3 Det sentrale likestillingsapparatet

3.1 Innledning

Forløperen til et statlig organisert likestillingsarbeid var nedsettelsen av Likelønnskomiteen i 1949. Komitéens oppgave var å utrede forholdet mellom kvinne- og mannslønninger. Likelønnskomitéen foranlediget ratifisering av ILO-konvensjonen om lik lønn for arbeid av lik verdi i 1959, og foreslo at det ble opprettet et likelønnsråd. I juni 1959 vedtok Stortinget å etablere Likelønnsrådet. I dette rådet var hovedorganisasjonene i arbeidslivet og staten representert. Likelønnsrådet hadde til oppgave å fremme likelønnsprinsippet gjennom opplysningsvirksomhet, og det skulle undersøke hvorvidt likelønn ble praktisert i arbeidslivet. Likelønnsrådet ble lagt ned i 1972 for å bli avløst av Likestillingsrådet. Omorganiseringen var grunnet i et ønske om ikke bare å se på lønnsproblemer, men å sette lønnsspørsmål i sammenheng med kvinners situasjon generelt. Med opprettelsen av Likestillingsrådet ønsket man også å få samlet ekspertise som kunne bidra til og være med på å prege den offentlige likestillingsdebatten.

Likestillingsrådet arbeidet etter samme mandat og sammensetning fra 1972 til 1978. Dette året ble likestillingsloven vedtatt, og Likestillingsrådet ble lovfestet i en egen bestemmelse i likestillingsloven (§ 9).

Likestillingsloven trådte i kraft 15. mars 1979. Loven gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av indre forhold i trossamfunn. Den skal imidlertid ikke håndheves i forhold til familieliv og rent personlige forhold. Lovens formål er å fremme likestilling mellom ­kjønnene. Lovens hovedbestemmelse er generalklausulen (§ 3) som fastsetter at forskjellsbehandling av kvinner og menn på grunn av kjønn er forbudt. Ulik behandling som bidrar til å fremme likestilling er ikke i strid med loven. Andre viktige bestemmelser er forbudet mot å diskriminere ved ansettelse, forfremmelse, permitteringer eller oppsigelser (§ 4), og bestemmelsen om at kvinner og menn som er ansatt i samme virksomhet skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi (§ 5). Loven har også bestemmelser om lik rett til utdanning, om at læremidler i skolen skal bygge på likestilling, og om at foreninger skal være åpne på lik linje for kvinner og menn. Forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame er tatt inn i markedsføringsloven.

I 1981 fikk likestillingsloven også en bestemmelse om kjønnsmessige sammensetning av alle offentlige utvalg, styrer, råd m.v. Likestillingsloven § 21 slår fast at når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg m.v. med 4 medlemmer eller flere skal hvert kjønn være representert med minst 40 % av medlemmene. I utvalg med mindre enn 4 medlemmer skal begge kjønn være representert.

Loven etablerte også sitt eget håndhevningsorgan; Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling (§10).

En annen forandring i det offentlige like­stillingsarbeidet skjedde i 1977 da det ble opprettet en egen Familie- og likestillingsavdeling i det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet (nå Barne- og familie­departementet). Departementet overtok det koordinerende ansvar fra Likestillingsrådet.

Disse tre instansene; Barne- og familie­departementet, Likestillingsrådet med sekretariatet og Likestillingsombudet med Klagenemnda, utgjør i dag de sentrale aktørene i det statlige likestillingsapparatet. Både Likestillingsrådet og Likestillingsombudet (og Klagenemnda) sorterer under Barne- og familiedepartementet. Departementet foreslår nødvendige midler over budsjettet og kontrollerer bruken av ­midlene.

3.2 De statlige instansene

På sentralt nivå er det etablert et tredelt system av institusjoner:

• Et administrativt og politisk samordnende organ: Barne- og familiedepartementet

• Et rådgivende organ: Likestillingsrådet

• Et håndhevende organ: Likestillings­ombudet og Klagenemnda for likestilling ­(Skjeie 1989).

3.2.1 Barne- og familiedepartementet og ­andre departementer

I 1977 ble ansvaret for å koordinere og iverk­sette den statlige likestillingspolitikken lagt til Familie- og likestillingsavdelingen i For­bruker- og administrasjonsdepartementet. Med opprettelsen av Barne- og familiedepartementet i 1991 ble saksområdet lagt til dette departementet. I januar 1994 ble likestillingssakene lagt til en egen seksjon under Familie- og barnehageavdelingen – Likestillingsseksjonen, og saksområdet ble noe forsterket bemanningsmessig. Seksjonen har pr. juni 1995 8 medarbeidere og ledes av en underdirektør. I tillegg kommer et engasjement knyttet opp til seksjonens forberedelse til FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing i september 1995.

