte handlingsrommet som følge av høyere fondsverdi de siste årene i stor grad allerede disponert.

Mange langsiktige mål og planer skaper forventninger om økte bevilgninger også i årene som kommer. I tiåret før koronapandemien var det en betydelig vekst i de offentlige utgiftene på flere områder. Blant annet økte utgiftene til vei og jernbane fra 2009 til 2019 med om lag 7 pst. i året, eller 5 mrd. kroner årlig målt i 2024-priser. Sammen med demografidrevne utgifter og forsvarsutgifter ville en tilsvarende økning i utgifter til vei og jernbane overgå handlingsrommet frem mot 2033. Overføringene til kommuner og helseforetakene har også økt utover veksten som følger av demografi. Med mindre handlingsrommet økes betydelig, vil det ikke være mulig å opprettholde samme vekst som tidligere på alle utgiftsområder fremover.

I referanseforløpet, som tabell 7.1 bygger på, er det lagt til grunn at sykefraværet ligger fast som andel av de sysselsatte. Dersom utviklingen med økende sykefravær vi har sett de siste årene skulle fortsette, vil folketrygdens utgifter vokse mer enn referanseforløpet tilsier. Lavere sykefravær vil derimot øke handlingsrommet.

Det oppstår stadig nye behov i samfunnet og behovet for å kunne omprioritere ressursbruken blir større når handlingsrommet blir mindre. Derfor er det også viktig å opprettholde fleksibilitet i statsbudsjettene. Store utgifter er allerede bundet opp av velferdsordninger og driftsutgifter som det er vanskelig å redusere mye fra ett år til det neste. Prinsippene som ligger til grunn for statsbudsjettet, legger til rette for at prioriteringer skjer åpent og det ikke bygges opp skjult finansiell risiko for staten, se boks 7.2. Helhetlige vurderinger av fremtidige bindinger og risiko i de årlige budsjettene er også nødvendig for å kunne lage gode budsjetter på sikt.

7.5 Inndekningsbehov i finanspolitikken på lang sikt

For å vurdere om velferdsmodellen er opprettholdbar fremover, sammenstilles fremskrivinger av inntekter og utgifter ved hjelp av økonomiske modeller.10 Utviklingen i offentlige inntekter og utgifter er basert på at dagens velferdsordninger og skattesystem videreføres. Antakelser om befolkningsutviklingen, tilgang på arbeidskraft og produktivitet omtalt i tidligere kapitler er sentrale faktorer i fremskrivingene. Beregningene kartlegger om utviklingen i offentlige utgifter er forenlig med utviklingen i inntektene, eller om det oppstår et udekket finansieringsbehov – inndekningsbehov – i offentlige finanser.

Fremskrivingene av utgiftene tar utgangspunkt i innretningen av finanspolitikken for 2024, og anslår utviklingen frem mot 2060. Både mellomlang sikt frem mot 2033 og lang sikt mot 2060 analyseres. Utgangspunktet for modellberegningene er at utviklingen i utgiftene følger befolkningsendringene. I tillegg til utgifter til folketrygden og helse- og omsorgstjenester, som beskrevet over, legges følgende til grunn for utviklingen i offentlige utgifter fremover:

Moderat vekst i standarden på offentlig tjenesteyting

I beregningene er det lagt til grunn en moderat vekst i standarden på offentlige tjenester, men betydelig lavere enn den historiske veksten og lavere enn veksten i verdiskapingen per innbygger fremover. Samlet sett bidrar økt standard på tjenestene til å øke utgiftene som andel av BNP for Fastlands-Norge med 3,5 prosentenheter i 2060.11

Økt satsing på forsvar

I beregningene er det lagt til grunn at forsvarsutgiftene økes i tråd med regjeringens forslag til ny langtidsplan for forsvarssektoren (LTP). Det bidrar til at utgiftene til forsvar øker med 1,3 prosentenheter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge frem mot 2060.

Oppsummering av utviklingen i samlede offentlige utgifter

Offentlige utgifter beregnes samlet sett å øke tilsvarende 5,7 pst. av BNP for Fastlands-Norge frem mot 2060. Over halvparten av økningen kan knyttes til aldringen av befolkningen, som følge av økt behov for helse- og omsorgstjenester og økte pensjonsutbetalinger.

Figur 7.9 og 7.10 viser hvordan ulike utgiftsområder antas å øke fremover, både samlet vekst og gjennomsnittlig årlig vekst. Utgiftene til folketrygden og helse-, omsorgs- og utdanningstjenester øker samlet sett med 6,0 prosentenheter frem mot 2060, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Økt satsing på forsvar antas å øke utgiftene frem mot 2036, for så å følge utviklingen i fastlandsøkonomien. Frem mot 2036 er de økte utgiftene til forsvar like høye som de økte utgiftene til folketrygden og helse-, omsorgs- og utdanningstjenester til sammen. Utgiftene til helse-, omsorgs- og utdanningstjenester vokser nokså moderat de nærmeste årene, men stiger kraftig utover 2030-tallet.

«Andre utgifter» avtar som andel av fastlandsøkonomien. Det henger sammen med antakelsen om moderat vekst i standarden på offentlig tjenesteyting.

Last ned CSVFigur 7.9 Vekst i offentlige utgifter fordelt på utgiftsområde1, sammenlignet med 2024. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Figur 7.9 Vekst i offentlige utgifter fordelt på utgiftsområde1, sammenlignet med 2024. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

1 Høyere utdanning er inkludert i «andre utgifter».

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.10 Vekst i offentlige utgifter fordelt på utgiftsområde. Årsgjennomsnitt for delperiodene 2025–2033 og 2034–2060. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Figur 7.10 Vekst i offentlige utgifter fordelt på utgiftsområde. Årsgjennomsnitt for delperiodene 2025–2033 og 2034–2060. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Kilde: Finansdepartementet.

Figur 7.11 og 7.12 viser hvordan ulike antakelser påvirker veksten i offentlige utgifter fremover, i de to delperiodene 2025 til 2033 og 2033 til 2060. Antakelsen om en moderat vekst i standarden på offentlig tjenesteyting gir et markert bidrag til økningen i offentlige utgifter. Effekter av friskere aldring demper veksten betydelig. Det skyldes både at behovet for helse- og omsorgstjenester blir mindre, men også at økt sysselsetting bidrar til høyere verdiskaping og skattegrunnlag slik at utgiftene som andel av fastlandsøkonomien vokser mindre.

Last ned CSVFigur 7.11 Vekst i offentlige utgifter fordelt på bidraget fra ulike antakelser1, sammenlignet med 2024. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Figur 7.11 Vekst i offentlige utgifter fordelt på bidraget fra ulike antakelser1, sammenlignet med 2024. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

1 Det antas at bistand som andel av BNI videreføres på dagens nivåer.

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.12 Vekst i offentlige utgifter fordelt på bidraget fra ulike antakelser. Årsgjennomsnitt for delperiodene 2025–2033 og 2034–2060. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Figur 7.12 Vekst i offentlige utgifter fordelt på bidraget fra ulike antakelser. Årsgjennomsnitt for delperiodene 2025–2033 og 2034–2060. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Kilde: Finansdepartementet.

Inndekningsbehovet i offentlige finanser fremover

Fremskrivingene er ikke en prognose for den økonomiske utviklingen, men illustrerer hvordan inndekningsbehovet avhenger av valg av forutsetninger som på ulike måter har betydning for utviklingen i verdiskaping og skattegrunnlag, bruk av fondsmidler og offentlige utgifter. Referanseforløpet for utviklingen i offentlige finanser danner grunnlaget for å drøfte utviklingen fremover.

Utgiftene er beregnet til å øke mer enn inntektene frem mot 2060. Det følger av de demografiske endringene og at lavere tilførsel til fondet gir mindre rom for å øke bruken av fondsmidler fremover. Det gir et inndekningsbehov for offentlige finanser på 6,2 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2060, se tabell 7.2. Det tilsvarer at utgiftene i gjennomsnitt vokser med 7 mrd. 2024-kroner mer enn inntektene, hvert år frem til 2060.

