7 Særskilt lønnsnemnd for politiet

7.1 Gjeldende ordning for tvisteløsning

(1) I november 1970 oppnevnte Lønns- og prisdepartementet en komité som bestod av professor Kristen Andersen som formann og av representanter for staten og tjenestemennenes hovedsammenslutninger. Komitéen fikk i oppdrag å vurdere spørsmålet om hvilken voldgiftsordning som burde benyttes for de grupper av embets- og tjenestemenn som antas ikke å ha streikerett. Innstillingen ble avgitt 10. juni 1971.

Komitéen har i sin innstilling pekt på at de tvistespørsmål hvor Rikslønnsnemnda kan komme inn i bildet, bare er de interessetvister som gjelder hovedtariffoppgjøret. I slike tvister må etter komitéens syn alle de forskjellige tjenestemannsgrupper antas å ha sammenfallende interesser, uansett om de har streikerett eller ikke. Det er dermed mest rasjonelt at det samme voldgiftsorgan behandler alle slike tvister. Komitéen peker videre på at Rikslønnsnemnda behandler slike interessetvister så vel i den statlige som i den kommunale og private sektor. Det må da være naturlig at dette organ, som har erfaringen og oversikten over de forskjellige lønnsspørsmål m v for det overveiende antall grupper av arbeidstakere, også behandler slike tvister for de grupper av embets- og tjenestemenn som må antas ikke å ha streikerett.

Komitéen foreslo en lovbestemmelse om at Rikslønnsnemnda skulle være voldgiftsorgan i tvister mellom staten og tjenestemenn som ikke har streikerett. Bestemmelsene ble foreslått tatt inn som ny § 26 a i kapittel 7 i tjenestetvistloven. Komitéen foreslo samtidig opphevelse av politiloven § 20 annet ledd som overflødig, i det den nye § 26 a ville gjelde generelt.

Komitéen uttalte også at den ikke kunne finne grunnlag for å gi spesiell økonomisk kompensasjon til embets- og tjenestemenn fordi de er fratatt streikeretten. På den annen side måtte heller ikke mangelen på streikerett medføre en svekkelse av deres økonomiske stilling.

(2) Departementet fulgte opp komitéens forslag, og ved lov av 21. april 1972 nr 17 fikk tjenestetvistloven § 26 a følgende ordlyd:

Har det vært foretatt megling i en tvist som gjelder tjenestemenn som ikke har adgang til å gå til arbeidsnedleggelse, og meglingen ikke har ført frem, skal den meglingsmann som har ledet meglingen, innen 3 dager etter at meglingen er slutt, sende innberetning til formannen i Rikslønnsnemnda. Nemnda avgjør tvisten med bindende virkning for partene. Reglene i § 26, annet og tredje punktum får tilsvarende anvendelse.

Når det er sendt innberetning som nevnt i første ledd, er det forbudt å forsøke å sperre vedkommende tjenestegren for arbeidskraft.

Så lenge tvisten ikke er avgjort av Rikslønnsnemnda eller løst på annen måte, skal den tariffavtale og de lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt ved tvistens utbrudd, stå ved makt hvis ikke partene blir enige om noe annet.

Samtidig ble politiloven § 20 annet ledd opphevet.

(3) Gjeldende ordning er således at dersom det verken gjennom forhandlinger eller mekling oppnås enighet om ny tariffavtale for polititjenestemenn, skal tariffavtalen fastsettes av Rikslønnsnemnda.

Rikslønnsnemnda oppnevnes for tre år om gangen med hjemmel i lov nr 7 av 19. desember 1952. Rikslønnsnemnda settes i den enkelte sak med syv medlemmer, jf lovens § 2. Fem av disse oppnevnes av Regjeringen for tre år av gangen. Tre av de faste medlemmene er uavhengige av Regjeringen og partene i arbeidslivet. De oppnevnes i regelen blant ledende økonomer, jurister e.l. Av hensyn til nemndas autoritet er det viktig å finne kandidater som i tillegg til de faglige kvalifikasjoner nyter allmenn respekt både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. To av de faste medlemmene representerer henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser. De skal ha særlig innsikt i landsomfattende tarifforhold. Disse medlemmene har en rådgivende status i nemnda, og ingen selvstendig stemmerett. Partene i den enkelte tvist utpeker hver ett medlem av nemnda. Disse to medlemmene sammen med de tre faste medlemmene uten partstilknytning har stemmerett. Med partenes samtykke kan formannen avgjøre at nemnda blir satt med tre medlemmer. Ved siden av formannen tjenestegjør da to medlemmer som er utpekt av partene i tvisten.