Likestillingsseksjonen koordinerer politikk og informasjon som angår nasjonalt likestillingsarbeid. Av seksjonens mer løpende oppgaver kan nevnes at de gir ut informasjonsmateriell, bl.a. bladet Likestilling, tildeler midler til drift og opplysningsvirksomhet i regi av private organisasjoner, driftsstøtte til krisesentrene og forvalter forskningsmidler. Seksjonen har videre tilsyn med at likestillingsloven § 21 om kjønnsrepresentasjon i statlige utvalg m.v overholdes av de øvrige departementene.

Likestillingsseksjonen har også ansvaret for norsk deltakelse i internasjonalt likestillingssamarbeid under FN, Europarådet, Nordisk Ministerråd, OECD og EØS/EU. Som ledd i hevingen av kunnskapsnivået om likestilling yter departementet støtte til forskningsprogrammer innen kjønns- og kvinneforskning både på nasjonalt og nordisk plan.

Det overordnede mål for Barne- og familiedepartementets arbeid på likestillingsområdet er full likestilling mellom kvinner og menn. I St. meld. nr. 70 (1991-92) ble de viktigste like­stillingspolitiske prioriteringer for 1990-årene presentert. Disse er; likestilt omsorg, lik lønn for arbeid av lik verdi og kvinnemishandling.

Å integrere likestillingsperspektivet på alle fagområder og nivåer i den offentlige forvaltningen har vært sentralt i den offentlige likestillingspolitikken. Som et ledd i dette har alle departementer et løpende ansvar for at like­stillingshensynet ivaretas på deres fagområder. I 1986 ble departementene pålagt å utarbeide egne handlingsprogrammer for likestilling for perioden 1986-90. Målet var å markere at likestillingsarbeid gjelder alle sektorer. Programmet besto i å vurdere departementenes regelverk og praksis sett i et likestillingsperspektiv, og å planlegge og iverksette tiltak med tanke på å rette opp skjevheter. Dette ble fulgt opp av et nytt handlingsprogram for perioden 1991-94. Målet for dette programmet var å få til en mer systematisk integrering av like­stilling i departementenes hovedsaker, og å sørge for at integreringen fortsetter også etter at programmet er avsluttet. Barne- og familiedepartementet koordinerte arbeidet med handlingsprogrammene.

Barne- og familiedepartmentet har altså det koordinerende ansvaret for likestillingsarbeidet, men også andre departementer arbeider med særlige likestillingsspørsmål. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) har et eget likestillingssekretariat. KUF arbeider aktivt med å desentralisere likestillingsarbeidet til de ulike utdanningsinstitusjonene. Kommunal- og arbeidsdepartementet har blant annet ansvaret for kommunalpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk, som begge er sentrale områder i likestillingarbeidet. Dette departementet har også ansvar for minoritetspolitikken i forhold til den samiske befolkningen og innvandrere. Kommunal- og arbeidsdepartementet har ­laget en utredning for å kartlegge inn­vandrerkvinnenes situasjon. Det er også satt i gang et arbeid for å utvikle tiltak for hvordan innvandrerkvinnene kan trekkes inn i utviklingen av politikk og tiltak. Fiskeridepartementet har opprettet en egen kvinnekonsulentstilling som har ansvaret for å arbeide med integrering av likestillingshensynet i alle deler av departementets virksomhet. Dette departementet arbeider med å synliggjøre kvinners behov og muligheter i fiskerinæringen og fiskerisamfunn. Landbruksdepartementet har 1,5 stillinger med ansvar for kvinnerettet arbeid og likestilling innen landbruket. I tillegg har Utenriksdepartementet egne kvinnerådgiverstillinger.

3.2.2 Likestillingsrådet

Likestillingsrådet er det eldste av de organene som omfattes av betegnelsen det sentrale likestillingsapparatet. Rådet har hatt en frittstående stilling og har vært uavhengig av de skiftende partipolitiske konstellasjoner.

Da Likestillingsrådet avløste Likelønnsrådet i 1972 ble antall medlemmer av rådet utvidet. Rådet besto nå av en leder og 12 rådsmedlemmer. 7 av disse var oppnevnt på individuell basis blant personer som i særlig grad hadde deltatt i samfunnsdebatten om likestilling, 2 var oppnevnt etter forslag fra LO, 2 etter forslag fra NAF (nå NHO) og 2 etter forslag fra daværende Norske Kvinners Nasjonalråd.