Tabell 7.2 Bidrag til inndekningsbehov i offentlige finanser i 2033 og 2060. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

2033

2060

Inntekter

2,8

0,8

Skatte- og avgiftsinntekter mv.1

-0,4

-1,8

Uttak fra fondet2

3,3

2,6

Utgifter

1,5

5,7

Folketrygden3

0,8

2,8

Helse-, omsorgs- og utdanningstjenester

0,3

3,1

Forsvar

1,1

1,3

Andre utgifter

-0,7

-1,4

Buffer for ekstraordinære utgifter ved kriser og fall i fondsverdien4

1,3

1,3

Inndekningsbehov

0,0

6,2

1 Skatte- og avgiftsinntekter med videre omfatter også netto formuesinntekter utenom SPU og låneopptak i kommunene.

2 I referanseforløpet er det lagt til grunn at bruken av fondsmidler tilsvarer 3 pst. av fondsverdien.

3 Endringer i utgifter for folketrygden er regnet netto, det vil si fratrukket skatt på alders- og uførepensjoner.

4 I referanseforløpet er ekstraordinære utgifter som vil oppstå i kriser og ved treg tilpasning til et fondsfall, antatt å utgjøre i gjennomsnitt 0,3 pst. av fondsverdien per år.

Kilde: Finansdepartementet.

I beregningene er det hensyntatt at man også fremover vil ønske å øke pengebruken i kriser og tilpasse seg et fall i fondsverdien gradvis, ved å beregningsteknisk sette til side en årlig buffer. Bufferen tilsvarer de anslåtte gjennomsnittlige årlige kostnadene ved kriser og fondsfall, som omtalt i avsnitt 7.3. Inntektene tilgjengelig for å finansier de underliggende utgiftene som fremskrives, tilsvarer samlede inntekter fratrukket denne bufferen.

Inndekningsbehovet anslås høyere enn i forrige perspektivmelding, selv om fondsuttaket er oppjustert som følge av oppjusteringen av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten de nærmeste årene. Høyere vekst i offentlige utgifter, inkludert den nye forsvarssatsingen, bidrar til et høyere inndekningsbehov. Også utenom forsvarssatsingen er inndekningsbehovet noe høyere enn i Perspektivmeldingen 2021. I forrige melding ble inndekningsbehovet anslått med utgangspunkt i hvordan økte utgifter ga et behov for å øke skatter og avgifter som andel av BNP for Fastlands-Norge. Reduserte skatte- og avgiftsinntekter ved videreføring av skattesystemet ble ikke regnet med slik de er i denne meldingen. Se boks 7.3 for en nærmere omtale av endringene sammenlignet med Perspektivmeldingen 2021.

Størrelsen på inndekningsbehovet må vurderes i lys av forutsetningene som legges til grunn. Fremskrivingene er basert på at det ikke gjennomføres kostnadskrevende velferdsreformer. Gjennom hele etterkrigsperioden har velferdsordningene blitt utvidet og forbedret på svært mange områder. Utvidelser av velferdsordningene må dekkes inn ved omprioriteringer i offentlige budsjetter, økninger i skatte- og avgiftsnivået eller ved tiltak som bidrar til økt sysselsetting, verdiskaping og skattegrunnlag. Det samme gjelder for alle andre utgifter. Det er heller ikke lagt til grunn effektivitetsfremmende reformer.

Fremskrivingene er basert på at veksten i standarden på offentlig tjenesteyting er moderat sammenlignet med den historiske veksten. Dersom det i stedet legges til grunn en standardvekst på linje med gjennomsnittet for perioden 1993–2020, vil inndekningsbehovet frem mot 2060 øke til 13,8 pst. målt som andel av BNP for Fastlands-Norge, se omtale i boks 7.4.

Figur 7.13 illustrerer hvordan inndekningsbehovet påvirkes av hvilken tidshorisont man ser på. Økte inntekter bidrar til en reduksjon i inndekningsbehovet på kort sikt. Det skyldes at tilførselen til SPU fra statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten antas å øke fondsverdien de nærmeste årene og muliggjør økt fondsuttak, se figur 7.4. Dersom bruken av fondsmidler fases inn i tråd med referanseforløpet de nærmeste tre til fire årene vil det langsiktige innstrammingsbehovet øke til 6,9 prosentenheter, se økningen i den grå linjen i figur 7.13 fra slutten av 2020-tallet til 2060. Fra 2028 til 2060 avtar inntektene som andel av fastlandsøkonomien, mens utgiftene fortsetter å øke. I gjennomsnitt øker de årlige utgiftene med 9 mrd. kroner mer enn inntektene fra 2030 til 2060.

Last ned CSVFigur 7.13 Inndekningsbehovet, offentlige utgifter og inntekter.1 Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.13 Inndekningsbehovet, offentlige utgifter og inntekter.1 Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

1 Av fremstillingshensyn er buffer for ekstraordinære utgifter ved kriser og fondsfall inkludert i inntektene i figuren. Inntektene illustrerer dermed hva som er tilgjengelig til finansiering av de underliggende utgiftene som fremskrives.

Kilde: Finansdepartementet.

Referanseforløpet innebærer at det frem mot 2030 vil være rom for midlertidige økninger i offentlig utgifter eller reduksjoner i skattenivået, som deretter må strammes inn. Forløpet illustrerer utfordringene ved en mekanisk tilpasning til handlingsregelen når det oppstår store endringer i fondet. Å la de mer varige utgiftene i velferdsstaten følge inntektene uten å se hen til utviklingen noen år frem i tid, kan utfordre målet om et stabilt og forutsigbart tjenestetilbud til innbyggerne. En mer forsiktig innfasing av fondsmidler de nærmeste årene vil gi en mer stabil utvikling i offentlige utgifter og skatter og lette tilpasningen lenger frem.

Usikkerhet om utviklingen i noen sentrale forutsetninger

Referanseforløpet bygger på en rekke usikre forutsetninger som i begrenset grad kan påvirkes direkte. Under illustreres hvordan endringer i noen sentrale forutsetninger isolert sett kan endre inndekningsbehovet fremover. Effekten av ulike retningsvalg som kan bedre inndeknings-behovet er omtalt i avsnitt 7.6.

Utviklingen i fondsverdien er usikker

Fondsverdien har økt betydelig de siste årene, på grunn av høy kontantstrøm, høy avkastning og en svekket kronekurs. Fremover legges det til grunn at kontantstrømmen skal avta, men den ventes likevel fortsatt å være høy de nærmeste årene. Det antas en forventet realavkastning på 3 pst., og at kronekursen holder seg på dagens nivå.

Fondet finansierer en betydelig andel av offentlige utgifter, både nå og fremover, og statsfinansene er sårbare for utviklingen i internasjonale finansmarkeder.

En langvarig lavere fondsverdi enn lagt til grunn i referanseforløpet vil medføre et høyere inndekningsbehov fremover. Figurene 7.14 og 7.15 illustrerer betydningen for fondsuttaket og inndekningsbehovet av at fondsverdien blir henholdsvis 10, 20 og 30 pst. lavere enn forutsatt i referanseforløpet. Inndekningsbehovet i 2060 øker da med henholdsvis 0,9, 1,8 og 2,7 prosentenheter av BNP for Fastlands-Norge.

Last ned CSVFigur 7.14 Betydning for fondsuttaket av fall i fondsverdien. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.14 Betydning for fondsuttaket av fall i fondsverdien. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.15 Betydning for inndekningsbehovet av fall i fondsverdien. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.15 Betydning for inndekningsbehovet av fall i fondsverdien. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Befolkningsfremskrivingene er usikre

Befolkningsutviklingen er sentral for inndekningsbehovet. Det er betydelig usikkerhet knyttet til antakelsene om innvandring fremover. Høyere innvandring enn lagt til grunn kan trekke i retning av at andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder over en periode vil øke, og dermed gi høyere verdiskaping og skattegrunnlag. Høyere innvandring bidrar også til økt etterspørsel etter offentlige tjenester samtidig som fondsfinansieringen av velferdsordningene vil fordeles på flere innbyggere, noe som trekker i retning av å svekke offentlige finanser. Samlet sett anslås det at effekten på inndekningsbehovet av høyere innvandring er beskjeden, se boks 7.5 for en nærmere beskrivelse.

7.6 Ulike retningsvalg kan redusere utfordringene

Beregningene av referanseforløpet i avsnitt 7.5 tilsier at utgiftene øker mer enn inntektene på lengre sikt. Ulike retningsvalg kan redusere inndekningsbehovet og bidra med nødvendig finansiering for å kunne øke utgiftene til prioriterte formål fremover.

Inndekningsbehovet frem til 2060 anslås i referanseforløpet til 6,2 pst. av BNP. Figur 7.16 og 7.17 illustrerer hvordan økt sysselsetting og en mer effektiv drift av offentlig forvaltning kan bidra til å øke handlingsrommet og redusere inndekningsbehovet fremover. Betydningen og innretningen av de ulike retningsvalgene omtales nærmere under. Referanseforløpet er sammenligningsgrunnlaget for virkning av retningsvalgene.

