4 Tilgang til areal for etablering av ladeinfrastruktur
Foto: Samferdselsdepartementet
Etablering av ladeinfrastruktur forutsetter tilgang til tilstrekkelig store og egnede arealer på steder som er tilgjengelig for brukerne. Det er også viktig at ladestasjonene blir plassert der behovet er størst og hvor etableringen ikke kommer i strid med andre viktige behov eller samfunnsinteresser. Slike hensyn må også tillegges vekt ved tilrettelegging for infrastrukturen for andre typer nullutslippskjøretøy.
4.1 Arealdisponering i planer etter plan- og bygningsloven
Arealer til ladeinfrastruktur er omfattet av plan- og bygningsloven, som gir hjemmel til å innskrenke rådigheten over areal både på offentlig og privat grunn. Alt areal i Norge er i praksis omfattet av arealdelen i kommuneplanene. En del areal er i tillegg regulert, enten i områderegulering eller detaljreguleringer. I den grad arealene i arealdelen av kommuneplanen er lagt ut til «Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift» (LNFR) eller «Bruk og vern av sjø og vassdrag», vil etablering av ladestasjoner være i strid med planen. I Norge utgjør LNFR-områder 87 prosent av planområdene, mens areal avsatt til bebyggelse og anlegg bare utgjør 2 prosent av arealet. Mindre enn 0,2 prosent er planlagt brukt til samferdselsformål. Om lag 10 prosent av arealet går inn under kategorien «Bruk og vern av sjø og vassdrag»10.
Kommunal- og distriktsdepartementet har utgitt rundskriv H-4/21 som redegjør for reglene som gjelder etter plan- og bygningsloven for etablering av ladestasjoner for elektrisk drevne kjøretøy (elbiler) og fartøy med batterielektrisk framdrift.
Etablering av ladestasjoner for kjøretøy og fartøy må vurderes i forhold til arealformål og generelle bestemmelser i arealplan, samt bestemmelser knyttet til arealformål og hensynssoner, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) § 1-6 andre ledd, og §§ 11-6 andre ledd og 12-4 andre ledd. Kommunal- og distriktsdepartementet har i rundskriv H-4/21 Etablering av ladepunkter og ladestasjoner for elektrisk drevne kjøretøy (elbiler) og fartøy med batterielektrisk fremdrift – forholdet til plan- og bygningsloven mv., gitt retningslinjer om at med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i arealplan, kan ladeinfrastruktur lovlig etableres på areal avsatt til parkeringsplasser, havner, kaianlegg og brygger. Det er etter hvert blitt mange offentlige og private parkeringsplasser som kan tilby lademuligheter til allmennheten. Selv om det ikke uttrykkelig er satt av areal til parkering i en plan, vil formålet med planen likevel kunne tilsi at det er adgang til å etablere parkeringsplasser og dermed også adgang til å etablere ladeinfrastruktur. Det gjelder f.eks. der det er regulert til byggeformål uten at det er fastsatt en nærmere spesifisering av arealdisponeringen. Kommunen kan imidlertid sette av areal til ladeinfrastruktur og dermed reservere areal for dette formålet. I Norge er det over flere år kommet mange slike stasjoner, og noen av dem kan betjene flere titalls kjøretøy samtidig. Disse finnes for en stor del langs eksisterende riksvegnett.