Mandatet ble også utvidet. Rådet skulle fort­sette arbeidet for likelønn, men skulle i tillegg tjene som et rådgivende og koordinerende organ for offentlige myndigheter. Rådet skulle også være et rådgivende organ for organisasjoner i spørsmål om likestilling og likeverd mellom kvinner og menn. De spesifiserte oppgavene var å klarlegge forhold som motvirker like­stilling og foreslå tiltak for å rette opp misforhold, ta initiativ til utredningsarbeid, forskning og opplysningsvirksomhet om likestillingsspørsmål, være et kontakt og samarbeidsorgan for organisasjoner og publikum i likestillingsspørsmål og virke for tiltak som på forskjellige områder av familieliv, skole, ervervs- og samfunnsliv fremmer likestilling mellom kvinner og menn (Skjeie m.fl. 1989).

I 1978 ble Likestillingsrådet lovfestet, og året etter ble både sammensetning og mandat endret. Dette hadde sin bakgrunn i de nevnte endringer i den administrative oppbyggingen av likestillingsapparatet med etableringen av Likestillingsombudet og Klagenemnda (1978). Opprettingen av en Familie- og likestillingsavdeling i Forbruker- og administrasjonsdepartementet i 1977 endret også på Rådets oppgaver. Forbruker og administrasjonsdepartementet overtok koordineringsansvaret.

Likestillingsrådets nye mandat avviker fra mandatet av 1972 på ett punkt. Likelønns­prinsippet er nå lovfestet i likestillingsloven og håndheves av Likestillingsombudet.

Like­stillingsrådets mandat, gitt av Stortinget 3. april 1979, er følgende:

1. Likestillingsrådet har som formål å arbeide for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder – familieliv, arbeidsliv, utdanning og samfunnet for øvrig.

2. Likestillingsrådet skal følge utviklingen i samfunnet med sikte på å klarlegge og peke på forhold som motvirker likestilling og likeverd mellom kvinner og menn og gi det offentlige råd om tiltak som bør treffes for å rette opp slike forhold.

3. Likestillingsrådet skal være et samarbeidsorgan mellom offentlige myndigheter, organisasjoner og publikum i likestillingsspørsmål og det skal være et kontaktorgan for de kommunale likestillingsutvalgene.

4. Så langt det er mulig skal Likestillings­rådet forestå utredningsarbeid og utvikle opplysningsmateriell om likestillings­spørsmål.

I Forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillingsrådet, gitt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet 15. mars 1979 (§ 3) heter det om Rådets oppgaver at:

• Rådet avgjør selv om det vil behandle en sak

• Rådet skal virke som rådgiver for de kommunale likestillingsutvalg

• Rådet finner frem til egnede former for samarbeid med andre organer som behandler likestilling

Likestillingsrådets sammensetning ble også endret i 1979. Det består nå av en leder og 6 rådsmedlemmer med personlige varamenn. Leder og nestleder oppnevnes særskilt. Det var bare LO og NAF (nå NHO) som ble tilbudt representasjon med ett medlem hver. Kvinneorganisasjonene mistet sin representasjon i Rådet. Rådsmedlemmene skal representere ulike landsdeler og forskjellige yrkesgrupper. Begge kjønn skal være representert og enkelte råds­medlemmer bør ha bakgrunn fra kvinneorganisasjoner og erfaring fra arbeid med likestilling. Rådet utnevnes for 4 år av gangen.

Likestillingsrådets formelle status

I utgangspunktet må Likestillingsrådet anses som et ordinært forvaltningsorgan, selv om det er organisert som et råd med et sekretariat og for eksempel ikke som et direktorat. Juridisk sett er Likestillingsrådet en del av staten, og kommer slik sett inn under statens økonomiske ansvar. Som nevnt får Likestillingsrådet sine ressurser bevilget og kontrollert av Barne- og familiedepartementet. Det er også Barne- og familiedepartementet som ansetter kontorsjefen, mens Regjeringen utnevner rådsmedlemmene. De ansattes arbeidsforhold er regulert av tjenestemannsloven, og virksomheten er underlagt de statlige budsjettregler, offentlighetsloven og forvaltningsloven.