Last ned CSVFigur 7.16 Reduksjon i inndekningsbehov i 2033 ved ulike retningsvalg. Mrd. 2024-kroner

Figur 7.16 Reduksjon i inndekningsbehov i 2033 ved ulike retningsvalg. Mrd. 2024-kroner

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.17 Reduksjon i inndekningsbehov i 2060 ved ulike retningsvalg. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Figur 7.17 Reduksjon i inndekningsbehov i 2060 ved ulike retningsvalg. Andeler av BNP for Fastlands-Norge. Prosentenheter

Kilde: Finansdepartementet.

7.6.1 Økt arbeidstilbud

Kapittel 3 beskriver ulike retningsvalg for økt yrkesdeltakelse blant grupper som i dag har lav arbeidsmarkedstilknytning, og belyser effekten på arbeidstilbudet. En økning i arbeidsdeltakelsen vil bidra til økte skatteinntekter, og kan bidra til redusert bruk av trygdeordninger som ledighetstrygd, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Nedenfor tallfestes effektene av retningsvalg for økt sysselsetting på økte skatteinntekter, samt mulige reduksjoner i trygdeutbetalinger.

Endringer i sysselsettingen kan ha stor betydning for offentlige finanser. Eksempelvis beregnes en økning i sysselsettingen på 10 pst. å redusere inndekningsbehovet med 4,1 prosentenheter, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Effekten forsterkes dersom økningen i sysselsettingen samtidig fører til reduserte trygdeutbetalinger. En mulig kilde til økt sysselsetting kunne vært redusert sykefravær. En reduksjon i sykefraværet ned mot svensk nivå vil bidra til å trekke opp gjennomsnittlig arbeidstid og sysselsettingen målt ved antall timeverk med 1,5 pst. Dette tilsvarer en økning på 40 000 årsverk, og vil bidra til sterkere økonomisk vekst og økt skattegrunnlag. Inndekningsbehovet, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge, vil da reduseres med 0,7 prosentenheter i 2060.

Tabell 7.3 Virkninger av ulike retningsvalg på inndekningsbehov i offentlige finanser i 2033 og 2060. I prosent (prosentenheter for endringer) av BNP for Fastlands-Norge og mrd. 2024-kroner

Virkning gjennom økt skattegrunnlag

Samlet virkning1

2033

2060

2033

2060

Mrd. kroner

Pst. av BNP

Pst. av BNP

Mrd. kroner

Pst. av BNP

Pst. av BNP

Økt yrkesaktivitet blant eldre

-3,7

-0,1

-0,8

-3,7

-0,1

-0,8

Økt sysselsetting blant innvandrere

-15,3

-0,4

-0,5

-18,0

-0,4

-0,6

Redusert overgang til uføretrygd

-34,9

-0,9

-1,6

-54,1

-1,3

-2,2

Flere uføre i arbeid

-5,3

-0,1

-0,3

-7,4

-0,2

-0,4

Økt gjennomføring av yrkesfag

-1,5

0,0

-0,2

-1,8

0,0

-0,2

Tidligere fullføring av høyere utdanning

-7,7

-0,2

-0,3

-7,7

-0,2

-0,3

Redusert ufrivillig deltid

-18,8

-0,5

-0,7

-18.8

-0,5

-0,7

Sum av alle retningsvalgene2

-87,3

-2,1

-4,3

-111,6

-2,7

-5,1

1 Samlet virkning inkluderer effekten av økt skattegrunnlaget samt eventuell reduksjon i trygdeoverføringer.

2 Summen hensyntar ikke samspill mellom retningsvalgene, som gjør at samlet virkning av å gjennomføre alle retningsvalgene samtidig trolig er noe lavere enn summen av hvert retningsvalg.

Kilde: Finansdepartementet.

Økt yrkesaktivitet blant eldre

I fremskrivingen av arbeidsstyrken er det lagt til grunn at eldre i gjennomsnitt står to år lengre i jobb, grunnet bedret helse og fordi pensjonsreformen gir sterke insentiver til å stå lenger i arbeid. Dersom tilbaketrekkingen fra arbeid i gjennomsnitt i stedet utsettes med tre år, øker samlet sysselsetting frem mot 2060 med om lag 54 000 personer. Det bidrar til sterkere økonomisk vekst og økt skattegrunnlag. Inndekningsbehovet, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge, reduseres med 0,1 prosentenheter i 2033 og 0,8 prosentenheter i 2060, se tabell 7.3. Målt i 2024-kroner betyr dette et økt handlingsrom i 2033 på 3,5 mrd.

Økt sysselsetting blant innvandrere

Retningsvalg som legger til rette for fortsatt økt arbeidsmarkedstilknytning for førstegenerasjons innvandrere fra landgruppe 312 vil bidra til å styrke skattegrunnlaget, men vil også kunne redusere behovet for offentlige overføringer under ulike trygdeordninger. I referanseforløpet er yrkesdeltakelsen blant førstegenerasjons innvandrere fra landgruppe 3 antatt å tilsvare 75 pst. av yrkesdeltakelsen for øvrige befolkningsgrupper. Dersom den i stedet antas å tilsvare 85 pst. av deltakelsen for øvrige befolkningsgrupper, gir det en sysselsettingsøkning på 35 000 personer, tilsvarende 1,2 pst., sammenliknet med referanseforløpet frem mot 2060.13 Den tilhørende reduksjonen i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd anslås til om lag 10 000 personer. Effekten av retningsvalget anslås å komme gradvis over 10 år.

Den økte sysselsettingen blant innvandrere bidrar til økt skattegrunnlag, som anslås å redusere inndekningsbehovet med 0,5 prosentenheter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge frem mot 2060. Dersom det også tas med i beregningen at overføringer til ulike trygdeordninger blir lavere, anslås reduksjonen i inndekningsbehovet til 0,6 prosentenheter i 2060. Målt i 2024-kroner øker handlingsrommet i 2033 med 18 mrd.

Redusert overgang til uføretrygd

Kapittel 3 beskriver hvordan bedre medisinsk og arbeidsrettet oppfølging, tilrettelegging på arbeidsplassen og godt utformede inntektssikringsordninger kan bidra til redusert overgang til uføretrygd.

Beregningene tar utgangspunkt i at man lykkes med følgende:

  • Antall nye mottakere av arbeidsavklaringspenger under 35 år, som ikke har rett på sykepenger, reduseres med 20 prosent.

  • Sykefravær med mer enn 3 måneders varighet reduseres med 20 prosent, samtidig som antallet som går fra sykepenger til arbeidsavklaringspenger også reduseres med 20 prosent.

  • Andelen som går fra arbeidsavklaringspenger til arbeid øker med fem prosentenheter, og motsvares av en tilsvarende nedgang i andelen som går over til uføretrygd.

Endringene gir isolert sett en sysselsettingsøkning på i underkant av 110 000 personer, som tilsvarer 3,7 pst., sammenlignet med referanseforløpet frem mot 2060.14 Den tilhørende reduksjonen i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd anslås å være i underkant av 110 000 personer.

Effekten på inndekningsbehovet av økt sysselsetting og skattegrunnlag anslås til 1,6 prosentenheter i 2060, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Dersom det også tas hensyn til lavere overføringer fra de ulike trygdeordningene, øker effekten til 2,2 prosentenheter i 2060. Målt i 2024-kroner øker handlingsrommet i 2033 med 54,1 mrd.

Flere uføre i arbeid

Kapittel 3 beskriver hvordan tilrettelegging for arbeidsgivere for å ansette arbeidstakere på gradert uføretrygd kan bidra til at flere uføre kan komme delvis i arbeid. I beregningene av retningsvalget er det lagt til grunn at andelen nye uføre med et arbeidsforhold øker med ti prosentenheter. Siden dette er en gruppe som har en del helseutfordringer er det lagt til grunn en gjennomsnittlig stillingsbrøk på 30 pst. Dette trekker opp sysselsettingen med 60 000 personer, som tilsvarer 1,8 pst. sammenlignet med referanseforløpet i 2060. Antall årsverk vil imidlertid kun øke med om lag 18 000.

Effekten på inndekningsbehovet i 2060 av økt sysselsetting og skattegrunnlag anslås til 0,3 prosentenheter, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. Dersom det også tas hensyn til lavere overføringer, øker effekten til 0,4 prosentenheter i 2060. Målt i 2024-kroner øker handlingsrommet i 2033 med 7,4 mrd.