Det er grunn til å understreke at Rikslønnsnemnda som voldgiftsorgan er en fri og uavhengig instans som behandler og løser de tvister som bringes inn for den på bakgrunn av det materiale partene i den enkelte tvist legger frem. Nemnda har i så måte mange likhetstrekk med en domstol.

7.2 Synspunkter ved lovendringen i 1959

(1) I forbindelse med endringen av politiloven § 20 i 1959 ga organisasjonene uttrykk for at det måtte være en forutsetning for et streikeforbud at det ble gitt kompensasjon i form av særlige regler om forhandling og lønnsfastsetting. Oslo Politiforening foreslo at lønnstvister skulle avgjøres med bindende virkning for begge parter av en særskilt oppnevnt fast lønnsnemnd for politiet (ikke av Rikslønnsnemnda). Norsk Politiforbund uttalte at det var dets uttrykkelige forutsetning – dersom et streikeforbud ble foreslått – at politiet fikk prøvet sine lønnsforhold av en allsidig sammensatt lønnskomité før forbudet ble etablert.

(2) Departementet uttalte i Ot prp 14 (1959) blant annet:

Etter tjenestetvistlovens § 27 skal uløste interessetvister avgjøres av Rikslønnsnemnda dersom begge parter er enige om det; Rikslønnsnemnda blir m a o. frivillig voldgiftsinstans. Unntatt fra Rikslønnsnemndas kompetanse er imidlertid tvister om såkalte justerings- og normeringsspørsmål om begrensede særtillegg av lønnsmessig art m.v., idet disse hører under Statens lønnsutvalg. For å bringe en tvist inn for lønnsutvalget kreves det ikke enighet mellom partene; det er nok at en part begjærer det. For så vidt får en her å gjøre med tvungen voldgift, og de tvister som bringes inn for lønnsutvalget, kan ikke søkes løst ved arbeidsstans, jfr. lovens §§ 29-30.

Departementet er – etter nøye overveielse og etter samråd med Lønns- og prisdirektoratet – blitt stående ved at ordningen også for politiets vedkommende bør baseres på de samme organer, Rikslønnsnemnda og Statens lønnsutvalg, bare med den endring at Rikslønnsnemnda gjøres til tvungen lønnsnemnd der den etter tjenestetvistloven er frivillig lønnsnemnd. Disse organer representerer en høy grad av sakkyndighet m.h.t. lønnsspørsmål o.l. av den art som kan tenkes å bli gjenstand for tvist mellom staten og polititjenestemennene. At de har erfaring og oversikt også – og fortrinnsvis – fra andre felter av arbeidslivet, ser departementet ikke som noen mangel. På den annen side er det forbundet med prinsipielle betenkeligheter å instituere en særnemnd for en enkelt etat som politiet, slik som foreslått av Oslo Politiforening ( jfr. foran). Departementet vil her henlede oppmerksomheten på at ved behandlingen av den enkelte tvist så vel for Rikslønnsnemnda som for Statens lønnsutvalg, har partene rett til å oppnevne 1 medlem hver, jfr. henholdsvis tjenestetvistlovens § 27 med henvisning til lov om lønnsnemnd av 19. desember 1952 ( se dens § 2), og tjenestetvistlovens § 28 ( se særlig 4. ledd).

Slik som bestemmelsen i politilovens § 20 er foreslått formulert, kommer en tvist som ikke er løst ved megling, til uten videre å bli behandlet av Rikslønnsnemnda. Det vil ikke trenges vedtak om dette fra noen av partenes side. Etter tjenestetvistloven får Rikslønnsnemnda som nevnt til behandling bare tvister som begge parter er enige om å bringe inn for den, og Kongen trenger samtykke av Stortinget til å gjøre det. Sistnevnte ordning vil være lite tilfredsstillende i dette tilfelle. Når staten finner å måtte sette politietaten i en særstilling, bør polititjenestemennene innrømmes et ubetinget krav på å få lønns- og arbeidsvilkår avgjort av en upartisk instans, uten at dette skal avhenge av samtykke fra Stortinget eller et annet statsorgan ved den enkelte anledning. Det kan etter departementets mening ikke antas at Grunnloven er til hinder for en slik ordning i det begrensede omfang det her er tale om. Man finner det i denne forbindelse tilstrekkelig, å vise til tjenestetvistkomitéens innstilling, avsnitt X og bilag 1, samt Ot prp nr 20 (1958) s. 30 og 40.

(3) En utvidet justiskomité uttalte i Innst O VIII (1959) blant annet:

Flertallet alle unntatt Bunkholt mener at tvist mellom partene som ikke blir løst ved forhandling og megling bør avgjøres av Rikslønnsnemnda. Lensmannsbetjentenes Landslag og Norsk Politiforbund har krevd at dersom det blir streikeforbud må politiet få prøvd sine lønnsforhold av en allsidig sammensatt komité før forbudet lovfestes. Departementet finner at det ut fra såvel praktiske som prinsipielle grunner er utelukket å gå inn for en slik ordning som foreslått av de nevnte organisasjoner.