Likestillingsrådet har imidlertid en mer uavhengig stilling i forhold til departementet enn f.eks. et direktorat har. Ved opprettelsen av et råd vil det være en forventning om at rådet skal ha en viss faglig uavhengighet. Hvor langt uavhengigheten strekker seg vil kunne variere fra råd til råd. Uavhengigheten må vurderes i forhold til hvordan rådets mandat/instruks er utformet. I Likestillingsrådets mandat heter det at:

«Likestillingsrådet skal følge utviklingen i samfunnet med sikte på å klarlegge og peke på forhold som motvirker likestilling og likeverd mellom kvinner og menn og gi det offentlige råd om tiltak som bør treffes for å rette opp slike forhold.»

Denne formuleringen har vært oppfattet slik at rådet har hjemmel til å komme med offentlige uttalelser også når dette omfatter kritiske synspunkter på Regjeringens/-departementets likestillingspolitikk. Likestillingsrådets praksis har vært i tråd med en slik forståelse, og denne oppfatningen av Likestillingsrådets posisjon ble også markert da Stortingets flertall avviste Regjeringens forslag til omorganisering, jf. St.meld. 70 (1992-93). Flertallet ønsket da å sikre at man fortsatt har eit organ som har ein sjølvstendig uttalerett og har ei uavhengig rolle vis-a-vis den sitjande regjeringa (Innst. S. nr. 148 (1992-93)). Graden av uavhengighet vil også avhenge av hvem som har gitt mandatet. Er mandatet behandlet og godkjent av Stortinget, gir dette grunnlag for en klar faglig uavhengighet i forhold til regjering og departement. Er mandatet derimot gitt av regjering eller departement, er rådets posisjon med hensyn til faglig uavhengighet langt svakere. Myndigheten til å fastsette Likestillingsrådets mandat er lagt til Stortinget, jf. likestillingsloven § 9. (Med hjemmel i det nåværende mandatet har departementet fastsatt nærmere forskrifter om organisasjon og virksomhet for Likestillingsrådet, jf. forskrifter 15.mars 1979). Det vil si at selv om Likestillingsrådet administrativt er underlagt Barne- og familiedepartementet, så har Rådet en klart forankret faglig uavhengighet.

Likestillingsrådets sekretariat

Ifølge Forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillingsrådet er sekretariatets oppgave å forberede saker for Rådet, og sette i verk de vedtak som Rådet treffer. Sekretariatet kan også fremme forslag om saker som bør tas opp i Rådet.

I praksis spiller sekretariatet en mer utadvendt rolle en det som kommer til uttrykk i forskriften. Ut fra de prioriteringer Rådet vedtar driver sekretariatet informasjons- og foredragsvirksomhet og arrangerer større konferanser, høringer, seminarer o.l. Som en del av informasjonsarbeidet gir sekretariatet årlig ut folderen Minifakta om likestilling, kvartalsmagasinet Likt & Ulikt og er involvert i flere bokprosjekter. I tillegg til at de selv driver et aktivt informasjonsarbeid svarer de på henvendelser og forespørsler fra et bredt publikum. Formidling og brukerkontakt med ulike miljøer er en viktig del av sekretariatets arbeid.

Nedenfor følger en oversikt over noen av Likestillingsrådets arbeidsoppgaver de siste tre årene. Tallene er hentet fra Likestillingsrådets årsmeldinger:

I 1994 ble Rådet og dets virksomhet registrert omtalt i pressen 969 ganger (basert på utklipp fra Norske Argus).

For 1995 har Likestillingsrådet vedtatt følgende innsatsområder; menn og likestilling, velferd i et kjønnsperspektiv, ungdom og like­stilling og internasjonalt likestillingsarbeid (Likestillingsrådets årsmelding 1994).

Likestillingsrådets sekretariat har fem faste stillinger pluss kontorhjelp. Likestillingsrådet hadde i 1994 et budsjett på ca. 2,7 millioner kroner.

3.2.3 Likestillingsombudet

I utgangspunktet er Likestillingsombudet å anse som et ordinært forvaltningsorgan, selv om det er mer uavhengig og fristilt enn for eksempel et direktorat. I faglige spørsmål fore­ligger således ingen instruksjonsmyndighet. Ombudet får sine ressurser bevilget og kontrollert av Barne- og familiedepartementet. Kongen i statsråd utnevner Likestillingsombudet (6 års åremål), Barne- og familiedepartementet ansetter kontorsjefen. Øvrig personale ansettes av Ombudet. De ansattes arbeidsforhold er regulert gjennom tjenestemannsloven, og virksomheten er underlagt statlige budsjettregler, offentlighetsloven og forvaltningsloven.