Økt gjennomføring av yrkesfag

Økt gjennomføring av videregående opplæring, særlig på yrkesfag, vil kunne bidra til økt arbeidstilbud og redusere mangelen på arbeidskraft med yrkesutdanning i fremtiden. I 2022 var sysselsettingsandelen i alderen 20–61 år om lag 25 prosentenheter lavere blant dem som ikke hadde fullført videregående opplæring, sammenlignet med dem som hadde yrkesfaglig opplæring som høyeste utdanningsnivå. Samtidig er andelen mottakere av AAP og uføretrygd dobbelt så høy blant dem som har grunnskoleutdanning som høyeste utdanning sammenlignet med tilsvarende andel blant dem som har fullført videregående opplæring.

I beregningene er det lagt til grunn at man lykkes med følgende:

  • Fullføringsgraden på yrkesfaglig opplæring innen seks år øker med 10 prosentenheter

  • Sysselsettingsandelen til de berørte øker med 15 prosentenheter

  • Gjennomsnittlig arbeidstid tilsvarer 75 pst. av øvrige lønnstakere

  • Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd reduseres med i underkant av 10 000 personer

Effekten på inndekningsbehovet som følge av økt skattegrunnlag anslås til 0,2 prosentenheter, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge, frem mot 2060. Den samlede effekten, når det også tas hensyn til lavere overføringer, anslås å ha om lag samme størrelsesorden. Utslagene er relativt beskjedne i 2033, ettersom retningsvalget innebærer en gradvis økning i andelen av yrkesaktiv befolkning som har fullført videregående utdanning. Det gir likevel et økt handlingsrom på 1,8 mrd. 2024-kroner.

Tidligere fullføring av høyere utdanning

Tidligere fullføring av høyere utdanning vil bidra til økt tilgang på arbeidskraft og en reduksjon i inndekningsbehovet gjennom en økning i skattegrunnlaget. Dersom studenter i gjennomsnitt fullfører utdanningen et halvt år tidligere, vil sysselsettingen målt i timer kunne øke med 0,6 pst. sammenlignet med referanseforløpet. Beregningene tar hensyn til at mange studenter jobber både før de starter utdanningen sin, og under studiene.

Effekten på inndekningsbehovet anslås til 0,2 prosentenheter i 2033 og 0,3 prosentenheter målt som andel av fastlands-BNP i 2060. Dette gir et økt handlingsrom på 7,7 mrd. 2024-kroner i 2033.

Redusert deltidsandel

I 2023 var det om lag 740 000 personer i alderen 15–74 år som arbeidet deltid, tilsvarende i underkant av 30 pst. av de sysselsatte. En reduksjon i deltidsandelen vil bidra til å øke sysselsettingen målt i timer. I retningsvalget legges det til grunn at alle som jobber ufrivillig deltid i alderen 25–54 år går over til fulltidsarbeid, mens alle som jobber ufrivillig deltid i øvrige aldersgrupper får høyere stillingsprosent. Det er beregnet at dette vil gi om lag 38 000 flere årsverk målt i timer, som tilsvarer en vekst på 1,5 pst.

Effekten på inndekningsbehovet gjennom økt skattegrunnlag anslås til 0,5 prosentenheter i 2033 og 0,7 prosentenheter i 2060, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge i 2060. Dette øker handlingsrommet i 2033 med 18,8 mrd. 2024-kroner.

Oppsummering

Tabell 7.3 oppsummerer virkningen på inndekningsbehovet av ulike retningsvalg for å øke sysselsettingen. Tabellen viser isolert virkning på inndekningsbehovet som følge av at økt sysselsetting øker skattegrunnlaget, og samlet virkning av økt skattegrunnlag og reduserte trygdeoverføringer. Summen av alle retningsvalgene på økt skattegrunnlag tilsvarer om lag 70 pst. av inndekningsbehovet i 2060. Dersom man også inkluderer effekter via reduserte trygdeytelser, tilsvarer effekten 80 pst. av inndekningsbehovet i referanseforløpet.15

7.6.2 En mer effektiv offentlig ressursbruk

Mer effektiv offentlig ressursbruk vil kunne bidra til økt handlingsrom på statsbudsjettet. Det innebærer blant annet å utnytte ressursene i offentlig sektor på en god måte, gjøre de riktige investeringene og sørge for at overføringer til private er kostnadseffektive. Uavhengig av hva de politiske målene er, bør virkemiddelbruken innrettes slik at målene oppnås med lavest mulig ressursbehov, se også boks 7.6, 7.7 og 7.8.

I kapittel 4 pekes det på at offentlig sektor utgjør en stor del av Norges økonomi, og at om lag en tredjedel av de sysselsatte jobber i det offentlige. Effektiv utnyttelse av ressursene i offentlig sektor er avgjørende for en produktiv økonomi med høy velferd.

Mer effektiv drift av offentlig sektor

Økonomisk vekst er i stor grad betinget av produktivitetsvekst, både i privat og offentlig sektor. Økt produktivitet vil, uavhengig av sektor, frigjøre ressurser som kan brukes til andre formål. Offentlige finanser påvirkes imidlertid forskjellig av om produktivitetsveksten skjer i privat eller i offentlig sektor. Produktivitetsvekst i privat sektor har begrenset betydning for offentlige finanser fordi store deler av statens utgifter, som lønn til egne ansatte og overføringer til husholdningene, er knyttet til den generelle lønns- og produktivitetsveksten i privat sektor. Produktivitetsvekstens bidrag til vekst i skattegrunnlaget motsvares dermed langt på vei av høyere vekst i offentlige utgifter. Høyere produktivitetsvekst i privat sektor bidrar likevel til at offentlige utgifter ved kjøp av varer og tjenester fra privat sektor avtar sammenlignet med BNP for Fastlands-Norge og skattegrunnlaget.

Høyere produktivitetsvekst i offentlig forvaltning vil bidra til at det offentlige kan tilby bedre tjenester til lavere kostnader eller opprettholde et gitt nivå på tjenesteyting med lavere ressursbruk. Produktivitetsvekst i privat sektor som følge av ny teknologi, nye produksjonsmetoder og nye måter å organisere arbeidet på kan overføres til offentlig sektor og øke produktiviteten der.

I denne meldingen legges det til grunn en årlig produktivitetsvekst i offentlig forvaltning på 0,6 pst. I referanseforløpet antas det at produktivitetsvekst i offentlig tjenesteyting fører til høyere standard på tjenestene fremfor å frigjøre ressurser til andre formål eller til å redusere inndekningsbehovet. Dersom produktivitetsveksten i stedet tas ut ved lavere sysselsetting i offentlig sektor, vil det øke handlingsrommet i finanspolitikken samtidig som det frigjør arbeidskraft til andre næringer. En årlig nedskalering av sysselsettingen i offentlig forvaltning med 0,25 pst. vil redusere inndekningsbehovet med 2,2 prosentenheter målt som andel av BNP for Fastlands-Norge i 2060, se tabell 7.4. For 2033 tilsvarer reduksjonen i inndekningsbehovet 0,4 pst. som andel av BNP Fastlands, og 16,6 mrd. 2024-kroner.

Hvis en mer effektiv offentlig forvaltning gjør det mulig å redusere veksten i offentlig sysselsetting som antatt over, vil det langt på vei bringe veksten i arbeidskraftsbehovet i offentlig forvaltning i tråd med samlet sysselsettingsvekst fram mot 2060.

Bedre investeringer

Det er avgjørende å velge de riktige investeringene og sørge for en god gjennomføring. I kapittel 4 fremgår det at Norge har et høyt nivå på offentlige investeringer. Investeringer med kostnader som ikke står i forhold til nytten de gir innbyggerne, legger beslag på ressurser som kunne gått til andre formål. Investeringer som besluttes i dag, har lang levetid og skal ta hensyn til fremtidens behov og muligheter.

På områder med store, uforutsigbare samfunnsendringer kan det være vanskelig å avgjøre hvilke investeringer som vil være best på lang sikt. Viktige utviklingstrekk som teknologi, økonomisk vekst, klimaendringer, demografi og befolkningsmønster vil påvirke behovet for statlige investeringer. Det samme gjør politiske rammebetingelser, som tilslutning til FNs bærekraftsmål, Parisavtalen, klimamål og den nye naturavtalen fra 2022. Kriser og uventede hendelser kan også ha langsiktige virkninger som påvirker hvilke investeringer samfunnet bør gjennomføre.