Manglende areal, lang saksbehandlingstid og manglende samordning mellom aktører er – ifølge Kunnskapsgrunnlaget – noen av de viktigste barrierene for utbyggingen av hurtiglading. Hurtigladestasjoner for tunge kjøretøy krever større områder og må utformes på andre måter enn hurtigladestasjoner for lette kjøretøy for å gi plass til sikker manøvrering. Det er derfor viktig at kommunene også prioriterer å sette av tilstrekkelig store arealer til ladeinfrastruktur. Mange kommuner har lagt planer for etablering av ladeinfrastruktur innenfor sine grenser. Selv om kommunen setter av areal, er det ikke gitt at etableringene kommer med en gang. En del kommuner tilbyr ladeinfrastruktur på kommunale parkeringsplasser som de selv tar ansvar for å etablere og drifte. Dette er imidlertid gjerne mindre anlegg med begrenset kapasitet for hurtiglading. Det er derfor helt nødvendig at det er kommersielle aktører som investerer i slike ladestasjoner. Det er følgelig behov for tilgang på areal, både på offentlig og privat grunn. Arealer i sentrale byområder er ettertraktede, og bruken kan være preget av kryssende interesser. I Oslo anses knapphet på areal som den største utfordringen for å etablere hurtiglading. I en rapport fra Hafslund rådgivning på oppdrag fra Klimaetaten i Oslo11 antas gjennomsnittsarealet til en hurtigladestasjon for personbiler i Oslo å være 179 m2. I tillegg har stasjonene gjennomsnittlig tilførselsareal på 435 m2.
Det er et betydelig areal som må settes av til hurtigladeutbygging i årene framover. Kommunal- og distriktsdepartementet ser derfor behov for å styrke veiledningen og styringssignalene overfor kommunene når det gjelder å sette av tilstrekkelig med areal til ladeinfrastruktur i kommunale arealplaner. Etablering av infrastruktur bør dessuten skje på en koordinert måte slik at det blir god sammenheng i ladeinfrastrukturen særlig på regionalt nivå. Det er imidlertid også behov for sikre at det blir satt av tilstrekkelig areal særlig i de større bykommunene, spesielt til lading av større kjøretøy.
Kommunene kan selv bruke plan- og bygningsloven aktivt for å legge til rette for etablering av nødvendig infrastruktur for lading av elkjøretøy ved å sette av tilstrekkelig areal for slik infrastruktur i de kommunale arealplanene. Kommunen kan også motta private forslag til detaljplaner hvor en utbygger foreslår å sette av areal for slik infrastruktur. Dersom kommunen mottar et privat planforslag uten at det er avsatt areal for infrastruktur, kan den selv avsette tilstrekkelig areal i forbindelse med sluttbehandlingen av planen. Det bør imidlertid gjøres i dialog med utbygger, slik at krav om ladestasjon ikke vanskeliggjør gjennomføringen av planen. Loven har dessuten gode mekanismer for samordning mellom nasjonale, regionale og kommunale interesser gjennom planprosessene. Det ligger derfor godt til rette for effektiv og koordinert samarbeid mellom relevante offentlige aktører, som f.eks. Statens Vegvesen, kommuner, NVE og Enova. Statens samlede planpolitiske føringer er et viktig grunnlag for en koordinert regional og lokal planlegging. For å sikre en effektiv og godt samordnet planlegging av ladeinfrastruktur er særlig to hjelpemidler aktuelle, og det er å gi statlige styringssignaler i form av Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging etter pbl. § 6-1 og statlige planretningslinjer etter pbl. § 6-2.
De nasjonale forventningene skal følges opp i fylkeskommunenes og kommunenes arbeid med planstrategier og planer, og legges til grunn for statlige myndigheters medvirkning i planleggingen. Kommunal- og distriktsdepartementet arbeider med sikte på at Regjeringen skal vedta Nasjonale forventninger våren 2023 for perioden 2023–2027. Gjeldende Nasjonale forventinger ble vedtatt ved kongelig resolusjon 14. mai 2019.
Statlige planretningslinjer er bl.a. tenkt brukt for å konkretisere de nasjonale forventningene til planleggingen. Planretningslinjer kan gjelde landet som helhet eller et geografisk avgrenset område. Formålet med retningslinjene er at kommunene, fylkeskommunene og staten gjennom sin planlegging skal bidra til at det settes av tilstrekkelig areal til flere ladestasjoner der det er behov for dette. Statlige planretningslinjer skal også legges til grunn ved enkeltvedtak der det det er rom for skjønn ved avgjørelsen. Statlige planretningslinjer kan gis en bindende karakter eller framstå mer som veilederne for skjønnsutøvelsen. I dag gjelder fem statlige planretningsliner, for henholdsvis
- Differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen,
- Barn og planlegging, og vernede vassdrag (begge disse er gitt etter tidligere plan- og bygningslov)
- Klima- og energiplanlegging og klimatilpasning,
- Samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging
En ny retningslinje om å sette av tilstrekkelig med areal til etablering av ladestasjoner vil eventuelt bli innarbeidet i en av de to sistnevnte eksisterende retningslinjene.