Komitéen viser til departementets uttalelse, men har dog intet å bemerke om departementet på ny overveier hvorvidt det finner grunn til å se nærmere på polititjenestemennenes lønns- og arbeidsforhold.

(4) Også under debatten i Odelstinget ble spørsmålet om opprettelse av en særskilt nemnd berørt.

Flertallet fulgte Regjeringens lovforslag. Representanter for flertallet ga uttrykk for at Rikslønnsnemnda som den faste instans for å løse tarifftvister, ville være det mest velegnede organ til å undergi også politiets tvister om lønns- og arbeidsvilkår en forsvarlig og riktig behandling. Blant annet uttalte stortingsrepresentant Steel-Groos følgende:

Det er først i en ytterst tilspisset situasjon at man enten går til streik eller tvungen lønnsnemnd. Men hele tiden må målet være det samme: å finne den riktige innpassing i helhetsbildet, og her har vi etter min mening allerede det riktige organ i Rikslønnsnemnda. .... Selve organiseringen av nemnda og nemndas kompetanseområde ble vedtatt av et enstemmig Storting så sent som i 1952. Jeg tror det er riktig at så lenge Rikslønnsnemnda har dette vide kompetanseområde, både i det private næringsliv og i den offentlige sektor, er den det apparat vi bør bruke. Den er det apparat vi bør benytte når partene frivillig velger voldgift, og den er det apparat vi bør benytte også på de felter hvor vi på forhånd har et streikeforbud – enten generelt eller gjennom en spesiell lov. Jeg antar at Rikslønnsnemnda på grunn av sin kompetanse på andre felter er den institusjon som har den beste forutsetning for å plassere også politiet på den riktige plass i helhetsbildet.

Stortingsrepresentant Strømdahl fulgte dette opp og uttalte blant annet:

Jeg vil også gjerne få streke under at Rikslønnsnemnda i høy grad representerer en sakkyndighet med hensyn til lønnsspørsmål og lignende. Nemnda har foruten statens lønnstvister også til behandling tvister om lønningene i det private næringsliv, og nemnda sitter inne med oversikt og rik erfaring fra arbeidet på disse forskjellige felter, og dette er etter min mening ingen debet for nemndas virksomhet.

Justiskomiteens formann, stortingsrepresentant Ramndal, ga også uttrykk for tilsvarende tanker. Han uttalte blant annet:

Den nemnd som er oppnemnd på eit generelt grunnlag med ein vidfemnande mandat, meiner eg er sikrare i sine avgjersler og er meir sjølvstendige og arbeider meir ut ifrå same same prinsipp i dei ulike saker, enn ei nemnd som er oppnemnd berre med ei spesiell oppgåve. Desse ting er det som har gjort at eg for min part finn å kunna gå med på proposisjonen, og ikkje kan vera samd i det synet mindretalet har i denne saka.

Stortingsrepresentant Bunkholt fremmet et alternativt lovforslag om opprettelse av en særskilt nemnd for å behandle tarifftvister i politiet. Han fikk støtte for dette av et mindretall på 24 representanter under avstemningen i Odelstinget.

Bunkholt uttalte blant annet:

Vi skal være klar over at når vi nå fratar en gruppe tjenestemenn den rett de har hatt etter arbeidstvistloven til arbeidsnedleggelse, og da denne gruppen, politiet, etter mitt syn inntar en særegen stilling i samfunnet, bør samfunnet innrømme disse tjenestemennene en viss kompensasjon for den rett de mister, og videre for den forståelse politietaten så viser ved å legge bånd på sin handlefrihet.

...

Når denne gruppe tjenestemenn må godta en tvangsmessig avgjørelse, som det for andre grupper er en frivillig sak om de vil være med på eller ikke, ser jeg det for min del slik at avgjørelsen også må treffes av et upartisk organ med særskilte kvalifikasjoner. Det må ikke av noen kunne reises tvil om organets absolutte uhildethet. De avgjørelser som treffes, må ha en særlig høy moralsk autoritet som gjør at den aksepteres også av den part som mener å ha grunn til å være misfornøyd med avgjørelsen. Jeg betviler at man kan oppnå dette ved Rikslønnsnemnda, slik som den er sammensatt. Staten som arbeidsgiver er overrepresentert i nemnda, og en eventuell lønnstvist mellom staten – det vil i dette tilfelle si arbeidsgiveren – og den etat som skal overvåke arbeidsgiverens ve og vel, kan bli lagt ut som maktmisbruk, og dermed har vi uroen gående.