Med stor ressursbruk til investeringer er det viktig å håndtere risikoen for feil bruk av midler. Da er gode planleggingsprosesser viktig. Det må avdekkes om nyinvestering er den beste prioriteringen, eller om det finnes mindre utbedringer eller andre strategier for fortsatt å gi gode tjenester til befolkningen. Når mange store prosjekter pågår samtidig, kreves det særlig god styring for å opprettholde kostnadskontroll, nyttestyring og koordinering av prosjekter som kan påvirke hverandre. Å unngå feilinvesteringer krever langsiktig planlegging med tilstrekkelig fleksibilitet, slik at vurderinger kan modnes og oppdateres og prioriteringer endres, dersom forutsetninger endrer seg.

En mer effektiv offentlig sektor kan gjøre at det offentlige tjenestetilbudet kan leveres med mindre bruk av innsatsvarer og et lavere investeringsnivå. Dersom det legges til grunn en årlig nedskalering på 0,25 pst. i bruken av innsatsvarer og -tjenester og bruttorealinvesteringer på 0,25 pst., reduseres inndekningsbehovet sammenlignet med referanseforløpet med 0,2 prosentenheter i 2033 og 1,0 prosentenheter i 2060. Målt i 2024-kroner reduseres inndekningsbehovet med 10,2 mrd. i 2033.

Tabell 7.4 Betydningen av effektiviseringsgevinster på inndekningsbehovet. Andel av BNP for Fastlands-Norge. I prosentenheter og mrd. 2024-kroner

2033

2060

Andel BNP

Mrd. kroner

Andel BNP

Redusert offentlig sysselsetting

-0,4

-16,6

-2,2

Redusert produktinnsats og investeringer

-0,2

-10,2

-1,0

Samlet effekt av økt effektivisering

-0,6

-26,8

-3,2

Kilde: Finansdepartementet.

Boks 7.1 SINTEFs utredning av demografikostnader og endringer i helsetilstand

Bedre funksjonsevne blant eldre, mindre skrøpelighet og bedre kognitiv funksjon, betyr blant annet at eldre ofte kan bo hjemme lengre. Det kan redusere behovet for noen typer helse- og omsorgstjenester sammenliknet med en forutsetning om at behovet for tjenester er konstant for hvert årstrinn uavhengig av om levealderen øker. I et forskningsoppdrag for Finansdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har SINTEF utredet sammenhengen mellom utvikling i levealder, endringer i helsetilstand og behovet for helse- og omsorgstjenester. Analysene av sykehustjenester (ekskludert psykisk helsevern) dekker årene 2010–2019, mens analysene av omsorgstjenester dekker årene 2009–2017. Resultatene tyder særlig på et redusert bruk av langtidsplasser i institusjon for eldre over 70 år i perioden. Sykdomsforekomst henger tett sammen med behov for sykehustjenester, og utredningen viser at pasientratene blant de eldre aldersgruppene øker. Rapporten viser likevel at bruk av sykehustjenester per pasient har sunket mer for de eldre enn for gjennomsnittet blant de andre aldergruppene. Langtidsopphold i institusjon blant eldre faller betydelig. Det er heller ingen signifikant økning i bruken av helsetjenester i hjemmet. Det kan tale for at eldre har bedre funksjonsevne enn tidligere, og har gode forutsetninger for å leve gode og friske liv.

Boks 7.2 Budsjettering for bærekraftige statsfinanser

Bærekraften i statsfinansene forutsetter at prioriteringer gjøres åpent og reelt i statsbudsjettet, slik at det er tydelig hvilke forpliktelser og hvilken risiko staten påtar seg. Ordninger som bidrar til å omgå dette rammeverket, vil gjøre finanspolitikken mer sårbar og kan svekke statsbudsjettets funksjon som finanspolitisk styringsverktøy. Det gjelder blant annet ordninger som skyver utgifter til senere budsjettår eller budsjettering av ordinære utgifter som lånetransaksjoner i strid med etablerte prinsipper. Slike ordninger endrer ikke utgiftenes reelle karakter eller deres aktivitetsvirkning i økonomien.

Rammeverket for finanspolitikken trekker et klart skille mellom ordinære utgifter og lånetransaksjoner, ofte kalt utgifter «under streken». Ordinære utgifter på statsbudsjettet finansieres med skatteinntekter eller fondsmidler og slår ut i handlingsrommet i finanspolitikken, mens lånetransaksjoner er formuesomplasseringer og finansieres ved at staten tar opp lån. Se Prop. 1 S (2022–2023) for nærmere omtale av vilkårene for lånetransaksjoner.

Det kommer fra tid til annen forslag om at staten skal påta seg ansvar i form av egenkapital, lån, fond, hybridkapital eller statlige garantier mv., uten å belaste handlingsrommet i statsbudsjettet. Det kan bidra til at det bygges opp skjult finansiell risiko for staten, som vil kunne slå ut i betydelige utgifter eller tap. Det er viktig å skille subsidier fra lønnsomme investeringer. Å budsjettere risikofylt aktivitet uten avkastning som svarer til risikoen som en formuesomplassering, vil være en omgåelse av det finanspolitiske rammeverket og intensjonen bak handlingsregelen. Tiltak som ikke oppfyller kriteriene for å bevilges som lånetransaksjon, må bevilges som ordinær utgift eller unntaksvis med en andel som ordinær utgift. For statlige garantier må det gjøres vurderinger av forventet tap, med ordinær utgiftsbevilgning som svarer til det forventede tapet, på samme måte som for utlån. Riktig og konsistent praksis for budsjettering av lånetransaksjoner er viktig for å unngå omgåelser av handlingsregelen og for å ivareta statsbudsjettets funksjon som finanspolitisk styringsverktøy.

Statsbudsjettet skal gi et fullstendig bilde av statens utgifter og inntekter i et enkelt år. Finansieringsordninger der utbetalingene over statsbudsjettet ikke følger virkningen i økonomien, bryter med disse prinsippene, og vil svekke statsbudsjettet som prioriterings- og styringsmekanisme.

Børmer-utvalget (NOU 2015: 14) pekte på at ordninger der noen forslag ikke gjøres til gjenstand for helhetlig prioritering i budsjettet på linje med andre utgifter, kan føre til at mindre samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter gjennomføres på bekostning av bedre prosjekter. For å unngå dette bør utgiftene bevilges på statsbudsjettet i takt med aktiviteten i prosjektet. For samferdselsprosjekter med offentlig-privat samarbeid-modellen (OPS) er det gitt føringer for hvordan støtte til disse prosjektene skal budsjetteres for å hensynta virkningen på økonomien, jf. Meld. St. 25 (2014–2015) og Revidert nasjonalbudsjett 2015. Disse prinsippene for budsjettering er relevante også for differansekontrakter der staten i realiteten dekker en betydelig del av investeringskostnadene.

Et annet eksempel er rentekompensasjonsordninger. Dette er tilskuddsordninger hvor staten gjennom en tilsagnsfullmakt forplikter seg til å gi tilskudd til å dekke renteutgifter for investeringer i fremtidige år for en mottaker, som for eksempel kan være en kommune, uten at det er konkretisert hva dette vil utgjøre av bevilgninger. Dermed blir virkningen av investeringen i økonomien skilt fra bevilgningen over statsbudsjettet, og utgiften vil typisk binde opp handlingsrom på statsbudsjettet i mange år. I praksis er dette en måte å omgå å prioritere utgifter åpent i statsbudsjettet.

Det hender det fastsettes politiske mål som bygger på at utgifter på statsbudsjettet skal vokse i takt med en bestemt målestokk. Målet om at bevilgningene til internasjonal bistand skal utgjøre 1 pst. av bruttonasjonalinntekt er ett eksempel. Desto flere mål som settes om at bevilgningene til særlige formål skal vokse i takt med størrelsen på økonomien, desto mindre blir rommet for nye prioriteringer og behov på statsbudsjettet. Slike mål bør begrenses til de høyest prioriterte områdene. Politiske mål tar som hovedregel utgangspunkt i hva som skal oppnås i form av resultater for samfunnet, heller enn hvor store ressurser som skal brukes til et formål, både av hensyn til fleksibiliteten i budsjettene og av effektivitetshensyn.

Boks 7.3 Endringer i inndekningsbehovet siden Perspektivmeldingen 2021

Til Perspektivmeldingen 2021 ble inndekningsbehovet i referanseforløpet beregnet til 5,6 pst. i 2060, se figur 7.21. I denne meldingen anslås inndekningsbehovet noe høyere, tilsvarende 6,2 pst i 2060. Økningen må blant annet ses i sammenheng med at det er lagt til grunn en markert oppjustering av utgiftene til forsvaret i tråd med regjeringens forslag til ny langtidsplan.