Det anses ikke å være nødvendig med endringer i lovgivningen knyttet til arealplanlegging for å ivareta behovet for ladeinfrastruktur. Regjeringen mener det vil være riktig å påvirke relevante offentlige aktører til å arbeide for å øke utbredelsen av ladestasjoner ved å gi styringssignaler både i Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging og statlige planretningslinjer.
4.2 Byggesaksbehandling av ladeinfrastruktur og tekniske krav
Etablering av en ladestasjon kan falle inn under saksbehandlingsreglene for byggesaksbehandling. En ladestasjon kan i en del tilfeller bli ansett å være såpass beskjeden at den ikke betraktes som tiltak etter byggesaksdelen av plan- og bygningsloven. Mindre elektriske innretninger, som frittstående fordelerskap, har tradisjonelt ikke vært sett på som tiltak etter byggesaksdelen. Det samme gjelder for ladebokser eller veggladere til lading av elkjøretøy på egen eiendom. Dette innebærer at et frittstående ladepunkt for elkjøretøy ikke anses som et tiltak etter byggesaksdelen av loven. Plasseringen må imidlertid være i samsvar med arealplan. Større ladestasjoner vil imidlertid bli ansett å være et tiltak etter byggesakdelen av plan- og bygningsloven. Selv om ladestasjonen er et tiltak etter byggesaksdelen, må kommunen ta stilling til om det trengs søknad og tillatelse, eller om tiltaket kan sies å være unntatt søknadsplikt. Dette skyldes at kommunen har anledning til å unnta ladestasjoner etter plan- og bygningsloven § 20-5 bokstav g, dersom tiltaket etter en konkret vurdering ikke er mer omfattende enn de tiltakene som eksplisitt er unntatt etter byggesaksforskriften § 4-1. Det er likevel viktig å være klar over at mange mindre tiltak, som til sammen utgjør en større helhet, kan være søknadspliktige. For søknadsbehandlingen gjelder lovfastsatte saksbehandlingsfrister på 3 uker og 12 uker, avhengig av tiltakets art. Det gjelder også en saksbehandlingstid på 12 uker for søknad om dispensasjon. Kommunene har et klart behov for å kunne styre etableringen av større ladestasjoner, både av hensyn til naboer, men også omgivelsene ellers, og det anses derfor ikke tilrådelig å gjøre ytterligere forenklinger.
Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har ansvar for tekniske krav til byggverk. Det er utarbeidet krav i byggteknisk forskrift (TEK17) til «ladeklare bygg» som trådte i kraft 1. juli 2021. Reglene er gitt i TEK17 § 8-8 fjerde og femte ledd. Det er ikke krav til installering av selve ladeanlegget, men til å klargjøre føringsveier og plass for elektrisk infrastruktur for ladeanlegg til elbil. Dersom føringsveiene går fra parkeringsplassen og i, eller gjennom, et byggverk, så må føringsveiene også klargjøres i byggverket.
Eierseksjonsloven og borettslagslova
I lov om eierseksjoner (eierseksjonsloven) ble § 25 Rett til å sette opp ladepunkt for elbil og ladbar hybridbil, lagt til i 2020. En tilsvarende rett ble samtidig lagt til i lov om burettslag (burettslagslova) § 5-11 a.
Regjeringen vil
- styrke veiledningen overfor kommunene i bruken av plan- og bygningsloven for å sette av tilstrekkelig areal til etablering av ladeinfrastruktur
- omtale behovet for etablering av ladeinfrastruktur i Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027
- vurdere å fastsette statlig planretningslinje for å bidra til at kommunene setter av areal til etablering av ladeinfrastruktur