1 Lønnsutvikling m v for politiet og lensmannsetaten – organisasjonenes syn

Lensmannsetatens Landslag, Politiembetsmennenes Landsforening, Norges Lensmannslag, Norsk Politiforbund

Tom Solberg

De fire ovenstående organisasjoner i politi- og lensmannsetaten (heretter kalt organisasjonene) har ved en rekke anledninger gitt uttrykk for at lønnsutviklingen for de tilsatte i politi- og lensmannsetaten har vært dårlig, og dårligere enn for statsansatte forøvrig.

Organisasjonene er imidlertid de første til å erkjenne at å fastsette en inntektsutvikling for en yrkesgruppe over tid, relatert til en rekke andre yrkesgrupper, ikke er uproblematisk. Dette har i første rekke sammenheng med at det er vanskelig å finne de riktige parametere for måling, samtidig som det er en rekke variabler som har stor betydning for lønnsberegningen, som ikke kommer til uttrykk i de tall som blir presentert.

Organisasjonene finner derfor grunn til å minne om at de nedenstående tabeller bl.a. ikke tar opp i seg spørsmål som manglende avansementsmuligheter, mangel på alternative karrieremuligheter, lav andel normerte stillinger, forholdet mellom begynnerlønn og sluttlønn m.v. i forhold til de andre yrkesgruppene i staten. Dette er alle omstendigheter som har stor betydning for den enkeltes lønns- og arbeidsvilkår.

Organisasjonene har likevel valgt å ta utgangspunkt i den lønnsstatistikk som produseres av staten ved Administrasjonsdepartementet/Statens Sentrale Tjenestemannsregister (SST), i mangel av bedre og mer detaljerte opplysninger. Selv på dette grunnlag hevder imidlertid organisasjonene å kunne dokumentere med all ønskelig tydelighet at de tilsatte i politi- og lensmannsetaten har sakket betydelig etter inntektsmessig siden streikeretten ble tatt fra politiet i 1959.

Organisasjonene legger til grunn at Stortinget under behandlingen av streikerettsspørsmålet i 1959 la til grunn at politiet ikke skulle ha dårligere lønnsutvikling enn andre statsansatte. Staten som arbeidsgiver har imidlertid ikke evnet å følge opp denne forutsetningen. Organisasjonene viser til nedenstående tabeller, som viser lønnsutviklingen for gruppene politibetjent, lensmannsbetjent og gjennomsnittet for alle kvinner og menn i staten i kroner og prosent av gjennomsnitt. I tabellen er gjennomsnittet for alle satt til 100%, og lønnen for lensmannsbetjent og politibetjent satt til den relative prosent-sats for sammenlikningens del.

Kommentarer til tallene:

Tabellen viser både utvikling i regulativlønn og pr. mnd. (dvs. aktuell månedslønn etter A-tabellen i statens lønnsregulativ) og utviklingen i månedslønn i alt (dvs. både A- og B-tabellen i statens lønnsregulativ samt faste og variable tillegg, men unntatt timebetalt overtid).

I de årene hvor det er forskjellige stillingskoder av politi- og lensmannsbetjent er det beregnet for alle.

Som det fremgår av tabellen, har såvel lensmannsbetjent som politibetjent hatt en relativ nedgang i inntekt siden streikeretten ble fjernet i 1959. Grunnen til at politibetjentgruppen jevnt over ligger noe høyere enn lensmannsbetjentgruppen i Månedsfortjeneste i alt er tjenesteformen. På grunn av mer aktiv tjeneste på kvelds- og nattetid – særlig på ordensavdelingene – og den faste overtiden som er på etterforskningsavdelingene, drar dette den gjennomsnittlige faste, månedsfortjenesten i været. Lensmannsbetjentene har på den annen side noe høyere uttak av timebetalt overtid pr. tilsatt, slik at forskjellen totalt sett ikke er særlig stor. Den timebetalte overtiden inngår imidlertid ikke i beregningsgrunnlaget for Månedsfortjeneste i alt.

Vi ser at selv om man – som staten ønsker – legger månedsfortjeneste i alt til grunn for sammenlikningen, dokumenter tallene en mindre lønnsutvikling. Når man derimot legger Regulativlønn til grunn, kommer dette enda tydeligere fram. Årsaken til at organisasjonene mener at dette lønnsbegrepet er det riktige å sammenlikne med, er at i Månedslønn i alt er det i tillegg til polititillegget inkludert bl.a. fast overtid og tillegg for arbeid på ubekvem arbeidstid (dvs. arbeid på kvelds- og nattetid, helge- og høytidsdager o.l.)

Disse tilleggene er en særlig kompensasjon for ekstra belastningersom på langt nær alle arbeidstakere blir påført. Når man ser på tallene fra SST, er det for de fleste tjenestemannsgruppers vedkommende liten forskjell mellom de to begrepene – regulativlønn og månedslønn i alt. For grupper som politiet, forsvaret m.v. med svært varierende tjenesteordninger, er imidlertid forskjellen relativt stor.

Etter organisasjonenes oppfatning er det ikke riktig å sammenlikne politiets lønn inklusive tillegg for merarbeid og ubekvem arbeidstid, med lønnen til en vanlig kontorist i staten. Da sammenligner man nemlig to vidt forskjellige arbeidsytelser – både kvalitativt og kvantitativt. Organisasjonene mener at man isteden bør sammenlikne regulativlønnen, da den er betalingen for å være til arbeidsgiverens disposisjon 37,5 timer pr. uke, noe som gjelder for alle – uansett tjenesteform.