Det er dette jeg mener vi ikke må risikere, fordi det er så viktig å få vekk og holde vekk for framtiden den uro som har vært og fremdeles er tilstede i politiet omkring disse spørsmål.

Bunkholt fikk støtte av blant andre stortingsrepresentant Rognerud, som blant annet uttalte følgende:

Men jeg vil gjerne presisere at det er et meget alvorlig inngrep i en tjenestemannsgruppes fundamentale rettigheter, å gi en permanent lov som fratar dem det middel som for andre grupper er fullt tillatt i en lønnskamp. I et demokratisk samfunn kan man ikke gå til et så drastisk skritt uten å sette noe annet i stedet. Da må man til gjengjeld også få den særbehandling som ligger i en spesiell, fast lønnsnemnd som kan avgjøre eventuelle tvister med arbeidsgiveren. Jeg er prinsipielt enig i at politiets tjenestemenn på grunn av deres særegne stilling, bør ha streikeforbud, men da har, mener jeg iallfall, de grupper hvis rettigheter beskjæres, også krav på et rettsmiddel til erstatning for streikevåpenet.

Staten ved Regjeringen er politiets arbeidsgiver. Den er også den lovgiver som nå foreslår at politiet skal fratas streikeretten. Er det da rimelig og helt rettferdig at den samme arbeidsgiver – henholdsvis lovgiver – til overmål også skal få en så sterk innflytelse på sammensetningen av den nemnd som skal behandle eventuelle lønnstvister, at det muligens kan skumles om hvorvidt den er tilstrekkelig betryggende.

(5) Et samlet Odelsting med unntak av én representant (Løvlien) gikk altså inn for å fjerne streikeretten. Flertallet mente at Rikslønnsnemnda var det beste organ til å løse tvister om lønns- og arbeidsvilkår i politiet, mens et mindretall på 24 representanter mente at det var nødvendig å opprette en særskilt nemnd for politiets tvister.

7.3 Forslaget fra stortingsrepresentant Gudmund Restad

(1) I april 1993 fremmet stortingsrepresentant Gudmund Restad gjennom dokument nr 8:28 (1992-93) forslag om opprettelse av en fast lønnsnemnd for politiet. Forslaget hadde slik ordlyd:

Jeg fremmer med dette forslag til opprettelse av en fast lønnsnemnd for politiet ved at lov om politiet av 13. mars 1936 nr. 3 tilføyes et nytt 3., 4. og 5. ledd i § 20.

Som begrunnelse for lovforslaget vil jeg anføre:

Som følge av kollektiv oppsigelse av stillinger ved Oslo politikammer i 1957 og politistreiken i januar 1958, ble politiet i 1959 fratatt streikeretten ved at det i politilovens § 20 ble foretatt endringer og inntatt et forbud mot streik for tjenestemenn ved politiet og for tjenestemenn med politimyndighet.

Forutsetningen var at streikeforbudet ikke skulle føre til at politiet sakket akterut i sine lønns- og arbeidsvilkår i forhold til resten av samfunnet. Dette kom også til uttrykk under debatten i Odelstinget 4. juni 1959. Denne forutsetningen synes ikke å være oppfylt. De aktuelle politiorganisasjonene har lagt fram dokumentasjon på at deres medlemmer har hatt en svakere lønnsutvikling enn sammenlignbare grupper har hatt. Det er derfor høyst forståelig når tjenestemennene i politiet og lensmannsetaten nå ønsker å få streikeretten tilbake.

Når Stortinget finner det nødvendig å frata en yrkesgruppe et så viktig kampmiddel under forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår som streikeretten representerer, er det rimelig om Stortinget også sørger for en tilfredsstillende forhandlingsprosedyre som sikrer akseptable resultater.

Tjenestemenn i politiet og lensmannsetaten føler at deres forhandlingsrett slik den har fungert, særlig de siste 7-8 årene, er lite reell. Dette har ført til sterk frustrasjon og et krav om nå å få streikeretten tilbake.

Jeg har tillit til at ansvarlighetsfølelsen i de aktuelle organisasjonene i politiet og lensmannsetaten ville borge for at streikevåpenet ikke ville bli tatt i bruk i utide, men kun når det måtte bli oppfattet som helt nødvendig for å oppnå akseptable forhandlingsresultater. Likevel er jeg betenkt over å gjeninnføre streikeretten for de aktuelle yrkesgruppene.

En streik i politiet og lensmannsetaten ville meget fort føre til at svært viktige samfunnsinteresser kom i fare. I praksis ville derfor en slik streik ganske raskt måtte bringes til opphør. Verken Regjeringen eller Stortinget kunne forsvare å sette befolkningens liv, helse eller eiendom i fare ved å tillate at de som er satt til å opprettholde ro og orden i samfunnet deltar i en langvarig streik.