Likestillingsombudet skal føre tilsyn med at bestemmelsene i likestillingsloven blir overholdt. Ombudets hovedoppgave er å behandle enkelttilfeller av påståtte brudd på likestillingsloven. Dersom Likestillingsombudet finner at et forhold er i strid med loven, skal Ombudet forsøke å få til frivillige ordninger. Likestillingsombudet kan normalt ikke treffe vedtak. Det er med andre ord lagt opp til et forhandlingssystem med sikte på å oppnå frivillige løsninger. Under slike forhandlinger kan Ombudet, foruten å tilkjennegi hva som er lovens minimumskrav, gi uttrykk for synspunkter på hvor langt det kan være ønskelig at forhandlingspartene (den eller de personer som påstås å ha brutt loven) går i å innrette seg eller handle slik at det fremmer likestilling i samsvar med lovens intensjoner.

Dersom Likestillingsombudet ikke oppnår en frivillig ordning, kan Ombudet legge saken frem for Klagenemnda for likestilling. Partene kan også selv klage saken inn for Nemnda. Nemnda har kompetanse til å utferdige rettslig bindende påbud eller forbud overfor partene, og er således lovhåndhever i mer ordinær forstand.

Klagenemnda består av ordfører, varaordfører og 5 medlemmer. Pr. i dag er nesten alle jurister. Loven foreskriver at enten ordføreren eller varaordføreren skal ha dommerkompetanse. Også i Klagenemnda er to av hovedorganisasjonene i arbeidslivet, LO og NHO, garantert representasjon.

I tillegg til at Ombudet behandler saker som kommer inn, tar det også på eget initiativ opp saker. Det er forutsatt at Ombudet skal opptre aktivt og engasjert for å virke til at lovens be­stemmelser følges i praksis.

Utover å føre tilsyn med at bestemmelsene i likestillingsloven blir overholdt, skal Ombudet også arbeide for å gjøre institusjonen kjent og arbeide for at myndigheter, arbeidsliv, organisasjonene og folk flest blir kjent med lovens bestemmelser og Ombudets og Klagenemndas praksis. Likestillingsombudet samarbeider også med andre offentlige organer som behandler likestillingsspørsmål. Dette følger av forskrift om organisasjon og virksomhet for Like­stillingsombudet. Det foreligger altså en plikt til informasjons- og opplysningsarbeid, og til samarbeid med andre organer.

Mye av Likestillingsombudets tid blir brukt på å informere og veilede enkeltpersoner og organisasjoner som henvender seg til Ombudet. Foruten å veilede om rettslige forhold, oversender Ombudet normalt også statistikk, brosjyrer og publikasjoner utarbeidet av Likestillingsrådet.

I Ot. prp. nr. 33 (1974-75), der forslaget om en ombudsordning ble fremmet, heter det (s. 48):

«En effektiv håndheving av loven tilsier derfor at en offentlig myndighet har ansvaret for å overvåke at reglene blir fulgt. Til slutt nevnes det at likestillingsloven er ment å bli brukt som et middel til å påvirke utviklingen. Loven skal ikke bare anvendes i vanlig forstand, men skal gjennom en gradvis endring av praksis være et redskap for oppnå økt likestilling mellom kjønnene. En slik oppgave passer ikke så godt for domstolen.»

En vesentlig del av Likestillingsombudets arbeid består således også av holdnings- og atferdspåvirkning.

Nedenfor følger en oversikt utarbeidet av Likestillingsombudet som viser noen av Ombudets arbeidsoppgaver de tre siste årene:

I 1994 ble Ombudet og Ombudets virksomhet registrert omtalt i pressen 1133 ganger (basert på utklipp fra Norske Argus).

For 1995 har Likestillingsombudet følgende prioriterte innsatsområder, i tillegg til revidering av likestillingsloven: Likelønn, herunder arbeidsvurdering som metode for likelønn, menn og likestilling – likestilt omsorg, kvinner og ledelse, kvinner og uførepensjon og seksuell trakassering.

Likestillingsombudet har et eget sekretariat med kontorsjef og 3 juridiske stillinger, samt 2 sekretærer. Likestillingsombudet avgir hvert år en rapport til Barne- og familiedepartementet hvor det blir redegjort for Ombudets og Klagenemndas virksomhet i det foregående år.