Organisasjonene er kjent med at staten heller benytter Månedslønn i alt når det sammenliknes, og at dette også stort sett legges til grunn i det tekniske beregningsutvalg. Organisasjonene fastholder likevel at slike sammenlikninger ikke blir rettferdige, fordi det faktisk sammenliknes vidt forskjellige ytelser uten at forskjellene tas hensyn til.

Organisasjonene har på grunn av de metodeproblemer som er angitt ovenfor valgt å benytte gjennomsnittlig månedslønn i staten (alle kvinner og menn) som sammenlikningsgrunnlag. Selv om det også kan være relevant å foreta sammenlikninger med enkelte yrkesgrupper eller stillingskategorier, er det svært vanskelig å få til sammenliknbare størrelser, nettopp med hensyn til ulikheter i normeringsmønster, naturlige karrierestiger m.v. Organisasjonene har derfor valgt å sammenlikne med gjennomsnittet i staten for å få et mest mulig representativt sammenlikningsgrunnlag.

Også her kan enkelte avvik fra det ene året til det andre skyldes endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken i forhold til ansiennitet o.l., men avvik som kan forklares med slike årsaker vil ikke være så store at de vil innvirke på den klare tendensen som kommer fram av tallene.

Organisasjonene finner det også nødvendig å redegjøre nærmere for hvorfor det ovenstående utvalg av inntektsår er benyttet framfor andre, kortere utvalg. Organisasjonene tar utgangspunkt i 1959 fordi det var da streikeretten ble fratatt politiet, og det var da Stortinget forutsatte en fullverdig utvikling i lønns- og arbeidsvilkår. Staten benytter vanligvis et kortere tidsspenn for sine beregninger, og gjerne perioder som går fram mot 1986, fordi dette året fikk politiet faktisk et ganske bra lønnsoppgjør. Organisasjonene finner det derfor nødvendig å redegjøre kort også for inntektsoppgjøret i 1986.

1986-oppgjøret:

I 1984 og 1985 var – i likhet med i dag – misnøyen med lønns- og arbeidsvilkårene i politi- og lensmannsetaten svært omfattende og sterk. Dette ga seg blant annet de utslag at flere hundre politifolk fra hele landet marsjerte gjennom Oslos gater våren 1985 for å markere misnøyen. Våren 1986 var det også flere spredte markeringer fra tjenestemenn ved flere tjenestesteder rundt om i landet – særlig var dette utbredt i Oslo.

I 1986 forhandlet de frittstående politiorganisasjonene fortsatt med Justisdepartementet, og forhandlingene resulterte i at den daværende politiske ledelse i departementet ga politi- og lensmannsetaten et oppgjør som hadde ca. 0,9% høyere ramme enn det som rett før hadde blitt resultatet i oppgjøret mellom staten og hovedsammenslutningene. Dette resulterte i at hovedsammenslutningene krevde nye forhandlinger med staten, noe som resulterte i økt ramme også for disse parter.

Som en direkte følge av 1986-oppgjøret, overtok daværende Forbruker- og Administrasjonsdepartementet forhandlingene med de frittstående politiorganisasjonene – formentlig for å sikre at ikke flere oppgjør gikk utenfor den økonomiske ramme som ble fastlagt mellom staten og hovedsammenslutningene. Denne realitet samt de øvrige forsøk fra statens side gjennom forslaget om å endre tjenestetvistloven, og gjennom å avvise reelle forhandlinger i de senere hovedtariffoppgjørene – har bidratt til at forhandlingssituasjonen i hovedtariffoppgjørene oppleves som svært utilfredsstillende av de frittstående organisasjonene i politiet.

Politijuristene:

Det er imidlertid ikke bare de frittstående organisasjonenes medlemmer som har tapt lønnsmessig. Dette gjelder alle grupper innen politi- og lensmannsetaten. Organisasjonene nevner som eksempel juristene i politiet, som er organisert gjennom PEL og Juristforbundet i AF. Organisasjonene viser til nedenstående tabell som viser utviklingen av gjennomsnittlig regulativlønn pr. mnd. i tidsrommet 1980-1992 for politifullmektiger og politiadjutanter, som utgjør flertallet av politijuristene, og også for disse gruppene ser vi en kraftig relativ inntektsreduksjon.

Kommentarer til tallene:

Også her er både kronebeløpet og prosent av gjennomsnittet angitt. Det framgår tydelig at begge stillingskategorier har tapt betydelig i forhold til gjennomsnittet i staten, dog med unntak av gruppen politifullmektiger i 1986, som var et spesielt oppgjør – jfr. ovenfor.

Organisasjonene har dessverre ikke oppdaterte og sammenliknbare tall for denne gruppen helt fra 1959, men mener at det utsnitt som er vist ovenfor viser en klar og entydig tendens også for politijuristene. Forøvrig har de generelle kommentarene til tallene for lensmannsbetjent/politibetjent også gyldighet for politijuristene.

Uansett hvilket sammenlikningsgrunnlag man velger å benytte, står organisasjonene fast på at politiets tjenestemenn har hatt en dårligere lønnsutvikling enn statsansatte generelt siden streikeretten ble fjernet i 1959, og dette faktum gjør det etter organisasjonenes oppfatning nødvendig å rette opp denne skjevheten i samsvar med Stortingets forutsetninger i 1959.