En streikerett for politiet og lensmannsetaten kunne derfor lett bli relativt illusorisk. Derfor bør en annen løsning enn gjeninnføring av streikeretten kunne vurderes.

Dagens tvisteløser, Rikslønnsnemnda, skal ha formann og seks andre medlemmer. Formannen og fire av medlemmene oppnevnes av Kongen for tre år. Av de øvrige to medlemmene skal en representere arbeidsgiver- og en arbeidstakerinteressene. Dermed får Rikslønnsnemnda en sammensetning som kan oppfattes som skjev når staten er part i lønnstvisten.

Det bør derfor etableres en fast nemnd for politiet og lensmannsetaten med stor grad av partsuavhengighet for fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår for disse gruppene. Med dette siktemål foreslår jeg at det etableres en Politiets faste lønnsnemnd oppnevnt av Høyesterett for tre år om gangen. Nemndas sammensetning, medlemmenes kvalifikasjoner og oppnevningsprosedyre m.v. framgår av lovforslaget.

Restads forslag til endring i politiloven lød:

§ 20 nytt tredje, fjerde og femte ledd skal lyde:

Har det vært foretatt megling etter lov om offentlige tjenestetvister kap. 4 i en tvist mellom staten og en forhandlingsberettiget organisasjon av tjenestemenn som nevnt i første eller annet ledd, og megling ikke har ført fram, skal den meglingsmann som har ledet meglingen innen tre dager etter at meglingen er slutt, sende innberetning til formannen for Politiets faste lønnsnemnd.

Politiets faste lønnsnemnd består av en formann og seks andre medlemmer, med personlige varamenn, oppnevnt av Høyesterett for tre år. Formannen og to andre medlemmer må ikke ha slik stilling at de kan ansees som partsrepresentanter, og skal oppfylle de krav som er foreskrevet for høyesterettsdommere. Vedkommende departement og polititjenestemannsorganisasjoner kan hver for seg framsette forslag til to medlemmer med varamenn. De som foreslås må ha erklært seg villig til å motta vervet. Er konkurrerende forslag kommet fra forskjellige organisasjoner for tjenestemennene, oppnevnes fortrinnsvis en representant for hver av de største organisasjonene. Er forslag ikke innkommet innen den frist som er fastsatt, skjer oppnevnelsen uten innstilling.

Nemnda avgjør tvister med bindende virkning for partene. Reglene i lov om offentlige tjenestetvister § 27 tredje ledd får tilsvarende anvendelse.

(2) Forslaget ble trukket tilbake og er således ikke blitt realitetsbehandlet i Stortinget. Restads forslag er så å si identisk med det forslaget representanten Bunkholt fremmet for Odelstinget i 1959.

7.4 Argumenter for og mot særskilt lønnsnemnd

7.4.1 Innledning

Utvalget konstaterer at det har vært ulike syn på hvorvidt lønns- og arbeidsvilkårene bør avgjøres av Rikslønnsnemnda, eller om det bør være en særskilt lønnsnemnd for politiet. Argumentene som har vært fremført for de to løsningsalternativene, fremgår av punkt 7.2 ovenfor. Argumentene vil i det vesentlige være de samme i dag. Det er delte oppfatninger i utvalget om formuleringen, betydningen og vektleggingen av argumentene. Utvalget har likevel – særlig av hensyn til den videre debatt om disse spørsmål – funnet det hensiktsmessig å gi en oversikt over argumenter som har vært fremført for og mot særskilt lønns­nemnd.

7.4.2 Argumenter for særskilt lønnsnemnd

(1) Flertallet i Odelstinget i 1959 vurderte saken slik at Rikslønnsnemnda på tross av innvendingene fra mindretallet, ville være det beste organ for å løse også politiets lønnstvister. Den kompetanse Rikslønnsnemnda besitter i tariffsaker generelt ble særlig fremhevet. Stortingets flertall forutsatte således at Rikslønnsnemnda ville være fullt i stand til å undergi også politiets lønnskrav en forsvarlig, riktig og rettferdig behandling, slik at også politiorganisasjonene i tidens fylde ville få den fornødne tillit til Rikslønnsnemnda som tvisteløser. Dersom dette ikke har slått til, er de oppfatninger som gjorde seg gjeldende i 1959 om behovet for en særskilt nemnd snarere styrket enn svekket.

(2) SPL har gitt uttrykk for at organisasjonene ikke har tillit til Rikslønnsnemnda som en objektiv tvisteløser for politiet og lensmannsetaten. Det er anført at Rikslønnsnemnda ikke har evnet å prøve lønns- og arbeidsvilkårene for de ansatte i politiet og lensmannsetaten på en tilfredsstillende, objektiv måte. Rikslønnsnemnda skal i for stor grad ha unnlatt å legge vekt på de særskilte forhold som er knyttet til polititjenesten, og som blant annet begrunner at politiet ikke har streikerett. Dette har vist seg ved begge de lønnsoppgjørene som er blitt avgjort av Rikslønnsnemnda, nemlig i 1990 og 1992. Det faktum at to påfølgende lønnsoppgjør havner i Rikslønnsnemnda, er i seg selv et varsku om at situasjonen ikke er tilfredsstillende.