Oppjusteringen av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten de nærmeste årene, se figur 7.18, bidrar til å trekke opp banen for forventet realavkastning av SPU sammenlignet med forrige perspektivmelding, se figur 7.19.

Også utenom forsvar er økningen i offentlige utgifter mer markert i fremskrivingene i denne meldingen sammenliknet med fremskrivingene til Perspektivmeldingen 2021, jf. figur 7.20. Veksten i uførepensjoner anslås å bli noe sterkere enn lagt til grunn i Perspektivmeldingen 2021. Det skyldes blant annet tidligere uførepensjonering de siste årene, som trekker opp antall uførepensjonister i forhold til befolkningen i yrkesaktiv alder fremover. Lavere produktivitetsvekst bidrar til å trekke opp utgiftene til offentlige kjøp av varer og tjenester fra private produsenter sammenlignet med BNP for Fastlands-Norge og skattegrunnlaget. Lavere produktivitetsvekst trekker samtidig isolert sett i retning av at overføringene fra SPU får økt betydning sammenlignet med skattegrunnlaget og offentlige utgifter.

I denne meldingen er det lagt til grunn at dagens skattesystem videreføres. Økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester vrir konsumet relativt sett bort fra momspliktig konsum. Dermed blir veksten i skatte- og avgiftsinntektene samlet sett noe lavere enn veksten i fastlandsøkonomien. Det bidrar isolert sett til å øke inndekningsbehovet i 2060 med 1,0 pst av fastlands-BNP. I Perspektivmeldingen 2021 ble inndekningsbehovet anslått med utgangspunkt i hvordan økte utgifter ga et behov for å øke skatter og avgifter som andel av Fastlands-BNP, mens reduserte skatte- og avgiftsinntekter ved videreføring av skattesystemet ikke ble regnet med.

Forventede ekstraordinære utgifter i forbindelse med kriser og fall i fondsverdien er hensyntatt eksplisitt i denne meldingen. I forrige melding var fondsverdien beregningsteknisk nedjustert med i overkant av 5 prosent, sammenlignet med en fremskriving basert på siste historiske observasjon.

Last ned CSVFigur 7.18 Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Bokført. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.18 Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Bokført. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.19 Strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.19 Strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.20 Endringer i offentlige utgifter frem mot 2060 i referanseforløpet. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.20 Endringer i offentlige utgifter frem mot 2060 i referanseforløpet. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.21 Inndekningsbehovet i referanseforløpet. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.21 Inndekningsbehovet i referanseforløpet. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilde: Finansdepartementet.

Boks 7.4 Høyere vekst i standarden på offentlige tjenester vil øke inndekningsbehovet

Historisk har ressursbruken i offentlig tjenesteyting økt mer enn befolkningens størrelse og sammensetning skulle tilsi. Det omtales her som standardvekst i offentlig tjenesteyting. Figur 7.22 viser gjennomsnittlig årlig standardvekst over en tiårsperiode, målt ved bruken av arbeidskraft i offentlig tjenesteyting, for årene 1980 til 2020. Veksten var særlig høy i starten av perioden, men avtok gjennom 1980 og 90-tallet og inn i starten av 2000-tallet, før den igjen økte noe. I perioden 2010 til 2020 var gjennomsnittlig årlig vekst 0,6 pst.

Referanseforløpet i denne meldingen bygger på en antakelse om en moderat vekst i standarden i offentlig tjenesteyting, sammenlignet med den historiske utviklingen. I fremskrivingene er det lagt til grunn en årlig vekst i bruken av arbeidskraft i offentlig tjenesteyting, utover det de demografiske endringene tilsier, på 0,1 pst.

Dersom det i beregningen i stedet legges til grunn en standardvekst, målt ved arbeidsinnsats, som er på linje med gjennomsnittet for perioden 2010–2020, vil utgiftene som andel av fastlands-BNP øke med 8,1 prosentenheter frem mot 2060. Inndekningsbehovet vil samtidig øke til 13,8 pst. av fastlands-BNP, se figur 7.23.

Last ned CSVFigur 7.22 Gjennomsnittlig årlig standardvekst i offentlig tjenesteyting siste 10 år, målt ved arbeidskraftinnsats.1 Prosent

Figur 7.22 Gjennomsnittlig årlig standardvekst i offentlig tjenesteyting siste 10 år, målt ved arbeidskraftinnsats.1 Prosent

1 Omfatter kun sivil tjenesteyting. Standardveksten er beregnet basert antall timeverk i offentlig forvaltning relativt til befolkningsstørrelse, justert for demografiske endringer basert på aldersprofiler for ressursbruk i ulike delene av tjenesteytingen slik de så ut 2017.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Last ned CSVFigur 7.23 Inndekningsbehovet. Referanseforløp (heltrukne linjer) og forløp med høyere standardvekst1 (stiplede linjer). Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.23 Inndekningsbehovet. Referanseforløp (heltrukne linjer) og forløp med høyere standardvekst1 (stiplede linjer). Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

1 Gjennomsnittlig vekst 2010–2020.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

I fremskrivingene er bruken av innsatsvarer og -tjenester (produktinnsats) og investeringer i offentlig sektor knyttet til utviklingen i offentlig sysselsetting.

På samme måte som i Perspektivmeldingen 2021 er det lagt til grunn at produktinnsatsen årlig vokser med 0,6 prosentenheter mer enn veksten i bruk av arbeidskraft, se blå linje i figur 7.24. I figuren er det også illustrert et forløp der produktinnsatsen vokser i takt med bruken av arbeidskraft.

For offentlige investeringer er det lagt til grunn at veksten er 0,3 prosentenheter høyere enn veksten i bruk av arbeidskraft i offentlig sektor. Offentlige investeringer har svingt en del over tid, se figur 7.25. I perioden 2000–2019 utgjorde netto realinvesteringer i offentlig sivil tjenesteyting i gjennomsnitt 1,7 pst. av fastlands-BNP. Til tross for merveksten antas offentlige, sivile investeringer å falle som andel av verdiskapingen fremover.

Samlet sett bidrar merveksten i produktinnsats og investeringer til å øke utgiftene frem mot 2060 med 2,2 prosentenheter målt som andel av fastlands-BNP.

Last ned CSVFigur 7.24 Bruken av innsatsvarer- og tjenester i offentlig tjenesteyting. Andel av offentlig konsum. Prosent

Figur 7.24 Bruken av innsatsvarer- og tjenester i offentlig tjenesteyting. Andel av offentlig konsum. Prosent

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Last ned CSVFigur 7.25 Netto realinvesteringer i offentlig sivil tjenesteyting. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.25 Netto realinvesteringer i offentlig sivil tjenesteyting. Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Boks 7.5 Konsekvenser for inndekningsbehovet av høyere innvandring

I referanseforløpet anslås det svært lav vekst i sysselsettingen frem mot 2060. Forutsetningene bak fremskrivingene er usikre, og forutsetningen om innvandring er særlig usikker. Netto innvandringen fremover anslås betydelig lavere enn de siste tiårene. Sysselsettingseffekten av høyere innvandring er beskrevet i boks 3.2, mens effekten på inndekningsbehovet beskrives i her.

Økt innvandring endrer den demografiske sammensetningen, og påvirker skattegrunnlaget og offentlige utgifter ulikt.

Dersom man fra 2025 legger til grunn årlig netto innvandring i tråd med alternativet med høy innvandring i Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivinger fra 2022, tilsier det at gjennomsnittlig årlig sysselsettingsvekst i perioden 2025 til 2060 kan øke til 10 000 personer, opp fra vel 2 000 i referanseforløpet. Den antatte demografiske sammensetningen tilsier økt økonomisk vekst og større skattegrunnlag. Samtidig medfører større befolkning økt behov for offentlige tjenester, og økte offentlige utgifter, men denne effekten er mindre. Endringer i alderssammensetningen av befolkningen bidrar til at skattegrunnlaget øker mer markert enn offentlige utgifter. Høyere innvandring innebærer samtidig at avkastningen fra SPU må fordeles på en større befolkning og vil dermed dekke en mindre andel av samlede offentlige utgifter.