Det samlede budsjettet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling var i 1994 på ca. 3,4 millioner kroner. Dette beløpet skal også dekke de felles utgifter til husleie, kontorteknisk utstyr og felles sekretærhjelp for Likestillingsombudet og Likestillingsrådets sekretariat.

3.2.4 Formelle og uformelle bindinger mellom Likestillingsrådet og Likestillingsombudet

Likestillingsombudet har observatørstatus på Likestillingsrådets møter og har også observatørplass i Rådets tilsettingsråd. Det holdes orienteringsmøter mellom Likestillingsombudets kontorsjef og Likestillingsrådets sekretariats kontorsjef én gang pr. uke og felles kontormøter for alle ansatte ca. hver sjette uke.

Likestillingsombudet og Likestillingsrådets sekretariat holder til i samme lokaler og har felles lunsj- og møterom. De har også felles verneombud og bedriftslegeordning. Likestillingsombudet dekker over sitt budsjett utgiftene til husleie, strøm, renhold og kontorrekvisita. Likestillingsombudets to sekretærer utfører til sammen 1/2 årsverk for Likestillingsrådets sekretariat.

3.3 Det fylkeskommunale og kommunale likestillingsarbeidet

3.3.1 Fylkeskommunene

Alle fylkeskommuner har utvalg som har ansvar for likestillingsarbeidet. I 1989 hadde 11 av fylkeskommunene separate utvalg, mens de 7 andre hadde lagt likestillingsarbeidet til administrasjons- eller fylkesutvalget (Guldvik 1992).

3.3.2 Kommunene

Institusjonsbyggingen har også foregått på det lokale plan. I 1977 ble de første kommunale likestillingsutvalg opprettet etter en henstilling fra det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet til kommunene. Det ble sendt nye henstillinger i 1978 og i 1982. Stortinget ønsket imidlertid ikke at opprettelse av likestillingsutvalg skulle være obligatorisk for kommunene.

I 1993 hadde 340 av landets 439 kommuner opprettet likestillingsutvalg. Det varierer om kommunene har opprettet egne likestillingsutvalg eller har lagt likestilling som en av flere arbeidsoppgaver til allerede eksisterende utvalg. Utvalgene blir oppnevnt på politisk grunnlag. Utvalgene har ingen lovbestemt oppgaver, rettigheter eller plikter. Det er de enkelte kommunestyrene som bestemmer området for utvalgets virksomhet, og som fastsetter hvilken myndighet og hvor mange medlemmer det skal ha. Det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet oppfordret imidlertid utvalgene til å utarbeide handlingsplan, årsmelding og informasjonsmateriell. Departementet håpet også i utgangspunktet at disse utvalgene skulle bli kommunenes vaktbikkje i likestillingsspørsmål (St. meld. nr 101 (1976-77)). En undersøkelse fra 1989 om aktiviteten i de kommunale likestillingsutvalgene viser imidlertid at bare et fåtall av utvalgene har arbeidet med de oppgavene departementet oppfordret til. Undersøkelsen konkluderer med at de kommunale likestillingsutvalgene har vært preget av liten møtevirksomhet og lav aktivitet. Det blir i den samme undersøkelsen pekt på at det er et problem at kommunene oppnevner ledere mot deres vilje eller uten kvinnepolitisk interesse. De utvalgene som har vært aktive har tatt opp et bredt spekter av likestillingssaker, som kvinner i råd og utvalg, skolespørsmål, 8. mars, krisesentre osv.

3.3.3 Kommunens Sentralforbund

Kommunenes Sentralforbund er en interesseorganisasjon av fylkeskommuner og kommuner. Det kan ikke pålegge den enkelte kommune spesielle oppgaver, heller ikke når det gjelder likestillingsarbeid. I 1985 oppfordret det imidlertid kommunene og fylkeskommunene til å fatte prinsippvedtak om gjennomføring av det praktiske likestillingsarbeidet og anbefalte kommunene å utarbeide egne handlingsplaner for likestilling. Utspillet var knyttet til kommunens ansvar som arbeidsgiver og tar opp personalpolitikken i kommunene og viser til at partene er enige om å arbeide aktivt for å fremme likestilling på kommunale arbeidsplasser. Til tross for denne og senere oppfordringer er det bare et fåtall kommuner som har laget handlingsplaner for likestilling (ca. 30%) (St. meld. nr. 70 1991-92). Det er imidlertid satt ny fart i dette arbeidet etter at Kommunenes Sentralforbund og arbeidstakerorganisasjonene har fått inn en bestemmelse i Hovedavtalen (1994-1995) om at det skal utarbeides konkrete handlingsplaner for likestilling. Ansvaret for at dette blir gjort ligger på de overordnede politiske organer i den enkelte kommune.