(3) Etter at staten overførte forhandlingene om hovedtariffavtale for politiet fra Justisdepartementet til Administrasjonsdepartementet, har det vært anført at staten har lagt for stor vekt på konsekvenser for andre grupper i staten, fremfor å ta reell stilling til konkrete problemstillinger knyttet til politiet. Dette følger trolig av såvel Administrasjonsdepartementets rolle og funksjon, som av den politikk som føres av staten og hovedsammenslutningene under tariffoppgjørene.

(4) Dette forhold kan styrke de argumenter som har vært fremført mot statens rolle i forhold til oppnevning og sammensetning av Rikslønnsnemnda. Staten er således både part i tvisten som arbeidsgiver og oppnevner flertallet av medlemmene i nemnda. En slik dobbeltrolle kan skape tvil om nemndas objektivitet, og om rettferdigheten og rimeligheten i dens avgjørelser.

(5) Dersom Stortinget finner fortsatt å måtte særbehandle politiet som yrkesgruppe ved å opprettholde et lovfestet streikeforbud, bør Stortinget kompensere dette rettighetstapet ved å innføre en alternativ forhandlings- og tvisteløsningsmodell. Retten til å benytte arbeidskamp er et gode for en yrkesgruppe. Det er ikke rimelig at politiet skal miste et gode uten at dette kompenseres. Dette vil stille politiet i en dårligere forhandlingsposisjon enn andre yrkesgrupper i staten. Politiorganisasjonene hevder også at dette faktisk er tilfelle med dagens system. For å opprettholde en viss balanse, er det derfor nødvendig å gi politiet en særordning.

(6) Det har vært reist som innvending mot en særskilt nemnd, at dens avgjørelser vil kunne lede til tariffavtaler som fraviker fra den alminnelige hovedtariffavtalen i staten. Muligheten for et slikt resultat må imidlertid være selve hensikten med en særskilt nemnd. Den samme innvending lar seg også reise mot Rikslønnsnemnda som tvisteløser. Dersom det ikke skulle være adgang til å komme frem til andre løsninger, ville heller ikke Rikslønnsnemnda ha noen funksjon.

7.4.3 Argumenter mot særskilt lønnsnemnd

(1) Rikslønnsnemnda er en fast nemnd som behandler interessetvister i forbindelse med lønnsoppgjørene i både privat, kommunal og statlig sektor. Rikslønnsnemnda har følgelig bred kompetanse i de spørsmål som kommer til behandling i tarifftvister. Rikslønnsnemnda representerer en høy grad av sakkyndighet med hensyn til lønnsspørsmål o l av den art som kan tenkes å bli gjenstand for tvist mellom partene.

(2) Det er mest rasjonelt og hensiktsmessig at interessetvister som omfatter hovedtariffoppgjørene i arbeidslivet, behandles i samme organ. Samtidig som den enkelte tvist skal gis en individuell behandling, må tvisten også ses i en samfunnsmessig sammenheng. Her har dagens ordning klare fordeler. Dersom politiet skulle gis en særordning, vil det kunne komme krav fra flere organisasjoner om at de også bør ha sin egen nemnd.

(3) Rikslønnsnemnda innehar i dag en betydelig og nødvendig autoritet. Flere faste nemnder som skal avgjøre tarifftvister i arbeidslivet vil være uheldig også fordi en slik oppstykking vil kunne svekke Rikslønnsnemndas autoritet. Selv om partene i den enkelte tvist kan være misfornøyde med at deres tvist skal løses ved tvungen lønnsnemnd, har nemndas avgjørelser alltid blitt respektert. En slik oppstykking vil være uheldig for den etablerte tvisteløsningsordningen og for roen i arbeidslivet.

(4) Partene i arbeidslivet er sikret en grundig og forsvarlig behandling i Rikslønnsnemnda. Nemnda er en fri og uavhengig instans. Den løser de tvister som bringes inn på bakgrunn av det materiale partene i den enkelte tvist legger frem, og dens saksbehandling har mange likhetstrekk med en domstol, jf kapittel 7.1.