Samlet bidrar en vedvarende høyere innvandring og den tilhørende sysselsettingseffekten til et noe lavere inndekningsbehov i 2060 enn i referanseforløpet, se figur 7.26. Reduksjonen tilsvarer 0,6 prosentenheter av BNP for Fastlands-Norge. I tillegg vil også inndekningsbehovet etter 2060 påvirkes. Økt innvandring de nærmeste tiårene vil føre til en merkbar økning i antall personer over 70 år etter 2060. Det vil alt annet likt øke inndekningsbehovet i perioden etter 2060.

Last ned CSVFigur 7.26 Inndekningsbehovet. Referanseforløp (heltrukne linjer) og forløp med høyere innvandring (stiplede linjer). Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Figur 7.26 Inndekningsbehovet. Referanseforløp (heltrukne linjer) og forløp med høyere innvandring (stiplede linjer). Andel av BNP for Fastlands-Norge. Prosent

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Boks 7.6 Virkemidler og forutsetninger for mer effektiv ressursbruk

Offentlig sektor kjennetegnes blant annet av sammensatte oppgaver og ulike målsettinger. Effektivitet, både i valg av tiltak og virkemidler og i gjennomføring, er viktig for å få mest mulig velferd for ressursene vi har til rådighet. Virksomhetsledere og styrende departement har ansvar for effektiv ressursbruk innenfor eget ansvarsområde, herunder ansvar for å utrede om ressursene i egen virksomhet eller egen sektor brukes effektivt. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) skal bidra til effektiv ressursbruk i staten gjennom felles lønns- og regnskapstjenester, kompetansetiltak og veiledning til statlige virksomheter.

Utredningsinstruksen stiller krav til god utredning av alle statlige tiltak, og kravene skjerpes med viktigheten av beslutningen som skal tas. Det bør være tydelig hvilket grunnleggende samfunnsproblem offentlige tiltak er ment å løse. Tidlig i planleggingen bør man gå bredt ut for å se overordnet på hvilke forskjellige måter samfunnsproblemet kan løses, og ikke begrense seg til én spesifikk løsning. Da er det større mulighet for å finne de beste løsningene.

De største statlige investeringene skal gjennomføres innenfor statens prosjektmodell. Den stiller klare krav til hvordan prosjektene utredes og planlegges. Historisk har store prosjekter vokst for mye i både kostnad og omfang gjennom planleggingen. Det er gjennomført endringer i regelverket for bedre styring av kostnad og nytte gjennom hele prosjektløpet. I Revidert nasjonalbudsjett 2017 ble det innført krav om fastsetting av styringsmål og føring av endringslogg for denne fasen. Endringene ble i 2019 formalisert i Finansdepartementets rundskriv for statens prosjektmodell (R-108). For byggeprosjekter i statlig sivil sektor ble det i 2016 besluttet å innføre en ny modell, som bl.a. skal gi et bedre uttrykk for prosjektkostnaden på et tidlig stadium. Statens prosjektmodell bidrar til at beslutningstakere får tilstrekkelig grunnlag for å vurdere ulike prosjekter opp mot hverandre og har vært effektivt for å ivareta kostnadskontroll og god styring av prosjektgjennomføringen.

Finansdepartementet har siden 2016 gjennomført en rekke områdegjennomganger.1 Områdegjennomganger er dypere analyser av utvalgte områder for å komme opp med forslag til effektivisering og bedre målretting av ressursbruken over statsbudsjettet. Målet er å identifisere og legge til rette for budsjettinnsparinger, mulighet for bedre måloppnåelse med uendret ressursbruk eller å finne nye måter å løse oppgaver på som kan gi redusert kostnadsvekst på sikt. De fleste områdegjennomganger offentliggjøres på regjeringen.no og bidrar til å rette oppmerksomheten mot hvordan offentlige ressurser benyttes, og hvordan dette kan gjøres mer effektivt.

Riktig ansvarsplassering er et sentralt mål for styring av offentlig forvaltning. Offentlige ressurser utnyttes mest effektivt når forvaltningsnivået som er ansvarlig for å løse og finansiere en oppgave, selv kan vurdere hvordan oppgaven bør løses for å imøtekomme brukernes og samfunnets behov.

Hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren er rammefinansiering. Rammefinansiering støtter opp om lokalt selvstyre og gir kommuner og fylkeskommuner handlingsrom til å prioritere i tråd med egne vurderinger og innbyggernes behov. Dette bidrar til effektiv ressursbruk tilpasset lokale forhold og stimulerer til innovasjon og effektivisering, ettersom frigjorte midler tilfaller den enkelte kommune. Nærhet til dem som trenger tjenestene, bidrar til bedre tjenester og kan gi mer kostnadseffektivitet ved at tjenestene tilpasses lokale forhold. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU)2 skriver at «Effektivisering og innovasjon i kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon vil kunne motvirke det økte presset mot offentlige finanser. Staten bør på sin side styrke den lokale handlefriheten ved å fjerne uhensiktsmessige reguleringer av ressursbruken i kommuner og fylkeskommuner og unngå å innføre nye.» Eksempler på regulering av ressursbruken er bemanningsnormer, kompetansekrav, krav om særskilt organisering og saksbehandlingsregler, samt bruk av øremerkede tilskudd til utvalgte formål.

1 Finansdepartementet (2024), Områdegjennomganger.

2 Kommunal- og distriktsdepartementet (2023), Rapport fra det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi, juni 2023

Boks 7.7 Kostnadseffektiv klimapolitikk

En kostnadseffektiv klimapolitikk innebærer å oppnå en bestemt utslippsreduksjon til lavest mulig samlet kostnad for samfunnet. De viktigste virkemidlene i klimapolitikken i Norge er sektorovergripende virkemidler som klimaavgifter og omsettbare kvoter, se også kapittel 4. Prising av utslipp gir markedsaktørene insentiver til å redusere utslippene så lenge rensekostnadene er lavere enn avgiften, men lar aktørene selv finne de løsningene som egner seg best. Om alle aktører står overfor samme pris, vil tilpasningen, under gitte forutsetninger, være kostnadseffektiv.

Klimaavgifter eller auksjoner av utslippsrettigheter (kvoter) vil gi staten inntekter som kan brukes på politiske prioriteringer, samtidig som utslippskutt oppnås på en kostnadseffektiv måte, og innsatsfaktorer flyter dit de kaster mest av seg. I tillegg til prising brukes en rekke andre virkemidler for å bidra til reduksjon av utslipp. Det kan være direkte regulering, standarder, avtaler, subsidier til utslippsreduserende tiltak og støtte til forskning og teknologiutvikling.

Subsidier er mindre treffsikre enn prising. For eksempel vil subsidier til elbiler ikke bare gjøre fossilbiler relativt sett dyrere, men også kollektivtransport og sykling. Subsidiering av ett miljøvennlig gode kan dermed vri ressurser bort fra andre miljøvennlige aktiviteter. For å unngå slike vridninger må i så fall all miljøvennlig aktivitet subsidieres like mye. En avgift på utslipp vil være en mye enklere måte å oppnå tilsvarende relative prisforhold. Subsidier som bidrar til å redusere utslipp i kvotepliktig virksomhet, som blant annet gjelder mesteparten av industrien, vil frigi kvoter til bruk i andre deler av kvotesystemet og derfor i prinsippet føre til en tilsvarende utslippsøkning der. Subsidier til enkeltnæringer kan også binde opp ressurser og motvirke omstilling.

Subsidier til næringer som krever store mengder elektrisk kraft, bidrar til å øke kraftetterspørselen. Som omtalt i kapittel 3 og 5 ventes forbruket av kraft å øke, samtidig som produksjonen i Norge ikke ventes å vokse like raskt det nærmeste tiåret. Å stimulere etterspørselen vil dermed øke prisene på elektrisitet for øvrige næringer og husholdninger, og gjøre elektrifisering mindre lønnsomt. Da vil CO2-avgiften, alt annet likt, utløse færre utslippsreduksjoner og kostnadseffektiviteten i klimapolitikken reduseres.

Parisavtalen åpner for at land kan samarbeide om utslippsreduksjoner siden dette gjør det mulig for land å ta på seg høyere forpliktelser. Stor grad av fleksibilitet i gjennomføringen av klimamål kan øke kostnadseffektiviteten i måloppnåelse. Norges klimaavtale med EU, se boks 4.4, legger til rette for samarbeid om utslippsreduksjoner i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor og innenfor skog og arealbrukssektoren. Parisavtalen pålegger også partene å bidra med finansiering og teknologioverføring til utviklingsland.