3.4 Andre aktører

I tillegg til de sentrale instansene er det også andre som har vært og er pådrivere på sentrale likestillingsområder. Det gjelder kvinneorganisasjonene, som grovt kan deles inn i tre typer etter formål; 1) religiøse, sosiale og humanitære organisasjoner, 2) generelle kvinnesaksorganisasjoner og 3) interessegrupper og yrkesbaserte organisasjoner. Andre aktører som er sentrale i likestillingsarbeidet, er partene i arbeidslivet, de politiske partienes kvinnegrupper og kvinneforskningsmiljøene.

3.4.1 Kvinneorganisasjonene

Kvinneorganisasjonene spenner over et bredt felt. Det er organisasjoner som arbeider for religiøse og humanitære formål, som misjonsforeninger og Norske Kvinners Sanitetsforening. Andre organisasjoner som arbeider for spesielle grupper av kvinners interesse er for eksempel Norges Husmorforbund og Norges Bondekvinnelag. En tredje gruppe er de rene kvinnesaksorganisasjoner som Kvinnefronten.

Norske Kvinners Nasjonalråd var en paraplyorganisasjon for kvinneorganisasjonene frem til det ble nedlagt i 1989. Fra 1970-tallet ble det en ny giv i likestillingsarbeidet og de feministiske kvinneorganisasjonene som Nyfeministene fikk stor oppslutning utover på 1970-tallet. Fra 1980-tallet og utover har kvinneorganisasjonene i mindre grad vært synlige i den offentlige likestillingsdebatten. Mindre, organiserte grupper har imidlertid oppstått i forbindelse med saker som kvinnemishandling, voldtekt, seksuelle overgrep mot barn, pornografi, prostitusjon og toppløs servering.

Kvinneorganisasjonene har vært sett på som et viktig supplement og pådrivere i forhold til det offentlige likestillingsarbeidet, og da Likestillingsrådet ble opprettet i 1972 var kvinneorganisasjonene representert med 2 medlemmer etter anbefaling fra Norske Kvinners Nasjonalråd. I en publikasjon utgitt av Likestillingsrådet i 1984 blir det fremhevet at en av kvinneorganisasjonenes viktigste funksjoner er å utvikle nye ideer, mål og perspektiver i likestillingsarbeidet, og at kvinneorganisasjonene legger press på myndighetene i saker med spesiell interesse for kvinner (Strømberg 1984). I dag har kvinneorganisasjonene ingen formell representasjon i Likestillingsrådet, men det heter i Rådets mandat at det skal formidle kontakt mellom myndighetene og organisasjoner som arbeider med likestillingsspørsmål.

3.4.2 Arbeidslivets organisasjoner

Arbeidslivsorganisasjonene er viktige aktører i forhold til myndighetene. Sentrale likestillingsspørsmål som gjelder arbeidslivet, som f.eks spørsmål om lønn, er partene sitt ansvar. Ved omorganiseringen av Rådet i 1979 ble Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO) tilbudt representasjon med ett medlem hver nettopp fordi de to organisasjonene ble ansett for å ha grunnleggende betydning for likestillingsarbeidet (Skjeie m.fl.1989).

LO opprettet en egen likestillingsavdeling i 1994. Organisasjonen har også likestilling som ett av sine tre hovedsatsingsområder for perioden 1993-97. LO og NHO har inngått en rammeavtale om likestilling for perioden 1994-97, og har i den forbindelse engasjert seg i et felles likestillingsprosjekt som blant annet har til hensikt å fokusere på denne avtalen. Også Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikernes Fellesorganisasjon har like­stilling som prioritert satsingsområde og egne likestillingsutvalg.

3.4.3 De politiske partienes kvinnegrupper

De fleste politiske partiene har hatt egne kvinnegrupper, men hvordan disse gruppene har vært/er organisert varierer fra parti til parti. Både Arbeiderpartiet og Høyre hadde tidligere egne kvinneorganisasjoner med egne styrer. Disse er imidlertid nå omorganisert ut fra et ønske om å integrere kvinnepolitikken inn i partienes generelle virksomhet.