(5) En ordning med en egen nemnd for politiet vil kunne medføre praktiske vanskeligheter i forbindelse med tariffoppgjør. Dersom det under et oppgjør ikke oppnås enighet mellom staten og en av hovedsammenslutningene, vil flertallet i denne hovedsammenslutningen få tvisten avgjort av Rikslønnsnemnda, mens de medlemmer som ikke har streikerett, får de samme tvistespørsmål avgjort av en annen voldgiftsnemnd. Denne situasjonen kan lett oppstå, i det flere av de arbeidstakergrupper som omfattes av streikeforbudet i politiloven § 20 kan være organisert i alle de tre hovedsammenslutningene. Det kan lett oppstå misnøye og uro hvis de to kjennelsene ikke er like.

(6) Spørsmålet om hvilken voldgiftsordning man skal benytte i staten overfor grupper av embets- og tjenestemenn som antas ikke å ha streikerett, ble grundig behandlet i Ot prp nr 26 (1971-72) med utgangspunkt i innstillingen fra Tjenestetvistlovkomitéen av 1970. Komitéen ble ledet av professor Kristen Andersen og blant annet Norsk Politiforbund var representert. Etter en samlet vurdering fant komitéen at Rikslønnsnemnda også skulle behandle interessetvister i hovedtariffoppgjørene for grupper av embets- og tjenestemenn som ikke har streikerett. Stortingets administrasjonskomité sluttet seg til forslaget, og i Odelstinget synes det også å ha vært enighet om dette, jf kapittel 7.1.

Det har ikke skjedd vesentlige endringer som taler for en annen løsning enn den Stortinget har valgt. Det er således heller ikke påvist noen dårligere lønnsutvikling for politiet.

(7) Det er ikke grunnlag for å hevde at gjeldende tvisteløsning ikke har fungert. Siden 1959 har tarifftvister for politiet bare blitt brakt inn for Rikslønnsnemnda i 1990 og i 1992. Politiorganisasjonenes misnøye med nemndsbehandlingen disse to gangene gir ikke grunnlag for en generell systemkritikk. Den kompensasjon arbeidstakergrupper uten streikerett bør ha som følge av at de er fratatt streikeretten, er en grundig og forsvarlig behandling av sine tarifftvister. Rikslønnsnemnda er en garanti for en slik behandling.

7.4.4 Eksempel på endring av politiloven § 20. Oppnevnelse av særskilt nemnd

(1) En lovendring for å innføre en særskilt lønnsnemnd for politiet kan gjennomføres på flere måter. Mye taler for at de viktigste bestemmelser inntas i politiloven § 20, kombinert med henvisninger til andre lover og en hjemmel for Kongen til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift. Forslaget fra stortingsrepresentant Gudmund Restad, jf punkt 7.3 ovenfor, kan for så vidt tjene som en illustrasjon.

(2) Forslaget fra Restad går blant annet ut på at en særskilt lønnsnemnd for politiet skal oppnevnes av Høyesterett. Utvalget viser til at høyesterettsjustitiarius Carsten Smith i svarbrev av 28. mai 1993 til Stortingets justiskomité har konkludert med at en lov ifølge Restads forslag vil være i dårlig samsvar med vår konstitusjonelle ordning og praksis. Som begrunnelse er i det vesentlige uttalt:

Jeg antar at forslagsstilleren med dette vil bygge på den særlige uavhengighet som Høyesterett har i konfliktsituasjoner.

En slik oppnevning vil imidlertid kunne være uheldig for Høyesteretts stilling i norsk statsliv.

Høyesteretts oppgave er ifølge Grunnlovens § 88 å dømme i siste instans. Denne bestemmelsen fastslår et prinsipp om funksjonsfordelingen mellom statsorganene.

Høyesterett avgir dessuten uttalelser i visse rettsspørsmål. Grunnloven gir i § 83 en særlig hjemmel for Stortinget til å innhente Høyesteretts betenkning om juridiske Gjenstande. Men denne er i vårt århundre lite brukt. Høyesterett er høringsinstans i lovsaker. Men Høyesterett begrenser i sin praksis disse uttalelser til lovforslag som i særlig grad angår rettens dømmende virksomhet, for derved å unngå å bli trukket inn i mer allmenne politiske spørsmål.

. . .

Oppgaven for en lønnsnemnd vil ikke være å avgjøre rettsspørsmål, men å treffe avgjørelser i en ren interessekonflikt. Den lønnsnemnd det her er tale om, vil tre i funksjon i tilfelle der interessekonflikten kan tenkes å være skarp. Om forslaget blir vedtatt, vil det bringe Høyesterett inn på et område som hittil har vært fremmed for Høyesterett.

Høyesteretts stilling som statsmakt er knyttet til dens domsmyndighet. Det er ganske visst sterke grunner som taler for å øke Høyesteretts innflytelse innenfor denne rammen, slik det forhåpentlig vil skje i kraft av forslaget til revisjon av vår straffeprosess som Justiskomiteen nå behandler. Men man bør være varsom med å gi retten andre oppgaver, som innebærer at den utfører noe annet enn den er opprettet for.