Boks 7.8 Staten går hvert år glipp av betydelige skatteinntekter

Staten går årlig glipp av skatteinntekter som følge av skatteunndragelser. Det fører til økte skatter for alle andre eller færre velferdstjenester. Skatteunndragelser gir dessuten konkurransevridninger. Virksomheter som ikke betaler skatter og avgifter, får lavere kostnader og kan tilby lavere priser på varer og tjenester. Den generelle skattemoralen i samfunnet, og tillitten til skattesystemet, kan også svekkes dersom innbyggere og næringsliv oppfatter skatteunndragelser som vanlig.

«Skattegap» er en betegnelse som benyttes for å beskrive differansen mellom den skatten som skulle vært innbetalt dersom alle oppfylte sine skatte- og avgiftsforpliktelser og den skatten som faktisk blir innbetalt. Analyser av skattegap innebærer å måle ukjente størrelser, og anslagene blir derfor usikre.

I flere land blir det gjennomført analyser av skattegap for ulike skatte- og avgiftstyper, ulike grupper av skattepliktige og/eller helhetlige skattegapsanalyser. Storbritannia har det mest omfattende skattegapsprogrammet og gikk, ifølge skatteadministrasjonen, glipp av skatteinntekter tilsvarende 4,8 pst. av landets samlede skatte- og avgiftsproveny i 2021/2022. Skatteverket i Sverige beregner også skattegap for ulike skatter og avgifter. Tallene fra deres siste skattegapsrapport, Skattefelsrapport 20221, viser et skattegap for virksomheter (unntatt finansielle og statlige foretak) på 3,6 pst. av det gjennomsnittlige årlige provenyet i perioden 2014–2018. Rapporten viser også til et anslått merverdiavgiftsgap på 1,6 pst. av samlet fastsatt merverdiavgiftsproveny. Skattestyrelsen i Danmark har gjennomført analyser som beregnet et skattegap for små og mellomstore virksomheter på 13,7 pst. av samlet skatteproveny i 2014. Videre ble det anslått et merverdiavgiftsgap på 3,8 pst. av det samlede mva-provenyet2 for samme gruppe virksomheter.

Det gjennomføres ikke systematiske og helhetlige analyser av skattegap i Norge, men Skatteetaten, SSB og ulike forskningsmiljøer har gjennomført analyser for å estimere potensielt tapt skatteproveny på ulike områder. Blant områdene som er analysert er merverdiavgift, fradrag, eiendomsskatt, kryptovaluta, finans, skjult inntekt og formue i utlandet og arbeidslivskriminalitet. Sistnevnte område blir nærmere omtalt under.

Omfanget av arbeidslivskriminalitet:

Arbeidslivskriminalitet (a-krim) innebærer handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.3 Skatteetaten, Arbeidstilsynet, Nav og politiet jobber sammen for å forebygge og bekjempe a-krim.

Skatteetaten undersøker årlig næringslivets holdninger til etterlevelse, og oppfatning av og tillit til skattemyndighetene gjennom den såkalte Sero-undersøkelsen. Resultatene fra 20214 viser at 31 pst. av virksomhetene opplever at de ofte må konkurrere mot bedrifter som unndrar skatter og avgifter. Resultatene viser at omfanget er størst innen bransjene bygg og anlegg, etterfulgt av transport og bilreparasjon, og rengjøring, servering og frisering. Resultatene viser også at 17 pst. av respondentene opplever svart arbeid som «ganske vanlig» eller «svært vanlig».

I tillegg gjennomfører Skatteetaten en årlig spørreundersøkelse rettet mot den delen av bygg- og anleggsbransjen der tjenestetilbudet i hovedsak retter seg mot proffmarkedet. I undersøkelsen stilles det spørsmål om bransjens oppfatning av arbeidslivskriminalitet (BA-proff-undersøkelsen). Resultatene fra 2023 viste at 21 pst. av respondentene mente at arbeidslivskriminalitet er vanlig i deres bransje.

Samfunnsøkonomisk Analyse AS har gjennomført en analyse av omfanget av skjult verdiskaping, skatteunndragelser og trygdesvindel knyttet til arbeidslivskriminalitet5 på vegne av Skatteetaten i 2017. Ifølge analysen utgjorde skjult verdiskapning knyttet til arbeidslivskriminalitet 28 mrd. kroner i 2015, mens skatte- og avgiftsunndragelsene var estimert til om lag 12 mrd. kroner. Skatte- og avgiftsunndragelsene tilsvarte rundt 0,5 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Samme andel i 2024 vil tilsvare nesten 20 mrd. kroner.

En reduksjon i skatteunndragelser vil gi økte inntekter fremover, og bidra til å redusere innstrammingsbehovet for offentlige finanser. Det er imidlertid krevende å redusere skattegapet, og det krever økt ressurs- og virkemiddelbruk som må prioriteres opp mot andre formål.

1 Skatteverket, Skattefelsrapport 2022.

2 Skat, Indsats (2017), Virksomhedernes efterlevelse af skattereglerne, indkomståret 2014.

3 Arbeids- og inkluderingsdepartementet m.fl. (2022, 10. oktober), Handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

4 SERO 2021, Skatteetatens undersøkelse om Etterlevelse, Rapportering og Oppdagelsesrisiko.

5 Samfunnsøkonomisk analyse Rapport 69-2017, Analyse av former, omfang og utvikling av arbeidslivskriminalitet.

Fotnoter

1.

Fondsverdien ved inngangen til 2025 følger av en beregningsteknisk fremskriving av gjennomsnittlig fondsverdi i første halvdel av mars 2024.

2.

Asymmetriske trekk ved både økonomien og finanspolitikken bidrar til at det over til blir et merforbruk av fondsmidler, som må dekkes inn ved å ligge under 3 pst. også i normale tider. Bakgrunnen for beregningen er beskrevet i boks 3.4 i Nasjonalbudsjettet 2024 og vil bli nærmere forklart i et kommende arbeidsnotat fra Finansdepartementet.

3.

Utenom utgifter til petroleumsvirksomhet.

4.

Målt i faste 2024-priser er veksten i offentlige utgifter relativt moderat sammenliknet med volumveksten i BNP for Fastlands-Norge. Målt i løpende priser øker likevel offentlige utgifter som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Det skyldes at produktivitetsveksten i privat sektor, som gir rom for økte lønninger i privat sektor, i liten grad bidrar til å dempe veksten i den delen av offentlige utgifter som er knyttet til lønnsutviklingen.

5.

Arbeids- og velferdsdirektoratet (2023), Utviklingstrekk i folketrygden 2012–2032, oppdatert iht. Meld. St. 6 (2023–2024).

6.

I fremskrivingene er dette innarbeidet ved å legge til grunn at ressursinnsatsen for en 80-åring i 2060 tilsvarer ressursinnsatsen overfor en 77-åring i dag.

7.

Se European Commission (2024), ‘2024 Ageing Report – Economic & budgetary projections for the EU Member States (2022–2070)’, European Economy — Institutional Paper 279. April 2024.

8.

Utgifter til høyere utdanning er ikke inkludert.

9.

I perioden 2020–2023 førte koronapandemien og høye priser på energi til store endringer i statens inntekter og utgifter. Niårsperioden før koronapandemien benyttes derfor som sammenligningsgrunnlag bakover i tid. Det er samme historiske sammenligningsperiode som i Perspektivmeldingen 2021.

10.

Modellsystemet DEMEC benyttes for makroøkonomiske fremskrivinger av skattegrunnlaget og ressursbehovet i offentlig tjenesteyting. For utviklingen i utgifter til alders- og uførepensjoner benyttes anslag fra NAV og MOSART-fremskrivinger basert på referanseforløpets forutsetninger om den økonomiske utviklingen.

11.

Økt bruk av arbeidskraft bidrar til å øke utgiftene som andel av fastlandsøkonomien med 1,2 prosentenheter, mens økt bruk av produktinnsats og investeringer bidrar til å øke utgiftene med 2,2 prosentenheter.

12.

Landgruppe 3 inkluderer Afrika, Asia, Sør-Amerika, Oseania (utenom Australia og New Zealand) samt en del land i Øst-Europa.

13.

Økningen i sysselsettingen målt i timer anslås til å bli i samme størrelsesorden.

14.

Økningen i sysselsettingen målt i timer anslås til 3,5 pst. som følge av sammensetningseffekter på gjennomsnittlig arbeidstid.

15.

Samlet virkning av alle retningsvalgene blir noe lavere enn dette. Siden retningsvalgene til dels har overlappende målgrupper, vil samlet virkning av at alle retningsvalgene gjennomføres samtidig bli noe lavere enn summen av virkningen av hvert retningsvalg.

Til forsiden