I Høyre er det i dag et kvinnepolitisk utvalg bestående av 8 medlemmer samt sekretær som leder partiets kvinnepolitiske arbeid. Høyres Sentralstyre oppnevner medlemmer til utvalget. Lederen for utvalget velges på Høyres Landsmøte og er medlem av Høyres Arbeidsutvalg og Sentralstyre.

Arbeiderpartiets kvinnebevegelse består av partiets kvinnelige medlemmer, og er fra 1992 en integrert del av partiet. Før 1992 ble kvinnebevegelsens ledelse valgt på egne kvinnemøter både sentralt og på fylkesnivå, mens det fungerte forskjellig på kommunenivå. Etter omorganiseringen gjøres disse valgene i partiets ordinære organer.

Sosialistisk Venstreparti har ikke en egen kvinneorganisasjon, men har satset på å integrere spesielle kvinnespørsmål i partiets generelle virksomhet. Partiet har imidlertid etablert egne kvinnepolitiske utvalg, som har spesielt ansvar for kvinnespørsmål, på sentralt og lokalt plan.

Senterpartiets kvinnelige medlemmer er organisert i Senterkvinnene. Senterkvinnene har lokalgrupper i hver kommune. Gjennom møter og kursvirksomhet på lokalplan, fylkesplan og landsplan arbeider Senterpartiets kvinnelige medlemmer for å få frem kvinnepolitiske saker i forbindelse med partiets programarbeid, og for å få med flere kvinner i politiske fora på alle plan.

Kristelig Folkeparti har en egen kvinneorganisasjon, Kristelig Folkepartis Kvinner. KrFK er en selvstendig organisasjon med eget medlemskap. Kvinneorganisasjonen er representert i KrFs organisasjon på alle plan. KrFK har et landsstyre hvor alle fylkeslederne er representert, og landsmøte holdes hvert annet år. KrFK har også eget sekretariat med 2 personer.

Fremskrittspartiet har ingen egen kvinneorganisasjon. Sentralstyret har nedsatt et eget utvalg, Ressursutvalget for Fremskrittspartiet (RUF). Dette utvalget arbeider med å bistå de kvinnelige partimedlemmene som ønsker opplæring og dyktiggjøring.

Venstre har en egen kvinneorganisasjon, Norges Venstrekvinnelag. Det har vært diskutert om man skulle omdanne kvinnelaget til et nettverk, men det ble holdt fast ved å beholde en formell kvinneorganisasjon. Venstrekvinnene har fire fylkeslag og et eget sentralstyre, men ikke et eget sekretariat. Det faste sekretariatet i Venstre tar seg av kvinnelagets sekretariatsarbeid. Venstrekvinnene har representasjonsrett i Venstres landsstyre og sentralstyre.

Rød Valgallianse har ingen egen kvinneorganisasjon, men et kvinneutvalg bestående av 6 personer. Kvinneutvalget utreder og uttaler seg om likestilling og kvinnerelaterte spørsmål.

3.4.4 Miljøer for kvinnerettet høyere utdanning og kvinneforskning

Forskningsmiljøene har vært viktige i likestillingsarbeidet. NAVFs sekretariat for kvinneforskning ble opprettet i 1977, og i løpet av 1980-tallet har kvinneforskningen etablert seg innenfor samfunnsvitenskap, humaniora, endel medisinske fag og jus. Ved Det juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, har det siden 1978 vært en egen avdeling for kvinnerett, organisert under Institutt for offentlig rett. Som forskningsfelt er kvinneretten dels en rettsvitenskapelig disiplin og dels et område innenfor den tverrfaglige kvinneforskningen.

Kvinneforskningen har i stor grad etablert seg utenfor den formelle undervisningen ved høyere læresteder. Viktig for utviklingen av kvinneforskningen er Sekretariatet for kvinneforskning ved Norges forskningsråd og sentrene for kvinneforskning ved universitetene i Oslo, Trondheim og Bergen.

Kvinneuniversitetet ble i 1993 organisert som en stiftelse med offentlig støtte. Kvinne­universitetet tilbyr blant annet kortseminarer og kompetansoppbyggende opplæring i pedagogikk og ledelse i et kvinneperspektiv.

Distriktshøgskolen på Lillehammer startet i 1994 et eget studium i Kjønn og politikk. Det overordnede målet med dette studiet er å kombinere teoretisk fordypning i spørsmål om kjønn, politikk og samfunn med mer konkret og praktisk kunnskap om likestillingspolitiske mål og virkemidler. Målgruppen for studiet er de som arbeider med likestilling på hel- eller deltid i statlig og kommunal sektor, private bedrifter og organisasjoner.