Det lovforslaget som er fremmet, har nærmere regler som vil begrense Høyesteretts problemer ved en oppnevning. Men det er likevel en risiko for at denne oppgaven i visse situasjoner vil kunne svekke tilliten til Høyesterett som øverste domstol.

Utvalget slutter seg til det som er uttalt av justitiarius i Høyesterett. For øvrig vises til utvalgets konklusjoner i kapittel 8.2.

7.5 Liten rikslønnsnemnd?

7.5.1 Rikslønnsnemndas sammensetning

(1) For tilhengerne av særskilt lønnsnemnd synes det vesentligste argument å være at Rikslønnsnemnda ikke har greid å prøve lønns- og arbeidsvilkårene for de ansatte i politiet og lensmannsetaten på en tilfredsstillende måte. Det har vært anført at nemnda i for stor grad har unnlatt å legge vekt på de særskilte forhold som er knyttet til polititjenesten, og som blant annet begrunner at politiet ikke har streikerett. Dette skal ha vist seg ved begge de lønnsoppgjørene som er blitt avgjort av Rikslønnsnemnda, nemlig i 1990 og 1992.

(2) For tilhengerne av Rikslønnsnemnda som tvisteløser, synes det vesentligste å være at samme organ bør behandle alle hovedtariffoppgjør i offentlig og privat sektor. Det er vanskelig å akseptere et særorgan for en enkelt yrkesgruppe, særlig dersom begrunnelsen er at det skulle være uheldig at staten som part i tvisten og arbeidsgiver oppnevner flertallet av medlemmene i nemnda. En slik begrunnelse er i realiteten en underkjennelse av Rikslønnsnemndas kompetanse og uavhengighet i forhold til håndtering av de store interessetvistene i samfunnet. Dette vil være svært uheldig for den etablerte tvisteløsningsordningen og dermed for roen i hele arbeidslivet.

(3) En ordning der Rikslønnsnemnda beholdes som tvisteløsningsorgan, men settes sammen på en spesiell måte for politiet, kan være egnet til å tilfredsstille de vesentligste argumentene fra både tilhengere og motstandere av en særskilt lønnsnemnd for politiet. Dertil kommer at en slik modell allerede er bygget inn i lønnsnemndloven § 2, jf punkt 7.1 ovenfor. Modellen slik den er utformet i dag er imidlertid avhengig av enighet mellom Rikslønnsnemndas formann og partene i tvisten, det vil i dette tilfelle si staten og den forhandlingsberettigede organisasjon som representerer de ansatte i politiet.

På denne bakgrunn synes spranget å være lite ved å gjøre det til en rett for organisasjonene å kreve at når Rikslønnsnemnda behandler tvister om lønns- og arbeidsforhold for politiet, skal den settes sammen med en representant fra henholdsvis staten og den forhandlingsberettigede organisasjon som representerer de ansatte i politiet, og med formannen i Rikslønnsnemnda som formann.

Lovteknisk er det i så fall den enkleste løsning å endre lønnsnemndloven § 2. Dersom man samler eventuelle spesialbestemmelser for politiet i politiloven, kan lovens § 20 i så fall gis et eget nytt ledd med innhold som nevnt ovenfor og med henvisning til lønnsnemndloven § 2.

7.5.2 Argumenter for og mot liten rikslønnsnemnd

(1) De viktigste argumenter som kan fremføres for en slik løsning er i korthet følgende:

• Med en slik spesiell sammensetning av Rikslønnsnemnda vil politiet ha større mulighet til å påvirke resultatet enn om nemnda settes med syv medlemmer.

• En slik løsning vil også langt på vei være et svar på argumentene for særskilt lønnsnemnd, jf punkt 7.4.2 ovenfor, samtidig som motargumentene vil ha mindre vekt.

• Løsningen vil ikke svekke Rikslønnsnemndas stilling og autoritet eller innebære noen generell systemkritikk, jf punkt 7.4.3 ovenfor.

(2) De viktigste argumentene som kan fremføres mot en slik løsning er i korthet følgende:

• En slik sammensetning av Rikslønnsnemnda innebærer at den ikke på samme måte som i dag kan se en interessetvist i en samfunnsmessig sammenheng.

• En del ansatte som i dag ikke har streikerett er medlemmer i organisasjoner som tilhører hovedsammenslutninger. En særregel om en liten nemnd der politiet er part vil kunne skape uklarheter i forhold til hvilke organisasjoner som skal kunne benytte denne ordningen.

• En slik særordning for politiet vil kunne føre til tilsvarende krav fra andre organisasjoner.

• Det bør være enighet dersom man skal velge en slik forenklet behandlingsmåte.